Det var et heidundrende år, sånn jeg husker det nå, 18 år etter. Optimismen bare sprengte ut av kroppen, vandrende energibomber var vi, var jeg. Men allerede 5. mars, så må det ha skjedd et eller annet, for da var det plutselig en samling dikt om hvor avsluttet alt var og hvor galt alt sammen hadde gått. Det er en fin alder, 21 år, da alt er definitivt og endelig.
Så gikk det galt som på forhånd var spådd
Hva må egentlig til før målet blir nådd
Sjansene kommer, haglende tett
Fælt det går galt når det virker så lett
Muligheter finnes, og snart kommer flere
Jeg sitter stille og lar dem passere.
ES1995
(Sjarmerende var «haglende» skrevet med to g-er, «hagglende«, sånn skal det være i triste dikt)
Helt grei poesi 