Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.

 

Lengsla bygde katedralar, av Tor Jonsson

Dette diktet er det første diktet i samlingen Berg ved blått vatn. Den samlinga gav Tor Jonsson ut i 1946, rett etter krigen. 5 år før han selv døde.

Det er noe ved Tor Jonsson som griper meg sterkt. Jeg føler noen ganger han skriver direkte til meg, eller for meg, men så snakker jeg med andre som sier at de også har Jonsson som favoritt. På bloggen er diktene av Jonsson blant de som er aller mest besøkt. Jeg postet dette innlegget opprinnelig i april 2016, men har hentet det frem igjen og forbedret det i 2018. Så jeg vet. Jonsson treffer blink.

Siden nasjonalbiblioteket nå har gjort alle norske tekster så lett tilgjengelige på nett, har jeg fått lest alle de kjente diktsamlingene hans og lest i flere av biografiene. Jeg visste fra før at Jonsson er en bygdegutt, og at han går inn i den norske tradisjonen med motsetninger mellom bygd og by, by og land. Han var en landsens gutt fra små kår, og kunne aldri finne seg til rette i byen. På landet var han dikter og lærd, og hørte ikke helt til der heller.

Tonen i Tor Jonssons diktning er alltid neddempet. Han tar aldri de store ord i sin penn, det er aldri de store følelsesmessige utbruddene. I den opphetede diskusjonen som preget norsk litteratur og diktning på den tiden, den mellom tradisjon og modernisme, i den tar han ingen plass. Tor Jonsson virker til å skrive som han må, og ikke fordi han tar del i noe spesielt litterært program.

Tor Jonsson skriver på rim, lettfattelig, og uten bruk av vanskelige symboler og krevende referanser. Det er enkle ting ordene skal bety. Da jeg postet dette diktet, hadde jeg fra før postet det berømte kjærlighetsdiktet hans, Nærast er du når du er borte, det nesten magisk vare diktet på to strofer og med fire linjer i hver. Dette diktet betyr noe også for de som ellers ikke bryr seg om dikt.

Siden har jeg postet Til ein namnlaus, Så stig i meg einsemd og Norsk kjærleikssong av de kjente, Fossen og Eg åtte ikkje kjærleik av de mer ukjente, og kanskje mer krevende. Dagens dikt, Lengsla bygde katedralar, er en slags mellomting. Det er krevende til Tor Jonsson å være, men hvem kan vel ikke forstå tanken bak at det er lengselen som gjør at mennesket strekker seg, det er lengselen som gjør at vi bygger katedraler.

Lengsla bygde katedralar

Dagar draup med sol i soge
Andre kveikte lidings loge,
brende tempel, tvinga ordet
inn i togn bak daudingskoret.

I vårt eige Trongdalslende
bygde livet. Døden brende
dine tempel. Sterke hender
kveikte eld på dine strender.

Ingen talde døde blomar.
Ingen talde ord som omar
i si grav. Den gode grøde
gror det tagalt liv laut bløde.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Altarljosa skin der inne.
Kjærleikslengt i mann og kvinne
byggjer enno på det brende
i sitt eige Trongdalslende.

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Berg ved blått vatn, 1946

Språk, form og innhold

Dette er nynorsk fra 1940, skrevet av en poet fra Lom i Gudbrandsdalen. Hovedinnholdet skulle være greit å følge, også for utrente lesere, men det kan være noen problemer i detaljene. Noen ord volder vanskeligehter også for meg. Det er rettskrivingsreformen fra 1938 som gjelder.

Språk og innhold

 

Diktet begynner med et eksempel på alliterasjon, eller bokstavrim: Dagar draup, sol i soge. Meningen skal nok være at dager kom med sol, men bruken av draup og i soge er uvant. Draup er fortid av å dryppe, så Jonsson skriver at «dager drypte», mens det beste oppslaget jeg kan finne på formuleringen «i soge» er tidsskriftet Osterøy i soge og samtid. Der er ordet saga brukt i ubestemt form, etter en preposisjon. På nynorsk heter det ei soge – den soga, og der som på bokmål og i alle våre dialekter er det bestemt form etter preposisjon, «som det står i soga». Å kveike er å tenne, loge er flamme, på bokmål er det nå vanlige å bruke «lue». Så de to første linjene sier omskrevet at noen dager kom med sol i saga, andre tente lidelsens flamme. Andre linje starter en ny setning, som fortsetter ut verset. Togn er «det å tie stille», tvinge ordene inn i taushet, kan det omskrives. Daudingkoret er koret av daudinger, koret av døde.

Trongdalslende er lende med trange daler, lende er terreng, og det gjelder nok vel så mye i overført betydning. Det kan være trangt på bygda og i dalene, også i å komme seg inn med nye meninger og med å være annerledes. I første strofe er det lidelsen som brenner tempel, i andre strofe er det døden. Tempel gjelder også i overført betydning. Det er der hellige handlinger foregår. Slik jeg leser diktet, kan dine i dine tempel og dine strender vise tilbake til trongdalslende, til livet eller til noen dikter snakker til. Strendene er der hav møter land, som alle vet. Det er det første stedet man kommer til, når man kommer til nytt land fra havet. Der er det sterke hender som gjør opp ild, gjør det mulig å få varme og å leve.

Blomar er blomster, å ome er beslektet med å ljome, gi en form for gjenlyd. De to første setningene i strofe 3 sier at ingen telte døde blomster, ingen telte ord som lød fra en grav. Døde blomster og døde ord, altså. Ingen teller dem. Grøde er avling, det man får igjen og kan bruke av det man har sådd. Tagalt er taus, en tagal person er en person som tier. Laute er fortid av å lyte, det vil si være nødt til (å gjøre det). Folk kjenner sikkert ennå vendingen, «han lyt gjera det», han må (nå) gjøre det. Den andre setningen i strofen blir altså noe i retning av at «den gode grøde lar gro det tiende liv bløter», bløte er å gjøre bløt. Meningen er at i disse områdene er det mye taust liv, lite snakk, så der kan bare vokse og gro det som finner næring i slike omgivelser. Planter og all vekst trenger som kjent vann for å gro.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Det er fra den tittelen på diktet er hentet. En katedral er en biskoppelig hovedkirke, en domkirke. Fra middelalderen og fremover var katedralene eksempler på fremragende arkitektur, det beste og vakreste mennesket var i stand til å bygge. Det var også et sted for religiøse opplevelser og ettertenksomhet. Så når Jonsson skriver lengsla bygde katedraler, så kan det være et uttrykk for at lengselen etter å komme vekk og ut fra den trange bygda, førte til at mennesket strakk seg etter sine maksimale prestasjoner. Det gjelder både i å produsere noe, bygge katedraler, eller i noe mer åndelig. Brenn er brukt i presens, så det er bøker brenner, og tausheten taler (togna talar) om et gotisk liv i lengsel. Gotisk er den stilperioden de første katedralene ble bygget i. Det hører til middelalderen, og ble først i renessansen brukt nedsettende, siden den gotiske arkitekturen brøt med de rene linjer og med harmoni mellom delene. Goterne var en østgermansk stamme, de kom fra området rundt elven Wisła, dagens Polen, og var en av de barbariske stammene under folkevandringstiden. Fra begrepet gotisk ringer det altså mange assosiasjoner og betydninger, et gotisk liv i lengsle kan bety så mangt. Det er en strofe rik på mening, dette.

Alterljosa er lysene som er tent ved alteret. Det brende, eller det brente, er det som er brent opp. Motiv med å brenne og å tenne er brukt gjentatte ganger i diktet, både lidelsen og døden har tent flammer, både templer og bøker har brent. Et tempel er det stedet hellige handlinger foregår, bøker er stedet menneskets tanker og ideer blir skrevet ned. I det som er brent i fortiden, bygger kjærlighetslengselenkjærleikslengt – opp igjen noe nytt. Også i dette trongdalslende, dette sted liv og virke har så vanskelig for å trives.

I den siste strofen blir den viktige formuleringen lengsla bygde katedralar gjentatt. Nå blir man også invitert til å stige inn, i en linje som bryter med versemønsteret, og dermed etter reglene skal tillegges større betydning. Det stemmer utmerket med innholdet. Æva er evigheten, fra den taler ord fra ætter (slekter) som har tagna, tidd. Disse ordene lyser i vår skjebne, lagnad.

Form

Formen er firfotede trokeer, det vil si fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen alltid fulgt av en trykklett. Det er parrim, AABB, og kvinnelig, trykklett utgang på alle linjene. Mange strofer har sterke innslag av alliterasjon, bokstavrim. Til sammen er det 6 strofer. Den siste skiller seg ut, som vi skal se.

Her er den viktige strofe 4.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Som vi ser blir en trykksterk stavelse konsekvent fulgt av en trykksvak, og det begynner med en trykksterkt. Dette mønsteret gjelder for alle de fem første strofene.

Den siste strofen skiller seg imidlertid ut, med brudd i rytmen i linjene 2 og 3:

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Der er det tre trykksterke stavelser i linje 2. Den slutter med en såkalt spondé, to trykksterke stavelser etter hverandre. Å bare skille mellom trykksterk og trykksvak blir litt ufullstendig i norsk og andre germanske språk. Riktigere er det å snakke om grader av trykk. I regelen blir det da skilt mellom 4 grader, der 4 er sterkt betont, mens 1 er svært svakt betont. I linje 2 vil kom og stig ha grad 4, og ha grad 2, og inn grad 3. Derfor har jeg satt inn i uthevet kursiv.

I linje 3 kunne jeg kanskje valgt å markere trykkene på andre steder, den er ikke nødt til å leses som jeg har markert. Linjen er overlesset, med mange flere ord og trykk enn noen andre i diktet. Min rytmefølelse tilsier imidlertid at det skal være fire hovedtrykk, da på æv, – ord, ætt og tagn. Bitrykk er på tal-, grad 3, som avtalt ovenfor, og svakt bitrykk på som, grad 2. Hvis det ikke er noe trykk på som, blir det tre helt trykklette stavelser etter hverandre, og det blir litt mye. Regelen sier også at stavelser med trykk skal være de viktige, og da føles det for meg som at tal- i talar er litt mindre viktig enn at det er æva som taler, og ord de taler. I siste linje er det faste mønsteret på plass igjen, med annenhver sterk og svak.

Om formen kan også sies at Jonsson er modernist med det at verselinjene ikke følger meningsinnholdet. Setninger begynner og slutter midt inne i vers, noen går over flere vers, og det går ikke an å vite når en påbegynt setning skal slutte. Dog er det slik at de fleste strofene begynner med en kort setning, en påstand eller en konstatering. Det er bare i strofe 2 setningen i første linje fortsetter over i linje 2.

Lignende er det i overgangen fra linje 2 til linje 3 i de forskjellige strofene. Strofene 1, 3 og 4 har setninger som utmerket kunne endt ved utgangen av linjen, og som man kanskje skulle forventet gjorde det, men så fortsetter de med mer betydningsinnhold i linjen under. Strofe 2 slutter med et transitivt verb, så her må komme objekt i linjen under, i stfore 5 har linje 2 verken verbal eller objekt, og i strofe 6 er linje 2 et utrop med utropstegn.

Den siste linjen i den siste strofen er den eneste sistelinjen der setningen den inneholder begynner og slutter i linjen. Her er det også bokstavrim, som henter oppigjen l’en fra Lengsel, orda lyser i vår lagnad. Diktet slutter i harmoni og balanse.

Kommentar til diktet

Inger Heiberg skriver at Tor Jonsson meldte seg ut av statskirken i 1946, samme år som dette diktet blir utgitt. Han var ingen troende, men han var oppvokst på bygda der kirken og kristenroen stod sterkt. Han klarte aldri å løsrive seg fra den, men brukte kirkebygningene og troen igjen og igjen som motiv i diktene sine. Så man kan kanskje si han hadde ikke noen tro, men han hadde lengselen etter en tro. Han visste hva det skulle være, men ikke var. Heiberg skriver en god del om dette i biografien sin om Jonsson, om hvordan kirken prekte nestekjærlighetens evangeligum, mens Jonsson som kom fra fattige kår visste at utenfor kirken var det forskjell på folk.

Diktet følger mange av de faste motivene hos Jonsson. Her er den trange bygda, trongdalslende er et ord som blir brukt to ganger i diktet, her er kirken og religionen, lengselen etter at livet skal være noe mer enn det det er, her er ordet og stillheten, her er kjærlighetslengselen mellom mann og kvinne, her er store tanker og små folks møte med dem. Det er litt avansert, og kanskje har derfor ikke dette diktet like stor appell som Jonssons aller mest kjente og elskede, men det er veldig representativt for mannen som skrev dem, og det er et vakkert uttrykk for den allmenne menneskelige lengselen etter å gjøre livet til noe mer. Jeg kjenner ikke denne tanken vakrere uttrykt i norsk diktning. Derfor betyr diktet mye for meg.

Lengsla bygde katedralar. Kom og stig inn!

 

Vinternatt (Зимняя ночь), av Boris Pasternak

Posten er gjennomarbeidet og oppfrisket på nytt i januar 2017. Kommentarene er utvidet, oversettelsen er forbedret og gloseliste og gjendiktning er lagt til. I tillegg kommer endringer, omskrivinger og rettinger.

*

I dag skal jeg poste et dikt av russeren Boris Pasternak (1890- 1960). Det heter vinternatt. Første gang jeg postet det var det travel eksamenstid for meg, som en av sikkert få i verden gikk jeg opp i eksamen i fysikk og russisk på en gang, så da ble det naturlig nok lite tid til overs for blogging og lesing av andre ting. Jeg skrev den gang at diktet binder fint sammen med det første russiske diktet jeg postet her på bloggen, En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin, slik at det første og det siste russiske diktet jeg postet bloggens første år, hadde med vinteren å gjøre. Om enn, hver på sitt vis.

Her i Norge og i resten av den vestlige verden er Boris Pasternak suverent mest kjent for romanen Dr. Zhivago. Det var også den han fikk nobelprisen for, i 1958.  Den prisen ble det som kjent en del bråk med, og det endte med at sovjetiske styresmakter nektet ham å ta i mot prisen. Pasternak ville ikke risikere sitt kjære Russland, og risikere å ikke å komme tilbake, så han aksepterte å si fra seg prisen. To år senere døde han.

Romanen er selvfølgelig et litterært mesterverk, kanskje den siste store, russiske roman, den sveiper over revolusjonsåret 1917 og årene som fulgte, og følger denne doktoren, Zhivago, og hans familie og forbindelser, og hvordan de strever for å holde sine liv gående i en selv etter russisk standard kaotisk tid. Det var nok dette som gjorde at sovjetmakten ikke likte boken, eller prisen, de ville jo ikke at revolusjonen og årene som fulgte skulle fremstilles som noe vanskelig og negativt.

Det er ganske sjelden en fintfølende poet som Pasternak også kan skrive store romaner.Talentene pleier å være mer fordelt, og det er ikke så mange, selv blant de aller største, som virkelig utviser mesterskap i flere av de skjønnlitterære hovedsjangrene, lyrikk, epikk og dramatikk. Det vil si, dramatikerne pleier kunne klare å skrive dikt eller noveller ved siden av, sjelden og aldri romaner, mens de store romanforfatterne kanskje også kunne skrive gode noveller. Pasternak utmerker seg som en av de ytterst få som har skrevet store romaner, og store dikt, og vært blant de ypperste i begge disse sjangrene.

Han kommer fra en aristokratisk familie, så han var kanskje disponert. Faren, Leonid Pasternak, var maler, og er kjent blant annet for sine portrett av Tolstoj. Familien Pasternak vanket med mange av de kulturelle storhetene i Russland, og noen fra utlandet. Blant annet var den tyske poeten Rilke på besøk, før han ble berømt og en av de aller, aller største dikterene på begynnelsen av 1900-tallet. Selv skriver Pasternak i sine (forsøk på) memoarer at besøkene fra komponisten Skrjabin også gjorde inntrykk.

Tidlig 1900-tall i Russland og verden var en begivenhetsrik tid, også kunstnerisk, der modernismens mange retninger var i ferd med å skyve vekk realismens samfunnsdebatt og forsøk på å gjengi virkeligheten «som den var». Modernistene hadde større ambisjoner enn som så, og et rikere syn på hva livet og virkeligheten egentlig består i, enn at det skulle være mulig å gjengi dette kunstnerisk «som det er». I dette miljøet var Pasternak i kontakt med alle som betydde noe, alle som var med på å forme den nye tid. I Russland var det særlig poetene Blok, Belyj, Majakovskij og Jesenin, pluss komponister og malere, fargerike typer med sterke meninger om hva kunsten – og livet – skulle være.

Sammenlignet med den stormende Majakovskij og den følsomme Jesenin, var Pasternak og Blok intelligente typer, krevende forfattere og lyrikere, ettertenksomme. Diktet jeg poster i dag er blant Pasternaks aller, aller mest kjente, og etter hva jeg kan se av hva jeg har lest over, karakteristisk for stilen hans. Det er en vinternatt, men ikke som hos Pusjkin realistisk skildret, med en mann og hans kone som sitter i trehuset sitt, og mannen som vil ta seg et krus for å drikke bort sorgen, få glede i hjertene. Her, hos Pasternak, grenser det til det magiske, med et lys som brenner, trass i alle vinterens forsøk på å blåse det ut. Det presser frem en allegorisk lesning, lyset må være et symbol på noe, noe som overlever og brenner, tross i alle sterke krefters forsøk på å blåse det ut.

Merk at i noen postinger ødelegger plattformen jeg skriver på formatet til diktet. Det skjer automatisk, uten at jeg får det med meg. Diktet skal ha ryddige strofer med fire verselinjer i hver av dem. Om noe er flyttet på og stokket om, er det ikke jeg, eller Pasternak, men WordPress.

Зимняя ночь

Мело, мело по всей земле
Во все пределы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

Как летом роем мошкора
Летит на пламя,
Слетались хлопья со двора
К оконной раме.

Метель лепила на столе
Кружки и стрелы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На озаренный потолок
Ложились тени,
Скрещенья рук, скркщенья ног,
Судьбы скрещенья.

И падали два башмачка
Со стуком на пол,
И воск слезами с ночника
На платье капал.

И все терялось в снежной мгле
Седой и белой.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На свечку дуло из угла,
И жар соблазна
Вздымал, как ангел, два крыла
Крестообразно.

Мело весь месяц в феврале,
И то и дело
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

1946

Melo, melo po vsej zemlje
Vo vsje predely
Svetsja gorela na stole
Svetsja gorela.

Kak letom roem mosjkora
Letit da plamja
Sletalis khlopja so dvora
K okonnoj rame.

Metel lepila na stolje
Kruzjki i strely
Svetsja gorela na stolje,
Svetsja gorela.

Na ozarennyj potolok
Lozjulis teni
Skresjtsjenja ruk, skresjtsjenja nog,
Sudby skresjtsjenja.

I padali dva basjmatsjka
So stukom na pol,
I vosk slezami s notsjnika
I platje kapal.

I vsje terjalos v snezjnoj mgle
Sedoj i beloj
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

Na svetsjku dulo iz ugla,
I zjar soblazna
Vzdymal, kak angel, dva kryla
Krestoobrazno.

Melo vesj mesjats v fevrale
I to i delo
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

 

Min oversettelse

Vinternatt.

Snøføyk, snøføyk over hele jorden
Over alle grenser.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Som insekter om sommeren
Flyr inn i flammen,
Samler flakene seg fra døren
Til vinduskarmen.

Snødrevet laget på bordet
Piler og små sirkler.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

På det opplyste taket
La skyggene seg,
Krysning av hender, krysning av føtter,
Skjebner krysses.

Og det falt et par sko
med et dunk på gulvet,
Og fra nattlampen dryppet det
Voks med tårer på kjolen.

Og alt forsvant i en sky av snø
Kaldt og hvitt.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
Og fristelsens varme
Virvlet opp, som en engel,
to korsformede vinger.

Det blåste hele februar måned,
Men saken var likevel den
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Kommentar til språket og oversettelsen

Diktet hadde en del sjeldne ord og former det var en del arbeid med. Også der betydningen i originalen var grei, var det vanskeligheter med å velge hvordan det skulle oversettes. Det har vært litt frem og tilbake, og enda er ikke alt klart og avgjort. Et av spørsmålene er hvordan de viktige to siste linjene i så mange av strofene skal oversettes, «På bordet brant et lys», «Det brant et lys på bordet», «Lyset brant på bordet» eller «På bordet lyset brant». Direkte oversatt fra originalen er det «På bordet lys brant/ lys brant». I tillegg er ordet горела (hunnkjønnsform fortid, гореть «å brenne») mer poetisk enn vårt «brant». Det har også flere betydninger og litt andre assosisasjoner enn vårt brenne, deriblant «funkle» og «gløde», slik stearinlyset gjør. Så det er vanskelig å finne en oversettelse og gjendiktning å slå seg til ro med. Og for hvert nye forsøk å en variant, er det mange linjer i diktet som må endres. Nå ser det ut til at jeg vil gå for ubestemt form, «et lys», og sette det sist, «på bordet brant et lys».

Formen мело står ikke oppført i Kunnskapsforlagets blå ordbøker, og var lenge vanskelig for meg å finne ut av. Men jeg har nå funnet det er fortid av мести, som betyr «å feie», og blir brukt også om snø som fyker. Sjekk gloselisten. Земле, eller земля, betyr land eller jord, og står her i lokativ. Preposisjonen по kan bety en rekke med ting, kasusen (lokativ) skulle tilsi at snøstormen eller snøføyken finner sted på jorden, eller over jorden, som kanskje er en mer naturlig preposisjon å oversette. Bildet skulle være klart, det er snøstorm og snøføyk over alt, over alt man kan se. Предел betyr grenser, во все пределы skulle direkte oversatt bli «i alle grenser» eller «innenfor alle grenser». Først oversatte jeg med «over alle grenser», noe som ikke er den opprinngelige meningen. Свеча betyr lys, eller levende lys, стеариновая свеча er stearinlys. Det har også noen flere, og sjeldnere betydninger, viser ordboken, for eksempel tennplugg og poleball (i fotball). Jeg oversetter foreløpig med lys.På norsk og andre språk med bestemt og ubestemt form av substantivet, må man bestemme seg for om man skal oversette med «et lys» eller «lyset». Russisk gir ikke svar på om det er et bestemt lys, eller et ukjent lys. En løsning for å unngå det lange ordet «stearinlys», er å bruke «blafre» i stedet for «brant» i oversettelsen av verbet.

мошка er insekt, mens мошкора er samlebetegnelsen (собирательное (существительное)). Пламя betyr «flamme». Слетались er fortid flertall av det refleksive verbet слетаться, som betyr «komme flygende (om flere)». Uten refleksiven, betyr слететь/-ать å fly ned, på forskjellige måter. хлопья er en flertallsform, og betyr flak.

Метель er «snøstorm». лепила er fortid i hunnkjønn av лепить, som betyr «1. modellere, lage 2.  bygge 3. klistre», og det ser av ordboken ut som det gjerne skal ha med snø å gjøre. стрелы er flertall av стрела, det betyr «pil», så det må altså være snøstormen som modellerer krus (кружки) og piler på bordet, eller lager figurer av dette på bordet. Så det er bilder (i snøen) av krus og piler, og lyset holdt frem med å brenne (tross denne snøstormen, og snøføyken).

озаренный finner jeg ikke i ordboken, men litt hjelp fra nettstedet http://morfologija.ru/ viser at dette er adjektivform av verbet озарить, som betyr «å lyse opp». Ложились er refleksivformen av Ложить, som betyr «ligge». Dette må altså bli noe sånt som «legger seg». Скрещенья er genitivsformen av скрещение, som betyr krysse. рук og ног er «hender» og føtter» (i genitiv flertall), судьбы скрещенья blir mer virkningsfullt på russisk, siden de her setter судьбы (flertall av судьба, «skjebne») først. Det halter kanskje litt når jeg gjør det samme i den norske oversettelsen.

башмачка er diminutivsform av башмак, som betyr «sko». Det er flere andre ord for sko på russisk, så her kan man nok se for seg et par gamle, solide sko. башмак blir ikke til vanlig brukt om dagens lette, moderne, elegante, så vidt jeg har registrert. Tradisjonelle башмак er laget av skinn.  стуком er instrumental (styrt av со = «med») av стук, som betyr «slag, dunk». слезами er vakker bruk av instrumental, det betyr «med tårer», og kasusen gjør at man slipper preposisjonen. Så i denne strofen gjør vinden at det faller et par sko ned fra hyllen (eller hvornå skoene befant seg), og det drypper voks fra nattlampen ned på kjolen. Det er derfor ganske underlig at lyset på bordet fortsetter å brenne.

терялось er reflektiv, fortid, intetkjønn av терять, som betyr «miste, tape», теряться blir «miste seg» eller «forsvinne». в снежной мгле betyr sånn cirka «i snøens dis», мгле er lokativ av мгла, dis. Å oversette med «en sky av snø», skulle være greit. På russisk er ordet седой (grå) også brukt av fargen én får når det er veldig kaldt, gråhvit av kulde. Så jeg oversetter седой og белой med kaldt og hvitt, i stedet for grått og hvitt eller gråhvitt og hvitt. Det er viktig med fornemmelsen av kulde, enn beskrivelsen av fargen. Det snøføyka som beskrives, den dekker alt, i kulde og hvitt. Men lyset brenner altså fremdeles.

дуло er fortid, nøytrym av дуть, «å blåse». угла er genitiv av угло, som betyr «hjørne». Jeg tror det her trygt kan oversettes med «blåse fra siden», poenget skal jo være at vinden kommer fra en sånn retning at det oppstår det bildet som i resten av strofen blir beskrevet.  соблазна er genitiv av соблазн, «fristelse». Крестообразно er satt sammen av Крест «kors» og образно, «billedlig», og betyr «korsvis, kryssvis». Крестообразный betyr «korsformet». Jeg flytter litt om på de to siste linjene, for å få meningen klar på norsk. Det er altså vinden som blåser på lyset, og det virvles opp et bilde av en engel, med vinger som krysser hverandre. Jeg ser for meg røyk som deler seg i to, går i en bue på hver side, og krysser hverandre på toppen, det som da blir tuppen av vingene på engelen.

Siste strofe har ingen vanskelige ord, men det er likevel litt vanskelig å velge ord som gir den samme kraften som i originalen. Jeg lar det foreløpig stå som det er.

Gloseliste

Ordene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord står i fet skrift.

мело -> мести 1. (подметать) feie 2. (гнать) jage, drive 3. метель выога метёт или безл. метёт det fyker (med snø), det er snøføyke

предел 1. (граница) grense;  в пределах страны innenfor landets grenser 2. мн (промежуток времени); в пределах года i et tidsrom av et år; в пределах до года inntil et år 3. мн (границы, рамки дословенного) grenser; положить предел чему-л  sette en stopper for, gjøre en slutt på 4. (последняя степень чего-л) maksimum; øverste grense 5. (высшая степень чего-л) høydepunkt; toppunkt 6. мн. уст. (край, страна) land; вернуться в родный пределы 7. мат. grenseverdi

Свеча 1. lys, levende lys; стеариновая свеча stearinlys 2. (единица, измерения силы света) lys; лампочка в 75 свечей en 75 lyspære 3. тех. tennplugg  4. мед. suppositorium, stikkpille 5. ав. zoom, bratt stigning 6. футб. pole, poleball

роем – 2. pers, flertall, presens -> рыть 12а <1. ед рою> 1. grave; karre i; rote i 2. разг. (разбрасывать, перерывать); не рой у меня на столе rot ikke (så) på bordet mitt

мошкара собир. insekter -> мошка insekt 2. penger, formue  (-> мошки knott (russisk wikipedia))

Слетались -> слететься/слетаться 1. komme flygende (om flere), samle seg, flokke seg 2. перен. stimle sammen, komme løpende

хлопья мн. 1. flak; floker диал; снежные хлопья snøfiller, snøfloker 2. кукурузные хлопья cornflakes

Метель snøstorm; snødrev, snøfokk

лепила – fortid, hunnkjønn -> лепить 1. вы-, с- (из глини и т.п.) modellere, lage; лепить снежную бабу lage en snømann 2. с- (гнезда, соты)  bygge 3. при- (приклеивать) klistre

кружки – flertall (også av кружка krus) -> кружок 1-5 уменыш. от круг sirkel (i mange forskjellige betydninger) 6. (организация) gruppe, hobbygruppe; sirkel

стрелы – flertall -> стрела 1. pil 2. (весов и т.п.) arm 3. (подъёмного крана) arm; грузовая стрела bom 4-5. см стрелка

озаренный – partisipp -> озарить 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé

Ложились – fortid, flertall -> ложиться см лечь (1. legge seg 2. лечь в больницу legge seg inn på sykehus 3. (распростаниться, покрыть) legge seg 4. на него легло отвесвенность за… han har fått ansvaret for… 5. (пасть, умереть) stupe, segne); ложись! ligg ned

Скрещенья – genitiv -> скрещение 1. (действие) kryssing 2. (место) kryss

башмачка – diminutiv -> башмак 1. sko; деревянный башмак tresko 2. тех. тормозовой башмак bremsesko

стуком -> стук 1. slag, dunk 2. (удар в двер, окно и т.п.) bank; banking

Седой 1. grå (о волосах); gråhåret (о человеке) 2. (от мороза и т.д.) gråhvit

ночник nattlampe

терялось – fortid, nøytrum -> (по-)теряться 1. (пропадать) forsvinne, bli borte 2. (делаться незаменым) bli borte, tape seg, dø hen (о звуках) 3. (переставать прослеживаться) forsvinne, tape seg 4. (становиться слабее) avta, forta seg, svekkes; bli tapt 5. (терять присутствие духа) miste fatningen, ikke vite hva man skal gjøre, ikke vite sin arme råd

мгле – lokativ, entall -> мгла 1. (пелена) dis 2. (сумряк) (mulm og) mørke

дуло – fortid, nøytrum -> дуть <однокр. дунуть> 1. (о ветре) blåse 2. по- (ртом) blåse på 3. вы- (изготовлять) blåse 4. вы- (пить) разг. tylle i seg. bælme i seg

соблазна -> соблазн fristelse

Вздымал -> Вздымать пыл [снег и т.п.] virvle opp støv [snø, osv]

крестообразно korsvis, kryssvis

Kommentar til diktet

Dette er et magisk dikt. Kraften ligger i det enkle bildet, det lille stearinlyset som brenner på bordet, trass alle vinterstormene. Bildet er klart og effektfullt, et barn vil forstå det, og så er det å tenke videre hva dette kan bety. Hvorfor blåser ikke lyset ut?

Diktet gir ikke noe svar på det. Det beskriver bare situasjonen. Det er 8 strofer, med fire linjer i hver. Ingen av linjene er lange, ingenting er komplisert, for de som skjønner språket er dette helt vanlige, enkle ord. Første strofe er karakteristisk, ingen linje der har flere enn fem ord, og linjen som har fem, har det fordi det første ordet, мело (blåser), blir gjentatt, мело, мело (det blåser og blåser). Den andre meningen i setningen blir også gjentatt, om enn med en liten variasjon, det blåser over hele jorden, over alle grenser, по всей земле/ Во все пределы. De to siste linjene i strofen har enda sterkere gjentakelse, Свеча горела на столе,/ Свеча горела, eller  lyset brant på bordet, lyset brant (eventuelt Et lys brant på bordet/ et lys brant, se kommentarer til oversettelsen).  Denne avslutningen blir også gjentatt i strofene 3, 6 og 8, altså i halvparten av strofene i diktet.

Alle strofene handler om hvor sterkt det blåser, og alt det som skjer i denne kraftige, iskalde vinden og snøføyken. Det er som regel konkrete ting, enkelt skrevet, som at det flyr snøfiller fra døren til vinduskarmen, at det danner seg figurer av snø på bordet, sko faller på gulvet og voks drypper på kjolen. I nest siste strofe blåser det direkte på lyset, fra siden, uten at det heller får det til å slokke.

Rimene og rytmen i diktet får ordene til å falle veldig naturlig på plass, og er i min lesning med på å understreke roen og suvereniteten til dette lyset som fortsetter å brenne tross alt som skjer rundt det. Det er slik det må være, dette lyset kan ikke blåses ut, ingenting biter på det. Ordene, vinden og snøføyken danser rundt det, lyset brenner, lyset brenner.

Tross all enkeltheten og ordenen er det flere element som bry på en mer krevende lesning, også. Kanskje er det lettvint å påpeke kontrasten i sammenligningen i strofe 2, insektene som flyr inn i bålet om sommeren, og snøen som flyr fra døren til vinduet her i diktet, at de to skal ha en forbindelse med hverandre. Det er så vidt jeg kan se den eneste sammenligningen i diktet, der noe som skjer der, blir samenlignet med noe som skjer til vanlig andre steder. Jeg tror ikke man skal lese så mye mer inn i dette, enn at Pasternak vil beskrive bevegelsen, insektene flyr jo gjerne inn i bålet litt surrete, det går ikke i rett linje, slik det heller ikke gjør med snøen som blåser av gårde.

Likeledes tror jeg ikke det er så mye å hente i at snøen lager figurer nettopp av piler og sirkler. Trenede lesere får jo utvidet mening i det meste, piler og sirkler er symbol, kanskje er det noe i diktet som skal leses symbolsk, snøen lager figurer, kanskje lager diktet også figurer? Pasternak holder oppmerksomheten på det viktigste, lyset brant på bordet, lyset brant, avslutter også den strofen, trass alle figurene snøen lager rundt det.

Den fjerde strofen, og siste i første halvdel av diktet, har gjentakelse som gir litt utvidet mening. Først er det skyggene som dannes i taket, igjen kanskje en lek med det å lese og tolke av det som ikke er der, altså man leser og tolker i skyggen av ting, ikke i tingene selv. Kanskje er dette også nettopp en leser med den lærde diktleser, som leser og tolker for mye, nærmest en finte, kan man si, en lek, fra Pasternaks side. Her danser det skygger, her er det ingenting. Eller er det bare skygger i taket, beskrevet i diktet for å skildre scenen, for at leseren skal se bildet for seg i detaljer i sitt indre øye. Men så fortsetter denne strofen: Скрещенья рук, скркщенья ног,/ Судьбы скрещенья, kryssende hender, kryssende føtter/ skjebner krysses. Er det skyggene som danner disse bildene? Er det overført betydning med hendene og føttene? Så er det den utvidede betydningen, hender og føtter i kors er nå en ting, kryssende skjebner er noe ganske annet. Med den linjen løfter diktet seg til et annet nivå, det åpner seg for store ord og spørsmål, alt som skjer i livet, skjebner som krysses. Effetkten blir forsterket med å stokke om på ordene, i den siste linjen er det skjebner som står først, det her Судьбы скрещенья, ikke скрещенья судьбы .

Diktet åpner for å lese litt av hvert inn i hva dette lyset egentlig skal representere. Siden diktet er skrevet i 1946 er det kanskje naturlig også å lese det blafrende lyset som håpet som aldri ville dø ut mot alle odds de fire grusomme krigsårene.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er vanskelig, og er nesten umulig å få ordentlig. For å få rimene på plass må rytmen bli ødelagt. Originalen er veldig, veldig knapp med ordene, og får det alltid til å falle naturlig og underlig på plass med dette stearinlyset som brenner, tross snøstormen rundt det. Vendingen Lyset brant på bordet/ Lyset brant, er ikke i nærheten av originalens Svetsja gorela na stole/ Svetsja gorela. Jeg er nødt til å prøve «brant et lys». Og jeg prøver å gjenta hele vendingen på bordet brant et lys, ikke bare slutten, for å få det til å fungere på norsk. Med det fjerner jeg meg fra originalen, og lager et (atskillig) enklere dikt enn originalen. Tendenser til nødrim er heller ikke så lett å unngå, jeg forsøker å glatte dem over og finne alternativ, så godt jeg kan. I siste strofe måtte jeg legge til et ord (røyk) som ikke står i originalen, for å få det til.

Første strofes andre linje skulle så absolutt vært «Alle grenser» for å få inn denne knappheten, men da er det ikke mulig å få til noe rim i sistelinjen. Snøstorm over hele jorden/ Over alt/ Et lys blafret på bordet/ Et lys blafret, kunne vært en alternativ gjendiktning, der målet ikke er rimene, men den økonomiske ordbruken. Jeg kunne også forslått Snøyføyk over hele jorden/ Over det hele kalde gys/ På bordet blafret et lys/ Blafret et lys. Men det vil gi problemer senere i diktet, der det skal være andre rim til lys, og så mange er det ikke å ta av.

Vinternatt.

Snøføyk over jorden
Ingen grenser bys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Som insekter om sommeren
roter seg inn i flammen,
samler snøflakene seg fra døren
Bort til vindusrammen.

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler som flys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

På det opplyste taket
Blir skyggene lagt,
Krysning av hender og føtter,
Krysning av skjebner blir brakt.

Og med et dunk på gulvet
falt et par med sko,
Fra nattlampen dryppet tårer
Med voks på kjolen må tro.

Og alt forsvinner i drevet
av hvitt og kuldegys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
En fristelses varme
Virvlet opp røyk, lik en engel,
Som la i kors sine armer.

Det blåste februar måned,
Men på tross av denne frys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Alternativ gjendiktning for noen strofer

Snøføyk over alle grenser
Over hele jorden
Lyset brant på bordet
Lyset brant.

*

Snøføyk over hele jorden
Over det hele fra kant til kant .
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler så sant.
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Det blåste februar måned ,
Og det var hele tiden sant
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

Candle, Свеча