Venting

Jeg har skrevet mange dikt om å vente og å savne, dette er litt annerledes. Jeg vet nøyaktig hvor det er skrevet, under nøyaktig hvilke omstendigheter, og hvorfor det er skrevet som det er. Det er et eksperiment. Det er et forsøk. Er dette.

Vente

Veggene på husene og bilene i gatene
Og duene, alltid på jakt, etter et eller annet
Å spise, de på nabobordet snakker om
Andre språk, mens jeg, har vært for meg selv
I hele dag.
De er gule og lyserøde og av mur, veggene
Gaten, med bilene, er enveiskjørt, som om det
Skulle bety noe, når jeg, har vært for meg selv
I hele dag.
Rundt et hjørne, kan det hende hun kommer.
Det er disse hjørnene, som er håpet mitt i dag
Fra et av dem, vil hun smette frem.

ES2018

Kommer de?

Det er noe med diktene i Diktsamling. Egentlig er det jo diktene som ikke helt har lyktes meg, som jeg ikke fikk helt til, og dermed bare legger et sted. Det er liksom alltid noe feil med dem. Men når jeg ser på listen over diktene mine som er best besøkt, så er det ikke noen forskjell på diktene i Diktsamling og de andre, og når jeg ser på diktene jeg får henvendelser om, fordi de skal i bruk, så er rett og slett diktene i Diktsamling litt overrepresentert. Så i mange av diktene her, er det mye som bommer. Men i noen – er det noe som treffer.

Kommer de?

Så hører jeg flydur?
Er det dem?
Er det de som nå kommer hjem?
Her er ryddet og vasket og klart
Jeg venter dem hvert øyeblikk, snart
Jeg venter dem helt intenst
Og så har jeg ryddet og vasket i mens
Jeg har stått på terrassen, stått og sett
Klærne er vasket, sengen redd
Jeg venter dem hvert klokkeslett
Jeg venter dem i hvert ett fly
Og var det feil, venter jeg på ny
Jeg venter, venter, venter sånn
Jeg venter dem noe helt enormt
Ikke spør hvordan jeg har det
Svaret er: jeg venter bare.
For hver en lyd spør jeg igjen:
Er det dem?
Er det de som kommer hjem?
Nei.
Da er det bare å vente i vei.
Jeg står og står og står og ser
Venter, venter, mer og mer
til det endelig skjer
vil skje, har skjedd
de kommer nok et klokkeslett.

ES2018