Der neue Amadis (Den nye Amadis), av Johann W. von Goethe

Amadis de Gaula (Amadis fra Gallia) er tittelhelten i en ridderroman fra 1500-tallet og av spansk-portugisisk opprinnelse. Vi har å gjøre med en romanhelt av typen Miguel Cervantes parodierte i Don Quijote. Og i dag er det vel helst bare gjennom denne parodien vi kjenner disse ridderromanene, hvor fabelaktige ridderhelter er i stand til å gjennomgå enhver prøvelse uten å la det gå utover sin høviske ridderoppførsel.

Goethe henter navnet på denne helten, i diktet vi skal se på i dag. Her er det Goethe selv om er ridderhelten, og det er en helt av en annen type, der heltedåden og den høviske oppførselen viser seg i diktningen, ånden og fantasien, ikke i fantastiske gjerninger. Det er derfor en Amadis for en ny tid, en ny Amadis, en ny måte å være ridderhelt på. Goethe skrev dette diktet da han var i begynnelsen av 20-årene, og fikk det trykket i 1775 (i samlingen som nå er kjent som Die Erste Weimarer Gedichtsammlung) , da han var 26 år. Dette er en periode der den gamle klassisismen, ledet av blant annet Goethe, glir over i perioden som har fått navnet Sturm und Drang. Dette diktet er altså skrevet mens klassismen ennå var den rådende stilretningen, men trykket i det Sturm und Drang er på høyden.

Dette er det første diktet i samlingen som ikke er en slags forberedelse, slik Vorklage og An die Günstigen kan sies å ha vært. Dette diktet står helt på egne ben.

Der neue Amadis

Als ich noch ein Knabe war,
Sperrte man mich ein;
Und so saß ich manches Jahr
Über mir allein,
Wie in Mutterleib.

Doch du warst mein Zeitvertreib,
Goldne Phantasie,
Und ich ward ein warmer Held,
Wie der Prinz Pipi,
Und durchzog die Welt.

Baute manch’ kristallen Schloß
Und zerstört’ es auch,
Warf mein blinkendes Geschoß
Drachen durch den Bauch,
Ja, ich war ein Mann!

Ritterlich befreit’ ich dann
Die Prinzessin Fisch;
Sie war gar zu obligeant,
Führte mich zu Tisch,
Und ich war galant.

Und ihr Kuß war Götterbrot,
Glühend wie der Wein.
Ach! ich liebte fast mich tot!
Rings mit Sonnenschein
War sie emailliert.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Enstanden Anfang der 70er Jahre, Erstdruck 1775

Den nye Amadis

Mens jeg ennå var en guttunge,
Sperret man meg inne;
Og slik satt jeg mange år
Over meg alene,
Som i mors liv.

Dog var du mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en varm helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk gjennom verden.

Bygde mange krystall-slott
Og ødelegger dem også,
Kastet mitt blinkende prosjektil
Gjennom buken til dragen,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befridde jeg da
Prinsesse Fisk;
Hun var så elskverdig,
Førte meg til bordet,
Og jeg var galant.

Og hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vinen.
Akk! Jeg elsket meg nesten død!
I ringer med solskinn
Var hun emaljert.

Akk! hvem har bortført henne meg?
Holdt ingen tryllebånd
Henne tilbake fra den raske flukt?
Sier, hvor er landet?
Hvor er veien dit?

Skrevet på begynnelsen av 1770-tallet, trykket første gang i 1775.

Språk, form og innhold

Om dette diktet er det litt å si om formen. Det er 6 strofer, hver med 5 verselinjer. Verselinjene har 4 + 3 trykktunge stavelser, altså 4 i linje 1 og 3, 3 i linje 2 og 4. Den femte linjen har 3 trykktunge stavelser.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Som i alle klassisk dikt er formen konsekvent gjennomført. Alle strofene skulle leses sånn som dette, og å lese riktig var en del av barneskolelærdommen. Det var en grov feil å legge trykket på feil sted, helt utenkelig å gjøre for én som kjenner dikterkunsten.

Rimene er også konsekvente. For å få mønsteret til å gå opp, må strofene behandles to og to. Det er først kryssrim, abab, der den lille bokstaven også betyr at rimendelsen er trykktung. Så kommer den femte linjen, og serverer et nytt rim til å bli hentet opp i første linje i neste strofe. Her blir det videre: ccdede, fremdeles betyr den lille bokstaven at utgangen av verselinjen (siste stavelse) er trykktung. Satt opp med alle de ti linjene i en dobbelstrofe blir det altså: ababc cdede. Dette er gjort konsekvent gjennom diktet.

Jeg har ikke funnet ut av referansene Prins Pipi og Prinsesse Fisk (Fisch). Jeg tror det bare er fantasifigurer, eller figurer i mindre kjente verk. Begge navnene er sånne som klinger godt, og gir rike assosisasjoner. Det franske ordet obligeant har jeg oversatt til norsk i oversettelsen, og beholdt i tysk i gjendiktningen. Ordet er også lagt inn i gloselisten, med oppslag i fransk ordbok. Galant er også fransk, men dette har jeg ikke oversatt eller lagt i gloselisten, for dette ordet er i utstrakt bruk som fremmedord også på norsk.

Diktet begynner med at Goethe seg tilbake til den gang han bare var en liten gutt, og satt innesperret på rommet sitt i mange år, alene som i mors liv. Innesperret må her ikke forstås bokstavlig, han tilbrakte mye tid på rommet sitt, slik det er helt vanlig barn gjør.

Tidsfordrivet mens han satt der, var en gyllen fantasi, der han er en tapper helt som drar gjennom verden. Han er nok her påvirket av gamle ridderromaner og ridderhistorier, for han bygger krystallslott og dreper drager med spydet sitt. Han var en mann, sier han, i fantasien sin (Ja, ich war ein Mann).

Og denne mannen befrir prinsesse fisk, det typiske riddermotivet, den tapre ridder som befrir den skjønne jomfru fra dragens klør. Prinsessen er elskverdig, imøtekommende, obligeant, og fører ham til bords. Han er høflig og beleven, og oppfyller med det sin rolle.

Fjerde strofe er elskovsstrofen, der hun kysser som gudebrød, det vil si brød man gjerne vil ha og spise, hver dag, hele tiden, og kyssene var også glødende som vin. Sammenligningene er nok kanskje ment å være litt parodiske, prinsessenes og de skjønne jomfruers kyss er nok sammenlignet med litt av hvert i ridderromanene. Han elsket seg også til døde, slik en god ridder skal, og det er ingen tvil om at metaforen hun er emaljert med ringer av solskinn, er ment parodisk.

Siste strofe var litt vanskelig å få riktig i oversettelsen, men det skal være i orden nå. Spørreordet wer er subjekt i første setningen, sie er objektet og mir er det indirekte objektet. Så han spør hvem er det som har bortført henne for ham? Hvem er det som har tatt henne bort? Videre er en setning som går over to linjer, og spør om ikke noe tryllebånd har holdt henne igjen fra den raske flukten hennes. Så da spør han, hvor er hennes land? Hvor er veien dit inn?

Altså han vil tilbake igjen, tilbake til fantasien fra barndommens dager.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn. Merk at ordet obligeant er fransk, og slått opp der.

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
einsperren (sv. tr.) sperre inne.
der Mutterleib morsliv;
der Zeitvertreib tidsfordriv.
Held der, -en/-en; helt.
Baute – preteritum, 1. pers, entall -> bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge. 2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Geschoss das, -es/-e 1. prosjektil.2. etasje
Drache der, -n/-n, Drachen -s/-; drage, drake.
Bauch der, -(e)s/Bäuche; mage, buk; (overført) hvelving, runding; hulrom;
ritterlich (adj.) ridderlig.
obligeant – Fransk -> obligeant /ɔbliʒɑ̃/, obligeante /ɔbliʒɑ̃t/ f adj. forekommende, tjenstvillig, imøtekommende, elskverdig, vennlig, velvillig
entführt -> entführen (sv. tr.) bortføre, føre bort, kidnappe, kapre

Kommentar

Dette er et eksempel på Goethes tidlige diktning. Han var noen og tjue år da han først skrev det tidlig på 1770-tallet, og han var 26 da det først ble trykket i tidsskriftet Iris. Zeitschrift für Frauenzimmer. Dette tidsskriftet, redigert av Georg Jacobi, ble medium for mange av Goethes dikt i denne perioden, og de ble alle sammen utgitt anonymt. Strengt tatt hører perioden 1770-1775 til den vi kaller Sturm und Drang, når det kommer til Goethe, men akkurat dette diktet er ikke så karakteristisk for de stormende følelser og drivet etter å få utrettet noe. På den annen side er det her en lengsel inn i fantasien, og de stormende følelser i prinsesseforelskelsen. De virkelige Sturm und Drang diktene er atskillig mer kraftfulle, noe vi skal se når vi kommer til dem.

Nå er dette en poesiblogg, til glede og inspirasjon, og ikke ment å være forskningsartikler med henvisninger og referanser. For meg er dette et tidlig dikt, et litt enkelt dikt, selv om formen er komplisert, og et dikt som etter Goethes standard ikke har de aller høyeste ambisjonene. Det er en ennå ung mann som ser tilbake til sin enda yngre barndom og ungdom, og koser seg i fantasiene han hadde da, og lengter tilbake til dem. Og om diktet underveis kan være litt uhøytidelig og fornøyelig, så er slutten kraftfull og effektfull, med rimene som smeller på plass, og lengselen som oppleves sterk og ekte.

Min gjendiktning

Å gjendikte dette diktet er ingen stor kunst, i alle fall ikke som jeg har gjort det. Bruken av halvrim er utbredt, og jeg har også tatt meg andre friheter. Det er en spesiell rytme i dette diktet, og det er en del rim som må på plass. Jeg har trikset det til. Heller ikke originalen er utvungen, alltid.

Den nye Amadis

Mens jeg ennå unge var,
Sperret man meg inn;
Og slik satt jeg mange aar
Over ensomt sinn,
Som i moders liv.

Dog du var mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en tapper helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk ut i felt.

Bygde mang’ krystallpalass
Og ødela dem óg,
Kastet blanke spyd og skaft
I dragen så den lå,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befri jeg kan
Min prinsesse Fisk;
Hun var riktig obligeant,
Førte meg til disk,
Og jeg var galant.

Hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vin.
Akk! Jeg elsket meg til død!
Ring med solens skinn
Var hun emaljert.

Hvem har henne vekk meg ført ?
Holdt ei trylleband
Henne ‘gjen fra flukten sin?
Si, hvor er det land?
Hvor den vei dit inn?

ES2019

Forrige: An die Günstigen Neste: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Alle: Goethe

I rörelse, av Karin Maria Boye

Denne sommeren skal jeg poste to dikt av svenske poeter. Først ut er Karin Boye. Fra før har jeg postet Ja visst gör det ont, fra samlingen For trädets skuld (1935). Det er diktet med de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, om det å sprette ut i livet, både for knoppene om våren og jentene i livets vår. Ordene har gått inn i dagligtalen, også på norsk. I dagens dikt finnes det også noen bevingende ord: Den bästa dagen är en dag av törst. Her skal vi se nærmere på diktet disse ordene er satt inn i, og hva det betyr.

Ingen dikt på bloggen er i nærheten av å være så populære som de norske kvinnelige poetene Inger Hagerup, Halldis Moren Vesaas og Gunvor Hofmo. Like over språkgrensen finnes det to til, som burde vært flittig lest, om det er kvalitetene ved de tre som er poenget. Edith Södergran er pioneren, alle har de latt seg inspirere av henne. Særlig er det lett å se hvor Hofmo har ideene og inspirasjonen sin fra. Men Edith Södergran står litt i en særstilling, livet hennes kan ikke sammenlignes med så mange, og måten hun dyrker en triumferende ensomhet og selvstendighet har kanskje ikke så enormt stor appell for alle. Da er det mer folkelighet over Karin Maria Boye, hun har nå etter hvert alle forutsetninger for å være en populær dikter, selv om hun ikke hadde det lett i sin samtid.

Karin Boye ble født i 1900 i Göteborg, men flyttet 9 år gammel til Stockholm. Faren var sivilingeniør, godt bemidlet, og moren kom også fra en velstående familie. Men moren var alkoholisert, så den borgerlige idyllen i det boyeske hjem hadde sine skyggesider. Lille Karin Boye skrev tidlig dagbøker, og der ser vi religiøs undring og tidlig søken etter sin seksuelle legning. Hun var poet i ung alder, kan man si, og hun endte sitt liv tragisk med selvmord i 1941. Da hadde hun ti-tolv veldig vanskelige år bak seg, med et håpløst ekteskap, med Leif Björk, fulgt av samlivsbrudd, tunge depresjoner, og nytt samliv med tyske Margot Hanel. Forholdet til Hanel kostet mer enn det gav, Hanel var sterkt sjalu, kronisk syk, og hennes sykdom krevde mye behandling det var opp til Karin Boye å gi. I disse vanskelige årene, er det det meste av hennes viktigste litterære produksjon foregår.

Diktet jeg skal poste er imidlertid skrevet og offentliggjort noen år tidligere. Fra 1926 var Boye medarbeider i et litterært tidsskrift, Clarté, der dette diktet ble offentliggjort og i følge Johan Sverjedal ”inte utan rätt har kallats Clartés kampsång” (Svedjedal 2011 – jeg har sitatet fra den svenske litteraturbanken). Når man leser diktet I rörelse, ser man at det kan være kampsang for litt av hvert. Det er en eventyrlyst og virketrang der, som passer til å overvinne motstand og få noe ut av livet og av dagene. Clarté var tidsskriftet til den sosialistiske organisasjonen Svenska Clartéforbundet, opprettet etter fransk mønster, og med motto: Forsvara, förklara, forändra. På 1920-tallet var den sosialistiske bevegelse nettopp i rörelse, den ønsket samfunnsendring, til et mer rettferdig samfunn med jevnere fordeling av godene, og det var mer enn i dag en kamp om å få disse endringene gjennom, gjerne med makt og alle nødvendige midler.

Samlingen diktet ble utgitt i, Härdarna (1927), er imidlertid ikke noen politisk diktsamling. Disse diktene handler om livet, om det å være menneske, og sånn synes jeg diktet I Rörelse også godt leses.

I RÖRELSE

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.
Nog finns det mål och mening i vår färd
men det är vägen, som är mödan värd.
Det bästa målet är en nattlång rast,
där elden tänds och brödet bryts i hast.
ställen, där man sover blott en gång,
blir sömnen trygg och drömmen full av sång.
Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.
Oändligt är vårt stora äventyr.

Fra diktsamlingen Häderna, 1927

Kommentar til språk og innhold

Svensk er veldig nær norsk, og det er stort sett bare skriftbildet som ser litt annerledes ut. De bruker ä for norsk e med uttale ‘æ’, ö for ø. Så er det i flere ord der de har å, mens vi har a (nattlång – nattlang, gång – gang, sång – sang).

Først sier diktet at den mette dagen ikke er bra, den beste dagen er en dag av tørst. Det er ikke når man er fornøyd og føler man har oppnådd det man vil at livet er på sitt største, det er når man tørster etter å klare ting.

Så er det at det nok finnes mål og meningen i ferden vår, men det er veien som (mest) er verdt anstrengelsene. Det vil si at det ikke er så viktig at man får til det man prøver på, det er veien mens man prøver å komme dit som er viktig. En omskriving av dette er det kjente: veien er målet.

Strofe 3 sier at det beste målet er en rast (hvil) som varer hele natten lang. I denne rasten skal ilden tennes, og brødet brytes i hast. Det er ikke reisens ende som er målet, men heller rasten man har underveis. Jeg leser det litt som gleden over å være på vei mot noe, men man skal alltid være litt forsiktig med å tolke i vei og legger mer inn i diktet enn det som står der. Kanskje kan man tillegge vekt at brødet brytes i hast, at den type hast er den som gjelder. Ikke den som er hastverk etter suksess og seire. Men det at brødet brytes i hast, er selvfølgelig også et tegn på at man er sulten, og vil ha mat.

Deretter er det at stedet man sover en eneste gang (blott en gång – bare en gang), blir søvnen trygg og drømmen full av sang. Det handler om å være i bevegelse, ikke ville sove trygt på samme sted, hver natt.

Avslutningen sier bryt opp, bryt opp! Den nye dagen gryr. Uendelig er vårt store eventyr. Her tenker jeg det er oppbruddet med rasten og søvnen, oppvåkningen til den nye dagen, der uendelig med muligheter skjuler seg. Det er bare å ta fatt, underforstått med vissheten om at man ikke trenger å få dekket over alt, det er lysten og nysgjerrigheten etter å få gjøre det som er saken.

Gloseliste

mödan anstrengelsen
ställen stedet
sömnen søvnen
oändligt uendelig

Kommentar til diktet

Diktet heter Rörelse, noe som betyr bevegelse. Det er veldig kort, veldig konsentrert, med 10 linjer til sammen. I alle linjene gjelder det om å være i bevegelse, på vei, ikke stoppe opp og slå seg til ro med det man har. Det er mer viljen til bevegelse, og forandring, det handler om, enn selve bevegelsen. Det handler om ikke å søke ro og trygghet, men heller forsøke å erkjenne at den egentlige roen og tryggheten ligger i stadig å være på vei. Det er i overført betydning en reise, der målet for reisen ikke er poenget, men alt handler om å være på vei mot dette målet.

Diktet er delt opp i 5 par med to linjer som rimer. De er nesten for korte til å kalles strofer, og ser nesten mer ut som 5 aforismer. Særlig gjelder dette de to første linjeparene, der det er livsvisdom som uttrykkes i fyndige setninger – nettopp aforismer. De to er variasjoner over samme tema, at man ikke skal være så opptatt av å oppnå noe, og i alle fall ikke telle, veie og måle hva et menneske har oppnådd, det er ikke det man skulle trakte etter, sier diktet. Begge disse to første linjeparene fungerer helt godt som løsrevne sitat, og linjen Den bästa dagen är en dag av törst, trenger ikke en gang linjen den hører sammen med. Den er eksempel på en linje som nesten er mer kjent enn diktet den hører til i.

Etter de fyndige påstandene i starten, går diktet over til å være litt mer av et helhetlig dikt, litt mindre en liten aforismesamling. Fremdeles, i strofe 3, er det en påstand som settes frem, om at rasten er det beste målet, men så går det over i å beskrive hvordan denne rasten skal være. Det er ikke så aforismeaktig, en aforisme trenger aldri noen forklaring. Strofe 4 henger også godt sammen med nummer 3, på en annen måte enn de to første henger sammen. De to første er litt variasjoner over samme tema, mens nummer 3 og 4 begge handler om rasten. Først er det å spise der, og tenne bål, så er det å overnatte på et sted man bare er en gang.

Om avslutningen skriver den svenske litteraturbanken at det klingar delvis okarakteristiskt hurtigt och äventyrsromantiskt. Det er riktig, men det er vel også den slags som gjør at Boye har den brede, folkelige appellen som hun har? I et fyndig dikt som dette, er det kanskje også en naturlig konklusjon. Du skal være sulten, ikke mett, ønske reisen, ikke målet for den, og du skal aldri slå deg til ro med bare å være på et og samme sted. Du skal være i bevegelse, og i rørelse. Og du skal være urolig, nettopp når du ikke er det. Da er det bare å oppfordre til å bryte opp, slippe det som holder deg fast i det vante, og ha tro på eventyret som venter når man tør og tar sjansen.

Dagen gryr med alle muligheter, uendelig er det eventyret som står foran oss. Det er bare å begi seg ut i det!

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr. Oändligt är vårt stora äventyr.