Shakespeares sonetter fra teaterstykkene (fra Romeo og Julie, Henry V og Love’s labour’s lost)

Shakespeare er berømt for de 154 sonettene han skrev i samlingen utgitt i 1609 med dedikasjonen TO.THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS.Mr.W.H.  ALL.HAPPINESSE.AND.THAT.ETERNITIE.PROMISED. på tittelbladet. I tillegg skrev han en håndfull sonetter plassert i teaterstykkene sine. Denne posten skal ta for seg dem.

Innhold

Innledning

Romeo og Julie

If I profane with my unworthiest hand

Two households, both alike in dignity,

Now old desire doth in his death-bed lie,

Henry V

Thus far, with rough and all-unable pen,

Love’s labour’s lost

Did not the heavenly rhetoric of thine eye,

If love make me forsworn, how shall I swear to love?

Innledning

Det er ikke mange sonetter å finne i teaterstykkene til Shakespeare. Og de som er der, må ikke forveksles med de 154 som er i hovedsamlingen hans. Disse er ambisiøse, sjangeroppfyllende og sjangerutviklende, og de er ment å bli tatt på alvor. Det gjelder også når de tøyser med seg selv, og med sjangeren, dette er skikkelig gjort. De tester og utfordrer hva det går an å uttrykke i sonettformen, og de uttrykker selv noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet, forelskelse og lidenskap, i alle de former de kommer i.

Slik er det ikke med sonettene i teaterstykkene. Der er det svært ofte parodisk, liksom det er mer om å gjøre å få frem sjangerens begrensninger, enn dens muligheter. Ofte blir sonettsjangeren latterliggjort, og sonettene er bevisst ubehjelpelige, for liksom å vise hvor dumt det kan bli. Mange av disse sonettene blir plassert eller omtalt i Shakespeares tidlige stykker, der ganske flate karakterer får ganske platte sonetter å fremsi eller snakke om. Av tragediene er det bare Romeo og Julie som har sonetter i seg, kanskje er det karakteristisk at dette stykket også hører til Shakespeares tidlige, og av de historiske dramaene finner vi sonetter kun i Henrik V. Tre av disse sonettene er prologer eller epiloger, der sonetten, eller «sonetten», er en kommentar til stykket. I den fjerde er det en replikkveksling mellom Romeo og Julie.

De klareste eksemplene på sonetter av Shakespeares utenom hovedsamlingen finner man i stykket Love’s labour’s lost. Dette er et stykke Shakespeare antagelig skrev i årene 1593-94, et av hans aller tidligste, og veldig langt fra hans aller beste. Det er en enkel komedie om tre stykker som sverger å avstå fra kjærlighet og elskov, men som så – ikke så altfor overraskende – bryter løftet. Det blir sjelden oppført, og sjelden lest, og sjelden diskutert. Sonettene i stykket er en slags parodi, både på den høytidelige sjangeren og på karakterene som dikter dem, og sier dem frem. I motsetning til de 154 sonettene i Quarto 1609 er de ikke ment å bli tatt alvorlig. Derimot er sonettene i dette stykket skrevet for å være sonetter.

Den engelske Wikipedia-siden for Shakespeares sonetter har litt nede i teksten en slags systematisk oversikt over hvor de resterende sonettene er å finne. Når en slik liste skal være fullstendig, kommer man inn i diskusjonen om hva som egentlig skal regnes som en sonett. Regelen er 14 linjer femfotede jamber, strukturert i grupper på fire, tre eller to linjer. Det er vanligvis rim, men i moderne og modernistiske sonetter er også rimene kuttet ut. For sonetter og eventuelle sonetter i Shakespears skuespill, kommer også problemet at de der inngår i et teaterstykke. Det er rollefigurene som bruker sonetter i replikkene sine, og da som en del av handlingen, på en eller annen måte. I tillegg kommer teaterstykker der sonetter blir skrevet, omtalt og brukt av karakterene, til og med som en sentral del av plottet, men uten at selve sonettene blir lest opp for publikum.

Så da er det å gå i gang med arbeidet. Jeg oversetter sonettene og utdragene jeg siterer, men ikke fyldig og med kommentarer og gloseliste, sånn som vanlig. Oversettelsene følger ikke poesien, men skal gjengi innholdet sånn noenlunde. Er det noen spesielle vansker, tar jeg det opp. Dette innlegget er ment å være fullstendig, så om noen kjenner til sonetter i stykker jeg har gått glipp av, så er det bare å gi beskjed.

MARGARET
Will you then write me a sonnet in praise of my beauty?
BENEDICK
In so high a style, Margaret, that no man living
shall come over it; for, in most comely truth, thou
deservest it.

fra Much ado about nothing, Akt 5, scene 2

MARGARET
Vil du skrive meg en sonett for å prise min skjønnhet?
BENEDICK
I så høy stil, Margaret, at ingen levende mann
skal kunne overgå det; for, i mest tiltalende sannhet, du
fortjener det.

Romeo og Julie

I Romeo og Julie skal det være tre sonetter, men den ene av dem er en replikkveksling mellom de to hovedrollene:

ROMEO
If I profane with my unworthiest hand
This holy shrine, the gentle fine is this:
My lips, two blushing pilgrims, ready stand
To smooth that rough touch with a tender kiss.
JULIET
Good pilgrim, you do wrong your hand too much,
Which mannerly devotion shows in this;
For saints have hands that pilgrims’ hands do touch,
And palm to palm is holy palmers’ kiss.
ROMEO
Have not saints lips, and holy palmers too?
JULIET
Ay, pilgrim, lips that they must use in prayer.
ROMEO
O, then, dear saint, let lips do what hands do;
They pray, grant thou, lest faith turn to despair.
JULIET
Saints do not move, though grant for prayers’ sake.
ROMEO
Then move not, while my prayer’s effect I take

Min oversettelse

ROMEO
Hvis jeg spotter med denne uverdige hånd
Dette hellige skrin, det milde fine er dette:
Mine lepper, to rødmende pilegrimer, står klar til
Å mykne den røffe berøring med et ømt kyss.
JULIET
Gode pilegrim, du gjør for mye feil med din hånd,
Hva slags veloppdragen hengivenhet viser seg i dette;
For helgener har hender som pilegrimers hender berører,
Og håndflate til håndflate er hellige munkers kyss.
ROMEO
Har ikke helgener lepper, og hellige munker også?
JULIET
Ai, pilegrim, lepper de må bruke til bønn.
ROMEO
Å, da, kjære helgen, la lepper gjøre hva hender gjør;
De ber, og du må bønnhøre, for ikke at tro skal bli fortvilelse.
JULIET
Helgener beveger seg ikke, men oppfyller for den bedendes sak.
ROMEO
Så beveg deg ikke, mens jeg tar det jeg har bedt om.

Sonettsjangeren er oppfylt med jambisk pentameter, 14 linjer i grupper på 4 + 4 + 4 + 2, og rimmønsteret ABAB CDCD EFEF GG. Dette er sånn Shakespeare skrev sonettene sine, og sånn den engelske sonetten er blitt kjent for å være. Men det er altså en replikkveksling mellom to forelskede mennesker, ment å være en spontan samtale mellom dem, og ikke noen deklamering av noen sonett.

For øvrig er det en herlig replikkveksling, om det er en sonett eller ikke. Romeo har uimotståelig lyst på sin Julie, og Julie er også villig, men hun holder igjen for dydens og spillets og lekens skyld. Her er det å merke hvor mye mer levende disse ord, enn de langt stivere og ubehjelpelige vendingene fra Shakespeares tidligere stykker. Det er Romeos hånd som er den uverdige, og kroppen til Julie som er det hellige skrin. Så går de over i å snakke i overført betydning, med Romeos lepper som to pilegrimer med et veldig sterkt ønske om en pilegrimsreise til det hellige sted – Julies kropp. Han vil kysse henne. Og Julie er med på leken, først med å nekte, og si at pilegrimmens berøring med helgenen er gjennom hendene. Så hun vil ikke mer enn å holde ham i hånden. Romeo insisterer, med at både helgener og pilegrimer har lepper, mens Julie leker og lokker, med at leppene skal brukes til bønn. Bønnen til Romeo er at leppene skal få gjøre hendenes jobb, altså at pilegrimens lepper skal berøre den helliges, og han ber også om at han må bli bønnhørt. Julie er med på det, og sier at det er nettopp det de hellige gjør, oppfyller de troendes bønner. Så kan Romeo ta det han har bedt om, kysse Julie. Helt herlig.

De øvrige sonettene i Romeo og Julie er i prologen til stykket, og prologen til andre akt. Den første er ikke lagt i munnen på noen av karakterene, og kalles bare Prologue.

Chorus

Two households, both alike in dignity,
In fair Verona, where we lay our scene,
From ancient grudge break to new mutiny,
Where civil blood makes civil hands unclean.
From forth the fatal loins of these two foes
A pair of star-cross’d lovers take their life;
Whose misadventured piteous overthrows
Do with their death bury their parents’ strife.
The fearful passage of their death-mark’d love,
And the continuance of their parents’ rage,
Which, but their children’s end, nought could remove,
Is now the two hours’ traffic of our stage;
The which if you with patient ears attend,
What here shall miss, our toil shall strive to mend.

Min oversettelse

To hus, begge like i verdighet,
I fagre Verona, hvor vi legger vår scene,
Fra eldgammelt nag bryter nytt opprør ut,
Hvor borgerlig blod gjør borgerlige hender urene.
Fra fremover den skjebnesvangre korsryggen av disse to fiender
Et par av stjerne-kryssede elskere tar deres liv;
Hvor ulykkestilfelle yngkelig kaster over ende
Som med deres død begraver foreldrenes krangel.
Den fryktsomme passasje av deres dødsmerkede kjærlighet,
Og fortsettelsen av deres foreldres raseri,
Som, ikke noe annet enn barnas ende, kunne ta bort,
Det er nå de to timers aktivitet på vår scene;
Som du hvis du med tålmodige ører følger med på,
Hva du her skal gå glipp av, skal vårt strev forsøke å rette opp.

Denne progolen er ikke noen ambisiøs sonett, men en forsmak på hva det kommende teaterstykket skal handle om. Det er hva man i våre dager vil kalle en teaser. Sånn er det også i starten av andre akt, med prologen der.

Chorus

Now old desire doth in his death-bed lie,
And young affection gapes to be his heir;
That fair for which love groan’d for and would die,
With tender Juliet match’d, is now not fair.
Now Romeo is beloved and loves again,
Alike betwitched by the charm of looks,
But to his foe supposed he must complain,
And she steal love’s sweet bait from fearful hooks:
Being held a foe, he may not have access
To breathe such vows as lovers use to swear;
And she as much in love, her means much less
To meet her new-beloved any where:
But passion lends them power, time means, to meet
Tempering extremities with extreme sweet.

Min oversettelse

Nå ligger det gamle begjæret på dødsleiet,
Og ung hengivenhet gaper etter å bli hans arving;
Det fagre som kjærligheten jamret for og ville dø,
Er ikke lenger fagert med ømme Julie lovet bort.
Nå er Romeo elsket og elsker igjen,
Til like forhekset av utseendes sjarm,
Men til hans antatte fiende må han klage,
Og hun stjeler kjærlighetens søte agn fra fryktlige kroker:
Når han er regnet som en fiende, kan hende han ikke har tilgang
Å puste ut sånne besvergelser som elskende pleier;
Og hun som er like forelsket, henne betyr mye mindre
Å møte sin nye elskling hvor som helst:
Men lidenskap låner dem makten, tiden metoden, å møte
Fristende ekstremiteter med ekstrem sødme.

De fire første linjene i oversettelsen hadde noen vanskeligheter jeg ikke kan garantere for. Ordet fair kan bety en rekke med ting, og blir brukt i både linje 3 og 4. Ordet matched (og match) har også forskjellige betydninger. Grunnbetydningen er å passe sammen med, en underbetydning er å bli giftet bort. Nå husker jeg ikke stykket godt nok til å vite hvilken oversettelse som passer best, så ikke ta oversettelsen altfor bokstavlig her. Jeg har skrevet en oversettelse som kan fungere på norsk, utifra tekstutdraget, og ikke stykket som helhet. Med å velge «lovet bort» for match’d, tror jeg at jeg skal være ganske trygg. Det vil kunne passe om Julie er lovet bort av seg selv til Romeo, eller lovet bort av foreldrene til noen andre. Jeg har heller ikke tatt meg tiden til å finne ut hvorfor stavemåten er ‘betwitched’, når det er bewitched som er «forhekset».

Begge disse er klassiske sonetter i den Shakespearske engelske tradisjon. Linjene er gruppert i tre grupper på fire, med kryssrim, og med en avsluttende tolinjers konklusjon til slutt, med parrim. Men tematisk oppfyller de ikke tradisjonen. En skikkelig sonett skal være en kjærlighetssonett, tilegnet en kvinne man løfter til overjordisk skjønnhet, mens disse prologene bare er en lett kommentar til handlingen i teaterstykket.

Henry V

I dette stykket er sonetten lagt til epilogen. Det er koret som fremsier den.

Thus far, with rough and all-unable pen,
Our bending author hath pursued the story,
In little room confining mighty men,
Mangling by starts the full course of their glory.
Small time, but in that small most greatly lived
This star of England: Fortune made his sword;
By which the world’s best garden be achieved,
And of it left his son imperial lord.
Henry the Sixth, in infant bands crown’d King
Of France and England, did this king succeed;
Whose state so many had the managing,
That they lost France and made his England bleed:
Which oft our stage hath shown; and, for their sake,
In your fair minds let this acceptance take.

Min oversettelse

Så langt, med grov og helt makteløs penn,
Har vår ydmyke forfatter forsøkt å få frem denne historien,
Å sperre mektige menn inne i et lite rom,
Vri ut noen begynnelser fra det deres ære fulle løp.
Lite i tid, men i dette lille på det aller største levd
Denne stjerne av Englands: Tilfellet laget hans sverd;
Med hvilket han greide å få til verdens beste hage,
Og av det etterlot sønn som herre av et imperium.
Henrik den sjette, i spebarns bånd kronet til konge
Av Frankrike og England, lyktes denne kongen;
I hvilkens stat så mange hadde,
At de tapte Frankrike og fikk hans England til å blå:
Som vår scene ofte har vist; og, for deres skyld,
Ta aksept for dette i deres fagre sinn.

I oversettelsen har jeg glattet ut litt, som engelskkyndige vil se. Jeg valgte ydmyk for bending, og forstod det som om forfatteren stod bøyd, altså ydmyk, overfor oppgaven å formidle denne historien. Det lille rommet de mektige mennene er sperret inne i, er teaterscenen. Linje 4 er vanskelig, to mangle er å vri en rulle, så vann klemmes ut av en klut eller et tøystykke. Slik har også forfatteren, Shakespeare, vridd ut noe av noen starter, på det fulle livsløp av heder og ære disse mennene har. Det var ikke så lett å få over i lettfattelig norsk. Sånn går det også videre nedover.

Dette er en sonett som særlig i starten har noen kvaliteter. Det er også avslutningsreplikken i et mektig drama, om Henrik den femte, og hans mirakuløse seier over franskmennene ved Agincourt. Men de holder ikke de tematiske sjangerkravene, og heller ikke de stilistiske med at de tre første kvartettene (grupper på fire linjer) skal være variasjoner over et tema, og så skal de to siste linjene være en konklusjon med det engelskmennene kaller wit. Så her er det rimmønsteret, antall linjer og den femfotede jamben som gjør det i formen til en sonett. Den står imidlertid ikke godt på egne ben, og er mest av alt avsluttende og oppsummerende verselinjer i stykket det er en del av.

Loves labours lost

Så er vi over i komediene, der sonettene er ment å være humoristiske. Første er det den til Longaville.

Did not the heavenly rhetoric of thine eye,
‘Gainst whom the world cannot hold argument,
Persuade my heart to this false perjury?
Vows for thee broke deserve not punishment.
A woman I forswore; but I will prove,
Thou being a goddess, I forswore not thee:
My vow was earthly, thou a heavenly love;
Thy grace being gain’d cures all disgrace in me.
Vows are but breath, and breath a vapour is:
Then thou, fair sun, which on my earth dost shine,
Exhalest this vapour-vow; in thee it is:
If broken then, it is no fault of mine:
If by me broke, what fool is not so wise
To lose an oath to win a paradise?

Min oversettelse

Var det ikke den himmelske retorikken i øyet ditt,
I mot hvem verden ikke kan holde noe argument,
Som overtalte hjertet mitt til denne falske mened?
Brudne besvergelser for din skyld fortjener ingen straff.
Jeg forsverget en kvinne; men jeg vil bevise,
Når du er en gudinne, så forsverget jeg ikke deg:
Min ed var jordisk, du er himmelsk kjærlighet;
Når din nåde er tjent kurerer det all unåde i meg.
En ed er bare pust, og pust er vanndamp:
Så du, fagre sol, som skinner på min jord,
Puster ut denne vanndamp-eden, i deg er det:
Hvis den da er brutt, så er feilen ikke min:
Hvis den er brutt av meg, hvilken idiot er ei så vis
Å tape en ed for å vinne paradis?

Jeg oversetter fritt, og uten å oppfylle sjangerkravene. De klønete formuleringene, som «falsk mened», er der også i originalen. De er en del av poenget, med at sonettskriveren går seg vill i høytravende, vakre formuleringer, og gjør seg selv komisk. Formuleringene Thou being («du værende») og Your grace being («din nåde værende») oversetter jeg med når du er, når din nåde er, som er mer naturlig norsk.

Ellers trenger ikke denne sonetten mange kommentarer. Longaville har i likhet med de andre viktige karakterene i Love’s labour’s lost sverget på et kyskhetsløfte. Nå har Longaville brutt dette løftet ved å bli forelsket. Denne sonetten er liksom hans forsvarstale, der poenget er at en kvinne som den han er forelsket i, gjør det helt idiotisk å opprettholde noe kyskhetsløfte, så derfor bryter han det. Om han holdt det på det nivået, kunne det kanskje blitt noe, men han går seg også helt vill i fabler om at hun er en gudinne og himmelsk, og derfor ikke har noe med jordiske løfter å gjøre.  I tillegg vil han ha det til at en ed er like mye verdt som pusten man bruker for å si den frem, og så roter han det til med at hun er en sol, og at denne solen puster denne vanndampen ut (exhalest). Så det blir bare noe stort tull, og slik er det også ment.

Den andre sonetten i dette stykket, er den til lord Berowne, eller Sir Nathaniel. Den er for sikkerhets skyld i hexameterform, og med det ekstra tunglesset og omstendelig:

If love make me forsworn, how shall I swear to love?
Ah, never faith could hold, if not to beauty vow’d!
Though to myself forsworn, to thee I’ll faithful prove:
Those thoughts to me were oaks, to thee like osiers bow’d.
Study his bias leaves and makes his book thine eyes,
Where all those pleasures live that art would comprehend:
If knowledge be the mark, to know thee shall suffice;
Well learned is that tongue that well can thee commend,
All ignorant that soul that sees thee without wonder;
Which is to me some praise that I thy parts admire:
Thy eye Jove’s lightning bears, thy voice his dreadful thunder,
Which not to anger bent, is music and sweet fire.
Celestial as thou art, O, pardon, love, this wrong,
That sings heaven’s praise with such an earthly tongue.

Her skal første og tredje, andre og fjerde linje rime nedover. Så eyes skal rime på suffice, og wonderthunder. Jeg er ikke ekspert på engelsk uttale på 1600-tallet, men er temmelig sikker på at suffice lest som eyes var komisk den gang, som nå.

Min oversettelse

Hvis kjærlighet gjør meg forsverget, hvordan skal jeg sverge kjærlighet?
Åh, troen kunne aldri holde, om ikke skjønnheten var besverget!
Om enn jeg selv er forsverget, til det skal jeg trofast bevise:
Disse tankene var eiketrær for meg, men for deg bøyd som en vidjekvist.
Studer hans skrå blader og gjør hans bok til dine øyne,
Hvor alle disse nytelsene bor som kunsten ville fatte:
Om kunnskap er merket, å kjenne deg skal være nok;
Godt lært er tungen som godt kan lovprise deg,
Helt ignorant er sjelen som ser deg uten under;
Som for meg er en slags pris som jeg beundrer dine deler:
Dine øyne bærer Jupiters lyn, stemmen din hans fryktsomme torden,
Som ikke er hellet mot sinne, som er musikk og søt brann.
Himmelskapning som du er, O, pardon, elskede, dette galt,
Som synger himmelens pris med slik en jordisk tunge.

Sonettforsøket begynner med brask og bram, og retorisk spørsmål i en retorisk figur, hvis det gjør det, hvordan skal jeg gjøre det? Det er liksom elegant retorikk her, med gjentakelse av ordet Love, og ombytting av ordet forsworn til swear. Så tanketomt kan det se ganske fint ut, hvis kjærligheten er det som gjør at jeg bryter løftet mitt, hvordan skal jeg da love kjærlighet? Det er det han sier, og ved å skru på hjernen ser man straks at dette ikke har noe innhold som forsvarer hvor fint det ser ut. Det er ganske tomme ord, som den unge Shakespeare gjennom karakteren sin Sir Nathaniel kritiserer sonettskriverne å komme med.

Sånn er det setning for setning nedover. Hexameterformen er ganske krevende, det er den klassiske verseformen brukt i de gamle greske mesterverkene, og kopiert av romerne på latin. Shakespeares tilskuere hadde nok mer følelse for denne formen enn vi har i dag, men ennå vil det vel høres ut som det skal være ganske så høytidelig. Desto mer komisk vil det bli, når man hører Sir Nathaniel kløne det sånn til. Som når han sier disse tankene er som eiketrær for ham, mens de for henne blir bøyd som en vidjekvist. Han er helt i rør i sine høytravende tanker om å ville si noe fint, men klarer ikke å få frem noe sammenhengende med noe innhold. Ingen tanke blir beholdt, eller utviklet, hver av linjene er selvstendige ytringer, og de knekker sammen under sin egen vekt. Det er ingen levende kvinne som blir betegnet i disse linjene her, ingen levende person som trer frem, det er bare en vag idé som får heftet en haug med ord til seg.

Dog kan det sies om begge disse sonettforsøkene at avslutningen er bedre enn resten. Så om man leser bare konklusjonen, vil man kanskje kunne bli forledet til å tro at her er noe. Kanskje vil Shakespeare si noe med dette også?

All’s well, that ends well

Med dette stykket er vi kommet frem til Shakespeares modne komedier. Her er det ingen sonetter å finne, men både Beatrice og Benedict skriver en sonett, og det er disse sonettene som avslører at de elsker hverandre, tross hva de selv sier.

First Soldier
[Reads] ‘When he swears oaths, bid him drop gold, and take it;
After he scores, he never pays the score:
Half won is match well made; match, and well make it;
He ne’er pays after-debts, take it before;
And say a soldier, Dian, told thee this,
Men are to mell with, boys are not to kiss:
For count of this, the count’s a fool, I know it,
Who pays before, but not when he does owe it.
Thine, as he vowed to thee in thine ear,
PAROLLES.’
BERTRAM
He shall be whipped through the army with this rhyme
in’s forehead.

Min oversettelse

First Soldier
[Leser] ‘Når han sverger eder, by ham droppe gull, og ta det;
Etter han skårer, betaler han aldri skåren:
Halvt vunnet er match godt laget: match, og lag det vel;
Han betaler aldri etter-gjeld, ta det på forhånd;
Og si en soldat, Dian, sa deg dette,
Menn er å mingle med, gutter ikke å kysse:
For regn med dette, greven er en tosk, jeg vet det,
Som betaler på forhånd, men ikke når han eier det.
Din, som han sverget deg i ditt øre,
PAROLLES.’
BERTRAM
Han skal bli pisket gjennom armeen med dette rimet i pannen.

Og med det skal alle Shakespeares sonetter være postet.

Sonett 152, av William Shakespeare – In loving thee thou know’st I am forsworn

Dette er sonetten som avslutter sekvensen til den mørkhårede damen, og også den siste sonetten som går til en spesiell person. De to siste sonettene i samlingen er litt utenom, og er hentet fra gresk mytologi, litt humoristisk og uhøytidelig skrevet. Avslutningssonetten til den mørkhårede kvinnen er imidlertid alvorlig nok. Konklusjonen er ikke noen lystig avslutning på forholdet, og gir ikke noen fred.

Sonnet 152

In loving thee thou know’st I am forsworn,
But thou art twice forsworn, to me love swearing;
In act thy bed-vow broke, and new faith torn,
In vowing new hate after new love bearing:
But why of two oaths’ breach do I accuse thee,
When I break twenty? I am perjured most;
For all my vows are oaths but to misuse thee,
And all my honest faith in thee is lost:
For I have sworn deep oaths of thy deep kindness,
Oaths of thy love, thy truth, thy constancy;
And, to enlighten thee, gave eyes to blindness,
Or made them swear against the thing they see;
For I have sworn thee fair; more perjured eye,
To swear against the truth so foul a lie!

Min oversettelse

Sonett 152

I å elske deg vet du jeg er mensvoren,
Men du er det dobbelt opp, ved å sverge kjærlighet til meg;
I handling brøt du ditt senge-løfte, og rev ny trofasthet i stykker ,
I å sverge nytt hat etter å bære ny elsk:
Men hvorfor anklager jeg deg for brudd på to eder,
Når jeg bryter tjue? Jeg er mer mensvoren;
For alle mine løfter er bare for å misbruke deg,
Og all min ærlige tro er tapt i deg:
For jeg har sverget dypt om din dype snillhet,
Eder om din kjærlighet, din trofasthet, din fasthet;
Og, for å opplyse deg, gav øyne til blindhet,
Eller fikk dem til å sverge mot tingene de ser;
For jeg har sverget deg tro, mer mensvorne øye,
Å sverge mot sannheten sånn en skjendig løgn!

Kommentar til språk, innhold og oversettelse

Ordet forsworn (mensvoren) er også brukt i dikt 5 i The passionate Pilgrim, og i Venus and Adonis, men der mindre relevant. Det finnes også i sonett 66 og 88. Den norske oversettelsen Ordnett.no gir, mensvoren, er ikke det vanligste norske ordet, og gir ikke treff på språkrådets norske ordbok på nettet. Det gjør imidlertid forsvoren, eller forsverge, og det ordet er også tettere opp til originalen. Men den norske betydningen er litt annerledes enn den engelske, engelske forsworn er å sverge falskt, altså sverge noe som ikke blir holdt, eller ikke er sant, mens det norske forsverge (og forsvoren) i følge ordboken er å sverge at noe ikke er sant, altså nekte å tro på. Så det ordet kan ikke brukes. Vi har et uttrykk som heter å begå mened, men det er veldig formelt, og handler om å sverge falskt i retten. Selv om denne sonetten bruker mye juridisk språk, er det kanskje å ta i å oversette med det. De har brutt et løfte om å elske hverandre, og være tro, men de har ikke begått noen mened. Det er omdisuktert hva som menes med at hun er dobbelt mensvoren. I følge Oxford-utgaven av sonettene er den tradisjonelle tolkingen at hun har brutt et kjærlighetsløfte og et ekteskapsløfte. Men det blir i så fall rart hvordan hun i så fall kan ha brutt to løfter, og ikke han. Han også må vel ha vært med både i kjærlighetsløftet og ekteskapsløftet, slike løfter har ikke så stor verdi om de bare blir gitt av den ene parten. I kommentaren til sonetten i Oxford-utgaven er den mer sannsynlige forklaringen den som blir gitt i de neste to linjene. Den forklaringen er imidlertid heller ikke helt tilfredsstillende, da disse linjene skiller mellom å bryte eden i gjerning (linje 3) og i tanker (linje 4). Særlig er linje 4 problematisk, der det står at hun nå har brutt det hun sverget på, ved å sverge hat etter å ha funnet den nye kjærligheten. Det er ikke godt å si nøyaktig hva hun skal ha brutt med det. Så er vi ved enda en av de mange uklarhetene som finnes i Shakespeares sonetter. Merk at det også er forskjellige oppfatninger hvor kommaene skal settes i linjene. Originalen, i den grad man kan snakke om noen original når det gjelder Quarto 1609, har et komma til slutt i linje 3, og ingen komma inne i linjen. Nettstedet Shakespeare Words følger denne, mens Shakespeares sonnets har lagt til et komma etter bed-wow broke. Det er denne versjonen jeg har fulgt. Oxford-utgaven har imidlertid sløyfet kommaet til slutt, og lagt til et inne i linjen, slik at det ser sånn ut:

In act thy bed-vow broke, and new faith torn
In vowing new hate after new love bearing:

Her er vi også ved en diskusjon som aldri vil bli oppklart. Vi kjenner ikke bakgrunnen for Quarto-utgaven, og kan ikke bedømme hva som er trykkfeil, og hva som er hensikten. Forskerne i Oxford har unektelig et poeng når de mener kommaet i Quarto ser rart ut, men det er også et poeng at når man er i tvil, skal man følge det opprinnelige. Jeg legger meg på et slags kompromiss, ved å bruke begge de mulige kommaene. Det er også noen syntaktiske vanskeligheter i disse to linjene. Disse er beholdt i den norske oversettelsen. Torn i new faith torn, er revet i stykker, slik en kontrakt blir revet i stykker. Bearing («bærende») i new love bearing har dobbel betydning, både det å bære en ny kjærlighet i overført betydning, og det å fysisk bære vekten av en elsker hun har oppå seg under seksualakten. Som så mange andre ganger oversetter jeg love med elsk, for å ha med mest mulig av den opprinnelige betydningen.

Perjured er synonym til forsworn, men forsworn blir oftere brukt om løfter av seksuell karakter. Det med at man ser flere feil hos andre enn man gjør hos seg selv, er kjent, folkelig visdom. Her er det hun har brutt to, han har brutt 20, og antallet er brukt i meningen «mange (flere)». Linje 7 sier at «alle mine løfter er eder for å misbruke deg», but to betyr her «bare for å», og misuse har omtrent samme mening og konnotasjoner som norske «misbruke». Det kan være av seksuell art, det kan være å utnytte, og det kan være «å gjøre vondt mot» på forskjellige måter. Viktig er også at det kan bety «snakke falskt om», noe som passer godt i linjen isolert sett, siden han sier at han sverger noe han vet er galt, og dermed sverger noe han ikke tror selv. Det er å holde henne for narr, misbruke henne, misuse. Linje 8 kan tolkes på to måter. Enten all my honest faith in thee, «all min tro på deg», altså den troen han hadde på henne, er tapt (is lost). Eller det kan være troen han hadde på seg selv, som i henne, eller på grunn av henne, er tapt.

I linje 9 blir ordet deep (dyp) brukt to ganger. Første gang er det om eden (oath) han sverger, den er dyp, altså av grundig og alvorlig karakter. Den er ikke overflatisk og ubetenksom. Andre gangen er det om snillheten hennes (kindness). Det undergraver betydningen av den første bruken. Merk også at i linjene 9 – 12 er det ikke om troskap det blir sverget, men om karakteren. Det er en annen type ed, «jeg sverger på at hun er snill og god», den kan vanskelig oppfattes like alvorlig som «jeg sverger jeg skal være henne tro». Her kan det også være på sin plass å ta med at ordet Oath på engelsk kan lyde som et stønn, og det er mulig å lese ordet sånn at det etterligner lyder i seksualakten. Jeg er en sjenert fyr, jeg vil ikke insinuere noe sånt, men nettsiden Shakespeare sonnets skriver om det (se hva de skriver om linje 10), og det er mulig å gi diktet en morsom mening om man leser det høyt, på denne måten. Oath of thy love, i linje 10 passer fint («stønn av din kjærlighet»). Også i linjene 5, 7 og 9 er det mulig å lese det slik, selv om det blir litt anstrengt (men i linje 5 og 6 blir det slik, two oath break – to ganger stønning – for henne, mens han har gjort det tjue, altså han har hatt en annen partner mye oftere enn henne). Merk at Shakespeare bruker dette ordet hele 4 ganger i denne sonetten, og ikke noen ganger i noen av de andre. Det er også typisk Shakespeare å blande sammen det høye og det lave på denne måten, en høytidelig ed, og stønn fra en seksualakt. Men det er ikke sikkert han har ment noe slikt i det hele tatt, det kan hende det bare er vi som leser ham som er drøye. I linje 11 er enlighten thee, å lyse opp deg, det er for å få henne til å se lysere ut, om det er fysisk eller moralsk. I alle fall gav han for dette øynene sine til blindhet, altså han ble frivllig blind, slik at han ikke kunne se sannheten. Med det fremstår hun lysere enn hun er.

Konklusjonen begynner på samme måte som den gjør i Sonett 147. Der heter det imidlertid:

For I have sworn thee fair, and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.

Der er det en liten diskusjon om alle de ulike betydningene av ordet fair, både i moderne engelsk og på Shakespeares tid. Ordet står i motsetning til foul (fæl, dårlig, skjendig, regelstridig,  etc.) i denne sonetten, og i flere av sonettene til den mørkhårede damen. Her, i sonett 152, går motsetningen i retning av at fair er sannferdig, mens foul er falsk. Så konklusjonen blir at han har sverget henne å være rettskaffen og redelig, men dette er å sverge mot det som er sannheten, og dermed en skjendig løgn. Ordet er fair er nå kommet inn som fremmedord i norsk, men det føles ennå litt feil å bruke det i en oversettelse av Shakespeare. Merk at originalen i linje 13 har et elegant ordspill mellom eye (øye) og I (jeg), blir diktet lest, er det ikke mulig å høre forskjell.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

forsworn mensvoren (som har sverget falskt)
vow 1. (høytidelig) løfte 2. (inderlig) ønskebønn
perjured mensvorensom har sverget falskt ed
constancy 1. bestandighetuforanderlighetvarighetkonstans (fysikk) 2. standhaftighetfasthetiherdighettrofasthet
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er nok noe utilfredsstillende over denne sonetten som avslutter en av verdenslitteraturens mest berømte sonettsykluser. Den passer ikke til å være den siste. Her er ingen oppsummering, ingen avklaring, ingenting som setter et godt punktum. Motsatt står sonett nummer 1, med sin berømte innledning:

From fairest creatures we desire increase,

Den sonetten handler om at den skjønne ungdom skal formere seg, at det skal bli mer av hva som er vakkert. Så venter det over 150 vakre sonetter. Men nå til slutt, er det som om noe er uferdig. Det avslutter med en beskyldning, om at hun er en løgner, og at han også er det, men det er ikke en tanke å slå seg til ro med. Man kan lese det positivt, som at Shakespeare avslutter kjærligheten i uro, slik man vel kanskje aldri finner varig stabilitet i kjærligheten, så lenge man er i live. Kjærligheten tilbyr ikke den trygghet man skulle ønske den gjorde. En sånn lesing er kanskje anstrengt, og det er vel mer nærliggende å lese det slik at Shakespeare simpelthen ikke ble ferdig, og at han enten ikke gikk god for utgivelsen av sonettene, eller at han gav dem ut som de var, fordi han ikke ville arbeide mer på dem.

Sånt blir spekulasjoner. Vi har sonettene som de er. Og med de to ekstra i epilogen, som jeg skal poste i mai og juni, gir det litt mer mening.

Vi vet ikke hvor sterkt det er ment sonettene skal leses i sammenheng. Denne sonetten kan også leses isolert, for seg selv, og den leses kanskje til og med best slik. Også da blir det en vel ikke helt tilfredsstillende sonett, da den har elementer i seg som ikke helt går opp, og som ser ut til å være en forvanskning av noe som skulle være mulig å si ganske lett. Å arbeide seg frem til en mening med sonetten, gir ikke den premien som arbeid med det beste i verdenslitteraturen gir. Her er det uklarheter, tvetydigheter og tolkningsproblemer som ikke skyldes at Shakespeare vil si noe veldig avansert og vanskelig, men heller at det han vil si er litt vanskelig å forstå. Om det går an å skrive på den måten, om en gigant som Shakespeare.

Det er teknikken vi så ofte finner i sonettene til Shakespeare, med at han bruker språk og uttrykk fra andre forhold i livet enn kjærligheten. Her er det rettsystemet, med mange ord på det som å bryte en ed man har sverget på, nesten som om man står i retten og skal forsvare seg.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er ennå ufullstendig. Vi får se om jeg får den glattet ut. Merk at også originalen har likelydende ord i enden av linjene 5 og 7, begge ender på thee, noe som kanskje også er et tegn på at denne sonetten ikke er helt gjennomarbeidet. Sånne ting gjør det lettere for en gjendikter å leve med at gjendiktningen også halter en del. Akkurat nå halter den veldig, og er temmelig ubrukelig, men jeg lar den stå, så jeg vet hvor jeg har den. Dette var så langt jeg kom.

Sonett 152

Å elske deg vet du feil jeg svor,
Men du er det dobbelt ved å sverge meg;
Du brøt ditt sengeløfte, rev din tro,
Å love hat rett etter elsk i vei:
Men hvorfor to løfter klager jeg på deg,
Når jeg bryter tjue? Mened skapt;
For alle mine løfter er bare for å misbruke deg,
Og all min ærlige tro i deg er tapt:
Har sverget dypt din snillhet inn
Eder om din elsk, din trofasthet, mer;
Og, for å opplyse deg, gav øyne blind,
Eller fikk dem til å sverge mot ting de ser;
Jeg har deg sverget tro; mer svorne øye,
Å sverge mot sant så skjendig løyet!

ES2018

Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Sonett 123, av William Shakespeare – No, Time, thou shalt not boast that I do change:

Det er kanskje passende at jeg nærmer meg å være ajour med sonettene samtidig som sonettene til den skjønne ungdom nærmer seg slutten. Fra nummer 127 er sonettene tilegnet den mørkhårede damen (the dark lady), der har jeg postet for alle frem til 140, om enn de fleste i uferdige versjoner. Jeg sitter altså i april 2017 og skriver dette, det er påskeaften, og kanskje passende å tenke over de helt store tema. Mens jeg skriver dette hører jeg passende Bachs Matteuspasjon, dirigert av Helmuth Rilling, Hanssler complete edition. I de siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom, han jeg gjentatte ganger har skrevet om, og hver gang har holdt frem som det viktigste at ingen vet hvem han er, og ingen kan finne det ut. Shakespeare har ikke etterlatt seg noen spor, annet enn sonettene selv, og de er så lite konkrete at det eneste man egentlig har å spekulere fra, er tilegnelsen i utgaven publisert av Thomas Thorpe i 1609, der THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS. er Mr.W.H. Punktumene og de store bokstavene er fra originalen, kursiven er min. Initialene W.H. er han sonettene er tilegnet, og man går derfor ut fra at det også er han poeten henvender seg til i de 126 første sonettene. Alle med initialer W.H. i Shakespeares samtid er prøvd som kandidat, i tillegg til mange som ikke har hatt dem, men ingen av teoriene kan bli bekreftet eller avkreftet.

Derfor leser ikke jeg sonettene biografisk. For meg er det poeten eller sonettskriveren som er den elskende, og den skjønne ungdom som er den elskede, og de to kan like godt være oppdiktede ideal, som to virkelige mennesker med vanlige liv. De to, den elskende og den elskede, er som de nedfeller seg i sonettene, det er alt vi vet om dem, og alt vi trenger å vite.

Her, i sonett 123, vender poeten seg tilbake til de evige tema, etter å ha balet litt med mer hverdagslige problemer i sonett 122, og strevd med manglende trofasthet i sonettene 117 til 121. Han henvender seg til Tiden selv, Tiden personifisert med stor bokstav, og setter sin egen kjærlighet til den skjønne ungdom opp mot Tidens gang. Han hevder Tiden er foranderlig, eller at med Tidens gang blir tingene som skjer, verkene som blir bygget og bragdene som blir gjort, alt blir forandret og oppfatningen av det blir forandret. Det er ikke til å stole på, det er ikke til å bli stående og beundre, det er gamle ting i ny kledning, som vi i våre korte liv likevel vil sette pris på, og liksom vil late som er det vi egentlig ønsket. I alt dette ubestandige og foranderlige er det noe sonettskriveren sverger på vil vare evig, og det er hans egen sannhet, hans egen trofasthet.

Sonnet 123

No! Time, thou shalt not boast that I do change.
Thy pyramids built up with newer might
To me are nothing novel, nothing strange;
They are but dressings of a former sight.
Our dates are brief, and therefore we admire
What thou dost foist upon us that is old,
And rather make them born to our desire
Than think that we before have heard them told.
Thy registers and thee I both defy,
Not wond’ring at the present, nor the past,
For thy records, and what we see, doth lie,
Made more or less by thy continual haste.
This I do vow and this shall ever be:
I will be true despite thy scythe and thee.

Min oversettelse

Sonett 123

Nei! Tid, du skal ikke skryte av at jeg endres:
Dine obelisker bygget opp med nyere velde
Er ikke noe nytt for meg, ikke noe rart
De er ikke annet enn kledning av et tidligere syn.
Våre dager er korte, og derfor beundrer vi
Hva gammelt du lurer inn i oss;
Og gjør det født til våre ønsker
Heller enn å tenke at dette har vi hørt før.
Dine protokoller og deg trosser jeg begge.
Uten å undres over verken nåtiden eller fortiden,
For dine minner og hva vi ser i dem, de lyver,
Gjort mer eller mindre av din kontinuerlige hast.
Dette sverger jeg skal for alltid være;
Jeg vil bli sann, tross din ljå og deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

I de første uktastene inneholder oversettelsen alltid feil. Her må også med at sonetten florerer i litt ulike utgaver, nettsiden Shakespeare-sonnets har ikke utropstegn etter No (nei) i første linje, quarto-utgaven av 1609 har det, og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems skriver at dette er ett av bare fem eksempler på utropstegn i denne førsteutgaven, og altså noe ganske spesielt. Redaktøren av Shakespeare-sonnets forklarer ikke hvorfor han har tatt det bort.

Time står med stor bokstav, så han henvender seg til Tiden som en person. Tiden har evnen til å endre og ødelegge, her forsikrer den elskende poeten altså at det ikke vil skje med ham. På engelsk er change (endre, forandre, skifte) ikke transitivt, så det trengs ikke spesifiseres hva som skal endres. På norsk må med endre meg eller forandre meg, noe som gir en idé om at sonettskriveren skal forandre seg, og bli litt annerledes. Det er altså Kjærligheten hans som er bestandig, det er den som ikke skal forandres. Jeg prøver nå i en revidert versjon å la endres stå i stedet for «endre meg». Pyramidene (pyramids) på Shakespeares tid trengte ikke være bare pyramider, ordet ble også brukt om obelisker og om tårn, og om støttepilarer. Det skriver både Oxford-utgaven av sonettene og nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ShakespeareWords. Kanskje skulle det vært oversatt med et annet ord enn pyramide, for å vise at det nok ikke er de egyptiske pyramidene det er snakk om. Uansett er de nå i Tidens eie, thy pyramids, kanskje forstått som om det er pyramidene (og andre store prosjekter) bygget i løpet av tidens gang, og som det nå er Tiden som bærer videre. Oversettelsesteknisk er det spørsmål om hvordan man skal oversette might, i denne sammenhengen, jeg finner «velde» å være mest dekkende. Kanskje må jeg også ha med her at det har vært spekulert i hva newer might (nyere velde) skal være, om sonetten kanskje refererer til noen nyere pyramider, eller tårn eller søyler, og ikke til de gamle egyptiske. Det kan også være en referanse til samtidens ambisjoner om å bygge pyramidene på ny, eller til å signalisere ambisjoner ved å ville bygge pyramidene, i direkte eller overført betydning, kanskje litt sånn som Jens Stoltenbergs nå herostratisk berømte månelanding. For meg er det ikke så viktig å tvinge mening inn i hvert ord, den overordnede meningen er veldig klar, her handler det om å sette egen kjærlighet i sammenheng med store og varige prosjekter. Om man ser til nybygging av pyramidene, så passer det godt til å være ny kledning av gamle syn, det gamle på en ny måte, ikke noe nytt under solen.

I andre kvartett er poenget at vårt liv er kort, og at vi derfor setter pris på hva som kommer inn i det av ting som har vært før, for oss vil det uansett være nytt. To foist something/someone (up)on someone er «å prakke noe(n) på noen», skriver ordboken, det er tiden som lurer det inn i oss, smugler det inn, og får det til å se nytt ut, selv om det egentlig er gammelt. I våre korte liv synes vi det er greit, det passer våre ønsker (born to our desire), og det er ikke så farlig at dette er noe vi har hørt eller lest om.

Med register i linje 9 menes offisielle nedtegnelser, eller officially written records, som Oxford-utgaven av sonettene skriver. Poeten henvender seg i denne kvartetten til Tiden selv, og det er Tidens offisielle nedtegnelser, tidens protokoller, poeten trosser, som han også trosser Tiden selv. Ordet register har samme mening som record, i linje 11, der er det også tidens nedtegnelser, protokoller og arkiv det dreier seg om. Merk at ordet record for å være tro mot den jambiske rytmen skal ha trykket på andre stavelse, reCORDS. Med Not wond’ring at the present, nor the past menes at poeten ikke undrer seg eller forundrer seg over hva som har skjedd, eller som nå skjer, han blir ikke brakt ut av likevekt, lar seg ikke imponere. For han vet at tingene ikke er som de ser ut, slik det står i linje 11, thy records, and what we see, doth lie, «dine nedtegnelser og hva vi ser (i dem), lyver». Her kan vi kanskje ta med i forbifarten at verbet doth blir brukt i pural, selv om det strengt tatt er singular, tilsvarende does. Linje 12 har en forklaring på hvorfor vi ikke kan stole på hva som står i Tidens protokoller, hvorfor de lyver, det er fordi Tiden går med en slik fart (thy continual haste), at hva som skjer blir gjort mer, eller mindre (made more or less). Så tiden er ustadig, mens poetens kjærlighet til den skjønne ungdom, er evig.

Det er dette som står i den siste kupletten, konklusjonen. Sonettskriveren sverger han vil forbli sann (true), tross tidens og dens ljå (I will be true despite thy scythe and thee). Med sann menes trofast, altså trofast i kjærligheten til den skjønne ungdom, men også det at sonettskriveren vil snakke sant. I linje 13 kan den andre this (dette) referere til selve sonetten, beslektet med slik det er brukt i berømte sonett 18, men det kan også referere til utsagnet han kommer med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der de bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok og Oxford dictionary of English language.

foist smugle (inn), ta inn i smug
defy trosse, gjøre motstand
scythe ljå

Kommentar til sonetten

I denne og de andre siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom vender vi altså tilbake til de evige og opphøyde tema, etter at poeten har strevd med å forklare ubestandighet og utroskap i sin egen kjærlighet til den skjønne. Nå er det tvert i mot at kjærligheten er bestandig og urokkelig, og at den og sonnetskriveren forblir sann, samme hva Tiden forsøker å gjøre med den.

Formelen for Shakespeares elisabethianske (eller engelske) sonetter er tre kvartetter med fire linjer først, og så en tolinjet kuplett til slutt. Hver av kvartettene inneholder et bilde eller en tanke, og de tre kvartettene er variasjoner av denne tanken. Så kommer konklusjonen, som enten er en oppsummering og en spissing av de tolv første linjene, eller en tanke som står i motsetning til dem. Skal det stå som en motsetning, som det delvis gjør i denne sonetten, så er det en ganske sterk disbalanse i argumentasjonen, siden første «halvdel» får 12 linjer, og konklusjonen bare får 2. I de italienske sonettene perfeksjonert av Petrarca er styrkeforholdet 8 linjer først, og så 6 linjer til slutt. Da får man en ordentlig motsetning, og to tanker som kan møte hverandre og konkurrere.

Ideen i de tre første kvartettene i sonett 123 er at ingenting i Tiden egentlig er nytt. Først er det pyramidene som ikke er noe nytt og merkelig, bare ny kledning av gamle syn. Så er det livet som er kort, og vi derfor tror det er nytt og ønsket, det Tiden lurer i oss, og som egentlig er gammelt, og noe vi har hørt før. I tredje kvartett er det en viss utvikling, med at poeten proklamerer at han forakter Tiden og dens protokoller, for hva vi ser i den og dem er løgn, forstørret eller forminsket av tidens gang. Mot dette setter han sin egen kjærlighet, som vil forbli sann, og som den er, til tross for Tiden og dens ljå, den ljåen som ellers hogger ned alt.

At Tiden farer frem med ljå er et bilde Shakespeare også ellers har brukt i sonettene sine. Det er begge de to som har med tiden å gjøre, nummer 12 (And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence – og ingenting kan mot Tidens ljå forsvare seg) med de 12 månedene i året, og nummer 60 (And nothing stands but for his scythe to mow – Og ingenting står mot hans ljå å slå) med de 60 sekundene i et minutt, og 60 minutt i en time. I tillegg er det brukt i nummer 100 (So thou prevent’st his scythe and crooked knife – Så du hindrer hans ljå og krokete kniv). Som man ser er det alltid brukt på denne måten, nesten som ljåen er et attributt til tiden. På norsk er det Døden som er mannen med ljåen, men også Tiden personifisert er ofte også utstyrt med en ljå og et timeglass.

Det andre bildet Shakespeare bruker er pyramid (pyramide, obelisk, pillar), et ord Shakespeare bruker to andre steder, begge i Two noble kinsmen, som han skrev sammen med John Fletcher, og som derfor står litt utenom Shakespeares øvrige tekster. Også der er det ikke de gamle egyptiske pyramidene som skal bygges, men nye og ambisiøse, slik at pyramidene blir en slags metafor for noe stort og praktfullt, noe ambisiøst. For poeten i denne sonetten vil det imidlertid aldri bli noe stort og forunderlig over dem, bare varianter over ting han har sett før. Også når han snakker om registerne (registers) og protokollene (records), ting som har hendt, så er det noe som ikke imponerer ham. Kritikken går i at det er ikke helt hva det gir seg ut for, det er varianter av ting man har sett før, det er ikke sant og ekte. Mot dette setter poeten sin kjærlighet, her uttrykt gjennom poeten selv (I will be true – Jeg vil forbli sann), som noe som ikke vil endre seg, og som ikke vil se ut som noe annet enn det det er.

Denne sonetten begynner med No, Nei, i første linje. Den neste sonetten, nummer 124, har No som første ord i linje 5, mens nummer 125 har no som start i linje 9. Nektelsesordet innleder altså hver av de tre kvartettene nedover. Man skulle, som Shakespeare-sonnets skriver, da vente at nei innledet konklusjonen i sonett 126, men i den sonetten er det ingen konklusjon, den har bare 12 linjer.

Min gjendiktning

Forrige sonett, nr 122, gjendiktet jeg så det skulle være trykktung utgang i hver linje. Det er noe formen krever, men som er vanskelig på norsk, siden det praktisk talt krever at hver linje må slutte med et enstavelsesord. De aller fleste norske ord med to stavelser har trykket på første stavelse, i alle bøyninger av substantiv og verb er det slik, bøyningsendelsen er alltid trykksvak (unntak kan være siste ‘e’ i bestemt flertall substantiv, den kan tvinges til å være trykksterk, som i linje 7 i gjendiktningen min). Så å tvinge inn denne regelen gir ganske store begrensninger for hvordan linjene må settes opp. Og resten av linjen får jeg ikke til å følge jambene. Norsk er ikke laget for å skrive sonetter på denne formen, og det kan godt hende gjendiktningene ville blitt bedre ved ikke å følge reglene så strengt. Uansett er disse gjendiktningene mest ment som litt uhøytidelige øvelser for meg selv, sonettene leses som all poesi best i original, oversettelsene og gjendiktningene fungerer helst som en forklaring, en inngangsport.

Sonett 123

Nei! Tid, skryt ei at jeg meg endres snart:
Dine søyler bygget med nyhets makt
Er ei for meg verken nytt eller rart
Kun kledning av en tidlig’re prakt.
Vårt liv er kort, så beundrer vi det
Du lurer i oss som gammelt er;
Og gjør det heller født til ønskene
Enn tenke vi har vel hørt før det der.
Dine registre og deg trosser jeg.
Uten å undres over verken nå eller før,
For hva som står og hva vi ser, er feil
Gjort mer, gjort mindre av farten du gjør.
Hva evig vil være sverger jeg på;
Forblir jeg sann, tross deg og tross din ljå.

 

Sonett 120, av William Shakespeare – That you were once unkind befriends me now

Shakespeares sonetter ble første gang utgitt i 1609, i en Quarto publisert av Thomas Thorpe (1569 – 1625). En quarto var et format som ble mye brukt i bokutgivelser på Shakespeares tid, de aller fleste tidlige utgvielser av Shakespeares tekster brukte dette formatet. Det går ut på å brette et stykke papir i to halvdeler først en gang, så en gang til, slik at man fra det ene arket får 8 sider. Slik sparer man mye papir, en tid papir var veldig dyrt. Det er ikke i det hele tatt klart hvor Thomas Thorpe fikk tekstene fra, annet enn at de er fra Shakespeare selv, og det er heller ikke kjent om Shakespeare godkjente utgivelsen. Det er antatt sonettene er skrevet på 1590-tallet, altså mer enn ti år før de ble utgitt, og før de alle sammen plutselig utgis samlet, så er det bare spor av fire av dem, nummer 138, 144 og de to siste, 153 og 154. Resten er noe av et mysterium.

Siden ingen kan vite om dette er en autorativ utgivelse, godkjent av Shakespeare selv, kan ingen heller være sikre på at dette er rekkefølgen Shakespeare ville ha. Men forsøkene på å bruke en annen rekkefølge enn den Thorpe brukte, har aldri vunnet frem. Kritikerne og leserne er enige om at denne rekkefølgen er den beste. Slik blir sonettene en enesteående samling enkeltdikt, som fungerer uten å leses i sammenheng med de andre sonettene, men som fremstår enda mer enestående, om det leses som en syklus. Samlet viser de de skiftende stemningene i kjærligheten, og sonettskriverens reaksjoner på ulike hendelser i forholdet.

Grupperingen er at de 126 første sonettene er til en ung mann, tilegnet W. H., står det i den første utgivelsen til Thorpe, to the only begetter of this sonnets, Mr. W. H. Ingen kan si sikkert hvem denne W. H. måtte være. De neste frem til 152 er til en mørkhåret kvinne, The dark lady, heller ikke hun er kjent. De to siste står helt utenom, og er ikke rettet til noen spesielle. Mange har forsøkt å lese sonettene biografisk, noe som er veldig vanskelig, siden så godt som ingenting av Shakespeares biografi er kjent, annet enn det helt formelle, som når han giftet seg, når han fikk barn, og når han kjøpte landsted og annet som ble registrert i lovbøkene. Den biografiske lesningen kan ikke bli annet enn spekulasjoner.

Her på denne bloggen blir sonettene lest og tolket mer på det idemessige plan. Det er en sonettskriver, en elskende poet, som skriver til og om en elsket, ung skjønnhet, den skjønne ungdom, og reagerer på forskjellige ting som denne skjønne ungdom gjør, og på ting som skjer i forholdet mellom dem. Sonettskriveren er på en måte ikke Shakespeare, men en poet diktet opp av Shakespeare, nesten som fortelleren i en roman.

Sonettene fra nummer 117 til 121 handler om hvordan sonettskriveren skal kunne forklare at han ikke har vært den skjønne ungdom tro, tross den ubetingede kjærlighetserklæringen han kommer med i sonett nummer 116. Vi har sett hvordan Shakespeare bruker hele sitt litterære mesterskap til å forklare det uforklarlige, forsvare det som ikke lar seg forsvare, i sonett nummer 118, der det er frykten for at noe skal være galt i forholdet, gjør at noe blir galt, slik en medisin man tar for å forebygge sykdom i noen tilfeller kan forårsake sykdom. I nummer 117 og 119 er ikke forsvaret og forklaringen fullt så overbevisende. Og her, i nummer 120, forsøker han en noe annen strategi.

Sonnet 120

That you were once unkind befriends me now,
And for that sorrow, which I then did feel,
Needs must I under my transgression bow,
Unless my nerves were brass or hammered steel.
For if you were by my unkindness shaken,
As I by yours, you’ve passed a hell of time;
And I, a tyrant, have no leisure taken
To weigh how once I suffered in your crime.
O! that our night of woe might have remembered
My deepest sense, how hard true sorrow hits,
And soon to you, as you to me then tendered
The humble salve, which wounded bosoms fits!
But that your trespass now becomes a fee;
Mine ransoms yours, and yours must ransom me.

Min oversettelse

Sonett 120

At du ikke var snill blir venn med meg nå,
Og for den sorgen, som jeg den gang følte,
Trenger jeg bøye (meg) under min overtredelse,
Om ikke mine nerver var av messing eller hamret stål.
For hvis du var rystet av min taktløshet,
Som jeg av din, da har du et helvete hatt;
Og jeg, en tyrann, har ikke tatt meg tid
Til å overveie hvordan jeg en gang led i din gjerning.
O! At vår natt av sorg kan ha minnet
Min dypeste følelse på, hvor hardt ekte sorg treffer,
Og snart til deg, som du til meg, så tilbudt
Den ydmyke salve, som passer til sårede bryst!
Men at din overtredelse nå blir en belønning;
Min kjøper deg fri, som din må kjøpe fri meg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversetten er ennå ufullstendig.

Befriends me er en litt spesiell vending der i starten, at den elskede ikke var snill mot ham (unkind), skulle jo ikke være noe å bli venn med (befriends me). Meningen er at han har kommet seg over det, har vennet seg til det, og følelsen over det som har skjedd er nå «hans venn». Det kan også leses som at det at den elskede en gang har gjort noe galt, nå vil være bra for den elskende poeten i det videre forholdet. Then (den gang) i linje to er den gang uretten ble begått, den gang den elskende følte seg dårlig behandlet. Linje 3 har jeg vrengt litt på for å få leselig norsk, den skal uttrykke det samme som originalen, needs betyr her noe i retning av «er jeg nødt til, det er nødvendig (at jeg)». Kanskje kan man for hammered steel på norsk prøve «herdet stål», for å få frem den samme meningen som den som er i linje 4, men «herdet» og «hamret» stål er ikke det samme. Hamret stål var gjerne hardere, og ble brukt til å lage sverd. Herdet stål er også hardere, men herdingen foregår med kjemiske og fysiske prosesser, oppvarming og avkjøling, ikke av hamring. Jeg er ikke helt sikker på om hamringen gjorde stålet sterkere, eller bare fikk det til den formen det skulle ha. Så det er en litt komplisert mening med stadig nye underordnede leddsetninger, der sonettskriveren sier at det at den elskede en gang var ugrei mot ham, ikke lenger er noe problem, eller er noe han har vennet seg til, og videre at under denne sorgen, som han følte den gang, må han legge sin egen overskridelse (transgression) – en omskrivelse, de har begge vært ugreie, begge vært utro – om da ikke nervene hadde vært av messing eller stål. Eller for å si det litt enklere, han har oppført seg dårlig, men finner trøst i at også den elskede har gjort det.

For unkindness i linje 5 har Oxford English Dictionary inconsiderate (taktløs, hensynsløs) and harsh behaviour, så «taktløs» må være en grei oversettelse. I linje 6 er det spørsmål om å oversette hell med Helvete,  i hell of time, som den elskede må ha hatt om han har hatt det som sonettskriveren mens den taktløse gjerningen (unkindness) ble begått. Det lyder kanskje litt sterkere på norsk enn på engelsk, og a hell of time bruker engelskmennene oftere enn vi bruker «en helvetes tid». Vi bruker vel oftere i tilsvarende situasjoner bare «et helvete. Det gjør jeg også. To be at leisure er «å ha fri, å ha god tid», så når sonettskriveren have no leisure taken, så «har han ikke tatt seg tid (til å)». To weigh skulle bli greit oversatt med «å overveie», crime er egentlig «kriminalitet» eller «kriminelle gjerning», men det skulle ikke by på forvirring å oversette med «gjerning». Merk at vendingen suffer in your crime er uvanlig, preposisjonen pleier heller være from (fra) eller under (under), her er det altså in (i). Den siste linjen i denne kvartetten ble ganske lang i oversettelsen, ellers skulle linjene 5 til 8 ikke by på spesielle problemer.

I linje 9 står det our night of sorrow, «vår natt av sorg», noe som kan indikere at dette er en natt de har tilbrakt sammen, eller i hvert fall at at det er en sorg de har hatt sammen. Ellers i sonetten er jo sorgen og lidelsen delt til dem hver for seg, det har ikke vært noe fellesskap hittil, det har vært «din sorg», og «min». Uttrykket night of sorrow skal nok leses billedlig, det er ikke en spesiell natt med sorg, men den tiden da sorgen var på sitt dypeste og mørkeste. Om det er snakk om konkret utroskap, kunne det jo være natten utroskapet ble begått, men denne lesingen som for meg ville kunne vært naturlig, ser jeg verken hos Colin Burrow i Oxford-utgaven av sonettene eller på nettsiden Shakespeare sonnets. Begge snakker om den billedlige meningen, den om den mørkeste perioden med sorg og smerte. Remembered i linjen er ikke så mye «husket», som «husket på», eller «minnet om», og subjektet som blir «minnet om» eller som «husker på» er my deepest sense (mine dypeste følelser, min innerste sjel), i linjen under. Tendered i linje 11 er brukt som verb, tilbudt, og det som blir tilbudt er den ydmyke salven som kan hele eller lindre sårede bryst, The humble salve, which wounded bosoms fits!, altså anger og tilgivelse, og ny kjærlighet. Strengt tatt er subjektet som tilbyr denne medisinen, denne salven, our night of woe i linje 9, sånn at denne natten er så fryktelig, at de elskende forstår at dette må de bort fra, så de må søke tilgivelsen og ny kjærlighet, sammen. Her må vi også ha med at det er problemer med tegnsettingen. I originalen, Quarto 1609, står det bare

And ſoone to you,as you to me then tendred

Nettsiden Shakespeare sonnets har satt inn komma etter før then, Oxford-utgaven har komma etter, og jeg har valgt å droppe kommaet. Det må i denne sammenhengen også med at Quarto-utgaven av 1609 ikke er noen original man kan ha som rettesnor, også den inneholder feil, så det lar seg ikke gjøre å finne ut hva Shakespeare selv egentlig ønske, eller komme frem til noe som er riktig. Meningen skal uansett være nokså som jeg har forklart den, og kommaet kan settes inn for å understreke hvilke deler som hører sammen. Colin Burrow i Oxford-utgaven mener komma etter then for å understreke (emphasize) at perioden med atskillelse (separation) og forsoning (reconciliation) er den samme gjennom hele (is the same throughout).

Trespass er overtredelse og (eiendoms)krenkelse, brukt her er det en omskriving av «synd» eller «ugjerning», altså det de to elskende har gjort med hverandre. Nå blir altså det en fee, et gode, en fordel. Det virker kanskje litt kunstig med But, norsk «men», i starten av setningen der, denne konjunksjonen skal jo indikere en motsetning, eller at det kommer noe som bryter med hva som allerede er sagt. Her virker det på meg som konklusjonen er i tråd med de 12 siste linjene sier, forbrytelsen (trespass, egentlig krenkelsen) blir nå en beholdning (fee). Så er det sistelinjen som sier at min overtredelse kjøper fri deg, slik din må kjøpe fri meg. Det er en retorisk figur med gjentagelsen av ransom, og det er også å legge merke til sonettskriverens egen forbrytelse kjøper fri den elskede ungdom, slik den elskede ungdoms forbrytelse kjøpe fri sonettskriveren fra hans. Det er altså frikjøpet fra sonettskriverens forbrytelse som skjer, mens frikjøpet fra den elskede ungdoms skje. Her kan det altså se ut som om sonettskriveren egentlig tilgir seg selv, med liksom å tilgi den andre for en tilsvarende forbrytelse. Det blir noe sånt som: siden du har gjort urett mot meg, er jeg frikjøpt fra å ha gjort urett mot deg. Slik snakker kanskje ikke sanne elskende. Men dette er et tolkningsspørsmål, og her i denne kommentaren, gjaldt å få frem hva sonetten sier.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

transgression 1. (om lov eller regel) overtredelse 2. overskridelse 3. synd, forsyndelse, forseelse 4.  (geologi) transgresjon

brass 1. messing, ting av messing, bronse

leisure subst. fritid, god tid, otium, (som adj. ledig, fri, ikke opptatt, fritids-)

tender verb 1. tilby 2. (høytidelig) innlevere, levere, overlate 3. legge frem 4. uttrykke, fremføre, overbringe 5. (tilby seg å) betale 6. (jus) legge inn et anbud

trespass 1. (jus, også trespass to property) eiendomskrenkelse 2. (lov)overtredelse 3. (jus, også trespass to person) personkrenkelse 4. overgrep, inngrep 5. (bibelsk eller gammeldags) synd, forseelse, overtredelse, feil, skyld

fee 1. honorar, salær, godtgjørelse 2. avgift, gebyr, egenandel, egenbetaling 3. skolepenger, semesteravgift 4. (jus) arvegods, arvet (besittelsesrett til) jordeiendom 5. (historisk) len 6. (amer.) drikkepenger

ransom 1. kjøpe fri, løse ut, løskjøpe 2. (religion) (for)løse 3. kreve løsepenger for 4. frigi mot løsepenger

Kommentar til sonetten

I de foregående sonettene, fra 117 til 119, gjør sonettskriveren sitt ytterste for å få uttrykket hvordan han kunne svikte en elsket han elsker så høyt, og som han har erklært evig og betingelsesløs kjærlighet til i sonett 116. Her, i sonett 120, velger han en annen strategi, og ser tilbake til en tid hvor også den elskede sviktet. Det at han som den elskende vet hva det vil si å bli utsatt for svik i kjærligheten, gjør ham bedre i stand til å skjønne hvordan den elskede ungdom nå har det, nå som det er han som er sveket. Det gjensidige sviket blir forsøkt gjort til et gode, en beholdning, siden de nå begge vil skjønne hvor viktig det er at de holder sammen, og hvor vondt det er når de sviker hverandre.

Sammenligningene som blir gjort er stort sett økonomiske og juridiske, med et innslag av medisinsk med den lindrende salven i linje 12. Det blir snakket om «overskridelser» (transgression, trespass), uttrykk fra den juridiske verden, og det blir snakket om fee (salær, honorar) og ransom (kjøpe fri), økonomiske og juridiske uttrykk. Hva sviket består i blir som vanlig ikke spesifisert, sonettene er notoriske i ikke å være konkrete i hva som har skjedd, og det lar seg ikke gjøre å bestemme om det er utroskap i tanker eller gjerning, og heller ikke i hvilken grad forholdet mellom de to er så sterkt at det gir dem rett i å føle seg sveket. Om man leser sonettskriveren til å være Shakespeare selv, så er han en gift mann i 30-årene på den tiden disse sonettene blir skrevet, og den elskede ungdom er en ung mann tidlig i 20-årene, eller yngre. Ugjerningen, sviket og/eller utroskapet blir betegnet med ordene unkind, unkindness, crime og bare mine og yours, altså ganske forsiktig, mens lidelsene de fremkaller får kraftigere uttrykkk: hell of time, suffered, how hard true sorrow hits. Han skriver også han måtte ha nerver av metall, altså ikke menneskelige følelser, om han ikke hadde følt på dette og måttet bøye seg under det.

Ved å være skrevet på denne måten bryter denne sonetten litt med tradisjonen, der den elskende sonettskriveren skal forgude og opphøye den elskede personen sonetten er tilegnet. Det tar seg ikke ut for en ydmyk sonettskriver å unnskylde sine feil med at den elskede også gjør feil. Det vanlige er at den elskede er ufeilbarlig, nærmest guddommelig, mens en selv er så menneskelig og full av feil, at en aldri kan være verdig en sånn skjønnhet. De fleste av Shakespeares sonetter er også slik, og de best likte og mest berømte er aldri slik.

I det virkelige liv er imidlertid feilene i et menneskelig forhold mer jevnt fordelt, og det kan kanskje la seg gjøre å søke trøst i den andres feil, når man angrer og lider under ens egne. Sånn kan man si at Shakespeare i sine sonetter behandler det meste av de følelser og stemninger man kan gå gjennom i kjærligheten til et annet menneske. Her blir det forsøkt å argumentere at når begge i et forhold har gjort feil, så blir det så vondt, at det eneste de gjensidig elskende kan gjøre, er å bruke dette vonde til å huske hvor viktig det er at de holder sammen, og elsker hverandre. Konklusjonen i siste linje er at når de begge har gjort feil, så blir feilen løsepengene til å kjøpe den andre fri. De kan altså elske hverandre fra før, som om de var fri fra skyld, og om de husker skylden, så husker de også smerten, slik at de må elske hverandre på ny, og la denne kjærligheten være salven som lindrer smerten den gjensidige forbrytelsen har gitt dem.

Min gjendiktning

Gjendiktningen av sonettene til Shakespeare er notorisk vanskelig. Som regel gjelder det å tvinge inn de nødvendige antall stavelser og riktige rim, og sørge for at meningen i originalen noenlunde kommer frem i et språk som ikke blir for kunstig. Resultatet pleier mer bli en øvelse for gjendikteren, enn reproduksjon av stor kunst.

Sonett 120

At du var usnill, det er nå min venn,
Og for den sorg jeg en gang følte på,
Må jeg for min synd bøye meg hen,
Om nervene ei var messing og stål.
Hvis du rystet av min gemenhet gitt,
Som jeg av din, har du helvete hatt;
Og jeg, tyrann, har meg ikke tatt tid
Å tenke på hvordan det da var fatt.
O! At din natt av sorg kan ha minnet
Meg på hvor hardt sann sorg oss smerter,
Og snart til deg, så meg, til å finne
Den salve som lindrer vonde hjerter!
Men at din synd nå et gode vil bli;
Min frikjøper deg, din meg kjøper fri.

På helt grei litteratur går det an å lese mer om sonettene som en samlet utgivelse.

Sonett 111, av William Shakespeare – O! for my sake do you with Fortune chide,

I 2014 var ikke bloggen så aktiv, så dette innlegget er tilbakepostet fra januar 2017. Med det skal sonettene frem til 116 være på plass, om enn langt fra like gjennomarbeidet alle, mens det fra 117 til 124 fremdeles er hull. De vil bli tettet igjen lørdager fremover, før jeg går i gang med å rette på og skrive ferdig sonettpostene som er påbegynt, men ikke gjort skikkelig. Med tiden håper jeg å få en god oversettelse, en grei kommentar og en gjendiktning til dem alle. Det er altså langt igjen, og jeg har også andre ting å gjøre.

For denne sonetten har jeg bare postet et lite skjellett, så jeg kan ha en lenke å poste til fra siden min med Shakespeares sonetter. Den finner dere i menyen øverst. Resten av arbeidet vil antagelig komme i den senere rettelsen. Først vil jeg prioritere å få ferdig sonettene fra 127, og utover, de om den mørke kvinnen (dark lady).

I originalutgaven av denne sonetten, Quarto 1609, står det ikke with i første linje, men «wish». Forskningen har kommet frem til at det må være en trykkfeil. Meningen blir altfor anstrengt om det virkelig skal være wish, det er en formulering Shakespeare ellers aldri bruker, og som også ser veldig rar ut. Enten ønsker man da Fortuna skjenn, eller så er det slik at om man ønsker Fortuna, skal man kjenne. Begge deler virker urimelig. Derimot går with forholdsvis greit, selv om denne sonetten også ellers har vanskeligheter.

Det var så langt jeg kom, for nå.

Sonnet 111

O! for my sake do you with Fortune chide,
The guilty goddess of my harmful deeds,
That did not better for my life provide
Than public means which public manners breeds.
Thence comes it that my name receives a brand,
And almost thence my nature is subdued
To what it works in, like the dyer’s hand:
Pity me, then, and wish I were renewed;
Whilst, like a willing patient, I will drink
Potions of eisel ‘gainst my strong infection;
No bitterness that I will bitter think,
Nor double penance, to correct correction.
Pity me then, dear friend, and I assure ye,
Even that your pity is enough to cure me.

Min oversettelse

Sonett 111

Åh! klager du på Fortuna for min skyld,
Den skyldige guddinnen for mine skadelige gjerninger,
Som ikke skaffet noe bedre for mitt liv
Enn offentlige måter som forer offentlige måter.
I tillegg kommer at mitt navn tar i mot en merkevare,
Og nesten så min natur er beseiret
I hva den arbeider i, som fargerens hånd:
Føl med meg, da, og ønsk jeg var fornyet;
Mens, som en villig pasient, vil jeg drikke
Doser av eisel mot min sterke infeksjon;
Ingen bitterhet som jeg vil bittert tenke,
Eller dobbel bot, for å rette rettelsen.
Føl for meg da, kjære venn, og jeg garanterer deg,
Til og med det vil være nok til å lege meg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er som man ser, ennå ikke gjennomarbeidet.

 

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

chide 1. skjenne på, skjelle på, irettesette, klandre 2.  (gammeldags) klage, syte

provide utruste, forsyne, skaffe

subdued 1. beseiret, overvunnet 2. underkuet, undertrykt, betvunget, kuet 3. (overført) temmet, tøylet 4 dempet, rolig 5. lavmælt, stillferdig 6. (om farger e.l.) diskret, dus, rolig, mild 7. spak 8. behersket, avmålt 9. myk, avrundet, med myke konturer

dyer farger (a person whose trade is the dyeing of cloth or other material – Oxford)

eisel står ikke,

penance bot, botsøvelse

Kommentar til sonetten

Vil komme…

Min gjendiktning

Jeg skal prøve å få den også på plass.

Sonett 27, av William Shakespeare – Weary with toil, I haste me to my bed

Tiden er inne for et høydepunkt blant sonettene til William Shakespeare. Sonett 27 innleder en ny gruppe på 4 sonetter, frem til nummer 30, hvor stemningen er roligere og mer ettertenksom. Tankene går også mer inn på den elskende selv, på poeten, og hvordan han føler seg i kjærligheten til den skjønne elskede. Det er et poeng i disse fire sonettene at den elskede ikke er til stede, den elskende er alene, og får således rikelig anledning til meditativ tenking. Dette er også et typisk motiv i mange andre klassiske sonetter, og klassiske dikt, og det er et tema som aldri vil bli uttømt. Elskende vil alltid fortsette å gi uttrykk for sine tanker til en elsket som ikke er til stede.

Denne sonetten, nummer 27, er en sonett som passer å leses om kvelden, når den man elsker er langt unna. Den passer kanskje ekstra godt hvis forholdet til den elskede er uavklart, hvis man har en del ting å tenke gjennom. Denne sonetten gir med forunderlig ro uttrykk for den stemning og de tanker man kan ha da. Jeg ville gjerne hvis jeg hadde kontroll over lesningen deres, lesere, satt i gang en metronom på sakte fart, og lest sonetten langsomt og uungåelig gjennom, tikk – – – takk, tikk – – – takk…

Sonnet 27

Weary with toil, I haste me to my bed,
The dear repose for limbs with travail tired;
But then begins a journey in my head
To work my mind, when body’s work’s expired:
For then my thoughts–from far where I abide–
Intend a zealous pilgrimage to thee,
And keep my drooping eyelids open wide,
Looking on darkness which the blind do see:
Save that my soul’s imaginary sight
Presents thy shadow to my sightless view,
Which, like a jewel hung in ghastly night,
Makes black night beauteous, and her old face new.
Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee, and for myself, no quiet find.

Min oversettelse

Sliten av strev, jeg skynder meg i seng
Den kjære hvile for lemmer slitne av reise
Men så begynner en reise i mitt hode
Å virke med sinnet, når kroppens virke går ut
For da har mine tanker – fra fjernt hvor jeg er –
Til hensikt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og jeg holder mine hengende øyelokk vidåpne
Ser på det mørket som blinde kan se
Foruten min sjels imaginære syn
Viser din skygge til mitt synsløse blikk
Som, lik en juvel hengt i uhyggelig natt
Gjør svart natt fager, og hennes gamle ansikt nytt
Se så! Om dagen mine lemmer,om natten mitt sinne
For deg, og for meg, ingen ro vil finne.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen gikk sammen med resten av posten gjennom en liten revidering desember 2018. Ved å bruke også Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter ble jeg oppmerksom på et problem i ordvalget for moderne engelsk, sammenlignet med det som står i førsteutgaven av sonettene, Quarto fra 1609. Det dreier seg om ordet ‘trauaill’, som kan være enten travel (reise) eller travail (slit). Nettsiden Shakespeare sonnets gjør ikke noe poeng av dette, og bruker travel helt uproblematisk. Engelsk Wikipedia har travail, mens Shakespeare-appen min bruker travel. Ellers ser det på nettet ut til å være flittig bruk av begge deler. På meg ser det ut til at tradisjonen har vært å bruke travel, men Oxford-utgaven, som er fra 2002, setter inn travail. Begge deler gir mening. I originalen står det altså trauaill, et ord som ikke lenger blir brukt. Det er ganske åpenbart at Shakespeare bruker ordet i et ordspill, og det er dette som er argumentet for Oxford-utgaven å sette inn ordet fra originalen (Q’s form has been retained). I oversettelsen har jeg forsøkt å få med både «reisen» og «slitet». Her er også at det hadde vært fint å kunne oversette travel og journey med forskjellige ord, på norsk blir reise brukt for begge, men det er tydelige nyanseforskjeller på engelsk. Travel er generell reise, men journey er lenger og mer omstendelig, og gjerne i overført betyding. Jeg oversetter work med virke, de to ordene har jo samme opphav, og det passer med det senere «kroppens virke». I gjendiktningen bruker jeg arbeid.

Abide kan fra gammelt av oversettes med «bo», og det er nok det som er meningen her. Zealous pilgrimage kan ikke forstås skikkelig uten at man forestiller seg hva en nidkjær pilgrimsreise innebar på Shakespears tid, det var månedsvis på reisefot, hver dag med ny overnatting på mer eller mindre ukjent sted, hver dag på vandring til fots eller med hest og kjerre. Merk også at adjektivet Zealous (hengiven, dedikert) på Shakespeares tid ble flittig brukt om religiøs hengivenhet, passende for en pilegrimsferd.

Uttrykket sightless view gir en utfordring på norsk, siden vi egentlig ikke skiller mellom sight og view, og oversetter begge med syn. Sightless er også lydlig et mye vakrere ord enn synsløs, men jeg har ikke noe bedre å komme opp med. Ordlisten foreslår «blind» eller «usett». «Blikk» for view er også en nødløsning. I linje 12 viser her (hennes) tilbake til natten, ser det ut for, det er nattens gamle ansikt som blir nytt, ikke den man ser for seg. Denne siste kvartetten var den vanskeligste i gjendiktningen.

Det lille ordet lo! blir sjelden brukt, og er en liten nøtt. Kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «se!» (det blir  alltid brukt med utropstegn), Dr. Ledger viser også til at det har en mildt forsterkende betydning.  På norsk blir det nok riktig å oversette Lo! thus med «se så!», som jeg har gjort. Jeg har tatt meg den frihet å oversette mind med «sinne» i linje 13, for å få litt finere rytme.

Siden denne sonetten har et ordvalgsproblem i moderne engelsk, har jeg lagt inn originalen fra Quarto 1609 under gloselisten. Merk at «original» for Shakespeare som regel må i gåseøyne, det er ikke noen original å slå seg til ro med. Også de første trykte utgavene av tekstene hans inneholder feil, og tvilstilfeller, og det er ikke sikkert Shakespeare selv gikk god for dem. Det gir dog et innblikk i hva som har skjedd, i overgangen fra denne til moderne engelsk, og videre til norsk og andre språk. Ordet det dreier seg om er altså trauail, i linje 2.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der er det kunnskapsforlagets blå ordbøker som blir brukt.

toil 1. hardt arbeid, slit, strev, mas, møye, anstrengelse 2.  (gammeldags) kamp, strid
trauaill –> travel 1. reisingdet å reise (..) travail 1. slit og strevmøyemas 2. pinesmerte 3. (fødsels)veer
journey (spesielt til lands og overført) reise
repose (litterært) 1. hvile, fred, søvn 2. harmoni, sinnsro
expire 1.gå ut, forfalle, opphøre, utløpe 2. puste ut, ekspirere 3. utånde, trekke sitt siste sukk, 4. (litterært) slukne
abide 1.  (om regel, bestemmelse) overholde 2. utstå (i nektende og spørrende setninger) 3 . (litterært) avvente, vente (på) 4. (litterært) vedbli, forbli 5. (litterært) oppholde seg, ha opphold, bo
zealous nidkjær, full av brennende iver, brennende, glødende
drooping 1. hengende, synkende, lutende 2. vissen, svak, matt 3. nedstemt, nedslått, motløs
eyelid øyelokk
sightless 1. blind 2. (poetisk) usynlig, usett
ghastly 1. fæl, uhyggelig, redselsfull, ekkel, skummel 2. (hverdagslig) grusom, forferdelig 3. svært dårlig 4. spøkelsesaktig, likblek

Originalen, Quarto 1609

WEary with toyle,I haſt me to my bed ,
The deare repoſe for lims with trauail tired,
But then begins a iourny in my head
To worke my mind,when boddies work’s expired.
For then my thoughts(from far where I abide)
Intend a zelous pilgrimage to thee,
And keepe my drooping eye-lids open wide,
Looking on darknes which the blind doe ſee.
Saue that my ſoules imaginary ſight
Preſents their ſhaddoe to my ſightles view,
Which like a iewell(hunge in gaſtlynight)
Makes blacke night beautious,and her old face new.
Loe thus by day my lims,by night my mind,
For thee,and for my ſelfe,noe quiet finde.

Hentet fra; http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/27. Faksmile finnes på: https://en.wikipedia.org/wiki/Sonnet_27#/media/File:Sonnet_27_1609.jpg

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er én jeg personlig liker veldig godt. Det er noe gjenkjennelig med den, hvordan man etter dagens slit og strev skal gå til sengs, og så går tankene til den man elsker, et annet sted. Den setter svært godt denne stemningen, der man er sliten og trett, men likevel ikke vil kunne finne fred.

Sonetten sammenligner altså den anstrengende reisen den elskende poeten foretar om dagen, med den langt mer anstrengende sjelelige reisen som foregår om natten. Eller, avhengig av hvordan man oppfatter ordet trauail, i Quarto 1609, om det dreier seg om en reise (travel) eller slit (travail). Poenget forblir det samme. Om natten er det bare kroppen som blir sliten, om kvelden er det sinnet som ikke får hvile.

Som vanlig består denne sonetten av tre deler, før den avsluttende konklusjonen til slutt. De tre delene kalles kvartetter, siden de har fire linjer, og konklusjonen kalles kuplett, siden den består av to. I den første kvartetten settes premisset, den elskende går til sengs, for å avslutte dagens reise, og begynne nattens. I kvartett to blir tanken utviklet, med hvordan han har planer om en pilegrimsreise til den elskede. Pilegrimsreise blir brukt om steder som er hellige, og den hengivne pilegrim lar seg aldri rokke for å nå frem til sitt mål.

Siste halvdel av kvartett to, og den siste av de tre kvartettene, forsøker å forklare hvordan han likevel ser for seg den elskede, tross at han befinner seg i natten, i mørket, og at den elskede er langt unna. Han ser skyggen (shadow) av den elskede. Skyggen står gjerne i kontrast til substans, der substansen er tingen, skyggen er tanken om tingen. Her kan nok kanskje også tankene gå til Platons idelære, der skyggen er representasjonen av ideen, det fullkomne. Videre i sonetten blir skyggen sammenlignet med en juvel, som her den henger i natten, foran den elskedes åsyn, i tankene hans, gjør hele natten vakker og skjønn (beauteous). Det er poeten som får det fantastiske frem ved sin elskede, selv skyggen, tanken, er nok til å få svart natt ny og vakker. Tenk da på hva den elskede selv kan gjøre! Dette er et kjent og mye brukt virkemiddel, der man tar for seg en liten del av tingen, og fremhever det til noe fantastisk.

I første versjon av denne kommentaren skrev jeg også at det er bemerkelsesverdig hvordan en slik uro som man finner i sonetten, blir så rolig presentert. Det er en uro som den elskende liksom er fullt ut forsonet med. Dette er livet han har. Dette er sånn det er. Det kan også leses slik, at han er så sliten, at han ikke orker å kave og uroe seg mer, fordi den han elsker ikke er der. Det er den stille lengselen, etter noe som er langt unna, og som man elsker høyt. Da finner man ikke hvile om natten heller, da får man ikke fred, verken i kropp eller sinn.

Olia, Bach, Tog Simferopol - Kiev, 2009

Min gjendiktning

I gjendiktningen har jeg forsøkt så godt det lar seg gjøre å beholde rimene, den femfotede jamben og meningsinnholdet, samtidig som resultatet skal være forståelig på norsk. Det er sjelden mulig å få det helt i orden,

Sonett 27

Og trøtt av strev, går hastig jeg i seng
Den kjære ro for kroppen reisetrett
Men så begynner hodets reise, tenk
Arbeide mitt sinn, når kroppens strev er lett
Da har min tanke – fra stedet mitt –
Tenkt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og mine matte øyne åpnes vidt’
Å se det mørket blinde ser i vei.
Foruten sjelens imaginære syn
Fremviser skyggen din mitt blinde blikk
Liksom i grøsset natt juvelen fin
Gjør svart natt fager, nytt hennes ansikt
Se så! Ved dag min kropp, ved natt mitt sinn
For deg, og for meg selv, ei ro vil finn’.

ES2018

Sonett 24, av William Shakespeare – Mine eye hath play’d the painter and hath steel’d

Sonett 24 hører til blant de mer problematiske blant sonettene til Shakespeare. Den har ikke den suverene fullkommenhet i tanke og uttrykk som de fleste av de andre sonettene, og har også noen ord og vendinger som kan virke som rene trykkfeil. Kritikerne har selvfølgelig lurt på hva dette kan være for noe, og har valgt å overse sonetten, behandle den som en spøk, eller til og med foreslått forbedringer fra Shakespeares original. Originalen er som kjennere av Shakespeare vet en Quarto-utgave fra 1609, antagelig en god stund etter at sonettene ble skrevet, og man kan kanskje få lov til å regne med at forekom trykkfeil også i den tidens utgaver?

Jeg poster sonetten som den står i originalen, og viser i kommentarene til oversettelsen hvilke alternativer som finnes.

Sonnet 24

Mine eye hath play’d the painter and hath steel’d,
Thy beauty’s form in table of my heart;
My body is the frame wherein ’tis held,
And perspective it is best painter’s art.
For through the painter must you see his skill,
To find where your true image pictur’d lies,
Which in my bosom’s shop is hanging still,
That hath his windows glazed with thine eyes.
Now see what good turns eyes for eyes have done:
Mine eyes have drawn thy shape, and thine for me
Are windows to my breast, where-through the sun
Delights to peep, to gaze therein on thee;
Yet eyes this cunning want to grace their art,
They draw but what they see, know not the heart.

Min oversettelse

Mine øyne har spilt maleren som har gjort til stål
Din skjønne form i mitt hjertes tavle
Min kropp er rammen hvori den er holdt
Perspektiv er den beste malers kunst
For gjennom maleren må du se hans dyktighet
Til å finne hvor ditt sanne bilde er avbildet
Som i mitt indre studio fortsatt henger
Og som har glassert hans vindu med dine øyne
Nå se hva gode vendinger øyne for øyne har gjort
mine øyne har trukket din form, og din for meg
Er vindu til mitt bryst hvorigjennom solen
Nyter å titte inn, til å stirre derinn på deg
Likevel vil kyndige øyne hylle denne kunst
De tegner, men hva de ser, kjenner ikke hjertet.

Kommentar til oversettelsen

Første linje har et problematisk ord i steel’d, som må oversettes til et slags «stålet», eller som jeg forsøker «gjort til stål». Det ser merkelig ut. Så merkelig, at kritikeren Edvard Cappel (1713-1781) i sin revisjon og nyutgivelse av Shakespeares samlede verker erstatet ordet med stelled. Det passer unektelig bedre, og mange utgivere foretrekker å bruke dette ordet fremfor det som like unektelig står i originalen. Jeg har lagt til noen kopier og lenker nederst, så kan dere sjekke selv. Linje 4 ser ikke ut til å henge helt sammen med de tre første verken på norsk eller engelsk. Dr. Ledger foreslår derfor på de utmerkede sidene sine dedikret til Shakespeares sonetter å erstatte it med that, slik at meningen blir at kroppen både er the frame (rammen) og den som gir bildet sitt riktige perspektiv. Jeg er som dere ser tro til originalen, og godtar at linje 4 er litt malplassert.

Linje 5-8 er også med på å underbygge at det er noe merkelig med denne sonetten. Den veksler mellom formene thou, thy og thine, og you og yours. Det er veldig underlig at en dyktig skribent skal blande sammen former på denne måten her i en og samme tekst. Kanskje har den som satte sammen Quarto plukket litt herfra og litt derfra? Kanskje var denne sonetten ikke helt ferdig redigert ved utgivelsen? Meningen i disse linjene er også litt rar, og vanskelig å få tak på. Å oversette bossom med «mage» er kanskje ikke det beste, jeg valgte i stedet «mitt indre», og shop er naturligvis ikke noen vanlig butikk, men et malerstudio eller galleriet der bildene henger.

Linje 9-12 er heller ikke de enkleste. Poenget jeg kan se, er at øynene har trukket et bilde av den elskede, og dette bildet er nå gjemt i den elskendes sjel, eller kropp, som oftere blir brukt her i denne sonetten. Det er vakkert hvordan titter der inn og ser på den skjønne elskede, men når man tenker etter på det, gir det ikke særlig god mening.

Konklusjonen kunne kanskje også vært oversatt på en annen måte. Men poenget i avslutningen tror jeg skal være utvilsomt. Og det er at hva øynene ser, ikke er kjent av hjertet. Det vil si at det er ikke alltid overensstemmelse mellom sansingen og følelsene. Dette er det første øyeblikk av disharmoni i Shakespeares sonetter.

Kommentar til sonetten

Hvis man skal lese denne sonetten på alvor, og ta den som den står, så vil jeg tolke den slik at de elskende ser hverandre og bevarer bildet av den andre i sin kropp. Dette bildet er skjønt, men det kan hende hjertet skjuler hemmeligheter som i dette bildet ikke blir oppfattet. Det kan også tolkes slik at bildet, formene og utseendet er litt overflatisk, og at hjertet ikke alltid lar seg påvirke av dette. Hjertet bestemmes av noe dypere enn bare den elskedes bilde. Slutten åpner også for at det her finnes en hemmelighet, det er ikke alt poeten har sagt. Det kan også være at alt som står over er tull, at det bare er hjertet som betyr noe, og at poeten bare leker når han skriver det andre. I en maksimalt positiv tolkning for Shakespeare, kan vi da kanskje foreslå at feilene i den er bevisste, at om noen sonetter skulle inneholde feil og dårlige bilder, så måtte det være denne.

*

Kopi av originalen fra denne siden her.

THE 1609 QUARTO VERSION

 

 

24

 M ine eye hath play’d the painter and hath ſteeld,
Thy beauties forme in table of my heart,

My body is the frame wherein ti’s held,
And perſpectiue it is beſt Painters art.
For through the Painter muſt you ſee his skill,
To finde where your true Image pictur’d lies,
Which in my boſomes ſhop is hanging ſtil,
That hath his windowes glazed with thine eyes:
Now ſee what good-turnes eyes for eies haue done,
Mine eyes haue drawne thy
ſhape,and thine for me
Are windowes to my breſt, where-through the Sun
Delights to peepe,to gaze therein on thee
  Yet eyes this cunning want to grace their art
  They draw but what they ſee,know not the hart.

En skannet kopi finner dere her. Dere vil se at det er ingen tvil om hvilke ord originalen inneholder.