Triumf att finnast til…, av Edith Södergran

Litt forsinket poster jeg dette vakre diktet av Edith Södergran (1892 – 1923), hentet fra hennes samling Septemberlyran. Den samlingen ble utgitt i 1918, mot slutten av første verdenskrig. Diktet kan kanskje leses mot bakgrunn av den, en triumf for livet i møtet med døden. Det kan også leses i forhold til hennes vanskelige liv, med dårlig helse og til dels fattige kår. Södergran var finlandsksvensk, med far fra Österbotten i det vestlige Finland, mor annen generasjons russer i St. Petersburg (med med etternavn Holmroos). Selv var hun også født i St. Petersburg, men oppvokst i Raviola, en by på det Karelske nes (som egentlig er et eid). Raviola og det karelske neset tilhørte den gang Finland, men Finland var selv et storfyrstedømme under Russland (siden Napoleonskrigene, og Sveriges avståelse i 1809). I dag tilhører det alt sammen Russland, etter finske avståelser i vinterkrigen.  Skolegangen gjennomførte hun ved den tyske pikeskolen i St. Petersburg, så hun hadde sterke impulser både fra svensk, finsk, russisk og tysk kultur.

Faren, Matts Södergan, fikk påvist tuberkolose i 1904, og døde av sykdommen i 1907. Edith var da 15 år gammel. Selv fikk hun påvist sykdommen i november 1908 (strengt tatt oppdaget de symptomer da, diagonsen kom på nyåret 1909), og slet altså med den hele sitt voksne liv. Verdenskrigen mellom 1914 og 1918 gjorde alt sammen vanskeligere, og revolusjonsåret 1917 med borgerkrigen forverret ytterligere tilværelsen for familien Södergran. Særlig den kommunistiske oktoberrevolusjonen ødela, den førte til at de mistet sin formue og måtte leve som fattige. Som besteborgere fra øvre middelklasse støttet de også den hvite siden, og fikk det naturligvis vanskelig da de røde vant. Det er mens både verdenskrigen og borgerkrigen ennå raser, Edith Södergran er i stand til å skrive følgende dikt:

Triumf att finnast till…

Vad fruktar jag? Jag är en del utav oändligheten.
Jag är en del av alltets stora kraft,
en ensam värld inom miljoner världar,
en första gradens stjärna lik som slocknar sist.
Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror
och höra nattens tysta flod
och stå på berget under solen.
Jag går på sol, jag står på sol,
jag vet av ingenting annat än sol.

Tid – förvandlerska, tid – förstörerska, tid – förtrollerska,
kommer du med nya ränker, tusen lister för att bjuda mig en tillvaro
som ett litet frö, som en ringlad orm, som en klippa mitt i havet?
Tid – du mörderska – vik ifrån mig!
Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

1918

 

Ordforkolaringer og kommentarer til språket

Jeg oversetter noen ord det kan være tvil om.

fruktar – frykter

värld – verden

ådror årer (rinna genom sina ådror renne gjennom sine årer)

förstörerska – forstyrrelse (egentlig personifisert, «forstyrrerske», om det går an på norsk)

ränker – narrespill

tillvaro – tilværelse

mitt i havet – midt i havet

ljuvlig – søtlig, herlig, vidunderlig (ljuvlig honung – herlig honning)

skräck – skrekk

Kommentar til diktet

Diktet er delt i to. Først er det om jeg, det å være jeg som del av uendeligheten, del av verdensaltet, så er det om tiden. Tiden er en fiende her, en forvandlerske (förvandlerska), forstyrrelse (förstörerska), fortrollerske (förtrollerska), for tiden er det som sørger for at alle ting tar slutt. Det er tiden som forvandler tingene. Og det er tiden som gir grunn til uro, for du vet at din lykkelige stund, alt du er, ditt liv, vil ta slutt. Det vil imidlertid ikke dikterjeget ha noe av nå, og sier tvert:

Tid – du mörderska – vik ifrån mig!

Morderske (mörderska) er den fjerde personifiseringen av tiden. Vik fra meg er direkte fra Bibelen, der det er Jesus som sier «Vik fra meg, Satan» (i den nye oversettelsen fra 2011 heter det «Vik bak meg, Satan», men meningen og referansen er den samme), da Peter vil ha ham til ikke å reise til Jerusalem for å lide.

Slutten er litt mystisk:

Solen fyller upp mitt bröst med ljuvlig honung upp till randen
och hon säger: en gång slockna alla stjärnor, men de lysa alltid utan skräck.

Jeg er ikke helt sikker på om slockna og lysa er infinitiv, eller en eldre variant av preteritum. Eller en spesiell form for fremtid, futurm, uten hjelpeverb. Det er i hvert fall solen som veldig billedlig – og kanskje veldig uttrykksfullt – fyller opp brystet til jeg-et med herlig honning, altså det søteste og beste som er, før hun – solen – sier: at alle stjernene sloknet, men likevel alltid lyste uten skrekk. Om det skjer i fremtiden, gir det mer mening: En gang vil alle stjerner slokne, men de vil likevel lyse alltid og uten skrekk. Kanskje kan det bety at stjernene ikke tenker på at de en gang vil slokne, og at det kanskje er noe mennesket også i sine liv burde gjøre?

Solen henter opp igjen avslutningen på strofe 1. Solen er der også et uttrykk for varme og glede, ja, kanskje selveste livsenergien. Dikterjeget går på sol, står på sol/ kjenner ingenting annet enn sol! Det er denne solen som også tar kommandoen over tiden, der til slutt.

Det står flere steder at Södergran er inspirert av Nietzsche, også i dette diktet. Södergran er inspirert av mange, også Nietzsche, og da er det hans vilje til liv (uttrykket er opprinnelig fra Schopenhauer, hos Nietzsche er det vilje til makt, viljen til å bestemme og definere hva som er rett, galt, godt og skjønt), hans ønske om å overvinne livsbetingelsene. Livsbetingelsene er hos Nietzsche vanskelige, i en verden uten Gud og uten mening, der all moral er relativ, og det ikke kan finnes noen overordnet kraft til å sørge for orden og rettferdighet. Det er bare overmennesket som klarer å utholde dette, som klarer å søke mening i denne verden og ikke i den hinsidige, som selv skaper denne meningen som egentlig ikke finnes.

Södergran gir kanskje i dette diktet uttrykk for større livsglede enn man til vanlig finner hos Nietzsche. Utgangspunktet er imidlertid likt, med spørsmålet: Hva frykter jeg? Måten spørsmålet er stilt på indikerer at denne frykten er noe dikterjeget har kjent på, og som hun nå vil vekk i fra. Da må hun finne en Nietzschesk mening i den dennesidige verden, hun må finne mening og plass i livet hun nå lever. I svaret låner hun litt fra østens filosofi, kan det se ut som, med plassen hun gir seg selv i helheten, en del av det uendelige altet. At hun er en ensom verden i en million verdener, betyr for eksempel kanskje at hun som enkeltmenneske er sitt eget univers, blant de mange millioner andre univers som må finnes når hvert menneske er en verden.

I fjerde linje, der, sammenligner hun seg også med en stjerne, som slokner til sist, noe hun tar opp igjen i avslutningen.

Den triumferende rytmen og gjentakelsen i linjene som følger illustrerer triumfen hun føler:

Triumf att leva, triumf att andas, triumf att finnas till!
Triumf att känna tiden iskall rinna genom sina ådror

Her renner til og med tiden i triumf. Språket er veldig billedrikt, og vandrer raskt fra det høye og billedlige til det nære og konkrete: och höra nattens tysta flod/ och stå på berget under solen. Å høre nattens tyste flod, er billedrikt, å stå på berget under solen er noe alle har opplevd.

Merk at dette diktet er skrevet helt fritt, ingen rim og tvungen rytme som binder det sammen. Det understreker friheten til jeg-et i diktet, hun kan ikke la seg binde av faste regler, beruset av livet som hun er. Om hun lykkes i å skrive et livsbejaende dikt, under de betingelsene hun levde under, så er det sannelig godt gjort. Om hun selv lyktes i å tro på det, er det enda bedre. Generelt er diktene hennes fulle av undring over tilværelsen, de er filosofiske og således tidløse, det er bare sjelden det handler om hvor vanskelig det er å være henne i det livet hun lever.

Jag, av Edith Södergran

Jeg henter frem denne og de andre postene om Edith Södergran (1892 – 1923) etter å ha lest gjennom verkene hennes skikkelig, og jobbet litt med dem. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er blitt begeistret for henne, både diktningen og personen. I diktene ser man en rikdom av tema og motiv man skal lete lenge etter i Norden. Her er en billedrikdom hun er nokså alene om. Stiltonen og stemningene varierer, fra det vare og forsiktige til det intense og suggererende. Ambisjonsnivået er uten grenser. Hun viker ikke unna for noen spørsmål, går rett i strupen på de vanskeligste spørsmålene livet har å by på, og insisterer på å komme seirende ut.

Den veldige begeistringen for kunsten og livsmulighetene i en ny verden står i ganske påfallende kontrast til det livet Södergran selv lever. Det har mange vanskeligheter ved seg. Hun er dødsdømt allerede i 1909, 16-17 år gammel, da hun får påvist tuberkolose, samme sykdom som faren nettopp døde av. I årene som følger får hun behandling for den, på sanatorier rundt om i Europa, særlig i Svetis, Davos, men også hjemme i Raivola. Deler av behandlingen er veldig smertefull, med en nål som ukentlig må stikkes inn i lungene hennes for for å fylle dem opp med et stoff, etter at de kunstig ble kollapset for liksom å kunne bygge dem opp igjen. Hun orket ikke denne behandlingen, og tok avgjørelsen heller å leve det livet hun har fått, la sykdommen gå sin gang. Fra 1914 er det som kjent verdenskrig. Södergran er Finlandsvensk, men Finland er en del av storfyrstedømmet Russland.

Ingen av diktsamlingene hennes får noen særlig god mottakelse i hennes levetid. Det er imidlertid noen som gir dem skikkelig oppmerksomhet, blant annet Hagar Olsson, venneskapet med henne blir viktig. Der får Södergran en støtte som hjelper henne. Hun får aldri noen mann, aldri noen barn, aldri noen kjærlighet som jeg kjenner til. Av det lille jeg har fått med meg av forskningen, er forholdet til menn omdiskutert. Södergran var enebarn, faren var fjern og døde tidlig, moren og faren var i ferd med å ta ut seperasjon da det skjedde, og Södergran hadde et veldig tett forhold til moren. Senere i livet kommer en Elmer Diktonius og besøker henne, på oppfordring fra Hagar Olsson, men da er Södergran allerede ganske døden nær.

På den tiden hadde også familien Södergran mistet formuen sin og det meste av eiendelene sine i den russiske revolusjonen, og borgerkrigen som fulgte. Det er enormt harde slag hun må igjennom i livet. Men det biter omtrent ikke på henne i diktningen. Det er ei dame med en kraft man ikke finner maken til verken blant menn eller kvinner, en insistering på triumf og mening man vanskelig kan la være å la seg rive med litt av. Det er som om hverdagen ikke spiller noen rolle for henne, hun har satt seg høyere oppgaver, som et slags overmenneske hos Nietzsche. I et liv som mangler mening og der hverdagen bare byr på vanskeligheter, skal kunstneren gjennom kunsten skape mening og vise vei over hverdagens banaliteter. Man kan nesten driste seg til å skrive: mane frem bildet av en bedre verden.

Hun viker ikke tilbake for noen utfordringer, Edith Södergran, ingen ambisjoner er for store. Det er fire fem dikt av henne jeg får behandlet denne måneden, på Helt grei litteratur er det mange flere (der er alle fem diktsamlingene hennes behandlet, Dikter (1916), Septemberlyran (1918), Rosenaltaret (1919), Framtidens skugga (1920) og Landet som icke er (1925 – posthumt).

Jeg tar også med den første innledningen jeg hadde til denne posten, før jeg egentlig var kommet i gang:

Etter sommerferien vil det nok ta litt tid før bloggen er helt oppe og går igjen, men jeg skal se om jeg ikke får begynt å poste noen utkast, i det minste. Dette er et dikt av den svenske poeten Edith Södergran. Om henne og diktningen hennes har jeg skrevet tidligere, i forbindelse med diktet Avsked, et dikt hentet fra samme samling dagens dikt er en del av. Det er et dikt som handler om et av de mest grunnleggende lyriske tema av dem alle, særlig i den nye tid vi kaller modernismen, om hva det vil si å være jeg, hvem jeg er i en kaotisk og uforståelig verden. Som så mange andre av Södergrans dikt lyser det Gunvor Hofmo av dette diktet, setningene

Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?

ligner på Hofmos berømte

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,

fra Fra en annen virkelighet. Det å sammenligne en selv med en stein var noe man ikke gjorde før modernistene. Til å begynne med var det dristig, nå er det blitt vanlig. Hos en dikter som Tor Ulven er det et av hans sentrale motiv, om enn han gjør det på en annen måte enn det blir gjort hos Hofmo og Södergran. Nå skriver jeg meg bort fra diktet jeg skal presentere, og som jeg ikke har tid til å skrive mer om, enn hva jeg alt har gjort.

Jag

Jag är främmande i detta land,
som ligger djupt under det tryckande havet,
solen blickar in med ringlande strålar
och luften flyter mellan mina händer.
Man sade mig att jag är född i fångenskap –
här är intet ansikte som vore mig bekant.
Var jag en sten, den man kastat hit på bottnen?
Var jag en frukt, som var för tung för sin gren?
Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot,
hur skall jag komma upp för de hala stammarna?
Däruppe mötas de raglande kronorna,
där vill jag sitta och speja ut
efter röken ur mitt hemlands skorstenar…

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg kunne kanskje skrevet dette i innledningen eller i forklaringen til selve diktet også, men jeg velger å gjøre det her, i ordforklaringen. Når Södergran skriver hun er främmande i dette land, så ligger det i det også en mulighet for en veldig konkret mening. Södergran er finlandsksvensk, fra Raivola, men tilbrakte store deler av barndommen i St. Petersburg, og 3 år av ungdommen og tidlig voksen alder på reise i Europa for behandling av tuberkolosen hun led av. Hun må ha hatt en velutviklet følelse av å være fremmed, fremmed var hun overalt. Hun skrev på svensk, men var aldri hjemme i Sverige, eller blant svenske forfattere. De så på henne som svært provensiell. Og som en oppkomling, med den veldig spesielle, modernistiske stilen, og den påfallende selvsikre tonen.

Født i fangenskap gir også mening for landet Finland, fanget i Storfyrstedømmet Russland, uten at Södergran kan sies å ha vært plaget av det. Generelt var hun veldig lite opptatt av politikk. Hun dempet til og med skrivingen sin, da hun oppdaget den kunne bli brukt politisk.

Här ligger jag på lur vid det susande trädets fot, «her ligger jeg på lur ved det susende treets fot», til den vil jeg si at Södergran i svært mange av diktene sine gjennom hele karrieren bruker tre og trær som bilder på noe. Det er ikke så rart, der hun bor i Raivola, i Finland, skogenes land. Så det er bilde på at stammene er glatte, slik at det er vanskelig å komme seg opp til de bevegelige (tre)kronene. Likevel er det der hun skal sitte og speide etter røyken fra hjemlandets skorsteiner. Det er ikke definert hva hjemlandet er, for Södergran kan det like gjerne være St. Petersburg, fødebyen, og der hun gjennomførte sin skolegang. Det kan også være et generelt bilde på noe, å speide over til et hjemland et annet sted.

Så alt i alt er det noen motsetningsfulle bilder som møter hverandre i diktet. Jeg er fremmed, i et land dypt under det trykkende havet. Så kommer solen, og gir luft, luft mellom «mine hender». Så er det noen linjer om fangenskapet, ingen kjente ansikter, og spørsmål om man var en stein eller en frukt for tung for sin grein, to motsetningsfulle bilder. Det første henger sammen med landet dypt under havet, der en stein vil synke ned, det andre passer bedre i tremotivene som følger. Stein er livløs, frukt er livgivende, der nok også et poeng. Uansett blir disse to spørsmålene bare forlatt, nå ligger hun ved de glatte stammene, og tenker altså hvordan hun skal sitte i trekronene, og speide over til sitt hjemland.

Ganske spesielt. Kanskje ikke så rart disse diktene fremprovoserte uforklariglihetsdebatten, svenskenes versjon av vår egen tungetaledebatt. Det er ikke nødvendig å forstå disse diktene til punkt og prikke, så lenge bildene gir mening og man får noe å hente ut av diktene. Jeg har også som leser en motvilje mot dikt jeg oppfatter som utilgjengelige. Diktene til Södergran er veldig langt fra å være det. De er ganske inspirerende, som jeg forhåpentligvis vil klare å få vist.

Gloser

Glosene er slått opp i svenska akademiens ordbok. Noen har flere betydninger, jeg har satt inn den jeg tror skal være den riktige her.

blickar blinke
ringlande (strålar) «stråler i ring» -> ringla legge seg i ring, gjøre ringer
Man sade mig man sa meg
trädet treet
hala glatt
raglande vaklende -> ragla 1. vakle, være nær å miste balansen 2. vinglende
speja speide

Kommentar til diktet

Diktet heter Jag. Diktet kan altså leses hvordan det er å være meg, for denne dikteren. Hun skriver hun er fremmed i dette land, der landet kan være hva som helst, et konkret land, eller bilde på et eller annet. Det kan være hun er fremmed i verden, eller fremmed i eget liv. Det kan være et premiss om at ingen forstår henne, eller hun forstår ingen, uten at det ennå er knyttet noen negativ følelse til det. Negative følelser ligger ikke for Södergran, hun skriver sjelden om dem. Det trykkende havet kan vanskelig være et konkret hav, det må være et bilde på noe. Å være fremmed i et land under et trykkende hav, er neppe noe særlig. Det er premisset i diktet. Resten handler om å bryte ut. Det begynner med solen, som blinker inn, og hun får luft mellom hendene. Dypt under havet er ikke det så verst.

Så er det dette at man sier henne hun er født i fangenskap, og hun sier selv her er ikke noe ansikt som er meg bekjent. Hun sammenligner seg med en stein, kastet ned der på bunnen, livløs og tung, så med en frukt, livgivende, men for tung for treet som holder den. Bildet er rikt, hun kan være frukten, Finland eller samfunnet greina, hun er for tung for den, og ramler ned, men frukten er likevel livgivende. Spørsmålet om hun er en død sten eller en livgivende frukt blir hengende åpent, typisk Södergran, alltid over i noe nytt å skrive om, inntrykkene og bildene blir ikke fordøyd hos henne.

I neste linje ligger hun som et menneske, vil jeg si, der med de glatte stammene av trærne. Hun drømmer om å sitte i de vaiende kronene, sitte i toppen, men de glatte stammene er altså en hindring. Men i avslutningen sitter hun der allikevel, vil jeg si, bare ved å tenke det, så når hun opp: där vill jag sitta och speja ut/ efter röken ur mitt hemlands skorstenar… «Der vil jeg sitte».

Så diktet ender med at hun i en tenkt, hypotetisk fremtid sitter i tretoppene og speider etter røyken som kommer ut av hjemlandets piper. Også det er billedrikt, hun i de levende trærne, fri og frisk, mens røyken kan være avfallsstoffene, sladderen, eller hva som helst. I hvert fall er det hun som er endt opp i det gode, hun som ikke er fanget lenger, og heller ikke kan kalles fremmed, hun bryter ut og opp, og godtar ikke premissene som blir gitt henne. Det er insisterende og suverent, som alltid hos Södergran, særdeles billedrikt og livsbejande, hun er rett og slett noe helt for seg selv. Når hun skriver et dikt som heter jeg, så kan det ende opp med å bli noe slikt som dette. Det er fjernt fra alle famlende forsøk norske poeter har gjort på å definere seg selv, skrive om det å være jeg, og alltid ende opp med å ha vansker med å orientere seg. Södergran klatrer opp i trærne, for å se ting fra høyden.

Ohne Heimat, av Friedrich Nietzsche

I dag er det et nytt dikt av Friedrich Nietzsche (1844 – 1900) som skal presenteres. Tidligere har jeg av Nietzsche presentert diktet Das trunkene Lied, der jeg også gav en liten forfatterpresentasjon. For den som ikke orker å slå opp på ny skal jeg gjenta det viktigste. Nietzsche er mer filosof enn forfatter, mer en tenker enn en poet. Han er en av de fremste representantene for det moderne, når det moderne forstås som menneskets oppgjør med Gud og religionen. Det er dekning for å mene dette, selv om det selvsagt finnes en rekke religiøse mennesker også i vår tid. Men en verden der Gud var et udiskutabelt premiss for hele vår eksistens er forbi. Religionen er et spørsmål om tro, man kan velge å tro eller velge å la være.

For den som lar være å tro eller bare tviler på Guds eksistens og muligheten for inngripen i verden, så åpner det seg et veldig tro- og meningsvakuum. Tidligere stod Gud som garantisten for den rette etikk, den rette moral og for meningen med livet. Man kunne legge sitt liv i Guds hender og legge sin vilje under hans, så ville det gå en godt, om enn ikke i dette livet, så i det neste etter døden.

Den faste tro på dette gav en trygghet i livet som vanskelig kan erstattes når Guds eksistens ikke lenger er sikker, enn si når den er tvilsom. Fra 1800-tallet av begynte vitenskapen for alvor å levere svar på en del spøsrmål der den kristne tro gjennom Bibelen eller kirken hadde en del andre svar. Det tar seg naturligvis ikke godt ut når en allmektig Gud tar feil, eller ikke klarer å overgi sin kunnskap om sannheten til oss mennesker. Hvis Bibelens beretning om skapelsen er sann, hvorfor ser det da ut når man undersøker saken vitenskaplig at verden har en annen opprinnelse?

Jeg har lest lite av Nietzsche direkte og det er en stund siden jeg leste det, så jeg skal ikke gå for tungt inn i hva han mener i disse spørsmålene. Han mente jo også gjennom sitt liv litt forskjellig, og han er tolket enda mer forskjellig, men noe av det sentrale i de tolkningene jeg holder meg til er at han setter mennesket som en slags Gud i stedet. Det er selvfølgelig ikke alle mennesker som kan bære denne tyngden, å være så å si en erstatter for religionen, å selv ha kraft til å definere den rette moral og etikk, og få andre til å følge seg. De som har denne kraften, er overmennesker, og de har rett og plikt til å pålegge andre og svakere mennesker sin vilje.

Prisen er den ytterste ensomhet og de voldsomste kvaler. Det passer godt inn i beretningen om hans liv at han ender opp som sinnssyk, han klarte selv ikke å bære den frihetens tyngde han prediket. Men man skal kanskje være forsiktig med å dikte opp for spenstige historier om en forfatters liv for å få det til å passe inn i en historie man vil fortelle. Sinnssykdommen til Nietzsche kan ha andre årsaker.

Her er det imidlertid ikke livet og tenkningen til Nietzsche vi skal presentere, men et av diktene hans. Det er skrevet i 1859, da Nietzsche er uforskammet 15 år. Dette er ungdommen, og årene for de store følelser og for følelse av hjemløshet. Det er imidlertid få som klarer å gi det et så skikkelig uttrykk som den unge Nietzsche, og som klarer å fortsette å leve sitt liv slik han som ung skrev det.

Ohne Heimat

Flüchtge Rosse tragen
Mich ohn Furcht und Zagen
Durch die weite Fern.
Und wer mich sieht, der kennt mich,
Und wer mich kennt, der nennt mich:
Den heimathslosen Hernn …

Niemand darf es wagen,
Mich danach zu fragen,
Wo mein Heimath sei:
Ich bin wohl nie gebunden
An Raum und flüchtge Stunden,
Bin wie der Aar so frei! …

(1859)

Min oversettelse

Uten hjemsted

Raske hester bærer
meg uten frykt og nølen
Gjennom det vide fjerne.
Og den som ser meg, kjenner meg
Og den som kjenner meg, kaller meg
Den hjemløse herren …

Ingen får lov til å våge
Å spørre meg om dette,
Hvor hen hjemme er
Jeg er helt ikke bundet
Av rom og flyktige timer
Er som ørnen så fri!…

Min gjendiktning

Uten hjemsted

Flyktige hester drager
meg uten frykt og klager
Gjennom det vide land.
Og hvem meg ser, han vet meg
Og hvem meg vet, har kalt meg
Den bostedsløse mann …

Ingen skulle tørre
Meg å ville spørre,
Hva mitt hjem vil si
Jeg er meg ikke bunden
Av rommet ei eller stunden
Men som en Ørn så fri!…

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er per nå et førsteutkast. Arbeidet med å gjøre den ferdig er i gang. Gjendiktningen er også helt under arbeid.

Ross er et høytidelig ord for hest. Furcht er «frykt» eller «redsel». Zagen er ikke oppført i min blå ordbok fra kunnskapsforlaget. Ordboken har imidlerid det beslektede adjektivet, Zaghaft,  som er oppført med «usikker», «forsagt» og «sjenert». Jeg har også ordet fra den kjente Bach-kantaten, Weinen, Klagen, Sorgen, Zagen, BWV 12, hvor jeg i mitt hode har misforstått litt og tenkt det «gråt, klage, sorg, tårer». Det siste ordet blir nok bedre oversatt med frykt, nølen eller usikkerhet. Det tyske ordet wer betyr «hvem», og gir nok en større følelse av vilkårlighet – hvem som helst – enn mitt norske «den».

Grunnbetydningen av darf (presens av dürfen) er å få lov til, få tillatelse til noe. I gjendiktningen valgte jeg å sette Ørn med stor bokstav, akkurat her gjør det seg med denne tyske tradisjonen og gamle norske måten å behandle substantivene på.

Kommentar til diktet

Diktet består av to strofer. I dette diktet er rytmen viktig. De trokeiske verseføttene er som en hest i galopp, tam-tam-tam, taam-tam, taam-tam/ tam, tam-tam, tam, taam-tam/ tam, tam, tam-tam, tam. Det er klopeti-klopp, klopeti-klopp. Så kommer fire enstavelsesord etter hverandre, før en lett stavelse blir fulgt av to nye trykktunge i linje 4 og 5. I avslutningslinjen i strofe 1 er det sentrale ikke hvor trykket blir plassert, men at vokalene trekkes ut, tempoet blir dratt ned. Den hjemløse herren blir sagt langsomt. Det er ferden han drar i som er rask.

Et lite tegn på at det er en purung 15 åring som har skrevet diktet ligger kanskje i det siste bildet. Det er ikke riktig at ørnen ikke er bundet av tiden, så om han ikke er bundet av den, er han likevel ikke fri som en ørn. Effekten av den siste linjen er imidlertid slående, og rytmisk sitter det veldig.

 

Das trunkene Lied, av Friedrich Nietzsche

I dag skal vi presentere et dikt skrevet av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche (1844 – 1900). Han er suverent mest kjent og betydningsfull som filosof og tenker, men han skrev også dikt. For meg er han en nøkkelperson i overgangen mellom den gamle og den moderne verden. Han er den første sanne modernist, og da mer i tanker, enn i uttrykk. Hans berømte Gud er død markerer ikke bare et oppgjør med kristendommen og et nei til religionen, det oppgjøret hadde mange andre gjort også. Nietzsche er den første som peker på de fulle konsekvensene av dette. For med mangel på Gud, mangler også det faste punkt hvor man kan skille rett og galt, godt og vondt fra. Uten en allvitende Gud til å definere det for oss, blir slike spørsmål atskillig mer problematiske, og i følge Nietzsche blir de helt umulige.

Merk også at Nietzsche er virksom mot slutten av 1800-tallet, samtidig med den russiske romanforfatteren Fjodor Dostojevskij. Dostojevskij skriver samtidig at om Gud er død, er alt tillatt, og Dostojevskij bruker sine store romanprosjekt med Brødrene Karamsov på toppen til å vise hva konsekvensene blir i en verden uten religion. Samtidig sier altså Nietzsche at Gud er død, og at religionen ikke lenger kan finnes som den gjorde. Og Nietzsches syn har blitt værende. Kristendommen og andre religioner finnes fortsatt, selvfølgelig, men den har ikke lenger autoriet til å definere rett og galt her i verden.

Og så kan man diskutere i hvilken grad denne moralens forfall var årsak til første og andre verdenskrig, til Mussolini og Hitler, til konsentrasjonsleire og holocaust. Nazistene brukte Nietzsche som sin yndlingsfilosof. Det er urettferdig mot Nietzsche, kanskje, men når man leser ham ser man at nazistene ikke var idioter. Det er absolutt et slektskap mellom tenkemåten.

Når det er sagt, trenger man slett ikke være nazist for å ha glede av Nietzsche. Dette er en tankekraft som tør stirre livsbetingelsene i hvitøyet. Han velger ingenting for at livet skal bli lettere å  leve, men tar alt så grusomt som det er. Det er en besettende kraft i tenkingen hans, og i tekstene hans. Det gjelder også i diktene, der jeg har valgt Das trunkne Lied, eller «fyllesangen». God forlystelse.

Das trunkene Lied

O Mensch! Gib Acht!
Was spricht die tiefe Mitternacht?
«Ich schlief, ich schlief —,
Aus tiefem Traum bin ich erwacht:—
Die Welt ist tief,
Und tiefer als der Tag gedacht.
Tief ist ihr Weh —,
Lust—tiefer noch als Herzeleid:
Weh spricht: Vergeh!
Doch alle Lust will Ewigkeit —,
— will tiefe, tiefe Ewigkeit!»

fra Ecce homo (1888)

Min oversettelse

Den drukne sang

O menneske! Gi akt!
Hva sier den dype natt?
«Jeg sover, jeg sover —,
Av dype drømmer er jeg vekket :—
Verden er dyp,
Og dypere enn dagen tenkte.
Dyp er dens vemod —,
Lyst — enda dypere enn hjertesorg:
Vemodet sier: Forgå!
Dog vil alle lyster evighet  —,
— vil dyp, dyp evighet!»

Kommentar til oversettelsen

Å oversette Lied trenger man kanskje ikke, Lied går på norsk også.

Jeg oversetter Weh med «vemod», etter først å ha brukt «ve» i linje 7. Årsaken er at ordet kommer igjen to linjer nedenfor, og der går det ikke med det norske «ve». Linje 8 har noen små utfordringer. Noch betyr vanligvis «enda» eller «ennå», og jeg forsøkte først en friere gjendiktning med «Lyst – dypere nok enn hjertesorg», men endte opp med en mer originaltro variant. Jeg oversetter Herzeleid med «hjertesorg», det beholder i alle fall ordet hjerte. Linje 8 er også atskillig mer elegant på tysk, der Weh og Vergeh både rimer og lydlig står svært nær hverandre.  Vemod og forgår gir ikke det samme.

Det er som jeg vil skrive den siste evighet med stor bokstav – vil dyp, dyp Evighet.

Kommentar til diktet

Jeg skriver i innledningen om Nietzsche som den første, sanne modernist. I enda større grad er han kanskje den første eksistensialist. En annen som kan gjøre krav på den betegnelsen, er dansken Søren Kirkegaard. Han skriver et sted at å gi seg hen til filosofien, er å kaste seg ut på 1000 favners dyp. Jeg har alltid sett på dette som en stor skrekk, at han uttrykker høydeskrekken og hjelpeløsheten av å svømme på toppen, mer enn at man bare kan få med seg overflaten der det finnes stor dybde.

Det er i alle fall min tolkning av Kirkegaard som passer her i diktet til Nietzsche. Dypet det er snakk om er ikke noe positivt dyp, og evigheten må ikke forstås som noe gledelig, men som en avgrunn. Dette er mennesket alene i natten, vekket fra sine drømmer, og stilt overfor livsbetingelsene.