Epitafer, av William Shakespeare

Store norske leksikon skriver at et epitaf er et gravmæle med innskrift, en minnetavle over en fremstående person i en kirke. Skikken går langt tilbake, viktige menn vil gjerne ha sitt minne husket, og har gjort det med å bygge store gravmonument, og pyntet med kunst og innskrifter. I litteraturen har det også blitt en egen sjanger. Slike tekster skulle få plass på gravsteinen, og måtte være korte og fyndige. Mange av dem er standardformuleringer med standardvisdom, mens noen er mer originale og med sin egen vri.

Shakespeare skrev en del slike epitafer for forskjellige mennesker i hans samtid. I alle fall er det flere epitafer som er tillagt ham. Det passer godt å avslutte min 10 årige gjennomgang av alle dikt Shakespeare har skrevet, alt av sonetter og smådikt, og noen utdrag fra teaterstykkene, med samlingen epitafer. Desto mer passende er det, at den siste skrev han til seg selv.

Ben Jonson

Her vil jeg ha med en sjelden personlig historie. Det var i Bergen, på 90-tallet, eller like over år 2000, vi satt en gjeng i Studentteateret Immaturus, og en jeg kaller med initialene HMH fortalte om Shakespeare og Ben Jonson. Det handlet om epitafen Jonson begynte på, og Shakespeare avsluttet. Han her, HMH, studerte teatervitenskap, på hovedfagsnivå, så vidt jeg husker, og kjente til både Shakespeare og Jonson. Det gjør jeg også nå, men den gang var dette mitt første møte med Jonson, og den lille rivaliseringen han og Shakespeare hadde. Historien setter forholdet mellom dem ganske godt på plass. Jonson begynner ganske bra, men Shakespeare avslutter ved å vise hvem som er mesteren.

Teksten må deles i to, for å få frem effekten.

Here lies Ben Jonson
That was once one

Here ligger Ben Jonson
Som en gang var én.

Legenden vil ha det til at Jonson skribler dette ned på en lapp, og leverer det over til Shakespeare, så han skal fortsette. Shakespeare skriver epitafen ferdig med dette:

Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Som mens han levde var en langsom ting
Og nå, når han er død, er ingen ting.

Hele livet siden har jeg husket at det var et eller annet kult med Ben Jonson og William Shakespeare, og at de skrev en eller annen epitaf sammen. Men jeg har måttet slå opp flere ganger for å se hva det var, nå igjen.

Det var kanskje med en viss skuffelse jeg første gang så i ordentlige utgivelser av Shakespeare, at teksten nok er apokrofisk. Oxford-utgaven skriver det sedvanlig nøkternt, teksten er tilegnet Shakespeare i Bodleian manuskriptet av 1650. Den finnes også i flere manuskripter. Det er utmerket mulig at Jonson og Shakespeare satt og drakk sammen, og skriblet ned noen rim i lag, men at akkurat denne utvekslingen skal ha funnet sted, passer bedre med at noen senere har sittet og tenkt seg, hva de kunne ha skrevet. Poenget i den er typisk Shakespeare, noe som ikke gjør det mindre sannsynlig at beundrere av ham skal ha tenkt det ut.

Både historien og epitafen er likevel artig. Så artig at jeg legger den inn en gang til, samlet, og uten oversettelse og kommentar.

Here lies Ben Jonson
That was once one
Who while he lived was a slow thing
And now, being dead, is no thing.

Elias James

Denne epitafen var å finne i søndre sideskip i St. Andrew-kirken, nær garderoben, som ble ødelagt i den store brannen i 1666. Den finnes i John Stows, Survey of London (1633), men uten å være tilknyttet Shakespeare eller noen annen forfatter. Den er også svært lik mange andre epitafer. Først i Bodleian manuskriptet av 1650 er det tilegnet Shakespeare.

When God was pleased, the world unwilling yet,
Elias James to nature paid his debt,
And here reposeth. As he lived, he died,
The saying strongly in him verified:
«Such life, such death». Then, a known truth to tell,
He lived a godly life, and died as well.

Min oversettelse

Når Gud var fornøyd, men verden ennå ikke,
Betalte Elias James sin gjeld til naturen,
Og her plassert. Som han levde, døde han,
Talemåten ble i ham bekreftet sterkt:
«Som i livet, som i døden». Så det er helt sant å si,
Han levde et godt liv, og døde like så.

Etter min mening er epitafen litt anonym. Det samme var den personen epitafen er tilegnet, Elias James. Han var den ølbrygger (brewer) som døde ugift, og etterlot seg 10 pund til de fattige. Eiendommen hans lå nær Shakespeares i Puddle Dock Hill, så de to kan ha kjent hverandre eller visst om hverandre. Det gjør det mulig at Shakespeare skrev teksten, men ingen kan vite. Som alltid har engelskmennene gjort absolutt alt ut av det lille som finnes av informasjon, og Oxford-utgaven av diktene henviser til Leslie Hotson, Shakespeare’s sonnets dated (1949), for den fulle diskusjonen om saken. Jeg vil kalle det – fascinerende.

An Extemporary Epitaph on John Combe, A Noted Usurer

I den neste epitafen er det litt mer krutt.  Oversatt blir tittelen: En improvisert epitaf om John Combe. En kjent ågerkar. Jeg er ikke så kjent i engelsk at jeg vet om usurer er et ord som engelskmenn er familiære med, men jeg vet at den norske oversettelsen ågerkar ikke er kjent i dag blant folk flest. Det er et gammelmodig ord, om folk som lånte ut ting til ågerrente. Lånehai, er kanskje dagens ord for å uttrykke noe tilsvarende, men som det er forskjell på å låne i dag og før, så er det forskjell i å være ågerkar og lånehai. I alle fall er usurer, om det er ågerkar eller lånehai, et sterkt negativt ladet ord.

John Combe døde 10. juli 1614, og ble begravd i Stratford. Det er ikke sånn at Shakespeare og Combe hadde noe dårlig forhold. Tvert i mot så stod de to familiene nær hverandre. Combe etterlot også Shakespeare 5 pund i testamentet sitt. Videre bygde de sine monumenter av samme stein, og Shakespeare etterlot sverdet sitt til Johns bror, Thomas. Så det er ikke så mye mer her, enn at John Combe gjennom utlånspraksisen sin ble blant Stratfords rikeste, og at Shakespeare selvsagt er den mest kjente dikteren derfra.

Ten in the hundred here lieth engraved
A hundred to ten his soul is ne’er saved.
If anyone ask who lieth in this tomb,
«O ho!» quoth the devil, «’tis my John-a-Combe.»

Min oversettelse

Ti av hundre ligger her begravd
Hundre til ti er hans sjel aldri frelst.
Hvis noen spør hvem som ligger i graven,
«Å hå!» sa djevelen,, «det er min mann, John Combe.»

Ti av hundre er ti prosent, ågerrenten. Renten på dagens forbrukslån kan være atskillig høyere, men får du 10 % avkastning på kapitalen din, blir du raskt rik, om du har litt å starte med. Det står om Combe at lending money at the usual ten in the hundred made him the richest man in Stratford. (Shakespeare in Warwichshire, 119), Oxford-Shakespeare 726. Jeg siterer Oxford-utgaven av sonettene og diktene til Shakespeare, en utgave som igjen siterer Shakespeare in Warwichshire, som jeg ikke har lest. Uansett ble Ten in the hundred en talemåte i tiden. Det samme er motsatsen, hundred to ten, her ment som odds i et veddemål, vedder du en tier, gir jeg deg hundre, på at sjelen hans ikke blir frelst. Også dette er folkevett i tiden, ågerkarene er djevelens menn, de kommer ikke til himmelen. Spørsmålet If anyone ask er standard i sånne korte gravmæler, eller epitafer. Formuleringen ble også brukt i den til Sir Edward Stanley.

Diktet er så artig at jeg spanderer en liten gjendiktning.

Ti av hver hundre her ligger begravd
Hundre til ti på han aldri blir spart.
Hvis noen vil spør hvem som ligger her sånn,
«Hå hå!» sa Fanden,, «det her er John Combe.»

Another Epitaph on John Combe

For de som likte John Combe, er det én til om ham. Den første må nok leses litt humoristisk, om enn det kanskje er spesielt å lese noe humoristisk, om noen som nettopp er død. John Combe var altså en reell, levende person, og det er mulig å få sikker kunnskap om ham og hans forhold til Shakespeare, da det finnes kilder og rettsdokument. Så her støtter jeg meg til Oxford-utgaven av Shakespears sonetter og dikt, som igjen støtter seg til en utgave ved Bodleian-biblioteket, Ashmole 38, på side 180, der det står: «He being dead, and making the poor his heirs, hee [Shakespeare] after writes this for his epitaph». Videre står det at denne John Combe, ågerkaren, testamenterer 5 pund til Shakespeare, og 30 til de fattige. Det står mer i J. Q. Adams, Shakespeare as a Writer of Epitaphs», Chicago 1923.

Howe’er he livèd judged not,
John Combe shall never be forgot
While poor hath memory, for he did gather
To make the poor his issue; he, their father,
As record for his tilth and seed
Did crown him in his latter deed.

Min oversettelse

Hvordan han enn levde ikke dømt,
John Combe skal ikke bli glemt
Mens fattige har hukommelse, for han samlet inn
For å gjøre de fattige til sin sak: han, deres far,
Som opptegnelse for hans avling og frø
Kronet ham i hans senere gjerning.

Dette er mer en normal epitaf, uten at jeg synes den har så mye ved seg. Oversettelsen er litt vanskelig å få i glatt og god norsk, engelskkyndige ser lett hva som er problemet. Poenget er at John Combe ikke vil bli glemt av de fattige, for han gjorde deres sak til sin. Jeg er ikke sikker på hvem he (han) er, i linje 4, men det er han som kroner ham i siste linje. I min lesing skulle både he og him være John Combe, men det vil bety at han kroner seg selv, og slik kan det umulig være. Det gir mening hvis he i linje 4 er Gud, men da kan jeg ikke forstå hvorfor forfatteren ikke bare skriver God, Gud. Det er ikke så mye å bråke med. Det er ikke noe dikt å huske for annet enn at det godt mulig er skrevet av Shakespeare.

Upon the king

Dette er en epitaf som godt kan forbigås i stillhet. Det er lite som indikerer at dette er av Shakespeare, annet enn at han var blant the King’s Men, og at han var den ledende forfatteren der. Men det kan være skrevet av hvem som helst. Teksten finnes under et bilde av James I, satt foran hans Works (1616). Det blir tillagt Shakespeare i to manuskript, Folger V.a.160 (1633-34) og Folger V.a,262(1650). Men Bodleian Ashmole 38 mener det heller er Robert Barker eller John Bill som skrev det, de som stod for trykkingen av boken og bildet. Her er også argumentet at om det korte diktet virkelig var av Shakespeare, så ville det stått der.

Crowns have their compass, length of days their date,
Triumphs their tombs, felicity her fate:
Of more than earth, can earth make none partaker,
But knowledge makes the KING most like his maker.

Min oversettelse

Kronen har sin omkrets, dagene sin dato,
Triumfer sine gravsteiner, lykken har sin skjebne:
Av mer enn jord, kan jorden ikke gjøre noen deltaker ,
Men kunnskap gjør KONGEN mest lik skaperen.

På meg virker dette å være nokså intetsigende, og enda en tekst ettertiden må bale med, fordi noen har klart å knytte navnet Shakespeare til den.

Epitaph on himself

Så er vi kommet til epitafen Shakespeare (angivelig) skrev til seg selv. Det er den siste teksten jeg kommer til å poste av Shakespeare. Det er rett og slett ikke mer å ta av. Etter dette, vil arbeidet med ham bestå i å fullføre og forbedre innleggene som allerede er postet. Hovedtyngden er selvsagt de 154 sonettene, de seks månedene med utdrag fra teaterstykkene og mer eller mindre tvilsomme småtekster, er mer av kursorisk interesse. Epitafen til Shakespeare er godt kjent, i alle fall vet mange som i utgangspunktet har litt interesse for Shakespeare, at det finnes en morsom epitaf om ham. Jeg trodde selv en stund dette var original Shakespeare, men må nok en gang i møte med bedre kunnskap gå med på at dette er standard, folkelig visdom, proverbial, som engelskmennene sier. Det hindrer ikke at det er en artig tekst.

Good friend, for Jesus’ sake forbear
To dig the dust enclosèd here.
Blessed be the man that spares these stones,
And cursed be he that moves my bones.

Linjene er gravert inn på steinen ved graven hans i Stratford, så det er reelt epitafen til Shakespeare, dette her. Oxford-utgaven av sonettene og diktene skriver at linjene er der for å hindre at knoklene blir flyttet til det som på engelsk kaller Charnel house, et slags hus for benrester. Hvorvidt det er Shakespeare selv som har skrevet dem, kan vi aldri få vite. Og det er også å melde at benrestene til Shakespeare har fått ligge i fred. Ingen har våget å utfordre forbannelsen.

Også om dette står det side opp og ned i flere bøker. Oxford-utgaven har flere referanser. Jeg vil ha med at noen utgivelser på 1600-tallet, Folger, ikke har med de to første linjene. Det er også de to siste som er kjent, og som det er snert i.

Dermed er jeg ferdig. Shakespeare skal få ligge i fred, for meg. Jeg skal ikke røre benrestene hans, jeg skal spare steinen, hedre minnet. Det eneste som gjenstår, er gjendiktningen av epitafen.

Gode venn, for Jesu’ skyld la vær
Å grave i støvet omsluttet her.
Velsignet være han som sparer denne stein,
Forbannet være han som flytter mine bein.

Korte dikt og småtekster, av William Shakespeare (kanskje)

Nå begynner vi virkelig å gå tom for dikt å poste av William Shakespeare. De 154 sonettene ble postet fra bloggens begynnelse til juni i år. Så var det tre måneder med utdrag fra teaterstykkene, tekster som kan fungere som dikt. I oktober var det en ganske grundig gjennomgang av sonetter å finne i teaterstykkene hans. Nå kommer en tilsvarende grundig gjennomgang av småtekster tilegnet Shakespeare, skriblet på lapper og vegger forskjellige steder, og med egenskaper som kjennetegner et dikt.

Det er ikke mange av dem. Til grunn legger jeg Oxford-utgaven av The Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow. trykket i 2002. Så tekstsnuttene som kommer seg inn der, kommer seg også inn i denne bloggposten. Jeg har også skrevet dem av derfra, og ikke sett etter alternative versjoner eller ytterligere sånne tekster på internettet. De gangene jeg har gjort det, har det ikke vært mye å finne. Disse tekstene har også mest kursorisk interesse, og er nesten mest å sammenligne med skriblerier man tidligere skrev på doveggene. For alle sammen er det også spekulasjoner om Shakespeare virkelig er forfatteren.

Shall I die (utdrag)

Først ut er diktet Shall I die. Det er et lengre dikt, på 1700-tallet antatt å være av Shakespeare, men Colin Burrow tror ikke det, og jeg tror heller ikke det. De første teaterstykkene til Shakespeare er ganske dårlige, må man kunne si. Men etter det har alt han skriver et stempel av kvalitet som nesten er å kjenne igjen i hver eneste setning. Han skrev ikke noe likegyldig. Diktet Shall I die, er likegyldig.

Jeg tar med begynnelsen:

Shall I die? Shall I fly
Lovers’ bait and deceits,
sorrow breeding?
Shall I tend? Shall I send?
Shall I sue, and not rue
my proceeding?
In all duty her beuty
Binds me her servant for ever.
If she scorn, I mourn,
I retire to despair, joining never.

og slutten

Whilst I dreamt, I, exempt
From all care, seemed to share
pleausre’s plenty;
But awake, care take
For I find to my mind
pleasures scanty.
Therefore I will try
To compass mye heart’s chief contenting.
To delay, some say,
In such a case causeth repenting.

Rimerier kaller man dette. Det eksisterer i to manuskripter, begge fra 1630-tallet. På det ene av dem står navnet William Shakespeare på. Det er det hele. Siden navnet Shakespeare står på, lever denne teksten gjennom verdenshistorien, med 9 strofer som dem jeg har presentert. Da diktet ble introdusert med i Oxford-utgaven, oppstod en stor diskusjon om diktets ekthet. Den går ikke jeg inn i, jeg tar bare konklusjonen. Et annet dikt, A Funeral Elegy, har også vært tilegnet Shakespeare. Men her setter Burrow foten ned, og det gjør jeg også. Dette diktet skal ikke med.

Upon a Pair of Gloves that Master Sent to his Mistress

Om et dikt som refereres til med en slik tittel, så snakker vi. Det dreier seg om en tekst i det som kalles Shakespeare Birthplace Trust MS ER.93, i følge Oxford-utgaven av diktene. Det skal være en poetisk antologi (miscellany), eller kanskje bedre sagt «en-sop-i-hop-blanding», der det om denne korte teksten står akkurat det tittelen over sier. Det er: «Shakespeare på et par hansker herren sendte til sin kjæreste». Det er selvfølgelig diskutert grundig hva både denne trusten og disse tekstene er for noe, men det går langt ut over det som er meningen med denne bloggen. Her holder det å si at den er samlet av Sir Francis Fane (1611-1680), rundt 1629. Og så er det teksten:

The gift is small,
The will is all:
Alexander Aspinall

Min oversettelse

Gaven er liten,
Viljen er alt:
Alexander Aspinall.

Alle som kan det minste om poesi vil straks si hva jeg mener med at Shakespeare satte sitt kvalitetsmerke på alt han skrev. Det er bare tre linjer, men det er finurlig og originalt, ordene smetter inn på tungen, rytmen er morsom og helt i tråd med innholdet. Innholdet er også litt mer enn bare det man ser ved første øyekast. Å sende et par hansker er ikke rare gaven, som det står, men det er tanken som teller, eller viljen (will), som det står på engelsk. Underforstått er den ganske godt til stede. Dette er ikke i seg selv så originalt. Det er proverbial, som de sier det så fint på engelsk, litt sånn ordspråkmessig, som vårt «det er tanken som teller».

Alexander Aspinall var rektor (schoolmaster) ved Stratford 1582-1624. Han giftet seg med enken Shaw i 1594, og så skal det være i den forbindelse han kjøpte disse hanskene fra Shakespeares far til sin forlovede. Så er det Shakespeare selv, som skal ha lagt til et lite epigram med denne teksten. Det er opp til hver og én å tro om det er ekte. Til argumentasjonen ligger at enkefru Shaw hadde to sønner, William og July, og at William var en hanskemaker. Ordet will er på engelsk et ordspill for verbet (vilje) og navnet Will (forkortelse for William), i tillegg til at det er slang for «utstyret» til en mann. De som kjenner sonettene til Shakespeare, vet alt om dette.

Om det er Shakespeare eller ikke, er det en artig tekst, synes jeg.

Verses upon the Stanley Tomp at Tong (East End og West End)

Disse to tekstene er å finne i St. Bartholomews-kirken i Trong i Shropshire. De er skrevet på et monument i italiensk stil, til medlemmer av Stanly-familien. Familien Stanly besto av Sir Thomas Stanley, kona Margaret Vernon og sønnen Sir Edward Stanley. Monumentet er udatert, og befinner seg på den nordre side av alteret. Teksten eksisterte ved et besøk i kirken 23. september 1663, hvor noe som heter College of Arms gjorde notater fra kirken (Church notes section), og skrev inn denne teksten der. Selve notatboken fra besøket i kirken, er tapt. Men i margen i den ferdige teksten står det Shakespeare, og det står også om versene at These following verses were made my William Shakespeare the late famous Tragedian. Det er også funnet i flere andre manuskript, med og uten Shakespeares navn, og med flere variasjoner. Deretter løper diskusjonene, hvem er det egentlig til, når er det egentlig skrevet, og er det virkelig Shakespeare?

Engelskmennene tar sin Shakespeare alvorlig. Diskusjonen går grundig, det står ypperlig i Oxford-utgaven, med referanser hvor de skal gå de som vil finne ut mer, alt altså basert på ytterst lite informasjon og holdepunkter. Her på denne bloggen slipper vi det, og kan gå rett til tekstene, først East end, så West end.

East end

Ask who lies here, but do not weep.
He is not dead; he doth but sleep.
This stony register is for his bones;
His fame is more perpetual than these stones,
And his own goodness, with himself being gone,
Shall live when earthly monument is none.

Min oversettelse

Spør hvem som ligger her, men ikke gråter.
Han er ikke død, han bare sover.
Denne steinete protokll er for hans knokler;
Hans berømmelse er mer evig enn disse stein,
Og hans egen godhet, når han selv er borte,
Skal leve når jordiske monument er ingen.

Begynnelsen Ask who lies (spør hvem som ligger her) er standardformuler i tekster som dette. Register er written record. Om det står også i sonett 123.

West end

Not monumental stone preserves our fame,
Nor sky-aspiring pyramids our name.
The memory of him for whom this stands
Shall outlive marble and defacers hands.
When all to time’s consumption shall be given,
Stanly for whom this stands shall stand in heaven.

Min oversettelse

Ei skal monument i stein bevare vårt ry,
Eller skyaspirerende pyramider vårt navn.
Minnet til ham som for dette står
Skal leve lenger enn marmor og skamferendes hender.
Når alt til tidens konsum skal bli gitt,
Stanly for hvem dette står skal stå i himmelen.

Og så var det ikke flere dikt av denne typen. Stor kunst er det ikke, og ikke har det særlig utover interessen om det er Shakespeare eller ikke som har skrevet det. Dette har interesse, fordi når man vil gi ut komplette verk av Shakespeare eller komplette oversikter hva han har skrevet, så vil man gjerne ha med absolutt alt. Det er ikke mulig å vite sikkert, og dermed oppstår diskusjonene. Man kan godt kalle disse diskusjonene som litt sære, og kun for spesielt interesserte, men det er også lov å si at diskusjonene vekker stort engasjement, også for de som ikke bryr seg noe særlig om Shakespeare, og knapt har lest tekstene hans.

Neste uke er det de såkalte epitafene av Shakespeare jeg skal poste. Disse er det noen flere av, og det er også noe sikrere at det er Shakespeare som har skrevet dem. De er også mer artige og finurlige, mange av dem, og har det jeg vil kalle litt av Shakespeares kvalitetsstempel. Lesere av bloggen må være tålmodige en uke.

Shakespeares sonetter fra teaterstykkene (fra Romeo og Julie, Henry V og Love’s labour’s lost)

Shakespeare er berømt for de 154 sonettene han skrev i samlingen utgitt i 1609 med dedikasjonen TO.THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS.Mr.W.H.  ALL.HAPPINESSE.AND.THAT.ETERNITIE.PROMISED. på tittelbladet. I tillegg skrev han en håndfull sonetter plassert i teaterstykkene sine. Denne posten skal ta for seg dem.

Innhold

Innledning

Romeo og Julie

If I profane with my unworthiest hand

Two households, both alike in dignity,

Now old desire doth in his death-bed lie,

Henry V

Thus far, with rough and all-unable pen,

Love’s labour’s lost

Did not the heavenly rhetoric of thine eye,

If love make me forsworn, how shall I swear to love?

Innledning

Det er ikke mange sonetter å finne i teaterstykkene til Shakespeare. Og de som er der, må ikke forveksles med de 154 som er i hovedsamlingen hans. Disse er ambisiøse, sjangeroppfyllende og sjangerutviklende, og de er ment å bli tatt på alvor. Det gjelder også når de tøyser med seg selv, og med sjangeren, dette er skikkelig gjort. De tester og utfordrer hva det går an å uttrykke i sonettformen, og de uttrykker selv noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet, forelskelse og lidenskap, i alle de former de kommer i.

Slik er det ikke med sonettene i teaterstykkene. Der er det svært ofte parodisk, liksom det er mer om å gjøre å få frem sjangerens begrensninger, enn dens muligheter. Ofte blir sonettsjangeren latterliggjort, og sonettene er bevisst ubehjelpelige, for liksom å vise hvor dumt det kan bli. Mange av disse sonettene blir plassert eller omtalt i Shakespeares tidlige stykker, der ganske flate karakterer får ganske platte sonetter å fremsi eller snakke om. Av tragediene er det bare Romeo og Julie som har sonetter i seg, kanskje er det karakteristisk at dette stykket også hører til Shakespeares tidlige, og av de historiske dramaene finner vi sonetter kun i Henrik V. Tre av disse sonettene er prologer eller epiloger, der sonetten, eller «sonetten», er en kommentar til stykket. I den fjerde er det en replikkveksling mellom Romeo og Julie.

De klareste eksemplene på sonetter av Shakespeares utenom hovedsamlingen finner man i stykket Love’s labour’s lost. Dette er et stykke Shakespeare antagelig skrev i årene 1593-94, et av hans aller tidligste, og veldig langt fra hans aller beste. Det er en enkel komedie om tre stykker som sverger å avstå fra kjærlighet og elskov, men som så – ikke så altfor overraskende – bryter løftet. Det blir sjelden oppført, og sjelden lest, og sjelden diskutert. Sonettene i stykket er en slags parodi, både på den høytidelige sjangeren og på karakterene som dikter dem, og sier dem frem. I motsetning til de 154 sonettene i Quarto 1609 er de ikke ment å bli tatt alvorlig. Derimot er sonettene i dette stykket skrevet for å være sonetter.

Den engelske Wikipedia-siden for Shakespeares sonetter har litt nede i teksten en slags systematisk oversikt over hvor de resterende sonettene er å finne. Når en slik liste skal være fullstendig, kommer man inn i diskusjonen om hva som egentlig skal regnes som en sonett. Regelen er 14 linjer femfotede jamber, strukturert i grupper på fire, tre eller to linjer. Det er vanligvis rim, men i moderne og modernistiske sonetter er også rimene kuttet ut. For sonetter og eventuelle sonetter i Shakespears skuespill, kommer også problemet at de der inngår i et teaterstykke. Det er rollefigurene som bruker sonetter i replikkene sine, og da som en del av handlingen, på en eller annen måte. I tillegg kommer teaterstykker der sonetter blir skrevet, omtalt og brukt av karakterene, til og med som en sentral del av plottet, men uten at selve sonettene blir lest opp for publikum.

Så da er det å gå i gang med arbeidet. Jeg oversetter sonettene og utdragene jeg siterer, men ikke fyldig og med kommentarer og gloseliste, sånn som vanlig. Oversettelsene følger ikke poesien, men skal gjengi innholdet sånn noenlunde. Er det noen spesielle vansker, tar jeg det opp. Dette innlegget er ment å være fullstendig, så om noen kjenner til sonetter i stykker jeg har gått glipp av, så er det bare å gi beskjed.

MARGARET
Will you then write me a sonnet in praise of my beauty?
BENEDICK
In so high a style, Margaret, that no man living
shall come over it; for, in most comely truth, thou
deservest it.

fra Much ado about nothing, Akt 5, scene 2

MARGARET
Vil du skrive meg en sonett for å prise min skjønnhet?
BENEDICK
I så høy stil, Margaret, at ingen levende mann
skal kunne overgå det; for, i mest tiltalende sannhet, du
fortjener det.

Romeo og Julie

I Romeo og Julie skal det være tre sonetter, men den ene av dem er en replikkveksling mellom de to hovedrollene:

ROMEO
If I profane with my unworthiest hand
This holy shrine, the gentle fine is this:
My lips, two blushing pilgrims, ready stand
To smooth that rough touch with a tender kiss.
JULIET
Good pilgrim, you do wrong your hand too much,
Which mannerly devotion shows in this;
For saints have hands that pilgrims’ hands do touch,
And palm to palm is holy palmers’ kiss.
ROMEO
Have not saints lips, and holy palmers too?
JULIET
Ay, pilgrim, lips that they must use in prayer.
ROMEO
O, then, dear saint, let lips do what hands do;
They pray, grant thou, lest faith turn to despair.
JULIET
Saints do not move, though grant for prayers’ sake.
ROMEO
Then move not, while my prayer’s effect I take

Min oversettelse

ROMEO
Hvis jeg spotter med denne uverdige hånd
Dette hellige skrin, det milde fine er dette:
Mine lepper, to rødmende pilegrimer, står klar til
Å mykne den røffe berøring med et ømt kyss.
JULIET
Gode pilegrim, du gjør for mye feil med din hånd,
Hva slags veloppdragen hengivenhet viser seg i dette;
For helgener har hender som pilegrimers hender berører,
Og håndflate til håndflate er hellige munkers kyss.
ROMEO
Har ikke helgener lepper, og hellige munker også?
JULIET
Ai, pilegrim, lepper de må bruke til bønn.
ROMEO
Å, da, kjære helgen, la lepper gjøre hva hender gjør;
De ber, og du må bønnhøre, for ikke at tro skal bli fortvilelse.
JULIET
Helgener beveger seg ikke, men oppfyller for den bedendes sak.
ROMEO
Så beveg deg ikke, mens jeg tar det jeg har bedt om.

Sonettsjangeren er oppfylt med jambisk pentameter, 14 linjer i grupper på 4 + 4 + 4 + 2, og rimmønsteret ABAB CDCD EFEF GG. Dette er sånn Shakespeare skrev sonettene sine, og sånn den engelske sonetten er blitt kjent for å være. Men det er altså en replikkveksling mellom to forelskede mennesker, ment å være en spontan samtale mellom dem, og ikke noen deklamering av noen sonett.

For øvrig er det en herlig replikkveksling, om det er en sonett eller ikke. Romeo har uimotståelig lyst på sin Julie, og Julie er også villig, men hun holder igjen for dydens og spillets og lekens skyld. Her er det å merke hvor mye mer levende disse ord, enn de langt stivere og ubehjelpelige vendingene fra Shakespeares tidligere stykker. Det er Romeos hånd som er den uverdige, og kroppen til Julie som er det hellige skrin. Så går de over i å snakke i overført betydning, med Romeos lepper som to pilegrimer med et veldig sterkt ønske om en pilegrimsreise til det hellige sted – Julies kropp. Han vil kysse henne. Og Julie er med på leken, først med å nekte, og si at pilegrimmens berøring med helgenen er gjennom hendene. Så hun vil ikke mer enn å holde ham i hånden. Romeo insisterer, med at både helgener og pilegrimer har lepper, mens Julie leker og lokker, med at leppene skal brukes til bønn. Bønnen til Romeo er at leppene skal få gjøre hendenes jobb, altså at pilegrimens lepper skal berøre den helliges, og han ber også om at han må bli bønnhørt. Julie er med på det, og sier at det er nettopp det de hellige gjør, oppfyller de troendes bønner. Så kan Romeo ta det han har bedt om, kysse Julie. Helt herlig.

De øvrige sonettene i Romeo og Julie er i prologen til stykket, og prologen til andre akt. Den første er ikke lagt i munnen på noen av karakterene, og kalles bare Prologue.

Chorus

Two households, both alike in dignity,
In fair Verona, where we lay our scene,
From ancient grudge break to new mutiny,
Where civil blood makes civil hands unclean.
From forth the fatal loins of these two foes
A pair of star-cross’d lovers take their life;
Whose misadventured piteous overthrows
Do with their death bury their parents’ strife.
The fearful passage of their death-mark’d love,
And the continuance of their parents’ rage,
Which, but their children’s end, nought could remove,
Is now the two hours’ traffic of our stage;
The which if you with patient ears attend,
What here shall miss, our toil shall strive to mend.

Min oversettelse

To hus, begge like i verdighet,
I fagre Verona, hvor vi legger vår scene,
Fra eldgammelt nag bryter nytt opprør ut,
Hvor borgerlig blod gjør borgerlige hender urene.
Fra fremover den skjebnesvangre korsryggen av disse to fiender
Et par av stjerne-kryssede elskere tar deres liv;
Hvor ulykkestilfelle yngkelig kaster over ende
Som med deres død begraver foreldrenes krangel.
Den fryktsomme passasje av deres dødsmerkede kjærlighet,
Og fortsettelsen av deres foreldres raseri,
Som, ikke noe annet enn barnas ende, kunne ta bort,
Det er nå de to timers aktivitet på vår scene;
Som du hvis du med tålmodige ører følger med på,
Hva du her skal gå glipp av, skal vårt strev forsøke å rette opp.

Denne progolen er ikke noen ambisiøs sonett, men en forsmak på hva det kommende teaterstykket skal handle om. Det er hva man i våre dager vil kalle en teaser. Sånn er det også i starten av andre akt, med prologen der.

Chorus

Now old desire doth in his death-bed lie,
And young affection gapes to be his heir;
That fair for which love groan’d for and would die,
With tender Juliet match’d, is now not fair.
Now Romeo is beloved and loves again,
Alike betwitched by the charm of looks,
But to his foe supposed he must complain,
And she steal love’s sweet bait from fearful hooks:
Being held a foe, he may not have access
To breathe such vows as lovers use to swear;
And she as much in love, her means much less
To meet her new-beloved any where:
But passion lends them power, time means, to meet
Tempering extremities with extreme sweet.

Min oversettelse

Nå ligger det gamle begjæret på dødsleiet,
Og ung hengivenhet gaper etter å bli hans arving;
Det fagre som kjærligheten jamret for og ville dø,
Er ikke lenger fagert med ømme Julie lovet bort.
Nå er Romeo elsket og elsker igjen,
Til like forhekset av utseendes sjarm,
Men til hans antatte fiende må han klage,
Og hun stjeler kjærlighetens søte agn fra fryktlige kroker:
Når han er regnet som en fiende, kan hende han ikke har tilgang
Å puste ut sånne besvergelser som elskende pleier;
Og hun som er like forelsket, henne betyr mye mindre
Å møte sin nye elskling hvor som helst:
Men lidenskap låner dem makten, tiden metoden, å møte
Fristende ekstremiteter med ekstrem sødme.

De fire første linjene i oversettelsen hadde noen vanskeligheter jeg ikke kan garantere for. Ordet fair kan bety en rekke med ting, og blir brukt i både linje 3 og 4. Ordet matched (og match) har også forskjellige betydninger. Grunnbetydningen er å passe sammen med, en underbetydning er å bli giftet bort. Nå husker jeg ikke stykket godt nok til å vite hvilken oversettelse som passer best, så ikke ta oversettelsen altfor bokstavlig her. Jeg har skrevet en oversettelse som kan fungere på norsk, utifra tekstutdraget, og ikke stykket som helhet. Med å velge «lovet bort» for match’d, tror jeg at jeg skal være ganske trygg. Det vil kunne passe om Julie er lovet bort av seg selv til Romeo, eller lovet bort av foreldrene til noen andre. Jeg har heller ikke tatt meg tiden til å finne ut hvorfor stavemåten er ‘betwitched’, når det er bewitched som er «forhekset».

Begge disse er klassiske sonetter i den Shakespearske engelske tradisjon. Linjene er gruppert i tre grupper på fire, med kryssrim, og med en avsluttende tolinjers konklusjon til slutt, med parrim. Men tematisk oppfyller de ikke tradisjonen. En skikkelig sonett skal være en kjærlighetssonett, tilegnet en kvinne man løfter til overjordisk skjønnhet, mens disse prologene bare er en lett kommentar til handlingen i teaterstykket.

Henry V

I dette stykket er sonetten lagt til epilogen. Det er koret som fremsier den.

Thus far, with rough and all-unable pen,
Our bending author hath pursued the story,
In little room confining mighty men,
Mangling by starts the full course of their glory.
Small time, but in that small most greatly lived
This star of England: Fortune made his sword;
By which the world’s best garden be achieved,
And of it left his son imperial lord.
Henry the Sixth, in infant bands crown’d King
Of France and England, did this king succeed;
Whose state so many had the managing,
That they lost France and made his England bleed:
Which oft our stage hath shown; and, for their sake,
In your fair minds let this acceptance take.

Min oversettelse

Så langt, med grov og helt makteløs penn,
Har vår ydmyke forfatter forsøkt å få frem denne historien,
Å sperre mektige menn inne i et lite rom,
Vri ut noen begynnelser fra det deres ære fulle løp.
Lite i tid, men i dette lille på det aller største levd
Denne stjerne av Englands: Tilfellet laget hans sverd;
Med hvilket han greide å få til verdens beste hage,
Og av det etterlot sønn som herre av et imperium.
Henrik den sjette, i spebarns bånd kronet til konge
Av Frankrike og England, lyktes denne kongen;
I hvilkens stat så mange hadde,
At de tapte Frankrike og fikk hans England til å blå:
Som vår scene ofte har vist; og, for deres skyld,
Ta aksept for dette i deres fagre sinn.

I oversettelsen har jeg glattet ut litt, som engelskkyndige vil se. Jeg valgte ydmyk for bending, og forstod det som om forfatteren stod bøyd, altså ydmyk, overfor oppgaven å formidle denne historien. Det lille rommet de mektige mennene er sperret inne i, er teaterscenen. Linje 4 er vanskelig, to mangle er å vri en rulle, så vann klemmes ut av en klut eller et tøystykke. Slik har også forfatteren, Shakespeare, vridd ut noe av noen starter, på det fulle livsløp av heder og ære disse mennene har. Det var ikke så lett å få over i lettfattelig norsk. Sånn går det også videre nedover.

Dette er en sonett som særlig i starten har noen kvaliteter. Det er også avslutningsreplikken i et mektig drama, om Henrik den femte, og hans mirakuløse seier over franskmennene ved Agincourt. Men de holder ikke de tematiske sjangerkravene, og heller ikke de stilistiske med at de tre første kvartettene (grupper på fire linjer) skal være variasjoner over et tema, og så skal de to siste linjene være en konklusjon med det engelskmennene kaller wit. Så her er det rimmønsteret, antall linjer og den femfotede jamben som gjør det i formen til en sonett. Den står imidlertid ikke godt på egne ben, og er mest av alt avsluttende og oppsummerende verselinjer i stykket det er en del av.

Loves labours lost

Så er vi over i komediene, der sonettene er ment å være humoristiske. Første er det den til Longaville.

Did not the heavenly rhetoric of thine eye,
‘Gainst whom the world cannot hold argument,
Persuade my heart to this false perjury?
Vows for thee broke deserve not punishment.
A woman I forswore; but I will prove,
Thou being a goddess, I forswore not thee:
My vow was earthly, thou a heavenly love;
Thy grace being gain’d cures all disgrace in me.
Vows are but breath, and breath a vapour is:
Then thou, fair sun, which on my earth dost shine,
Exhalest this vapour-vow; in thee it is:
If broken then, it is no fault of mine:
If by me broke, what fool is not so wise
To lose an oath to win a paradise?

Min oversettelse

Var det ikke den himmelske retorikken i øyet ditt,
I mot hvem verden ikke kan holde noe argument,
Som overtalte hjertet mitt til denne falske mened?
Brudne besvergelser for din skyld fortjener ingen straff.
Jeg forsverget en kvinne; men jeg vil bevise,
Når du er en gudinne, så forsverget jeg ikke deg:
Min ed var jordisk, du er himmelsk kjærlighet;
Når din nåde er tjent kurerer det all unåde i meg.
En ed er bare pust, og pust er vanndamp:
Så du, fagre sol, som skinner på min jord,
Puster ut denne vanndamp-eden, i deg er det:
Hvis den da er brutt, så er feilen ikke min:
Hvis den er brutt av meg, hvilken idiot er ei så vis
Å tape en ed for å vinne paradis?

Jeg oversetter fritt, og uten å oppfylle sjangerkravene. De klønete formuleringene, som «falsk mened», er der også i originalen. De er en del av poenget, med at sonettskriveren går seg vill i høytravende, vakre formuleringer, og gjør seg selv komisk. Formuleringene Thou being («du værende») og Your grace being («din nåde værende») oversetter jeg med når du er, når din nåde er, som er mer naturlig norsk.

Ellers trenger ikke denne sonetten mange kommentarer. Longaville har i likhet med de andre viktige karakterene i Love’s labour’s lost sverget på et kyskhetsløfte. Nå har Longaville brutt dette løftet ved å bli forelsket. Denne sonetten er liksom hans forsvarstale, der poenget er at en kvinne som den han er forelsket i, gjør det helt idiotisk å opprettholde noe kyskhetsløfte, så derfor bryter han det. Om han holdt det på det nivået, kunne det kanskje blitt noe, men han går seg også helt vill i fabler om at hun er en gudinne og himmelsk, og derfor ikke har noe med jordiske løfter å gjøre.  I tillegg vil han ha det til at en ed er like mye verdt som pusten man bruker for å si den frem, og så roter han det til med at hun er en sol, og at denne solen puster denne vanndampen ut (exhalest). Så det blir bare noe stort tull, og slik er det også ment.

Den andre sonetten i dette stykket, er den til lord Berowne, eller Sir Nathaniel. Den er for sikkerhets skyld i hexameterform, og med det ekstra tunglesset og omstendelig:

If love make me forsworn, how shall I swear to love?
Ah, never faith could hold, if not to beauty vow’d!
Though to myself forsworn, to thee I’ll faithful prove:
Those thoughts to me were oaks, to thee like osiers bow’d.
Study his bias leaves and makes his book thine eyes,
Where all those pleasures live that art would comprehend:
If knowledge be the mark, to know thee shall suffice;
Well learned is that tongue that well can thee commend,
All ignorant that soul that sees thee without wonder;
Which is to me some praise that I thy parts admire:
Thy eye Jove’s lightning bears, thy voice his dreadful thunder,
Which not to anger bent, is music and sweet fire.
Celestial as thou art, O, pardon, love, this wrong,
That sings heaven’s praise with such an earthly tongue.

Her skal første og tredje, andre og fjerde linje rime nedover. Så eyes skal rime på suffice, og wonderthunder. Jeg er ikke ekspert på engelsk uttale på 1600-tallet, men er temmelig sikker på at suffice lest som eyes var komisk den gang, som nå.

Min oversettelse

Hvis kjærlighet gjør meg forsverget, hvordan skal jeg sverge kjærlighet?
Åh, troen kunne aldri holde, om ikke skjønnheten var besverget!
Om enn jeg selv er forsverget, til det skal jeg trofast bevise:
Disse tankene var eiketrær for meg, men for deg bøyd som en vidjekvist.
Studer hans skrå blader og gjør hans bok til dine øyne,
Hvor alle disse nytelsene bor som kunsten ville fatte:
Om kunnskap er merket, å kjenne deg skal være nok;
Godt lært er tungen som godt kan lovprise deg,
Helt ignorant er sjelen som ser deg uten under;
Som for meg er en slags pris som jeg beundrer dine deler:
Dine øyne bærer Jupiters lyn, stemmen din hans fryktsomme torden,
Som ikke er hellet mot sinne, som er musikk og søt brann.
Himmelskapning som du er, O, pardon, elskede, dette galt,
Som synger himmelens pris med slik en jordisk tunge.

Sonettforsøket begynner med brask og bram, og retorisk spørsmål i en retorisk figur, hvis det gjør det, hvordan skal jeg gjøre det? Det er liksom elegant retorikk her, med gjentakelse av ordet Love, og ombytting av ordet forsworn til swear. Så tanketomt kan det se ganske fint ut, hvis kjærligheten er det som gjør at jeg bryter løftet mitt, hvordan skal jeg da love kjærlighet? Det er det han sier, og ved å skru på hjernen ser man straks at dette ikke har noe innhold som forsvarer hvor fint det ser ut. Det er ganske tomme ord, som den unge Shakespeare gjennom karakteren sin Sir Nathaniel kritiserer sonettskriverne å komme med.

Sånn er det setning for setning nedover. Hexameterformen er ganske krevende, det er den klassiske verseformen brukt i de gamle greske mesterverkene, og kopiert av romerne på latin. Shakespeares tilskuere hadde nok mer følelse for denne formen enn vi har i dag, men ennå vil det vel høres ut som det skal være ganske så høytidelig. Desto mer komisk vil det bli, når man hører Sir Nathaniel kløne det sånn til. Som når han sier disse tankene er som eiketrær for ham, mens de for henne blir bøyd som en vidjekvist. Han er helt i rør i sine høytravende tanker om å ville si noe fint, men klarer ikke å få frem noe sammenhengende med noe innhold. Ingen tanke blir beholdt, eller utviklet, hver av linjene er selvstendige ytringer, og de knekker sammen under sin egen vekt. Det er ingen levende kvinne som blir betegnet i disse linjene her, ingen levende person som trer frem, det er bare en vag idé som får heftet en haug med ord til seg.

Dog kan det sies om begge disse sonettforsøkene at avslutningen er bedre enn resten. Så om man leser bare konklusjonen, vil man kanskje kunne bli forledet til å tro at her er noe. Kanskje vil Shakespeare si noe med dette også?

All’s well, that ends well

Med dette stykket er vi kommet frem til Shakespeares modne komedier. Her er det ingen sonetter å finne, men både Beatrice og Benedict skriver en sonett, og det er disse sonettene som avslører at de elsker hverandre, tross hva de selv sier.

First Soldier
[Reads] ‘When he swears oaths, bid him drop gold, and take it;
After he scores, he never pays the score:
Half won is match well made; match, and well make it;
He ne’er pays after-debts, take it before;
And say a soldier, Dian, told thee this,
Men are to mell with, boys are not to kiss:
For count of this, the count’s a fool, I know it,
Who pays before, but not when he does owe it.
Thine, as he vowed to thee in thine ear,
PAROLLES.’
BERTRAM
He shall be whipped through the army with this rhyme
in’s forehead.

Min oversettelse

First Soldier
[Leser] ‘Når han sverger eder, by ham droppe gull, og ta det;
Etter han skårer, betaler han aldri skåren:
Halvt vunnet er match godt laget: match, og lag det vel;
Han betaler aldri etter-gjeld, ta det på forhånd;
Og si en soldat, Dian, sa deg dette,
Menn er å mingle med, gutter ikke å kysse:
For regn med dette, greven er en tosk, jeg vet det,
Som betaler på forhånd, men ikke når han eier det.
Din, som han sverget deg i ditt øre,
PAROLLES.’
BERTRAM
Han skal bli pisket gjennom armeen med dette rimet i pannen.

Og med det skal alle Shakespeares sonetter være postet.