Mama, se ut av vinduet, av Afanasij Afanasjevitsj Fet

I dag er det igjen et russisk vinterdikt jeg har tenkt å poste. Russland er vinterlandet, både når det gjelder den naturlige vinteren ute i verden, og den forunderlige vinteren de skriver og dikter om. Vi er ikke så verst med vinter i Norge heller, men vinteren er annerledes her, ikke som der, da snøen ligger som et teppe over det veldige landet fra sent på høsten til tidlig vår, og det blir dag og natt ut og inn med kald, magisk frost. Jeg har postet en serie russiske vinterdikt tidligere også, flere av Pusjkin, og et av Boris Pasternak, men ingen har skrevet om vinteren sett med barnets små øyne.

Det gjør Afanasij Afanasjevitsj Fet (1820-1892) her. I en alder av 67 år, i 1887, og i en tid med ganske tunge depresjoner for ham. Det er det ikke spor av i dette diktet her. Her er barnets glede, her er det ut å leke!

Мама! глянь-ка из окошка

Мама! глянь-ка из окошка —
Знать, вчера недаром кошка
Умывала нос:
Грязи нет, весь двор одело,
Посветлело, побелело —
Видно, есть мороз.

Не колючий, светло-синий
По ветвям развешан иней —
Погляди хоть ты!
Словно кто-то тороватый
Свежей, белой, пухлой ватой
Все убрал кусты.

Уж теперь не будет спору:
За салазки, да и в гору
Весело бежать!
Правда, мама? Не откажешь,
А сама, наверно, скажешь:
«Ну, скорей гулять!»

1887

Mama! gljan-ka iz okosjka

Mama! gljan-ka iz okosjka —
Znat, vtsjera nedarom kosjka
Umyvala nos:
Grazi njet, ves dvor odelo,
Posvetlelo, pobelelo —
Vidno, jest moroz.

Ne koljutsji, svetlo-sinij
Po vetvjam razvesjan inej —
Pogljadi khot ty!
Slovno khot-to torovayj
Svezjej, beloj pukloj vatoj
Vsje ubral kusty.

Uzj teper, ne budet sporu:
Za salazki, da i v goru
Veselo bezjat!
Pravda, mama? Ne otkazjesj,
A sama, naverno, skazjesj:
«Nu, skorej guljat!»

Mama, se ut av vinduet

Mama! se ut av vinduet —
Du skal vite, i går var det ikke forgjeves katten
Vasket nesen:
Ikke noe søle, helle gården er kledd,
I lyst, I hvitt —
Det er synlig, det er frost.

Ikke tornet, lyseblå
På grenene er det blitt rim —
Se da du!
Liksom en eller annen raus
Frisk, hvit, tjukk vatt
Pyntet alle buskene.

Nå er det ikke tid for diskusjon:
Bak sleden, ja og opp i fjellet
Det er kjekt å løpe!
Sant, mama? du trekker deg ikke,
Og selv, kanskje, sier du:
«Nå, snart ut på tur!»

Språk, form og innhold

Det er tre strofer med 6 linjer i hver. Rimmønsteret er AAbCCb, der små bokstaver tilsier trykktung mannlig utgang, store bokstaver er trykklett. Første og andre linje rimer, tredje og sjette, og fjerde og femte. Versefoten er alltid spesiell i russiske dikt, siden språket ikke tillater flere enn ett trykk i hvert ord, og heller ikke liker ord uten trykk. Det gir linje 4 i første strofe, der diktet egentlig ser ut til å skulle leses med tre trykksterke stavelser etter hverandre (нет, весь двор). Det er imidlertid det lille barnet som snakker, og den forholdsvis frie rytmen ligger lett og godt i munnen på det.

Her har jeg markert de trykksterke stavelsene i første strofe. I andre og tredje kommer ikke trykkene på samme plass, men rimmønsteret er det samme.

Мама! глянь-ка из окошка —
Знать, вчера недаром кошка
Умывала нос:
Грязи нет, весь двор одело,
Посветлело, побелело —
Видно, есть мороз.

Afanisj Fet: Mama, gljan-ka iz okosjka (trykkfordeling)

Det er et enkelt, barnlig språk i diktet, og det er ikke noen spesielle vanskeligheter i oversettelsen. Første strofe har barnet som påkaller morens oppmerksomhet i det diktet begynner, kom å se ut av vinduet! Så følger barnets logikk, med at det ikke var forgjeves (недаром) katten vasket nesen i går, for i dag er det jo snø ute. All søle er borte (så litt logisk er det jo at det nå nytter å vaske nesen, den blir ikke straks skitten på ny!), hele gården er dekket eller kledd (одело – odelo) i lyst og hvitt. Det er synlig (выдно – vydno) at det er frost. Litt språklige finesser er det i originalen, men ikke verre enn at det kommer greit frem i oversettelsen.

I andre strofe heter det at det ikke er torner lenger (не колючий – ne koljusij), ingenting som stikker. Nå er det lyseblå (светло-синий – svetlo-sinij) og utviklet frost på greinene, som det står. Det går kanskje an å oversette noe mindre høytidelig enn russiske (развешан – razvesjan), kanskje kan man bare skrive nå er det blitt frost. Ordet торова́тый er ikke et oppslagsord på norsk, men på alltid tjenestevillige internett går det an å finne at dette er et gammelt ord for жедрый, det å være raus og spandabel. Det passer godt i sammenhengen. Denne personen er subjekt i setningen som fullfører strofen, adjektivene og substantivet i linje 5 står i instrumental, så han bruker den friske, hvite, tjukke vatten til å pynte buskene. Det er en litt sjelden bruk av verbet убрать (ubratj – fjerne, rydde), grunnbetydningen er å ta noe bort, altså rydde. Verbet брать betyr å ta, og prefikset у- betyr vanligvis å ta noe bort, men kan også bli brukt i betydningen dekke, som her. Og da er det dekke i betydningen pynte.

Første linje i siste strofe byr på litt å diskutere. Det spesielle ordet уж (usj – æsj eller allerede, med mer) i starten er vanskelig å oversette, det kan være en forkortelse for уже (uzje – allerede), som betyr allerede, og det kan være en forsterkende partikkel, bare et utrop. Russerne har flere sånne, og det passer at det utålmodige barnet sier. Спору (sporu – (til) strid) er dativ av спор (spor – strid, diskusjon), den er grei, men jeg kan ikke godt forklare hvorfor det er dativ og ikke nominativ som er brukt. Min ganske uutviklede russiske språkfølelse og følelse for bruk av dativ tilsier at det blir gitt noe til krangelen, til diskusjonen, dativ er jo setningsfunksjonen for indirekte objekt, den som nyter godt (eller vondt) av verbalhandlingen. Den finessen lar jeg eventuelt pent være i oversettelsen, og glatter alle vanskeligheter ut i ren og klar norsk. Nå er det ikke tid for diskusjon, nå skal man i sleden. Det russiske ordet салазки kan bety både slede og kjelke, ord som er sterkt beslektet også på norsk, og preposisjonen за kan bety både «bak» og «til» og også «for». Meningen er nok kanskje at han skal opp og ake kjelke i fjellene. Fjell står i akkusativ, det vil si at det er bevegelse bort dit, noe som i oversettelsen kommer frem i vendingen «opp i fjellene». Ordet весело (veselo – kjekt, lystig) er et flott ord, det betyr kjekt, lystig, det er et nydelig gledesutrop barn og voksne bruker når de har det gøy. Her er det gøy å løpe! Verbet бежать (bezjat – løpe) har nok en utvidet betydning enn bare å løpe på føttene her, det kan være å renne og å være i fart, bevegelse raskere enn gange. Slutten er grei, med barnet som sier til moren, sant (правда – pravda), du trekker deg ikke (Не откажешь – ne otkazjesj), du sier snart at vi skal ut! Ordet гулять (guljat – rusle, spasere) betyr å gå uten noe spesielt mål, det man sier når man skal ut på en spasertur, og russerne bruker oftere denne formuleringen, enn å si at de skal ut. Så på norsk blir det at de skal ut.

Kommentar

Afanasij Fet poster jeg som regel i veldig glade og lystige dikt, barnlig og naiv glede over tilværelsen og årstidene. Jeg er svak for diktet hans til våren, Jeg har kommet til deg med en hilsen (я пришёл к тебе с приветом), der hele meldingen er at alt har våknet og våren er i gang. Poeten vet ikke hva han skal synge, vet bare at sang vil det bli. Det er nydelig. Diktet Hvisken, den stilleste pust (шепот, робкое дыхание) er noe mer meditativt. De glade og naive diktene er ikke helt representative for dikteren, som var ganske alvorstung og noe av en melankoliker.

I dagens glade dikt, blir alt dette satt til side, da forundringen over vinterens første frost blir lagt i munnen på et barn. Effekten er smittende glede. Det er barnet som vil ha morens oppmerksomhet, fullt overbevist om at hun vil være like begeistret over frosten og vinteren som han er det. Det er uformelle vendinger som gjør diktet veldig muntlig, veldig naturlig som barnet snakker til moren sin, окошка for vindu, глян-ка for å se, кошка for katten, alt sammen med diminutiv. At vi befinner oss i barnets verden blir understreket av barnets logikk, nå har ikke katten vasket snuten forgjeves, for nå er det jo snø ute! Det er så man smiler med moren, og ser barnet for seg, stå og hoppe ved vinduet, og peke og rope, i bare glede.

Andre strofe er kanskje litt vel raffinert til å komme fra barnemunn, her er det poeten som skriver, men moren – og leseren! – er med i utropet Погляди хоть ты! Det er frost, det er rim, alt er dekket av et tykt, hvitt teppe, av en raus og spandabel mann. Han har rikelig av materialet sitt, rikelig av snø. For russerne er nok frosten og vinteren enda mer personifisert enn den er hos oss, med deres дед мороз, eller bestefar frost. I følge legenden er det han som kommer og strør om seg med frost og vinter, en ide som også finnes i andre kulturer enn den russiske, også i vår egen.

I tredje strofe er det helt klart det utålmodige barnet som fører ordet igjen. Nå får det være nok diskusjon, nå er det ut å ake på kjelke! Det er så gøy! Og så må han liksom spørre, det er sant, mor? du trekker deg ikke? du blir med du også? du sier vi snart skal ut?

Det er et nydelig øyeblikksbilde. Det tar bare noen sekunder. Barnet er full av forventning, og vil ha dem oppfylt straks. Her er ingen andre tanker og ingen sorger og bekymringer og ingenting annet enn at nå er det vinter, og vinter er gøy! Her må vi ut! Mellom ham og det forunderlige står bare moren, moren må gi ham lov, og moren må bli med. Det vet han hun vil gjøre, hun vil komme, men han kan ikke være riktig sikker heller, og så må det jo skje med en gang, det er det siste, sterke ønsket uttrykt i siste linje. Diktet slutter i en flott spenning, der.

Og vi får vel kanskje alle en lengsel tilbake til denne barnlige, umiddelbare gleden. Der alt bare kan settes rett til side, for utenfor vinduet er en bra dag med frost og vinter. Den må vi komme oss ut i. Så er det jo bare å huske at det er ingenting som hindrer oss i å være barn igjen. Afanasij Fet var 67 år og melankoliker da han skrev dette diktet, likevel greide han både å gjenkalle og å uttrykke følelsen. Vi her i Norge i dag trenger ikke bare det, vi kan også eksponere den og å leve den ut. Det er vinter her også, en mild vinter, riktignok, men det trenger ikke å bety at det ikke er mye moro å finne på! Bare se ut, bare gå ut! Det er en verden som venter der ute, gå ut i den, som barnet, i lek og forundring!

Da gir det mening med dikt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsord står i fet skrift. тороватый er ikke et oppslagsord, det ordet er slått opp på викисловарь, og står i fetkursiv.

неда́ром 1. (не прилично) ikke forgjeves, ikke for ingenting неда́ром он историк det er ikke for ingenting han er historiker 2. (не без причини, не без умыслом) kke uten grunn, med rette (по правлу) неда́ром говорять det har sin grunn når man sier… det blir med rette sagt…
(умы́ть/)умыва́ть vaske (hendene eller ansiktet på noen) ~ руки vaske sine hender (i uskyld)
Гря́зи -> грязь 1. (мокрая зеьля, глина и т.п. – на дороге) søle, gjørme 2. gytje (norsk ordliste: slamlignende jordslag av organiske rester, som blir brukt til bad eller omslag mot reumatisme og lignende) 3. (пыл, сор, нечистота) skitt, smuss, lort 4. перен. smuss, søle
колю́чий 1. колю́щий) stikkende, tornet колю́чая про́волока piggtråd 2. перен. (о взгляде) stikkende 3- перен. (язвиетельный) stikkende, smertende
торова́тый 1. устар. то же, что щедрый во всех значениях ◆ Тороватый подарок. ◆ А церковный староста, мужик богатый и тороватый, нарочно подошёл к служивому осведомиться: кто он, откуда и куда путь-дорогу держит. П. И. Мельников-Печерский, «На горах», 1875-1881 г. (цитата из Национального корпуса русского языка, см. Список литературы) 2. перен. несдержанный, склонный к излишествам в проявлении чего-либо ◆ Отсутствует пример употребления (см. рекомендации). 3. перен. расторопный, ловкий, проворный ◆ Отсутствует пример употребления (см. рекомендации). (Wiktionary)
развешан -> развешать см развить utvikle…
убра́ть <нсв убирать> (..) 7. (украшать) pynte, smykke убра́ть ёлку pynte juletreet убра́ть комнату цветами pynte rommet med blomster
спору -> спор strid, ordskifte, diskusjon вне спо́ра в знеч. сказ. det er hevet over enhver tvil, det lar seg ikke bestride спо́ру нет вводе. сл. а) uten tvil, utvilsomt б) уступ. rett skal være rett,ganske visst не спор он han veddet på han skulle…
сала́зки 1. разг. kjelke 2. тех. slede

Min gjendiktning

Jeg har bare så vidt begynt på den. Det er å trikse det til så det blir noen slags rim, og at barnets henrykte glede over den første frosten som er kommet blir med over på norsk. Så er det ikke så veldig farlig med det formelle, i dette diktet her, synes jeg.

Mama! se ut av vinduet

Mama! se ut på marken —
Det er ikke forgjeves katten
Vasket nesen i går:
Ikke noe søle, helle gården er kledd,
I lyst, I hvitt —
Man kan se at frost vi får.

Ikke tornet, lyseblått
På grenene er rim og flott —
Ja, men så se!
Liksom en eller annen skatt
Av frisk, hvit, tjukk vatt
Dekket alle buskene.

Nei, nå er ikke tid å snakke:
Til fjells på kjelke finn en bake
Det er gøy i fart!
Sant, mama? du sier ikke nei,
Du sier vel heller til meg:
«Nå skal gå ut snart!»

ES2020

Vinterbilde

Jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli med denne bloggen fremover. Det er lenge siden jeg har hatt tid til å jobbe med dikt andre har skrevet, det tar mye lenger tid enn å skrive mine egne, og alle typer poster er grovt på etterskudd. Foreløpig later jeg som ingenting, og poster et innlegg til dagen, de dagene jeg husker det og har anledning. Torsdager er dagen for spesielle dikt, også nye dikt. Det er derfor en bra dag å innlede det nye året med diktskriving. Jeg er i pappapermisjon, hjemme med min datter, og har fantastiske dager. Nå i januar har det vært litt snø og kaldt, minusgrader og vind, og ikke så behagelig å være ute som det var gjennom hele høsten. Likevel er vi ute litt hver dag, en liten time, eller meg, og får ennå noen fantastiske øyeblikk og nydelige bilder. Solen står lavt om dagen, mange områder ligger i skygge, selv midt på dagen. Men de stedene som er opplyst, blir veldig vakre. Også hverdagssteder som rett utenfor huset vårt, der jeg tok et bilde av min skjønne datter i dag. For virkelig å gjøre det komplett, lurte fingeren min seg med på bildet, slik ingen idyll kan være helt ren og ekte, uten at det alltid er noe med den, alltid noe bak. Dette skal jeg forsøke å fange i et dikt, så får vi se hvordan det går.

 

Vinterbilde

Lav sol

Snø

og is

I luften er en liten bris

skriver jeg

for å rime.

Min datter er ute med meg.

Det rimer ikke

Det er en lykke

jeg er ute av stand til å tro.

Hun går der på veien

Jeg tar et bilde

Og fanger en fullkommen ro

I snø

og is

og rim.

ES2016

DSC_1172

 

 

Vinterveien, av Aleksander Pusjkin

Godt nytt år!

Jeg skriver dette selv om det allerede er mars, og ikke bare det, det er mars 2015. Fjoråret ble spesielt for meg, på mange måter spesielt for meg, og det førte til at denne poesibloggen for en stor del ble liggende som den var. Fremdeles har jeg sjelden tid og anledning til å gjøre noe med den, men de ganger jeg har det, så skal jeg lappe inn med de postene som mangler, og kanskje få reparert poster som ikke er gode.

2014 var grunnlovsjubileet vårt. Det har ikke jeg tenkt å gjøre noe med, her hos meg. Derimot vil jeg vie året til et land som jeg bryr meg om, og som dette året ikke var et land man snakket godt om, men av andre årsaker enn poesien. Vårt land og grunnlovsjubileum får mer enn nok oppmerksomhet her hos oss, mens Russland er det ikke lenger mange som snakker godt om. Denne bloggen er apolitisk, her er det lyrikken og livsgleden og alle følelser over å være i live, i naturen, og verden, som gjelder. Russland har fostret mange store poeter, noen av dem giganter, og de har et språk og en poetisk verden som åpner for noe av den beste poesien som er skrevet. Dessverre er den ikke så tilgjengelig for så mange, siden russisk er et språk vanskelig å lære, og dermed er disse diktene forholdsvis lite spredt utenfor det russiske språkområdet. Her er det annerledes med engelske, tyske og franske dikt, språk mange kan, og som leses i original over hele verden. Oversettelser vil alltid bare være en start, en invitasjon, til å gi seg i kast med originalen. Jeg behersker ikke russisk godt nok til å yte det rettferdighet, og mine oversettelser får langt frem de russiske diktenes storhet.

Jeg kan ikke ta hensyn til det. Jeg kan bare ta fatt på oppgaven.

Det er noe med Pusjkins og russiske vinterdikt som tiltaler meg veldig. Av Pusjkin har jeg nå postet dem alle tre, En vinterkveld, Vintermorgen og nå, Vinterveien. Jeg har nå ikke tid til å skrive så mye mer, men vil komme tilbake til diktet får jeg tid en gang.

 

ЗИМНЯЯ ДОРОГА

Сквозь волнистые туманы
Пробирается луна,
На печальные поляны
Льет печально свет она.

По дороге зимней, скучной
Тройка борзая бежит,
Колокольчик однозвучный
Утомительно гремит.

Что-то слышится родное
В долгих песнях ямщика:
То разгулье удалое,
То сердечная тоска…

Ни огня, ни черной хаты…
Глушь и снег… Навстречу мне
Только версты полосаты
Попадаются одне.

Скучно, грустно… Завтра, Нина,
Завтра, к милой возвратясь,
Я забудусь у камина,
Загляжусь не наглядясь.

Звучно стрелка часовая
Мерный круг свой совершит,
И, докучных удаляя,
Полночь нас не разлучит.

Грустно, Нина: путь мой скучен,
Дремля смолкнул мой ямщик,
Колокольчик однозвучен,
Отуманен лунный лик.

1826

Vinterveien

Gjennom den bølgete tåken
Baner månen seg vei,
På de triste enger
Strømmer hun trist lys.

På vinterveien, kjedelig
Myndetroikaen løper,
Bjellens monotone lyd
Klirrer utmattende

Det lyder et eller annet kjent
I de lange sangene til skysskaren:
Der dristige utskeielser,
Der hjertesorgen…

Ingen ovn, ingen svarte trehus…
Ødemark og snø… Meg i møte
Bare stripete verst
Fanger meg kun.

Kjedelig, trist… I morgen, Nina,
I morgen, vendende tilbake til kjæresten,
Jeg vil døse av ved kaminen,
Jeg vil ikke kunne få nok, seende på deg.

Klangfullt timeviseren
Taktfast utfører sin runde,
Og, fjernende plagende,
Midnatt skiller oss ikke at.

Trist, Nina: veien min er kjedelig,
Døsende tiet min skysskar,
Bjellens monotone lyd,
Tåkelegger månens åsyn.

2015

Kommentar til språket og oversettelsen

I første linje i andre strofe har jeg kuttet ut verbet «er», som vi vanligvis bruker på norsk, men som ikke blir brukt på russisk. I originalen er dette en del av stemningen, det knappe språket, hvert ord ladet med innhold, og jeg ville ikke ødelegge det med å oversette som det korrekt skal være på norsk: På vinterveien er det kjedelig. Det er det Pusjkin sier rett frem i denne linjen, men for å få sagt det samme på samme måte på norsk, må man være litt poetisk.

Jeg beholder ordet verst, som Pusjkin har skrevet, selv om denne målenheten kanskje ikke er kjent for alle. Det tilsvarer altså 1,07 km, og var vanlig i Russland på 1800-tallet, så alle de store russiske dikterene brukte dem. Hele denne strofen var vanskelig å få skikkelig. Det går på at han der ute på vinterveien ikke har noen ovn eller varmt trehus å varme seg med, her er bare snøen og ødemarken, og det eneste som møter ham er verstene (eller kilometrene) han tilbakelegger. Hvorfor Pusjkin har lagt inn stripete (полосаты), skjønner jeg ikke. Jeg skjønner heller ikke fullt ut setningsstrukturen, og hva Pusjkin vil ha sagt, utover det jeg her har skrevet.

Konstruksjonen Загляжусь не наглядясь er virkelig vrien. Som dere vil se av glosene nedenunder, så betyr det ene verbet «se med beundring på, ikke kunne se seg mett på», mens det andre betyr «se seg mett på». Så det blir en slags «jeg vil ikke kunne se meg mett på ikke å kunne se meg mett på…» Det ene verbet er satt i fremtid, det andre må vel være i gerundium, om enn jeg ikke har jobbet noe særlig med grammatikk de siste årene, og ikke lenger har disse begrepene i blodet. På engelsk er i alle fall gerundium den vanlige -ing formen av verbene, så det blir en slags I will not have enough not having enough of you, om jeg har forstått dette riktig. På russisk er vendingen veldig kort og kontant, den smeller inn, og rimer til og med, mens på norsk må man fylle på med ord bare for å komme i nærheten.

Gloser

волнистые bølge-, bølget, bølgeformet
Пробирается -> пробраться/пробираться bane seg vei, komme seg inn i (opp på, gjennom osv) 2. smyge, liste seg inn
Льет -> лить helle; skjenke 2. strømme

борзая mynde
гремит -> греметь tordne (men i overført betydning også: skralle, brake; skralme, skrangle; klirre)

слышится -> слышаться høres
родное -> родной 1. kjødelig 2. (om sted) føde-, hjem- 3. kjær, egen
ямщика -> ямщик skysskar, kusk
разгулье -> разгул rangling, turing, utskeielser
удалое -> удалой djerv, dristig, vågal
сердечная -> сердечный 1. hjerte- 2. varmhjertet, hjertelig 3. kjærlighets-

хаты -> хата 1. våningshus i ukrainsk eller sørrussisk landsby 2. прост. kåk (slang)
Глушь 1. tykning, villniss 2. ravnkrok, ødemark
вёрсты-> верста verst (gammel russisk målenhet, ca. 1,07 km)
Попадаются -> попасться/попадаться bli tatt {fanget, grepet}

милой -> милый I kjæreste, elskede II 1. søt, hyggelig, grei, kjekk; snill, elskverdig 2. kjær
забудусь -> забыться/забываться 1. døse av, duppe/dorme av 2. falle i staver; drømme seg bort 3. glemme seg
Загляжусь -> заглядеться/заглядываться se med beundring på, ikke kunne se seg mett på

наглядясь -> наглядеться se seg mett på не наглядеться ikke kunne se seg mett på

Звучно -> звучный klangfull; sonor; fulltonende, malmfull
стрелка часовая timeviser, kortviser  стрелка 1. viser 2. pil 3. sporveksel 4. stengel; spire
мерный (ритмичный) taktfast
совершит 1. gjøre, utrette, utføre; begå, gjøre seg skyldig i 2. avslutte, slutte, inngå
докучных -> докучный (-> докучать plage, mase på) plagende, masende på
удаляя -> удалить/удалять fjerne, ta vekk
разлучит -> разлучить/разлучать skille at, atskille

смолкнул -> смолкнуть/смолкать 1. (om lyd) dø hen, tysne 2. tie stille, bli taus
Отуманен -> отуманить/отуманивать 1. gjøre tåkete, sløre 2. omtåke, gjøre omtåket
лик уст., поеэт. 1. åsyn; bilde (på ikon) 2. gestalt, form

Min transkripsjon

For de som ikke leser russiske bokstaver har jeg her skrevet diktet med latinske. Der jeg er sikker på trykket, har jeg lagt til aksenten.

Skvoz volnistye tumany
Probiraetsja luna,
Na petsjalnye poljany
Let petsjalno svet ona.

Po doroge zimnej skutsjnoj
Trojka borzaja bezjit,
Kolokoltsjik odnozvutsjnyj
Utomitelno gremit

Sjto-to slysjitsja rodnoje
V dolgikh lesnjakh jamtsjsjika:
To razgulje udaloje,
То serdetsjnaja toska…

Ni ognja, ni tsjernoj khaty…
Glusj i sneg… Havestretsju mnje
Tolko versty polosaty
Poladaiutsja odne.

Skutsjno, grustno… Zavtra, Nina,
Zaftra, k miloj vosvratjas,
Ja sabùdus u kamìna,
Zagljjazjus ne nagljadjas.

Zvustjno strelka tsjaovaja
Mernyj krug svoj soversjit,
I, dokutsjnykh udaljaja,
Polnotsj nas ne raslutsjit.

Grùstno, Nìna: put moj skùtsjen,
Drуemlja smolknul moj jamtsjsjik,
Kolokoltsjik odnozvutsjen,
Otumanen lutsjnyj lik.

Peisdikt

Det er torsdag i dag. Dagen for sprelske påfunn. For meg betyr det å fyre opp i peisen, og skrive et ferskt dikt. Det første i 2013.

Peisdikt

Hei mine venner, stopp
Lag dere vel en kaffekopp
Pust inn
Fyr opp
Lag peisvarme til en
vinterkropp
Ta en slurk
Drikk opp
Litt mer ved så er det nok
Sitt ned
Se det
Vinteren er til å leve med.
Sitter du godt?
Godt.
Pust ut.

ES2013

Peis

Et dikt om snø

I dag har det vært en spesiell dag i Rogaland. Det har falt mer snø på en natt enn det pleier å gjøre en vinter. Den ligger tykk overalt. På veiene rekker ikke brøytemannskapene børste få bort den gamle snøen, før den nye snøen er der. Og fuglene flyr tappert omkring.

Det er allerede laget mange poetiske setninger om snø og sne, to ord for samme tingen, eller to skrivemåter for samme ord.

Før var det morsomt med sne

Intet er stille som sne

Snøen har magiske og poetiske egenskaper. Det er sånt et vakkert ord, og det dekker alt i hvitt.

 

Et dikt – om snø

Av og til

Sånn som nå

Når jeg sitter stille og tenker på

Mitt liv som farer så sakte av sted

Sånn som sne

Som faller ned.

 

Å,

Når det i livet er hardt og kaldt

Vil jeg dekke det alt

Med lag på lag

Tykk, myk

Snø

Med ‘ø’.

 

Av og til så føler jeg

At snøen dekker hele meg

Jeg står der hvit og kald og fin

I snømannhemmeligheten min.

 

ES2012

 

Vintermorgen, av Aleksander Pusjkin

En av de siste vintermorgenene i mars 2017 blir denne posten hentet frem, og gjenoppfrisket. Det blir lagt til gloseliste, oversettelsen og gjendiktningen blir forbedret, og kommentarene både til diktet og gjendiktningen blir mer utfyllende. Arbeidet skled litt over i april, det året, siden sonetten til Ivanov tok så mye tid. Og nå som jeg atter tar fatt, er det blitt januar 2018. Så blir da også posten ferdig, og samen med diktet – lesverdig!

*

Det første russiske diktet jeg postet her på bloggen var En vinterkveld, av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin. Det var postet i januar 2009, året før vinterne virkelig begynte å bli kalde noen år her i Norge, og også rett før jeg reiste på vinterferie til Kiev og traff kvinnen jeg har giftet meg med. Det har med andre ord skjedd mye fra vinterkvelden til vintermorgenen. Her er diktet, med transkripsjon og oversettelse og gjendiktning, og noen små kommentarer for å gjøre lesingen lettere og kjekkere.

Diktet er som alle Pusjkins dikt et språklig mesterverk. Rimene sitter på plass som notene i et verk av Mozart, en komponist Pusjkin selv ikke var redd for å sammenligne seg med. Det er klart det er en stor fordel for dem som er i stand til i det minste lese ordene på russisk, slik at den vakre, rolige og milde tonen kommer frem. Det har å gjøre med at russisk har én trykksterk stavelse for hvert ord, og når den er uttalt skikkelig, er det ikke så nøye med resten. Jeg har markert trykket med aksent i første strofe i transkripsjonen.

Mange som ikke kan russisk sier om språket at det høres så sint og skummelt ut. For poetisk russisk stemmer ikke dette i det hele tatt. Det norske språket med sin stakkato og harde rytme er mye kraftigere, vårt språk passer å gå i marsj etter, vi lager Terje Vigen og Anne Knutsdotter. Russisk språk er som de russiske elver, det flyter langsomt og stille. Se bare hvor mange myke lyder det er i førstestrofen. Her er det hvislelyder og syngende konsonanter, vokalene er bakre og avslappede, det skal leses langsomt og smilende. Og så smetter rimene på plass, tsjudesnyj med prelestnij i de to første linjene, og prosnis i linje 3 som hentes opp igjen av javis i linje 6, den eneste anstrengte vokalen i strofen. Men det er på et verb som betyr «å møte, stille opp, melde seg» og «å vise seg for», man må helt opp til i, den aller fremste vokalen for å greie det. Da kan man vise seg som nordstjernen!

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись:
Открой сомкнуты негой взоры
Навстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!

Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;
Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:

Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,
И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.

Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым треском
Трещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?

Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,
Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.

1829

Zimnjeje utro

Mòroz i sòlntse; djèn tsjudèsnyj!
Esjò ty drèmlesj, drùg prelèsnyj –
Porà, krasàvitsa, prosnìs:
Otkròj somknùty negòj vzòry
Havstrètsju sèvernoj Avròry,
Zvèzdoio sèvera jàvis!

Vetsjor, ty pomnisj, viuga zlilas,
Na mutnom nebe mgla nosilas;
Luna, kak blednoe pjatno,
Skvoz tutsji mratsjnye zjeltela,
I ty petsjalnaja sidela –
A nyntsje… pogljadi v okno:

Pod golubymi nebasami
Velikolepnymi kovrami,
Blestja na solntse, sneg lezjit;
Prozratsjnyj les odin tsjernejet,
I jel skvoz inej zeljenejet,
I retsjka podo ldom blestit.

Vsja komnata jantarnym bleskom
Ozarena. Veselym treskom
Tresjtjsit zatoplennaja petsj.
Prijatno dumat lezjanki.
No znajesj: ne velet li v sanki
Kobylku buruio zapretsj?

Skolzja po utrennemu snegu,
Drugg milyj, predadimsja begu
Neterpelivovog konja
I navestimi polja pustye,
Lesa, nedavno stol gustie,
I bereg, milyj dlja menja.

1829

Min oversettelse

Vintermorgen

Frost og sol; en dag av under!
Du sover ennå, min fortryllende venn –
Det er på tide, du skjønne, å våkne:
Åpne de lukkede deilige blikk
I møte med nordlyset
Vis deg Nordstjerne!

I går kveld, husker du sånn snøstormen ergret seg,
På den uklare himmelen fløy tåka;
Månen gulnet som en blek flekk,
Tvers gjennom dystre skyer,
Og du, stakkar, satt der –
Og i dag… se i vinduet:

Under de blå himler
Med praktfulle tepper,
Skinnende mot solen, ligger snøen;
Den klare skogen svartner bare,
Og grana blir grønn gjennom rimfrosten,
Og den lille elva glinser under isen.

Hele rommet er opplyst av
skinnende rav. Med lystige smell
Spraker en oppvarmet vedovn..
Det er godt å ligge på benken og tenke.
Men du vet: har du ikke bedt spenne
merra storm for sleden?

Glatt er snøen om morgenen
Kjære venn, la oss hengi oss til ferden
Utålmodige hest
Vi oppsøker den uberørte marken,
Skogene stod for ikke lenge siden så tette,
Og bredden, kjær for meg.

Kommentar til oversettelsen og til språket

Det var en del vanskeligheter å overvinne, og diktet krevde en del arbeid, men nå tror jeg at jeg skal ha fått det riktig. I oversettelsen har jeg forsøkt å få en lesbar versjon av originalen på norsk, mens i gjendiktningen har jeg forsøkt å få med også noen poetiske kvalitter. Både oversettelsen og gjendiktningen skal kunne leses uten disse kommentarene, men for de som er interesserte i vanskelighetene som ligger der, og kanskje har lyst til å lære seg litt russisk, så kommer her en ganske grundig gjennomgang.

Som alltid på russisk er det et valg med det at substantivene deres ikke har bestemt og ubestemt form. Зимнее утро (Zimnjeje utro – vintermorgen) kan derfor oversettes med «vintermorgen», «en vintermorgen» og «vintermorgenen». Jeg er ikke sikker på om den ene er bedre enn den andre, det kunne like godt hos meg hete «En vintermorgen».

Проснись (prosnis) er imperativ av å våkne. Сомкнутый (somknutyj) er partisipp av verbet сомкнуть, som betyr å «slutte, flytte tett sammen». Нега (nega) er «nytelse, salighet», eller «velvære». Прелестный (prelestnyj) oversetter ordboken med «yndig», «fortryllende», «sjarmerende» og «inntagende». Adverbet прелестно (prelestno) har yndig, deilig og fortryllende, og ofte ironisk «deilig!», «flott!». Russerne bruker det hele tiden, mye oftere enn vi bruker «fortryllende». дремлешь (dremlesj) er andre person presens av дремать, oversatt i ordboken med «blunde, halvsove, døse, dorme; duppe». Ingen av disse alternativene får frem meningen i originalen, som er at den dikter-jeget snakker til ennå ligger og drar seg i sengen, en sånn skjønn vintermorgen. Det gjelder å få frem utålmodigheten dikterjeget føler, over den sovende du-personen, da går det ikke med «blunde» eller «dorme» eller «døse». Северной авроры er nordlyset, direkte oversatt «nordlige Aurora». Her i dette diktet kan det nok også utmerket være daggryet. I siste linje er Звездою севера (zvezdoiu severa – nordstjernen) satt i instrumental, slik at det blir at du skal vise deg/melde deg (явись – javis) med nordstjernen. Jeg har lest diktet litt forskjellig, om du (ты – ty) i linje 2 er vintermorgenen eller en person dikteren snakker til. Jeg tror det kan leses på begge måter, både at dikteren henvender seg til naturen selv, eller vinterdagen, og vil ha den til å våkne, eller om det er en person han vil ha til å våkne, siden dagen er så flott. Det gir mening begge deler. Man kan også tenke seg diktet henvender seg direkte til leseren, at det er du som leser, som er skjønn, og må melde deg for den flotte dagen.

Вечер er kveld, jeg går ut fra at вечор også er det, selv om jeg ikke finner ordet i kunnskapsforlagets ordbok. Et nettsøk bringer meg til en russisk akademisk ordbok, der ordet er oppgitt å bety вечера вечером, eller «i går aftes». Det passer også godt i sammenhengen. Злилась (zlilas – ergret seg) er fortid i hunkjønn av den refleksive versjonen av verbet злить, «å gjøre sint, ergre», altså «være sint på» eller «ergre seg over». Den som ergrer seg, er snøstormen (вьюга – viuga). Linje 2 beskriver himmelen i snøstormen. Det er brukt et adjektiv (мутный  – mutnyj, tåket/grumset/uklar) til å beskrive himmelen og et substantiv (мгла – mgla, tåke/dis) som subekt, og dette subjektet føk omkring (носиться – nositsja) på den grumsete/uklare/ugjennomsiktige himmelen. Det ligger en vanskelighet i ordvalget i oversettelsen, siden substantivet og adjektivet er så likt. I neste linje har jeg hentet opp verbet fra linje 4, russerne har ikke noen problemer med å vente med verbet til slutt, men på norsk blir det med en gang tungt om man begynner å beskrive subjektet før man har fortalt hva det gjør. Så ikke månen, som en blek flek/ tvers gjennom morske skyer gulnet, slik det står i originalen, men månen gulnet som en blek flekk, slik jeg har oversatt. Russerne skiller mellom vanlige skyer og regnskyer, det første er облако (oblako – skyer), det andre туча (tutsja – mørke (uværs)skyer), som står her. I nest siste linje i denne strofen står adjektivet i langform, печальная (petsjalnaja – stakkar), og ikke som adverb. Endingen er hunnkjønn, så det er stakkar det er synd på av hunnkjønn som sitter. Нынче (nyntsje) er et gammelt og poetisk ord for «nå til dags» eller «i dag».

I strofe 3 trengs til å begynne med litt oppnøsting i hvilke adjektiv og substantiv som hører til hvor. Det begynner med en preposisjon, под (pod – under), og den styrer instrumental. Så følger et adjektiv (голубыми) og et substantiv (небесами) i instrumental flertall, «blå himler», men jeg tror jeg ville vært på trygg grunn om jeg satte dette i entall. Deretter følger nye adjektiv og substantiv i instrumental flertall. Великолепие er «prakt» eller «herlighet», ковёр er «teppe» eller «matte». Denne instrumentalen hører imidlertid til snøn i linjen under, på norsk kanskje litt anstrengt i oversettelsen «med herlige tepper», men jeg velger den for å legge meg tettest mulig til originalen. Alternativ kunne være «som» eller «i», men om Pusjkin ville sagt dette, kunne han like godt gjort det. Det finitte verbet i denne setningen er лужит (lezjit – ligger), men det er først et innskudd med et verb i gerundium, Блестя (blestja – skinnende, av блестеть – «skinne, lyse, stråle»), så det er snøen som ligger skinnende mot solen med sine hvite tepper. Jeg er ikke sikker på hva som er tanken bak linjen deretter, nummer 4: Прозрачный лес один чернеет. Ord for ord er det greit, gjennomsiktig skog bare svartner, men hva Pusjkin med det vil ha uttrykt, skjønner jeg ikke godt. I linje 5 er det grana som blir grønn gjennom rimfrosten. Ель er grantre, иней er «rim» eller «rimfrost». Så det må være at skogen innover blir mørk, noe man kan se i klarvær, mens den enkelte gran ser grønn ut. At den lille elva stråler under isen, er imidlertid lett å se for seg. Her er det satt til en dimminutiv, -чка, til standardordet for elv река.

Strofe 4 begynner med et nytt eksempel på at russisk godt kan holde igjen på verbet, mens vi på norsk gjerne vil ha aktiviteten tidlig i setningen. Her er det imidlertid så spesielt i originalen, der dette verbet i partisipp er siste ord i setningen, og det blir fulgt av et punktum midt i en verselinje. Den effekten burde nesten vært med i en oversettelse også, men det blir for meg veldig kunstig, så i min norske oversettelse er det altså at det er av rav rommet er lyst opp, som utløser spenningen. Ikke at raven lyser rommet opp. Ordene som blir brukt er Янтарь er rav, янтарный er adjektivsammensetningen, her satt i instrumental sammen med блеск, som er «glans» eller «skinn». Озарена er partisippet av озарить, som betyr «å lyse opp».Videre blir det enklere, Печь er ovn, og her nok en god, russisk vedovn som kan gi fra seg litt lyd når det brenner i den. Så blir det litt vanskeligheter igjen. лежанки er avledet av å ligge, det er stedet man ligger, og av gloselisten fremgår det at det kan være en benk eller sted oppå ovnen for landsens ovner. Det lar seg ikke gjøre å finne et norsk ord som dekker alle disse assosisasjonene, i alle fall må man som leser ha med i tankene at du-personen ligger på et varmt, lunt og godt sted, gjerne på benken foran ovnen, eller oppå den, og det spraker så fint og er godt og opplyst. Men så er det det at du har bedt spenne for hesten, merra di, du skal ut i stormen. Кобылка er kjæleform av hunnhest, «hoppe, merr». Det står i akkusativ. Det samme gjør substantivet бурую (buruju – storm), og jeg må ha hjelp fra noen engelske oversettelser for å skjønne at dette ordet skal beskrive hoppa. Mange gjør ganske enkelt substantivet om til et adjektiv. Jeg lar det stå som et substantiv, og beholder vanskeligheten som her ligger i originalen. Min russisk er ikke så verst, men den er ikke velutviklet nok til å ha noen følelse av hva Pusjkin gjør her, om det er uvanlig, vanlig, dristig eller greit. Jeg kan ikke huske å ha sett буря brukt annet enn som storm andre steder, men gjerne og ofte i overført betydning. Mest kjent er i diktet Парусь av Lermontov, et dikt også gjennomgått her på bloggen.

Siste strofe har noen vanskeligheter, særlig mot slutten. Den begynner greit med uttrykket Скользя по утреннему снегу, der det er snøen om morgenen (по утреннему снегу – po utrennemu snegu), og ikke morgensnøen (утренный снег – utrennyj sneg) som er glatt. Videre kommer adjektivet милый (milyj – mild/snill/kjær) to ganger, både i linje 2 og linje 6. Begge ganger er det i langform og knyttet til hankjønn. Først er det til venn (друг – drug), et vanlig, foranstilt attributt, så ser det ut til å være mest knyttet til for meg (для меня – dlja menja), men et adjektiv i langform betyr blir ikke brukt på denne måten. Det skal høre til et attributt, og den beste kandidaten jeg ser det, er берег (bereg – bredd) like før. Dette ordet er imidlertid atskilt av et komma, så jeg kan ikke få det til annet at dette adjektivet kanskje står i attributtativ form, men likevel blir brukt som predikat. Altså det står i langform, med endelsen -ый, men blir brukt i kortform. Det gir mer mening, bredden er kjær for meg, det er ikke en «kjær bredd» for meg. Måten jeg oversetter på glatter over problemet, jeg setter bare ganske enkelt inn det samme kommaet, og jeg legger ikke til noe bindingsverb. En løsning på problemet kan være at милый her ikke står som adjektiv, men som substantiv, noe som vel går også på norsk (en kjær – den kjære – flere kjære – alle kjære). Vennen hans i linje to er hesten, merra, fra strofen over. De to skal hengi seg til (предадимся – predadimsja) ferden (бегу – begu), altså legge ut på tur. Den utålmodige hesten er satt i akkusativ (Нетерпеливого коня – neterpelivovo konja), noe som skal bety at hesten er objekt, og ikke subjekt. Mitt russiske språkøre strekker ikke til for å skjønne hva det skal bety, det er et tillært språk for meg, så jeg må tenke og resonnere meg frem til betydningen, og kommer derfor ofte på ville veier. For morsmålsbrukerne er det enkelt. Uansett har vi ikke noen objektsform av adjektiv og substantiv på norsk, så jeg kan glatte over problemet her også, bare å oversette med de riktige ordene. Antagelig ligger det noe i at jeg-personen tar den utålmodige hesten med, at han griper den eller spenner den for vognen eller ser på den eller et eller annet, og så besøker de den åpne sletten. Det kan også være en slags tiltalteform. Навестим (navestim – navestim) er perfektiv, det er fremtidsformen på russisk, så de skal altså ut og oppsøke de tomme markene (поля пустые – polja pustye). Jeg tror det går greit å oversette med uberørt, det får med ideen.  Густой (gustoj – tett/tykk) beskriver sånn skogene stod for ikke lenge siden, mens oversettelsen av берег (bereg – (elve)bredd/strand/kyst) ikke må forveksles med noe bredt. Det er nok heller det at han rir ved siden av en elv, eller noe.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Проснисьimperativ -> проснуться å våkne
Сомкнутыйpartisipp -> сомкнуть/смыкать 1. (свести вплотную) slutte, flyte tett sammen 2. перен. (создать взаимную связь) knytte sammen 3. (закрыть) lukke; ~ глаза
негой -> нега книжн. 1. (наслаждение) nytelse, salighet 2. (страстность) lidenskap; sarthet 3. (довольство) velvære
взор книжн. поэт. blikk
явись – imperativ, entall -> явиться/являться 1. (прибыть) møte (opp{frem}), innfinne seg; stille; melde seg; komme; troppe opp 2. (появляться) vise seg for; (til)by seg 3. (стать, о казаться) bli; это явилос первым шагом dette ble det første skritt

вьюга snøstorm; snødrev, snøfokk (ветер с снегом)
злилась – fortid, hunkjønn, refleksivt -> (разо-, обо-)злиться на В være sint på, ergre seg over
мутный  1. (о жидкости) uklar, grumsete 2. (запотевший) duggete, uklar 3. (неясный, туманный) uklar, tåkete, dunkel
носиться 1. нестись men med den forskjell at handlingen gjentar seg, eller foregår i forskjellige retninger; также fly, renne, fare rundt, støve rundt, beinfly 2. (об одежде) holde seg 3. с Т разг. (уделять много внимание) gjøre et stort nummer av, gjøre stas på
мрачный 1. (тёмный) mørk; dyster, mørk, skummel 2. (тяжёлый, беспросветный) mørk, dyster 3. (о человеке) mørk, trist, tungsindig; gretten, sur, tverr; dyster, mørk
нынче 1. (теперь) nå til dags 2. (сегодня) i dag

великолепие prakt, herlighet
прозрачный 1 .gjennomsiktig, transparent 2. перен. klar, utvetydig, gjennomskuelig
иней rim, rimfrost

янтарь rav
блеск 1. glans, skinn 2. перен. glans, prakt, herlighet
озарена – partisipp -> озарить 1. 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé
лежанки –  flertall -> лежанка 1. (лавка) liggebenk 2. (на печке) liggeplass (oppå landsens ovn)
велеть нсв/св Д + инф. la nn + inf, si at nn skal + inf; befale (приказать); by высок.
санки – kjæleform -> сани slede
кобылку – kjæleform, akkusativ -> кобыла 1. (лошадь) hoppe, merr 2. груб. (о крупной женщине) digert kvinnfolk, dundre 3. (орудие пытки) pinebenk
запречь – muntlig form -> запрячь 1. spenne for  2. его здрогово зарягли han er hardt forspent

предадимся – presens, 1. pers flertall -> предаться hengi seg til
бегу – dativ, entall -> бег løp; springmarsj
навестим – presens, 1. pers flertall -> навестить besøke, oppsøke
столь книжн. så

Kommentar til diktet

Den russiske vinteren er berømt og beryktet. Man trenger ikke reise til Sibir for at tosifrede minusgrader skal være helt vanlig, og enhver russer vil kjenne vintermorgenen og landskapet Pusjkin her beskriver. Ideen er å sette den vakre, klare vintermorgenen i kontrast med en vinterstorm som nettopp har vært. Vinteren kan være tøff, med storm og kulde og dårlig sikt, men den kan også være innbydende, med gnistrende snø og klarvær. Slike morgener er det lunt og godt å sitte foran peisen, men enda bedre er det å spenne sleden for, og komme seg ut i landskapet!

Diktet bør ikke rotes til med altfor mange kommentarer. Det skal være en smittende, umiddelbar glede, og man skal være glad i vinteren, landskapet og livet. Pusjkin er russernes helt ubestridte nasjonaldikter, han skildrer mange deler av russernes lynne, og mange deler av deres liv. Det aller meste av diktningen hans er livsglad og optimistisk, sånn folk flest heller vil oppsøke gleden enn problemene, men i mange av diktene er også tungsinnet og selvforakten like under overflaten. På en veldig tiltalende måte gjelder det i dette diktet også. Det blir skrevet en del om hvordan det var før, med vinterstorm og tett skog, man trenger ikke være stor litterat for å assosiere dette med vanskeligheter, dårlig vær er knapt nok dårlig humør i overført betydning. Dårlig vær gir dårlig humør, ofte. Så når det så kommer en solskinnsdag, gjelder det å gripe den!

Rimene og rytmen er i dette diktet helt på sin plass. Det indikerer at alt stemmer, plutselig er alt som det skal være. Rimmønsteret er litt avansert, med a-a-b-c-c-b, litt uvanlig, sånn at det har sin effekt når rimene kommer. Sisteordene i strofene er dukk opp (явись), vindu (окно), stråle (блестит), spenne (запречь), og for meg (для меня), alt sammen ord som passer å ha utropstegn etterpå, og som handler om å åpne seg, se ut, vise seg, gripe dagen, ta fatt, gå i gang, og til sist oppsummert med for meg. Mange av disse positivt ladede sistordene står også i kontrast til vanskeligheter i linjene like over, om det er vinterstorm og dysterhet, den mørke, tette skogen, den lune og passiviserende varmen foran peisen, et eller annet som hindrer aktiviteten, og så smeller rimet inn og åpner den igjen.

Særlig er den første strofen berømt. Den har utallige russere lært seg utenatt på skolen, og folk med utdannelse og interesse kan den ganske sikkert utenatt den dag i dag, der de går og står. Det er også en herlig hyllest til vintermorgenen, den dag av under, og så den vakre vennen – du – som våkner opp til verden, og får se dette. Det er rike liv i en rik verden, man lukker opp øynene og ser den, så handler resten av diktet om å gå ut og ta del i den. Det er smittende livsglede, sånn russerne trenger, særlig om vinterne, som jo kan være tøff. Da kan det være godt å ha en nasjonaldikter som Pusjkin å ty til, og dikt som dette, vintermorgen – явись!

Min gjendiktning

Å gjendikte Pusjkin er umulig. Poenget er at ordene skal falle på plass lett og naturlig, men det lar seg ikke gjøre og samtidig få med seg rytmen og rimene. Så enten blir språket oppstyltet og vanskelig, eller så må man gi avkall på rimene eller noe av meningen. Jeg er slepphendt med diktene mine, og lar det stå til. Hensikten er at det skal fungere på et vis. I strofe 3 holder jeg ikke ut, og oversetter med sneen i linje 3 og isen i sistelinjen, selv om det ikke rimer. Jeg kunne tvunget inn et rim med å erstatte isen med breen, men det er jo ikke under breen elven går, og de har heller ikke breer i Russland i den delen Pusjkin skriver om. Så ok, detter er smak og behag, hva gjendiktningen skal prioritere.

Vintermorgen

Frost og sol; du dag av under!
Min venn av ynde som ennå blunder
Det er på tide, du skjønne, lukk opp
Dine øyne med salig blikk å se
Nordlyset får du møte med
Og nordstjernen – dukk opp!

I går, du husker, stormen bråke,
På den matte himmel føk nattens tåke;
Månen, den runde prikk,
Bak dystre skyer gulnet matt,
Og stakkars du som bare satt –
Og i dag… gå i vinduet og kikk!

Under den klare himmel blå
Med herlige tepper ligger nå,
Glitrende mot solen, sneen;
Den klare skogen svartner skjønn,
Gjennom rimfrost granen grønn,
Og elven glinser under isen/breen.

Hele rommet i ravens glans
lyst opp. I lystig dans
Knitrer den knusktørre veden..
Det er fint å tenke i godstolen lett.
Men du vet at du har jo også bedt
Om å spenne merra for sleden?

Morgensnøen er god og glatt,
Kjære venn, la oss ta fatt
Du utålmodige hest – legg i vei
Vi oppsøker den åpne mark
Skogen stod så tett i bark,
Og bredden, landet kjært for meg.

ES2017/18

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись;
Открой сомкнуты негой взорыНавстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!
Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.
Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым трескомТрещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.1829

Vinternatt (Зимняя ночь), av Boris Pasternak

Posten er gjennomarbeidet og oppfrisket på nytt i januar 2017. Kommentarene er utvidet, oversettelsen er forbedret og gloseliste og gjendiktning er lagt til. I tillegg kommer endringer, omskrivinger og rettinger.

*

I dag skal jeg poste et dikt av russeren Boris Pasternak (1890- 1960). Det heter vinternatt. Første gang jeg postet det var det travel eksamenstid for meg, som en av sikkert få i verden gikk jeg opp i eksamen i fysikk og russisk på en gang, så da ble det naturlig nok lite tid til overs for blogging og lesing av andre ting. Jeg skrev den gang at diktet binder fint sammen med det første russiske diktet jeg postet her på bloggen, En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin, slik at det første og det siste russiske diktet jeg postet bloggens første år, hadde med vinteren å gjøre. Om enn, hver på sitt vis.

Her i Norge og i resten av den vestlige verden er Boris Pasternak suverent mest kjent for romanen Dr. Zhivago. Det var også den han fikk nobelprisen for, i 1958.  Den prisen ble det som kjent en del bråk med, og det endte med at sovjetiske styresmakter nektet ham å ta i mot prisen. Pasternak ville ikke risikere sitt kjære Russland, og risikere å ikke å komme tilbake, så han aksepterte å si fra seg prisen. To år senere døde han.

Romanen er selvfølgelig et litterært mesterverk, kanskje den siste store, russiske roman, den sveiper over revolusjonsåret 1917 og årene som fulgte, og følger denne doktoren, Zhivago, og hans familie og forbindelser, og hvordan de strever for å holde sine liv gående i en selv etter russisk standard kaotisk tid. Det var nok dette som gjorde at sovjetmakten ikke likte boken, eller prisen, de ville jo ikke at revolusjonen og årene som fulgte skulle fremstilles som noe vanskelig og negativt.

Det er ganske sjelden en fintfølende poet som Pasternak også kan skrive store romaner.Talentene pleier å være mer fordelt, og det er ikke så mange, selv blant de aller største, som virkelig utviser mesterskap i flere av de skjønnlitterære hovedsjangrene, lyrikk, epikk og dramatikk. Det vil si, dramatikerne pleier kunne klare å skrive dikt eller noveller ved siden av, sjelden og aldri romaner, mens de store romanforfatterne kanskje også kunne skrive gode noveller. Pasternak utmerker seg som en av de ytterst få som har skrevet store romaner, og store dikt, og vært blant de ypperste i begge disse sjangrene.

Han kommer fra en aristokratisk familie, så han var kanskje disponert. Faren, Leonid Pasternak, var maler, og er kjent blant annet for sine portrett av Tolstoj. Familien Pasternak vanket med mange av de kulturelle storhetene i Russland, og noen fra utlandet. Blant annet var den tyske poeten Rilke på besøk, før han ble berømt og en av de aller, aller største dikterene på begynnelsen av 1900-tallet. Selv skriver Pasternak i sine (forsøk på) memoarer at besøkene fra komponisten Skrjabin også gjorde inntrykk.

Tidlig 1900-tall i Russland og verden var en begivenhetsrik tid, også kunstnerisk, der modernismens mange retninger var i ferd med å skyve vekk realismens samfunnsdebatt og forsøk på å gjengi virkeligheten «som den var». Modernistene hadde større ambisjoner enn som så, og et rikere syn på hva livet og virkeligheten egentlig består i, enn at det skulle være mulig å gjengi dette kunstnerisk «som det er». I dette miljøet var Pasternak i kontakt med alle som betydde noe, alle som var med på å forme den nye tid. I Russland var det særlig poetene Blok, Belyj, Majakovskij og Jesenin, pluss komponister og malere, fargerike typer med sterke meninger om hva kunsten – og livet – skulle være.

Sammenlignet med den stormende Majakovskij og den følsomme Jesenin, var Pasternak og Blok intelligente typer, krevende forfattere og lyrikere, ettertenksomme. Diktet jeg poster i dag er blant Pasternaks aller, aller mest kjente, og etter hva jeg kan se av hva jeg har lest over, karakteristisk for stilen hans. Det er en vinternatt, men ikke som hos Pusjkin realistisk skildret, med en mann og hans kone som sitter i trehuset sitt, og mannen som vil ta seg et krus for å drikke bort sorgen, få glede i hjertene. Her, hos Pasternak, grenser det til det magiske, med et lys som brenner, trass i alle vinterens forsøk på å blåse det ut. Det presser frem en allegorisk lesning, lyset må være et symbol på noe, noe som overlever og brenner, tross i alle sterke krefters forsøk på å blåse det ut.

Merk at i noen postinger ødelegger plattformen jeg skriver på formatet til diktet. Det skjer automatisk, uten at jeg får det med meg. Diktet skal ha ryddige strofer med fire verselinjer i hver av dem. Om noe er flyttet på og stokket om, er det ikke jeg, eller Pasternak, men WordPress.

Зимняя ночь

Мело, мело по всей земле
Во все пределы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

Как летом роем мошкора
Летит на пламя,
Слетались хлопья со двора
К оконной раме.

Метель лепила на столе
Кружки и стрелы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На озаренный потолок
Ложились тени,
Скрещенья рук, скркщенья ног,
Судьбы скрещенья.

И падали два башмачка
Со стуком на пол,
И воск слезами с ночника
На платье капал.

И все терялось в снежной мгле
Седой и белой.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На свечку дуло из угла,
И жар соблазна
Вздымал, как ангел, два крыла
Крестообразно.

Мело весь месяц в феврале,
И то и дело
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

1946

Melo, melo po vsej zemlje
Vo vsje predely
Svetsja gorela na stole
Svetsja gorela.

Kak letom roem mosjkora
Letit da plamja
Sletalis khlopja so dvora
K okonnoj rame.

Metel lepila na stolje
Kruzjki i strely
Svetsja gorela na stolje,
Svetsja gorela.

Na ozarennyj potolok
Lozjulis teni
Skresjtsjenja ruk, skresjtsjenja nog,
Sudby skresjtsjenja.

I padali dva basjmatsjka
So stukom na pol,
I vosk slezami s notsjnika
I platje kapal.

I vsje terjalos v snezjnoj mgle
Sedoj i beloj
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

Na svetsjku dulo iz ugla,
I zjar soblazna
Vzdymal, kak angel, dva kryla
Krestoobrazno.

Melo vesj mesjats v fevrale
I to i delo
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

 

Min oversettelse

Vinternatt.

Snøføyk, snøføyk over hele jorden
Over alle grenser.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Som insekter om sommeren
Flyr inn i flammen,
Samler flakene seg fra døren
Til vinduskarmen.

Snødrevet laget på bordet
Piler og små sirkler.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

På det opplyste taket
La skyggene seg,
Krysning av hender, krysning av føtter,
Skjebner krysses.

Og det falt et par sko
med et dunk på gulvet,
Og fra nattlampen dryppet det
Voks med tårer på kjolen.

Og alt forsvant i en sky av snø
Kaldt og hvitt.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
Og fristelsens varme
Virvlet opp, som en engel,
to korsformede vinger.

Det blåste hele februar måned,
Men saken var likevel den
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Kommentar til språket og oversettelsen

Diktet hadde en del sjeldne ord og former det var en del arbeid med. Også der betydningen i originalen var grei, var det vanskeligheter med å velge hvordan det skulle oversettes. Det har vært litt frem og tilbake, og enda er ikke alt klart og avgjort. Et av spørsmålene er hvordan de viktige to siste linjene i så mange av strofene skal oversettes, «På bordet brant et lys», «Det brant et lys på bordet», «Lyset brant på bordet» eller «På bordet lyset brant». Direkte oversatt fra originalen er det «På bordet lys brant/ lys brant». I tillegg er ordet горела (hunnkjønnsform fortid, гореть «å brenne») mer poetisk enn vårt «brant». Det har også flere betydninger og litt andre assosisasjoner enn vårt brenne, deriblant «funkle» og «gløde», slik stearinlyset gjør. Så det er vanskelig å finne en oversettelse og gjendiktning å slå seg til ro med. Og for hvert nye forsøk å en variant, er det mange linjer i diktet som må endres. Nå ser det ut til at jeg vil gå for ubestemt form, «et lys», og sette det sist, «på bordet brant et lys».

Formen мело står ikke oppført i Kunnskapsforlagets blå ordbøker, og var lenge vanskelig for meg å finne ut av. Men jeg har nå funnet det er fortid av мести, som betyr «å feie», og blir brukt også om snø som fyker. Sjekk gloselisten. Земле, eller земля, betyr land eller jord, og står her i lokativ. Preposisjonen по kan bety en rekke med ting, kasusen (lokativ) skulle tilsi at snøstormen eller snøføyken finner sted på jorden, eller over jorden, som kanskje er en mer naturlig preposisjon å oversette. Bildet skulle være klart, det er snøstorm og snøføyk over alt, over alt man kan se. Предел betyr grenser, во все пределы skulle direkte oversatt bli «i alle grenser» eller «innenfor alle grenser». Først oversatte jeg med «over alle grenser», noe som ikke er den opprinngelige meningen. Свеча betyr lys, eller levende lys, стеариновая свеча er stearinlys. Det har også noen flere, og sjeldnere betydninger, viser ordboken, for eksempel tennplugg og poleball (i fotball). Jeg oversetter foreløpig med lys.På norsk og andre språk med bestemt og ubestemt form av substantivet, må man bestemme seg for om man skal oversette med «et lys» eller «lyset». Russisk gir ikke svar på om det er et bestemt lys, eller et ukjent lys. En løsning for å unngå det lange ordet «stearinlys», er å bruke «blafre» i stedet for «brant» i oversettelsen av verbet.

мошка er insekt, mens мошкора er samlebetegnelsen (собирательное (существительное)). Пламя betyr «flamme». Слетались er fortid flertall av det refleksive verbet слетаться, som betyr «komme flygende (om flere)». Uten refleksiven, betyr слететь/-ать å fly ned, på forskjellige måter. хлопья er en flertallsform, og betyr flak.

Метель er «snøstorm». лепила er fortid i hunnkjønn av лепить, som betyr «1. modellere, lage 2.  bygge 3. klistre», og det ser av ordboken ut som det gjerne skal ha med snø å gjøre. стрелы er flertall av стрела, det betyr «pil», så det må altså være snøstormen som modellerer krus (кружки) og piler på bordet, eller lager figurer av dette på bordet. Så det er bilder (i snøen) av krus og piler, og lyset holdt frem med å brenne (tross denne snøstormen, og snøføyken).

озаренный finner jeg ikke i ordboken, men litt hjelp fra nettstedet http://morfologija.ru/ viser at dette er adjektivform av verbet озарить, som betyr «å lyse opp». Ложились er refleksivformen av Ложить, som betyr «ligge». Dette må altså bli noe sånt som «legger seg». Скрещенья er genitivsformen av скрещение, som betyr krysse. рук og ног er «hender» og føtter» (i genitiv flertall), судьбы скрещенья blir mer virkningsfullt på russisk, siden de her setter судьбы (flertall av судьба, «skjebne») først. Det halter kanskje litt når jeg gjør det samme i den norske oversettelsen.

башмачка er diminutivsform av башмак, som betyr «sko». Det er flere andre ord for sko på russisk, så her kan man nok se for seg et par gamle, solide sko. башмак blir ikke til vanlig brukt om dagens lette, moderne, elegante, så vidt jeg har registrert. Tradisjonelle башмак er laget av skinn.  стуком er instrumental (styrt av со = «med») av стук, som betyr «slag, dunk». слезами er vakker bruk av instrumental, det betyr «med tårer», og kasusen gjør at man slipper preposisjonen. Så i denne strofen gjør vinden at det faller et par sko ned fra hyllen (eller hvornå skoene befant seg), og det drypper voks fra nattlampen ned på kjolen. Det er derfor ganske underlig at lyset på bordet fortsetter å brenne.

терялось er reflektiv, fortid, intetkjønn av терять, som betyr «miste, tape», теряться blir «miste seg» eller «forsvinne». в снежной мгле betyr sånn cirka «i snøens dis», мгле er lokativ av мгла, dis. Å oversette med «en sky av snø», skulle være greit. På russisk er ordet седой (grå) også brukt av fargen én får når det er veldig kaldt, gråhvit av kulde. Så jeg oversetter седой og белой med kaldt og hvitt, i stedet for grått og hvitt eller gråhvitt og hvitt. Det er viktig med fornemmelsen av kulde, enn beskrivelsen av fargen. Det snøføyka som beskrives, den dekker alt, i kulde og hvitt. Men lyset brenner altså fremdeles.

дуло er fortid, nøytrym av дуть, «å blåse». угла er genitiv av угло, som betyr «hjørne». Jeg tror det her trygt kan oversettes med «blåse fra siden», poenget skal jo være at vinden kommer fra en sånn retning at det oppstår det bildet som i resten av strofen blir beskrevet.  соблазна er genitiv av соблазн, «fristelse». Крестообразно er satt sammen av Крест «kors» og образно, «billedlig», og betyr «korsvis, kryssvis». Крестообразный betyr «korsformet». Jeg flytter litt om på de to siste linjene, for å få meningen klar på norsk. Det er altså vinden som blåser på lyset, og det virvles opp et bilde av en engel, med vinger som krysser hverandre. Jeg ser for meg røyk som deler seg i to, går i en bue på hver side, og krysser hverandre på toppen, det som da blir tuppen av vingene på engelen.

Siste strofe har ingen vanskelige ord, men det er likevel litt vanskelig å velge ord som gir den samme kraften som i originalen. Jeg lar det foreløpig stå som det er.

Gloseliste

Ordene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord står i fet skrift.

мело -> мести 1. (подметать) feie 2. (гнать) jage, drive 3. метель выога метёт или безл. метёт det fyker (med snø), det er snøføyke

предел 1. (граница) grense;  в пределах страны innenfor landets grenser 2. мн (промежуток времени); в пределах года i et tidsrom av et år; в пределах до года inntil et år 3. мн (границы, рамки дословенного) grenser; положить предел чему-л  sette en stopper for, gjøre en slutt på 4. (последняя степень чего-л) maksimum; øverste grense 5. (высшая степень чего-л) høydepunkt; toppunkt 6. мн. уст. (край, страна) land; вернуться в родный пределы 7. мат. grenseverdi

Свеча 1. lys, levende lys; стеариновая свеча stearinlys 2. (единица, измерения силы света) lys; лампочка в 75 свечей en 75 lyspære 3. тех. tennplugg  4. мед. suppositorium, stikkpille 5. ав. zoom, bratt stigning 6. футб. pole, poleball

роем – 2. pers, flertall, presens -> рыть 12а <1. ед рою> 1. grave; karre i; rote i 2. разг. (разбрасывать, перерывать); не рой у меня на столе rot ikke (så) på bordet mitt

мошкара собир. insekter -> мошка insekt 2. penger, formue  (-> мошки knott (russisk wikipedia))

Слетались -> слететься/слетаться 1. komme flygende (om flere), samle seg, flokke seg 2. перен. stimle sammen, komme løpende

хлопья мн. 1. flak; floker диал; снежные хлопья snøfiller, snøfloker 2. кукурузные хлопья cornflakes

Метель snøstorm; snødrev, snøfokk

лепила – fortid, hunnkjønn -> лепить 1. вы-, с- (из глини и т.п.) modellere, lage; лепить снежную бабу lage en snømann 2. с- (гнезда, соты)  bygge 3. при- (приклеивать) klistre

кружки – flertall (også av кружка krus) -> кружок 1-5 уменыш. от круг sirkel (i mange forskjellige betydninger) 6. (организация) gruppe, hobbygruppe; sirkel

стрелы – flertall -> стрела 1. pil 2. (весов и т.п.) arm 3. (подъёмного крана) arm; грузовая стрела bom 4-5. см стрелка

озаренный – partisipp -> озарить 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé

Ложились – fortid, flertall -> ложиться см лечь (1. legge seg 2. лечь в больницу legge seg inn på sykehus 3. (распростаниться, покрыть) legge seg 4. на него легло отвесвенность за… han har fått ansvaret for… 5. (пасть, умереть) stupe, segne); ложись! ligg ned

Скрещенья – genitiv -> скрещение 1. (действие) kryssing 2. (место) kryss

башмачка – diminutiv -> башмак 1. sko; деревянный башмак tresko 2. тех. тормозовой башмак bremsesko

стуком -> стук 1. slag, dunk 2. (удар в двер, окно и т.п.) bank; banking

Седой 1. grå (о волосах); gråhåret (о человеке) 2. (от мороза и т.д.) gråhvit

ночник nattlampe

терялось – fortid, nøytrum -> (по-)теряться 1. (пропадать) forsvinne, bli borte 2. (делаться незаменым) bli borte, tape seg, dø hen (о звуках) 3. (переставать прослеживаться) forsvinne, tape seg 4. (становиться слабее) avta, forta seg, svekkes; bli tapt 5. (терять присутствие духа) miste fatningen, ikke vite hva man skal gjøre, ikke vite sin arme råd

мгле – lokativ, entall -> мгла 1. (пелена) dis 2. (сумряк) (mulm og) mørke

дуло – fortid, nøytrum -> дуть <однокр. дунуть> 1. (о ветре) blåse 2. по- (ртом) blåse på 3. вы- (изготовлять) blåse 4. вы- (пить) разг. tylle i seg. bælme i seg

соблазна -> соблазн fristelse

Вздымал -> Вздымать пыл [снег и т.п.] virvle opp støv [snø, osv]

крестообразно korsvis, kryssvis

Kommentar til diktet

Dette er et magisk dikt. Kraften ligger i det enkle bildet, det lille stearinlyset som brenner på bordet, trass alle vinterstormene. Bildet er klart og effektfullt, et barn vil forstå det, og så er det å tenke videre hva dette kan bety. Hvorfor blåser ikke lyset ut?

Diktet gir ikke noe svar på det. Det beskriver bare situasjonen. Det er 8 strofer, med fire linjer i hver. Ingen av linjene er lange, ingenting er komplisert, for de som skjønner språket er dette helt vanlige, enkle ord. Første strofe er karakteristisk, ingen linje der har flere enn fem ord, og linjen som har fem, har det fordi det første ordet, мело (blåser), blir gjentatt, мело, мело (det blåser og blåser). Den andre meningen i setningen blir også gjentatt, om enn med en liten variasjon, det blåser over hele jorden, over alle grenser, по всей земле/ Во все пределы. De to siste linjene i strofen har enda sterkere gjentakelse, Свеча горела на столе,/ Свеча горела, eller  lyset brant på bordet, lyset brant (eventuelt Et lys brant på bordet/ et lys brant, se kommentarer til oversettelsen).  Denne avslutningen blir også gjentatt i strofene 3, 6 og 8, altså i halvparten av strofene i diktet.

Alle strofene handler om hvor sterkt det blåser, og alt det som skjer i denne kraftige, iskalde vinden og snøføyken. Det er som regel konkrete ting, enkelt skrevet, som at det flyr snøfiller fra døren til vinduskarmen, at det danner seg figurer av snø på bordet, sko faller på gulvet og voks drypper på kjolen. I nest siste strofe blåser det direkte på lyset, fra siden, uten at det heller får det til å slokke.

Rimene og rytmen i diktet får ordene til å falle veldig naturlig på plass, og er i min lesning med på å understreke roen og suvereniteten til dette lyset som fortsetter å brenne tross alt som skjer rundt det. Det er slik det må være, dette lyset kan ikke blåses ut, ingenting biter på det. Ordene, vinden og snøføyken danser rundt det, lyset brenner, lyset brenner.

Tross all enkeltheten og ordenen er det flere element som bry på en mer krevende lesning, også. Kanskje er det lettvint å påpeke kontrasten i sammenligningen i strofe 2, insektene som flyr inn i bålet om sommeren, og snøen som flyr fra døren til vinduet her i diktet, at de to skal ha en forbindelse med hverandre. Det er så vidt jeg kan se den eneste sammenligningen i diktet, der noe som skjer der, blir samenlignet med noe som skjer til vanlig andre steder. Jeg tror ikke man skal lese så mye mer inn i dette, enn at Pasternak vil beskrive bevegelsen, insektene flyr jo gjerne inn i bålet litt surrete, det går ikke i rett linje, slik det heller ikke gjør med snøen som blåser av gårde.

Likeledes tror jeg ikke det er så mye å hente i at snøen lager figurer nettopp av piler og sirkler. Trenede lesere får jo utvidet mening i det meste, piler og sirkler er symbol, kanskje er det noe i diktet som skal leses symbolsk, snøen lager figurer, kanskje lager diktet også figurer? Pasternak holder oppmerksomheten på det viktigste, lyset brant på bordet, lyset brant, avslutter også den strofen, trass alle figurene snøen lager rundt det.

Den fjerde strofen, og siste i første halvdel av diktet, har gjentakelse som gir litt utvidet mening. Først er det skyggene som dannes i taket, igjen kanskje en lek med det å lese og tolke av det som ikke er der, altså man leser og tolker i skyggen av ting, ikke i tingene selv. Kanskje er dette også nettopp en leser med den lærde diktleser, som leser og tolker for mye, nærmest en finte, kan man si, en lek, fra Pasternaks side. Her danser det skygger, her er det ingenting. Eller er det bare skygger i taket, beskrevet i diktet for å skildre scenen, for at leseren skal se bildet for seg i detaljer i sitt indre øye. Men så fortsetter denne strofen: Скрещенья рук, скркщенья ног,/ Судьбы скрещенья, kryssende hender, kryssende føtter/ skjebner krysses. Er det skyggene som danner disse bildene? Er det overført betydning med hendene og føttene? Så er det den utvidede betydningen, hender og føtter i kors er nå en ting, kryssende skjebner er noe ganske annet. Med den linjen løfter diktet seg til et annet nivå, det åpner seg for store ord og spørsmål, alt som skjer i livet, skjebner som krysses. Effetkten blir forsterket med å stokke om på ordene, i den siste linjen er det skjebner som står først, det her Судьбы скрещенья, ikke скрещенья судьбы .

Diktet åpner for å lese litt av hvert inn i hva dette lyset egentlig skal representere. Siden diktet er skrevet i 1946 er det kanskje naturlig også å lese det blafrende lyset som håpet som aldri ville dø ut mot alle odds de fire grusomme krigsårene.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er vanskelig, og er nesten umulig å få ordentlig. For å få rimene på plass må rytmen bli ødelagt. Originalen er veldig, veldig knapp med ordene, og får det alltid til å falle naturlig og underlig på plass med dette stearinlyset som brenner, tross snøstormen rundt det. Vendingen Lyset brant på bordet/ Lyset brant, er ikke i nærheten av originalens Svetsja gorela na stole/ Svetsja gorela. Jeg er nødt til å prøve «brant et lys». Og jeg prøver å gjenta hele vendingen på bordet brant et lys, ikke bare slutten, for å få det til å fungere på norsk. Med det fjerner jeg meg fra originalen, og lager et (atskillig) enklere dikt enn originalen. Tendenser til nødrim er heller ikke så lett å unngå, jeg forsøker å glatte dem over og finne alternativ, så godt jeg kan. I siste strofe måtte jeg legge til et ord (røyk) som ikke står i originalen, for å få det til.

Første strofes andre linje skulle så absolutt vært «Alle grenser» for å få inn denne knappheten, men da er det ikke mulig å få til noe rim i sistelinjen. Snøstorm over hele jorden/ Over alt/ Et lys blafret på bordet/ Et lys blafret, kunne vært en alternativ gjendiktning, der målet ikke er rimene, men den økonomiske ordbruken. Jeg kunne også forslått Snøyføyk over hele jorden/ Over det hele kalde gys/ På bordet blafret et lys/ Blafret et lys. Men det vil gi problemer senere i diktet, der det skal være andre rim til lys, og så mange er det ikke å ta av.

Vinternatt.

Snøføyk over jorden
Ingen grenser bys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Som insekter om sommeren
roter seg inn i flammen,
samler snøflakene seg fra døren
Bort til vindusrammen.

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler som flys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

På det opplyste taket
Blir skyggene lagt,
Krysning av hender og føtter,
Krysning av skjebner blir brakt.

Og med et dunk på gulvet
falt et par med sko,
Fra nattlampen dryppet tårer
Med voks på kjolen må tro.

Og alt forsvinner i drevet
av hvitt og kuldegys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
En fristelses varme
Virvlet opp røyk, lik en engel,
Som la i kors sine armer.

Det blåste februar måned,
Men på tross av denne frys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Alternativ gjendiktning for noen strofer

Snøføyk over alle grenser
Over hele jorden
Lyset brant på bordet
Lyset brant.

*

Snøføyk over hele jorden
Over det hele fra kant til kant .
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler så sant.
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Det blåste februar måned ,
Og det var hele tiden sant
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

Candle, Свеча

En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin

Inspirert av bloggposter på mine andre blogger og generelt av årstiden (og kulden) henter jeg i dag et kjent dikt av Russlands nasjonalpoet, Aleksander Pusjkin. Det er skrevet i 1825, og heter «En vinterkveld».

1. Diktet på russisk 2. Diktet transkripert 3. Diktet i oversettelse til norsk 4. Diktet gjendiktet til norsk 5. Kommentar til oversettelsen 6.Kommentar til diktet 7. Ytterligere kommentarer

Зимнный вечер

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя,
То по кровле обветшалой
Вдруг соломой зашумит,
То, как путник запоздалый,
К нам в окошко застучит.

Наша ветхая лачужка
И печальна и темна.
Что же ты, моя старушка,
Приумолкла у окна?
Или бури завываньем
Ты, мой друг, утомлена,
Или дремлешь под жужжаньем
Своего веретена?

Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.
Спой мне песню, как синица
Тихо за морем жила;
Спой мне песню, как девица
За водой поутру шла.

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя.
Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.

1825

Den beste engelske oversettelsen finner dere her: http://www.pushkins-poems.com/push02.htm. Der finner dere også andre dikt av Pusjkin.

Transkribering til norsk

Som en tjenste til dem som ikke har lært seg kyrillisk (det er bare å gjøre det!): her er diktet transkribert.

Zimnij vetsjer

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
To po krovjle obvetsjaloj
Vdrug solomoj Zasjumit,
To, kak putnik zapozdalyj
K nam v okosjko zastutsjit.

Hasja vetkhaja latsjuzka
I petsjaljna i temna.
Sjto zje ty, moja starusjka,
Prumolkla u okna?
Ili buri zavyvanjem
Ty, moj drug, utomlena,
Ili dremlesj pod zjuzjzjanjem
Svojevo veretena?

Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.
Cpoj mne pesno, kak sinitsa
Tikho za morjem zjila;
Spoj mne pesno, kak devitsa
Za vodoj poutru sjla.

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.

Min oversettelse til norsk

Vinterkveld

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
Snart, på det nedslitte taket,
Er det halmen som lager lyd
Og så, som en vandrer sent ute
Er den på ruten og  banker på.

Vår gamle, slitte rønne
er både  trist og mørk
Hva er det med deg, gamle kone,
Du ble så stille ved vinduet?
Er det ulingen fra stormen ,
min venn, som har slitt deg ut?
Eller dovner du deg under knirkingen
fra ditt spinnehjul?

La oss drikke, min kjære venn
fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
Syng meg en sang, om hvordan blåmeisen,
Stille levde
i andre land.
Syng meg en sang, om hvordan jenta
Om morgenen gikk etter vann.

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
La oss drikke, min kjære venn
Fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
 

Vår gamle slitte rønne... her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Vår gamle slitte rønne… her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Min gjendiktning

Vinterkveld

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr, er snøføykens hyl,
Hør, som et spebarn den skriker.
Hør, fra taket, gammelt og slitt
Det er lyden fra halmen der ute.
Hør, nå er den på sen visitt,
og banker på vår rute.


Vår gamle, slitte rønne
er både mørk og trist
Hva er det med deg min skjønne,
Er du blitt stille til sist?
Er du blitt sliten av stormer
og hylende, klagende ul,
Eller sitter du bare og dormer,
til lyd fra ditt spinnehjul?


La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.
Syng om en blåmeis, som levde så stille,
Og fløy til fremmede land.
Syng meg den sangen, om jenta som ville
Om morgenen gå etter vann.

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr er snøføykens hyl
Hør, som et spebarn den skriker.
La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid,
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.

Kommentar til oversettelsen

Dette diktet er slett ikke lett å oversette, selv ikke når man velger å droppe både rim og rytme for å få meningen ordentlig frem. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har tenkt.

1. Burja er storm, мглою er instrumental av мгла, som betyr tåke, dis eller lignende. Instrumentalen gjør at det er dette himmelen blir dekket med. небо er himmelen, og кроет er å dekke i tredje person presens. Men en storm kan jo ikke akkurat dekke himmelen med tåke, og i hvert fall ikke med dis, så jeg valgte å sette «føyk» til stormen, slik at stormføyken dekker himmelen. Вихри er virvel, eller virvelvind, снежные er snø, her brukt som adjektiv, slik at det blir «snøvirvler», og jeg oversetter nokså direkte. крутя er gerundium av крутить, som betyr «å kaste rundt», «tvinne», «krølle» og slike ting. Man kunne også hatt «Snøyføyken» kastes rundt, men det blir ikke pent å ha «føyk» både i linje 1 og 2. I gjendiktningen velger jeg en friere løsning, som dere ser.

То, er pronomen i nominativ, hannkjønn eller intetkjønn, og viser tilbake til stormen, som как зверь, lik (eg hvordan) et villdyr, она завоет blir hun (stormen, Буря) hyler, og То заплачет med samme prinsipp til gråter, som et barn, как дитя. Prefikset за- betyr gjerne at man «går i gang med» eller «bryter ut i»,  så det kunne vært «begynner å gråte som et barn». Bruken av То blir vanligvis best oversatt til norsk ved å bruke «snart», eller «der», og når man har lest temmelig mange oversettelse fra russisk til norsk, så ser man at russerne er temmelig glade i denne konstruksjonen. I gjendiktningen bruker jeg et verb som passer med rytmen og meningen, men som Pusjkin ikke selv bruker i diktet «hør».

кровле er taket (kan også bety skråtak, eller halmtak), mens обветшалой betyr at det er nedslitt, eller gammelt og slitt, for russerne er det ikke farlig om adjektivet kommer før eller etter substantivet, de står jo uansett i samme kasus og man ser greit hvor de hører til. Det er litt vanskelig å få til Вдруг соломой зашумит, som direkte oversatt blir «Plutselig halmen lager lyd» (merk forstavelsen за- her også!), med шум – eller transkribert sjum – som det flotte russiske ordet for lyd eller støy. Jeg oversatte disse to linjene nokså direkte og lite poetisk i oversettelsen, i gjendiktningen løser jeg det med en omdiktning.

Til slutt i første strofe er det vandringsmannen, путник, som litt for sent, запоздалый, banker på den lille vindusruten vår, der окошко er diminutiv av окно. Det er naturligvis vinden som er denne vandringsmannen. Jeg ser noen engelske nettsider oversetter med «delayed», eller «forsinket», men det er ikke det at den er forsinket som er problemet, det er at det kveldes og blir mørkt, og da er det noe eget at en ukjent vandringsmann banker på døren og vil ha nattely.

2. ветхая, eller ветхии, i grunnformen, betyr avfeldig, fallerferdig eller skrøpelig på norsk, et godt engelsk ord er «shabby, og лачужка er diminutiv av лачуга, som betyr rønne. Da kan man tenke seg diminutiven, som attpåtil er både печальна и темна, trist/sørgelig og mørk. Что же ты har partikkelen «же», som på norsk best kan sammenlignes med ord som «da, vel, jo» i modifiserende betydning, og «Что ты» betyr bare «hva du», slik at alt blir noe sånt som «hva er det da med deg», bare kortere sagt. моя старушка er «min gamle», underforstått «gamle kone», i kjæleform, så på norsk må det bli «gamle kone» underforstått at hun også er kjær. Приумолкла у окна er noe sånt som «ble stille ved vinduet», eller «er stille ved vinduet», eller «ble taus».

Russerne bruker Или (eller) og и (og) på en annen måte enn oss. De sier ikke enten… eller…, og ikke både og, men eller… eller, og, og… og… Det er denne bruken av Или som er her, da mannen spør om det er ulingen (завываньем) fra stormen som har trettet henne ut (утомлена – merk likheten med vårt «tomlen!»), eller utmattet henne, eller – Или – om hun bare dormer, slumrer eller dovner seg til knirkingen (жужжаньем) fra spinnehjulet веретена. I gjendiktningen gav jeg slipp på det fine ordet «knirke» for å få siste verselinje i rett rytme.

3. Dette er den vakreste strofen. Den er heller ikke helt enkel å ovesette.

Выпьем, добрая подружка er grei, Выпьем betyr «Vi drikker», men kan også bety «la oss drikke», eller «drikk ut», som det direkte oversatt ville blitt (vi drikker ut).  добрая подружка  er kjære venn, med подружка  som diminutiv og kjæleform av подруга, «venninne». Deretter kommer Бедной юности моей, som er en sammensetning av hunnkjønnsordet  юность, og adjektivet  Бедной  (stakkars) og pronomenet моей (min). Hunnkjønnsordene bøyes likt i genitiv, dativ, instrumental og lokativ, slik at det blir en tolkning om det skal være «for den stakkars ungdommen», «til den stakkars ungdommen» eller  «med den stakkars ungdommen». Russiskkyndige jeg har snakket med mente absolutt det skulle være «fra», mens engelske oversettelser på nettet stort sett holder seg til «til». I gjendiktningen valgte jeg en litt åpen løsning på norsk også.

Videre betyr Выпьем с горя noe sånt som, ja, Выпьем betyr fortsatt «la oss drikke», mens горе betyr sorg, og горя er genitivsformen. Сердцу er dativ av сердце, enklest oversatt med «til hjertet», og будет веселей betyr «skal være», eller en fremtidsform av å være, tredje person, og lykke eller glede. Gleden skal altså komme til hjertene, på godt russisk vis. Disse to linjene kan man godt lære utenatt, «Vypit s gorja – gde zje krusjka/ Serdtse budet veselej», det kan man godt si hver gang man skal drikke noe, og man kan være nokså sikker på at på russere vil det gjøre effekt. De vil i alle fall kjenne det igjen.

Om dere surfer litt på nettet og sjekker forskjellige oversettelser, vil dere se mange ulike løsninger på hva man skal drikke for, og hvordan gleden skal komme. I gjendiktningen har jeg lagt vekt på å få til noe som fungerer på norsk. Den første gjendiktningen var slik:

La oss drikke, min kjæreste venn
Min stakkars ungdom skal ha det
La oss drikke det bort, hvor er glasset hen?
Hjerter skal være glade.

Men en vintermandag i 2014 endret jeg det. , «Hvor er glasset hen» har ikke samme susen som «hvor er så glasset»,  – skrev jeg den gang – og enda mindre til «gde zje krusjka», jeg får se om jeg med tiden kanskje finner på noe bedre her. Det klarte jeg altså nå, forhåpentligvis.

Og så kommer de nydelige drømmelinjene, kontrastene. Det er nokså direkte oversatt. Det eneste valget er for Тихо за морем жила, der за морем betyr «bak havet» direkte oversatt, eller «på andre siden av havet», eller «bortenfor havet». Russerne bruker dette i betydningen «fremmede land», noe vi ikke gjør like utstrakt i Norge, det vil lyde litt tilgjort poetisk, og akkurat her synes jeg det skal være litt hverdagslig. Vi sier at fuglene flyr til fremmede land, og derfor tar jeg dette med i oversettelsen, selv om det hadde fint å få med «havet», siden de er så fjernt fra det i det russiske innland i den russiske vinter. Тихо betyr bare stille, og жила er levde, altså fortid. Jeg klusset litt med den prikklike gjentakelsen av «syng meg en sang» og la til verbet «ville» for jenta, for å få det lett og naturlig og med rim på norsk.

4. Den fjerde strofen er satt sammen av første halvdel av strofene 1 og 3.

Kommentar til diktet 

På russisk har dette diktet rimmønster a-b-a-b-c-d-c-d. Jeg har nå gjort en gjendiktning for å få dette rimmønsteret også på norsk. Jeg forholder meg imidlertid til originalteksten i kommentaren.

Pusjkin er Russlands nasjonalskald mer enn noen andre land har en nasjonalskald. Og man ser det tydelig i dette dikter her også, der han fanger stemningen i den russiske vinteren. Her blir det satt vakre ord på hvordan det må være å befinne seg i et falleferdig russisk hus en bitende kald vinterdag med storm over det flate landskapet, der det ikke finnes fjell å løye vinden. Skildringen kan vi kjenne igjen også i Norge, med vinden som pisker opp snø, slik at det blir snøkav både fra snøen som faller og snøen som blir blåst opp, og når det attpåtil mørkner blir sikten lik null. Å ule som et villdyr er truende, å gråte som et barn er klagende, vinden har begge i seg. Det er også nydelig hvordan Pusjkin går fra å observere stormen i hele landskapet, til liksom å komme inn i hytten, da vinden først rusker i halmen, før den banker på som en vandringsmann som har ventet litt for lenge med å finne husrom for natten. Det er den frydefulle, grøssende stemningen som er ved å være innendørs en ordentlig vinterkveld i uvær.

I neste strofe er vi altså inne, og uten at Pusjkin trenger skrive det direkte, får man en intuitiv følelse av at stemningen inne er den samme som stemningen for hele huset, det er gammelt og trist, og mørkt og slitent, det er en rønne, men det er i alle fall noe å være inne i. Stemningen til konen kommer frem ved at hun ikke sier noen ting, hun er blitt taus der hun sitter og spinner ved vinduet. Det er et nydelig bilde, mannen og konen, i det ensomme huset i den russiske vinter. Og mannen tenker, og konen spinner, og mannen bekymrer seg smått for konen, men ikke verre enn at han lurer på om det kanskje er bare er den jevne, trygge knirkingen fra spinnehjulet som hun slapper av til. Igjen har vi den fine kontrasten mellom det trygge og truende, mellom det kalde og triste, og varme og hyggelige.

Og så kommer det vakreste som jeg blir rørt av bare jeg tenker på det, og selv når jeg skriver omtale av det. Selv når jeg oversetter, og kommenterer oversettelsen. Pusjkin har vært meget økonomisk med ordene for å få frem både vinterstormen, huset og stemningen i det, nå er det allerede nok for mannen, han må ha seg noe å drikke. Og det er så kjærlig sagt, sånn blir det når dikteren er glad i karakterene han dikter opp, og her mener jeg det er russerne har sitt mesterskap. «La oss drikke,» kjære venn, på russisk med enda mer betydning, siden det perfektive verbet betyr at de skal drikke ut, og så de tre ordene som setter stemningen ubeskrivelig sårt og fint. Бедной юности моей, «bednoj jonosti moej», «min stakkars ungdom», ubeskrivelig, fordi det lar seg ikke beskrive på norsk som i de tre ordene ligger. Det blir i alle fall for mye for ham, uten at konen har sagt verken ja eller nei, så skal han nå drikke bort sorgen, «hvor er så kruset?» og med ordene får vi liksom følelsen av hvordan han løper rundt og leter, endelig gleder han seg. «Til hjertene skal komme glede». De fire verselinjene er verdig en nasjonalskald. Russerne går rett til flasken til trøst, og her får de tilgivelse og forståelse for å gjøre det. Og jeg er – og har alltid vært – uhyre svak for setninger av typen «hjertene skal være glade», «til hjertene skal komme glede», setninger som uttrykker håp, mer enn egentlig tro. Russisk litteratur er fulle av slike setninger. Det er en av de mange grunnene til at jeg liker den, og setter den aller høyest.

Ja, det er litt lett for meg å skrive meg vekk når jeg skriver om Pusjkin og russisk litteratur, det er tross alt en bloggpost, dette, og ikke en vitenskapelig artikkel eller et stilrent essay. Det er min personlige oppfatning. Og min personlige oppfatning er slik, at når denne vanlige russiske mannen, som vi nå forstår liksom er fortelleren, når han nå har funnet frem glasset sitt og fått noe i det, og drukket for sin tapte ungdom og drukket bort sorgen, og nå venter på at hjertene skal bli glade, nå er det på tide med historier. Og de er så uhyre enkle, det er bare om blåmeisen som levde i fremmede land, den har flydd bort for vinteren. Kan drømmer gjøres enklere og skjønnere? Eller bare om jenta som om morgenen gikk etter vann? Det er en nydelig lengsel uttrykt i disse linjene, det er en lengsel etter å ha det bra, etter å finne fred, samme hvordan, og om det er aldri så midlertidig. Nå er det vinterkvelden, men han har fått vodka, og konen kan slappe av til knirkingen til spinnehjulet. Om hun nå i tillegg synger litt, så blir det ikke bedre.

Nei, nå blir det ikke bedre. Pusjkin henter frem åpningslinjene fra diktet. På ny er vi utenfor i den ville stormen, med snøføyk og virvler, og sus og hyl, det er livsbetingelsene i den russiske vinter. La oss drikke, sier han igjen, la oss drikke for den stakkars ungdommen min. Til hjertene skal komme glede. Og jeg kan bare se for meg at han bare begynner å gråte av glede, fordi den en gang skal komme, kanskje ikke nå med en gang, men en gang skal den komme. Tenk, sånn slutter diktet.

Ytterligere kommentarer

Jeg kan føye til noen ytterligere, kuriøse opplysninger. Vypit s gorja, gde zje kruska er en ypperlig ting å si, for den som vil briljere litt mer enn bare med «na sdorovje», særlig hvis de også følger opp med «serdtse budet veselej». Setningen om vinden som uler som et villdyr, og gråter som et barn, kan brukes når noen som ikke kan synge, forsøker å gjøre det. Russere med utdannelse kan sitere store deler av dette diktet utenatt, og enhver russer kan sitere linjene jeg her har nevnt uansett.

Det er riktig av meg å starte gjennomgangen av russiske dikt med et dikt av Pusjkin. Han er den største, han er den beste, han er den mest russiske. Hver andre søndag i måneden fremover vil jeg presentere en ny russisk poet, med et nytt dikt.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

I løpet av året har jeg tenkt å få med meg alle russiske årstidene, dette var altså vinteren. Våren finner dere her, med et særdeles vakkert dikt fra Afanasij Fet.

Neste russiske dikt:  Прощанье (Avskjed), av V. V. Majakovskij:

Neste dikt av Pusjkin: Я вас любил (Jeg elsket dem)