Sonett 120, av William Shakespeare – That you were once unkind befriends me now

Shakespeares sonetter ble første gang utgitt i 1609, i en Quarto publisert av Thomas Thorpe (1569 – 1625). En quarto var et format som ble mye brukt i bokutgivelser på Shakespeares tid, de aller fleste tidlige utgvielser av Shakespeares tekster brukte dette formatet. Det går ut på å brette et stykke papir i to halvdeler først en gang, så en gang til, slik at man fra det ene arket får 8 sider. Slik sparer man mye papir, en tid papir var veldig dyrt. Det er ikke i det hele tatt klart hvor Thomas Thorpe fikk tekstene fra, annet enn at de er fra Shakespeare selv, og det er heller ikke kjent om Shakespeare godkjente utgivelsen. Det er antatt sonettene er skrevet på 1590-tallet, altså mer enn ti år før de ble utgitt, og før de alle sammen plutselig utgis samlet, så er det bare spor av fire av dem, nummer 138, 144 og de to siste, 153 og 154. Resten er noe av et mysterium.

Siden ingen kan vite om dette er en autorativ utgivelse, godkjent av Shakespeare selv, kan ingen heller være sikre på at dette er rekkefølgen Shakespeare ville ha. Men forsøkene på å bruke en annen rekkefølge enn den Thorpe brukte, har aldri vunnet frem. Kritikerne og leserne er enige om at denne rekkefølgen er den beste. Slik blir sonettene en enesteående samling enkeltdikt, som fungerer uten å leses i sammenheng med de andre sonettene, men som fremstår enda mer enestående, om det leses som en syklus. Samlet viser de de skiftende stemningene i kjærligheten, og sonettskriverens reaksjoner på ulike hendelser i forholdet.

Grupperingen er at de 126 første sonettene er til en ung mann, tilegnet W. H., står det i den første utgivelsen til Thorpe, to the only begetter of this sonnets, Mr. W. H. Ingen kan si sikkert hvem denne W. H. måtte være. De neste frem til 152 er til en mørkhåret kvinne, The dark lady, heller ikke hun er kjent. De to siste står helt utenom, og er ikke rettet til noen spesielle. Mange har forsøkt å lese sonettene biografisk, noe som er veldig vanskelig, siden så godt som ingenting av Shakespeares biografi er kjent, annet enn det helt formelle, som når han giftet seg, når han fikk barn, og når han kjøpte landsted og annet som ble registrert i lovbøkene. Den biografiske lesningen kan ikke bli annet enn spekulasjoner.

Her på denne bloggen blir sonettene lest og tolket mer på det idemessige plan. Det er en sonettskriver, en elskende poet, som skriver til og om en elsket, ung skjønnhet, den skjønne ungdom, og reagerer på forskjellige ting som denne skjønne ungdom gjør, og på ting som skjer i forholdet mellom dem. Sonettskriveren er på en måte ikke Shakespeare, men en poet diktet opp av Shakespeare, nesten som fortelleren i en roman.

Sonettene fra nummer 117 til 121 handler om hvordan sonettskriveren skal kunne forklare at han ikke har vært den skjønne ungdom tro, tross den ubetingede kjærlighetserklæringen han kommer med i sonett nummer 116. Vi har sett hvordan Shakespeare bruker hele sitt litterære mesterskap til å forklare det uforklarlige, forsvare det som ikke lar seg forsvare, i sonett nummer 118, der det er frykten for at noe skal være galt i forholdet, gjør at noe blir galt, slik en medisin man tar for å forebygge sykdom i noen tilfeller kan forårsake sykdom. I nummer 117 og 119 er ikke forsvaret og forklaringen fullt så overbevisende. Og her, i nummer 120, forsøker han en noe annen strategi.

Sonnet 120

That you were once unkind befriends me now,
And for that sorrow, which I then did feel,
Needs must I under my transgression bow,
Unless my nerves were brass or hammered steel.
For if you were by my unkindness shaken,
As I by yours, you’ve passed a hell of time;
And I, a tyrant, have no leisure taken
To weigh how once I suffered in your crime.
O! that our night of woe might have remembered
My deepest sense, how hard true sorrow hits,
And soon to you, as you to me then tendered
The humble salve, which wounded bosoms fits!
But that your trespass now becomes a fee;
Mine ransoms yours, and yours must ransom me.

Min oversettelse

Sonett 120

At du ikke var snill blir venn med meg nå,
Og for den sorgen, som jeg den gang følte,
Trenger jeg bøye (meg) under min overtredelse,
Om ikke mine nerver var av messing eller hamret stål.
For hvis du var rystet av min taktløshet,
Som jeg av din, da har du et helvete hatt;
Og jeg, en tyrann, har ikke tatt meg tid
Til å overveie hvordan jeg en gang led i din gjerning.
O! At vår natt av sorg kan ha minnet
Min dypeste følelse på, hvor hardt ekte sorg treffer,
Og snart til deg, som du til meg, så tilbudt
Den ydmyke salve, som passer til sårede bryst!
Men at din overtredelse nå blir en belønning;
Min kjøper deg fri, som din må kjøpe fri meg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversetten er ennå ufullstendig.

Befriends me er en litt spesiell vending der i starten, at den elskede ikke var snill mot ham (unkind), skulle jo ikke være noe å bli venn med (befriends me). Meningen er at han har kommet seg over det, har vennet seg til det, og følelsen over det som har skjedd er nå «hans venn». Det kan også leses som at det at den elskede en gang har gjort noe galt, nå vil være bra for den elskende poeten i det videre forholdet. Then (den gang) i linje to er den gang uretten ble begått, den gang den elskende følte seg dårlig behandlet. Linje 3 har jeg vrengt litt på for å få leselig norsk, den skal uttrykke det samme som originalen, needs betyr her noe i retning av «er jeg nødt til, det er nødvendig (at jeg)». Kanskje kan man for hammered steel på norsk prøve «herdet stål», for å få frem den samme meningen som den som er i linje 4, men «herdet» og «hamret» stål er ikke det samme. Hamret stål var gjerne hardere, og ble brukt til å lage sverd. Herdet stål er også hardere, men herdingen foregår med kjemiske og fysiske prosesser, oppvarming og avkjøling, ikke av hamring. Jeg er ikke helt sikker på om hamringen gjorde stålet sterkere, eller bare fikk det til den formen det skulle ha. Så det er en litt komplisert mening med stadig nye underordnede leddsetninger, der sonettskriveren sier at det at den elskede en gang var ugrei mot ham, ikke lenger er noe problem, eller er noe han har vennet seg til, og videre at under denne sorgen, som han følte den gang, må han legge sin egen overskridelse (transgression) – en omskrivelse, de har begge vært ugreie, begge vært utro – om da ikke nervene hadde vært av messing eller stål. Eller for å si det litt enklere, han har oppført seg dårlig, men finner trøst i at også den elskede har gjort det.

For unkindness i linje 5 har Oxford English Dictionary inconsiderate (taktløs, hensynsløs) and harsh behaviour, så «taktløs» må være en grei oversettelse. I linje 6 er det spørsmål om å oversette hell med Helvete,  i hell of time, som den elskede må ha hatt om han har hatt det som sonettskriveren mens den taktløse gjerningen (unkindness) ble begått. Det lyder kanskje litt sterkere på norsk enn på engelsk, og a hell of time bruker engelskmennene oftere enn vi bruker «en helvetes tid». Vi bruker vel oftere i tilsvarende situasjoner bare «et helvete. Det gjør jeg også. To be at leisure er «å ha fri, å ha god tid», så når sonettskriveren have no leisure taken, så «har han ikke tatt seg tid (til å)». To weigh skulle bli greit oversatt med «å overveie», crime er egentlig «kriminalitet» eller «kriminelle gjerning», men det skulle ikke by på forvirring å oversette med «gjerning». Merk at vendingen suffer in your crime er uvanlig, preposisjonen pleier heller være from (fra) eller under (under), her er det altså in (i). Den siste linjen i denne kvartetten ble ganske lang i oversettelsen, ellers skulle linjene 5 til 8 ikke by på spesielle problemer.

I linje 9 står det our night of sorrow, «vår natt av sorg», noe som kan indikere at dette er en natt de har tilbrakt sammen, eller i hvert fall at at det er en sorg de har hatt sammen. Ellers i sonetten er jo sorgen og lidelsen delt til dem hver for seg, det har ikke vært noe fellesskap hittil, det har vært «din sorg», og «min». Uttrykket night of sorrow skal nok leses billedlig, det er ikke en spesiell natt med sorg, men den tiden da sorgen var på sitt dypeste og mørkeste. Om det er snakk om konkret utroskap, kunne det jo være natten utroskapet ble begått, men denne lesingen som for meg ville kunne vært naturlig, ser jeg verken hos Colin Burrow i Oxford-utgaven av sonettene eller på nettsiden Shakespeare sonnets. Begge snakker om den billedlige meningen, den om den mørkeste perioden med sorg og smerte. Remembered i linjen er ikke så mye «husket», som «husket på», eller «minnet om», og subjektet som blir «minnet om» eller som «husker på» er my deepest sense (mine dypeste følelser, min innerste sjel), i linjen under. Tendered i linje 11 er brukt som verb, tilbudt, og det som blir tilbudt er den ydmyke salven som kan hele eller lindre sårede bryst, The humble salve, which wounded bosoms fits!, altså anger og tilgivelse, og ny kjærlighet. Strengt tatt er subjektet som tilbyr denne medisinen, denne salven, our night of woe i linje 9, sånn at denne natten er så fryktelig, at de elskende forstår at dette må de bort fra, så de må søke tilgivelsen og ny kjærlighet, sammen. Her må vi også ha med at det er problemer med tegnsettingen. I originalen, Quarto 1609, står det bare

And ſoone to you,as you to me then tendred

Nettsiden Shakespeare sonnets har satt inn komma etter før then, Oxford-utgaven har komma etter, og jeg har valgt å droppe kommaet. Det må i denne sammenhengen også med at Quarto-utgaven av 1609 ikke er noen original man kan ha som rettesnor, også den inneholder feil, så det lar seg ikke gjøre å finne ut hva Shakespeare selv egentlig ønske, eller komme frem til noe som er riktig. Meningen skal uansett være nokså som jeg har forklart den, og kommaet kan settes inn for å understreke hvilke deler som hører sammen. Colin Burrow i Oxford-utgaven mener komma etter then for å understreke (emphasize) at perioden med atskillelse (separation) og forsoning (reconciliation) er den samme gjennom hele (is the same throughout).

Trespass er overtredelse og (eiendoms)krenkelse, brukt her er det en omskriving av «synd» eller «ugjerning», altså det de to elskende har gjort med hverandre. Nå blir altså det en fee, et gode, en fordel. Det virker kanskje litt kunstig med But, norsk «men», i starten av setningen der, denne konjunksjonen skal jo indikere en motsetning, eller at det kommer noe som bryter med hva som allerede er sagt. Her virker det på meg som konklusjonen er i tråd med de 12 siste linjene sier, forbrytelsen (trespass, egentlig krenkelsen) blir nå en beholdning (fee). Så er det sistelinjen som sier at min overtredelse kjøper fri deg, slik din må kjøpe fri meg. Det er en retorisk figur med gjentagelsen av ransom, og det er også å legge merke til sonettskriverens egen forbrytelse kjøper fri den elskede ungdom, slik den elskede ungdoms forbrytelse kjøpe fri sonettskriveren fra hans. Det er altså frikjøpet fra sonettskriverens forbrytelse som skjer, mens frikjøpet fra den elskede ungdoms skje. Her kan det altså se ut som om sonettskriveren egentlig tilgir seg selv, med liksom å tilgi den andre for en tilsvarende forbrytelse. Det blir noe sånt som: siden du har gjort urett mot meg, er jeg frikjøpt fra å ha gjort urett mot deg. Slik snakker kanskje ikke sanne elskende. Men dette er et tolkningsspørsmål, og her i denne kommentaren, gjaldt å få frem hva sonetten sier.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

transgression 1. (om lov eller regel) overtredelse 2. overskridelse 3. synd, forsyndelse, forseelse 4.  (geologi) transgresjon

brass 1. messing, ting av messing, bronse

leisure subst. fritid, god tid, otium, (som adj. ledig, fri, ikke opptatt, fritids-)

tender verb 1. tilby 2. (høytidelig) innlevere, levere, overlate 3. legge frem 4. uttrykke, fremføre, overbringe 5. (tilby seg å) betale 6. (jus) legge inn et anbud

trespass 1. (jus, også trespass to property) eiendomskrenkelse 2. (lov)overtredelse 3. (jus, også trespass to person) personkrenkelse 4. overgrep, inngrep 5. (bibelsk eller gammeldags) synd, forseelse, overtredelse, feil, skyld

fee 1. honorar, salær, godtgjørelse 2. avgift, gebyr, egenandel, egenbetaling 3. skolepenger, semesteravgift 4. (jus) arvegods, arvet (besittelsesrett til) jordeiendom 5. (historisk) len 6. (amer.) drikkepenger

ransom 1. kjøpe fri, løse ut, løskjøpe 2. (religion) (for)løse 3. kreve løsepenger for 4. frigi mot løsepenger

Kommentar til sonetten

I de foregående sonettene, fra 117 til 119, gjør sonettskriveren sitt ytterste for å få uttrykket hvordan han kunne svikte en elsket han elsker så høyt, og som han har erklært evig og betingelsesløs kjærlighet til i sonett 116. Her, i sonett 120, velger han en annen strategi, og ser tilbake til en tid hvor også den elskede sviktet. Det at han som den elskende vet hva det vil si å bli utsatt for svik i kjærligheten, gjør ham bedre i stand til å skjønne hvordan den elskede ungdom nå har det, nå som det er han som er sveket. Det gjensidige sviket blir forsøkt gjort til et gode, en beholdning, siden de nå begge vil skjønne hvor viktig det er at de holder sammen, og hvor vondt det er når de sviker hverandre.

Sammenligningene som blir gjort er stort sett økonomiske og juridiske, med et innslag av medisinsk med den lindrende salven i linje 12. Det blir snakket om «overskridelser» (transgression, trespass), uttrykk fra den juridiske verden, og det blir snakket om fee (salær, honorar) og ransom (kjøpe fri), økonomiske og juridiske uttrykk. Hva sviket består i blir som vanlig ikke spesifisert, sonettene er notoriske i ikke å være konkrete i hva som har skjedd, og det lar seg ikke gjøre å bestemme om det er utroskap i tanker eller gjerning, og heller ikke i hvilken grad forholdet mellom de to er så sterkt at det gir dem rett i å føle seg sveket. Om man leser sonettskriveren til å være Shakespeare selv, så er han en gift mann i 30-årene på den tiden disse sonettene blir skrevet, og den elskede ungdom er en ung mann tidlig i 20-årene, eller yngre. Ugjerningen, sviket og/eller utroskapet blir betegnet med ordene unkind, unkindness, crime og bare mine og yours, altså ganske forsiktig, mens lidelsene de fremkaller får kraftigere uttrykkk: hell of time, suffered, how hard true sorrow hits. Han skriver også han måtte ha nerver av metall, altså ikke menneskelige følelser, om han ikke hadde følt på dette og måttet bøye seg under det.

Ved å være skrevet på denne måten bryter denne sonetten litt med tradisjonen, der den elskende sonettskriveren skal forgude og opphøye den elskede personen sonetten er tilegnet. Det tar seg ikke ut for en ydmyk sonettskriver å unnskylde sine feil med at den elskede også gjør feil. Det vanlige er at den elskede er ufeilbarlig, nærmest guddommelig, mens en selv er så menneskelig og full av feil, at en aldri kan være verdig en sånn skjønnhet. De fleste av Shakespeares sonetter er også slik, og de best likte og mest berømte er aldri slik.

I det virkelige liv er imidlertid feilene i et menneskelig forhold mer jevnt fordelt, og det kan kanskje la seg gjøre å søke trøst i den andres feil, når man angrer og lider under ens egne. Sånn kan man si at Shakespeare i sine sonetter behandler det meste av de følelser og stemninger man kan gå gjennom i kjærligheten til et annet menneske. Her blir det forsøkt å argumentere at når begge i et forhold har gjort feil, så blir det så vondt, at det eneste de gjensidig elskende kan gjøre, er å bruke dette vonde til å huske hvor viktig det er at de holder sammen, og elsker hverandre. Konklusjonen i siste linje er at når de begge har gjort feil, så blir feilen løsepengene til å kjøpe den andre fri. De kan altså elske hverandre fra før, som om de var fri fra skyld, og om de husker skylden, så husker de også smerten, slik at de må elske hverandre på ny, og la denne kjærligheten være salven som lindrer smerten den gjensidige forbrytelsen har gitt dem.

Min gjendiktning

Gjendiktningen av sonettene til Shakespeare er notorisk vanskelig. Som regel gjelder det å tvinge inn de nødvendige antall stavelser og riktige rim, og sørge for at meningen i originalen noenlunde kommer frem i et språk som ikke blir for kunstig. Resultatet pleier mer bli en øvelse for gjendikteren, enn reproduksjon av stor kunst.

Sonett 120

At du var usnill, det er nå min venn,
Og for den sorg jeg en gang følte på,
Må jeg for min synd bøye meg hen,
Om nervene ei var messing og stål.
Hvis du rystet av min gemenhet gitt,
Som jeg av din, har du helvete hatt;
Og jeg, tyrann, har meg ikke tatt tid
Å tenke på hvordan det da var fatt.
O! At din natt av sorg kan ha minnet
Meg på hvor hardt sann sorg oss smerter,
Og snart til deg, så meg, til å finne
Den salve som lindrer vonde hjerter!
Men at din synd nå et gode vil bli;
Min frikjøper deg, din meg kjøper fri.

På helt grei litteratur går det an å lese mer om sonettene som en samlet utgivelse.

Advertisements

Sonett 118, av William Shakespeare – Like as, to make our appetites more keen,

Denne sonetten postes en sommerdag i juni, da alt er på sitt lyseste, men er skrevet en mørk vintermorgen i februar, mens trærne ennå står nakne. I 2014 og 2015 ble det ikke gjort så mye på bloggen, så de fleste av postene fra disse årene har måttet bli etterpostet. Så også med denne sonetten, av William Shakespeare.

Vi er nå kommet til den 118 i rekken. Vi begynner nå å nærme oss slutten på sonettene skrevet til den skjønne ungdom, der ingen kan vite sikkert hvem han egentlig er, og det heller ikke ser ut til å være noe poeng i sonettene. De er ikke biografiske, og legger ikke opp til noen gjettelek om hvem de er skrevet til. I den første utgaven fra 1609 står det at de er tilegnet én W. H., og forskningen har gjort hva den kan for å finne ut hvem denne W. H. kan være, men det vil med kildene som i dag er tilgjengelig aldri være mulig å vite det sikkert. Det er heller ikke noe poeng. Sonettene er skrevet som en idé, her er kjærlighet og elskov skildret i alle sine fasetter, alle følelser og tanker og kvaler og nytelse er satt ord på, det er gitt en klassisk, evig form.

Shakespeare-sonetten er så godt som uten unntak bygget opp med 14 femfotede jambiske verselinjer, med med rimmønsteret abab cdcd efef gg, tre kvartetter og en kuplett. Kvartettene er en samling på fire linjer, kuplettene er to. De italienske sonettene til Petrarca og Dante hadde gjerne to kvartetter og to tersetter, to samlinger på fire linjer, og to på tre. Rimmønsteret der var også annerledes, og de fulgte ikke den femfotede, jambiske linjen. At en verselinje er femfotet jambe betyr at den har fem kombinasjoner av trykklett-trykktung stavelse, det er den trykklette-trykktunge stavelsen som er jamben, mens det at det er fem av dem, betyr at linjen er femfotet.

Som et eksempel kan vi ta første linje i dagens sonett, med de trykktunge stavelsene uthevet: Like as, to make our appetites more keen, eller lest: laik as tu meik ur appteites moa kiin, rytmen skal gå slik, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er en form som har vist seg veldig behagelig for sinnet, og som passer til å uttrykke store, balanserte tanker og følelser, til alvor og ettertenksomhet. De ytterst få av Shakespeares sonetter som ikke følger dette mønsteret, i farten kan jeg bare tenke meg én (nummer 145) , er også litt mer morsom og lettvint skrevet. Det skal til sammen være tre sonetter som ikke følger det typiske mønsteret for dem, et mønster som også var karakteristisk for Shakespeares tid, under dronning Elisabeth i England.

Sonettene får også sin kraft av at de kommuniserer på flere nivå. De er billedrike, og fungerer både i direkte og i overført betydning, og med flere ulike tolkninger, som gjør de 14 linjene alltid uvanlig rike på innhold. Så er det også i denne sonetten, nummer 118, der det billedlig talt er snakk om helse og medisiner, surt og søtt, og hvordan man forer seg selv med medisiner og innretter kostholdet for å forebygge mulig fremtidig sykdom. Det er også hvordan man når man får for mye søtt, vil variere med litt surt og bittert også. I overført betydning gjelder dette også i kjærligheten. Der sykdommen man frykter er problemer i forholdet, eller at forholdet skal ta slutt. Og for å unngå dette, tar man alle mulige medisiner og forholdsregler. Som i det virkelige liv, med medisinene, kan det så være at det nettopp er medisinene som forårsaker sykdommen. I kjærligheten kan det være at man er så redd for å miste sin elskede, at nettopp det gjør at man mister han eller henne, eller har det vondt med kvalene man gjennomlever. Slik konkluderer også sonetten. For ham som er syk av deg, den elskede, virker medisinene bare som gift.

Sonnet 118

Like as, to make our appetites more keen,
With eager compounds we our palate urge;
As, to prevent our maladies unseen,
We sicken to shun sickness when we purge;
Even so, being full of your ne’er-cloying sweetness,
To bitter sauces did I frame my feeding;
And, sick of welfare, found a kind of meetness
To be diseased, ere that there was true needing.
Thus policy in love, to anticipate
The ills that were not, grew to faults assured,
And brought to medicine a healthful state
Which, rank of goodness, would by ill be cured;
But thence I learn and find the lesson true,
Drugs poison him that so fell sick of you.

Min oversettelse

Sonett 118

Som for å skjerpe appettetiten vår,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
Som, for å forhindre våre fremtidige sykdommer,
Blir vi syke når vi tar avføringsmidler for å forhindre dem;
Likevel, full som jeg er av din aldri overfylte søthet,
Begynte jeg å spise bitre sauser;
Og, syk av velstand, fant jeg det på en måte passende
Å bli syk, før det var helt nødvendig.
Så, i kjærligheten gjelder det å foreripe
Sykdommene som ikke var, vokste til feil som var sikre,
Og brakte medisiner til en sunn tilstand
Som, proppet av godhet, vil bli dårlig kurert;
Men så lærte jeg og fant lærdommen sann,
Medisiner forgifter ham som ble syk av deg.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har i den senere tid lagt meg til å oversette så det blir leselig, heller enn at det blir riktig. Denne sonetten har en god del omskrivinger, som det vil gå frem av disse forklaringene.

De første par linjene har noen ord som kan oversettes på veldig mange måter, som det fremgår av gloselisten under. Jeg omskriver noe for å gjøre meningen klar på norsk. Like as i første linjen er just as, «bare for», eller «på samme måte». Sammensetningen eager compounds blir i Oxford-utgaven av sonettene forklart med sharp-tasting mixtures, på norsk kanskje «blandinger med skarp smak». Urge blir kanskje oppfattet som et moderne ord, men det stammer i følge Oxford Dictionary of English fra 1600-tallet, og kommer fra latin urgere «å presse, drive (to press, drive)». Shakespeare bruker det 35 ganger i skuespillene, og 3 ganger i poesien, som man kan se av denne oversikten hos ShakespeareWords. Der kan man også se 7 forskjellige betydninger av ordet. Jeg har lagt til i gloselisten de fem den store engelsk-norske ordboken oppgir. Maladies unseen i linje 3 er «sykdommer ennå ikke sett», altså sykdommer man ikke har sett fordi de ikke har kommet ennå. Medisinen tas forebyggende. Den siste linjen i den første kvartetten betyr fullt utskrevet: Vi blir syke når vi tar et avføringsmiddel for å unngå sykdom.

To cloy er å «overfylle, overmette», og i linje 5 blir det forsikret om at det ikke skjer med den skjønne ungdom, den elskede, den blir aldri overfylt, den søte kjærligheten til ham, ne’er cloying er never cloying. For å unngå den unorske formen «værende» (for being) setter jeg inn pronomenet jeg, og omskriver litt, for å oversettelsen til å fungere for de som bare leser den, og ikke disse kommentarene. Frasen frame my feeding hører sammen, det har å gjøre med hva han spiste. Linje 6 sier «til bitre sauser innrettet jeg kostholdet», eller «… matet jeg meg selv». Kanskje strekker jeg det litt med «begynte jeg å spise», men det er det som er meningen i linjen. Han begynte å spise mer bitter mat, fordi han var så full av søtladenheten til den skjønne ungdommen. Engelskmennene har også et ordakt: Sweet meat must have sour sauce. Billedlig er det her at han måtte elske andre lite grann, andre som ikke var så søte som den elskede ungdommen, og som derfor gav en mer bitter smak. Sick of welfare betyr å være lei av velværet, velstanden eller den gode helsen, lei av å ha det så bra. Jeg beholder ordet syk i oversettelsen, siden så mye i denne sonetten går på det å være syk og frisk, og å spise mat og ta medisiner for å gjøre noe med helsen.

Ordet policy er i ferd med å gli inn i norsk nå om dagen, i hvert fall muntlig, men det faller ennå ikke naturlig inn i en skriftlig oversettelse av Shakespeare. Da må det heller omskrives, som jeg har gjort . Policy of love kunne ellers vært oversatt med «kjærlighetens holdning», «.. linje» eller – til og med, kanskje – «kjærlighetens politikk». Men jeg synes alt det blir mer anstrengt, enn min «i kjærligheten gjelder det…». Man må være litt på vakt med oversettelsene av ills (sykdommer) og faults (feil, skavank), i linje 10. Begge har flere betydninger, og hos Shakespeare blir det – som vanlig – kommunisert på flere nivåer. Grunnivået er om sykdom og friskhet, så han tenker på å forebygge sykdommer som ennå ikke er, og risikerer da å havne i feil som helt sikkert er (faults assured). Men det gjelder jo også i forholdet mellom de to, der sykdom – i overført betydning – som ikke er, for eksempel at forholdet mellom de to tar slutt, kan bli til feil som helt sikkert er, nemlig at han uroer seg så mye over alle mulige problemer som kan være, at han ikke får nyte kjærligheten skikkelig. Det er jo noe noen og enhver kan kjenne seg igjen i, og som nok kanskje spesielt burde appellere til ungdom. Ordene ills og faults kan også gå på det moralske planet, moralske sykdommer og moralske feil. Engelsk rank er norsk rang, med litt variasjon i noen av betydningene, men rank of goodness betyr «proppet opp av godhet». Shakespeare bruker flere andre steder ordet rank på denne måten, som ShakespeareWords viser oss.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no.

keen 1. skarp, hvass 2. (overført) skarp, intens, bitende 3. gjennomtrengende, isnende 4. (om følelser) sterk, intens, stor, voldsom 5. bitter, dypfølt 6. (om sanser, intellekt) skarp, fin 7.  ivrig, interessert, entusiastisk, pasjonert 8. (amer., slang) flott, fin, ypperlig

eager ivrig, forhippen, begjærlig, heftig

compounds 1. sammensetning, blanding, forbindelse 2.  (grammatikk og språkvitenskap) sammensatt ord, sammensetning, kompositum

palate 1. gane 2. (overført, om smaksevne) smak, gane

urge 1. presse, drive, skynde på, spore 2. (prøve å) overtale, be inntrengende, anmode 3. ivre for, anbefale  4. fremholde, understreke, betone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføre, forelegge, henvise til

prevent 1. avverge, forhindre 2. forebygge 3. (gammeldags) gå foran, (vei)lede, gå forut (for) 4. (gammeldags)foregripe

maladies -> malady 1. sykdom 2. syke, onde 3. lidelse

shun (forsøke å) unnvike, holde seg unna, sky, unngå

purge 1. rense, fjerne, rense ut 2. lutre 3.  (politikk) utrenske, rense ut 4. (medisin) rense med avføringsmiddel, ha avføring 5. (jus) sone

cloying  vammel, søtladen -> cloy gjøre overmett, overmette, overfylle, overlesse, ødelegge

meetness (gammeldags eller litterært) tilbørlighet, forklaring: det at noe er passende og sømmelig (-> meet (litterært, gammeldags) passende, sømmelig, tilbørlig)

anticipate 1. (for)vente, regne med, forutse, ane 2. se frem til, glede seg til, lengte etter 3. foregripe, komme i forkjøpet 4. fremskynde 5. ta på forskudd, bruke på forskudd 6. (økonomi) betale før forfall

Kommentar til sonetten

Denne sonetten henger sammen med fem andre (117 – 121) som forsøker å forsvare poetens egenrådighet i kjærligheten til den elskede, slik det blir forklart på nettsiden Shakespeare-sonnets, nettsiden jeg bruker oftest i mitt arbeid med sonettene. Den berømte sonett 116 proklamerer evig og fast kjærlighet, så hva da når den elskende poeten likevel vakler? Hvordan skal man forsvare tvil og feil i forholdet til en person man elsker veldig, veldig høyt? Denne poeten kan ikke godt bare si det er skiftende stemninger, bølgende følelser, for i sonett 116 er jo nettopp poenget at den ekte kjærligheten er fast, tro og evig, den er urokkelig i alle stormer, og slutter majestetisk

If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Forsvaret må derfor være noe skikkelig. Og den intelligente poeten må vite at uansett hva han nå skriver, kommer det til kort, for en så høyt elsket som den han i de øvrige sonettene har beskrevet, en så skjønn kjærlighet er det virkelig ingen forsvarlig grunn å vike fra. Så hvorfor gjør han det likevel?

I denne sonetten, nummer 118, forsøker han seg med at det er akkurat som en person som er veldig, veldig bekymret for helsen sin. En som er veldig redd for å bli syk, og derfor tar veldig mange medisiner.

Først er det akkurat som vi prøver mange ulike smaker, for å skjerpe appetitten, så tar vi også mange ulike medisiner, for å unngå medisiner. Men når vi tar avføringsmidler, when we purge, så blir vi også syke av det. Deretter er problemet at kjærligheten til den elskede er så søt, så god, at den elskende rett og slett trenger litt avveksling, litt bitterhet, litt andre smaker. Han forsikrer om at søtheten aldri kan bli for mye, ikke når den kommer fra den elskede (your ne’er-cloying sweetness), så feilen er ene og alene hos ham, hos den elskende, poeten. Tilstanden han er i, blir beskrevet som eller antydet å være en form for sykdom, sykdom av velvære, sick of welfare, og i den syke tilstanden, fant han en slags riktighet (a kind of meetness) i å bli syk (diseased) før det var nødvendig (ere that was true needing). Sykdommen kan her meget vel være sykdommen i forholdet, den poeten nå uforbeholdent tar på seg skylden for å ha forårsaket, og det nettopp i et – sykt – forsøk på å unngå den. Den tredje kvartetten skriver det i rene ord, generelt, frykten for sykdom som ennå ikke var, ble til en sykdom, eller en feil, som virkelig var der, slik for eksempel sjalusi kan ødelegge et forhold mer enn det årsaken til sjalusien gir grunn for. Sånn brakte han medisiner til en tilstand som var kjernesunn, den elskende poetens forhold til den elskede, skjønne ungdom, og slik forsøkte å kurere noe som var fylt av godhet, rank of goodness, og slett ikke behøvde noen kur. Eller med Shakepseares metning i meningen: would ill be cured, ville sykt bli kurert. Friskheten blir kurert med sykdom.

Den avsluttende kupletten konkluderer helt sant: dette er en lærdom som er sann, han som er syk av deg, blir bare forgiftet av medisiner. Det er konklusjonen og oppsummeringen på det som er skrevet i de 12 øvrige linjene. Sonetten er fullendt. Ordkunstneren Shakespeare har gjort et forsøk på å forklare vakling i et forhold man er overbevist om er det riktige. Det ble gjort for fire hundre år siden, men skulle vel så til de grader være aktuelt også i dag, om man bare klarer å trenge gjennom den kompliserte og billedrike måten å formulere seg på. Det er hva jeg har forsøkt å bidra til, med denne posten, og denne bloggen. Nyttig?

Min gjendiktning

Jeg har bestemt meg for å gjendikte alle de utenlandske diktene, inkludert Shakespeares sonetter. Det er et møysommelig, og langsiktig prosjekt, som jeg tar litt om litt. Foreløpig har jeg ikke fått gjort så mye med denne, som man ser. Rimene pleier jeg å få på plass, det samme med antall stavelser, men den jambiske rytmen med lett-tung er nesten umulig, så den må jeg avvike.

Sonett 118

Som for oss å skjerpe vår appetitt,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
For å hindre sykdom som kunne blitt,
Får vi den sykdom middelet lager;
Full av din sødme som aldri blir mett,
Spiste jeg bittert i stedet for søttt;
Og, syk av det gode fant jeg det rett
Å ende opp syk, før det jeg var nødt.
Så, i sann kjærlighet gjelder føre var
Der sykdom ei var, ble feil i stedet
Og gav medisin til en sunn og snar
Som, full av godhet, blir dårlig leget;
Men nå har jeg lært meg lærdommen sann,
Med slik sykdom og kur forgiftes man.

Sonett 101, av William Shakespeare – O truant Muse what shall be thy amends

Godt nytt år!

Store deler av høsten fikk jeg ikke jobbet så mye med denne bloggen. Sånn vil det nok også bli fremover. Men noen ganger dukker det opp noen timer med inspirasjon og anledning, og da tar jeg fatt, og forsøker å hente inn det tapte. Jeg ser jeg er minst tre sonetter av Shakespeare på etterskudd, i tillegg til at mange av dem sikkert ikke er oversatt og kommentert skikkelig. Jeg legger også denne ut uferdig, men vil bruke litt av kvelden på å forbedre den.

Sonett 101

O truant Muse what shall be thy amends
For thy neglect of truth in beauty dyed?
Both truth and beauty on my love depends;
So dost thou too, and therein dignified.
Make answer Muse: wilt thou not haply say,
‘Truth needs no colour, with his colour fixed;
Beauty no pencil, beauty’s truth to lay;
But best is best, if never intermixed’?
Because he needs no praise, wilt thou be dumb?
Excuse not silence so, for’t lies in thee
To make him much outlive a gilded tomb
And to be praised of ages yet to be.
Then do thy office, Muse; I teach thee how
To make him seem, long hence, as he shows now.

Min oversettelse

Sonett 101

O, skulkende Muse, hva skal til for å forbedre deg
For din nektelse av sannhet i skjønnhet død
Både sannhet og skjønnhet avhenger av min kjærlighet
Det samme gjør du, og i det er du verdig
Gi et svar, Muse: vil du ikke kanskje si,
Sannhet trenger ingen farge, med hans farge fiksert
Skjønnhet ingen penn, for å legge skjønnhets sannhet
Men det beste er best, når det ikke er blandet sammen?
Fordi han trenger ingen pris, vilje til å være dum?
Tilgi ikke stillhet sånn, for det ligger i deg
Å gjøre ham mye å leve lenger enn en gyllen grav
Og bli priset av tider ennå å komme
Så gjør din plikt, Muse; jeg skal lære deg hvordan
Å få ham til å se ut også lenge herfra som han viser seg nå.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og ikke sjekket nøye opp.

Kommentar til sonetten

Jeg er på etterskudd, og legger ut for å komme ajour. Så kan jeg heller lage postene skikkelige siden, om jeg får tid.

Sonett 100, av William Shakespeare – Where art thou Muse that thou forget’st so long,

Sonett nummer 100 blir også postet på etterskudd, og ikke gjennomarbeidet.

Sonett 100

Where art thou Muse that thou forget’st so long,
To speak of that which gives thee all thy might?
Spend’st thou thy fury on some worthless song,
Darkening thy power to lend base subjects light?
Return forgetful Muse, and straight redeem,
In gentle numbers time so idly spent;
Sing to the ear that doth thy lays esteem
And gives thy pen both skill and argument.
Rise, resty Muse, my love’s sweet face survey,
If Time have any wrinkle graven there;
If any, be a satire to decay,
And make time’s spoils despised every where.
Give my love fame faster than Time wastes life,
So thou prevent’st his scythe and crooked knife.

Sonett 100

Hvor er du, Muse, du som glemmer så lenge
Å snakke om hva som gir deg all makt?
Bruker du ditt sinne på en verdiløs sang,
Formørker din makt ved å låne lave tema lys?
Vend tilbake, glemsomme Muse, og gjør straks godt igjen
I milde talle tid så dovent tilbrakt
Syng til øret som verdsetter din ligging
Og gir din penn både dyktighet og argumenter
Reis deg, hvilsomme Muse, eksaminer min kjærestes søte ansikt
Om tiden har gravert inn noen rynker der
Om noen, bli så en satyr til å ta det ned
Og gjør at tiden ødelegger det foraktfulle overalt
Gi min elskede berømmelse raskere enn tiden sløser bort liv
For å unngå hans ljå og krumme kniv.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjort skikkelig.

Et opplagt problem er ordet lays i linje 7, som er lett å forstå på engelsk, men vanskelig å få over til norsk.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se skikkelig på den.

Sonett 99, av William Shakespeare – The forward violet thus did I chide

Jeg har kommet litt på etterskudd igjen på bloggen, og tilbakeposter dette innlegget.

Sonnet 99

The forward violet thus did I chide:
Sweet thief, whence didst thou steal thy sweet that smells,
If not from my love’s breath? The purple pride
Which on thy soft cheek for complexion dwells
In my love’s veins thou hast too grossly dy’d.
The lily I condemned for thy hand,
And buds of marjoram had stol’n thy hair;
The roses fearfully on thorns did stand,
One blushing shame, another white despair;
A third, nor red nor white, had stol’n of both,
And to his robbery had annex’d thy breath;
But, for his theft, in pride of all his growth
A vengeful canker eat him up to death.
More flowers I noted, yet I none could see,
But sweet, or colour it had stol’n from thee.

Sonett 99

Den fremtidige fiol hånet jeg
Søte tyv, hvor stjal du det søte som lukter
Hvis ikke fra min elskedes pust? Din purpurstolthet
Som på ditt myke kinn hviler som ansiktsfarge
I min kjærestes årer du har for stort dødd
Liljen som jeg fordømt for din hånd
Og skudd av marjoram hadde stjålet ditt hår
Rosene fryktsomt på torner stod
En blussende skam, en annen hvit fortvilelse
En tredje, verken rød eller hvit, hadde stjålet av begge
Og til hans ran hadde anektert din pust
Men, for hans tyveri, i stolthet over all hans vekst
En hevnfull råte eter ham til døde
Flere blomster la jeg merke til, men jeg kunne ingen se
Men søte, av farge, det hadde stjålet fra deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjennomarbeidet.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se nøye på den.

Sonett 98, av William Shakespeare – From you have I been absent in the spring

Dette er sonett 98. Den fortsetter der den forrige slapp.

Sonnet 98

From you have I been absent in the spring,
When proud-pied April, dress’d in all his trim,
Hath put a spirit of youth in every thing,
That heavy Saturn laughed and leapt with him.
Yet nor the lays of birds, nor the sweet smell
Of different flowers in odour and in hue,
Could make me any summer’s story tell,
Or from their proud lap pluck them where they grew:
Nor did I wonder at the lily’s white,
Nor praise the deep vermilion in the rose;
They were but sweet, but figures of delight,
Drawn after you, you pattern of all those.
Yet seemed it winter still, and you away,
As with your shadow I with these did play.

Min oversettelse

Fra deg har jeg vært borte om høsten
Når stolte April, er kledd i all sin trim,
Har satt en ungdoms ånd i alle ting
Som tunge Saturn lo og hoppet med ham.
Likevel verken fuglenes sang, eller den søte lukt
Av forskjellige blomster i duft og kulør
Kan gjøre meg enhver sommers historie å bety noe
Eller fra deres stolte bane plukke dem der de grodde
Heller ikke fant jeg under i liljens hvite
Eller priset den Cinnoberrøde fargen i rosen.
De var riktignok deilige, men figurer glede
Tegnet etter deg, du mønster av alle disse
Likevel ser det ut til å være vinter ennå, og du er borte
Som med din skygge, lekte jeg med disse.

Kommentar til oversettelsen

To leap er «å hoppe veldig», kan man si på norsk, «gjøre et sprang». Lay er en kort, lyrisk eller fortellende tekst ment for å synges, «kvad, sang, ballade». Hue er «farge, kulør»

Oxfords Dictionary of English omtaler vermillion som «a brilliant red pigment made from mercury sulphide (cinnabar)«, eller «et briljant rødt pigment laget av kvikksølv-sulfid (Cinnober)». Det kan også være brukt om skinnende rødt, generelt. Så Shakespeare har her et ord som gir ham «skinnende rødt» i ett, og med den riktige rytmen. Jeg ser dansk Wikipedia har Cinnoberrød om denne fargen, så jeg bruker dette ordet i min oversettelse.

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker virkemidler som han ofte gjør i sonettene sine. Han sammenligner den elskede med det som er vakkert i naturen, og lar naturen bare være en skygge av det. Her trekker han også veksler på Platons idelære, der naturen er skyggene, den elskede idealet.

Sonett 97, av William Shakespeare – How like a winter hath my absence been

Sonett 97 begynner med tøvær, etter det vonde og vanskelige som har vært i sonettene 92 – 96. Det har vært en avstand mellom poeten og hans elskede, de har vært borte fra hverandre, som beskrevet i de foregående sonettene, og nå blir denne atskillelsen beskrevet som en vinter. Om vinteren er det frost og kaldt, og mørkt, alt spirende liv er dødt. Men som året som går, vil også den metaforiske vinteren mellom de elskende også passere. Den vil bli fulgt av en like metaforisk sommer, hvor de er sammen igjen.

Det følger fire linjer pakket med mening, om hvordan høsten så bærer med seg avkommet fra våren, og føder det, slik en enke føder mannens barn når han er død. I dette ligger også en myk vending i sonetten. Vi er innstilt på sommer og glede, at alt skal være bra igjen, men det er allerede høst, og det er enkens livmor som blir brukt i bildet.

I tredje kvartett er sommerens glede forbi. Det er de foreldreløses håp, barn uten far, for når vi høster om høsten, er våren forbi, og det som produserte fruktene er ikke lenger. I en overgang som kanskje ikke helt holder, skriver poeten på ny om den elskede, som ikke er der. Med det er heller ikke sommeren der, og selv fuglene lar være å synge. Eller de synger uten glede, slik løvet er blekt, for vinteren er nær.

Årstidssammenligningen er meget potent. Det er rikt på mening hvordan vinter, vår, sommer og høst følger hverandre, og hvordan de bærer hverandre i seg eller føler hverandres nærvær. Sammenligningen går til at når den elskede er borte, er det vinter. Ellers er det sommer, en lang sommer som varer fra vår til høst. Sonetten er rik på stemning og på mening, ordene har betydning og fungerer på flere plan, og ved nøyere lesning ser man at her er det egentlig vinter hele tiden. Den elskede er borte.

Sonnet 97

How like a winter hath my absence been
From thee, the pleasure of the fleeting year!
What freezings have I felt, what dark days seen!
What old December’s bareness everywhere!
And yet this time removed was summer’s time;
The teeming autumn, big with rich increase,
Bearing the wanton burden of the prime,
Like widow’d wombs after their lords’ decease:
Yet this abundant issue seemed to me
But hope of orphans, and unfathered fruit;
For summer and his pleasures wait on thee,
And, thou away, the very birds are mute:
Or, if they sing, ’tis with so dull a cheer,
That leaves look pale, dreading the winter’s near.

Min oversettelse

Hvordan har mitt fravær som en vinter vært
Fra deg, gleden over det flytende år!
Hvilke frysinger har jeg følt, hvilke mørke øyne sett!
Hvilken gammel Desembers nakne goldhet overalt!
Og likevel, ved å ta bort denne tiden var det på ny sommer
Den myldrende høst, stor med rik økning
Bærende den ødsle byrden av våren
Som enkens livmor etter deres herres nedgang
Likevel ser denne veldige saken for meg
Ut til å være håpet av foreldreløe barn, frukt uten far
For sommer og hans gleder venter på deg
Og, når du er borte,så er til og med fuglene tause
Eller, hvis de synger, så er det med en slik kjedelig feiring
At løvet ser blekt ut, i skrekk over vinterens komme.

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en mild omskriving på rekkefølgen av ordene i starten for å få en mer poetisk oversettelse på norsk. Det er også et valg om man skal oversette fleeting year med «flytende år», som jeg nå har gjort, eller gjøre en omskriving, som kanskje vil se mer naturlig ut på norsk. Jeg har holdt meg tett til originalen. Det samme gjelder i freezings, som er substantivisering av verbet freeze, som vel mer betyr å fryse til is, enn bare å være kald. Bare er «naken, utildekket», det samme ordet som vårt «bar». Bareness er ikke kroppslig nakenhet, selvsagt, men mer «goldhet», et landskap uten liv, slik jeg har oversatt det. De første fire linjer skulle være greie å forstå.

Den andre kvartetten er pakket med mening. Teem betyr «vrimle, myldre, yre, flomme over», noe som for øvrig passer godt også for ordene i denne sonetten, de myldrer av mening. Sammensetningen mellom increase (økning) og decrease (nedgang) bruker Shakespeare flere steder, som i den berømte starten av den første sonetten, det blir aldri like elegant å oversette til norsk. Wanton brukt som adjektiv er «uprovosert, meningsløs, formålsløs». Burden er «last» eller «byrde», men i sammensetning med womb (livmor) – og særlig hos Shakespeare – er burden «avkommet», altså «lasten i livmoren». Prime er «høydepunkt, punktet der man er på høyden», «det første og det beste». Men det kan også bety den første årstiden, «Våren», som det gjør her.  Så det er høsten, som bærer – eller føder – fruktene av våren, et ganske potent bilde.

Abundance er «overflod»

 

Kommentar til sonetten

Den sammenligner med årstidene.