The garden of love (Kjærlighetshagen), av William Blake

Tidligere har jeg postet de tre berømte dyrediktene av den underlige engelske poeten William Blake (1757-1827). Diktene The Fly, The Tyger og The Lamb er alle fra samlingene Songs of innocence (1789) og Songs of experience (1794). Denne samlingen er helt merkelig i sin enkelhet, men med en nesten magnetisk tiltrekningskraft. Det er noe med disse diktene som gjør dem blant de engelskspråklige mest leste, mest kjente og mest kjøpte, til tross for at de er ukompliserte inntil det naive, med enkle ord og et ganske enkelt budskap. Eller er det nettopp på grunn av dette de er populære?

I så fall må det sies at det er ingen andre dikt skrevet på denne måten som er i nærheten. Men det hjelper at de kan vises frem til og leses for et barn, særlig diktene i Innocence, de er skreet som fra lærermesteren til barnet. De formidler en trygg verden, der far og mor vet alt og kan forklare alt, og der alt henger sammen og gir mening. Dypt religiøse er tekstene også, det er Gud som står øverst og garanterer denne sammenhengen og meningen. Lærermesteren har forstått dette. Og det er det som gir tryggheten og kunnskapen. I Experience er det litt mer undring, litt mer spørsmål og problemer, men aldri uten å være sikker på at Gud står over det hele og garanterer for at det er en orden i systemet, selv om vi ikke alltid helt ser den.

Som så mange religiøse og intellektuelle mennesker var Blake for kristendommen, men mot kirken. Han gikk sine egne veier, var noe av en mystiker, mente å se engler og visjoner fra tidlig barndom, og holdt også mye for seg selv av hva han tenkte og opplevde. Han var ikke forstått av sin samtid, står det, og selv om både han og tekstene hans blir forsket på og studert i dag også, så er det ikke så mye av ham vi forstår i dag heller. Det henger liksom ikke helt sammen.

Jeg skal poste et av hans mer problematiske dikt i dag. Det vil si, diktet er ikke noe vanskelig. Ordene og virkemidlene er enkle, det er ikke noe vanskelig å forstå setning for setning, og budskapet virker også å være ganske klart, men det utfordrer makten litt på en måte som ikke virker å være helt karakteristisk for en poet som skrev Songs of Innocence. Litt som lammet står i forhold til tigeren, står diktene der i forhold til dette.

The Garden of Love

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tomb-stones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Kjærlighetshagen

Jeg gikk til kjærlighetshagen,
Og så hva jeg aldri hadde sett:
Et kapell var bygget midt i,
Hvor jeg pleide å leke på plenen.

Og porten til dette kapellet var lukket,
Og du skal ikke. skrevet over døren;
Så jeg vendte til kjærlighetshagen,
Som bar så mange deilige blomster.

Og jeg så den fylt med graver,
Og gravsteiner hvor det skulle vært blomster:
Og prester i svarte kjoler, gikk omkring,
Og bandt med roser, mine gleder og lyster.

Språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer med fire linjer i hver. Versefoten er daktylisk (tung-lett-lett) med opptakt (første stavelse i linjen er trykklett), og det er tre trykktunge stavelser i linjene. Dette er konsekvent i første strofe, men det roter seg til i de to neste. der det forekommer to trykklette stavelser i opptakten i andre strofe, og systemet mer eller mindre bryter sammen i den siste. Også rimene bryter sammen i den siste strofen, der det bare er innrim i de to siste linjene (gowns – rounds, briars – desires) og ikke rim i enden av verselinjene. Ellers er rimmønsteret abcb, der den lille bokstaven indikerer at verset ender på en trykklett stavelse.

Trykkfordelingen er så komplisert og så viktig i dette diktet, at jeg gjengir det med de trykktunge stavelsene i fet skrift. I strofe to er hvert ord i Thou shalt not uthevet i fetkursiv, hvert ord skal ha trykk, og det samme gjelder de to stavelsene i tomb-stones. Linje 4 i strofe 2 tror jeg kanskje også kan leses That so many sweet flowers bore. Da bør også stones ha sterkere trykk enn tomb i linje 2 i strofen under. Men denne lesingen er ikke naturlig for meg, når jeg leser diktet i alle fall, og det gir som jeg skal vise i kommentaren lenger nede god mening å lese diktet som det er satt opp her.

I went to the Garden of Love,
And saw what I never had seen:
A Chapel was built in the midst,
Where I used to play on the green.

And the gates of this Chapel were shut,
And Thou shalt not. writ over the door;
So I turn’d to the Garden of Love,
That so many sweet flowers bore.

And I saw it was filled with graves,
And tombstones where flowers should be:
And Priests in black gowns, were walking their rounds,
And binding with briars, my joys & desires.

Trykkfordeling, The Garden of Love, ES2019

I oversettelsen er det egentlig bare spørsmål om hvordan å oversette Garden of Love (kjærlighetshagen), build in the midst (bygget midt i) og play on the green (leke på plenen) i første strofe. I andre strofe er det sweet flowers (deilige blomster), engelsk har ikke helt den samme bruken av sweet-søt som vi. I siste strofe er det walking their rounds (gikk omkring) og joys & desires (gleder og ønsker). Det er mulig å gjøre andre valg enn jeg har gjort. Brier oversetter ordboken med rose, og villrose, men etymologisk har ordet også opphav i fransk bruyere, «lyngbevokst mo, hede». Ordet briar er også i bruk i norsk og dansk, særlig i gammel tid, og da for lyng og lyngved.

Merk at originalen har & for and. Det er konsekvent for Blake i denne samlingen. I senere, trykte utgaver, står det vanligvis and.

Innholdet er at diktets jeg-person går til det han kaller kjærlighetshagen. Der ser han hva han ikke har sett før, et kapell eller en liten kirke er bygget der, midt der han pleide å leke. Så sier jeg-personen at dørene til dette kapellet var lukket, stengt, og det var skrevet «Du skal ikke» over døren. Så jeg-personen vender tilbake til kjærlighetshagen, som bar så mange deilige blomster, som han sier. Nå ser han at den er fylt med graver, og gravsteiner der det skulle være blomster. Det var prester i svarte drakter som gikk omkring, og de bandt med roser hans gleder og hans begjør.

Det var i direkte betydning. I overført kan dette være så mye mer. Her kommer også inn at det engelske ordet love mer enn norske kjærlighet inneholder både den fysiske, seksuelle og den filosofiske, idemessige kjærligheten. Så å elske hverandre kan bety både det fysiske og det tankemessige. Hva kjærlighetshagen inneholder, er opp til hver leser å tolke. I alle fall er den ikke hva den var, for nå er det plassert en liten kirke der.

Denne kirken har lappen «Du skal ikke» over døren. Dette er kirkens moral, og kirkens makt, den legger hindringer over folks kjærlighetsutfoldelse, man er ikke lenger fri til å leke. Det står ikke i rene ord, men det skinner igjennom at dikteren ikke synes noe om dette kapellet som er plassert der. Han vender tilbake til kjærlighetshagen, det som kan leses som den ekte kjærligheten, før kirken blander seg inn med sitt «du skal ikke». Denne kjærlighetshagen bar mange blomster, noe som kan leses veldig symbolsk, her spiret det og grodde det av vakre, levende ting.

Men nå er den fylt av graver og gravstein, altså død. Det er nærliggende å lese det til at kirken – institusjonen – har drept den naturlige, friske kjærligheten. Og de har gjort det med sin «Du skal ikke». Nå er det prester i svarte klær som går rundt, svarte klær er sørgeklær (og draktene prestene hadde denne tiden), og når de går sånn rundt ligger det en tolking av at de går rundt og passer på. I alle fall skriver dikteren at de binder gledene hans og begjæret hans med roser, eller villroser (briars). At det er nettopp roser de binder med, skal ikke jeg begi meg ut på å tolke, men lydlig og i rim med desires fungerer det helt utmerket. Og at prestene i svarte klær binder gleden og ønskene til han som før vandret fritt i hagen, det gir også god mening

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chapel 1. kapell, liten kirke, bedehus 2. gudstjeneste, andakt 3. bedehus 4. (boktrykking) trykkeri, verkstedklubb, verkstedmøte
midst (litterært) midt(e)
green 1. grønt 2. grønnfarge, grønnmaling 3. gress, gressplen, eng 4. (golf, også putting green) green
gown 1. kjole 2. (embetsdrakt for dommer, prest e.l.) talar, kappe 3. (beskyttelsesplagg for helsepersonell) (operasjons)frakk, stellefrakk
round 1. sirkel, runding, ring 2. runde, omgang, serie, inspeksjonsrunde, budrunde, tur, rekke, rode, rundtur 3. (kortspill) runde, kule, slag, parti 4. kretsløp 5. rutine, gjøremål 6. servering, runde 7. skudd, patron 8. skuddsalve 9. (britisk) brødskive 10. (matlaging) lårstykke 11. (musikk) kanon 12. (gammeldags) runddans, ringdans
brier eller briar (plante i slekten Rosa, særlig de viltvoksende) rose
desire 1. (sterkt) ønske, begjær 2. lengsel 3. begjær, lyst, attrå 4. anmodning, begjæring 5. ønskemål, ønskedrøm

Kommentar/Analyse

I dette diktet er trykkfordelingen og versefoten. Den varierer, og variasjonene står i stil med innholdet. I første strofe blir takten og rytmen etablert, det er ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i alle fire linjene. Det er også strofen hvor premisset for diktet blir etablert: Det er bygget et kapell i kjærlighetens hage, og det er noe han (dikter-jeget) aldri har sett før.

I strofe 2 beskrives dette kapellet, og da blir rytmen brutt. Det er ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam først, der det står at døren til kapellet var lukket (eller stengt). Og så blir det enda verre, med ta, tam-tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, der det står at du skal ikke, er skrevet over døren. Det er særlig thou shalt not, som ødelegger rytmen helt. Passer ikke dette helt utmerket til innholdet? Han er i kjærlighetens hage, der man skal elske hverandre, og så står det du skal ikke, midt i den?

Når han så vender tilbake til kjærlighetens hage, går rytmen i orden igjen. ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 3, og helt riktig ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam i linje 4. Straks han er i kjærlighetens hage, er alt i orden.

Men så viser det seg i strofe 3 at alt er ikke i orden allikevel. Første linje i strofe 3 blir bare ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam, hvis man leser filled med to stavelser, og graves med én. Det er ikke lett og uproblematisk å lese denne linjen, som det er å lese de fire linjene i strofe 1. Og det er ikke lett og uproblematisk innhold heller. Kjærlighetens hage er fylt med graver. I linje to blir det ta, tam-tam, ta, tam-ta-ta, tam, hvor ordet gravstein virkelig ødelegger rytmen, som en gravstein virkelig også ødelegger stemningen som skal være i kjærlighetens hage.

De to siste linjene prøver ikke engang. Der er det ta, tam-ta-ta, tam, ta, tam-ta-ta, tam to ganger, en helt ny rytme, til og med med en ekstra trykktung stavelse. Det er også etablert noe helt nytt i kjærlighetens hage, disse svarte prestene, som går rundt i den, og nå har kontrollen.

Det er en sterk kritikk av kirken i dette diktet. Det er også en kritikk av folk som pålegger sin egen moral på andre, slik kirken opp gjennom århundrende nok har hatt for vane å gjøre. De representerer makten, særlig den moralske makten, og de forteller folk hva de skal og – kanskje særlig – hva de ikke skal gjøre.

Mot dette setter Blake kjærlighetens hage. Tankene går kanskje til Edens have, og paradis, der kjærligheten får flyte fritt, og man bare elsker hverandre, uten å ha en institusjon til å fortelle hvordan det skal gjøres, og fordømme når det blir gjort feil. Blake skriver aldri i rene ord hvordan det var i denne hagen, bare at det var mange deilige blomster (sweet flowers) der. Men han beskriver litt mer hvordan det blir når kapellet blir satt opp, og prestene kommer inn. Da er det gravsteiner i hagen, og gledene og begjæret han (dikter-jeget) hadde før, er nå bundet til av villroser. Dette siste bildet er ikke helt klart hva skal bety, men det er ikke noen frihet i det, i alle fall. Gledene og lystene får ikke lenger flyte fritt i kjærlighetens hage når det er satt opp et kapell der. Da er det bundet fast av prester i svarte klær, prester som går rundt og passer på. Diktet til Blake uttrykker et ønske om at det ikke skal være sånn. Her er drømmen å vende tilbake til kjærlighetens hage, uten kapellet, der man kan leke og elske hverandre, og få oppfylt fritt sine gleder og lyster.

Min gjendiktning

Dette diktet er bortimot umulig å gjendikte, med innrimene på slutten, men her er et forsøk. Trykkfordelingen er gjort identisk som i originalen. Briars oversetter jeg med tistler. Det gir en ide til rosenes torner, men tistler er ugress, og (vill)roser en prydplante, så her forskyver jeg meningen. Men det viktige er å få til et slags rim med lystene som kommer bak.

De elskendes hage

Jeg gikk ned til de elskendes hage,
Og så hva jeg ei før har sett:
En kirke var bygget rett der,
Jeg pleide å leke så lett.

Og porten til kirken var stengt,
Og Du skal ikke. skrevet på dør;
Så jeg vendte til elskendes hage,
Som så deilig bar blomster før.

Og jeg så den var fylt opp med grav,
Og gravstein der skulle vært blomst:
Og prester i svart, gikk rundt blott og bart,
Og bandt til med tistler, mine gleder og lyster.
ES2019

Diktet og bildet Blake tegnet til det, i originalutgaven fra 1794. Skriften er Blakes håndskrift, pynten og oppsettet og alt er hans eget. Han laget hver av sidene opp på en kopperplate, og så kopierte han kopperplaten for å trykke opp diktet. Den digitale versjonen har jeg hentet fra Wikipedia.

Der Musensohn (Musesønnen), av Johann W. von Goethe

Dette diktet har jeg gledet meg litt til å poste. Det er et dikt som er tonsatt en rekke ganger, og ganske sikkert er mer kjent i melodien til Franz Schubert, enn som selvstendig dikt. Selv har jeg den i innspillinger med Siegfried Lorenz på sang og Norman Shelter på klaver, også med Dietrich Fischer-Dieskau og Gerald Moore (1). Men jeg kommer inn i lied-tradisjonen fra to veier. Min interesse for musikk og for klassisk musikk, har ledet meg inn i sangenes verden også, om enn sang til piano var det som satt lengst inne, og som jeg brukte lengst tid på virkelig å like. Diktlesing har jeg gjennom litteraturen, der også interessen for dikt var det som kom sist. Den interessen har også blitt stimulert av arbeidet med denne bloggen, man liker det man kan litt om, og når man kan litt, vil man gjerne kunne mer.

Her på bloggen er det teksten, og ikke melodien som skal stå i sentrum. For denne Lieden, er det imidlertid litt vanskelig, for det er virkelig en herlig melodi Schubert har satt til den! Men det får vente, først skal jeg behandle Der Musensohn som et selvstendig dikt. Det ble trykket i Neue Schriften, som ble utgitt i 1800, men det er omstridt når diktet egentlig er skrevet. Diktet har sin egen behandling fra side 267 i Bind 1 – Gedichte – av Goethe Handbuch (J. P. Melzler, 2004). Der står det – med sedvanlig tysk presisjon – at diktet ikke har noen overlevering i håndskrift, og at oppfatningen at diktet ble skrevet i 1799 står i mot en antakelse om at det har sin opprinnelse fra 1774. Ingen stor sak, kanskje, så mange år senere, men for Goethe-kjennere og Goethe-forskningen er det viktig om det er Sturm-und-Drang-Goethe fra 1770-tallet eller Weimar-klassiker-Goethe fra 1799 som er opphavet. I Goethe Handbuch står det i den klassiske perioden, som de setter fra 1787 1806, noe som er naturlig all den tid diktet er trykket i den perioden. Men det er elementer i diktet som gjør at det også passer inn i Sturm und Drang, og det har å gjøre med om diktet er skrevet i en rant av skaperkraft (Goethe beskriver selv et slikt øyeblikk, i selvbiografien Dichtung und Wahrheit, gjengitt i Goethe Handbuch, s. 269), eller om det er klassisismens avklarede ro, det dikterens skaperkraft blir formet inn i takt og rytme.

Det står en del interessant om diktet i Goethe-håndboken, så jeg har lagt til en avdeling kalt En liten analyse. Den skal følge det som står i Goethe-håndboken ganske tett. Denne bloggen skal jo være en diktblogg, til glede og fornøyelse, men litt klinisk analyse må vi også kunne tillate oss. Spesielt i et så livfullt dikt som Der Musensohn.

Men først er det til selve teksten, diktet selv – Musenes sønn, eller Musesønnen. I originalen skrives det i ett ord, Musensohn, men det går an å mene at det klinger bedre med Musenes sønn, på norsk. Musene er faste følgesvenner her på bloggen, naturlig nok, når temaet er poesi. De er skytsgudinner for diktning, sang, vitenskap og musikk, og de er døtre av Zevs og Mnemosyme. De påkalles også i klassiske tekster, for hjelp og inspirasjon til å skrive tekstene, og de påkalles i tekster som tar etter den klassiske måten å skrive på. Det passer altså godt at Goethe gjør det, midt i hans egen, klassiske periode. Trykk på tagen Musene, så får dere de postene der jeg har skrevet om musene på bloggen, alltid i forbindelse av at jeg tar for meg et dikt der musene er et tema.

Selv om diktet har en referanse til musene, er det ikke nødvendig med klassisk skolering for å ha glede av det. Derimot er det en fordel å ha anlegg for livsglede, og livsbejaelse. Musesønnen er diktets jeg, og han reiser rundt og spiller opp til dans og livsutfoldelse. Diktet passer spesielt godt nå i mars, nå som det går mot vår, riktig nok langsomt, men like sikkert som alltid. Her hos oss er det ennå grått og vått, gresset er gult og brunt, mer enn grønt, og man må gå helt nær trærne for å se om det er knopper på dem. Men knoppene er der, og det er bare et spørsmål tid før de springer ut og blomstringen er her. Dikteren kan knapt vente, og det kan vel ikke vi heller? Musesønnen er imidlertid ikke snauere enn han hilser både våren og vinteren med begeistring, der han flyr omkring fra sted til sted, og spiller sin sang, spiller opp, til liv!

Der Musensohn

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Ich kann sie kaum erwarten,
Die erste Blum’ im Garten,
Die erste Blüt’ am Baum.
Sie grüßen meine Lieder,
Und kommt der Winter wieder,
Sing ich noch jenen Traum.

Ich sing’ ihn in der Weite,
Auf Eises Läng und Breite,
Da blüht der Winter schön!
Auch diese Blüte schwindet
Und neue Freude findet
Sich auf bebauten Höh’n.

Denn wie ich bei der Linde
Das junge Völkchen finde,
Sogleich erreg’ ich sie.
Der stumpfe Bursche bläht sich,
Das steife Mädchen dreht sich
Nach meiner Melodie.

Ihr gebt den Sohlen Flüge!
Und treibt durch Tal und Hügel
Den Liebling weit von Haus.
Ihr lieben, holden Musen,
Wann ruh’ ich ihr am Busen
Auch endlich wieder aus?

Neue Schriften, 1800

Musesønnen

Å streife gjennom fjell og skog,
Min lille sang å plystre vekk,
Sånn går det fra sted til sted!
Og alt rører seg etter takten,
Og alt beveger seg etter målet,
Bort til meg.

Jeg kan knapt vente på den,
Den første blomst i hagen,
Den første blomstring på treet.
De hilser mine sanger,
Og kommer vinteren i mot,
Jeg synger ennå hver en drøm.

Jeg synger den i vide verden,
På isen lang og bred,
Der blomstrer vinteren skjønn!
Også denne blomstringen svinner
Og finner seg nye gleder
På kultiverte høyder.

For som jeg ved lindetreet
Det unge folket finner,
Straks egger jeg dem opp.
Den sløve unggutt brisker seg,
Den stive jenta svinger seg
Etter min melodi.

Dere gir bunnen vinger!
Og driver gjennom haug og dal
Den elskende langt fra huset.
Dere elsklige, yndige muser,
Når skal jeg henne ved brystet
Endelig hvile ut igjen?

Språk, form og innhold

Det er fem strofer, hver med 6 linjer. Rimmønsteret er AAbCCb, der like bokstaver rimer, og store bokstaver tilsier trykklett (kvinnelig) utgang, og små bokstaver trykktung (mannlig). Versefoten er jambisk, annenhver trykklett og trykktung. Hver linje har tre føtter, det vil si tre slike par med lett-tung, lett-tung, lett-tung. Så har linje 1 og 2, og 4 og 5, en ekstra trykklett stavelse til slutt. Merk hvor sterk virkning det har, når denne siste trykklette stavelsen mangler i linje 3 og 6. (2) Man kan også si at strofene er bygget opp av to sett med 3 linjer, og at hvert av disse settene ender med en trykktung stavelse.

Jeg har under markert trykket i første strofe i diktet. Man ser at det er helt konsekvent, og det er ingen ekstra stavelser der det ikke skal være det. Dette gjelder gjennom hele diktet. Jeg vil si at det andre trykket i langlinjene (1, 2, 4 og 5) er svakere markert enn det første og siste, så det har jeg satt i fetkursiv. Dette er ikke noen stor sak. Under En liten analyse skriver jeg litt mer om formen.

Durch Feld und Wald zu schweifen,
Mein Liedchen wegzupfeifen,
So geht’s von Ort zu Ort!
Und nach dem Takte reget,
Und nach dem Maß beweget
Sich alles an mir fort.

Trykkfordeling, Der Musensohn, Goethe

Det var et omfattende arbeid med oversettelsen og gjendiktningen denne gangen, men nå skal det være på plass.

I første strofe ligger vanskeligheten i oversettelen å få den enkle og forståelige tysken over i like enkel og forståelig norsk. I de første to linjene er det plasseringen av infinitiven, zu schweifen (streife, vandre) og wegzupfeifen (plystre vekk). Det siste er også et sammensatt verb, som på norsk må splittes opp. Jeg har løst det med å endre litt på ordstillingen. I linjene 4 og 5 er verbene refleksive, der refleksiven (sich – seg) er plassert i linje 6. Både reget (røre) og beweget (bevege) er transitive, og trenger et objekt å røre og bevege. På norsk må denne refleksiven plasseres nærmere verbet, det går ikke å røre og bevege uten å ha noe å røre og bevege. Her må jeg stokke om på ordstillingen ganske mye, og flytte sich (seg) opp i både linje 4 og 5, mens linje 6 blir stående ganske kort. I gjendiktningen har jeg løst det på en litt annen måte. Strofen skulle være forståelig, diktets jeg, musesønnen, streifer gjennom fjeld og skog, og plystrer vekk sangen sin, sånn at alt beveger seg etter den.

I andre strofe viser sie (henne, den) tilbake til blomsten, det er ikke «henne» (ei jente) han venter på. Det tyske verbet erwarten (vente på) er transitivt, tilsvarende norsk «vente på». Verbet for å vente er warten. Hva han ikke kan vente på, blir fortalt i linjene 2 og 3. Pronomenet Sie (de) i linje 4 står i flertall, de, og viser mest nærliggende tilbake til blomstene (som hilser sangen, og kommer vinteren i mot). Det kan av og til være vanskelig å bestemme seg for om man skal oversette tyske noch (nok, ennå) med norske ennå, eller bruke nok også på norsk. Tysk skiller ikke, men norsk skiller, og i siste linje i andre strofe er det betydningsforskjeller hva man velger. Jeg går for ennå. Strofen forteller at musesønnen nesten ikke kan vente til den første blomstringen begynner, de hilser ham og kommer vinteren i møte, mens han synger enhver (jenen) drøm.

Tredje strofe begynner med Ich sing ihn in der Weite (Jeg synger den i det vide, direkte oversatt). Pronomenet ihn (ham, den) er objektsformen av hankjønn, entall. På norsk bokmål blir det «han» eller «ham» om det viser til en person, og «den» om det viser til et substantiv i hankjønn. Her viser det til Traum (drøm) i strofen over, derfor «den». Så er det preposisjonsfrasen in der Weite (i det vide), der tysk bruker denne vendingen, der vi på norsk bruker «i vide verden». Jeg oversetter med sånn vi sier det på norsk, mens i gjendiktningen er det ikke plass til mer enn «vide». Så der har jeg omskrevet. Ordet Höhn er en gjenganger for oss som jobber med originaltekster av Goethe. Jeg har etter hvert lært meg at det må være Höhen, høyder. Adjektivet bebaubt er partisipp av bebauen (bebygge, dyrke). Det tilsvarer vårt bebygget, sammensetningen er den samme. Men tyskerne bruker det også i betydningen dyrket, eller kultivert. Her er det nok den betydningen som gjelder. Innholdet i denne midtstrofen, er at han synger sangen sin i hele, vide verden, på den lange og brede isen blomstrer vinteren (en selvmotsigelse, se En liten analyse). Så er det at også denne blomstringen er noe som forsvinner, og finner ny glede (Freude), på oppdyrkede høyder.

I fjerde strofe viser sie (dem) i linje 3 tilbake til das Junge Völkchen (det unge folket) i linje 2. Det er akkusativ flertall, 3. person, på norsk «dem». Disse tre linjene er en begrunnelsessetning som innledes med denn (for, for at), og wie (hvordan, som). Så denn wie… blir for som…, og så følger først betingelsen, og så konsekvensen. Som han finner det unge folket (das junge Völkchen), så egger (errege) han dem straks (sogleich) opp. Den sløve (stumf) gutten (Burche) brisker seg (bläht sich), mens den stive jenta svinger seg (dreht sich). Alt etter melodien til Musesønnen, som spiller. Drehen betyr å dreie, men i forbindelse med å danse (tanzen), så sier vi på norsk heller svinge seg, der tysk sier dreht sich.

Femte strofe er vanskeligst i gjendiktningen, der det er irriterende vanskelig å få den enkle førstelinjen over i norsk med versefoten beholdt. Pronemenet Ihr (dere) blir brukt om musene, det er de som gir «bunnen vinger». Substantivet Sohle betyr såle, som på norsk, men tyskerne bruker det også i betydningen «dalbunn», og det som er nederst. Så musene gir det som er nederst vinger, sånn at det kan fly. Verken såle eller dalbunn fungerer godt i overført betydning på norsk, vi vil vel heller se for oss en såle eller en dalbunn med vinger, i stedet for å se det billedlig for alt som ligger i bunn. Jeg oversetter derfor med «bunnen». Den liebling (elsklingen) som blir drevet gjennom haug og dal i linje 2 og 3, er musesønnen. Ihr (dere) i linje 4 viser igjen til musene, nå brukt som hilsen, «dere elskelige, yndige muser». Her er det et valg hva man velger å oversette lieden og holden med, begge er flertallsformer av adjektivene, og står til musene. Det siste ihr i linje 5 har voldet meg ganske store vanskeligheter. Jeg har funnet ut at det er et eiendomspronomen, deres, eller hennes, og at det står til bryst (Busen). I mitt hode må det da være musenes bryst, eller en av de kvinnelige musene. Det er ingen annen kvinne det har vært snakk om i teksten. Og det kan ikke godt dukke opp en fra intet. Alt dette er imidlertid fortolkning. Så er det også et problem i selve lesingen, ruh ich ihr am Busen, er hviler jeg henne/dere ved brystet. Verbet ausruhen kan være både transitivt og ikke-transitivt, så det kan være både hvile ut og hvile noen ut. Eller her: «hvile ut ved brystet (hennes)» eller «hvile henne ut ved brystet (mitt)». Grammatisk skulle det være den siste, men semantisk (innholdsmessig) passer det bedre med den første. Det er den jeg har sett andre oversettelser bruke, og det er den Goethe Handbuch skriver at det er (an deren Busen). Jeg oversetter med henne, som det står i originalen, inntil jeg eventuelt er bedre opplyst. Meningen i denne siste strofen er at musene utstyrer selv det som er lavest nede, med vinger, og at de driver ham – musesønnen – over haug og dal, for å spille sangen sin. Så spør han til slutt, de kjære musene, når de skal ta ham hjem igjen, sånn at han omsider kan hvile ut

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wegzupfeifen -> pfeifen (pfeift, pfiff, hat gepfiffen, itr.) 1. plystre. 2. pipe, hvine, ule. 3. blåse. 4. (overført, omgs.) røpe, angi, forråde.
reget -> regen (sv. refl.) røre, bevege; ohne sich zu regen uten å røre seg
fort (adv.) 1. bort, borte, vekk, fraværende; gått, kjørt av sted; 2. videre;
erwarten (sv. tr.) vente (på), vente seg, regne med
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand
Eises -> Eis das, -es/; is
schwinden (schwindet, schwand, ist geschwunden, itr.) svinne, avta, minske, blekne, forsvinne;
bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
Linde die, -/-n; lindetre.
erregt (adj.) opphisset, livlig, hissig, preget av sinnsbevegelse.
stumpf (adj.) stump, sløv, matt;
Bursche der, -n/-n; (ung)gutt, fyr, kar; ung mann; kamerat; lærling, student; oppasser.
blähen (sv. tr. itr.) blåse opp, svelle; sich blähen blåse seg opp, briske seg.
steif (adj.) stiv; (om drikk) sterk
Sohle die, -/-n 1. såle. 2. bunn, dalbunn;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør) 3. flygel.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
ausruhen (sv. tr. itr. refl.) hvile, la hvile; hvile (seg) ut, komme seg.

En liten analyse

Tyskland er et land av diktere og tenkere. De kan skrive dikt, og de kan lese dem. For å kunne skrive på høyt nivå, må man også kunne lese på høyt nivå. I Goethe-håndboken står det at Goethe og andre diktere ofte står frem som malere i diktene sine, de skildrer i ord hva de ser, lukter, hører og føler, de beskriver sanseuttrykkene. I der Musensohn er det ikke maleren, men spillemannen, som opptrer. Diktet har spillemannens bevegelse, der diktets jeg hopper omkring, fra det ene, til det andre. Ideen om spillemannen som spiller er jo også godt underbygget av innholdet og ordene, wegzupfeifen, nach dem Takte reget, sing (x2) og nach meiner Melodie i strofene 1, 2 (og 3) og 4. Likeså er bevegelsen understreket, med schweifen, von Ort zu Ort, reget, beweget, in der Weite i de tre første strofene, og i den siste, der han vender tilbake til huset. Mer enn maleren som står stille og observerer, er det spillemannen som reiser rundt og spiller.

Og hva er det så spillemannen spiller? Det er årstidenes gang, og det enkle liv. Skaperkraften i naturen er blomstene om våren, skaperkraften til poeten – spillemannen, musenes sønn – er sangen han synger. Det er blomstene som hilser sangen, i linje 4 strofe 2, og ikke omvendt, denne gangen. Ordene i sangen kan også leses som blomster som blomstrer, også de kommer vinteren i møte, og deres magiske skaperkraft viser seg i paradokset at vinteren blomstrer i linje 3, strofe 3. Den blomstrer sågar på den lange, brede isen, så lenge musesønnen er ute og synger, i den store vide verden, som han altså er og gjør.

Strofe 4 er sangen for landsbyfolkene. Det er en klassisk, tysk, landlig scene, ved lindetreet. Også her er det spillemannen, musesønnen, som vekker de fyrige følelser til liv, i de unge gutter og jenter. Han spiller til dans, og de danser. Merk at musesønnen selv ikke er engasjert i dansen, han er helt distansert, beskriver bare med karakteriserende adjektiv de sløve (stumpf) gutter og de stive (jenter) som henholdsvis brisker seg og svinger seg. Det er spillemannen, musesønnen som får tingene til å skje, men han er ikke selv med i disse tingene som skjer, annet enn at han gleder seg over dem.

Først i siste strofe kommer noe som kan minne om egne følelser for musesønnen. Det gjør han med det uttrykte ønske om å få komme hjem, til musene, for der omsider å kunne hvile ut.

Så hvordan skal man lese dette, utover det som står her helt åpenbart? Fremdeles holder jeg meg til Goethe Handbuch, som her skriver at diktet inneholder den romantiske forestillingen om verdens livgivning gjennom kunsten. Her er også bilder og motiv fra folkediktningen, etter påvirkning fra Goethes møte med Herder i Strassbourg. Videre – og nå blir det kanskje litt vanskelig å henge med – her diktet en refleksjon over dikterens egen dikteriske skaperkraft. Det er veldig lett og ubesværet, det som står her, musesønnen har denne evnen, og kan bruke den til å reise rundt i verden og ubesværet og uforpliktende bruke den.

Det er ingen subjektivitet i diktet, ikke i den forstand. Her er ingen som setter ord på tanker og følelser, og beskriver hvordan det er å være jeg, hvordan det er å være menneske. Goethe er selv en musenes sønn, kan selv være en spillemann, men i dette er han bare en allegori. Det er vranglesing å lese diktet som et uttrykk for hvordan det er å være Goethe. Det er ingen subjektivitet i diktet, det handler ikke om noe subjekt.

De første tre linjene i diktet er sitert i 16’de bok av det biografiske storverket, Dichtung und Leben. Goethe var fullt klar over sitt litterære talent, en tid der geni var et begrep brukt på genier, og han var opptatt av og reflekterte over at han var utstyrt med diktergaven. I Dichtung und Leben står det imidlertid So ging’s den ganzen Tag (Slik gikk det hele dagen). Fremmed for oss i dag, er den dikteriske skaperkraften gitt av naturen. Dikteren er bare et medium, man kan si naturen uttrykker seg gjennom dikteren. Derfor gir også begrepet geni den gang mer mening, du er i besittelse av noe ingen andre har, du er i stand til noe ingen andre kan. Dette er ikke noe å lære, dette er geni.

Slik er det for Musesønnen også. Han har gaven, reiser rundt og spiller, til alles forlystelse. Og han gleder seg selv også. Men det slutter med at han lengter hjem, til hvile

Kommentar

Det er altså mye det går an å få ut av en tekst med 5 x 6 linjer. Jeg er tilhenger av den livsgleden og den livsbejaelsen som ligger i diktet, jeg tror det hjelper oss til intet mindre enn et bedre liv, om vi gleder oss over våren og kjærligheten, årstidenes og livets gang. Om poesien kan hjelpe med det, sette ord på denne stemningen, vekke den og stimulere den, så har den en mening, i hvert fall for meg.

Jeg er også svak for avslutningen, der poeten og spillemannen lengter hjem, til hvile og ro. Livsglede og livsbejaelse er bra, men det er også anstrengende, og man lengter jo etter å kunne hvile ut i noens fang, etter hvert. Det er også skjebnen til alle som underholder, eller mange av dem, som gjør andre glade, men selv er trist. Nå leser jeg imidlertid mer i diktet enn det som står der, dette er ikke om omreisende spillemenn, som lengter hjem. Dette er om musenes sønn, som har diktergaven, og elsker å bruke den, men som likevel lengter hjem for å hvile ut, til slutt. Om det er aldri så mye vinter og vår og sang og dans, og alt som er.

Jeg må også avslutte med noen ord om komposisjonen til Schubert. Det er ikke så lett for meg å lese teksten uavhengig av den. Katalognummeret er D764, komposisjonen ble skrevet i 1822, og trykket i 1828. Det er trillende piano, og en sanger som synger ubesværet og uanstrengt, raskt av gårde. Tekst er bra, men det er noe med musikk og melodier, som virkelig kan få frem denne dobbeltheten, at det på overflaten er lyst og lett og glede, men at det er et eller annet ubestemmelig under. Særlig synes jeg Fritz Wunderlich får frem denne effekten, nesten som det å være musesønnen er en forbannelse, som at det å spille og være glad er en tvang man ikke slipper unna. Det liker jeg godt. Men her er det smak og behag. Og det er heller ikke sikkert alle vil høre denne sangen på samme måte som jeg.

Min gjendiktning

I oversettelser fra et språk til et annet møter man på standardproblem man hver gang må overvinne. Oversetter man dikt med fast rytme fra tysk til norsk, så har man et problem med at tyske durch er enstavelsesord, mens norske gjennom har to. Som alltid er gjendiktning kompromiss, og som vanlig er kompromisset jeg går for, å tillate halvrim, heller enn å tvinge inn ord som ikke er riktige, eller bryte med rytmen. Poenget med et dikt som dette, er at det skal være lett og ledig å lese det, og ikke vanskelig å forstå det. Og så skal det være mulig å synge, på melodien til Schubert, D. 764.

I siste strofe har jeg gjort noen omskrivninger, som man ser. Jeg har også prøvd grepet jeg av og til prøver, å bruke nynorsk de for bokmål dere. Jeg makerer med de’, så det ikke leses ‘di’. Det er dere som er korrekt bokmål, men verseskjemaet tillater ikke å starte med en troké. Heller ikke slutten på denne strofen er helt god. Generelt er jeg ikke helt fornøyd med denne gjendiktningen, ennå.

Musenes sønn

I fjell og skog å krysse,
Min lille sang å plystre,
Det går fra vei til vei!
Og etter takten leker,
Og etter mål beveger,
Alt sammen seg til meg.

Jeg kan nesten ikke vente,
Den første blomst å hente,
Den første blomstring øm.
De hilser mine sanger,
Mot vinteren de stanger,
Jeg synger hver en drøm.

Jeg synger alle steder,
På isen lange, brede,
Der blomstrer vinter’n flott!
Óg denne blomstring svinner
Og nye gleder finner
På høyder dyrket opp.

For når jeg nå vil finne
De unge ved en linde,
Straks egger jeg dem i.
Den sløve unggutt svulmer,
Den stive jenta tumler
Seg til min melodi.

De ‘gir til bunnen vinger!
Bort haug og dal ham tvinger
Den yndling fra hans hus.
Så kjære muser, mange
Når skal jeg der i fanget
Hos henne hvile ut?

ES2019

Noter

(1) Franz Schubert skal visstnok ha laget to forskjellige melodier over denne teksten. Den jeg har, og kjenner, er den som har katalognummer D764. Andre som har tonsatt diktet er Johann Friedrich Reichardt og Karl Friedrich Zelter.

(2) I Goethe Handbuch blir det sagt at dette var en form som ble mye brukt i rokoko-stilen på 1700-tallet. Det passer godt til en rokokofigur, med at det svinger seg rundt som i en dans i de to første linjene, og så ender figuren med den trykktunge utgangen av linje 3 (s. 267).

Kilder

Goethe Handbuch, Bind 1 – Gedichte Melzler, 2004.

Forrige: Rettung, Neste: Gefunden, Alle: Goethe

Vorklage (Forklage), av Johan W. von Goethe

Spät erklingt, was früh erklang.
Glück und Unglück wird gesang.

Sent klinger, hva som tidlig klang
Lykke og ulykke blir til sang.

Goethe, motto for Lieder.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev mer enn 3000 dikt gjennom sin lange levetid. De fleste av dem samlet han i sin samleutgave av verkene, utgitt i 1828. 154 av dem skal jeg poste, oversette og kommentere her på bloggen lørdager over de neste ti årene.

Først ut er de 79 diktene i det Goethe kaller Lieder, eller sanger. Her finner vi mange av Goethes aller, aller mest kjente dikt, så som Gefunden, Nähe des Geliebten, Mailied, Meerstille, Wandrers Nachlied og An den Mond, for å nevne bare noen få, og dikt jeg allerede har postet på bloggen. Disse vil bli repostet i ny og forbedret versjon på sin rette plass i samlingen, mens det på deres opprinnelige plass vil bli postet andre dikt av Goethe.

Lieder er med sine 79 dikt den mest omfattende av samlingene i Goethes dikt. Det er dikt fra Goethes hele karriere, fra hans helt tidlige ungdom på 1760-tallet, gjennom Sturm und Drang på 1770-tallet, videre til den klassiske perioden etter den italienske reise sent på 1780-tallet, og over til Weimar-klassisismen Goethe utviklet sammen med Friedriech Schiller. Og vi er ennå bare halvveis i Goethes levetid og virke.

Mange av diktene i Lieder er tonsatt, av menneskehetens største komponister, sånn som Beethoven, Schubert, Schumann og Brahms. Der er de de fremste representantene for den tyske Lied-tradisjonen, helt uovertruffen, selvfølgelig. Ingen andre land har slike diktere og komponister som tyskere, og i den riktige perioden, der dette var kunsten man drev med.

Det aller første diktet i samlingen har form nesten som et lite forord, eller forklage, som Goethe kaller det.

Vorklage

Wie nimmt ein leidenschaftlich Stammeln
Geschrieben sich so seltsam aus!
Nun soll ich gar von Haus zu Haus
Die losen Blätter alle sammeln.

Was eine lange, weite Strecke
Im Leben voneinander stand,
Das kommt nun unter einer Decke
Dem guten Leser in die Hand.

Doch schäme dich nicht der Gebrechen,
Vollende schnell das kleine Buch;
Die Welt ist voller Widerspruch,
Und sollte sich’s nicht widersprechen?

Entstanden 1814, Erstdruck 1815

Forklage

Hvor tar en lidenskaplig stamming
Seg så merkelig ut når den er skrevet!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
Samle alle de løse bladene.

Hva som en lang, vid strekning
I livet stod fra hverandre,
Det kommer nå under ett dekke
Til den gode leser i hånden.

Men skam deg ikke over lytene,
Jeg fullender raskt den lille boka;
Verden er fullstendig selvmotsigelse,
Og skulle den seg ikke motsi det?

Kommentar til språk, form og innhold

Diktet har 3 strofer, hver på 4 linjer. Hver av linjene har 4 trykktunge stavelser, og det er annenhver trykklett-trykktung med trykklett stavelse først, altså jambisk versefot. Rimene er omsluttende, kryssrim og på ny omsluttende, eller AbbA, CdCd, EffE, for de tre strofene. Trykklett utgang er markert med stor bokstav.

Innholdet er ikke noe vanskelig. Goethe skriver at lidenskaplig stamming tar seg merkelig ut når den er beskrevet, sånn som den vil være i dikt. Så er det at han samler alle løse blader, fra hus til hus, i én samling. Det er en måte å si at han samler sammen diktene sine, for å gi dem ut.

Videre er det at det som i en lang strekning av livet, altså i lang tid, stod fra hverandre, nå kommer samlet i en utgave, eller «under et dekke» (Unter einer Decke), som Goethe skriver det. Slik kommer det leseren i hånden, slik at han eller hun kan lese det.

Til sist skal man ikke skamme seg over feilene, eller det defekte (Gebrechen). Dikteren fullfører raskt boken sin. Verden er full av motsigelser. Så skulle den ikke la seg si i mot?

Oversettelse

Det er et lite og enkelt dikt, men oversettelsen er ikke så enkel. Det er ikke alt jeg kan garantere jeg har fått riktig, så her må de som vet bedre bare si fra!

Tittelen på diktet er ikke opplagt. Det tyske ordet vorklagen er ikke et oppslagsord, men er oppgitt på Duden som omgangsform for å fortelle noe på en klagende måte. Det er sjelden brukt, 1 av 5 på Dudens hyppighetskala. Jeg vet ikke om det norske forklage er dekkende, men det er det som ser ut til å ligge nærmest. Norsk ordbok har ikke forklage som oppslagsord, men så er ikke Vorklage oppslagsord i tysk ordbok heller. Det er bare verbet vorklagen.

Et tema i oversettelsen av disse tyske diktene vil være plasseringen av verbet. På tysk kommer de som kjent gjerne til slutt i setningen, mens på norsk flytter vi dem lenger frem. Første setning går over to linjer, og ser rar ut på norsk, både i oversettelsen og gjendiktningen. Det lille ordet gar har jeg oversatt med sogar

I strofe 2 er vanskeligheten hva jeg skal gjøre med ordet i kursiv, einer. Det dreier seg om å samle under et dekke, egentlig i et bind, men er det tallordet (ett) eller artikkelen (et) jeg skal bruke? Forskjellen er for feinschmeckere, jeg vil si begge løsninger må kunne gå. Dem guten Leser står i dativ, derfor «Til den gode leser».

I siste strofe står verbet i imperativ, schäme dich (skam deg). Så er det et valg hvordan man skal oversette der Gebrechen, et intetkjønnsord satt i genitiv flertall. I linje 2 er subjektet i setningen utelatt, det er innbakt i verbet, vollende, 1. person, «jeg». På norsk må dette legges til. Så står Widerspruch (selvmotsigelse) i nominativ, entall. Det er teknisk vanskelig å oversette, vi kan ikke så godt sette et adjektiv foran substantivet, og la adjektivet alene styre kjønn og tall. Vi vil gjerne ha artikkelen med, «verden er en fullstendig selvmotsigelse», eller omskrive litt på en annen måte. Jeg forsøker meg å oversette som det står i originalen. Her er også et spørsmål hvilket norske ord man skal velge for tyske voll, det nærmeste ordet er «full», jeg bruker altså «fullstendig». I siste linje er det gjemt et es, i sich’s, så det må bli «seg det motsi» eller «motsi seg det».

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Det eneste er vorklagen, som ikke er oppslagsord der, men satt opp som verb hos Duden med forklaringen: klagend vortragen, erzählen

leidenschaftlich (adj.) lidenskapelig, pasjonert
Stammeln – substantiv av verb -> stammeln (sv. tr.) stamme (fram).
seltsam (adj.) merkelig, underlig, selsom, besynderlig.
Strecke die, -/-n; strekning; (sport) distanse;
schämen (sv. refl.) skjemmes, skamme seg;
Gebrechen das, -s/-; lyte, defekt; varig (legemlig) skade, skrøpelighet(er).
Widerspruch der, -s/…sprüche; motsigelse, selvmotsigelse; innvending; motsetning
widersprechen (st. itr.) motsi, stride mot, stå i motsetning til;

Kommentar til diktet

Jeg har lest gjennom en god del av diktene Goehte skrev, og alle jeg fremover kommer til å poste. Likevel er jeg ennå en nybegynner når det gjelder Goethe. Jeg har bare i liten grad kommet i gang med å lese forskningslitteraturen om ham, og jeg kjenner livshistorien bare overflatisk. Alt sammen er hos Goethe svært omfattende og kjent. I løpet av de neste årene vil også jeg bli godt kjent med det, og eventuelt rette opp i feil og mangler i de tidligere postede diktene. Her setter jeg som alltid også pris på hjelp fra mer opplyste lesere, som kan fortelle meg ting jeg burde vite om diktet, Goethe eller oversettelsen.

Vorklage er langt fra å være blant Goethes mer kjente. På meg ser det ut om han skrev det for å få det med i samleutgaven han gav ut i 1815, og da nettopp i funksjonen å være en «forklage». Så kom diktet med på ny, på samme plass, i den store og siste samleutgaven, av 1828. Siden er det kommet enda større samlinger, der det også er med, hva Goethe ikke selv fikk publisert i løpet av sin levetid, ganske sikkert fordi han av ulike grunner ikke ville ha dem publisert. Som regel skyldes dette kvaliteten.

I Vorklage reduserer Goethe seg selv og sin diktning ved å kalle den «Lidenskaplig stamming». Han spør hvorfor den ser så merkelig ut når den er skrevet ned? Slik den er i diktene. Han er fullt klar over sin posisjon i tysk diktning, allerede i sin samtid var han svært anerkjent, beundret og dyrket. Han vet også at enhver samling han gir ut, vil bli møtt med enorm interesse, i samtid og ettertid. Men han kaller det bare å «samle noen løse blader sammen». Virkemiddelet er kjent, det er fremheving gjennom forminsking, litotes.

Diktet unnskylder også alle feil og defekter i de tidligere diktene. I 1815 har Goethe nesten 40 år med diktning bak seg, med forskjellig temperament og modenhetsnivå, og i forskjellige stilarter. Ikke alt er vel like godt? Jeg tror man skal ta dikteren på ordet, når han skriver man ikke skal skamme seg over alt som ikke er helt som det skal. Dikteren – Goethe – fullfører raskt den lille boken, han kaller det, på ny en litotes, så leseren kan få dem i hånden, samlet i bind. Det er kanskje en selvmotsigelse å utgi en slik samling lidenskaplig stamming, som ser så merkelig ut ut når den er nedskrevet, men så er jo verden også full av motsigelser.

En mer majestetisk innledning til diktene er naturligvis Zueignung, som innleder hele samlingen, og ikke bare diktene i Lieder. Der er det ingen unnskyldning og selvredusering, der er det en meget selvbevisst dikter som skriver, både om egen og diktenes verdi. Diktet Vorklage står i kontrast til det.

Min gjendiktning

Standard i innlegg jeg poster nå om dagen, er en gjendiktning av diktet om det er på et fremmedspråk. Det vil jeg også forsøke for diktene av Goethe, der jeg får tid, og der jeg får det til. Som regel ender det med et resultat når jeg går i gang, om enn ikke alltid resultatet er så godt. Her ser man noen av rimene er erstattet av halvrim, og at fordelingen av tunge og lette stavelser ikke er identisk med originalen. Det er også noen norske formuleringer som ikke er helt gode. Men det er en gjendiktning, og er

Forklage

Hvor tar å lidenskaplig stamme
Skrevet seg så merkelig ut!
Nå skal jeg sogar fra hus til hus
De løse blader samle alle.

Hva som stod lange, vide strekke
I livet fra hverandre sånn,
Det kommer under felles dekke
Den gode leser i dens hånd.

Men skam deg ei for det defekte,
Fullender raskt den lille bok;
Vår verden full av sagt i mot,
Og skulle det seg motsi nekte?

ES2019
Neste uker er det An die Günstigen som vil bli postet.

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger), av Heinrich Heine

Dette er det diktet som har fartet mest hvileløst rundt på bloggen, inntil det nå finner sin rette plass 31. juli, 2016. Der skulle det ha vært hele tiden, som det femte dikt av Heine, et år der jeg dedikerte hver søndag i måneden til en bestemt poet. Juli var Heine. Men i juli er jeg vanligvis på ferie, og får ikke gjort noe særlig med bloggen. I stedet lager jeg da innleggene på forhånd, eller i ettertid. Juni 2016 forberedte jeg altså fem dikt av Heine, deriblant dette, men så må jeg av en eller annen grunn ha rotet det til med dagene, slik at jeg tok diktet bort, og plasserte det til desember 2013. Men i 2013 hadde jeg allerede postet et annet dikt av Heine, og så begynte diktet sin vandring, inntil det nå, endelig, kommer hjem igjen.

Diktet har navn fra den første linjen Still ist die Nacht, men er også kjent som Der Doppelgänger, etter tittelen komponisten Franz Schubert gav det, i sin Lied. Hos Heine er diktet plassert i Die Heimkehr, Hjemreisen, fra samlingen Das Buch der Lieder. Så det passer jo for så vidt at diktet har vært på en reise rundt omkring på bloggen, og ute av syne, før den nå finner sin plass, og sin form, på sin rette dag.

Det er mars 2019. Siden jeg først fant diktet frem har jeg fått lest hele Vorreden, Junge Leiden og Lyrisches Intermezzo fra Heines Buch der Lieder, og jeg er godt i gang med Die Heimkehr, som dette diktet er hentet fra. I mye større grad enn den gang, leser jeg hele samlingene, i stedet for bare enkeltdikt. Jeg er også innen rekkevidde av å få lest ferdig alle diktene i Goethes Ausgabe letzter Hand, det vil si alle diktene Goethe selv gikk god for i sin levetid. Og jeg er i ferd med å få avsluttet et tyskstudium ved universitetet i Agder. Så forhåpentligvis har ventetiden for diktet til å bli postet, bare gitt det tid til å brygge seg ferdig.

Den tyske poeten Heinrich Heine (1797-1856) er en fascinerende skikkelse. Denne posten passer ikke til en lang biografi om ham, det rekker at han unndrar seg enhver klassifisering. Han tilhører ikke noen spesiell stilretning, han er verken romantiker eller klassiker, og han er ikke en som sprenger rammene, og åpner for en svært tidlig modernisme. Han var ikke engang ordentlig tysker, han var jøde, men han identifiserte seg ikke med jødene heller. Store deler av livet levde han i Frankrike, som politisk emigrant, må man kalle det. Han var politisk engasjert, og skrev mange tekster med politisk innhold, men heller ikke her går det an å si han tilhørte noen bestemt retning konsekvent. I diktene også, man kan aldri helt vite om han mener det, eller om han opptrer med masker. Det er en dikter og en person vanskelig å få tak på, og en som det passer at har skrevet Der Doppelgänger.

Heine fant sin egen strofeform, Heine-strofen, som er en variant av Hildebrandstrofen, men med fire linjer i stedet for åtte. Verselinjene har tre takter, og varierer mellom en og to trykklette stavelser i mellom. Her følger Heine dette mønsteret, men har fire takter i hver linje, og ikke tre. Så dette er ingen Heine-strofe.

Diktet Still ist die Nacht, også kjent som Der Doppelgänger, er fra Heines hovedverk, Das Buch der Lieder. Der høer den til i samlingen Die Heimkehr, hvor det er dikt nummer 20 av 88. Samlingen er alle diktene Heine har skrevet og gitt ut innen 1827, pluss noen nye, og er en helt uovertruffen samling. Det er ingen andre som kan vise til noe lignende. Heine er 30 år, og har allerede skrevet alle diktene han er kjent for. Nå kommer de ut, i en eneste samling. Boken blir en bestselger.

Året etter setter komponisten Franz Schubert toner til noen av disse diktene. Det blir blant hans aller siste verk, og får dermed navnet Schwanengesang (Svanesang). Sammen med Winterreise og Die Schöne Müllerin stikker den samlingen seg ut blant mange store lieder av Schubert. Dagens dikt er det siste som blir brukt i Schuberts svanesang, men det er nummer 20 i avdelingen som kalles Die Heimkehr.

Still ist die Nacht (Der Doppelgänger)

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Da steht auch ein Mensch und starrt in die Höhe,
Und ringt die Hände, vor Schmerzensgewalt;
Mir graust es, wenn ich sein Antlitz sehe –
Der Mond zeigt mir meine eigne Gestalt.

Du Doppelgänger! du bleicher Geselle!
Was äffst du nach mein Liebesleid,
das mich gequält auf dieser Stelle,
So manche Nacht, in alter Zeit?

Stille er natten (Dobbeltgjengeren)

Stille er natten, gatene hviler
I dette huset bodde min skatt;
Hun har alt for lengst forlatt byen,
Dog står huset ennå på den samme plass.

Der står også et menneske og stirrer i det høye,
Og ringer med hånden, av smertens makt;
Det grøsser meg, når jeg ser hans ansikt –
Månen viser meg min egen gestalt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva effer du etter min elskovslidelse,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

Språk, form og innhold

Trykkfordeling.

Still ist die Nacht, es ruhen die Gassen,
In diesem Hause wohnte mein Schatz;
Sie hat schon längst die Stadt verlassen,
Doch steht noch das Haus auf demselben Platz.

Formuleringen es ruhen die Gassen er spesiell. Verbet ruhen (hvile, sove) er intransitivt, og tar ikke objekt. Hvis gatene (die Gassen) var subjekt, ville alt vært greit, gatene hviler, men delsetningen har også et es, det, som er nødt å være subjektet. Det er en poetisk formulering, selvfølgelig, direkte oversatt «det hviler gatene». Så er spørsmålet om en oversetter skal velge det naturlige «gatene hviler» eller det poetiske «det hviler gatene»?

I andre strofe er det Schmerzensgewalt som er vanskeligheten.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

ruhen (sv. itr.) hvile, sove; ligge stille; auf seinen Lorbeeren ruhen hvile på sine laurbær; es ruht auf mir det hviler på meg; der ruhende Verkehr den stillestående trafikken.
Gassen -> Gasse die, -/-n; (trang) gate, passasje.
starrt -> starren (sv. itr.) stirre, se stivt (på); vor Schmutz starren være helt dekket av skitt.
Schmerzengewalt – sammensatt -> Gewalt die, -/-en 1. makt, herrevelde, myndighet 2. kraft, voldsomhet 3. vold.
Antlitz das, -es/-e; åsyn, ansikt.
Gestalt die, -/-en; skikkelse, form, figur; Gestalt gewinnen, annehmen ta form.
Geselle der, -n/-n. 1. kamerat, venn, kar 2. (håndverks)svenn.
äffst – verb av substantivet -> Affe der, -n/-n; ape;
gequält -> quälen (sv. tr., refl.) 1. pine, plage 2. sich quälen anstrenge seg, plage seg, slite hardt.

Kommentar

Dobbeltgjengermotivet er mye brukt i litteraturen. Dostojevskij har skrevet en hel roman om temaet, om enn ikke blant hans beste. Derimot har H. C. Andersen skrevet et eventyr med navnet Skyggen, og det hører til i verdenslitteraturen. Alle disse tekstene kom ut i en periode på 20-30 år, så ideen om en Doppeltgjenger som overtar ens plass i livet, var virksom i tiden. Heine var tidlig ute, på 1820-tallet, mens Andersen gav ut sin tekst i 1847, og Dostojevskij i 1848 (mener jeg å huske), så Heine var først.

Min gjendiktning

Foreløpig er det bare en moderert oversettelse. Rim og halvri er på plass i linjene 2 og 4, men originalen har også i linje 1 og 3. Det skal jeg også få på plass.

Dobbeltgjengeren (Stille er natten)

Stille er natten, det hviler i gaten
I dette huset her bodde min skatt;
Hun har for lengst valgt å byen for
Dog står jo huset den selvsamme plass.

Der står et menneske og stirrer i luften,
Og ringer med hånden, av smertelig makt;
Det grøsser i meg, når jeg skuer hans ansikt –
Månen, den viser meg min egen prakt.

Du dobbeltgjenger! du bleke gesell!
Hva åper du etter min elskovs lid,
som kvaler meg på dette stedet,
Så mange netter, i gammel tid?

ES2019

Lied der Mignon (Nun wer die Sehnsucht kennt), av Johann W. von Goethe

I skuddår poster jeg dikt hver søndag. I 2012 var det bare norske dikt, i 2016 gikk det på rundgang, en dikter fikk hver sin måned med fire eller fem søndager å poste dikt fra. Måneden mars var for Goethe. Opprinnelig postet jeg fem Lieder av ham: Nähe des Geliebten (Nær den elskede), Wanderer’s Nachtlied (Vandrerens nattsang), Nachtgedanken (Nattanker) og Meerstille (Havstille). Fra 2019 og utover skal jeg imidlertid poste samtlige Lieder av Goethe, og deretter samtlige ballader, sonetter og det som kalles Vermischte Gedichte (blandede dikt). Så diktene jeg først postet mars 2016, vil bli flyttet til den plassen de skal være i Lied-samlingen.

I stedet skal jeg mars 2016 poste andre dikt av Goethe. Innleggene vil bli skrevet første halvdel av 2019, og tilbakedatert. Først ut er et dikt fra romanen Wilhelm Meister, diktet som sikkert er mest kjent etter førstelinjen Nun wer die Sehnsucht kennt (bare den som lengselen kjenner). Dette er et dikt, eller en Lied, mange store komponister har tonsatt, sånn som Franz Schubert, Robert Schumann, Ludwig van Beethoven. Det er et kort dikt, men usedvanlig effektfullt

Lied der Mignon

Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!
Allein und abgetrennt
Von aller Freude,
Seh ich ans Firmament
Nach jener Seite.
Ach! der mich liebt und kennt,
Ist in der Weite.
Es schwindelt mir, es brennt
Mein Eingeweide.
Nur wer die Sehnsucht kennt
Weiß, was ich leide!

Entstanden bis 1785, Erstdruck 1795/96

Mignons sang

Bare den som lengselen kjenner
Vet hva jeg lider!
Alene og atskilt
Fra alle gleder,
Ser jeg på himmelhvelvet
Til alle sider.
Akk! den som elsker og kjenner meg,
Er langt unna.
Det gjør meg svimmel, det brenner
Mitt indre.
Bare den som kjenner lengselen
Vet hva jeg lider!

Språk, form og innhold

Teksten foreligger i litt ulike versjoner, om den skal være en sangtekst, eller om det er det opprinnelige diktet. I romanen står alle linjene etter hverandre, slik jeg har postet det her, mens når det står som Lied-tekst, blir det delt opp i to strofer. Så trenger komponisten bare lage en melodi, som sangeren synger to ganger. Inndelingen er naturligvis mellom Nach jener Seite og Ach! der mich liebt und kennt. Personlig foretrekker jeg denne strofeinndelingen.

Uansett er det konsekvent de samme linjene og oppbyningen av linjene. Rimet er det samme, kennt-trennt-ment-kennt-brennt-kennt, leide-Freude-Seite-Weite-Weide-leide. Takten ser ut til å være Tung-lett-lett, tung-lett-tung og tung-lett-lett, tung, vekselsvis. Det vil si tre tunge stavelser i oddetallslinjene, to trykktunge i linjene med partall. Linjene 1, 3, 5, 7, 9 og 11 har trykktung utgang, 2, 4, 6, 8, 10 og 12 har trykklett. Det er rytmebrudd i linje 9, Es schwindelt mir, es brennt, der takten er jambisk. Ellers starter linjene med en daktyl, trykktung stavelse fulgt av to lette. Det passer godt med et rytmebrudd akkurat i denne linjen, det er eneste stedet han beskriver i rene ord hvordan det føles.

Rytmen og takten er viktig i dette diktet, og er med på å gi det kraften det har. Det er monotont, vuggende, slik ensomheten og lengselen også er det. Den ene variasjonen i rytmen, i linje 9, er etterlengtet, men det linjen sier, er ikke noe oppløftende. Så blir starten av dikten gjentatt, i samme monotonien. Tam-ta-ta,tam-ta-tam/ tam-ta-ta-tam-ta, med fet skrift på den viktige andre trykktunge stavelse i oddetallslinjene. Den takten bremser også tempoet man leser, den veier tungt.

Språklig er det ingen vanskeligheter i diktet. Det er vanlige, enkle ord, satt sammen på en vanlig, enkel måte, Firmament er himmelvelvet, navnet man brukte den tiden man virkelig trodde det var en kuppel, var et hvelv. Jeg oversatte med himmelhvelvet, som er et mer kjent norsk ord. I gjendiktningen bruker jeg firmament for å få rimet til å gå opp.

Innholdet er at diktets jeg-person, Mignon selv, beskriver hvordan han har det. Han sier at det kan bare den forstå, som selv lengter. Videre sier han hvordan han ser på himmelhvelvet, og uttrykker ensomheten på den måten, og han sier også at de som kjenner ham og elsker ham er langt unna. Deretter kommer ord på følelsene, han blir svimmel og det brenner ham i hans, så sterkt som han lengter, og til slutt blir det gjentatt at dette kan bare den forstå, som selv lengselen kjenner.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. For Firmament har jeg også brukt bokmålsordboka på nett, for en norsk forklaring.

abtrennen (sv. tr.) løsne, ta av; sprette av; skjære av; skille fra, dele av;
Sehnsucht die, -/; lengsel.
das Firmament -(e)s/-e firmament ((fra latin ‘støtte, feste’) himmelhvelv (som ble oppfattet som en fast kuppel) Norsk ordbok)
Seite die, -/-n; side, kant (nach allen Seiten/Richtungen til alle sider, i alle retninger)
Weite die, -/-n; utstrekning, vidde, bredde, avstand (in die Weite ziehen dra ut i den vide verden.)
schwindeln (sv. itr.) 1. bli svimmel; mir schwindelt jeg blir svimmel. 2. lyve; das ist alles geschwindelt det er løgn alt sammen.
Eingeweide das, -s/-; innvoller; det indre.

Kommentar

Diktet avslutter 11 kapittel i romanen Wilhelm Meisters Lehrjahre (1796). Dessverre har jeg ikke fått lest denne romanen ennå, så jeg kjenner ikke boken annet enn av omtale, og jeg kjenner bare Mignon gjennom Goethes mange dikt om ham. Så jeg må se på diktet som et selvstendig dikt, på egne ben, og ikke som hva det også var ment som, et uttrykk for sinnsstemningen til en karakter i en roman.

I ungdomstiden min og godt ut i forlengslen av den, var jeg selv svært, svært opptatt av lengsel, og det å lengte. Jeg vil nok si jeg ganske godt visste hva lengsel var, og dermed kunne vite hvordan Mignon lider. Enda så mange dikt og ord og tekster jeg pøste ut, fant jeg aldri denne formuleringen: kun den som kjenner lengselen, vet hva jeg lider. Det er nydelig formulert, selv i vanlig prosa. Her i diktet er det skrevet ut i poesi, der det får tillagt effekt av rytme og rim. På norsk ser man selv hvordan det går, i min oversettelse og gjendiktning, på tysk er det ganske kraftfullt.

Det synes i alle fall jeg. Og det syntes også komponister som Schubert, Schumann, Beethoven og Tsjaikovskij, komponister som virkelig visste hva det ville si å lengte, og som virkelig ble grepet av dette enkle, lille diktet. Som Goethe ikke gav ut som et selvstendig dikt, men la inn i en karakter i en roman, en karakter som skrev dikt for moro skyld og for å sette ord på sine følelser. Han setter nok ord på mange andre sine følelser også.

Min gjendiktning

Min gjendiktning er ikke spesielt god. Skulle det vært ordentlig gjort, måtte nesten hele teksten skrives om, sånn som Lev Mai (1822-1882) gjorde med den russiske versjonen Pjotr Tsjaikvoskij satte musikk til. Jeg har mer eller mindre bare tvunget de tyske ordene inn i norske, og kuttet endelser der jeg må. Ganske konsekvent er det gjort i endelsene av verb i presens i oddetallslinjene.

Mignons sang

Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!
Ensom og innadvendt
Fra alle gleder,
Ser jeg på firmament’
Til alle sider.

Akk! den meg elsk’ og kjenn’,
Er i det vide.
Det svimler meg, det brenn’
Mitt eget indre.
Kun den som lengsel kjenn’
Vet hva jeg lider!

ES2019

Videre i mars 2016 vil jeg poste dikt fra Antiker Form sich nährend, An Personen, An Kunst og til slutt fra det som kalles Parabolisch. Kategoriene er fra Goethe, Sämtliche Werke, som bygger på samleutgaven Goethe selv var med å lage og gi ut i 1829.

Ein Fichtenbaum steht einsam, av Heinrich Heine

Ein Fichtbaum steht einsam er dikt nummer 33 av de 65 diktene i Lyricshes Intermezzo, av Heinrich Heine (1797-1856). Denne spesielle samlingen kom først ut i 1822/23, men så ble den trykket på ny i Buch der Lieder i 1827. Det var denne som ble Heines store gjennombrudd.

Nå når jeg skriver dette er det blitt langt uti mars 2019, jeg har fått lest hele Buch der Lieder, pluss en del annet av Heine, så jeg kjenner ham bedre enn jeg gjorde i 2014, dit innlegget postes tilbake. I 2014 postet jeg først bare russiske dikt om søndagene, men jeg bestemte meg siden for å fylle inn hullene med norske, engelske, tyske og italienske dikt også. Tilbakepostingen vil etter planen skje jevnt og trutt gjennom 2019.

Nok snakk om bloggen, over til dikttet. Det er nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, 1967, det autoritative verket om vers- og strofeform på norsk. Her har professor Lie forsøkt å samle alle mulige vers og strofer i en bok, kategorisert etter antallet trykklette stavelser i linjeparene, og hvor mange linjer i strofen. Ein Fichtenbaum steht einsam hører til i tretre-gruppen, fireversingen, og er et eksempel på Heine-strofen. Heinestrofen bygger på Hildebrandstrofen, med den viktigste forskjellen at Hildebrandkvadet har 8 linjer, mens den såkalte Heine-strofen har 4. Så den kalles også den halvverte Hildebrandstrofen.

Folk flest i våre dager er nok ikke så altfor interessert i vers- og strofeformer. Våre dagers poeter skriver ikke på bunden form, og selv i høyere utdanning går man ikke skikkelig gjennom det, etter hva jeg forstår. Heldigvis er det ikke nødvendig å kunne strofeformen for å få utbytte av Heine sine dikt, de er veldig følsomme og umiddelbare, og formen har sin virkning, selv om man ikke er seg bevisst hva den er.

Dette er Et grantre står ensomt, på en kald høyde i Nord, og drømmer om en palme i morgenlandet, slik så mange av Heines dikt handler om en poet og en drømmer, og om ting som kunne være…

Ein Fichtenbaum steht einsam

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

1822/23

Et grantre

Et grantre står ensomt
I nord på en kald høyde.
Den er søvnig; med hvitt dekke
Omhylles den av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som fjernt i orienten,
Ensom og taus sørger
På en brennende klippevegg.

Språk, form og innhold

Diktet bruker Heine-strofen. Den har tre trykktunge stavelser i hver verselinje, og har en og to trykklette stavelser mellom dem. Denne fleksible trykkfordelingen var Heine en mester på, han skrev mengder av dikt på denne strofeformen. Rimmønsteret er balladens, OaOa, med rim i andre og fjerde linje. Akkurat i dette diktet er det i første strofe et halvrim, da Höh‘ ikke rimer ordentlig på Schnee. Den siste trykklette ‘e’ er kuttet i Höhe, for Heine var det viktigere at linjen skulle ende trykktung, enn at den skulle ende med riktig lyd.

Ein Fichtenbaum steht einsam
Im Norden auf kahler Höh’.
Ihn schläfert; mit weißer Decke
Umhüllen ihn Eis und Schnee.

Er träumt von einer Palme,
Die, fern im Morgenland,
Einsam und schweigend trauert
Auf brennender Felsenwand.

Trykkfordeling, Ein Fichtenbaum steht einsam

Morgenlandet er orienten. Aftenlandet er det vi i Norge nå kaller Vesten, den kulturelle enhet formet gjennom antikken og kristendommen, som den tyske ordboken Duden skriver. Det er den gamle verden, vår verden, Europa. Morgenlandet er det andre, et eksotiske, østen. Jeg vet ikke hvor godt disse uttrykkene er innarbeidet på norsk, så jeg oversetter med orienten. I originalen er det ikke markert om brennende klippevegg (brennender Felsenwand) skal være bestemt eller ubestemt. På norsk går ikke det så godt, så jeg har valgt ubestemt form, en brennende klippevegg.

Innholdet i diktet skulle være klart, og opp i dagen. Først står et grantre på en snødekt høyde i Nord, og drømmer om en palme, som selv står ensomt og sørger på den brennende klippeveggen. Det er dette som er diktet, resten er tolking.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Decke die, -/-n 1. (Lavadecke, Schneedecke) dekke, sjikt, belegg 2. teppe, (bord)duk, dekken 3. (inner)tak. 4. (zoologi) pels, hud. 5. (gummi)dekk.
Ihn chläfert -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
umˈhüllen (sv. tr.) hylle inn i, omhylle, innhylle, svøpe inn i; umhüllt mit omhyllet av.
Mọr·gen·land -(e)s das kein Plur. veralt. ↔ Abendland der Orient
schweigend -> schweigen (schweigt, schwieg, hat geschwiegen, itr.) 1. tie, være taus. 2. holde tett. 3. stoppe, stilne.
die Fels(en)wand klippevegg, fjellvegg.

Kommentar

Diktet er ikke vanskelig å forstå, og kan brukes både for barn og voksne. Alle kan godt skjønne at det er ikke så bra å ha det så kaldt, og det er sannelig ikke så bra å ha det for varmt heller. Den snødekte grana drømmer om palmen, men det står ikke at den selv drømmer om å være en slik palme. Det er underforstått. Om palmen står det ikke at den drømmer en gang, men man kan lett forestille seg hvordan den har det.

Å bruke uttrykket «lett forestille seg hvordan den har det» om et tre, er uvanlig. Om disse to trærne, blir det helt naturlig. Det føles nesten som om de har menneskelige følelser. Teknikken kalles besjeling, det vil si at døde ting får menneskelige egenskaper, og det som før ble kalt sjelelige egenskaper. Skillet mellom sjelelig og kroppslig er ikke så mye brukt lenger, men det kroppslige er det fysiske, mens det sjelelige er det mer uforklarlige, sånn som følelser og tanker.

Ved siden av besjelingen har diktet en perspektivforskyvning, og det er denne som gir diktet dets kraft. Vi blir med grana inn i snøen og kulden, og skjønner godt at den drømmer om noe varmere og mer eksotisk. Så blir vi med over til palmen, som står i det varme og eksotiske området av verden, og man skjønner straks at det er ikke så bra det heller.

Heine bruker veldig få ord til å få frem dette. Det er bare åtte linjer til sammen. Det er et nøye valg av ord, slik at leseren straks forstår hva det går i, og lett kan identifisere seg med de to trærne. Grantreet i nord står ensomt, på en høyde, dekket av snø og is. Det står ikke engang at det er kaldt, og at den fryser, men det skjønner vi. Vi skjønner også intuitivt hva det er som gjør at den drømmer om palmen.

Om palmen står bare to-tre linjer. Det glir i linje 2 i strofe 2 over i fra at grantreet drømmer om den, til vi får se den og være den. Den står i det fjerne morgenlandet, der drømmer ennå grana om den, men i de to siste linjene er det selve palmen som står der, det gjelder. Den står ensom den også, og taus (shweigend) og trist (trauert, egentlig et verb, den sørger), på den brennende (brennend) klippeveggen. Brennende er et velvalgt adjektiv, eller egentlig partisipp av verbet å brenne. Alle som har vært i syden og kjent på en varm klippe, vet hva det er for noe, og de som ikke har vært der, kan lett forestille seg det. Dette er sted man vil vekk fra. Klippeveggen er heller ikke næringsrik, så denne palmen har det opplagt ikke noe godt, om den står der i solsteiken.

Moralen er at selv om du ikke har det så godt der er du er, er det ikke sikkert andre steder er så mye bedre. Men om moral vil jeg ikke si for mye, det er det opp til leseren å dikte seg til og tenke på. Det er også en stemning i diktet, som jeg synes det er godt å være i. Og i denne stemningen håper jeg å forlate også mine lesere.

Min gjendiktning

Jeg må trikse det litt til for å få de trykktunge stavelsene på riktig sted. Det er aldri bra å legge til adjektiv eller beskrivelser som ikke står i originalen, men jeg kommer ikke rundt ordet Fichtenbaum, norske grantre har to trykktunge stavelser, og går ikke i skjemaet. Først prøvde jeg sitkagran, den vanligste grantypen i Norge i dag, men jeg visste det ikke var noen god oversettelse, og ville aldri hatt den trykket i en bok. Sitkagranen kommer fra Alaska, lenge etter Heines tid, og ikke har den for vane å stå ensom heller. Den sprer seg. Alternativ jeg tenkte på var «mektig gran» og «enslig gran» og «liten gran». Og så fant jeg at «liten gran» er det minst verste, og går for den.

Ut av originalen måtte «på en høyde», og Morgenland har blitt til fjerne land, mens klippeveggen i min gjentiktning er varm i stedet for brennende.

En liten gran står ensom

En liten gran står ensom
I kalde nord et sted
Så søvnig; i hvite teppet
Omhyllet av is og sne.

Den drømmer om en palme,
Som selv i fjerne land,
Ensom og tiende sørger
På klippeveggen varm

ES2019