The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s