Gud (og Bön), av Edith Södergran

Etter først å ha postet dette diktet, Gud, av Edith Södergran, leste jeg gjennom alle diktene hennes i alle diktsamlingene hun gav ut, og satte meg bedre inn i personen og forfatterskapet. Det er fascinerende begge deler. Hun levde et kort liv, gav ut alle sine diktsamlingene i løpet av fem år fra 1916 til 1920 (I tillegg utgav Hagar Olsson en samling av henne posthumt, i 1925, Landet som icke är). I de årene var det verdenskrig, borgerkrig og to revolusjoner i Russland. Södergran bodde i Raivola, på det karelske neset, som den gang var en del av Finland, men Finland var et storfyrstedømme i Russland. Finland ble selvstendig en tid etter revolusjonen, republikken Finland, men det betydde at veien inn til St. Petersburg ble stengt for Södergran. Da ble byen kanskje den provinsielle utposten den var beskyldt for å være.

Södergran var også dødssyk. Hun hadde tuberkolose, samme sykdom hun hadde sett faren dø av i 1908. Mens familien ennå var formuende, før revolusjonen, hadde hun vært til behandling rundt om i Europa, på sanitorium, men den behandlingen hadde hun avsluttet. Hun ville leve livet sitt til fulle, og møte døden når den kom. Med i historien her, hører også at behandlingen hun gjennomgikk var smertefull og ubehagelig. Hun hadde fått lungen til kunstig å kollapse, for siden å pumpe den opp igjen med et stoff, som ble pumpet inn gjennom en nål stukket inn i lungen mellom ribbeina. Södergran holdt ikke ut denne behandlingen.

Så hun visste livet hennes ville bli kort. Hun ville leve det gjennom kunsten, gjennom diktene sine, og satte seg fore å skrive en veldig livsbejaende form for diktning. Særlig i den første diktsamlingen hennes, Dikter, er det veldig synlig. Samlingen bobler av overskudd. Det er livsglede, selvbevissthet, nesten utrolig på bakgrunn av livet hun levde. I de senere samlingene fortsatte hun de triumferende forsøkene, men tonen blir stadig mer rolig, i starten kan det nesten bli litt overspent.

Det religiøse hos Södergran er en sak for seg. Jeg kjenner ikke forskningen annet enn de korte beskrivelsene av henne lagt ut på nettet, og noen podcaster fra Sverige. Ellers er det diktene som taler for seg selv. Der er Södergran en utpreget modernist, og i modernismen skal det ikke finnes noen Gud. Han er i følge Nietzsche død, og mennesket må selv skape seg guder eller være guder. Deler av Södergrans diktning har noen små elementer av frelse i seg. Særlig de senere diktsamlingene har religiøse toner, men jeg tror det er dekning for å si det alltid er en gud eller gudsbilde mennesket har skapt selv. På den annen side levde Södergran tett opp til den russiske kulturen, der religionen alltid har stått sterkt.

Kort sagt har jeg utviklet mitt syn på Södergrans religion etter at jeg først postet diktet, og skrev denne innledningen:

Et nytt dikt i dag av Edith Södergran, og et nytt dikt jeg ennå ikke har tid til å kommentere skikkelig. Det er et tema som jeg ikke så ofte har tatt opp her på bloggen, om Gud, og særlig om den Gud det kan være tale om i den modernistiske verden, der Nietzsche har sagt at Gud er død, og tro er blitt en privatsak, den enes tro er ikke noe bedre enn den andre. Edith Södergran er en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har skrevet om i den første posten jeg laget om henne, diktet Avsked, finlandsksvensk med sterk tilknytning til Russland og St. Petersburg, og med en sterk personlig historie med sykdom og død. Hennes kunstneriske påvirkninger kommer fra den tidens giganter, nevnte Nietzsche, og retningene ekspresjonisme, futurisme fra Russland og symbolisme fra Frankrike. Hennes gudsbilde må være fjernt fra det religiøse, fjernt fra skriften. Det må heller være en idé det er vanskelig å få tak på, og som hun i dette diktet prøver en rekke beskrivelser mot, i gjentakelser, som om hun stadig kommer på nye ting han kan være, før hun slutter med at Gud er hva lengselen kan formå ved å stige ned på jorden.

Samlingen Dikter har flere dikt der noe blir forklart på denne måten, med en rekke setninger som skal være en slags defenisjoner. Som regel er det Jag, jeg-et, og hva jeg er for noe. Dette er eneste gangen det er Gud, eller noe religiøst. Fremdeles har jeg inntrykk av at det er fritt fram, Södergran føler hun kan definere Gud til å være nesten hva som helst, hun kan gå uredd til oppgaven og skrive hva hun vil. Jeg føler jeg ikke blir helt ferdig med diktet denne gangen heller, og kanskje må vende tilbake til det senere, når jeg har jobbet enda mer med Södergran og diktene hennes.

Gud

Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet
rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning;
gud är en kudde mot vilken vi luta vårt huvud, gud är ett stöd för vår fot;
gud är ett förråd av kraft och ett jungfruligt mörker;
gud är det oseddas obefläckade själ och det outtänktas redan förruttnade kropp;
gud är evigheternas stående vatten;
gud är intets fruktbara frö och de nedbrunna världarnas handfull av aska;
gud är insekternas myriader och rosornas extas;
gud är en tom gunga mellan intet och alltet;
gud är ett fängelse för alla fria själar;
gud är en harpa för den starkaste vredens hand;
gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden!

fra Dikter, 1916

Språk og ordforklaringer

Jeg har slått opp ord jeg er i tvil om på Svenska Akademiens ordbok, eller søkt meg til andre steder på nettet.

vilobädd ser for meg ut til å være en slags sofa, eller et hvilested. Svenske ordbøker har ikke dette som oppslagsord.

kudde pute

jungfruligt jomfruelig

förruttnade forråtnende

gunga gynge, (huske, disse)

förmå 1. være i stand til, kunne orke 2. Ha krefter til å klare

Kommentar til diktet

Så hvordan skal vi angripe et dikt som dette? Det er 12 linjer, alle utenom nummer 2 begynner med ordene Gud är, og har en forklaring på hva dikteren vil si gud er for noe. Bare første linje begynner med stor bokstav. Hver eneste av de 10 forklaringene står for seg selv, ingen er en del av et argument som utvikles, eller bygger videre på noe som er sagt før, eller introduserer noe å bygge videre på senere. Det hadde vært enkelt og ingen hadde merket om det ble fjernet, eller lagt til, linjer. Svært mange av forklaringene er sammensatt, fire av dem bundet sammen med och, ellers er det en utdyping av ordet gud liksom skal være, som for eksempel fängelse för alla fria själa. Mange, om ikke alle, forklaringene er utilgjengelige, og like mystiske og uhåndgripelige som gud selv. Det er kanskje også meningen. Insisteringen på alle forklaringene indikerer kanskje det viktigste, at det er opp til hver og en å finne seg en forklaring på hva gud er, og den ene forklaringen ikke trenger være bedre enn den andre.

Første setning er den lengste: Gud är en vilobädd, på den vi ligga utsträckta i alltet/ rena som änglar, med helgonblå ögon besvarande stjärnornas hälsning; Jeg vil oversette det slik: «Gud er et hvilested, på hvilket vi ligger utstrakt i altet/ rene som engler, og med helgenblå øynene besvarende stjernenes hilsing». Det setter tonen. Gud er hva vi hviler i, eller hviler på, Gud er en idé. Vi er en del av altet, av universet, og vi kan da hvile på ideen om en gud, hva enn vi velger gud til å være, og vi er rene som engler og helgeblå i øynene. Da kan vi besvare stjernenes hilsen, vi er del av det samme altet.

For eksempel. Södergran skriver med en veldig iderikdom, jeg vil ikke lukke diktet igjen. Gud er en pute for vårt hode, en støtte for våre føtter, han gir oss hvile, han er fundamentet vi går på, når vi beveger oss. Han er et forråd av kraft, og et jomfruelig mørke. Jeg har alltid oppfattet jomfruelig som uberørt, et uberørt mørke. Ideen om Gud er forrådet av kraften, i den ideen er det mye kraft å hente. «Det usettes uflekkede sjel og det utenktes allerede forråtnede kropp», Gud er det som ikke er sett, og det som ennå ikke er tenkt. Hva det betyr at den usette sjelen er uflekket og den uttenkte tankes kropp er forråtnet på forhånd, det skal jeg være forsiktig med å forsøke å gjette på.

Linjen gud är evigheternas stående vatten; står fast. Det er nummer 6, senturm i diktet. Det er også den eneste linjen der hele predikatet står samlet, da den ikke har deler som er underordnet eller sideordnet, det er «evighetens stående vann». Det er det rolige i en verden der alt forandres, for eksempel.

Linje 7 er mystisk igjen, intets fruktbare frö kan tolkes på to måter: enten det fruktbare frøet til ingenting, altså et fruktbart frø som fødes ut av intet, eller så er det ikke noe fruktbart frø til noe. Jeg heller mot det første. Gud er frøet som kan gro av ingenting. Asken av de nedbrente verdener er det som er igjen av dem. Jeg vil igjen holde fast på at gud for Södergran er en idé, det er ideen om gud som er alt dette her, ideen om gud som er fruktbar. Jeg har vanskelig for å lese diktet slik at dette er en gud som finnes. Da ble det plutselig viktigere å finne forklaringer som var treffende, da var det jo et objekt å forklare, ikke bare en tanke å sikte etter.

Insektets myriader og rosenes ekstase er mer mystikk, jeg leser det som at gud er gud for insektene og rosene også, uten at jeg vil hevde det er sånn det bør leses. Den tomme gyngen mellom intet og altet er et vakkert bilde, om gud som gynger hit og dit, fra ingenting eksisterer til alt eksisterer, fra intet til alt. Om man ser gud eller ideen om gud som en del av verdensaltet, gir det god mening. Gud er fengsel for alle frie sjeler er kanskje den mest kristne av setningene, om gud og religionen legger påbud for de frie sjeler, kanskje er det noe slikt, jeg vet ikke. Harpen for den sterkeste vredens hånd er kanskje en mer usykldig måte å få utløp for sinnet, harpen skader ingen, harpen kan ikke spille annet enn vakker musikk.

Så er det avslutningen: gud är vad längtan kan förmå att stiga ned på jorden! Jeg vil si den er en nøkkel til hele diktet. Gud er svaret på lengslene. Alt om gud og kristendommen og alle verdens religioner, det er svaret på menneskets lengsel etter noe mer enn livet og verden vi ser her på jorden, at det skal være noe før fødselen eller etter døden, at det skal være en større sammenheng, at det skal være en gud med mening. Den lengselen er sterk. Den har resultert i ideen om gud.

Dette var gudebildet til Södergran i 1916. To år senere skriver hun (eller utgir hun) dette diktet:

Bön.

Gud, du allsmäktige, förbarma dig över oss!
Se i vår tillbedjans brunn den vill bliva
djupare.
Sju dagar och sju nätter
fira vi upp vatten
ur vår brunn för dig.
Sju månader och tre år
samma ställe
be vi om din nåd:
giv oss inlåt till den tysta kammare, där du
tänker över tingen.

Septemberlyran, 1918

Det er noe helt annet. Her er ikke gud lenger noen idé, ikke lenger noe man trenger å forklare og definere, her er Gud med stor bokstav en å be til. Det begynner kristent, «Gud, du allmektige, forbarm deg over oss». Det er» se i vår tilbedelses brønn», og den «vil bli dypere». Syv dager og syv netter er bibelsk, det er en uke, men det er også tiden det tok for Gud å skape verden. De henter opp vann fra tilbedelsens brønn, den tiden, uten at den er i nærheten av å bli tømt. Syv måneder og tre år, på samme stedet, ber de om hans nåde. Bønnen er om inngang til guds stille kammer, der han «tenker over tingen». Det har kommet et religiøst behov over Södergran, et behov som ikke var der eller vistes spor av, i 1916.

 

Diktsamlingene Dikter og Septemberlyran er begge behandlet på Helt grei litteratur. Der står det mer om disse diktene, og de andre diktene i samlingene. Det står også mye mer om Edith Södergan.

 

Hvis hun går

Kanskje, kanskje ikke var det i 2013 jeg hørte en del på Terje Tyslands egen klassiker: «Hvis du går», med en herlig fremføring av «Hvis du går…», nei, jeg sjekket teksten opp på nettet, det er «Hvis du drar/kan du dra dit din elskede bor/hvis du drar/kan du dra dit pepperen gror». Den sangen har alltid gjort et visst inntrykk på meg, helt fra jeg var liten. Jeg tror nok strengt tatt det var i 2015 jeg hentet sangen frem igjen, på en av strømmetjenestene jeg av og til har tilgang på, og jeg likte sangen og fremføringen og teksten så godt at jeg brukte den i en scenefremføring en gang. Og den gav meg godt humør når jeg hørte den på øret, eller jeg gikk og tenkte på den og teksten, mens jeg gikk og passet barnet vårt. Det må ha vært i 2015.

Diktet mitt, Hvis hun går, er imidlertid fra 2013, og plassert i den lille samlingen. Den er mye kortere enn Tyslands tekst, og har for så vidt lite med den å gjøre, annet enn at også jeg henter opp motivet «hvis hun går» og pepper, bare jeg gjør det på en litt annen måte. Diktet er ektefølt nok, selv om det helst er morsomt.

Hvis hun går

Hvis hun går
Er det bare pepper igjen av meg
Hvis hun går
Hvis hun går
Tar med seg alle de lekreste retter
Etterlater seg – bare pepper

Nr. 11

ES2013

Sonett 49, av William Shakespeare – Against that time, if ever that time come

Sonett 49 er en av de mest resingnerte av alle William Shakespeares sonetter. I denne ser poeten frem til en tid da den elskende ikke elsker ham lenger, og mot en slik tanke har han ingenting å stille opp. Det er en sonett som står naken og alene, og ikke etterlater noe håp.

Sonnet 49

Against that time (if ever that time come),
When I shall see thee frown on my defects,
When as thy love hath cast his utmost sum,
Called to that audit by advis’d respects;
Against that time when thou shalt strangely pass,
And scarcely greet me with that sun, thine eye,
When love, converted from the thing it was,
Shall reasons find of settled gravity;
Against that time do I ensconce me here,
Within the knowledge of mine own desert,
And this my hand, against my self uprear,
To guard the lawful reasons on thy part:
To leave poor me thou hast the strength of laws,
Since why to love I can allege no cause.

Min oversettelse

Mot den tiden (hvis den tid skulle komme)
Når jeg ser deg gremmes over mine feil
Når din kjærlighet har fordelt sin sum
Tilkalt til revisjonen av rådet for respekt
Mot den tiden når du skal passere meg som en fremmed
Og så vidt hilse meg med solen, ditt øye
Når kjærlighet, forvandlet fra hva det en gang var
Skal finne årsak til etablert nøkternhet;
Mot den tiden jeg forskanser meg her
Med kunnskapen om min egen fortjeneste
Og denne min hånd reiser seg mot meg selv
Til å forsvare den lovlige rett for din del
Til å forlate stakkars meg har du lovenes makt
Siden jeg ikke kan anføre noen grunn til å elske meg.

Kommentar til oversettelsen

Frown  eller «å rynke pannen» over noe som ikke er så bra blir ofte brukt mer ironisk i dag, den gang ble det brukt i sin opprinnelige mening. Denne sonetten vil jeg oversette vakkert, og velger derfor en lett omskriving som beholder meningen. Utmost blir godt oversatt med «ytterste», jeg sløyfer ordet. Audit betyr «revisjon». Linje 4 åpner for flere tolkninger, hvorav alle dreier seg om å gjøre opp regnskapet for den kjærlighet som er gitt. Min oversettelse beholder noe av uklarheten som finnes i originalen.

Against that time som jeg oversetter med «opp i mot den tiden» både i linje 1, 5 og 9 har underforstått betydning av «målt opp mot den tiden», eventuelt «når jeg tenker på den tiden…». Strangely som jeg oversetter med «fremmed» eller «som en fremmed», kan også forstås som «rart» eller «underlig», eller i gammelengelsk til og med «uvennlig». Convert, eller «konvertere», er et formelt ord, der jeg velger det vanligere norske ordet «forvandle». Gravity blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «alvor, verdighet, høytidelighet; gravitet; betydning, vekt; tyngde; dybde (om tone)». Ordet kommer opprinnelig fra latin, der grave betyr noe sånt som «dyp» eller «verdig», og gravitas var et ord brukt om velstående patrisierne.

Ensocnce betyr «anbringe (trygt), forskanse, dekke» eller «slå seg ned». Desert er her ikke «ørken» eller «forlatt, øde sted», men «fortjeneste», brukt med samme stamme som deserve. Quarto har for øvrig desart, her,  slik at også rimet med part er bevart. Uprear betyr «løfte opp, reise seg». Det kan være ment i overført betydning, eller helt direkte, med det at det er hånden som skriver dette diktet som anklage mot dikteren selv.

Allege blir i ordboken oversatt med «anføre; hevde; påstå; vise til». Jeg har lagt til «meg» i konklusjonen for å få klarere mening på norsk.

Kommentar til sonetten

Shakespeares sonetter handler alle om kjærligheten i forskjellige former (kanskje bortsett fra de to siste sonettene som er litt spesielle), og samlet blir omtrent alle sider av kjærligheten behandlet. Her er det frykten for at kjærligheten skal ta slutt, når den glir over i vissheten om at den kommer til å gjøre det. Den elskende og elskede blir satt i kontrast til hverandre, det er premiss for hele sonetten, den elskede er så vakker og verdifull, som den elskende føler seg liten og mindreverdig. Den elskende kan ikke se for seg at denne kjærligheten vil vare, og ser med resignert gru frem mot den tid da den elskede skal passer ham som en fremmed.

Gjentakelsen i åpningen av hver kvartett underbygger at denne tiden er uunngåelig, «against the time» blir gjentatt så ofte at han til slutt tror det selv. Bare første gang blir det tatt forbehold, if ever that time come.

Det er ingenting i denne sonetten om at den elskende da vil kjempe for å vinne den elskede tilbake. Noe slikt kan det ikke bli snakk om. For den elskede er i sin fulle rett til å finne en annen, og underforstått mer verdig. Konklusjonen sier det helt i klartekst, det er ingen grunn til å elske meg, why to love I can allege no cause.

En følelse av mindreverdighet overfor den elskede kan vi alle føle av og til, men denne følelsen blir sjelden så definitivt og uomgåelig som her.