Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.