Denne sommeren skal jeg poste to dikt av svenske poeter. Først ut er Karin Boye. Fra før har jeg postet Ja visst gör det ont, fra samlingen For trädets skuld (1935). Det er diktet med de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, om det å sprette ut i livet, både for knoppene om våren og jentene i livets vår. Ordene har gått inn i dagligtalen, også på norsk. I dagens dikt finnes det også noen bevingende ord: Den bästa dagen är en dag av törst. Her skal vi se nærmere på diktet disse ordene er satt inn i, og hva det betyr.
Ingen dikt på bloggen er i nærheten av å være så populære som de norske kvinnelige poetene Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Gunvor Hofmo. Like over språkgrensen finnes det to til, som burde vært flittig lest, om det er kvalitetene ved de tre som er poenget. Edith Södergran er pioneren, alle har de latt seg inspirere av henne. Særlig er det lett å se hvor Hofmo har ideene og inspirasjonen sin fra. Men Edith Södergran står litt i en særstilling, livet hennes kan ikke sammenlignes med så mange, og måten hun dyrker en triumferende ensomhet og selvstendighet har kanskje ikke så enormt stor appell for alle. Da er det mer folkelighet over Karin Maria Boye, hun har nå etter hvert alle forutsetninger for å være en populær dikter, selv om hun ikke hadde det lett i sin samtid.
Karin Boye ble født i 1900 i Göteborg, men flyttet 9 år gammel til Stockholm. Faren var sivilingeniør, godt bemidlet, og moren kom også fra en velstående familie. Men moren var alkoholisert, så den borgerlige idyllen i det boyeske hjem hadde sine skyggesider. Lille Karin Boye skrev tidlig dagbøker, og der ser vi religiøs undring og tidlig søken etter sin seksuelle legning. Hun var poet i ung alder, kan man si, og hun endte sitt liv tragisk med selvmord i 1941. Da hadde hun ti-tolv veldig vanskelige år bak seg, med et håpløst ekteskap, med Leif Björk, fulgt av samlivsbrudd, tunge depresjoner, og nytt samliv med tyske Margot Hanel. Forholdet til Hanel kostet mer enn det gav, Hanel var sterkt sjalu, kronisk syk, og hennes sykdom krevde mye behandling det var opp til Karin Boye å gi. I disse vanskelige årene, er det det meste av hennes viktigste litterære produksjon foregår.
Diktet jeg skal poste er imidlertid skrevet og offentliggjort noen år tidligere. Fra 1926 var Boye medarbeider i et litterært tidsskrift, Clarté, der dette diktet ble offentliggjort og i følge Johan Sverjedal ”inte utan rätt har kallats Clartés kampsång” (Svedjedal 2011 – jeg har sitatet fra den svenske litteraturbanken). Når man leser diktet I rörelse, ser man at det kan være kampsang for litt av hvert. Det er en eventyrlyst og virketrang der, som passer til å overvinne motstand og få noe ut av livet og av dagene. Clarté var tidsskriftet til den sosialistiske organisasjonen Svenska Clartéforbundet, opprettet etter fransk mønster, og med motto: Forsvara, förklara, forändra. På 1920-tallet var den sosialistiske bevegelse nettopp i rörelse, den ønsket samfunnsendring, til et mer rettferdig samfunn med jevnere fordeling av godene, og det var mer enn i dag en kamp om å få disse endringene gjennom, gjerne med makt og alle nødvendige midler.
Samlingen diktet ble utgitt i, Härdarna (1927), er imidlertid ikke noen politisk diktsamling. Disse diktene handler om livet, om det å være menneske, og sånn synes jeg diktet I Rörelse også godt leses.
I RÖRELSE
Fra diktsamlingen Häderna, 1927
Kommentar til språk og innhold
Svensk er veldig nær norsk, og det er stort sett bare skriftbildet som ser litt annerledes ut. De bruker ä for norsk e med uttale ‘æ’, ö for ø. Så er det i flere ord der de har å, mens vi har a (nattlång – nattlang, gång – gang, sång – sang).
Først sier diktet at den mette dagen ikke er bra, den beste dagen er en dag av tørst. Det er ikke når man er fornøyd og føler man har oppnådd det man vil at livet er på sitt største, det er når man tørster etter å klare ting.
Så er det at det nok finnes mål og meningen i ferden vår, men det er veien som (mest) er verdt anstrengelsene. Det vil si at det ikke er så viktig at man får til det man prøver på, det er veien mens man prøver å komme dit som er viktig. En omskriving av dette er det kjente: veien er målet.
Strofe 3 sier at det beste målet er en rast (hvil) som varer hele natten lang. I denne rasten skal ilden tennes, og brødet brytes i hast. Det er ikke reisens ende som er målet, men heller rasten man har underveis. Jeg leser det litt som gleden over å være på vei mot noe, men man skal alltid være litt forsiktig med å tolke i vei og legger mer inn i diktet enn det som står der. Kanskje kan man tillegge vekt at brødet brytes i hast, at den type hast er den som gjelder. Ikke den som er hastverk etter suksess og seire. Men det at brødet brytes i hast, er selvfølgelig også et tegn på at man er sulten, og vil ha mat.
Deretter er det at stedet man sover en eneste gang (blott en gång – bare en gang), blir søvnen trygg og drømmen full av sang. Det handler om å være i bevegelse, ikke ville sove trygt på samme sted, hver natt.
Avslutningen sier bryt opp, bryt opp! Den nye dagen gryr. Uendelig er vårt store eventyr. Her tenker jeg det er oppbruddet med rasten og søvnen, oppvåkningen til den nye dagen, der uendelig med muligheter skjuler seg. Det er bare å ta fatt, underforstått med vissheten om at man ikke trenger å få dekket over alt, det er lysten og nysgjerrigheten etter å få gjøre det som er saken.
Gloseliste
mödan anstrengelsen
ställen stedet
sömnen søvnen
oändligt uendelig
Kommentar til diktet
Diktet heter Rörelse, noe som betyr bevegelse. Det er veldig kort, veldig konsentrert, med 10 linjer til sammen. I alle linjene gjelder det om å være i bevegelse, på vei, ikke stoppe opp og slå seg til ro med det man har. Det er mer viljen til bevegelse, og forandring, det handler om, enn selve bevegelsen. Det handler om ikke å søke ro og trygghet, men heller forsøke å erkjenne at den egentlige roen og tryggheten ligger i stadig å være på vei. Det er i overført betydning en reise, der målet for reisen ikke er poenget, men alt handler om å være på vei mot dette målet.
Diktet er delt opp i 5 par med to linjer som rimer. De er nesten for korte til å kalles strofer, og ser nesten mer ut som 5 aforismer. Særlig gjelder dette de to første linjeparene, der det er livsvisdom som uttrykkes i fyndige setninger – nettopp aforismer. De to er variasjoner over samme tema, at man ikke skal være så opptatt av å oppnå noe, og i alle fall ikke telle, veie og måle hva et menneske har oppnådd, det er ikke det man skulle trakte etter, sier diktet. Begge disse to første linjeparene fungerer helt godt som løsrevne sitat, og linjen Den bästa dagen är en dag av törst, trenger ikke en gang linjen den hører sammen med. Den er eksempel på en linje som nesten er mer kjent enn diktet den hører til i.
Etter de fyndige påstandene i starten, går diktet over til å være litt mer av et helhetlig dikt, litt mindre en liten aforismesamling. Fremdeles, i strofe 3, er det en påstand som settes frem, om at rasten er det beste målet, men så går det over i å beskrive hvordan denne rasten skal være. Det er ikke så aforismeaktig, en aforisme trenger aldri noen forklaring. Strofe 4 henger også godt sammen med nummer 3, på en annen måte enn de to første henger sammen. De to første er litt variasjoner over samme tema, mens nummer 3 og 4 begge handler om rasten. Først er det å spise der, og tenne bål, så er det å overnatte på et sted man bare er en gang.
Om avslutningen skriver den svenske litteraturbanken at det klingar delvis okarakteristiskt hurtigt och äventyrsromantiskt. Det er riktig, men det er vel også den slags som gjør at Boye har den brede, folkelige appellen som hun har? I et fyndig dikt som dette, er det kanskje også en naturlig konklusjon. Du skal være sulten, ikke mett, ønske reisen, ikke målet for den, og du skal aldri slå deg til ro med bare å være på et og samme sted. Du skal være i bevegelse, og i rørelse. Og du skal være urolig, nettopp når du ikke er det. Da er det bare å oppfordre til å bryte opp, slippe det som holder deg fast i det vante, og ha tro på eventyret som venter når man tør og tar sjansen.
Dagen gryr med alle muligheter, uendelig er det eventyret som står foran oss. Det er bare å begi seg ut i det!
Den mätta dagen, den är aldrig störst.Den bästa dagen är en dag av törst.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.
Helt grei poesi 