Shakespeare er berømt for de 154 sonettene han skrev i samlingen utgitt i 1609 med dedikasjonen TO.THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS.Mr.W.H. ALL.HAPPINESSE.AND.THAT.ETERNITIE.PROMISED. på tittelbladet. I tillegg skrev han en håndfull sonetter plassert i teaterstykkene sine. Denne posten skal ta for seg dem.
Innhold
Innledning
Romeo og Julie
If I profane with my unworthiest hand
Two households, both alike in dignity,
Now old desire doth in his death-bed lie,
Henry V
Thus far, with rough and all-unable pen,
Love’s labour’s lost
Did not the heavenly rhetoric of thine eye,
If love make me forsworn, how shall I swear to love?
Innledning
Det er ikke mange sonetter å finne i teaterstykkene til Shakespeare. Og de som er der, må ikke forveksles med de 154 som er i hovedsamlingen hans. Disse er ambisiøse, sjangeroppfyllende og sjangerutviklende, og de er ment å bli tatt på alvor. Det gjelder også når de tøyser med seg selv, og med sjangeren, dette er skikkelig gjort. De tester og utfordrer hva det går an å uttrykke i sonettformen, og de uttrykker selv noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet, forelskelse og lidenskap, i alle de former de kommer i.
Slik er det ikke med sonettene i teaterstykkene. Der er det svært ofte parodisk, liksom det er mer om å gjøre å få frem sjangerens begrensninger, enn dens muligheter. Ofte blir sonettsjangeren latterliggjort, og sonettene er bevisst ubehjelpelige, for liksom å vise hvor dumt det kan bli. Mange av disse sonettene blir plassert eller omtalt i Shakespeares tidlige stykker, der ganske flate karakterer får ganske platte sonetter å fremsi eller snakke om. Av tragediene er det bare Romeo og Julie som har sonetter i seg, kanskje er det karakteristisk at dette stykket også hører til Shakespeares tidlige, og av de historiske dramaene finner vi sonetter kun i Henrik V. Tre av disse sonettene er prologer eller epiloger, der sonetten, eller «sonetten», er en kommentar til stykket. I den fjerde er det en replikkveksling mellom Romeo og Julie.
De klareste eksemplene på sonetter av Shakespeares utenom hovedsamlingen finner man i stykket Love’s labour’s lost. Dette er et stykke Shakespeare antagelig skrev i årene 1593-94, et av hans aller tidligste, og veldig langt fra hans aller beste. Det er en enkel komedie om tre stykker som sverger å avstå fra kjærlighet og elskov, men som så – ikke så altfor overraskende – bryter løftet. Det blir sjelden oppført, og sjelden lest, og sjelden diskutert. Sonettene i stykket er en slags parodi, både på den høytidelige sjangeren og på karakterene som dikter dem, og sier dem frem. I motsetning til de 154 sonettene i Quarto 1609 er de ikke ment å bli tatt alvorlig. Derimot er sonettene i dette stykket skrevet for å være sonetter.
Den engelske Wikipedia-siden for Shakespeares sonetter har litt nede i teksten en slags systematisk oversikt over hvor de resterende sonettene er å finne. Når en slik liste skal være fullstendig, kommer man inn i diskusjonen om hva som egentlig skal regnes som en sonett. Regelen er 14 linjer femfotede jamber, strukturert i grupper på fire, tre eller to linjer. Det er vanligvis rim, men i moderne og modernistiske sonetter er også rimene kuttet ut. For sonetter og eventuelle sonetter i Shakespears skuespill, kommer også problemet at de der inngår i et teaterstykke. Det er rollefigurene som bruker sonetter i replikkene sine, og da som en del av handlingen, på en eller annen måte. I tillegg kommer teaterstykker der sonetter blir skrevet, omtalt og brukt av karakterene, til og med som en sentral del av plottet, men uten at selve sonettene blir lest opp for publikum.
Så da er det å gå i gang med arbeidet. Jeg oversetter sonettene og utdragene jeg siterer, men ikke fyldig og med kommentarer og gloseliste, sånn som vanlig. Oversettelsene følger ikke poesien, men skal gjengi innholdet sånn noenlunde. Er det noen spesielle vansker, tar jeg det opp. Dette innlegget er ment å være fullstendig, så om noen kjenner til sonetter i stykker jeg har gått glipp av, så er det bare å gi beskjed.
MARGARET
Will you then write me a sonnet in praise of my beauty?
BENEDICK
In so high a style, Margaret, that no man living
shall come over it; for, in most comely truth, thou
deservest it.fra Much ado about nothing, Akt 5, scene 2
MARGARET
Vil du skrive meg en sonett for å prise min skjønnhet?
BENEDICK
I så høy stil, Margaret, at ingen levende mann
skal kunne overgå det; for, i mest tiltalende sannhet, du
fortjener det.
Romeo og Julie
I Romeo og Julie skal det være tre sonetter, men den ene av dem er en replikkveksling mellom de to hovedrollene:
ROMEO
If I profane with my unworthiest hand
This holy shrine, the gentle fine is this:
My lips, two blushing pilgrims, ready stand
To smooth that rough touch with a tender kiss.
JULIET
Good pilgrim, you do wrong your hand too much,
Which mannerly devotion shows in this;
For saints have hands that pilgrims’ hands do touch,
And palm to palm is holy palmers’ kiss.
ROMEO
Have not saints lips, and holy palmers too?
JULIET
Ay, pilgrim, lips that they must use in prayer.
ROMEO
O, then, dear saint, let lips do what hands do;
They pray, grant thou, lest faith turn to despair.
JULIET
Saints do not move, though grant for prayers’ sake.
ROMEO
Then move not, while my prayer’s effect I take
Min oversettelse
ROMEO
Hvis jeg spotter med denne uverdige hånd
Dette hellige skrin, det milde fine er dette:
Mine lepper, to rødmende pilegrimer, står klar til
Å mykne den røffe berøring med et ømt kyss.
JULIET
Gode pilegrim, du gjør for mye feil med din hånd,
Hva slags veloppdragen hengivenhet viser seg i dette;
For helgener har hender som pilegrimers hender berører,
Og håndflate til håndflate er hellige munkers kyss.
ROMEO
Har ikke helgener lepper, og hellige munker også?
JULIET
Ai, pilegrim, lepper de må bruke til bønn.
ROMEO
Å, da, kjære helgen, la lepper gjøre hva hender gjør;
De ber, og du må bønnhøre, for ikke at tro skal bli fortvilelse.
JULIET
Helgener beveger seg ikke, men oppfyller for den bedendes sak.
ROMEO
Så beveg deg ikke, mens jeg tar det jeg har bedt om.
Sonettsjangeren er oppfylt med jambisk pentameter, 14 linjer i grupper på 4 + 4 + 4 + 2, og rimmønsteret ABAB CDCD EFEF GG. Dette er sånn Shakespeare skrev sonettene sine, og sånn den engelske sonetten er blitt kjent for å være. Men det er altså en replikkveksling mellom to forelskede mennesker, ment å være en spontan samtale mellom dem, og ikke noen deklamering av noen sonett.
For øvrig er det en herlig replikkveksling, om det er en sonett eller ikke. Romeo har uimotståelig lyst på sin Julie, og Julie er også villig, men hun holder igjen for dydens og spillets og lekens skyld. Her er det å merke hvor mye mer levende disse ord, enn de langt stivere og ubehjelpelige vendingene fra Shakespeares tidligere stykker. Det er Romeos hånd som er den uverdige, og kroppen til Julie som er det hellige skrin. Så går de over i å snakke i overført betydning, med Romeos lepper som to pilegrimer med et veldig sterkt ønske om en pilegrimsreise til det hellige sted – Julies kropp. Han vil kysse henne. Og Julie er med på leken, først med å nekte, og si at pilegrimmens berøring med helgenen er gjennom hendene. Så hun vil ikke mer enn å holde ham i hånden. Romeo insisterer, med at både helgener og pilegrimer har lepper, mens Julie leker og lokker, med at leppene skal brukes til bønn. Bønnen til Romeo er at leppene skal få gjøre hendenes jobb, altså at pilegrimens lepper skal berøre den helliges, og han ber også om at han må bli bønnhørt. Julie er med på det, og sier at det er nettopp det de hellige gjør, oppfyller de troendes bønner. Så kan Romeo ta det han har bedt om, kysse Julie. Helt herlig.
De øvrige sonettene i Romeo og Julie er i prologen til stykket, og prologen til andre akt. Den første er ikke lagt i munnen på noen av karakterene, og kalles bare Prologue.
Chorus
Two households, both alike in dignity,
In fair Verona, where we lay our scene,
From ancient grudge break to new mutiny,
Where civil blood makes civil hands unclean.
From forth the fatal loins of these two foes
A pair of star-cross’d lovers take their life;
Whose misadventured piteous overthrows
Do with their death bury their parents’ strife.
The fearful passage of their death-mark’d love,
And the continuance of their parents’ rage,
Which, but their children’s end, nought could remove,
Is now the two hours’ traffic of our stage;
The which if you with patient ears attend,
What here shall miss, our toil shall strive to mend.
Min oversettelse
To hus, begge like i verdighet,
I fagre Verona, hvor vi legger vår scene,
Fra eldgammelt nag bryter nytt opprør ut,
Hvor borgerlig blod gjør borgerlige hender urene.
Fra fremover den skjebnesvangre korsryggen av disse to fiender
Et par av stjerne-kryssede elskere tar deres liv;
Hvor ulykkestilfelle yngkelig kaster over ende
Som med deres død begraver foreldrenes krangel.
Den fryktsomme passasje av deres dødsmerkede kjærlighet,
Og fortsettelsen av deres foreldres raseri,
Som, ikke noe annet enn barnas ende, kunne ta bort,
Det er nå de to timers aktivitet på vår scene;
Som du hvis du med tålmodige ører følger med på,
Hva du her skal gå glipp av, skal vårt strev forsøke å rette opp.
Denne progolen er ikke noen ambisiøs sonett, men en forsmak på hva det kommende teaterstykket skal handle om. Det er hva man i våre dager vil kalle en teaser. Sånn er det også i starten av andre akt, med prologen der.
Chorus
Now old desire doth in his death-bed lie,
And young affection gapes to be his heir;
That fair for which love groan’d for and would die,
With tender Juliet match’d, is now not fair.
Now Romeo is beloved and loves again,
Alike betwitched by the charm of looks,
But to his foe supposed he must complain,
And she steal love’s sweet bait from fearful hooks:
Being held a foe, he may not have access
To breathe such vows as lovers use to swear;
And she as much in love, her means much less
To meet her new-beloved any where:
But passion lends them power, time means, to meet
Tempering extremities with extreme sweet.
Min oversettelse
Nå ligger det gamle begjæret på dødsleiet,
Og ung hengivenhet gaper etter å bli hans arving;
Det fagre som kjærligheten jamret for og ville dø,
Er ikke lenger fagert med ømme Julie lovet bort.
Nå er Romeo elsket og elsker igjen,
Til like forhekset av utseendes sjarm,
Men til hans antatte fiende må han klage,
Og hun stjeler kjærlighetens søte agn fra fryktlige kroker:
Når han er regnet som en fiende, kan hende han ikke har tilgang
Å puste ut sånne besvergelser som elskende pleier;
Og hun som er like forelsket, henne betyr mye mindre
Å møte sin nye elskling hvor som helst:
Men lidenskap låner dem makten, tiden metoden, å møte
Fristende ekstremiteter med ekstrem sødme.
De fire første linjene i oversettelsen hadde noen vanskeligheter jeg ikke kan garantere for. Ordet fair kan bety en rekke med ting, og blir brukt i både linje 3 og 4. Ordet matched (og match) har også forskjellige betydninger. Grunnbetydningen er å passe sammen med, en underbetydning er å bli giftet bort. Nå husker jeg ikke stykket godt nok til å vite hvilken oversettelse som passer best, så ikke ta oversettelsen altfor bokstavlig her. Jeg har skrevet en oversettelse som kan fungere på norsk, utifra tekstutdraget, og ikke stykket som helhet. Med å velge «lovet bort» for match’d, tror jeg at jeg skal være ganske trygg. Det vil kunne passe om Julie er lovet bort av seg selv til Romeo, eller lovet bort av foreldrene til noen andre. Jeg har heller ikke tatt meg tiden til å finne ut hvorfor stavemåten er ‘betwitched’, når det er bewitched som er «forhekset».
Begge disse er klassiske sonetter i den Shakespearske engelske tradisjon. Linjene er gruppert i tre grupper på fire, med kryssrim, og med en avsluttende tolinjers konklusjon til slutt, med parrim. Men tematisk oppfyller de ikke tradisjonen. En skikkelig sonett skal være en kjærlighetssonett, tilegnet en kvinne man løfter til overjordisk skjønnhet, mens disse prologene bare er en lett kommentar til handlingen i teaterstykket.
Henry V
I dette stykket er sonetten lagt til epilogen. Det er koret som fremsier den.
Thus far, with rough and all-unable pen,
Our bending author hath pursued the story,
In little room confining mighty men,
Mangling by starts the full course of their glory.
Small time, but in that small most greatly lived
This star of England: Fortune made his sword;
By which the world’s best garden be achieved,
And of it left his son imperial lord.
Henry the Sixth, in infant bands crown’d King
Of France and England, did this king succeed;
Whose state so many had the managing,
That they lost France and made his England bleed:
Which oft our stage hath shown; and, for their sake,
In your fair minds let this acceptance take.
Min oversettelse
Så langt, med grov og helt makteløs penn,
Har vår ydmyke forfatter forsøkt å få frem denne historien,
Å sperre mektige menn inne i et lite rom,
Vri ut noen begynnelser fra det deres ære fulle løp.
Lite i tid, men i dette lille på det aller største levd
Denne stjerne av Englands: Tilfellet laget hans sverd;
Med hvilket han greide å få til verdens beste hage,
Og av det etterlot sønn som herre av et imperium.
Henrik den sjette, i spebarns bånd kronet til konge
Av Frankrike og England, lyktes denne kongen;
I hvilkens stat så mange hadde,
At de tapte Frankrike og fikk hans England til å blå:
Som vår scene ofte har vist; og, for deres skyld,
Ta aksept for dette i deres fagre sinn.
I oversettelsen har jeg glattet ut litt, som engelskkyndige vil se. Jeg valgte ydmyk for bending, og forstod det som om forfatteren stod bøyd, altså ydmyk, overfor oppgaven å formidle denne historien. Det lille rommet de mektige mennene er sperret inne i, er teaterscenen. Linje 4 er vanskelig, to mangle er å vri en rulle, så vann klemmes ut av en klut eller et tøystykke. Slik har også forfatteren, Shakespeare, vridd ut noe av noen starter, på det fulle livsløp av heder og ære disse mennene har. Det var ikke så lett å få over i lettfattelig norsk. Sånn går det også videre nedover.
Dette er en sonett som særlig i starten har noen kvaliteter. Det er også avslutningsreplikken i et mektig drama, om Henrik den femte, og hans mirakuløse seier over franskmennene ved Agincourt. Men de holder ikke de tematiske sjangerkravene, og heller ikke de stilistiske med at de tre første kvartettene (grupper på fire linjer) skal være variasjoner over et tema, og så skal de to siste linjene være en konklusjon med det engelskmennene kaller wit. Så her er det rimmønsteret, antall linjer og den femfotede jamben som gjør det i formen til en sonett. Den står imidlertid ikke godt på egne ben, og er mest av alt avsluttende og oppsummerende verselinjer i stykket det er en del av.
Loves labours lost
Så er vi over i komediene, der sonettene er ment å være humoristiske. Første er det den til Longaville.
Did not the heavenly rhetoric of thine eye,
‘Gainst whom the world cannot hold argument,
Persuade my heart to this false perjury?
Vows for thee broke deserve not punishment.
A woman I forswore; but I will prove,
Thou being a goddess, I forswore not thee:
My vow was earthly, thou a heavenly love;
Thy grace being gain’d cures all disgrace in me.
Vows are but breath, and breath a vapour is:
Then thou, fair sun, which on my earth dost shine,
Exhalest this vapour-vow; in thee it is:
If broken then, it is no fault of mine:
If by me broke, what fool is not so wise
To lose an oath to win a paradise?
Min oversettelse
Var det ikke den himmelske retorikken i øyet ditt,
I mot hvem verden ikke kan holde noe argument,
Som overtalte hjertet mitt til denne falske mened?
Brudne besvergelser for din skyld fortjener ingen straff.
Jeg forsverget en kvinne; men jeg vil bevise,
Når du er en gudinne, så forsverget jeg ikke deg:
Min ed var jordisk, du er himmelsk kjærlighet;
Når din nåde er tjent kurerer det all unåde i meg.
En ed er bare pust, og pust er vanndamp:
Så du, fagre sol, som skinner på min jord,
Puster ut denne vanndamp-eden, i deg er det:
Hvis den da er brutt, så er feilen ikke min:
Hvis den er brutt av meg, hvilken idiot er ei så vis
Å tape en ed for å vinne paradis?
Jeg oversetter fritt, og uten å oppfylle sjangerkravene. De klønete formuleringene, som «falsk mened», er der også i originalen. De er en del av poenget, med at sonettskriveren går seg vill i høytravende, vakre formuleringer, og gjør seg selv komisk. Formuleringene Thou being («du værende») og Your grace being («din nåde værende») oversetter jeg med når du er, når din nåde er, som er mer naturlig norsk.
Ellers trenger ikke denne sonetten mange kommentarer. Longaville har i likhet med de andre viktige karakterene i Love’s labour’s lost sverget på et kyskhetsløfte. Nå har Longaville brutt dette løftet ved å bli forelsket. Denne sonetten er liksom hans forsvarstale, der poenget er at en kvinne som den han er forelsket i, gjør det helt idiotisk å opprettholde noe kyskhetsløfte, så derfor bryter han det. Om han holdt det på det nivået, kunne det kanskje blitt noe, men han går seg også helt vill i fabler om at hun er en gudinne og himmelsk, og derfor ikke har noe med jordiske løfter å gjøre. I tillegg vil han ha det til at en ed er like mye verdt som pusten man bruker for å si den frem, og så roter han det til med at hun er en sol, og at denne solen puster denne vanndampen ut (exhalest). Så det blir bare noe stort tull, og slik er det også ment.
Den andre sonetten i dette stykket, er den til lord Berowne, eller Sir Nathaniel. Den er for sikkerhets skyld i hexameterform, og med det ekstra tunglesset og omstendelig:
If love make me forsworn, how shall I swear to love?
Ah, never faith could hold, if not to beauty vow’d!
Though to myself forsworn, to thee I’ll faithful prove:
Those thoughts to me were oaks, to thee like osiers bow’d.
Study his bias leaves and makes his book thine eyes,
Where all those pleasures live that art would comprehend:
If knowledge be the mark, to know thee shall suffice;
Well learned is that tongue that well can thee commend,
All ignorant that soul that sees thee without wonder;
Which is to me some praise that I thy parts admire:
Thy eye Jove’s lightning bears, thy voice his dreadful thunder,
Which not to anger bent, is music and sweet fire.
Celestial as thou art, O, pardon, love, this wrong,
That sings heaven’s praise with such an earthly tongue.
Her skal første og tredje, andre og fjerde linje rime nedover. Så eyes skal rime på suffice, og wonder på thunder. Jeg er ikke ekspert på engelsk uttale på 1600-tallet, men er temmelig sikker på at suffice lest som eyes var komisk den gang, som nå.
Min oversettelse
Hvis kjærlighet gjør meg forsverget, hvordan skal jeg sverge kjærlighet?
Åh, troen kunne aldri holde, om ikke skjønnheten var besverget!
Om enn jeg selv er forsverget, til det skal jeg trofast bevise:
Disse tankene var eiketrær for meg, men for deg bøyd som en vidjekvist.
Studer hans skrå blader og gjør hans bok til dine øyne,
Hvor alle disse nytelsene bor som kunsten ville fatte:
Om kunnskap er merket, å kjenne deg skal være nok;
Godt lært er tungen som godt kan lovprise deg,
Helt ignorant er sjelen som ser deg uten under;
Som for meg er en slags pris som jeg beundrer dine deler:
Dine øyne bærer Jupiters lyn, stemmen din hans fryktsomme torden,
Som ikke er hellet mot sinne, som er musikk og søt brann.
Himmelskapning som du er, O, pardon, elskede, dette galt,
Som synger himmelens pris med slik en jordisk tunge.
Sonettforsøket begynner med brask og bram, og retorisk spørsmål i en retorisk figur, hvis det gjør det, hvordan skal jeg gjøre det? Det er liksom elegant retorikk her, med gjentakelse av ordet Love, og ombytting av ordet forsworn til swear. Så tanketomt kan det se ganske fint ut, hvis kjærligheten er det som gjør at jeg bryter løftet mitt, hvordan skal jeg da love kjærlighet? Det er det han sier, og ved å skru på hjernen ser man straks at dette ikke har noe innhold som forsvarer hvor fint det ser ut. Det er ganske tomme ord, som den unge Shakespeare gjennom karakteren sin Sir Nathaniel kritiserer sonettskriverne å komme med.
Sånn er det setning for setning nedover. Hexameterformen er ganske krevende, det er den klassiske verseformen brukt i de gamle greske mesterverkene, og kopiert av romerne på latin. Shakespeares tilskuere hadde nok mer følelse for denne formen enn vi har i dag, men ennå vil det vel høres ut som det skal være ganske så høytidelig. Desto mer komisk vil det bli, når man hører Sir Nathaniel kløne det sånn til. Som når han sier disse tankene er som eiketrær for ham, mens de for henne blir bøyd som en vidjekvist. Han er helt i rør i sine høytravende tanker om å ville si noe fint, men klarer ikke å få frem noe sammenhengende med noe innhold. Ingen tanke blir beholdt, eller utviklet, hver av linjene er selvstendige ytringer, og de knekker sammen under sin egen vekt. Det er ingen levende kvinne som blir betegnet i disse linjene her, ingen levende person som trer frem, det er bare en vag idé som får heftet en haug med ord til seg.
Dog kan det sies om begge disse sonettforsøkene at avslutningen er bedre enn resten. Så om man leser bare konklusjonen, vil man kanskje kunne bli forledet til å tro at her er noe. Kanskje vil Shakespeare si noe med dette også?
All’s well, that ends well
Med dette stykket er vi kommet frem til Shakespeares modne komedier. Her er det ingen sonetter å finne, men både Beatrice og Benedict skriver en sonett, og det er disse sonettene som avslører at de elsker hverandre, tross hva de selv sier.
First Soldier
[Reads] ‘When he swears oaths, bid him drop gold, and take it;
After he scores, he never pays the score:
Half won is match well made; match, and well make it;
He ne’er pays after-debts, take it before;
And say a soldier, Dian, told thee this,
Men are to mell with, boys are not to kiss:
For count of this, the count’s a fool, I know it,
Who pays before, but not when he does owe it.
Thine, as he vowed to thee in thine ear,
PAROLLES.’
BERTRAM
He shall be whipped through the army with this rhyme
in’s forehead.
Min oversettelse
First Soldier
[Leser] ‘Når han sverger eder, by ham droppe gull, og ta det;
Etter han skårer, betaler han aldri skåren:
Halvt vunnet er match godt laget: match, og lag det vel;
Han betaler aldri etter-gjeld, ta det på forhånd;
Og si en soldat, Dian, sa deg dette,
Menn er å mingle med, gutter ikke å kysse:
For regn med dette, greven er en tosk, jeg vet det,
Som betaler på forhånd, men ikke når han eier det.
Din, som han sverget deg i ditt øre,
PAROLLES.’
BERTRAM
Han skal bli pisket gjennom armeen med dette rimet i pannen.
Og med det skal alle Shakespeares sonetter være postet.
Helt grei poesi 