Sonett XXVIII, av Erik Lindegren – att skjuta en fiende

I 1942 gav den svenske poeten Erik Lindegren ut en liten samling på 40 sonetter han kalte Mannen utan väg. I navnet var det sonetter, men tekstene hadde lite med den tradisjonelle formen å gjøre, annet enn at hver av dem består av 14 verselinjer med stort sett fem trykksterke stavelser. Lindegren kalte dem selv sönderbrutna, de var sonetter revet i stykker, og han kalte dem sprengda, en sjanger, der grensene var sprengt. Samlingen var for radikal til at noen tradisjonelle forlag ville gi den ut, så Lindegren finansierte utgivelsen selv på et eget lite forlag. Den fikk til å begynne med liten oppmerksomhet, få anmeldelser, men den ble lest og diskutert i litterære kretser, og Lindegren var også aktiv selv med å jobbe frem denne typen litteratur. I 1946 ble samlingen utgitt på ny, på Bonniers forlag, og nå ble den en av utgivelsene som fikk mest oppmerksomhet det året. Siden er det blitt hevdet å være 1900-tallets viktigste diktsamling i Sverige (av Knut Venneberg, som selv var i Lindegrens krets, og dermed kanskje ikke var helt uhildet).

Det er med denne samlingen modernismen for alvor kommer til Sverige, og Skandinavia. Det hadde vært tilløp tidligere også, sterkere i Sverige enn i Norge, men diktene i denne samlingen går lenger i å ta de gamle strofeformene og sønderrive dem. Det er mer radikalt hos Lindegren å forsøke å forsøke å gi ordene et nytt innhold, å i en ny tid få sagt ting som aldri har blitt sagt før. De gamle måtene å gjøre seg forstått på er virkningsløse, de gamle metodene å se etter sammenhenger må rives ned. Det er ganske illustrerende å bruke litt tid på denne samlingen, for å skjønne hva modernismen virkelig er for noe. Man vil med det kanskje også skjønne hvorfor nettopp denne samlingen ble møtt så fiendtlig, når svenskene allerede i godt 20 år hadde hatt sine finlandsvenske modernister og deres etterfølgere, mens vi i Norge hadde Rolf Jacobsen og noen få følgere.

I Norge kom debatten med det som fikk navnet Tungetaledebatten. Tungetale er å snakke uforståelige ord, ofte i religiøs ekstase. I kristendommen er den hos Paulus regnet til nådegavene, og for sterkt religiøse mennesker er det fremdeles slik at det gir mening når folk taler i tunger. For ikke-religiøse er det bare sprøyt, og det veksler mellom å være komisk og skremmende når noen kan tro det blir sagt noe viktig i den helt uforståelige talestrømmen. På 1950-tallet brukte Arnulf Øverland tungetale som metafor i foredragene Tungetale fra Parnasset, der han forsøker å ta et oppgjør med modernismen og dens uforståelige symbolbruk og ordsammensetninger. Det resulterer i den berømte tungetaledebatten, der tradisjonalister står mot modernister, og hvor tradisjonalistene mot hva de selv var overbevist, kjempet en håpløs kamp.

Den Øverland rettet angrepet mot var Erik Lindegren. I Sverige hadde den samme debatten foregått i tiåret før, og med en litt annen karakter. Sverige hadde de finlandsvenske modernistene, med Edith Södergran i spissen, og de hadde førende modernister som Gunnar Ekelöf og Gunnar Björling på 1930-tallet. Norge hadde Sigbjørn Obstfelder på 1890-tallet, men så var det lite med ordentlige modernister frem til Rolf Jacobsen, og selv han brøt ikke formene og tradisjonene som de svenske modernistene gjorde. Det var på 1940-tallet den svenske modernismen virkelig ble radikal, og her stodd Erik Lindegren i spissen. I artikelen Tungetale fra Parnasset retter Øverland sitt angrep mot ham.

Hver og en av 40 sonettene i samlingen kan brukes som eksempel. Det er ikke som i andre samlinger, der det er ett og to dikt som skiller seg ut, og utmerker seg over alle de andre. De er alle sammen besnærende, med linje etter linje som gjør sitt beste for å se viktige ut, men der det er vanskelig å finne sammenheng mellom de ulike linjeparene. Noen linjer skiller seg litt ut, som disse, i sonett III

vem tror att han utan blindhet kan krossa en spegel
vem tror han en gång kan leva och
Sonett III, vem vädjar väl lengre
Denne sonetten har gjentakelse av første ord, vem, i likhet med sonetten jeg skal poste, og flere av de andre sonettene. De fleste har det imidlertid ikke, som nummer 4, med disse linjene.
förintelsen sågar snuvigt en kropp i lika delar,
bittert som en bruten gren i november
Sonett IV

Av begge går det an å se hvordan tungetaledebatten oppstår. Det gir i utgangspunktet ingen mening i linjen hvem tror han uten blindhet kan knuse (krossa) et speil, og det er ikke godt å si hva som er poenget med å trekke en sammenligning av at forintelsen sager en kropp i like deler, og at dette er bittert som en brukket gren i november. Man må famle seg om etter en mening, det går jo an å assosiere noe med at man må være blind for å knuse speil, og at mennesket blir til ingenting (forintelsen) er jo riktig, og det går kanskje an å bruke et sterkt bilde som at kroppen blir saget opp, og at dette er kaldt og mørkt og trist og håpløst som en bladløs gren som knekker i november. Her la jeg til mange ord, og jeg viste en måte å lese mening inn i det, men i følge dette er det som å lese mening inn i tungetale. Det kan godt hende man får mening ut av tungetale, og modernistiske dikt, men det har ingenting å gjøre med det som blir sagt, eller det som står der.

Så får vi se da, i det vi går inn i en av sonettene for å behandle den nærmere, om det er noen mening å få.

Sonett XXVIII

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

att sitta som en fluga i intressenters nät
att tro sig född med otur fast man bara är född

att vara en funktion av allt som inte fungerar
att vara något annat eller inte vara alls

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

att känna allt försummat i det rykande regnet
att njuta av spänningen vid det pyrande bålet

att tvivla på att detta måste vara sista gången
att bejaka allt bara det inte upprepas

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Fra Mannen utan väg, 1942

Litt om formen

En tradisjonell sonett består av 14 linjer med femfotede jamber. En jambe vil si at annenhver stavelse er trykktung, og at den første skal være trykklett. At jamben har fem føtter vil si at det er fem par av slike trykklette og trykktunge stavelser. Den italienske sonetten har rimmønsteret ABBA BAAB CDC DCD, mens den engelske etter Shakespeare rimer abab cdcd efef gg. Vi kan av rimmønsteret se at den italienske og engelske sonetten har en litt forskjellig inndeling. Den italienske deler linjene inn i 8 + 6, altså at først er det 8 linjer med et innhold, så skjer en vending (volta), og det samme innholdet blir sett på fra en annen vinkel. Den engelske deler inn i 12 + 2, eller 4 + 4 + 4 + 2. Der er det en tanke eller et bilde uttrykt i tre ulike variasjoner i de tre kvartettene før konklusjonen, der tanken blir sammenfattet i to fyndige linjer. Sånn er det litt enkelt forklart. Den italienske sonetten har hatt større innflytelse og blitt mer brukt, enn den engelske.

I sonetten til Lindegren er det ingen rim. Linjene er delt inn i to og to par, altså ikke 4 og 3 som den italienske, eller 4 og 2 som den engelske. Alle sonettene til Lindegren i denne samlingen har denne formen. Det er en sonett i oppløsning, den er «sprengt» og «brutt ned», som han selv sier.

Tross mangelen på rim og den parvise inndelingen av strofene er det noen rester av den gamle sonettformen. Det er ikke fulle jamber, for antallet trykklette stavelser mellom de trykksterke varierer, men det er jevnt over fem trykksterke stavelser i hver linje. Jeg viser med det første linjeparet:

att skjuta en fiende och rulla en cigarrett
att flamma till och släckas som en fyr i storm

Denne måten å skrive sonetter på er prøvd også i tradisjonell sonettdiktning. Det kan være en stram tvangstrøye å holde seg slavisk til vekslingen mellom trykklett og trykktung, og man fant at rytmen ble opprettholdt selv om man skjøt inn noen trykklette stavelser ekstra mellom de trykktunge.  Det viktige var at de trykktunge kom på riktig sted. Hos Lindegren blir dette strukket her og der, og han har linjer som gjør at det stokker seg for tungen som skal lese. I de to siste linjene i denne sonetten går det ikke an å få inn noen ordentlig takt, slik jeg vil lese er det to tilfeller av bitrykk i linje 13 (markert med fetkursiv), og i siste linje går det i oppløsning med för at hämnas mänsligheten. Der må man sette opp farten i lesningen, for å få med seg alt.

att slå sig igenom och nå fram till en utsikt
där blixtar jagar för att hämnas mänskligheten

Det er også andre steder i rytmen og takten går i stå. Mest markant er det i linjeparet 7-8, der det rett og slett blir for mange stavelser, og ordet samförstand ber om trykk det egentlig ikke er plass til. Jeg kan godt merke av trykk og bitrykk i linjene, men det gir egentlig ikke noen mening, for trykket kan godt også legges andre steder. Det er sonetter som er sprengt, dette, de bryter ut av formen, og gir plass til flere ord og stavelser, når forfatteren føler for det.

att som den gråa stenen passas in i hatets mur
och ändå känna stenars samförstånd som ljungens glädje

Det er to ting det går an å si om dette. Det ene er at forfatteren bryter ut av reglene for å si noe tilsynelatende uviktig, vanskelig, og nesten meningsløst. Det er ikke uten grunn tradisjonalistene føler nå er det lov å gjøre hva som helst, alle kjente regler blir brutt, og så for dette? Men modernistene stiller seg suverene overfor tradisjonen. De kan bruke den som det passer dem, og erklærer seg frie til å forkaste nøyaktig hva de vil. Tradisjonalistene er med dette truet, det er verden som de kjenner den og behersker den som blir satt til side, mens modernistene egentlig ikke engang nedlater seg til diskusjonen. Deres argumentasjon er at verden har beveget seg, en ny tid er kommet, og det trengs nye former og virkemidler for å beskrive den.

Den andre tingen å si er at sonettformen ikke er så sønderrevet som Lindegren selv hevder, og at det i alle fall ikke er tilfeldig sånn han setter den opp. I den tradisjonelle, italienske sonetten er linjeinndelingen 8 + 6 (= 14), med en volta. I den italienske sonetten markeres inndelingen med rimene (ABBA BAAB CDC DCD), med oppsettet av linjene (ofte 4 + 4 + 3 + 3) og med meningsinnholdet. Lindegren har ingen rim, men akkurat i strofe 8 og 14 har han et annet startord enn att. Videre er det i akkurat disse to rytmen og takten går aller mest i stå. Når vi senere skal se på meningsinnholdet, ser vi at også dette er oppfylt, med det man kan kalle negativ mening i de 8 første, så en volta (vending), og så positivitet i de 6 siste. Det er altså en modernist som til fulle behersker tradisjonen, dette her, men som velger å bryte ut av den for å få sagt ting på en annerledes og ny måte.

Erik Lindegren har selv lest inn disse sonettene på bånd. Det hadde vært interessant å høre, selv om jeg mistenker ham for å ville ta litt lett på rytmen og takten, og at han i opplesningen ville være villig til å eksperimentere med hvor trykket skal legges. Med andre ord, han ville ikke lese sonettene opp likt hver gang. Selv når sonetten er skrevet, er ikke formen stivnet. De gamle reglene gjelder ikke lenger. Alt er i bevegelse. Formen er ikke så viktig som den var. Den er valgt nesten for å vise at nå i den moderne tid er ingenting hellig. Sonettformen er sønderrevet, som Lindegren selv formulerer det. Nå er det over til innholdet.

Kommentar til språket

Den svenske litteraturbanken har en fantastisk presentasjon av Erik Lindegren og hans forfatterskap. Der er også samlingen Mannen utan väg utførlig behandlet. De har telt forekomsten av forskjellige substantiv i samlingen, og funnet de substantivene som forekommer 9 ganger eller mer: öga, död, hand, hjärta, ljus, spegel, sten, dröm, jord, minne, sol, liv, vatten, blod, sanning, tro. Det er relevant for denne sonetten også, for her har vi substantivet sten brukt to ganger. Først er det brukt i direkte betydning, som den konkrete gjenstanden plassert inn i en mur. Deretter er den brukt i overført betydning, der det er de fysiske egenskapene til stenen som er tatt i bruk for å uttrykke et uvanlig bilde. Svært mange av modernistene bruker stenen på denne måten, den mest grå og livløse gjenstanden som finnes.

Når det gjelder selve ordene, og hva de betyr, så er som vanlig svensk veldig tett på norsk, det er bare skriftbildet som er litt annerledes. Bokstaven ä er e, uttalt mer likt ‘æ’. ö er ø, og det er noen rettskrivingsreformer vi har hatt i Norge, som de ikke har hatt i Sverige.

Så gjenfortalt i vanlig norsk sier diktet: å skjute en fiende og rulle en sigarett, å flamme til og slokkes som en fyr (ild, for eksempel flammen fra fyrstikken) i storm, å sitte som en flue i interessenters nett, å tro seg fødd med utur, selv om man bare er født, å være en funksjon av alt som ikke fungerer, å være noe annet, eller ikke være i det hele tatt, å som den grå stein passes (bli passet, bli fått til å passe) inn i hatets mur, og enda kjenne steiners samforstand som roens glede.

Deretter er det i linjene 9 til 14: å kjenne seg forsømt i det rykende regnet, å nyte av spenningen ved det glødende bålet, å tvile på at dette må være siste gangen, å bejae alt bare det ikke repeteres, å slå seg gjennom og nå frem til en utsikt, der lyn (i flertall) jager for å hevne menneskeligheten.

Merk at det til slutt er menneskeligheten (mänskligheten) som skal hevnes, ikke «menneskeheten». Det er altså ikke urett begått mot menneskeheten lynene skal hevne, men noe som har med menneskets natur å gjøre. Så er det tolkning hva dette betyr, jeg heller mot at det er begått forbrytelser mot menneskenaturen eller til og med at den er tapt. Man kan lete i diktet eller i verden hva forbrytelsen kan være, og siden diktet er skrevet i 1942, så kan det jo ha med verdenssituasjonen og også diktets første linje å gjøre. Og med det er jeg etter en kort gloseliste over i kommentarene til diktet.

Gloseliste

Glosene er ikke kvalitetssikret, ikke sjekket av andre enn jeg selv, men de skal være riktige. Der jeg har vært i tvil, har jeg søkt opp i ordbøker på nettet.

släckas slokkes
otur utur, uflaks
samförstånd «samforstand», samme ord på svensk som på norsk, og like uvanlig der som her.
ljungens -> ljung ro
försummat forsømmet, viet for liten oppmerksomhet
pyrande glødende
bejaka «baja-e», være bejaende, ville svare ja på spørsmål, være positiv
upprepas repeteres (opp)
blixtar -> blixt lyn

Kommentar til diktet

Jeg har frem til nå ikke lagt noe vekt på det, og behandlet diktet mer som del av en litterær debatt (mellom tradisjonalistene og modernistene) enn den del av samfunnsdebatten. Men diktsamlingen ble utgitt i 1942, den ble skrevet i 1941. Sverige var ikke i krig, men også svenskene fikk godt med seg hva som skjedde ute i verden. Dette alvoret ligger over flere av diktene i samlingen, selv om dette ikke kvalifiserer til å være krigsdikt eller til å skildre en verden i krig. Det er det allmennmenneskelige disse diktene angår, vil jeg si, men i å skrive om dette er Lindegren påvirket av den dystre verden han lever i. Og i dette diktet er det linjer som har direkte med vold og drap å gjøre.

Det starter i linje 1, med den liksomlette setningen: att skjuta en fiende och rulla en cigarrett. Det er en sammensetning av noe som skulle være veldig forferdelig og uvanlig, og noe som særlig på den tiden var noe veldig hverdagslig og vanlig. Det å skyte en fiende er å myrde et menneske, det skulle være sjokkerende og skjellsettende, om man ikke reagerer mer enn at man bare tenner seg en sigarett etterpå, vitner om en verden som har mistet sin moral. Det skildrer også det hverdagslige krigen har blitt for soldatene, det var virkelig for mange å ta seg en røyk med gutta, etter at dagens drap og myrderiet var forbi.

Diktet følger imidlertid ikke opp denne starten. Ingen av de neste linjene ser ut til å ha noe direkte med krigen å gjøre. Det er også vanlig for disse diktene, at linjene virker litt som løsrevne påstander, og ikke henger sammen som man forventer det i tradisjonen. Manuskriptene til Lindegren viser også at han flyttet om på linjene også, i utarbeidelsene av sonettene, sånn at det ikke var noe selvsagt hvor i en sonett en linje eller et linjepar hørte hjemme. Derimot er det i utkastene liten variasjon og utskiftning av ordene i en linje.

Et virkemiddel Lindegren bruker flittig er å komme med en påstand, som får seg et uvanlig brudd i fortsettelsen. Eksempelet med å skyte en fiende og rulle en sigarett passer også inn i dette, som gjør linjen att tro sig född med otur fast man bara är född. Man tror man er født spesielt uheldig, men man er bare født. Alle mennesker føler seg sånn uheldige, eller er det. Siden teksten beveger seg så fort fra den ene meningen til den neste, er det ikke så lett å diskutere med den, og det ser heller ikke ut til å skulle være meningen. Det er påstander, dette, og de gir seg ikke ut for å være noe annet. Hjernen er programmert til å søke mening, men disse linjene gjør det ikke lett for den.

Virkemiddelet med å gi en livløs gjenstand levende egenskaper bruker Lindegren ofte. I midtstrofen er det egentlig litt komplisert gjort, med at mennesket først blir sammenlignet med en grå sten, og så blir denne stenen plassert inn i hatets mur. Det er stenen som blir plassert der, men mennesket som er denne stenen, så det skal leses som at egenskapene til stenen passer for oss mennesker i det den blir satt i muren. Stenen er viljeløs, den grå stenen anonym, men hatets mur er likevel virkningsfull og stengende og ubrytelig. Og den består av enkeltstener, enkeltmennesker. I neste linje blir det lagt til at selv om man befinner seg der, i hatets mur, så kjenner man forståelse (samförstånd ) og roens glede.

Jeg vil tolke alle de 8 første linjene lignende dette. Det passer å lese det opp mot verdenssituasjonen og andre verdenskrig, der det er enkeltmennesker som er brikker i et spill, uten å kunne gjøre så mye med det, men også sånn at uten disse brikkene ville ikke spillet blitt spilt. Krigen trenger soldatene, og vanlige mennesker blir tvunget til å stille opp. Slik flammer de til, og slokkes (linje 2), de gjør en bragd, og dør, slik er de veldig en flue i nettet til interessentene. Krigen tjener interessene til en veldig liten gruppe mennesker på toppen, og vanlige folk er bare som fluer i disse interessene, uten evne til å komme seg ut av nettet og uten verdi. Sånn føler man seg fødd i uflaks (linje 4), men det er bare et resultat av at man er født, at man finnes. Alle blir sendt i krigen. Det er ikke noe unntak her. Sånn er man også en funksjon av alt som ikke fungerer (line 5). Linjene leses veldig godt opp mot krigen, men bortsett fra den første og kanskje andre linjen er ikke krigen nødvendig for å gi diktet mening. Også i vår tid og våre samfunn, uten denn krigen, er enkeltmennesker flest en brikke i større interessers spill, og det har ikke noe å gjøre med at man har spesiell uflaks. Det holder at man er her, og eksisterer. Dog skal man kanskje vokte seg for å lese altfor mye samfunnskritikk inn i diktet, og generelt være litt forsiktig med å tolke noe her for bokstavlig eller konkret.

I siste halvdel, siste 6 linjer, er stemningen en annen, som jeg tidligere har skrevet. Det har skjedd en vending, en volta. Paradoksale sammensetninger som «rykende regn» er vanlige i modernismen, og hos Lindeberg, det er ment å ha en sjokkerende virkning og kanskje også røske hjernen ut av de vante tenkemønstere. Diktet vil utfordre hva det rykende regnet (Line 5) og glødende bålet (linje 6) skal bety, og det er denne utfordringen som irriterte tradisjonalistene så voldsomt. De mener at det betyr ingenting, og at betydningen man eventuelt legger inn i det bare er en gjettelek, som når man oversetter folk som taler i tunger.

Jeg vil være forsiktig med det rykende regnet, og at alt skal være forsømt der, men det er ikke så vanskelig for meg å finne mening i overført betydning av å nyte spenningen ved det glødende bålet. Det kan for eksempel være et bilde på å være i live, eller det kan være konkret med det å være rundt et bål, og nyte spenningen der. Hva som videre står, gjør at jeg jakter etter positive meninger også i disse linjene. Å tvile på at det her må være siste gang (linje 11), er å lure på om det finnes et liv etter døden, og det blir fulgt av et krasj i linjen etter. Her skal man bejae alt, så lenge det ikke repteres. I så fall skal man ikke bejae livet, om det repeteres, som man i linjen over var i tvil om. Igjen er det modernismens trang til å bryne hjernen mot brutte forventninger, sjokkerende sammensetninger og paradokser, aldri la den få ro til å gå på autopilot.

Gjentakelsene med att ender i at man lykkes med noe i linje 13. Siden det i min lesning gjelder enkeltmennesket i alle linjene, må det gjelde også her. Og da slår man seg altså gjennom til en utsikt, der man ser en livløs gjenstand (lyn – blixt) ta hevn over menneskeligheten (mänskligheten). Livløse gjenstander tar ikke hevn, selvsagt, de har ingen vilje, men det går an å bruke det som et bilde på at rettferdigheten skjer fyllest på en måte. Lynets egenskaper er kraft og fart, ingenting er raskere enn lynet, så når lynet jager, går det fort. Denne utsikten er det enkeltmennesket blir stilt overfor, etter å ha brutt seg gjennom noe. Hva det betyr, er åpent for tolkninger og diskusjon, om det er dikteren som når frem til innsikt som gir denne utsikten, om det er uttrykk for et intenst ønske om å hevne dette drapet eller denne forbrytelsen mot menneskeheten, det er det opp til leseren å avgjøre.

De radikale modernistiske diktene er vanskelige uten veiledning, og virket uforståelige da de kom. Men denne måten å skrive dikt på har vært bortimot enerådende siden retningen for alvor slo i gjennom. Det sagt, så er det en grov feilslutning å kalle alle dikt skrevet etter andre verdenskrig modernistiske. Det er imidlertid riktig at de tradisjonelle former og virkemidler ble stadig mindre brukt, og det de siste godt femti år er helst for moro og i sangtekster dikt blir skrevet i bunden form med rim og fast rytme. I samme periode har det skjedd en tilvending. De radikale diktene og virkemidlene virker kanskje ikke så fremmede og sjokkerende som de en gang gjorde. Folk flest leser ikke dikt, men synes vel ikke det er noe vanskeligere å lese dikt fra 1940-tallet enn fra 1840-tallet, eller fra hvilken som helst periode.

Jeg både leser og skriver dikt, og forsøker å ta meg tiden til å sette meg inn i og forstå dikt skrevet i veldig mange forskjellige perioder. Så er det å forsøke å overbringe det videre, her på bloggen, hva som er meningen med diktet og hvordan det er forsøkt gjort. Tradisjonalistene tapte tungetaledebatten. De avviste det nye uten å sette seg inn i det. For Lindegren må det ha vært en stor seier, at han først måtte finansiere utgivelsen av diktene sine selv, og at svært, svært få brydde seg. Men i løpet av et tiår og to blusset debatten opp, først i Sverige, så i Norge. Historiens dom er at Lindegren hadde rett, og denne lille diktsamlingen er i dag ennå lest og høyt skattet. Det er denne bloggposten også et eksempel på. Til tungetale å være, har disse sonettene mye interessant innhold.

Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.