Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Saltvann

Dette diktet her har en historie jeg vil fortelle. Jeg satt nede ved peisen, og hadde denne ideen, og denne stemningen jeg ville formidle. Så kom mitt lille barn Irina opp på fanget mitt, og jeg mistet hele stemningen, og fikk ikke skrevet ferdig diktet mens det glødet. Linjene streket ut er sånn jeg forsøkte meg på, da jeg senere hadde en erindring om ideen, men stemningen var tapt. Whisky er ikke nok, man trenger av og til et helt hav av saltvann. Så kommer barnet opp på fanget, med en annen verden.

Her er diktet.

Saltvann (Av og til (whisky og havet og saltvann))

Av og til
er det ikke
en gang
nok
med whisky
jeg trenger et hav
jeg må svømme
i ulykken
plaske i ensomheten
bade, i litt kald
pessimisme
Whisky gjør meg alltid så godt
jeg blir overbevist om
at det alltid er håp
jeg trenger av og til
havet
å lengte til
saltvann

Nr. 10, Lyrikk16

ES2016

Elven

Forrige gang jeg postet et dikt fra minisamlingen Ta en slurk var selveste Havet tema. Nå bremser jeg litt opp, ned til elven, et svært poetisk landskapsfenomen, eller hva vi skal kalle det, men på norsk nok dessverre ikke et særlig poetisk ord. Det har nok sin grunn at sanger og visesanger på norsk ikke er i nærheten av å nevne elver og bruke det som motiv, som engelskmennene er med sin river. Russerne har vakre reka, italienerne sin fiume, mens tyskerne er litt som oss, og har der Bach eller der Fluss. Ordlyden har sitt å si hvordan det kan brukes i dikt i de forskjellige land og språk.

Det samme er hvordan elvene ser ut, og hva ideer folk i landet og språket har av en elv. Her er det særlig forskjellene mellom de norske og russiske elvene jeg har i tankene, i Norge er de små og mange, ofte i stryk nedover fjellsidene og gjennom landskapet, herlige å gå tur langs. De russiske er digre og endeløse, verdens største land, og for det meste helt flatt. Elvene er brede som fjorder, og flyter helt stille, ypperlig farbare med båter, eller med kjøretøy på isen om vinteren, så der går det mye i at «elven flyter stille (tikha)» .

Her hos oss har vi Figgjoelven. En kort elv fra Edlandsvannet til Sele, høydeforskjellen er minimal, og fra litt etter Foss Eiekland er det enkelt å padle i kano eller kajakk ned til sjøen. Det går laks i elven, og den har fortsatt rester av fint turterreng, selv om det meste rundt den nå er utbygd. Men jeg har gått mange, mange turer i fjellet, langs større og skikkeligere elver. Og så har jeg en merkelig dragning mot elver, litt ut over det vanlige, vil jeg tro, med å ville lære meg navnet på mange, og pugge de største i verdensdeler og i land, og sjekke på kart hvor de begynner og hvor de ender. Helt uvanlig er det jo ikke, elver er ferdselsårer og bringer livgivende vann, de er ganske fantastiske, og så fort man forlater Norge og reiser inn i innlandet på kontinentet, så vil man raskt se at det ikke finnes store byer i verden som ikke har en stor elv rennende gjennom den, om byene da ikke ligger på kysten. Ofte er det begge deler.

Dette ble en lang innledning, for et lite dikt. Kanskje må jeg også ha med at min ide om elver i tekster og kunst er mest preget av engelsk og amerikansk sang, av populærkulturen, det er det jeg har vokst opp med, og har i blodet, men det er jo en enkel og fin metafor, dette med at elven bringer alt vannet fra kilden, og ut i havet, litt sånn som tiden går, kanskje, og så alt dette fine, filosofiske at man kan ikke gå uti samme elven to ganger, eller en gang, det er i det hele tatt mye å la seg inspirere av, når det gjelder elver.

Jeg lot meg altså inspirere til dette.

Elven

Elven renner inn i munnen min
Jeg kaller den Eivind,
som meg selv
Vi minner oss om hverandre
elven og jeg
Jeg er veldig glad i elven
den er veldig glad i meg.
Og jeg gaper opp
hele mitt liv
og lar elven renne
til alt tar slutt
elven renne
i meg
og ut

Nr. 11 (2. januar, 2017)

ES2017

Havet

Diktene i Ta en slurk har med vann å  gjøre, og med å være tørst, i ulike betydninger og sammenhenger. Den store og mektige ansamlingen av vann er Havet, så stort og mektig at det passer liksom ikke helt i vår tid, da alt skal være så uhøytidlig og morsomt og kjapt. Det gjør seg ikke med setninger som at mennesket i tusener av år har skrevet om havet og vært tiltrukket av havet, likevel ligger det der, gåtefullt og uttømmelig. Det er et av de evige, lyriske tema, havet, døden og kjærligheten er blitt et godkjøpsbegrep, men det er det jo blitt fordi disse tingene er tema i utallige dikt og andre typer tekster og kunstverk, det har en enorm tiltrekning. Når jeg først er i gang, så kan jeg jo også ta med at det gjelder en god del andre ting som har med vann å gjøre også, elver og innsjøer, vann til å vaske bort, regn, det har alt sammen en veldig metaforisk kraft, og det egner seg til å uttrykke viktige sider av livet, som det kanskje ikke er så lett å få uttrykt i vanlige ord.

Sånn er det også med havet. Men nå skal det liksom være litt spøkefullt, da, og de helt store spørsmålene er ikke i vår tid å ta alvorlig. Vi er ikke en tid for de store ord og tanker. Vi er en tid for kjappe meldinger, og så – videre.

Jeg, har imidlertid skrevet om Havet.

Havet

En gang snakket jeg med havet
eller rettere sagt
lyttet.
*
Havet snakker i bølger og storm
Havet hvisker i stille vær
Havet ler av sånne som meg
Som forsøker å skrive hva havet er.
Slik har jeg det også med livet
Kanskje spesielt mitt eget
Jeg skulle så gjerne vite hva det er
det som fyller meg med slik uro og undring
slik som havet
slik som livet
slik som bølgene frem og tilbake
frem og tilbake
frem og tilbake

ta en slurk, unge mann
smak – saltvann.
*
En gang snakket jeg med livet
eller rettere sagt
tiet.
Nr. 10

ES2017

Regn (et erotisk dikt)

Mest høstregnet på vei ned og det venter uvær i alle retninger synes jeg det passer med et skikkelig erotisk dikt. Jeg er en bluferdig mann fra landsens kår, så for meg slår alltid erotikken inn på et tidlig tidspunkt. Det gjør dikt som dette bare desto sterkere.

Regn (et erotisk dikt)

Av og til
når det regner
tar jeg av meg alle klærne
og går ut.

Eller forestiller meg
at min kone gjør det.

Nr. 9

ES2017

Opprinnelig hadde diktet denne sistesetningen: Hun blir så deilig våt.

 

Gi meg et glass og tid

Diktsamlingen Ta en slurk er en merkelig samling. Første del hadde jeg bare liggende, jeg vet lite om når og hvor de diktene ble til. Andre del skrev jeg raskt nede i kjelleren, foran peisen, tidlig i januar, i år. Det er lett å skrive disse diktene når man er i stemningen, og treffer nerven. Det å være tørst, er også å være tørst på livet, på russisk er ordet for tørst (хаждущий – hazjdusjtsji) oftere brukt om å tørste etter noe, virkelig ønske noe. Om man bare ønsker å drikke, så sier man det, «jeg har lyst til å drikke». Ordet for tørst blir ikke sløst bort på noe så enkelt som bare å drikke. Og så er det hvor tørst man er, hva som rekker for å tilfredsstille tørsten, eller begjæret, om det rekker med et glass, en flaske, en pytt, en elv eller en innsjø, eller havet. Kanskje var dette en vel avansert innledning for et vel enkelt dikt, kanskje hadde det vært like greit å bare gå rett til diktet, og bare be om et glass og litt tid.

Gi meg et glass og tid

Gi meg et glass
Gi meg et lass
Gi meg litt tid
Gi meg et liv

Å, som jeg vil ha det
hele havet
hele havet
hele havet

Nr. 7

ES2017

Livets brønn, brønn, brønn

I mai kollapset denne bloggen etter å ha holdt det gående i månedsvis. Men allerede nå i juni får jeg lappet den sammen igjen, med tilbakeposting av innleggene som mangler. Dette er fra samlingen Diktsamling, svært interesserte og vitenskaplig anlagte lesere vil se at dette diktet er beslektet med diktene jeg poster fredager dette året, dikt fra samlingen Ta en slurk, der det ikke fikk plass. Jeg mener derfor ganske bestemt det må ha vært skrevet i 2013, kanskje, eller i 2017, et av de to årene jeg så på denne samlingen og arbeidet med dem. Som man ser er jeg en selv en av mine ytterst få svært interesserte og vitenskaplig anlagte lesere, og med det skulle noteverket til diktet være på plass. Her er diktet.

 

Livets brønn, brønn, brønn

Å, hvis livet var sånn
at det alltid gikk an
å finne en brønn
der du fikk et glass vann.
Og drakk og drakk
alt du kan
Og alltid var det sånn
at det aldri ble tomt
Sånn
er drømmen
om brønnen og livet
eller drømmene om brønnene og vannene og glassene

Nr. 141

ES2013-17

Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.

 

Ta en slurk

Fredager i år vil jeg poste dikt fra en spesiell samling. Den heter Ta en slurk, og inneholder dikt som har med vann å gjøre. Sannelig husker jeg ikke godt hvordan samlingen ble til. De første diktene ble til for noen år siden, de andre ble til i år. Jeg husker det sånn at både de første og de siste ble skrevet i en raptus, alle sammen på kort tid. Jeg skal ikke si mer om det, heller poste det første diktet, titteldiktet, Ta en slurk!

Ta en slurk

Som et fylt vannglass

Frisk og klar

Står jeg her

Sitter jeg

Er du der?

Drikker meg

Å, jeg vil så gjerne

fylle

verden

din og la min

verden

bli

fylt av deg.

 

Drikk meg

Prøv meg

Ta en slurk

 

Nr. 1

ES2013

To dikt (Havet og livet)

Dikt nummer 129 i Diktsamling var opprinnelig diktet Levende (som en sommerfugl). Det diktet brukte jeg også i den lille samlingen Ta en slurk, der det er nummer 4. Som erstatning poster jeg to dikt med overskuddsmateriale fra Ta en slurk. Det ene handler om havet, det andre om livet, eller omvendt, cirka.

To dikt (havet og livet)

1
Havet kan man bare nærme seg når man har med seg et barn
eller en veldig, veldig gammel.
Den gamle sier ikke hva han vet
Barnet bryr seg ikke om å vite
Og havet bryr seg ikke.

2
Jeg skriver og skriver og skriver og skriver
Livet er – akkurat som vannet,
noe annet.

ES2017

*

Siden posten allerede har eksistert noen år som Levende (som en sommerfugl), beholder jeg den som den var. Slik ble den presentert:

Dette er et flott dikt, spesielt til Diktsamling å være. Diktsamling er ofte de diktene jeg ikke er helt fornøyd med, som ikke får plass i noen samling, som liksom er til overs. Dette diktet er til overs på en annen måte. Det lå og slang på iPaden, der jeg av og til i forskjellige stemninger har skrevet ned en rekke med dikt, for så å glemme dem. Her om dagen fant jeg dem igjen, og lagret dem et sted som gjør at jeg ikke vil glemme dem igjen. Noen får plass i nye samlinger, noen tar plassen til svakere dikt i årssamlingene, og noen blir plassert som om de var til overs, i Diktsamling. Levende er et slikt dikt, skrevet en gang jeg ikke husker, sannsynligvis i 2015, og beskrivende en stemning jeg ofte finner meg selv i.

Jeg poster det 31. mai, for å prøve å holde Diktsamling litt oppdatert, selv om jeg ennå ikke har postet for januar til april i år. De postene vil komme mandagene fremover slik at vi vil være ajour i juli. Mange av diktene vil være tatt nettopp fra iPad-diktene, så lesere interessert i mine dikt, kan glede seg. Her vil komme en del snop. Lesere interessert i hva jeg skriver om andres dikt, vil få nye poster i helgene og når jeg er oppdatert med egne dikt, som jeg nå er tirsdager.

Det var utenomsnakk, her er et Levende, et dikt jeg ville likt selv om det var skrevet av noen andre.

Levende (som en sommerfugl)

Jeg er her
Så levende som en sommerfugl
Som nettopp letter
Hver celle i meg gjør jobben sin
Jeg beveger ofte armene
Bare for moro skyld
Å, verden eksisterer helt utmerket
Og jeg i den
Samme hvem de er
Samme hva de sier

Jeg har mitt eget snakk å kose meg med.

Nr. 129

ES2015