Murder most foul, av Bob Dylan

For første gang skal jeg poste et årsferskt dikt som ikke er mitt eget. Anledningen er nobelprisvinneren Robert Allen Zimmermann, bedre kjent som Bob Dylan, som plutselig gav ut en ny singel 27. mars i år. Teksten er ennå ikke mer enn en måned gammel. Dette er altså helt i front av hvor verdenslyrikken og populærkulturen står nå, om det er lov å bruke litt store ord.

Det er det kanskje ikke, for alt er i vår tid så fragmentert, at det er vanskelig å si det er noen som befinner seg i fronten av utviklingen for store ord som verdenslyrikk og populærkultur. Det er så mange strømninger og retninger som gjelder, så mange grupper og undergrupper, så mange mikser og sammenblandinger, så mange tradisjoner og nyvinninger, ingen kan godt si noen er viktigere enn andre. Alle har ulike oppfatninger. Og ingen har lenger definisjonsmakt.

På noen måter er det også dette denne sangen handler om. Hvordan det hele har gått i stå. Det er utallige referanser, postmodernistisk lagt opp, så mange at man kan ikke annet enn å gå seg vill i dem, helt umulig at alle er vesentlige. Det er overflod, overveldende. Men mange, mange, mange er godt gjenkjennelige blant dem som er vokst opp med amerikansk populærkultur. Det er store navn og titler, som har det til felles at de er borte nå.

Mordet på president John F. Kennedy er det som holder det hele sammen, det er det han hele tiden vender tilbake til, det er det som er Murder most foul, det mest skjendige mordet. Det mordet egner seg godt til å være starten på nedgangen, det mordet er aldri blitt ordentlig oppgjort, det er ennå uklart hva som egentlig skjedde, tross ingen mord i verdenshistorien er mer omtalt og undersøkt. Og det er helt opplagt at den offentlige forklaringen som gjelder nå, er utilstrekkelig.

En så lang tekst som dette står man absolutt i fare for å drukne i flere ord. Det er den lengste sangen Bob Dylan har laget, 16 minutter og 56 sekunder var den, kanskje den lengste sangen som har toppet amerikanske Billboard. Det er den eneste sangen av Bob Dylan som har erobret den. Det er møte mellom tung, seriøs litteratur og populærkultur som kunne vært amerikansk kultur på sitt aller beste, amerikanernes gave til verden, men det populære har nok tatt overhånd, og seriøs kultur har blitt et skjellsord. Her, hos Bob Dylan, er det alvoret.

Murder Most Foul

        1.

‘Twas a dark day in Dallas – November ‘63
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car
Shot down like a dog in broad daylight
‘Twas a matter of timing and the timing was right
You got unpaid debts and we’ve come to collect
We’re gon’ kill you with hatred and without any respect
We’ll mock you and shock you, we’ll grin in your face
We’ve already got someone here to take your place
The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing
It happened so quickly – so quick by surprise
Right there in front of everyone’s eyes

Greatest magic trick ever under the sun
Perfectly executed, skillfully done
Wolfman, oh wolfman, oh wolfman, howl
Rub a dub dub – it’s murder most foul

2.
Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand
Slide down the bannister, go get your coat
Ferry ‘cross the Mersey and go for the throat
There’s three bums comin’ all dressed in rags
Pick up the pieces and lower the flags
I’m going to Woodstock, it’s the Aquarian Age
Then I’ll go over to Altamont and sit near the stage
Put your head out the window, let the good times roll
There’s a party going on behind the grassy knoll
Stack up the bricks and pour the cement
Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President
Put your foot in the tank and step on the gas
Try to make it to the triple underpass
Black face singer – white face clown
Better not show your faces after the sun goes down

I’m in the red-light district like a cop on the beat
Living in a nightmare on Elm Street
When you’re down on deep Ellum put your money in your shoe
Don’t ask what your country can do for you
Cash on the barrel head, money to burn
Dealey Plaza, make a left hand turn
I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died
Shoot ‘em while he runs, boy, shoot ‘em while you can
See if you can shoot the Invisible Man
Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
What is the truth and where did it go
Ask Oswald and Ruby – they oughta know
Shut your mouth, says the wise old owl
Business is business and it’s murder most foul

3.
Tommy can you hear me, I’m the Acid Queen
I’m ridin’ in a long black Lincoln limousine
Ridin’ in the back seat, next to my wife
Heading straight on into the afterlife
I’m leaning to the left, got my head in her lap
Oh Lord, I’ve been led into some kind of a trap
We ask no quarter, no quarter do we give
We’re right down the street from the street where you live
They mutilated his body and took out his brain
What more could they do, they piled on the pain
But his soul was not there where it was supposed to be at
For the last fifty years they’ve been searching for that
Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free
Send me some loving – tell me no lie
Throw the gun in the gutter and walk on by
Wake Up, Little Suzie, let’s go for a drive
Cross the Trinity River, let’s keep hope alive
Turn the radio on, don’t touch the dials
Parkland Hospital’s only six more miles
You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Zapruder’s film, I’ve seen that before
Seen it thirty three times, maybe more
It’s vile and deceitful – it’s cruel and it’s mean
Ugliest thing that you ever have seen
They killed him once, they killed him twice
Killed him like a human sacrifice
The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”
Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight
Let me know when you decide to throw in the towel
It is what it is and it’s murder most foul

4.
What’s New Pussycat – wha’d I say
I said the soul of a nation been torn away
It’s beginning to go down into a slow decay
And that it’s thirty-six hours past judgment day
Wolfman Jack, he’s speaking in tongues
He’s going on and on at the top of his lungs
Play me a song, Mr. Wolfman Jack
Play it for me in my long Cadillac
Play that Only The Good Die Young
Take me to the place where Tom Dooley was hung
Play St. James Infirmary in the court of King James
If you want to remember, better write down the names
Play Etta James too, play I’d Rather Go Blind
Play it for the man with the telepathic mind
Play John Lee Hooker play Scratch My Back
Play it for that strip club owner named Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Play it for me and for Marilyn Monroe
And please, Don’t Let Me Be Misunderstood
Play it for the First Lady, she ain’t feeling that good
Play Don Henley – play Glenn Frey
Take it to the Limit and let it go by
And play it for Carl Wilson, too
Lookin’ far, far away down Gower Avenue
Play Tragedy, play Twilight Time
Take Me Back to Tulsa to the scene of the crime
Play another one and Another One Bites the Dust
Play the Old Rugged Cross and in G-d We Trust
Ride the Pink Horse down that Long, Lonesome Road
Stand there and wait for his head to explode
Play Mystery Train for Mr. Mystery
The man who fell down dead, like a rootless tree
Play it for the Reverend, play it for the Pastor
Play it for the dog that’s got no master
Play Oscar Peterson and play Stan Getz
Play Blue Sky, play Dickie Betts
Play Art Pepper, play Thelonious Monk
Charlie Parker and all that junk
All that junk and All That Jazz
Play something for The Birdman of Alcatraz
Play Buster Keaton play Harold Lloyd
Play Bugsy Siegel play Pretty Boy Floyd
Play all the numbers, play all the odds
Play Cry Me A River for the Lord of the Gods
Play number nine, play number six
Play it for Lindsey and Stevie Nicks
Play Nat King Cole, play Nature Boy
Play Down in the Boondocks for Terry Malloy
Play It Happened One Night and One Night of Sin
There’s twelve million souls that are listening in
Play the Merchant of Venice, play the merchants of death
Play Stella by Starlight for Lady Macbeth
Don’t worry Mr. President, help’s on the way
Your brothers are comin’, there’ll be hell to pay
Brothers? What brothers? What’s this about hell?
Tell ‘em we’re waitin’- keep coming – we’ll get ‘em as well
Love Field is where his plane touched down
But it never did get back up off of the ground
Was a hard act to follow, second to none
They killed him on the altar of the Rising Sun
Play Misty for me and that Old Devil Moon
Play Anything Goes and Memphis in June
Play Lonely at the Top and Lonely Are the Brave
Play it for Houdini spinning around in his grave
Play Jelly Roll Morton, play Lucille
Play Deep in a Dream and play Drivin’ Wheel
Play Moonlight Sonata in F sharp
And Key to the Highway by the king of the harp
Play Marchin’ Through Georgia and Dumbarton’s drum
Play Darkness and death will come when it comes
Play Love Me or Leave Me by the great Bud Powell
Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Fra: http://www.bobdylan.com/songs/murder-most-foul/

Språk, form og innhold

Det er en ganske fri form på teksten. Stort sett går det i parrim, at to og to linjer rimer, men plutselig fortsetter et rim over flere linjer, og det er også eksempler på at to og to rimpar er nært beslektet med hverandre (for eksempel lie – by, drive – alive, i strofe 3, det er mange sånne eksempler). Selv om det er en sang, og teksten skal synges, så varierer lengden på linjene voldsomt, og den ser ikke ut til å være taktfast i det hele tatt. Trykksterke og mulige trykksterke stavelser ser ut til å være nokså tilfeldig plassert rundt omkring. Men når jeg ser på det nøyere, vil jeg si at hver av linjene har to hoveddrtykk, en midt inni, og en til slutt, og hvor den til slutt er soleklart mest markant. Dette er i amerikansk bluestradisjon, hvor siste stavelse i hver linje gjerne dras veldig ut. Også her i denne sangen, er det ikke så farlig hvordan resten av linjen fremføres og hvor trykkene plasseres, men siste stavelse må markeres tydelig. sånn at musikerne vet hvor man er hen i sangen og instrumentene kan fargelegge.

Først må jeg si at strukturen på strofer og refreng også er ganske løs. Jeg følger oppsettet til Dylans offisielle nettside, så dette er sånn forfatteren selv vil ha det presentert. Da kan man si hver periode slutter med frasen murder most foul, det som kan sies å være et refreng. Men teksten rundt refrenget er forskjellig hver gang, det eneste er at linjen over skal avslutte med et ord som rimer på foul (howl, owl, towel og Powell er ordene som blir brukt). Første periode er delt opp i 18 + 4 linjer, andre 16 + 16, tredje 26 + 12 og fjerde 72 + 0. Er det noen tallmessig sammenheng, her, er det tilfeldig. Modernismen og postmodernismen oppgir kravet om at strukturen skal være harmonisk og i balanse. Og nå som vi kan sies å være i tiden etter postmodernismen også, så kan vi kanskje bare avvise hele spørsmålet med at det ikke lenger er relevant. Litteraturhistorisk (og kunsthistorisk) kom man for en stund siden opp med ideen om at hvis noe fungerer, så er det greit. Et verks legitimitet er dets suksess. Så da kan Dylan si, jeg skal ha 72 linjer i siste strofe, for sånn skal min sang være. Den har mange millioner avspillinger og er nr 1 på Billboard, så hold kjeft.

Jeg har prøvd sånn noenlunde å markere noen trykkplasseringer i de åtte første linjene i første strofe. Jeg bruker min egen kode, der fet skrift er trykk, vanlig skrift er uten trykk, og fetkursiv er sterkt bitrykk, vanligkursiv svakt bitrykk. Det er fire graderinger, men jeg kan ikke garantere at jeg får det riktig. Teksten kunne utmerket leses eller synges også på en annen måte. Det er en del av friheten i moderne sanger, noe av det populærkulturen har bidratt med, at det går an å pakke mange flere ord inn i en verselinje, når man bare leser eller synger den raskere. Det åpner for uendelige muligheter, dette. Vi hører når Dylan fremfører teksten at han tar dette, han messer frem deler av linjene svært raskt, og drar andre deler veldig langt ut. På den måten understreker han poengene. Mer om dette under «Litt om melodien og fremføringen», her er formen på teksten i seg selv.

‘Twas a dark day in Dallas – November sixty three
The day that will live on in infamy
President Kennedy was riding high
A good day to be living and a good day to die
Being led to the slaughter like a sacrificial lamb
Say wait a minute boys, do you know who I am?
Of course we do, we know who you are
Then they blew off his head when he was still in the car

Bob Dylan: Murder most foul (trykkfordeling, starten av første strofe)

I utdraget ser vi også elementer av bokstavrim, dark day in Dallas, dette er vaskeekte bokstavrim, som i norrøn tid, der både konsonanten og vokalen er lik. Trenger ikke å ha studert litteraturvitenskap for å høre at det er tøft. Dark day in Dallas funker, som ungdommen sier. Og så er det et viktig poeng at siste stavelse alltid er trykktung, og varer lenge. Den er svært markert.

I de fire siste linjene i mitt lille utdrag ser man tydelig mønsteret med bitrykk midt inni, og så hovedtrykk til slutt. Og så er det poeng at det er ikke bare trykket som er viktig, men lengden på stavelsene, og da blir markeringen av siste stavelse enda tydeligere: The day that will live on in infamyyyyyy. Kanskje kan man strekke det så langt at det er amerikansk populærkultur som har vist at det går an å holde veldig lange tekstlinjer i system, så lenge det er helt tydelig hvor den siste stavelsen er. Her går de i så fall videre fra klassisk gresk lyrikk, som hadde faste inndelinger i hele strofen, og flere regler som måtte oppfylles.

Teksten er proppet med referanser, så omfattende at jeg tar det i en egen del for seg. Innholdet skulle ikke være noe vanskelig, særlig når referansene blir gitt. Når jeg oversetter, og gjendikter, så er det sjanseløst å benytte all amerikansk slang og berømte titler på engelskspråklige sanger, og kryssreferanser, og stående uttrykk brukt som tittel på sanger, tekstlinje i sanger og så videre, og så videre. Det er også altfor omfattende å forklare alt som er gjort og tenkt. Det er heller ikke noe poeng å skjønne absolutt alle detaljer i teksten, poenget er heller at det skal være overflod.

Første strofe er den korteste. Den dreier seg om selve mordet. Det er satt opp som mange mot den ene, det er They og We, mot him og you. Poenget er at det er så nådeløst og grusomt, det blir skildret og levendegjort i all sin gru, og også med poenget at tross alle som var det, så var det ingen som kunne finne ut hva som egentlig skjedde. I andre del av strofen, som kan regnes som en kommentar, så blir dette i en grell stemning løftet frem som et mesterlig magisk triks, helt utmerket utført, og det er ulvemannen som må ule og klage – før det går over til underholdning Rub a dub dub, tulleord fullstendig upassende i stemningen. Det er det mest skjendige mord.

Andre strofe er den som har jevnest oppdeling mellom de to delene. Det er refleksjonen, bearbeidelsen etter drapet og sjokket i første strofe, der hvor Kennedy ble drept. Det er vuggesang, hush little children, da kommer Beatles og skal holde hendene, men det hogger til med sjokket go for the throat (gå etter strupen) midt etter man er vugget inn i den rolige stemningen. Det er 60-tallet, med Woodstock og Aquarian age, de gode tider skal rulle, som de sier på engelsk. Det er fest bak bakketoppen. Men festen er på nytt drapet på Kennedy, scenen med mordet. Kriminaliteten er der. Kommentaren, eller refrenget, eller hva man skal kalle det, er nesten som en forlengelse av strofen. Men nå er det jeg-personen, nå er det som om det er han som går og tenker, og det går litt i brokker, litt som et mareritt, der det ene følger det andre uten logisk sammenheng, ikke spør hva landet kan gjøre for deg, som Kennedy sa, men hva du kan gjøre for landet. Så blir han skutt. Og nå er det døden for Tro, Håp og Kjærlighet (Faith, Hope and Charity), et av de mest kjente og elskede bibelversene. Det er personlig nå, jeg-person, og han kan si han driter i det (I don’t give a damn). Det er i dette toneleiet det blir bedt om å spørre Oswald og Ruby, morderne, de som helt sikkert visste hva beskjeder de hadde fått, og av hvem, men som begge var døde før de fikk snakket. Hold kjeft, sier uglen, det er business, det mest skjendige mord. I don’t give a damn er ordene og holdningen lagt igjen, og med referanse til storfilmen Tatt av Vinden, med videre referanse til den amerikanske borgerkrigen og skjebnen til sørstatene og Georgia i det de ser de kommer til å tape den.

I tredje strofe blir det ganske komplisert, med referanser frem og tilbake i tid, popkulturelle referanser, og detaljer i mordet, og hvordan det må ha sett ut eller blitt opplevd av Kennedy selv. Det er liksom som om han kommer tilbake, og får reflektere litt, med Tommy, kan du høre, og Jeg er syredronningen, litt sånn alt er mulig og hallusinasjoner. Men at han kjører en lang, svart limousine, i baksetet, med kona, på vei inn i etterlivet, det er riktig. Her er alle detaljer, langsomt. Han skjønner han er lurt inn i en felle, de får sagt de ikke gir noen nåde, og at de er der like i nærheten av hvor han bor. Han er sjanseløs. Så er det sangeren, poeten, som kan bruke They, og som kan snakke om seg selv. Nå har han søkt etter Kennedys sjel, frihet, med referanser fra slavetiden, og så blir det enda en gang avbrutt av sjokket og virkeligheten: Bare døde er fri. Og det er som om poeten famler, ber om litt kjærlighet, vil ha et holdepunkt, lette sanger som wake up little Suzie, men det sklir over, det er steder i Dallas, forbundet med mordet, og de kulturelle referansene blir igjen Dizzy Miss Lizzy, hallusinasjoner, det er Kennedy igjen, fylt opp med bly i skallen. Han er syndebukk og skyteskive (patsy), og han vil aldri nå den nye grensen han snakket om (New Frontier). Det slutter nå. Han kommer ikke videre. Alt stopper. Så er det refleksjonen, kommentaren, hvor det igjen er jeg-personen, og nå er det filmen av dødscenen, Zapruders film, hvor det som i sangen er beskrevet i ord, blir vist i bilder. Den viser at hallusinasjonen er virkelighet, der så grusomt og sjokkerende som det er sagt, og noe så grusomt kan bare varsle at antikrists tid har kommet, nå er det ikke godheten, men ondskapen, som skal råde. Kalde fakta. Johson blir ny president klokken 1438, så godt som samtidig som Kennedy blir erklært død. Når vil han kaste inn håndkleet? Når vil han gi seg? Det er det mest skjendige mord.

Siste strofe har ikke noen kommentar, det er bare en eneste lang samling tekstlinjer. Igjen er det jeg-personen som forsøker å orientere seg, drømme seg bort, finne noen holdepunkt, finne et sted å hvile. Det blir 72 linjer kulturelle referanser. Alle linjene med Play me og play it ringer av den udødelige tekslinjen Play it again, Sam, en av de aller, aller mest kjente replikker i filmhistorien. Og så blir det et slags ønske om at alt skal vare, at det flotte og kule og fantastiske skal få være en gang til, alle de utrolige artistene, rikdommen i uttrykk, med de til felles at de alle er borte, og ikke lenger finnes. Det er referanser til jazz, blues og gospel, det er til sagnomsuste kriminelle og det er til stumfilm, og det sklir også her over til Kennedy og drapet. Nå er tekstlinjene referanser til sanger, og til drapet, med Another one bites the dust, Anything oges, Lonely are the Brave, utbryterkongen Houdini spinner i graven, men kommer ikke ut, Måneskinnssonaten blir spilt i en toneart den ikke hører hjemme, marsjen gjennom Georgia er den mest ødeleggende marsjen i amerikansk historie, og en populær melodi, nå er det elsk meg eller forlat meg, av enda en referanse, Bud Powell. Det stripete flagget med stjerner gnistrer ikke lenger, det er blodstenket, det er det mest skjendige mord. Det har avsluttet alt dette. Drømmen er tapt.

Litt om melodien og fremføringen

Dette er en sangtekst. Det er melodi til den, og den er ikke ment å leses alene. Bob Dylan har en lang tradisjon på aldri å låse en tekst og en sang fast til en enkel fremføring, en definitiv versjon. De fleste kommer i flere, og mange i utallige, siden han har hatt for vane å vri sangene sine til det nær ugjenkjennelige på konserter. Men for denne har vi originalversjonen, og bare den.

Instrumenteringen er uvanlig, bass, piano, og lette trommer. Og så er det en fiolin som kommer inn. Selv om det er både bass og trommer, så er det ikke noen rytmeseksjon. Oppgaven til disse instrumentene er ikke her å holde takten. Det er elementer av jazz, nesten som instrumentene spiller litt uavhengig av hverandre. Sangen, eller fremføringen, er nesten så det er uten melodi, som om Bob Dylan bare improviserer den frem. Men fraseringen er en mesterskuespiller verdig, det er en innlevelse og et alvor som gjør vondt, om det går an å bruke sterke ord.

Dette er noe så sjelden og noe så etterlengtet som en moderne sang og en moderne tekst med et budskap. Her det ikke noe om å være kul, eller være morsom og ironisk, ingen distanse, ingenting av å vise seg. Bare alvor. Stille alvor. De fire instrumentene spiller uavhengig av hverandre, hver for seg, som om alt går sin gang, og ingenting er å gjøre noe med. Robert F. Kennedy ble skutt, og drept, og verden og USA fortsatte liksom som før. Det ble spilt og underholdt, men det er noe som ikke stemmer, noe som er gått aldeles galt.

Med instrumenteringen går teksten og sangen også inn i en musikalsk tradisjon, der det vanlige har vært å ha teksten først, og så sette melodi til den. Oppgaven til melodien og instrumentene er da å forsterke og fremheve de viktige elementene i teksten. Hører man klassisk musikk med de store mesterkomponistene, så hører man dette er svært raffinert gjort, med ulike stemmer, ulike tema, ulike instrument, og også ved å gå oppover i toneleie ved glede, og nedover i sorg. Hos Dylan er det ikke noe forsøk på noe sånt, siden instrumentene forholder seg helt uavhengig av teksten. Om det er noe, så er det at argumentene glir ikke inn, instrumentene spiller for seg selv. De skaper en stemning, men ikke noen forløsning.

Jeg er ikke noen ekspert på musikk selv, jeg er atskillig bedre på ord enn på toner, men jeg har hørt atskillig på musikk og jeg har lest mye om det. Eyolf Østrem kan det, og har satt opp akkordene til sangen på sin DylanChords.

Virkemidler

Jeg skriver om virkemidler rundt omkring ellers i bloggposten også, men her skal jeg ta det samlet og systematisk.

Strukturen er et virkemiddel. Lyrikken er en reflekterende sjanger, egnet til å dyrke frem og dvele ved en stemning. I denne teksten bruker Dylan også virkemidler fra epikken, den fortellende sjangeren, egnet til å formidle en historie. Det er ingen historie med begynnelse, midtdel og slutt, den dveler om et punkt, mordet på Kennedy, og hopper frem og tilbake i tiår og århundrer rundt det. Det veksler mellom fortellerstemmen, mellom det lyriske jeg, tydelig reflekterende og inni seg selv, en slags objektiv forteller, som kjølig og på avstand fremsetter fakta, og Kennedy selv, som også overtar i noen sekvenser. Det er også morderne, alltid ansiktsløse we.

Grunnleggende i litteraturvitenskapen er fremmedgjøring. Hjernen er vant med det vante, og reagerer ikke når samme ting blir lagt frem på samme måte. Det nytter ikke å si at en mann ble skutt, eller at Kennedy ble skutt, eller at de skjøt Kennedy mens han satt i en svart limousin, og kona satt ved siden av. Alt dette har vi lest og sett mange ganger. Dylan må omformulere, og dvele ved det, for at vi skal skjønne at her er det en mann, et menneske som blir drept. Og de som dreper ham, vet det. De vet han vil ende sitt liv, de har planlagt det, de vet det vil utløse sjokk i hele nasjonen og over hele verden, og dyp sorg for alle som kjente ham og stod ham nær, de vet de vil avslutte et liv, men de fyrer av pistolen uansett. Og så vender sangen alltid tilbake til at det er det mest skjendige mord.

Derfra blir det tatt videre, at dette er ikke bare et mord på president Kennedy. Det er et mord på den amerikanske drømmen, det amerikanske samfunnet, den amerikanske kulturen. Den er tuftet på verdier som er vakre, tro, håp og kjærlighet, Bibelen, men de kan ikke være vakre når de ikke er sanne. Drapet er virkeligheten. Det går ikke an å underholde seg bort i fra det.

Fremmedgjøringen gjør seg også utmerket i alle sangreferansene, der en bitte liten omskriving eller en endring i konteksten endrer hele innholdet. Beatles kommer, og skal holde hendene dine, på engelsk enda kulere med «Billene kommer, de skal holde hendene dine» Hos Beatles er det selvfølgelig en ganske uskyldig kjærlighetserklæring, men hos Dylan her er det at det er Beatles som skal holde hendene dine og passe på deg, nå som president Kennedy er drept, og samfunnet er i oppløsning. Det går selvfølgelig ikke. Sånn er det i en rekke av referansene nedover, en uskyldig sang, uskyldig tekstlinje, men med en helt annen virkning på bakgrunn av det mest skjendige mord.

Og så er det gjentakelser brukt hyperbolsk, som en overdrivelse. Poenget blir gnidd inn og gnidd inn, med alle play med og play it og play dette og dette nedover i siste strofe. Som jeg skrev lenger oppe er grunnreferansen play it again, Sam, fra Casablanca, og så er det alt som nå skal spilles. Ingenting gir den trøsten og det holdepunkt og den forløsning som trengs. Det hjelper ikke noenting. Det glir over i en ordlek, med All that junk og All that Jazz, og det er ikke noe å holde igjen ved. Virkningen blir så stor, fordi selve mordet på president Kennedy er så godt skildret, at på bakgrunn av det blir alt det andre litt verdiløst. Det gamle værbitte korset (Old rugged cross) hjelper ikke noe, og man kan ikke stole på Gud (In God we trust – God har til og med fått fjernet o’en i den offisielle utgaven av teksten). Det er også en mesterlig oppbygning til avslutningen, der den amerikanske nasjonalsangen Star sprangled banner blir gjort om til Blood stained banner, og de skal spille den – og Murder Most Foul.

Sangen til Dylan er selvbevisst gjort til en del av historien. Alle play me, play it og play har bygget opp til den. Det er dobbelt betydning, spill sangen, og spill dette mordet. Og det er det lytteren og leseren sitter igjen med, det jeg-personen alltid vender tilbake til, det som jager og plager ham og det amerikanske samfunnet, det er det mest skjendige mord.

Referanser

Teksten er spekket med referanser fra amerikansk historie og amerikansk kulturhistorie, og fra mordet på president Kennedy. Det er for mange referanser til at det er noe poeng å ta med alle. Jeg går systematisk gjennom strofe for strofe, og legger ut lenke og en kort forklaring på de referansene som trenger det. Det er særlig navn og titler og sitat jeg vil ha med, der forsøker jeg få med alle.

Først er det tittelen. Murder most foul er et sitat fra Hamlet, akt 1, scene 5. I Hamlet er det spøkelset til Hamlets avdøde far som kommer til ham, og forteller ham hva som har skjedd, og appellerer til Hamlet om å ta hevn og løse konflikten. Det er farens bror og Hamlets onkel, Claudius, som har drept ham, og nå giftet seg med Hamlets mor, dronningen, for å ta kongetronen. Dette bedrageriet har lyktes, for det er Claudius som nå er konge, og gift med dronningen. Hamlet er i den grusomme situasjon at han er den eneste som vet det. Sitatet går slik:

Ham. O God!
Ghost. Revenge his foul and most unnatural murder.
Ham. Murder!
Ghost. Murder most foul, as in the best it is,
But this most foul, strange, and unnatural.

Fra William Shakespeare: Hamlet

Parallellene til mordet på Kennedy er åpenbare, og uutsagte. Kanskje er det sånn også med morderne på Kennedy, at de nå har overtatt makten, og sitter med kontrollen over verdens mektigste stat. Vunnet dem gjennom en forbrytelse, det mest skjendige mord.

1.

Første strofe har ikke så mange referanser. Dallas er byen Kennedy ble drept, og 22. november 1963 er datoen. Wolfman er en film fra 1941, året Bob Dylan ble født. Det er den første filmen som blir en publikumssuksess, der handlingen er en mann som blir varulv. Men referansen er neppe til den, eller andre varulv-filmer, men til Wolfman Jack, disckjockeyen og plateprateren som blir uttrykkelig nevnt i strofe 4. Referansen Rub a dub dub er til sangen av The equals, som er å finne på Wolfman Jacks Goofey greats album.

2.

Beatles-referansen er lett. Det var på 60-tallet de erobret Amerika, og det var I wanna hold your hand som gjorde det. Videre er det Ferry cross the Mersey, Gerry and the Pacemakers, den udødelige sangen fra Liverpool, samme by som Beatles var fra, og Mersey er elven som renner gjennom dem. Woodstock er den store musikkfestivalen i 1969, 500 000 mennesker var til stede på en melkegård i Bethel, New York, og de feiret og elsket og ruset seg på litt av hvert i tre dager under slagordene Peace, Music and Love. Det var forløper for hippi-bevegelsen, forbilde for alle senere festivaler, og en kulturell referanse enhver må kjenne vokst opp samtidig med Dylan. Vannmannens tidsalder, eller Aquarian age, er den astrologiske tidsalderen vi er på vei inn i nå, og som vi skal være i totusen år fremover. Kulturhistorisk er den godt kjent gjennom sangen Aquarius, eller (Dawning of the) Age of Aquarius, fra musikalen Hair, som kom ut i 1967. Jeg spilte denne på piano og gitar i unge år, og skjønner først nå den snodige teksten i versene, om planetene og månen som beveger seg i forskjellige posisjoner. Det er dette som skal til for at vannmannens tidsalder skal begynne. Altamont var en gratiskonsert i Nord-California, altså på andre siden av det amerikanske kontinentet, sammenlignet med Woodstock. Altamont samlet 300 000 mennesker, og ble avholdt 6. desember 1969. Den konserten er kjent for en god del voldelige opptøyer, inkludert noen drap, men det hindret ikke Rolling Stones fra å spille en rekke låter. Tekstlinjen til Dylan, sit near the stage, er en lun kommentar for innforståtte, der sitter man ikke rolig. Linjene Don’t say Dallas don’t love you, Mr. President, er ordene til Nellie Connaly, førstedamen i Texas, kona til guvernør John Connaly. – You can’t say Dallas doesn’t love you, sa hun, sekunder før han ble drept. The tripple underpass er broen kortesjen til president Kennedy kjørte under, like etter han ble drept, ennå i dag et åpent sår i byen Dallas, og gjenstand for debatt, som denne artikkelen fra 24. januar i år, i Dallas News, viser. Black face singer er et uttrykk som blir brukt om hvite som brukte en svart teatermaske eller malte ansiktet svart når de skulle opptre i svarte roller i variete-show eller i filmer. En av de mest kjente som gjorde dette er den litauiske jøden, Al Jolson, slik Bob Dylan var selv (hans far var russisk jøde, hans mor av litauisk jødisk avstamming), og han gikk under navnet «The greatest artist on earth«. – Who am I to argue, spør Bob Dylan lurt, i en av episodene i Theme time radio hour. White face clown står i kontrast, klovner har ofte hvitt ansikt, kritthvitt, og det kan også være et nikk til at hvite mennesker er klovner, som maler ansiktet svart, for eksempel, eller av andre grunner. Man må ikke gå i fellen, og henge seg opp i detaljer og tolke seg ut på viddene. Sangen går raskt videre, med det jeg oppfatter som et nikk tilbake til Western-tiden, der Texas var villvest, og man gjorde lurt å ikke vise ansiktet sitt på gaten etter mørkets frembrudd. På noen måter kan jo det gjelde fremdeles den dag i dag, USA og Texas har ikke fått løst problemene sine med alle drap og all kriminaliteten som finner sted mørke kvelder og netter.

«Red like district» er begrepet som brukes om bydeler forbundet med sex-industrien, det er horestrøket på godt norsk. Det litt tvilsomme strøket, der neonlysene lyser rødt. Cop on the beat er en politimann eller -kvinne som går patrulje til fots. Nightmare on Elm street var en skrekkfilm som kom ut i 1984, og var en stor suksess. Skrekken i filmen var Freddy Kreuger, som med sitt brannskadete ansikt og sakser på fingrene skremte vettet av tenåringene i filmen, og unge og voksne som så på. Elm street er også gaten Kennedy ble skutt i, så nightmare on Elm street har flere referanser enn bare til filmen. Gaten går gjennom Deep Ellum, som er et område i Dallas, og Deep Elem blues er en sang av Grateful dead med tekstlinjen: Well if you go down to Deep Elem, put your money in your shoes. Ask not what the country can make for you er en berømt del av innsettingstalen til John F. Kennedy, hvor budskapet er «du skal ikke spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet». Dette var 20. januar, 1961, to og tre kvart år senere blir han altså skutt. Cash on the Barrel head er kontant betaling, eller det å forlange kontant betaling, og det er også en honkeytonk sang av Louvin brothers, først spilt inn i 1956. Dealy Plaza er stedet John F. Kennedy ble skutt, og også stedet John Neely Bryan grunnla byen Dallas i 1840. Left hand turn er den berømte venstresvingen limousinen med Kennedy oppi gjorde like før skuddene falt. Å gå til the Crossroads to flag a ride, det er et gatekryss, men det har også videre betydning som et veikryss i livet, der man må velge en retning å gå. Faith, Hope and Charity er bibelsk, tro, håp og kjærlighet, referansene til den og sammenhengene med amerikansk historie og grunnleggende verdier er blytunge, men her dør den altså, med drapet på John F. Kennedy. The Invisible man, eller den usynlige mannen, har mange referanser, flere filmer og TV-serier både i USA og i England, og ideen om en mann som kan bli usynlig, gjør seg godt i krim- og horror- og action-sjangeren, med mer. Det fungerer også som et uttrykk eller en ide i dagligspråket og i dagliglivet, se om du kan skyte den usynlige mannen, det er en oppgave som er vanskelig. Her er det rike muligheter for tolking, men overfloden av tolkingsmuligheter gjør at man kan fjerne seg fra poenget, slik man kanskje kan argumentere at bombardementet av informasjon og inntrykk som skal tolkes i livene våre, fjerner oss fra det vesentlige. Goodbye Charlie er en amerikansk film fra 1964, Uncle Sam er kallenavnet på USA, alle kjenner reklameposteren med «Uncle Sam needs you», eller «I want you for the US army». Det er Samuel Wilson som pakket kjøtt, for US army, og så ble forkortelsen US til Uncle Sam, i stedet for United states, og navnet har heftet ved. Frankly, my dear, I don’t give a damn, er avslutningsreplikken fra Rhett Butler (Clark Gable) til Scarlet O’Hara (Vivien Leigh) i det han er i ferd med å dø, i Tatt av vinden (Gone with the wind). Lee Harvey Oswald er mannen som drepte John F. Kennedy, og som i følge den offisielle etterforskningen var alene om drapet. Jack Ruby var han som drepte Lee Harvey Oswald igjen, og som selv døde før rettssaken mot ham fikk begynne.

3.

Tommy, can you hear me og The Acid Queen er en sang skrevet av Pete Townshend for the Who’s rockeoperablum Tommy. Bilen John F. Kennedy kjørte var en svart Lincoln limousine, og her har man en av mange forbindelser til drapet på Abraham Lincoln ganske nøyaktig hundre år tidligere, han ble drept i Kennedy teater! Freedom, oh freedom, freedom over me er en negro spirutal fra slavetiden, sterk tekst, sterk sang. Send me some lovin er en sang av Little Richard, rock ‘n roll fra 1957, og sterk kontrast fra negro spirutalen nevnt like før, men på sitt vis litt i samme tradisjon. Wake up, little Suzie kjenner nok de fleste fra the Everly Brothers, også den kom ut i 1957, og en veldig uskyldig og snill låt. Men her ringer den litt sterkere, man må våkne opp og se hva som skjer, mordet på John F., og hvordan sannheten er forsvunnet og tro, håp og kjærlighet drept. Trinity River er den lengste elven som renner utelukkende i staten Texas, trinity er også treenigheten av Gud, Kristus og den hellige ånd. Turn the radio on er tekstlinje i utallige sanger, det har referanse til å lytte på radioen i radioens glanstid, fra 50-tallet og fremover, hvor motkulturen og ungdomskulturen fikk utfolde seg, men det er også betydningen vi har også i Norge «viktig melding, lytt på radio». Parkland hospital er sykehuset der John F. Kennedy ble innlagt kl 12:38 den 22. november, og fraktet død videre klokken 1400 samme dag. Det var samme sykehus som behandlet Lee Harvey Oswald et par dager senere. Dizzy, miss Lizzy er en sang skrevet og spilt inn av Larry Williams, i 1958, men mer kjent i versjonen til the Beatles, fra 1965 (inkludert på albumet Help!). Patsey Cline var en country sangerinne som slo igjennom i 1957, med sangen Walking after midnight, og som døde i en tragisk flyulykke i Camden, Tennessee, 5. mars, 1963. New frontier, eller ny grense, var en term John F. Kennedy brukte i talen han holdt for demokratene da han aksepterte å bli deres kandidat i valgkampen mot Richard Nixon fra republikanerne. Med ny grenser mente han at det amerikanske landet og folket skulle strekke seg i vid betydning, mot alle mulige grenser, i verdensrommet, som på jorden. Det ringer tungt når Dylan synger som Kennedy selv, jeg vil ikke komme til de nye grensene, for da amerikanerne erobrer verdensrommet, er Kennedy død.

Zapruder-filmen er den berømte filmen Abraham Zapruder gjorde med et 8mm fargekamera i det Kennedy blir skutt. Det er 486 bilder i filmen, hvert eneste ett av dem er studert i detalj, og spilt etter hverandre varer snutten i 26,6 sekunder. Det er ganske sikkert den mest studerte filmsnutten i verdenshistorien, og historien om den er fascinerende lesing. Age of anti-Christ har flere referanser, det er betegnelsen for en endetid, før the second coming, men det er nok ikke riktig å lese dette altfor bibelsk. Det er nok heller at verdier og moral blir snudd om, og det er en tid som varsler undergang. Air force one er det amerikanske presidentflyet. Det er også det som fraktet liket av Kennedy fra Parkland Hospital kl 1400, før president Lyndon B. Johnson ble sverget inn kl 1438.

4.

Fjerde strofe er en hemningsløs orgie av referanser, her er det i overveldende overflod, her kommer de hele tiden. Whats new Pussycat er en film fra 1965, skrevet av Woody Allen, med Peter Sellers, Peter O’Toole og Ursula Anders i hovedrollene, og med musikk av Burt Bacherach sunget av Tom Jones. Wolfman Jack er en diskjockey, eller radiovert, hvis egentlige navn var Robert Weston Smith, og som ble en legende som plateprater på amerikanske radiostasjoner på 60- og 70-tallet. George Lucas var en av millioner som hørte på the wolfman, og gav ham en rolle – som seg selv – i filmen American Grafitti (Norsk tittel: Siste natt med gjengen). Cadillac er det berømte amerikanske bilmerket, som til og med fikk en hel episode i Theme time radio hour. Only the good die young er en sang av Billy Joel, men det er også en del av amerikansk mentalitet, med alle de store stjernene som døde i ung alder, deriblant John F. Kennedy selv. Tom Dooley er sangen som er enklest å spille på gitar, den går bare i A og D, og teksten med berøte Hang down your head and cry//Poor boy, you’re bound to die, baserer seg på historien om Tom Dulsa, som ble hengt for mordet på den utro kjæresten etter han kom hjem fra den amerikanske borgerkrigen, hvor han kjempet for sørstatene. St. James Infamery er klassisk amerikansk blues, med elementer av jazz, basert på en gammel folkevise, og the court of King James (1566-1625) er domstolen der den britiske kongen valgte å bruke sin egen oversettelse av Bibelen, berømte King James-versjonen. Så sier poeten at hvis du vil huske, bør du skrive ned navnene, for nå tar det av med Etta James, I’d rather go Blind, John Lee Hooker, Scratch my Back (tror referansen går til Slim Harpo baby), Guitar Slim – Goin’ Down slow, Marilyn Monroe, Don’t let me be misunderstood ble en hit med the Animals, First lady er kona til presidenten, for John F. var det Jacqueline Kennedy, og hun følte seg naturligvis ikke noe bra i det mannen ble drept. Don Henley og Glenn Frey er to av grunnleggerne av the Eagles, det berømte bandet med Hotel California, Take it to the limit, Carl Wilson, Gower Awenue, eller Gower street, i Los Angeles, er del av Hollywood walk of fame. Take me back to Tulsa er en country swing, den kom i 1940, og er kanskje ikke så kjent som raseopptøyene i Tulsa, i 1921. Another one bites the dust var en hit med Queen, fra albumet the Game, 1980. Old rugged cross er en gammel religiøs hymne, og in God we trust er den amerikanske stats motto, og også mottoet til delstaten Florida. Det er også en gammel sang. Ride the pink horse er en film fra 1947, mens Long, Lonesome Road tror jeg refererer til en sang fra 1927, skrevet av Nataniel Shilkret og med tekst av Gene Austin, og utgitt i over 200 versjoner, og brukt i flere filmer. Bob Dylan selv brukte melodien og noen tekstlinjer i sin sang Sugar Baby, fra albumet Love & Theft, 2001. Mystery Train er en sang nesten gjort til kjenningsmelodi for Elvis Presley, og linjen Train I ride, sixteen coaches long. Oscar Peterson er en kanadisk jazzmusiker, fra Montreal. Og vi får videre Stan Getz, Blue sky med Dickie Betts, fra the Allman Brothers. Art Pepper, Thelonious Monk, Charley Parker, jazzmusikere alt dette. All that jazz er en film som kom ut i 1979 (norsk tittel: Bak kulissene). I teksten fungerer linjen selvfølgelig også i sammenheng med All that Junk, All that Jazz, med konnotasjoner til at jazz en gang ble regnet som useriøs og søppelmusikk. The birdman of Alcatraz er Robert Stroud, som ble fengslet for mord, og oppførte seg voldelig og vanskelig i fengsel, inntil han fikk lov til å ta seg av og studere kanarifugler, en fascinerende historie det ble laget film om i 1962, med Burt Lancaster i hovedrollen som the birdman. Buster Keaton er en av de store stjernene innen stumfilmsjangeren, kjent for sine spektakulære stunts, det samme er Harold Lloyd. Det er de to, som sammen med Charlie Chaplin er regnet som de tre store i tidlig amerikansk filmbusiness. Bugsey Siegel er en amerikansk gangster, fra storhetstiden for amerikansk gangstervirksomhet, klassisk mafia, med mord, gambling, prostitusjon og glamour. Pretty Boy Floyd er en annen kriminell fra denne tiden, men han var mer i voldelige bankran i Midtvesten, og ikke mafiaen i storbyene. All the numbers, all the odds referer til gambling, satser du på alle tallene i ruletten, er du nødt til å vinne, men gevinsten vil være lavere enn innsatsen. Cry me a river er en sang av Arthur Hamilton, skrevet i 1953, gjort berømt av Julie London i 1956. mens Lord of the Gods har referanser flere steder i Bibelen. Number nine og number six kan referere til mye, Beatles messer number nine i sangen Revolution number nine, fra the White album. Det kan være nummer i en jukebox, eller hva som helst fra en nummerert liste. Lindsey Buckingham og Stevie Nicks var de to frontfigurene i Fleetwood Mac i deres mest kommersielt suksessfulle periode på 70-tallet. Nat King Cole, Nature Boy, Down in the Boondocks, Terry Malloy, It happened One night . One night of sin er originalen til det som siden ble en klassiker med Elvis Presley, One Night with you, med endret tekstlinje fra One night of sin/ is what I’m now paying for til One night with you/ is what I’m not praying for. Rampete og usømmelige Elvis var visst ganske snill allikevel, dette var i perioden han fikk så store problemer for hans berømte hoftevrikk, som regelrett ble sensurert. Også hva som skal foregå denne natten er omskrevet, til uskyldige The plans that we two could make/ will make my dreams come true. Så kommer referanser til Shakespeare, Merchant of Venice er et stykke av ham, og Lady MacBeth er en av hovedrollene i MacBeth, Shakespeares blodigste stykke (av de kjente, store), og en av de grusomste kvnner i litteraturhistorien. Dallas Love field er flyplassen i Dallas, der flyet med Kennedy ganske riktig landet da han ankom byen. Play misty for me (Norsk tittel: Mørkets melodi) er en film fra 1971, med Clint Eastwood i hovedrollen. Anything goes, Lonely Are the Brave. Utbryterkongen Harry Houdini trollbandt publikum over hele Amerika med sine fantastiske stunts. Jelly Roll Morton, Lucille, Deep in a Dream, Drivin’ Wheel. Måneskinnssonaten (Moonlight sonata) av Beethoven er ikke f-dur (f-sharp), men i c#-moll (c#-minor). Å spille den i f-dur vil radbrekke den. Key to the Highway,. Marchin’ Through Georgia er en sang komponert av Henry Cley Work, og utgitt kort etter borgerkrigen (1861-1865). Den omhandler William T. Shermans beryktede marsj gjennom Georgia, fra Atalanta til Savannah, hvor budskapet var at «selv ikke kråkene skulle finne noe å overleve på». Sangen ble enormt populær i nordstatene. Dumbarton’s drum er en tradisjonell skotsk folkevise fra begynnelsen på 1700-tallet. Love me or leave me. Bud Powell var sammen med flere av de andre jazz-musikerne nevnt tidligere en av de ledende i utviklingen av moderne jazz og bepop, da jazzen og musikken utviklet seg fra underholdning og sving, på 1920-tallet, til virtuos eksperimentering og improvisering på 1930- og 1940-tallet. Blood Stained Banner er vrengbildet av the Star Spangled Banner, USAs nasjonalsang og hyllesten til flagget. Nå er det ikke glitrende av stjerner, men flekket med blod. Murder most foul er denne sangen.

Noen sitat å utheve

Det er endel tekstlinjer som er sterkere enn andre.

The day that they blew out the brains of the king
Thousands were watching, no one saw a thing

Bob Dylan, Murder Most foul

Amerikanerne har ingen konge, de har president, og det er vesentlig i amerikansk kultur og historie. Men med referansen til Hamlet, og murder most foul, så går det hele opp.

I andre strofe finnes det flere. Alle illustrerer hvordan Dylan ved å benytte kulturelle referanser og kontekst får teksten til å ha betydning på forskjellig nivå.

Hush li’l children, you’ll soon understand
The Beatles are coming they’re gonna hold your hand

Bob Dylan: Murder most foul

Beatles-referansen vil ingen gå glipp av. Effekten er nydelig, når president Kennedy er drept, men Beatles vil komme med en flott sang.

I’m going to the crossroads, gonna flag a ride
That’s the place where Faith, Hope and Charity died

Bob Dylan: Murder most foul

Dette sitatet er et nøkkelsitat i teksten, og i budskapet til sangen. Ved dette veikrysset mistet det amerikanske kulturen og det amerikanske folket retningen. Her døde tro, håp og kjærlighet.

Goodbye, Charlie, goodbye Uncle Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn

Bob Dylan: Murder most foul

Denne er også sterk, med alle referansene som ligger der, og den direkte betydningen som også er veldig synlig. Det er uttrykk for jeg-personen, men også for en slags amerikansk mentalitet. De har liksom mistet troen på at det nytter å kjempe, kampen er tapt, og de bryr seg ikke lenger. Jeg overfortolker, med det jeg skriver her, linjene i seg selv sitter som et skudd.

I tredje strofe er å trekke frem

Freedom, oh freedom, freedom over me
Hate to tell you, Mister, but only dead men are free

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Innbakt i denne er den amerikanske identiteten som et frihetselskende folk, den amerikanske historien som et folk som frarøvet et annet et folk sin frihet på den aller mest grunnleggende metode i slavetiden, og den nøkterne kommentaren fra morderne, bare døde er frie. Rimet og rytmen i disse linjene er også vidunderlig, uoversettelig.

De seks siste linjene kan ses i sammenheng.

You got me Dizzy Miss Lizzy, you filled me with lead
That magic bullet of yours has gone to my head
I’m just a patsy like Patsy Cline
I never shot anyone from in front or behind
Got blood in my eyes, got blood in my ear
I’m never gonna make it to the New Frontier

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Hver av disse linjeparene er sterke. Det er tettpakket med referanser og forskjellige betydninger, mening på forskjellig plan, og det levende, konkrete med blod i øynene og i øret. Og referansen til Kennedy, som lovet å ta det amerikanske folket til nye grenser, og ble skutt i forsøket.

The day that they killed him, someone said to me, “Son,
The age of the anti-Christ has just only begun.”

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Sammen med The day that Faith, Hope and Charity died er dette nøkkellinjer i budskapet. Tro, håp og kjærlighet dør, de kristne verdier, antikrist overtar. Det er et velkjent grep, dette med «noen fortalte meg» også, det forsterker budskapet. Tekstlinjen henger også sammen med Age of Aquarious, vannmannens tid, og den litt naive og uskyldige hippiebevegelsen. Det er ikke vannmannens tid, men antikrists tid, som er begynt.

Air Force One coming in through the gate
Johnson sworn in at two thirty-eight

Bob Dylan: Murder most foul (3)

Denne er litt subtil, med direkte mening at det amerikanske presidentflyet (som Kennedy var med på å gjøre til det det ble) kom gjennom porten (gate), og at neste president Lyndon B. Johnson blir tatt i ed klokken 1438 (engelsk 2,38 pm), samtidig som Kennedy blir erklært død. Men vi har også One coming in through the gate, og vi har bibelverset Apostlenes gjerninger 2,38, med Peter som sier at alle skal angre sine synder, døpes i Jesu Kristi navn, og motta den hellige ånd. Her er det kanskje mer for mystikere og konspirasjonsteoretikere å finne, enn hva som er bevisst mening i teksten.

I siste strofe som ellers kunne mange flere og mange andre linjepar og sammensetninger blitt løftet frem. Hver har nok sin smak, og sine favoritter. Jeg vil avslutte med avslutningen, den mektige sistelinjen, og konklusjonen:

Play the Blood Stained Banner – play Murder Most Foul

Bob Dylan: Murder most foul (4)

Kommentar

Bob Dylan fikk nobelprisen i litteratur i 2016. Det er og var veldig spesielt. Aldri har noen visesanger fått den prisen, aldri noen som skriver sanger, heller enn tekster. Nobelprisen i litteratur er for litteratur, tekst, mens Bob Dylan alltid har vært i musikkbransjen. Han står i hitlistene, ikke i boklistene. Riktignok har han skrevet en roman, de som har lest den sier den er bra, for noe må man jo si når man har lest en hel bok, men romanen til Dylan står aldri på noen lister over store romaner og blir aldri nevnt blant de vesentlige, verken i perioden eller blant amerikanske romaner. Det er sangtekster han skriver.

Men det at han fikk prisen, har ført til at tekstene hans blir tatt mer på alvor, og man ikke trenger ta noen forbehold når man bruker store ord som «kunsten hans» og «verkene hans». Det er ingen tvil om at han står milevis over de andre når det gjelder rikdom og spennvidde i tekstene, det er en dybde og en fylde som ingen andre sangartister og rockpoeter er i nærheten av. De andre treffer noen gullkorn, får noen nydelige tekstlinjer og fantastiske vers, men de har aldri den kompleksiteten og meningsfylde som Dylans tekster har. Det er bare å se på struktur og oppbygning, Dylan bruker rimmønster og strofeformer andre artister bare unntaksvis nærmer seg. Standard populærmusikk er 4 linjer i strofen, en til med 4 linjer, så et refereng med 2-4 linjer, og en bridge med noe tilsvarende, før flere vers og samme refreng. Det er sjelden referanser fra utenfor sangen, og da i så fall helt enkelt, med et navn eller en hendelse. Andre artister skriver direkte, Dylan skriver subtilt. Det er lag på lag med mening, det er stort rom for tolkning, akkurat som det er i stor litteratur.

Kjennere av Dylan visste selvfølgelig dette også før han fikk denne anerkjennelsen. Men etterpå, så har det blitt snakket om ham på en annen måte. Alle som skriver om ham, og særlig når de skriver om denne siste utgivelsen, Murder most foul, så får de med at Dylan har fått nobelprisen i litteratur. Det har tydelig gjort noe med oppfattelsen av ham. Og det er også ganske tydelig at det har gjort noe med ham selv også. Denne sangen, Murder most foul, har et ambisjonsnivå som er en nobelprisvinner verdig. Det løfter seg langt over støyen og diskusjonen som foregår i samfunnet og mediene til vanlig, det gjør ingen forsøk på å være med i koret på den ene eller andre siden, det er en analyse og en stemningsrapport av helheten. Alle ser hva vi har, alle ser vi har store problemer, her er hva vi har mistet, hva vi kunne ha. Her er også hvor det gikk galt.

Stor litteratur insisterer ikke på sannheten. De store poeter og store forfattere vet utmerket godt at deres tanker og meninger er subjektive, men de evner å gi sine subjektive tanker og oppfatninger allmenngyldig relevans. Blant de milliarder av stemmer og inntrykk som bombarderer oss, er her liksom noe verdt å lytte til. Her er et budskap, en melding å motta og ta med oss. Og så er det å studere og diskutere og argumentere hva denne meningen er.

Dylans sang og tekst treffer blink i tiden. Han representerer en generasjon som nå er desorientert og desillusjonert. Verden var jo ganske ordentlig og god, og hang sånn noenlunde i sammen, men hva er det vi har nå? Det er millioner som kjenner referansene Dylan kommer med, og som har et forhold til dem, og ytterligere millioner som vil bruke tid på å slå opp og finne ut av de referansene som mangler. Dette er vår verden og vår historie også. Dylan er amerikaner, men i the american century, så var det den amerikanske kulturen som dominerte i en sånn grad at det kom til å overskygge alt annet.

Med denne teksten skriver Dylan litteraturhistorie. Jeg er svak for sterke ord, men mener jeg har dekning for det her. Han går inn i tradisjonen med modernistene, og T. S. Elliot, som skrev verk som straks måtte følges av fotnoter og kommentarer, slik de gamle, klassiske verk fra antikken måtte det. Som Dantes Divina Commedia er nærmest uleselig uten noteapparatet, så man kan finne ut hvem alle personene nevnt er, og man skjønner referansene kjent for samtidens lesere, men tapt for oss. I Dylans Most Foul er det våre egne referanser vi ser, vi ser et klassisk verk i vår tid. Vi trenger ikke slå opp Beatles og I wanna hold your hand, hvordan de erobret Amerika med den ligger fritt tilgjengelig på Netflix, om man ikke selv levde den gangen, og så det og opplevde det.

Dette er Dylans alderdomsverk, som også Goethe kom med alderdomsverk, og leverte ny, stor litteratur, i veldig gamle år. Det vil kunne gå an å dele opp Dylans liv og diktning i forskjellige perioder og epoker, akkurat som man gjør det med de store. Det vil kunne gå an å studere ham og skrive oppgaver om ham og nettsider og hva som måtte komme, om hundre og tohundre år. Det er for nåtiden og evigheten, dette her, det er et tidsbilde å ta vare på. Det er vår tids mest betydelige forfatter. Det er geniet som bryter grenser, og tar litteraturen og kunsten og tenkningen videre.

Og så er det det grusomme budskapet. Det mest skjendige mord. Mordet på president Kennedy. Mordet på den amerikanske drømmen. På den amerikanske kultur. Fremsatt av den som uovertruffent representerte den.

Bob Dylan: Murder Most Foul

Min gjendiktning

De aller fleste i Norge er nå så gode i engelsk at de greit kan lese seg gjennom en engelsk tekst selv, så det er lite poeng i å oversette den. Jeg tar oversettelse og gjendiktning på en gang. For en lang tekst som dette, med så mange referanser der rimene ligger i de engelske ordene, er det håpløst å knote det til så rimene blir riktige. Målet mitt er å få en norsk versjon av teksten, som kan fungere på norsk, både som oversettelse og gjendiktning. Jeg tar meg friheter, som poeten selvfølgelig selv ville gjort.

Mest skjendige mord

‘var en mørk dag i Dallas – November ‘63
Dagen som vil leve i skam evig tid
President Kennedy led ingen nød
Det var en god dag å leve en god dag å dø
Ledet til slakteren som et annet offerlam
Si vent litt gutter, vet dere hvem jeg er for en mann?
Selvsagt gjør vi det, vi vet hvem du er
De blåste hodet hans av mens han ennå var i bilen der
Skutt ned som en hund midt på lyse dag
‘var et spørsmål om timing og timingen var bra
Du har ubetalte gjeld, vi er kommet å hente
Vi skal drepe deg hatefullt, ingen respekt å vente
Vi skal gjøre narr av deg, sjokkere deg, glise deg i trynet
Vi har noen til å ta over, de er klare til å begynne
Dagen de blåst’ ut hjernen til the king
Det var tusen til stede, ingen så noen ting
Det skjedde så fort – så uventet óg
Rett foran øynene til alle som så.

Største magiske trikset noen gang
Så dyktig utført at det går ikke an
Ulvemann, Ulvemann, Ulvemann, kor
Rub a dub dub – det mest skjendige mord

2.
Hysj, små barn, dere vil snart forstå
The Beatles kommer, de skal holde dere i hendene nå
Skli ned gelenderet, hent deres klær
Ferje over Mersey og så i strupen fær
Tre løsgjengere kommer, de er fillete kledd
Plukk bitene opp og senk flaggene ned
Jeg drar nå til Woodstock, det er vannmannens tid
Så er det over til Altamont hvor det moro skal bli
Stikk hodet ut av vinduet, la de gode tider rulle
Det er et party på gang der bak haugen jeg skulle
Stable opp murstein, støp mer sement
Si ikke Dallas ikke elsker deg, President
Sett foten i tanken og gassen i bånn
Prøv å kom’ frem under broen, der sånn
Svartfjeset sanger – hvitfjeset fe
Vis ingen fjes etter solen går ned.

Jeg er i strøket som en politipatrulje dit
Lever i et mareritt i Elm Street
Når du er i deep Ellum gjem penga for seg,
Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg
Penger på desken, de skal brukes til ting
Dealey Plaza, ta en venstre sving
Jeg skal til veikrysset, et veivalg møte
Stedet hvor tro, håp og kjærlighet døde
Skyt mens han løper, gutt, skyt mens du kan
Se om du kan skyte den usynlige mann
Ha det, da, Charlie, Ha det, onkel Sam
Frankly, Miss Scarlet, I don’t give a damn
Hva er sant, hvor tok sannheten kveld
Spør Oswald and Ruby – de vet det vel
Hold kjeften din, var den gamle ugles ord,
Business er business, det mest skjendige mord.

3.
Tommy kan du høre meg, jeg er Acid Queen
Jeg kjører i en lang svart Lincoln limousin
Kjører i baksetet, ved siden av min fru
På vei rett inn i livet etter døden er jeg nu
Jeg lener meg mot venstre, lar hodet helle
Oh Herre, jeg er lurt inn i en slags felle
Vi spør ikke om nåde, her er ingen kjære mor
Vi er rett nedi gata fra gata du bor
De lemlestet kroppen og tok hjernen hans ut
Hva mer var å gjøre, de om smerte bar bud
Men sjelen hans var ikke der den skulle vært hen
For de siste femti år har de lett etter den
Frihet, oh freedom, freedom over me
Hater å si det, Mister, men bare de døde er fri
Send meg noe kjærliget – si ingen løgn
Kast pistolen i rennesteinen, gå på neste døgn
Våkne, lille Suzie, la oss dra ut på tur
Over Trinity River, med håpet på lur
Skru radioen på, rør ingen tapp
Parkland Hospital er seks mer kilometer knapt
Du fikk meg, Dizzy Miss Lizzy, du fylte meg med bly
Den magiske kulen din fikk til hjernen min fly
Jeg er bare en syndebukk som Patsy Cline, ja
Jeg skyter aldri noen fra for eller bak
Har blod i øynene, blod i øret
Å nå de nye grenser, tror ikke jeg gjør det.

Zapruder’s film, jeg har sett den og ser
Sett den tre-og-tredve ganger, kanskje mer
Den er sjofel og bedragersk – den er ond og slett
Den styggeste tingen du noensinne har sett
De drepte ham en gang, og drepte ham to
Drepte ham som om de ofret menneskeblod
Den dagen de drepte ham, sa noen meg, «mann,
Anti-Christs tid er så vidt kommet i gang.”
Air Force One kommer inn som de måtte
Johnson tok eden to trettiåtte
La meg få høre når du gir deg, bror
Det er hva det er, det mest skjendige mord

4.
Hva nytt, Pussycat – hva er gjort
Jeg vil si nasjonens sjel er revet bort
Det begynner å gå ned i forfall stort
Og det er trettiseks timer over dommedag, fort
Wolfman Jack, han taler i tunger
Han holder stadig på med sine fulle lunger
Spill meg en sang, Mr. Wolfman Jack
Spill den for meg i min lange Cadillac
Spill Bare de gode dør unge
Ta meg til stedet Tom Dooley måtte henge
Spill St. James Infirmary i King James sitt hoff sitt sted
Hvis du har lyst til å huske, skriv navnene ned
Spill Etta James også, spill jeg blir heller blind
Spill det for mannen med et telepatisk sinn
Spill John Lee Hooker spill Scratch My Back
Spill det for strippeklubbeieren som heter Jack
Guitar Slim – Goin’ Down Slow
Spill det for meg og for Marilyn Monroe
Og vær så snill, ikke la meg bli misforstått
Spill det for Førstedamen, hun har det ikke så godt
Spill Don Henley – spill Glenn Frey
Ta det til grensen og let it go by
Og spill det for Carl Wilson, nu
Der han ser langt, langt avsted ned Gower Avenue
Spill Tragedie, spill skumringstid
Ta meg tilbake til Tulsa, til
Spill en til og Enda en biter i gresset
Spill Gud stoler vi på og Det gamle værbitte korset
Ri den rosa hesten ned den lange, ensomme gate
Stå der og vent til hans hode å eksplodere
Spill mysterietoget for mr mysterie
Mannen som falt ned død som et rotløst tre
Spill det for pastoren, spill det for presten
Spill det for hunden som ikke har noen mester
Spill Oscar Peterson og spill Stan Getz
Spill Blå Himmel, spill Dickie Betts
Spil Art Pepper, spill Thelonious Monk
Charlie Parker og alt det der junk
Alt det der junk og alt det der Jazz
Spill noe for Fuglemannen av Alcatraz
Spil Buster Keaton spill Harold Lloyd
Spill Bugsy Siegel spill Pretty Boy Floyd
Spille alle nummer, spill alle odds
Spill Gråt meg en elv for the Lord of the Gods
Spill nummer ni, spill nummer seks
Spill det for Lindsey og Stevie Nicks
Spill Nat King Cole, spill Nature Boy
Spill nede på bondelandet for Terry Malloy
Spill det hendte en natt og En natt av synd
Det er tolv millioner som twelve million souls that are listening in
Spill Kjøpmannen i Venedig, spill Merchants of death
Spill Stella i stjerneskinn for Lady Macbeth
Ikke vær bekymret, President, hjelp er på vei
Brødrene dine kommer: det blir Helvete for deg
Brødre? Hvilke brødre? Hva var det der med Helvete om?
Fortell dem vi venter, vi tar dem også – bare kom
Love Field er hvor flyet hans gikk ned
Men det fikk aldri deretter igjen flydd avsted
Var en hard handling å følge, ingen ved siden
De drepte ham på alteret for solen som stiger
Spill mørkets melodi og The old devil moon
Spill Alt går og Memphis in June
Spill Ensomt på toppen og Ensomme er de brave
Spill for Houdini som snurrer i graven
Spill Jelly Roll Morton, spill Lucille
Spill Deep in a Dream og spill Drivin’ Wheel
Spill Måneskinnssonaten, spill den i F
Og nøkkelen til Highway av harpekongen selv
Spill marsj gjennom Georgia og Dumbartons trommer
Spill Mørke og død vil komme når det kommer
Spil Elsk meg eller forlat meg med Bud Powell, stor
Spill det blodflekkede banner – det mest skjendige mord.

ES2020

The Love Song of J. Alfred Prufrock, av T. S. Eliot

Det er siste søndag i 2019, siste søndag i et tiår, og siste søndag et år der bloggen har gjort et krafttak med å poste dikt av Goethe hver eneste lørdag. Slik 2009 var et krafttak med å poste dikt av Shakespeare hver lørdag, og dikt av andre hver søndag, og av meg selv hver hverdag. Det er derfor liksom en følelse av å avslutte noe, før noe nytt skal begynne, med denne søndagen her. Det må det gå an å finne et passende dikt til.

Og da tenker jeg å slå til, med et dikt som ikke passer inn overhodet, Det er monumentale The Love Song of J. Alfred Prufrock, eller på norsk: Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Diktet er også kjent som bare Prufrock., det var det det het på tittelbladet i samlingen det først ble utgitt i. Det er debuten til en rimelig kjent poet, ved navn Thomas Sterns Eliot (1888-1965), den store engelskspråklige modernisten, og forfatteren bak The Waste Land. Et av verdens mest berømte dikt, med verdens enda mer mest berømte tittel.

Diktet er skrevet fra februar 1910 til det blir utgitt i magasinet Poetry: A Magazine of Verse i juni 1915. Dette magasinet ble grunnlagt av Harriet Monroe (1860-1936) i 1912, og har kommet ut en gang i måneden siden da. Tenk det. Det blir gitt ut ennå. Den gang, under ledelse av Monroe, for over hundre år siden, var det ledende i å lansere imagismen og objektivismen i lyrikken. Det gir historisk sus at en størrelse som T. S. Eliot publiserte sitt første dikt der. På oppfordring fra Ezra Pound, en annen gigant i engelskspråklig modernistisk lyrikk, og dermed verdenslyrikken. Stedet er Chicago, det var der skjedde. Utgiver av Poetry, eller Chiacago Poetry, som det også er kalt, Harriet Monroe, jobbet som litteraturkritiker i Chiacago Tribune. Alt dette er med på å gi Chiacago en spesiell plass i moderne lyrikk-historie.

T. S. Eliot var ikke fra Chiacago, han var fra Boston, som vi skal se og skrive mer om under presentasjonen av forfatteren. Han flyttet også til England og gjorde seg britisk med tiden, som vi også skal se. Det er også første dikt i Eliots første diktsamling, Prufrock and Other Observations, som kom ut i 1917. Stedet er London, forlaget Egoist, også et litterært magasin. Utgivelsen har følgende melding på tittelbladet:

For Jean Verdenal, 1889-1915
mort aux Dardenelles

Melding på tittelbladet til Prufrock and Other Observations, T. S. Eliot, 1917.

Det henter inn fransk, og det henter inn første verdenskrig. Og det henter inn det spesielle forhold T. E. Eliot Jean Verdenal, som nok kanskje ikke er mer spesielt at de traff hverandre da Eliot studerte et år i Sorbonne, og de holdt kontakten gjennom brev da Eliot siden flyttet til Tyskland. Verdenal døde kort før han ble 25 år, i det beryktede slaget om Galipoli på vestsiden av Dardanellene. Det var et slag en viss Winston Chruchill presset på for å få gjennomført, så de allierte kunne få kontroll over Konstantinopel (dagens Istanbul) og derigjennom Bosperos-stredet. Slik gikk det altså ikke.

Første verdenskrig ligger tungt om alt som skjer i denne perioden. Det er ikke uttrykkelig nevnt, ikke i Prufrock og ikke i samlingen, annet enn i denne innledningen med dedikasjonen til T. S. Eliots ganske ukjente venn. Hadde det ikke vært for Eliot, ville Verdenals død være like anonym som de titusenvis av andre (44 000 på alliert side, 97 000 sårede) som døde i dette slaget. Og millioner som døde i krigen.

Se så, jeg har skrevet det som i en utgivelse ville vært flere sider, og jeg er ennå ikke kommet til selve diktet. For et stort og spesielt dikt som dette, kan ikke bloggposten utformes på vanlig måte. Det må litt mer tid til innledningen, jeg vil også ha på plass en forfatterpresentasjon og litt om hvilke motiv og referanser man skal være på jakt etter.

Thomas Sterns Eliot

Det er noe med Thhomas Sterns Eliot, eller T. S. Eliot, som gjør ham litt utilnærmelig for meg på en helt annen måte enn alle andre poeter og forfattere. Kanskje skyldes det at jeg har kjent navnet hans så lenge, han har jo et usedvanlig velklingende navn, og ikke har kjent noen av verkene hans. Det er rikelig med referanser i populærkulturen, også hos Bob Dylan, med And Ezra Pound and T.S. Eliot fighting in the captain’s tower (og fortsettelsen i neste linje: While calypso singers laugh at them and fishermen hold flowers) fra sangen Desolation Row, albumet Highway 61, revisited, 1965. Og så er det han som har skrevet The Waste Land, også det med utallige referanser. Og så fikk han nobelprisen i litteratur i 1948, et spesielt år.

Og så kjente jeg ham liksom ikke. Jeg kunne dramatikerne og romanforfatterne godt, fra alle perioder, og særlig de femti årene før og etter 1900. Jeg kjente Kafka, Musil og Mann, Beckett, Joyze og Ionesco, jeg hadde lest de engelske og amerikanske romanforfatterne, i hvert fall litt av dem, men ikke noe av poetene. Og ikke noe av T. S. Eliot.

Da jeg begynte med denne bloggen, var heller ikke Eliot den første jeg gikk til, langt i fra. De første årene var nettet ganske rotete, og det manglet mange gode verktøy jeg har nå, som jeg ikke hadde da. Særlig viktig er muligheten til å laste ned hele bøker og samlinger. Den gang var det bare å lete seg rundt etter enkeltdikt, og da så jeg at diktene til Eliot var for lange.

Først da jeg begynte med litteraturbloggen, Helt grei litteratur, ble det litt sving på det. Da kunne jeg poste The Waste Land, med originaltekst og oversettelse, to poster jeg brukte ganske mye tid på. Jeg lastet også ned og kjøpte rikelig med litteratur for å lese om mannen og verket, og jeg skaffet meg samleutgaven av alt Eliot, og leste de aller fleste av diktene i den. Jeg har også forberedt en post om Four Quartets, som jeg ikke har skrevet ferdig, men jeg har satt meg inn i verket. Så jeg har gjort meg kjent med T. S. Eliot.

Og han er fremdeles utilnærmelig. Her følger den nøkterne biografien.

Thomas Sterns Eliot ble født i Boston, USA, i 1888. Det er noe spesielt med Boston. Det ligger et lite stykke opp på Nordøstkysten av USA, omtrent på samme breddegrad som Barcelona, og består for en stor del av etterkommere av de første utvandrerne fra England. Hele regionen med delstatene Maine, Vermont, New Hampshire, Connecticut, Rhodes Island og Massachutes kalles også New England, og Boston er den uformelle hovedstaden. Det er en universitetsby, her ligger både Harvard og MIT (Massachutes Institute for Technology), det er en velstående by, en by med et rikt kulturliv, og en by med en spesiell form for religiøsitet. Alt dette skulle få betydning for T. S. Eliot.

Familien Eliot var respektert og velstående. De tilhørteden såkalte Boston Brahmin, en slags øvre klasse bestående av etterkommere etter de første engelske utvandrerne. Bestefaren på farssiden, William Han var også unitar, en kristen religiøs bevegelse som forkaster treenighetslæren, og tror på det de selv kaller den sanne monoteisme. Alt dette har med hans bakgrunn i Boston å gjøre, og tilknytning til det berømte univeristetet Harvard, i byen.

Motiv

Jeg vil gjerne peke på noen motiv som går igjen i diktet.

Bevegelse

Også tradisjonell litteratur har reisen som sentralt motiv. Når James Joyce skriver Ulysses, er det som en parodi på de stort anlagte reiseeposene, spesifikt Odyseen. Også The Waste Land har reise og bevegelse. En viktig retning i modernismen er dette hastverket etter endring, Majakovskij i Russland har skrevet mye om det. Der går det alltid fort, selv om det der aldri er noen reise med noe bestemt mål.. Man skal bare fremover.

I Prufrock er det heller ikke noen reise med noe mål. Men det er mye bevegelse, fra jeg- og du-personene i første strofe, til kvinnene som kommer og går i rommet, der de snakker om Michelangelo. Det er vanskelig å holde fast ved noe. Det er bevegelse hele tiden. Det er den moderne verden.

Byen

Tradisjonell, klassisk diktning er naturen og landet. Man går i skogene, over markene, i fjellene, langs elven, hører bekken, hører fuglene, ser eiketrær, bjørketrær, pinjetrær og andre trær med sine rette navn. Det er livet, naturen, organisk, født og skapt. Dette året har jeg postet 52 dikt av Goethe, det er bare å se hvor mange av dem som foregår i naturen eller har naturen som motiv.

De modernistiske diktene har byen som motiv. Der går man i gatene, på fortauene, langs bygningene, hører biler og stemmer og byens støy, ser neonlys og inntrykk som farer forbi, og er borte. Det er ting, maskiner, sjelløst, laget og produsert.

Det er bare å være på jakt etter det, i lesingen av dette diktet også, hvordan det ikke er trær og fugler som ses og høres, ikke er marken man går på, men bygninger, hotell, restauranter, vindusruter, sett fra byens gater.

Tid

Tid er et sentralt moment i dette diktet, og i modernismen. De levde i skiftende tider, verden forandret seg voldsomt, like foran øynene på dem, og de kunne ikke være sikre på at det var til det bedre. Med første verdenskrig kunne de være temmelig sikre på at det var til det verre. Og så endret tidsoppfattelsen seg, med vitenskapen som fikk stadig mer nøyaktige tidsmålinger, og også sjokkerende tanker fra fysikkens verden om at tiden kanskje ikke var den samme overalt. Og så var kanskje den tilmålte tiden på jorden annerledes, når det ikke lenger var garanterte løfter om evig liv etterpå. Tiden er et knapphetsgode ulikt hva den har vært tidligere.

Det jeg skrev over er veldig generelt. Det som står i diktet er konkret. Det dukker opp igjen og igjen, formuleringen indeed there will be time, «visst vil det bli tid». Det er også time for you and time for me, «tid for deg og for meg», og det er In a minute there is time, «I et minutt er det tid».

Michelangelo

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

T. S. Eliot: The Love Song of J. Alfred Prufcrock

Disse to linjene går igjen to ganger i diktet.

Ødeland og tomhet

Dette er kanskje fristende å trekke frem på grunn av det senere berømte diktet Wasteland. Men det går igjen og er sentralt i dette diktet også, det er en del av den moderne – eller riktigere: modernistiske – verden, tingene og tomheten.

Virkemidler

Dette er modernismens virkemidler. De er kjennetegnet av å være kraftfulle, som om hjernen trenger å rives ut av en sløvhet. Den trenger et sjokk. Sjokket blir gitt av svært uvanlige sammenstillinger og overganger, sterke kontraster, og en voldsom bruk av de tradisjonelle litterære virkemidler som symboler, metaforer og besjeling.

Vi kan se eksempel i strofe 2, det først den gule tåka gnir ryggen sin mot vindusrutene, en mildt sagt uvanlig måte å formulere seg på. Så er det den gule røyken, som blir kraftig besjelet, og har snute å gni mot vindusrutene og en tunge som kan slikke seg inn i hjørnene av kvelden. Og vi er bare kommet til de tre første linjene av denne strofen.

Referanser

Jeg tror også jeg vil sette diktets referanser på forhånd.

Hamlet er selvfølgelig hovedpersonen i Shakespeares stykke med samme navn. Han er kjent for konflikten mellom tanke og handling, å være den dramatiske helten som bare reflekterer og kontemplerer, og ikke får seg til å handle. Det er store tanker han kommer med, og problemene med å være Hamlet og å være menneske blir godt uttrykt, men oppgaven hans er å hevne farens død, og å få morderen vekk fra å være gift med hans mor. J. Alfred Prufrock er selvfølgelig ikke Hamlet, og er heller ikke ment å være det, som det står i første linje, strofe 13. Han er heller en av de ubetydelige følgesvennene. Når det i samme strofe står narren, the Fool, så kan det være en referanse til narren hos Shakespeare, som i mange tilfeller nettopp var den gløgge!

Matter. Denne er listig. Men britene er landet til filosofen Jeremy Bentham, som bygde en filosofi om sansene og materien. Spørsmålet er hva vi sanser, og hva som er, spørsmålet tyskeren Kant systematisk skilte mellom Ding für mich og Ding an sich (tingen for meg, og tingen i seg selv). Bentham mente at det var ikke noe materie, om den ikke ble sanset, eller å snakke om slik materie er meningsløst. Det er ikke noe annet enn verden slik den oppfattes av subjektet, av et jeg. Filosofien konsentreres i spøken tillagt til en av studentene som hørte på en av forelesningene hans: No matter, never mind. I ekstrem form sier jo filosofien til Bentham at det ikke finnes noen verden, om det ikke finnes noen til å oppfatte den. Så når det står i strofe 10 at I am no prophet – and there is no great matter, så er det listig skrevet.

Lazarus er mannen Jesus vekket fra de døde i Bibelen .

The Love Song of J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

Let us go then, you and I,
When the evening is spread out against the sky
Like a patient etherized upon a table;
Let us go, through certain half-deserted streets,
The muttering retreats
Of restless nights in one-night cheap hotels
And sawdust restaurants with oyster-shells:
Streets that follow like a tedious argument
Of insidious intent
To lead you to an overwhelming question …
Oh, do not ask, “What is it?”
Let us go and make our visit.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

The yellow fog that rubs its back upon the window-panes,
The yellow smoke that rubs its muzzle on the window-panes,
Licked its tongue into the corners of the evening,
Lingered upon the pools that stand in drains,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

And indeed there will be time
For the yellow smoke that slides along the street,
Rubbing its back upon the window-panes;
There will be time, there will be time
To prepare a face to meet the faces that you meet;
There will be time to murder and create,
And time for all the works and days of hands
That lift and drop a question on your plate;
Time for you and time for me,
And time yet for a hundred indecisions,
And for a hundred visions and revisions,
Before the taking of a toast and tea.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

And indeed there will be time
To wonder, “Do I dare?” and, “Do I dare?”
Time to turn back and descend the stair,
With a bald spot in the middle of my hair —
(They will say: “How his hair is growing thin!”)
My morning coat, my collar mounting firmly to the chin,
My necktie rich and modest, but asserted by a simple pin —
(They will say: “But how his arms and legs are thin!”)
Do I dare
Disturb the universe?
In a minute there is time
For decisions and revisions which a minute will reverse.

For I have known them all already, known them all —
Have known the evenings, mornings, afternoons,
I have measured out my life with coffee spoons;
I know the voices dying with a dying fall
Beneath the music from a farther room.
So how should I presume?

And I have known the eyes already, known them all—
The eyes that fix you in a formulated phrase,
And when I am formulated, sprawling on a pin,
When I am pinned and wriggling on the wall,
Then how should I begin
To spit out all the butt-ends of my days and ways?
And how should I presume?

And I have known the arms already, known them all—
Arms that are braceleted and white and bare
(But in the lamplight, downed with light brown hair!)
Is it perfume from a dress
That makes me so digress?
Arms that lie along a table, or wrap about a shawl.
And should I then presume?
And how should I begin?

Shall I say, I have gone at dusk through narrow streets
And watched the smoke that rises from the pipes
Of lonely men in shirt-sleeves, leaning out of windows? …

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

And the afternoon, the evening, sleeps so peacefully!
Smoothed by long fingers,
Asleep … tired … or it malingers,
Stretched on the floor, here beside you and me.
Should I, after tea and cakes and ices,
Have the strength to force the moment to its crisis?
But though I have wept and fasted, wept and prayed,
Though I have seen my head (grown slightly bald) brought in upon a platter,
I am no prophet — and here’s no great matter;
I have seen the moment of my greatness flicker,
And I have seen the eternal Footman hold my coat, and snicker,
And in short, I was afraid.

And would it have been worth it, after all,
After the cups, the marmalade, the tea,
Among the porcelain, among some talk of you and me,
Would it have been worth while,
To have bitten off the matter with a smile,
To have squeezed the universe into a ball
To roll it towards some overwhelming question,
To say: “I am Lazarus, come from the dead,
Come back to tell you all, I shall tell you all”—
If one, settling a pillow by her head
Should say: “That is not what I meant at all;
That is not it, at all.”

And would it have been worth it, after all,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Almost, at times, the Fool.

I grow old … I grow old …
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.

Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.
I have heard the mermaids singing, each to each.

I do not think that they will sing to me.

I have seen them riding seaward on the waves
Combing the white hair of the waves blown back
When the wind blows the water white and black.
We have lingered in the chambers of the sea
By sea-girls wreathed with seaweed red and brown
Till human voices wake us, and we drown.

Skrevet fra 1910, publisert juni 1915 i Poetry: A Magazine of Verse

Språk, form og innhold

Det er mye å gripe fatt i med språket. T. S. Eliot er en modernist av typen som kombinerer det svært avanserte med det svært enkle. Det er tjukt av upoetiske, dagligdagse ord og vendinger, men også tjukt av avanserte begrep og referanser. Det er ganske typisk at innledningen er på italiensk, uten oversettelser. Det var det forventet at en dannet leser skulle kunne, eller måtte lære seg, for så mye var kunsten verdt. Det er en kunst som stiller krav til sine lesere på en måte som savner sidestykke ellers i historien. Og så er det spesielt med at det bryter med det gamle, samtidig som det krever at en leser skal kjenne det ut og inn.

Det vil si, det er fotnoter og referanser. Nå har ikke jeg for øyeblikket tilgjengelig originalutgaven Prufrock and other observations, og kan ikke sjekke hvordan det er der. Men det var en teknikk Eliot og andre modernister brukte, Eliot mest kjent i The Waste Land, at verkene kom ferdig utstyrt med fotnoter. Sånn som de gamle klassiske verkene.

Første ord som trenger litt forklaring er etherised, ordet for å være bedøvd med eter, som var bedøvelsesmiddelet de brukte den gangen. Det er bedre enn bedøvelsesmiddelet de brukte før, lattergass og sprit, med ideen om å bedøve sinnet, og ikke nervene. Et prolem av en annen type er The muttering retreats, der mutter kan bety både å mumle – snakke utydelig – og å murre – å være misfornøyd. Ordet retreat kan være både verb og substantiv, endingen -s gjør at om det er verb, så er det tredje person entall, om det er substantiv er det flertall. Så det kan være «De murrende tilbaketog» eller «Den murrende trekker seg tilbake». Jeg går for det første. Slik ambivalens, slik dobbeltbetydning er typisk for modernismen.

Til strofe 4 skulle jeg gjerne oversatt pin med pinn, for å få det til å rime med kinn. Først gjorde jeg det. Men ordet kommer igjen i strofe 6, og det er nål som er det riktige, det er en slipsnål det er snakk om. Så jeg endret.

En notorisk vanskelighet i dette diktet her, er ordet presume, som dukker opp i strofe 5-7 på et viktig sted og med viktig mening. Mange i Norge kjenner godt dette ordet fra «Dr. Livingstone, I presume» – «Stanley!» Oversettelsen til norsk går da «Dr. Livingstone, formoder jeg». Det er en litt mer høytidelig og formell formulering enn antar jeg. Det er en antagelse man anser for å være riktig, og som bare venter på en bekreftelse, eller ikke engang trenger det. Men her i diktet er formuleringen how should I presume. Og spørsmålet «Hvordan skal jeg formode» går ikke så godt.

I det som er strofe 6, er det problemer om sprawling er brukt som et verb eller et adjektiv. Ordet pin er brukt tidligere, om slipsnål, der det rimer på chin, og i gjendiktningen ville det være fint å bruke samme ord som originalen på samme sted som originalen. Men det går ikke. Et enda vanskeligere valg er linje 4, hvor man må oversette pinned og wriggling. Etter å ha tenkt litt, kommer jeg til at det må være «satt på nål» og «vrir meg», men jeg liker også godt «spiddet» og «spreller». Tanken er at han er som et insekt, satt levende på en nål, og spreller for livet.

Strofe 7 har den vanskelige linjen i parentesen But in the lamplight, downed with light brown hair. Det er umulig for en oversetter og gjendikter, downed er en verbalisering og et partisipp av adjektivet, adverbet og preposisjonen down, som betyr ned. Direkte oversatt vil det bli «nedet», et ord vi ikke bruker på norsk. På engelsk brukes det vidt. Videre er det samme klang og rim i ordet med brown, og hair rimer på bare, i linjen over.

I strofe 11 skiller ikke engelsk mellom bestemt og ubestemt mengde for ordet all, så når jeg-personen som Lazarus kommer tilbake fra de døde, kan det være for å fortelle alle eller fortelle alt. Jeg prøver meg med begge deler.

Strofe 15

Part betyr dele, part behind betyr direkte oversatt «dele bak», men jeg lurer på om det ikke også her ligger litt betydning av part with, og leave behind, altså «å legge igjen», «forlate. Han har snakket om håret sitt gjennom diktet, at det blir tynt, og at han blir skallet. Nå når diktet går mot slutten, og han blir eldre, må han kanskje vende seg til tanken om at han ikke skal ha hår lenger. Samtidig har vi den enkle betydningen at det bare kan bety å dele håret til hver side. Igjen har vi denne ambivalensen eller dobbeltbetydningen modernistene er så glad i. Peach betyr fersken, og rimer på beach (strand) og each (hver) i de neste linjene. Det passer godt med fersken, passer godt med klangen i ordet peach, passer godt med assosiasjonene til en fersken, det er mye saft, og litt surft, og det blir litt graps, og det er noe man ikke spiser for ofte. Det norske ordet fersken rimer ikke på mye, og har ikke de klanglige egenskapene til engelske peach, Her må jeg omskrive på en måte som fjerner gjendiktningen litt fra originalen, for å få rimene med.

Form

Verslæren er laget for tradisjonelle dikt som følger spillereglene. Det gjør ikke dette, og andre modernistiske dikt. Det er delt inn i verselinjer og strofer, det har rim og rytme, men det er alt sammen løst og tilsynelatende nesten tilfeldig. Det gir ikke mening å snakke om verseføtter, og telle trykktunge stavelser i linjene. Det er et mønster som brytes hele tiden.

Jeg kan se på strofe 13, som er den hvor rim og rytme har mest betydning, eller der i hvert fall er gjort utstrakt bruk av dette virkemiddelet. Jeg har lagt inn trykkfordelingen. Første linje er tung, med hele 6 trykktunge stavelser. Ser man bort fra de to første, er det blankvers som hos Shakespeare selv, 5 jambiske verseføtter. Den siste, den overflødige, er der han sier «Nei, jeg (er ikke prins Hamlet)…». Rett etter han har sagt det, er han over i rytmen og skrivemåten fra prins Hamlet og det meste av Shakespeares øvrige tekster.

Deretter er det rimerier. Mønsteret er aabccccb. Det er 8 linjer, alle utgangene er trykktunge. Det starter med to enkle rim, så følger et i linje 3 som blir hengende igjen til siste linjen tool fool. Dette er rim på den klassiske måten, med betydningsinnhold som knyttes sammen. I mellom er det fire linjer som rimer voldsomt, en sterk følelse av opplisting, men det får altså sin forløsning i den siste linjen. Den svarer også på det at han er ikke Hamlet, han er kanskje en av lordene som følger med, men noen ganger er han nok narren (eller idioten, som jeg gjendikter med, for rimet).

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous
Almost, at times, the Fool.

The Love Song of Alfred Prufrock, strofe 13

Nærlesing av noen utvalgte strofer

Jeg vil ta for meg noen samling verselinjer, for å vise hvordan de kan leses og hva man kan få ut av dem. Den italienske innledningen i kursiv er nettopp det, en innledning, og så begynner det med strofe 1.

Strofe 1

Let us go then, you and I, begynner diktet. Det er en fin linje å begynne forfatterskapet med, nå skal du og jeg ut på vandring. Heretter kommer alt, nå begynner det. Skal man virkelig briljere, kan man si det har det modernistiske motivet av bevegelse, den moderne verden står ikke stille, alt er i fart og forandrer seg hele tiden. Her er ikke mye tid til refleksjon og kontemplasjon, her er å komme seg av gårde, ellers går verden fra deg. Den moderne verden er ikke for tenkende mennesker. Inntrykkene er for mange, og det går for fort. Sånn er det i dette diktet, og i mange, mange av de andre modernistiske diktene også.

Strofe 9

Jeg tar med denne fordi den er så kort, og tilsynelatende meningsløs. Jeg vil bare lansere noen ideer hva man kan få ut av sånne linjer

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

The Love Story of J. Alfred Prufrock, strofe 9

Først vil jeg si at linjene er ikke noe å henge seg opp i, man skal ikke analysere alt til bunns i et dikt. Det skal etterlates mye åpent for frie tanker og assosiasjoner. De to linjene har en flott melodi, og de er formulert på en måte som hjernen er vant med å se og bearbeide. Det er ønsket, I should have been, så følger hva man ønsker å ha vært, eller å være, og så følger hva man da skulle gjøre. Poenget er bare at her gir det ingen mening. Hjernen finner mening i hva som helst, bare gi den to sekunder. Egenskapen til klør er at de kan klore, slitte (ragged) klør er brukt mye, en person kan ønske å bli møtt med mer respekt eller at litt flere tar hensyn til ham, eller henne. Da kunne det være greit å være klør. Men hva disse klørne skal gjøre, jage over bunnen av stille sjøer, det tar bort enhver form for mening.

Så da kan man si diktet utfordrer hjernens trang til å finne mening, og å slå seg til ro med meninger som ikke er fullstendige og ikke riktige. Den utfordrer hjernen til å være oppmerksom, til å være på vakt. Det kan se ut som det er noe med mening, men det er ikke det. Du må tenke, følge med, i alle inntrykkene som blir gitt deg.

Kanskje kan linjene leses sånn, kanskje kan de leses på andre måter. Det er bare to linjer i et svært langt dikt. Kanskje er det også linjer av en type Ezra Pound ville foreslått å ta bort, som han gjorde for mange av linjene i The Waste land, som nok er strammere redigert enn Prufrock. Uansett er linjene deilige å lese. Og de gjør seg i sitat, også sitat som en innledning til andre verk. Spørsmålet er, er det noe her, eller er det ikke.

Strofe 12

Denne strofen kan vi se på som et eksempel på hvordan Eliot kombinerer datidens mest viderekomne filospfi med elementær dagligtale. Det er ikke bare datidens viderekomne filosofi, det er de allmenne spørsmål, hvem er vi, hvorfor er vi her, og hvordan kan vi kommunisere med hverandre? Det er det siste spørsmålet som lå tungt hos filosofene for hundre år siden, språkets muligheter og begrensninger, med filosofer som Bertrand Russel i England og særlig Ludvig Wittgenstein i Tyskland. Dette var en tid da filosofene og forfatterne var opptatt av de samme spørsmålene, og tok dem veldig, veldig på alvor.

Så spørsmålet er, er det verdt det? Det er en linje som går igjen i diktet, And would it have been worth it, after all, fulgt opp med variasjonen Would it have been worth while. Det er spørsmålet om livet er verdt å leve. I dette spørsmålet ligger også hva som gir livet mening, hva som skal gi grunnen for å leve det. Et forslag fra både filosofene og forfatterne på denne tiden, med T. S. Eliot som svært tidlig ute, er at meningen med livet ligger i de dagligdagse tingene og de dagligdagse gjøremål. Både strofe 11 og 12 omhandler det, og filosofen Martin Heidegger utvikler det senere til en hel filosofi. I et dikt som dette har det herlig dobbelt bunn med at det også er kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Det er du og jeg, for ham, you and I. Og så er det kaffekoppene og tekoppene og marmeladen i strofe 11, solnedgangene og trappeoppgangene og de flekkete gatene her i stroe 12. Hverdagen.

Det blir herlig, nesten spøkefullt sagt i linje 5: And this, and so much more? – Det er understatement, det er virkelig mye mer, her. Diktteknisk rimer linjen også på linjen over, floormore, noe som også er komisk, siden rim i tradisjonell dikttolking skal ha tematisk sammenheng. Rimene binder sammen betydning i et dikt. Det gjør det for så vidt her også, men dere ser selv, det er virkelig mye mer enn gulvet.

Og så er det nøkkelsetningen, kamuflert som et utbrudd fra en stresset og oppgitt J. Alfred Prufrock: It is impossible to say just what I mean. Det kan jo være tilfelle, det, i et ekteskap, mellom en mann og en kone, eller i et kjæresteforhold, man får ikke alltid forklart seg. Men linjen vil også bety mye mer. Det er umulig å si hva man mener, selv for de største ordkunstnere i verden. Det er umulig å transportere mening fra et sinn til et annet, språket har begrensninger som gjør det umulig. Du vil alltid kunne bli misforstått, du vil nødvendigvis alltid bli misforstått. Du vil aldri bli forstått nøyaktig som du ville, nøyaktig som du mente det du hadde å si.

Og så kommer avslutningen, som er en variasjon av avslutning i linjen foran:

“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

The Love Song of J. Alfred Peufrock, strofe 12, linje 11 og 12

Det kan være relevant å ta med linjene forut i diktet, det som leder an til det som står, det er svært hverdagslig. I strofe 11 er det If one, settling a pillow by her head,/ Should say: og i strofe 12 er det And turning toward the window , should say:. Det er altså gjort anstrengelser for å sette linjene så dagligdags som muilg.Det er også en dagligdags ting å si, særlig i en krangel blant to som kjenner hverandre godt, «det var ikke det jeg mente». Men setningen fungerer også på et høyere plan, at det er senderen av budskapet som ikke blir forstått. Det kan være forfatteren av diktet, som forsvarer seg mot tolking, som sklir unna tolking. Det er uansett ikke hva han mente, ikke i det hele tatt.

Kommentar

Kirken La Sagrada Familia i Barcelona blir aldri ferdig. Sånn er det kanskje med denne posten også, og må hele bloggen, hele livet. Det finnes alltid noe mer å gjøre. Særlig sånn som denne posten blir til, og flere andre modernistiske dikt, som Sky i bukser, av V. V. Majakovskij, så skrives liksom hele posten på en gang. Den utvider seg i alle retninger. Jeg har mange flere ting å skrive på motiv, om forfatteren, om språk, form og innhold, om modernismen, og i gjendiktningen, som ennå ikke er god. Så vil jeg legge til en kommentar også, så jeg har også den å flikke på.

Diktet heter The Love Song of J. Alfred Prufrock. Navnet er komisk, nærmest latterlig, svært oppkonstruert. Pruf har samme uttale som proof, bevis, og rock er stein. Men sammensatt blir det bare tøys, rytmen og klangen i navnet er umulig å ta alvorlig. Og når det er en kjærlighetssang til en sånn person, så blir det allerede komisk, og en modernistisk motsetning. Bare sjekk hvordan alle virkelige kjærlighetssanger går til folk med navn med syngende vokaler, det er Romeo, italienske navn, romantiske navn. J. Alfred Prufrock høres ut som han aldri vil sette føttene sine utenfor et kontor der han sitter med administrative oppgaver.

Navnet hans blir heller aldri nevnt i teksten. Det er en jeg-person, der, og man kan kanskje tenke denne jeg-personen er Prufrock. Subjektet i diktet er i det hele tatt vanskelig å få tak på. Nå skal jeg ikke skrive for teknisk, men det er vanskelig å vite hvem observatøren er, hvem som skriver linjene, og i hvilken grad han deltar i situasjonen. Det kan godt hende subjektet – altså observatøren – helt uproblematisk er J. Alfred Prufrock, og det som står, er det han gjør og tenker. Men for meg passer det ikke at det er ham. For meg er det et pseudonym. For meg blir diktet bedre om det er TS Eliot som gir uttrykk for egne tanker og følelser, og stemninger, selv om han har for vane å beskytte seg mot for mye utlegging av eget sjeleliv og følelsesliv. Å bruke masker og distansere seg fra eget følelsesliv hører godt til modernismen, men jeg for min del er ikke noen fullblods modernist, og heller ikke postmodernist. Jeg vil ha det menneskelige.

Og det finner jeg i strofe 4, om man ser bort fra innskuddene med kvinnene som kommer og går, og snakker om Michelangelo. Det er tekstlinjene som begynner med And indeed there will be time. Tid igjen, altså. Der er det personlig, nesten sensitivt.

Min gjendiktning

Diktet er såpass langt og engelsk et såpass kjent språk her i Norge at jeg nøyer meg med en gjendiktning denne gangen, en oversettelse er overflødig. Gjendiktningen er også en lek og en utfordring til meg selv, å se hvordan jeg er i stand til å gjendikte et langt og komplisert dikt som dette.

I dikt som dette er det viktig å få over stemningen, her følger jeg russeren Boris Pasternak, som mente at hvis du oversetter diktene «korrekt», så gjør du vold mot forfatteren. Dette er mine ord, ikke hans, men tanken er hans. Forfatterne skriver tekstene sine for å få dem til å flyte på sitt eget språk. Når de skal over i et annet, er det andre ting som må tas i bruk.

Diktet har mange rim. De kommer alle sammen uanstrengt, og tilfeldig, det vil ikke være en bra oversettelse som tvinger rimene på plass nøyaktig samme sted. Jeg omskriver litt, for å få med så mange av rimene som mulig, men om innholdet i linjen er viktigere, så velger jeg å prioritere det. Og noen steder skyter jeg inn innhold som ikke finnes i originalen, for å få inn et rim som trengs. Rytmen og takten tenker jeg omtrent ikke på, ikke annet enn at jeg vil at min gjendiktning på norsk skal kunne leses omtrent på samme måte som originalen på engelsk.

Tanken i gjendiktningen av et dikt som dette, er at skulle det være skrevet på norsk, ville det blitt sånn. Den tanken går kanskje for de aller, aller fleste dikt. Og i dikt der rytmen og formen er viktig, som i eldre, tradisjonelle dikt, så må rytmen og formen beholdes.

Den italienske innledningen lar jeg være. Nå i starten lar jeg de engelske originale linjene bli værende ved siden av.

Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

La oss gå da, du og jeg,
Når kvelden er spredt ut langs vår vei
Som en pasient gitt eter på et bord;
La oss gå, på visse halv-forlatte gater,
Murrende tilbake
Fra hvileløse netter på billige hotell
Og sagmuggrestauranter med østers og skjell
Gater som følger lik langtekkelig argument
Av snikende plan
Å lede deg til et overveldende spørsmål …
Åh, spør ikke: “Hva det er”
La oss gå på vårt besøk der.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Den gule tåka som gnir ryggen sin mot vindusrutene,
Den gule røyken som gnir snuten sin på vindusrutene,
Slikket tungen sin inn i hjørnene av kvelden,
Nølt ved dammene som står i avløpsrørene,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

Og visst vil det bli tid
For den gule røyken som sklir gaten på et vis,
Gnir ryggen sin mot vindusrutene;
Det vil bli tid, det vil bli tid
Å gjøre klar et ansikt til å møte ansiktene du møter;
Det vil bli tid til å myrde og å skape ,
Og tid for alt arbeidet og dager med hender
Som løfter og slipper et spørsmål på ditt fat;
Tid for deg og tid for meg,
Og tid for hundre manglende beslutninger,
Og for hundre visjoner og revisjoner,
Før et stykke ristet brød og te.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Og visst vil det bli tid
Til å undre: «Våger jeg?» og «Våger jeg?”
På tide å snu og gå ned trappen for meg,
Med en skallet flekk midt i håret har jeg —
(De vil si: “Hvor hans hår blir tynt!”)
Min morgenfrakk, min krage fast til mitt kinn,
Mitt slips er rikt og anstendig, men festet med en simpel nål—
(De vil si “Men hvor hans armer og bein er tynne”)
Våger jeg
Forstyrre universet?
I et minutt er det tid
For beslutninger og revisjoner som et minutt vil reverse.

For jeg har kjent dem alle allerede, kjent dem alle –
Har kjent kveldene, morgenene, tider, steder,
Jeg har målt livet mitt ut med kaffeskjeer;
Jeg kjenner stemmene dø og dem døende falle
Under musikken fra et fjernt rom for seg
Så hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent øynene allerede, kjent dem alle —
Øynene som fikserer deg i en formulert frase,
Og når jeg er formulert, henslengt på en nål,
Når jeg er satt på nål og vrir meg på veggen,
Hvordan skal jeg da begynne
Å spytte ut alle butte ender av mine dager og måter?
Og hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent armene allerede, kjent dem alle —
Armer som er i armbånd og hvite og bare
(Men i lampelyset, ned med lyse brune håret! )
Er det parfyme fra en kjole
Som får meg helt på jordet?
Armer som ligger langs et bord, eller dekket rundt et sjal.
Og skulle jeg da våge meg?
Og hvordan skulle jeg begynne?

Skal jeg si, jeg har gått i skumringen gjennom trange gater
Og sett røyken som reiser seg fra pipene
Av ensomme menn i skjorte-ermer, lener seg ut av vinduer? …

Jeg skulle vært et par med slitte klør
Jagende over gulvene av stille sjøer.

Og ettermiddagen, kvelden, sover så fredfullt!
Glattet ut av lange fingre,
Sovende … trøtt… eller later sdet om,
Strukket ut på gulvet, her mellom deg og meg.
Skulle jeg, etter te og kaker og iser,
Ha styrken til å tvinge korte stunden til sin krise?
Men selv om jeg har grått og fastet, grått og bedt,
Selv om jeg har sett hodet mitt (som er blitt litt skallet) båret inn på et fat,
Jeg er ingen profet — og det er ingen stor sak;
Jeg har sett den korte stunden av min storhet flimre,
Og jeg har sett den evige lakei holde frakken min, og flire,
Og kort sagt, jeg var redd.

Og ville det være verdt det, etter alt
Etter koppene, marmeladen, og te,
Blant porselenet, blant snakket du og jeg var med
Ville det være verdt det,
Å ha bitt av sakene med et smil,
Å ha klemt universet sammen til en ball
Å rulle det mot et eller annet overveldende spørsmål,
Å si: “Jeg er Lasarus, kommer fra de døde,
Kommer for å si dere alle, jeg skal si dere alt”—
Hvis en, setter en pute ved sitt hode
Skulle si: “Det er ikke hva jeg mente i det hele tatt;
Det er ikke det i det hele tatt.”

Og ville det være verdt det, til slutt,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

Nei! Jeg er ikke prins Hamlet, og var heller ikke ment så;
Er en av de følgende lorder, en som vil gjøre no’
Få ting til å svulme, starte en scene og to,
Rådgi prinsen; uten tvil, meg lett i mot
Hensynlsfull, glad for å være til bruk,
Politisk, forsiktig, and meticulous;
Full av høye fyndord, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Nesten, noen ganger, idiot.

Jeg blir gammel kropp… Jeg blir gammel kropp…
Jeg skal ha nederst del av buksen brettet opp

Skal jeg dele håret bakover? Våger jeg ta en fersken til?
Jeg skal gå i hvite flanellbukser, og gå på stranden, om jeg vil.
Jeg har hørt havfruene synge sangen mild.

Jeg tror ikke at de vil synge for meg.

Jeg har sett dem ri bølgene ut mot havet
Mens de grer det hvite håret til bølgene blåst bak
Når vinden blåser havet hvitt og svart.
Vi har drøyd tiden sjøens værelser
Ved sjø-jenter prydet med sjøgress brun og rød
Til menneskelige stemmer vekker oss, til vår død.

ES2019

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Hver sin Skæbne (Sorrig og glæde de vandre tilhaabe), av Thomas Kingo

Thomas Kingo (1634-1703) er dansken som er med i norsk litteraturtradisjon akkurat som om han var norsk. Han er født i Slangerup i Nordsjælland, bodde hele sitt liv i Danmark, og døde i Odense. Faren, Hans Thomas Kingo, var skotsk, født i Crail, men flyttet to år gammel til Helsingør, og bosatte seg der. Navnet Kingo er også skotsk, av Kinghorn. Moren, Karen Sørensdatter, var dansk, datter av Søren, som det fremgår av navnet.

Foreldrene var på ingen måte velhavende, på ingen måte fine folk. Faren var vever, altså håndverker. Sin utdannelse fikk Kingo ved latinskolen i Fredriksborg, og Köbenhavns universitet, hvor han studerte teologi. På den måten ble Kingo prest, en ordentlig klassereise, fra små og enkle kår.

Thomas Kingo var aktiv i perioden som kalles barokken. Og han er nok kanskje den av våre dansk-norske diktere som er mest karakteristisk for perioden. Fra før har jeg postet fantastiske Sang XI (Keed av Vierden, kier av Himmelen), det som kunne vært et programdikt for barokken vår. Barokken var tungrodd og oppstyltet overalt hvor den forekom, men den ble noe eget oppe hos oss i det kalde og mørke nord. Protestantiske og nøysomme som vi var, fikk vi ingen praktfulle, barokke kirkebygg, og vi har heller ingen barokk musikk å snakke om. Det er dikt, og de er skrevet av prester og dypt troende, det er en kolossal kontrast mellom jodens jammerdal og himmelens herlighet. Og jordens jammerdal trenger ikke forvirres av morsom og fartsfylt diktning, underholdning er et blindspor, her er det alvoret og ikke noe annet enn alvoret.

Etter at jeg har undersøkt litt, ser jeg at få steder har postet diktet i sin helhet, og i sin opprinnelige form. På meg ser det ut til at utgaven fra Dansk salmebog ligger til grunn, det er den som er gjengitt flest steder, og det er den Wikipedia bruker, men diktet finnes også i andre versjoner. Det er ikke bare stavemåten som er forskjellig. Den nyere versjonen har 7 strofer i stedet for 8, og det er stokket om på sammensetningen av strofene også. Jeg har ikke greid å nøste meg opp i hvor denne omstokkingen kommer fra, men jeg poster her i innlegget begge versjoner. Først den som finnes i salmeboken, og som de fleste bruker, så den som ligger nærmest originalen. Det er den første jeg vil bruke til å arbeide med. Det er den som er mest brukt i dag, og for å si det som det er, ser denne versjonen også ut til å være bedre enn den gamle.

Hver har sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Kroner og scepter i demantspil lege,
leg er dog ikke den kongelig dragt.
Tusinde byrder i kronerne veje,
tusindfold omhu i scepterets magt.
Kongernes bo
er skøn uro,
Himlen alene gør salig og fro.

Alle ting har sin foranderlig lykke,
alle kan finde sin sorrig i barm.
Tit er et bryst under dyrebart smykke
opfyldt af sorrig og hemmelig harm.
Alle har sit,
stort eller lidt,
Himlen alene for sorgen er kvit.

Vælde og visdom og timelig ære,
styrke og ungdom i blomstrende år
højt over andre kan Hovedet bære,
Falder dog af og i Tiden forgår.
Alle ting må
Enden opnå,
Himmelens Salighed Ene skal stå.

Dejligste Roser har stindeste Torne,
Skønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosenkind Hjertet kan forne
For dog at Skæbnen så sælsom er skift!
I Våde-vand
Flyder vort Land,
Himlen har Ene lyksaligheds Stand.

Angest skal avle en varende Glæde,
Kvide skal vinde sin Tot ud af Ten.
Armod skal prydes i rigeste Klæde,
Svaghed skal rejses på sundeste Ben.
Avind skal stå
Fængslet i Vrå,
Himlen kan Ene alt dette formå.

Lad da min Lod og min Lykke kun falde,
Hvordan min GUd og min HErre han vil,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit Spil!
Sorrig skal dø,
Lystigheds Frø
Blomstre på Himle-lyksaligheds Ø!

fra Åndeligt sjunge-kor, 1681

Språk og innhold

Thomas Kingo skrev dansk som de gjorde det på slutten av 1600-tallet. Det var en tid der det var litt løse regler for rettskrivingen, og der ingen var helt konsekvente for hvordan ord skulle staves. I årenes løp har den opprinnelige teksten gått gjennom noen moderniseringer, slik at salmen som den foreligger i salmeboka og som jeg langt på vei har gjengitt den her, ikke har samme rettskriving som originalen. Det er ingen enkel tilgjengelig oversikt over hvordan de som har modernisert den opprinnelige teksten har tenkt, og det foreligger ingen tekstkritisk utgave som jeg har sett, i alle fall. Det kostet meg en del arbeid å finne ut av dette her, og ble meg gjennom forskjellige utgaver av teksten på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider. Her på bloggen landet jeg på en slags mellomløsning, med å bruke utgaven i salmeboka, bare med store bokstaver i substativ og ved starten av linjene, slik det var vanlig å gjøre det på Kingos tid. Så har jeg lagt ved en originalutgave lenger nede, i form av sånn teksten ser ut i Danske salmer: Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann i utvalg, Cappelen forlag, 1960. Som man vil se er skriftbildet vesensforskjellig fra den vanlige salmeutgaven, men det dreier seg bare om forskjellige stavemåte for samme innhold.

Selv om salmeutgaven av teksten er modernisert, er det nok mye som kan virke fremmed. I alle fall for norske lesere. Generelt er det som moderne norsk bokmål, med æ for e i mange tilfeller, ld, nd for ll, nd, bløte konsonanter b, d, g for våre harde p, t, k og få dobbeltkonsonanter. Rettskrivingsreformene på 1900-tallet gjorde at norsk rettskriving er tettere til norsk talespråk, mens man kan gå ut fra at Kingos rettskriving var tett til hans eget talespråk. I utgaven lagt ut nederst ser vi hvordan den var.

Av vanskelige og halvvanskelige ord er tilhobe «i hop» eller «i sammen», gange er gå, hinanden tilråbe er å rope til hverandre og muld er mold, eller jord. Strofe 1 setter en rekke motsetninger mot hverandre, sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, skolskinn og skyer, alle disse motsetningene vandrer med deg i livet. Det som på jorden ser ut som gull, er bare verdiløs mold. Det er himmelen som er full av salighet.

I andre strofe er scepter staven kongen har som et myndighetstegn, billedsøk på Google er veien å gå for de som ikke vet hva det er. Demant er en sideform av diamant, og lege er å leke, så første linje sier at kronen og scepteret til kongen leker i diamantspill. Den kongelige drakt er imidlertid ikke en lek, i linje to. Innholdet i strofe to er at tross all pynten, er kongens situasjon full av bekymringer og uro, og ikke noe å drømme etter. Det er himmelen som er salig og fro (glad, munter).

Tit er ofte i linje 3 i strofe 3. Der står det ellers at alt er lykke som kan forandre seg, alle har sorg i sitt bryst (barm). Ofte (Tit) er det altså sorg og hemmelig harm (sinne) under brystet som bærer et smykke. På nytt er det ikke pynten og staffasjen som er livet, det er hva man føler inni som er det ekte. Alle har sitt å bære (av sorger og bekymringer), stort eller lite. Det er bare i himmelen sorgen ikke finnes (Himlen alene for sorgen er kvit -> er kvitt sorgen).

I strofe 4 er timelig «for kort tid, for en stund» og forgå er å gå under, bli til intet, dø. Dermed er strofe 4 makt (velde) og visdom bare er ære for en tid, og at styrken og ungdommen i de blomstrende årene, vil falle og forgå ettersom man blir eldre. Alle ting på jorden må ha sin ende, det er bare himmelens salighet som vil vare (skal stå).

Stind er stinn i strofe 5, og stinn er sånn vi i dag bruker i betydningen «fullstappet» i uttrykk som «stinn brakke, stinn av penger». Det kan også bety «tykk og stiv». Forne er i linje 3 brukt som verb, ser det ut til. Som substantiv er en forne gress som er visnet på rot, gress fra året før. Som adjektiv er forn «tidligere», i forne dager. Men det er nok det å visne og å hentæres som er poenget, her. Sælsom er selsom, spesiell og forunderlig. De deiligste rosene har også de stinneste – tykkeste – tornene, de skjønneste blomstene har tærende gift. Under et rosekinn kan et hjerte råtne på rot, jeg tror det er dette det må bety, kinnene er røde og friske, men hjertet er i ferd med å råtne. På det ytre ser alt fint ut, i det indre er det råttent. Videre står det at skjebnen skifter på forunderlige måter (så sælsomt er skift). Vårt land flyter i våte vann, det er bare himmelen som har lykksalighetens stand. Særlig det første der skal nok leses i litt overført betydning. Det er livene våre som er landet, og som flyter i våte vann, altså er omskiftlige.

I strofe 6 er det en vanskelighet med kvide skal vinde sin tot ud af ten. Kvide, originalt skrevet Qvide, er sorg, smerte, bekymring, etter norrøn kvíða. Dette er et ord Kingo bruker flere steder, også i lange Sorrig og Elendighed. Å vinde er ikke å vinne, men å vinde, også på moderne norsk. Det vil si å rulle eller vikle garn opp på en vinde. Ordet er beslektet med å vende, og det gir også mening å tenke at det er å tvinne. Så er det tot ud af ten., eller Tott udaf Teen, som det er skrevet originalt. Den originale skrivemåten hjelper, for Tott er ganske sikkert ordet vi bruker i hårtott, en sammenfiltret mengde tråder eller trevler. Enda bedre passer det om det er norske tått, et ord som ser ut til å være veldig beslektet og som vi vel uttaler helt likt. Tått er hver av de trådene et rep er tvunnet av. Ten, eller Teen, tror jeg må være teine, en pinne hvor garnet vikles rundt. Dansk tén er en del av spinnerokken. Så da passer det at sorgen skal tvinne tåtten ut av teinen, det er et bilde som henger sammen. Armod er fattigdom, avind eller avund er misunnelse, vrå er en (mørk) krok i et rom. Hva som står her er at angsten skal avle (føde, særlig om dyr) en varig (varende) glede, at bekymringen skal vinde tråden ut av teinen, eller få spunnet den ferdig,. Fattigdom (armod) skal pynte (pryde) de rikeste klær, svakhet skal bli reist på de sunneste bein. Misunnelse (avind) skal stå i en mørk krok (vrå) i fengselet. Himmelen er det eneste (ene) som kan klare alt dette (dette formå).

Strofe 7 er den siste i versjonen som blir brukt i salmeboken.. Der er lod «lodd», den del som tilfaller noen ved deling eller skifte, eller i overført betydning som tilfaller en i livet. Ordet tilsvarer norrønt hlutr, og må ikke forveksles med et lodd i et lotteri, eller et lodd som metallklump å veie med. Disse formene for lodd er intetkjønn, mens lodd i denne betydningen brukt i diktet er hankjønn. Det er samme som i uttrykket min lodd i livet, og jeg må ta min lodd. Ikkun er en sammentrekning av ikke uden, det er ordet som blir til vårt «kun». Galde, eller galle, er væsken som utskilles fra leveren. Det er et uttrykk for sinne. Så siste strofe sier at la min skjebne og lykke falle akkurat som Gud vil. Misunnelse (avind) kan bare utøse sin galle, være så sint han vil, verden kan bare drive med sitt spill. Sorgen skal dø, lystighetens frø skal spire på himmelens ø (øy). Hva som skjer på jorden betyr ikke noe for ham. Han vil være lykkelig for all ettertid i himmelen.

For å gjøre det helt systematisk tar jeg også med den sammensatte strofen fra originalen. Første del er strofe 6, siste del er strofe 8. I utgaven i salmeboken er første del av strofe 6 tatt bort, mens siste del er lagt til det som i originalen er strofe 8. Det som avslutter strofe 6 i originalen (eller det jeg kaller originalen), avslutter hele diktet i utgaven i salmeboken. Det som avslutter strofe 8 og hele diktet i originalen, er ikke med i salmeutgaven. Bemøye er et ord som finnes i moderne norsk, å bemøye seg er å anstrenge seg. Agt er akt, eller handling, og å være forsagt er å være redd og engstelig. De fire første linjene i originalens strofe 6 sier at vel, så vil jeg aldri anstrenge meg, om ikke verden går etter handlingene mine. Jeg vil ikke bli bøyd av noen bekymring, og jeg vil ikke bli forsagt i hjertet av noen ting. Avslutningen i originalen er – mildt omskrevet – Tidenes Bom/ Bliver dog tom/ Himlen skal kjøre allting herom. Det er forståelig at hvem det enn er som har redigert diktet, har valgt å sette den lykksalige ø fra strofe 6 som avslutning i stedet. Bom er stopp, eller rettere stang eller stokk til å stoppe med. Så her er det slik jeg leser det at tidens bom blir tom, stoppen i tiden skal ikke gjelde, himmelen skal kjøre alle ting. Det gjelder ved døden, for dem som blir frelst, da gjelder ikke tiden og dens ende, da gjelder himmelen og evigheten.

Form

Diktet har åtte strofer i originalversjonen, syv strofer i salmeboken. Hver av strofene har syv linjer. De er fordelt med først fire med kryssrim, og så tre med ytterligere rim. Formelen er AbAbccc, der stor bokstav betyr trykklett siste stavelse i linjen. Versefoten er daktylisk, som vil si at en trykktung stavelse blir fulgt av to trykklette. Dette er konsekvent gjennom hele diktet, alle strofer og i alle linjer. Også de linjene som er kortere. Dette er et kjennetegn ved barokken, der strofe- og verseformen er svært streng, og det ikke tillates unntak fra regelen. Linjene 1-4 og 7 har fire trykktunge stavelser, mens linjene 5 og 6 har bare to.

Jeg viser fordelingen med hvordan det ser ut i strofe 1. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk hvordan det konsekvent følger to trykklette stavelser etter den trykktunge, overalt i diktet. Merk også hvordan de trykktunge stavelsene er de meningsfulle, og at et raskt blikk på de viser meningen i diktet.

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

En lignende strofeform er brukt i diktet Den første omfavnelse, av Henrik Wergeland. Der er det imidlertid åtte linjer, og de fire siste linjene har 2, 4, 2 og 3 trykktunge stavelser. Ellers er strofeformen svært barokk, og i Norge av kjente dikt og diktere bare brukt av Petter Dass (Undfangen af den Hellig-Aand) og Thomas Kingo (Hyrden til sin Hyrdinne).

Virkemidler

Barokkens virkemidler er de sterke og overlessede. Det skal være mye av alt, og det skal være sterkt. I arkitekturen og musikken kan det virke overveldende, det er kolossalt med inntrykk, og hjernen må streve litt for å orientere seg. Særlig i barokk arkitektur er det lett å henrive seg, det er en stilart mange synes er pen å se på. I litteraturen kan den samme hangen til å pøse på med sterke effekter virke litt tung. Barokke dikt er alltid lange, de maler og kverner om det samme, og det er svært, svært ofte kontrasten mellom elendigheten på jorden og herligheten i himmelen det går i.

Formen er et virkemiddel. Den skal også virke overveldende, med sine mange strofer, mange linjer og mange rim. Alle strofene er bygget opp på samme måte. Først de fire lange linjene med kryssrim, der det er en eller annen vanskelighet eller forgjengelighet på jorden som blir beskrevet. Ofte går det i at noe som kan se bra ut på overflaten, slett ikke er det, egentlig. Så følger to raske linjer med bare to trykktunge stavelser, der det er en eller annen kjapp oppsummering (Jorderigs guld – er prægtig muld, Kongernes bo – er skøn uro, Alle har sidt – stort eller lidt, Alle ting må – enden oppnå, strofe 2 – 5), og så er det den lange hovedkonklusjonen at Gud og himmelen og frelsen løser alt. Denne siste linjen skal gjelde som en veldig forløsning, problemene i de seks første linjene gjelder ikke.

Kontrasten mellom den mildt sagt problemfrie himmelen og det mildt sagt vanskelige jordelivet er gjennomgående i diktet, og i det meste av barokkens diktning. Begge deler blir forsterket, hvor vanskelig det er på jorden, og hvor godt det er i himmelen. Valget skal være enkelt.

Diktet er også fullt av motsetninger satt sammen. Første strofe er et godt eksempel, der sorg og glede, lykke og ulykke, medgang og motgang, solskinn og skyer, vandrer sammen. Linjene illustrerer også barokkens hang til å overlesse, man gir seg ikke før poenget er banket inn, og vel så det. Motsetningene kommer også i uttrykk som prægtig muld, eller prektig mold, som det heter i dag. Man kan også kalle det en motsetning, og en kontrast, hvordan lykken og velstanden som det ser ut til å være på overflaten, står i motsetning og kontrast til hvordan det ser ut på innsiden. Det samme gjelder når den deiligste rose har tykkeste torn, og de skjønneste blomstene har tærende gift. Skjønnheten og smerten står i motsetning til hverandre, og blir satt opp mot hverandre. I strofe 6, i utgaven i salmeboken, er det en annen type motsetning, der angsten skal avle glede, fattigdom som skal pyntes i rike klær, og svakhet skal stå på sunne ben. Her er det bevegelse og forandring, det smertefulle skal bli til det gledelige, fattig skal bli rik, svak bli sunn. Her beskrives hva som vil skje, når man går fra jordelivet til himmerik.

Kommentar

Det ble litt å rydde opp i, med det at diktet fantes i flere utgaver, og jeg måtte redigere og omarbeide og legge til nytt, da jeg fant ut at dette ikke var gjort konsekvent. Dette arbeidet tok ganske mye tid.

For de som synes barokk diktning kan bli litt tungt og treigt, uansett hva man sier om kontraster og sterke virkemidler og herlig himmel mot miserabel jord, så kan jeg ta med en episode fra Kingos eget liv. Man ser ham gjerne for seg som en barokk prest, tung i kroppen og dyster til sinns, bare lengtende til livet etter døden.

Det var urolige tider i verden, disse årene, også oppe hos oss i nord. Mellom 1560 og 1660 var det stadige kriger mellom Sverige og Danmark, eller Danmark-Norge, om man insisterer på å ha det norske navnet med. Svergie kom til å gå vinnende ut av disse krigene, og ende opp med å være den dominerende makten i Østersjøen for noen århundre, og Danmark skulle ende opp med å bli satt veldig ettertrykkelig på plass.

Enda en krig bryter ut i 1658, samme år som Thomas Kingo fullfører presteutdannelsen sin, og begynner som huslærer hos Lene Rud, på Vebygaard, Vest-Sjælland. På Sjælland er det på denne tiden svenske tropper, som dreper, brenner og herjer. En svensk underoffiser kommer inn til gården, der Kingo er huslærer, og også en slags ordensvakt. Svensken går inn i stallen for å stjele en hest, men den senere presten og salnedikteren Thomas Kingo er parat, trekker sverdet, og det oppstår en fektekamp. Kingo vinner denne kampen, og får svensken i bakken, men benåder ham, og lar ham gå. Senere kommer svensken tilbake til gården med en pistol, og skyter Kingo gjennom munnen. Arret bar han på hele livet. Både i direkte og overført betydning. Hele livet bar han på et svenskehat, som gjorde at han for eksempel så bort fra svenske salmer, da han satte sammen en nordisk salmebok. Den dag i dag er den svenske og danske salmeboken klart atskilt, med bare en håndfull salmer med i begge.

I en sekulær tid som vår er ikke det religiøse budskapet i salmene og de andre tekstene til Kingo og de andre barokkdikterne så viktig lenger. Den oppdragende virkning de er ment å skulle ha, gjelder ikke lenger, og de kan heller ikke fungere som noen inspirasjon til å leve våre liv her på jorden på den riktige måten. Det er dette som er hovedbudskapet, Gud og frelsen er det eneste som teller, man må ikke forledes og forføres av jordlivets fristelser. Det er bare et tomt skall. Det vil aldri bli noen ekte og varig glede ut av det, det er det som er poenget med denne salmen, Hver har sin skjebne, som den heter. Sorg og glede vandrer til hope, som den er bedre kjent som. Hver har sin skjebne, men i Himmelen blir skjebnen felles og herlig. På jorden vandrer sorgen og gleden sammen, i Himmelen er sorgen tatt bort. Den troende skal ikke glemme å tenke på dette, og ikke fristes av det verdslige livets tant og fjas, og midlertidig rikdom og kortvarige nytelser.

Diktet forteller oss veldig mye om en tenkemåte vi i dag har forlatt. Likevel har det verdi, vil jeg si, både med at vi lærer hvor vi kommer fra og hva folk har tenkt før oss. Dessuten trengs ingen religiøs begrunnelse for at pynt og rikdom er midlertidige verdier, det går an å søke noe mer. Ved å skrive som dette, beveger jeg meg bort fra diktet, og over i min personlige mening. Den er det sikkert ikke så mange som er interessert i. Men salmen til Kingo, og hva man kan få ut av den, burde folk være litt interessert i, for det åpner oss en verden vi ikke kjenner så godt i dag.

Diktet i original

Jeg har skrevet inn utgaven som det foreligger i Danske salmer : Kingo, Brorson, Grundtvig, Ingemann : i utvalg, Cappelen forlag, Oslo, 1960. Det er den som for meg virker til å ligge tettest på originalutgaven fra 1681.

Hver sin Skæbne

Sorrig og Glæde de vandre tilhaabe,
Lykke, Ulykke de gange paa Rad,
Medgang og Modgang hin anden tilraabe,
Soelskin og Skyer de følgis og ad.
Jorderiigs Guld
Er prægtig Muld,
Himlen er Ene af Salighed fuld.

Krone og Scepter i Demant-spill lege,
Leeg er dog ikke dend kongelig Dragt!
Tusinde Byrder i Kronerne hvege,
Tusindfold Omhu i Scepterets Magt!
Kongernis Boe
Er skiøn Uroe!
Himlen allene giør salig og froe!

Alle Ting hâr sin foranderlig Lykke!
Alle kand finde sin Sorrig i Barm!
Tiit ere Bryst, under dyrebar Smykke,
Fulde av Sorrig og hemmelig Harm!
Alle hâr sit,
Stort eller Lit
Himlen allene for Sorgen er qvit!

Velde og Vijßdom og timelig Ære,
Styrke og Ungdom i blomstrende Aar,
Høyt over andre kand Hovedet bære,
Falder dog af og i Tjden forgaar!
Alle Ting maa
Enden opnaa,
Himmelens Salighed Ene skal staa!

Deyligste Roser hâr stindeste Toorne,
Skiønneste Blomster sin tærende Gift,
Under en Rosen-kind Hiertet kand foorne,
For dog at Skæbnen saa sælsom et skift!
I Vaade-vand
Flyder vort Land,
Himlen hâr Ene Lyksaligheds Stand.

Vel da! saa vil jeg mig aldrig bemøye
Om ikke Verden gaar efter min Agt!
Ingen Bekymring skal kunde mig bøye,
Intet skal giøre mitt Hierte forsagt!
Sorrig skal døe
Lystigheds Føre
Blomstris paa Himle-Lyksaligheds Øe!

Angist skal aule en varende Glæde
Qvide skal vinde sin Tott udaf Teen!
Armod skal prydis i rjgste Klæde,
Svaghed skal reysis paa sundeste Been!
Avind skal staa
Fengsled i Vraae,
Himlend kand Ene alt dette formaa!

Lad da min Lod og min Lykke kun falde
Hvordan min GUd og min HErre hand vill,
Lad ikkun Avind udøse sin Galde,
Lad kun og Verden fulddrive sit spill!
Tjdernis Bom
Bliver dog tom
Himlen skal kiøre altingest her-om!


Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. I linje 3 skriver han om maskar, det jeg først leste som strikkemasker, men som jeg så har fått påpekt i kommentarfeltet nok heller dreier seg om marker, larver og ormer. Det er i dette tankene og følelsene skal løse opp, i aske hans brennende hjerte. Her går tankene til hva som skjer med kroppen etter den er død, når mark og kryp eter den opp i forrtåtnelsesprosessen. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018