Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva med meg har du gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s