Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.

 

Ei knekt grein

Omtalen av diktet kommer senere. Det er ikke ofte jeg skriver dikt på nynorsk. Dette er på nynorsk, og skrevet i år.

Dette var den første omtalen av det første diktet skrevet på nynorsk og postet her på bloggen. Jeg er ikke interessert i å gå inn i debatten om bokmål og nynorsk, den kan de ta de som er mer engasjert i den. Bokmål er mitt skriftspråk, og uten å tenke over det skriver jeg til og med bokmål her, som jeg skal presentere et dikt på nynorsk. Nok om det, nynorsken har en annen klang enn bokmål, og har en stor fordel i at det er færre stavelser i noen viktige bøyninger i viktige ordklasser (som presens av sterke verb og flertall av ulike typer substantiv), noe som forklarer at så mye oversatt poesi er oversatt til nynorsk. Det forklarer også at en uforholdsmessig stor del av norsk poesi er på nynorsk sammenlignet med hvor stor del av øvrige tekster som er det.

*

Eg trur eg skifter til nynorsk nå som eg skal presentere diktet. Dikt på nynorsk kan godt bli presentert på nynorsk. I alle fall når eg har skrive dei sjølv, og har lagt dei i den kategorien. Eg fekk dette diktet i hovudet da eg var ute med dattera mi, på ein av vore mange turar. Eg såg ei bjørk med ei knekt grein, ei diger grein som var knekt, og eg tenkte på dette her med alt som skjer og har skjedd utan at det har noko med meg å gjere, utan at eg får det med meg, eg ser bare spora, mesteparten av verda er slik. Ein veit det ikkje, ser det ikkje, det skjer allikevel, har skjedd.
Knekt grein

Eg ser ei bjørk

Så rank og rein

Bortsett frå ei knekt grein.
Ho heng med bod

Om andre tider

Eit anna ver
Ei anna bok

med andre sider
Eg les ei historie eg ikkje kjenner

Om alt eg ikkje veit, som hender.

ES2016