Frühzeitiger Frühling, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Er det tidlig vår der du bor? Det er det i dette diktet av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Og det er det her hos meg på Jæren. Jeg synes det er spennende å koble sammen tekster skrevet til alle verdens tider og mange forskjellige steder, til den vanlige hverdagen vi har her vi er akkurat nå. Solen skinner, det er lette skyer, men bladene har ikke helt våget seg ut av knoppene ennå, og det er en stund til vi kan si våren er her for alvor.

Og det er nettopp poenget med en tidlig vår. Den kommer før man har ventet det. Hos Goethe viser det seg ikke engang å være så mye selve våren som er poenget, men at han har noen han tenker på og er forelsket i. Det går an å lese hele diktet sånn, at det med vårfølelsen mest av alt skyldes at hans kjæreste er der. Det er i alle fall det som er forklaringen på skifte av stemning fra i dag, til i går, som han selv sier det.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Her er diktet, først i original, så en oversettelse, og så følger på vanlig vis gjennomgang av språk, form og innhold, en kort kommentar, og min egen gjendiktning. Velbekomme – godt forår!

Frühzeitiger Frühling

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Reichlicher fließen
Bächlein zumal.
Sind, es die Wiesen?
Ist es das Tal?

Blauliche Frische!
Himmel und Höh!
Goldene Fische
Wimmeln im See.

Buntes Gefieder
Rauschet im Hain;
Himmlische Lieder
Schallen darein.

Unter des Grünen
Blühender Kraft
Naschen die Bienen
Summend am Saft.

Leise Bewegung
Bebt in der Luft,
Reizende Regung,
Schläfernder Duft.

Mächtiger rühret
Bald sich ein Hauch,
Doch er verlieret
Gleich sich im Strauch.

Aber zum Busen
Kehrt er zurück.
Helfet, ihr Musen,
Tragen das Glück!

Saget, seit gestern
Wie mir geschah?
Liebliche Schwestern,
Liebchen ist da!

1801 (skrevet), 1803 (trykket)

Tidlig vår

Dager av lykke,
Kommer dere så snart?
Skjenker meg solen,
Bakker og skog?

Rikelig renner
Særlig de små bekkene.
Er, det engene?
Er det dalenl?

Blålige friskhet!
Himmel og høyde!
Gylne fisker
Vrimler i sjøen.

Fargerike fjærdrakter
Bruser i lunden;
Himmelske sanger
Klinger deri.

Under det grønnes
Blomstrende kraft
Knasker biene
Summende til saften.

Lett bevegelse
Bever i luften,
Pirrende følelse,
Søvnig duft.

Mektig rører
Snart seg et pust,
Dog taper det seg
Straks i busken.

Men til brystet
Vender den tilbake.
Hjelp, dere Muser,
Å bære lykken!

Si, si siden i går
Hvordan er meg dette skjedd?
Elskelige søstre,
Kjæresten er der!

Språk, form og innhold

Dette er en daktylisk totakter, tung-lett-lett. Første stavelse i hver linje er trykktung konsekvent gjennom hele diktet. Utgangen av linjene er trykklett i vers 1 og 3, trykktung i 2 og 4. Hver av de 9 strofene har fire linjer. Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim.

Tage der Wonne,
Kommt ihr so bald?
Schenkt mir die Sonne,
Hügel und Wald?

Goethe: Frühzeitiger Frühling (trykkfordeling)

Hovedpoengene i diktet er greie å forstå, men det er litt å jobbe med i detaljene.

Første strofe har spørsmålet om å oversatte Hügel (jordhaug, bakke) med bakke eller haug. I andre strofe er det en litt merkelig konstruksjon med Sind, es die Wiesen (Er, det engene?) Jeg tolker det som om det bare er gjort for å forsterke trykket på første stavelse. Andre strofe har også en diminutiv, Bächlein (fra der Bach – bekk), som det da alltid blir et spørsmål om man på norsk skal oversette med «bekker» eller «små bekker». I tredje strofe er Frische «friskhet» og Höh (egentlig die Höhe) «høyde», litt poetiske friheter både på tysk og norsk, vil jeg tro, sånn setningene da blir konstruert. Fjerde strofe har ikke noe spesielt, adjektivet Bunt (broket, mangefarget) bruker Goethe ofte, og jeg må alltid tenke litt hvordan jeg oversetter det. Her, i dette diktet, velger jeg farverike heller enn brokete. Så er det genitiv i strofe 5, Unter des Grünes, det er altså «under det grønnes», og det som er grønt, er plantene. Der samler biene saften, naschen er å knaske, naske og snope, de koser seg med dem, summende (summend) til den (am Saft). Reizende Regung er bokstavrim, tiltrekkende følelse, pirrende, Regung har sammenheng med verbet zu regen, «å bevege, røre», så det er å tenke som en rørelse, en impuls. Grunnbetydningen til Gleich er «lik», men adverbet betyr også «straks, med det samme». Musene er skytsgudinnene for sang, musikk og diktning, og vitenskap, i gresk mytologi. De var døtre av Zevs og Mnemosyne, det var 9 stykker av dem, og i all ettertid har diktere og kunstnere påkallet musene for inspirasjon og hjelp og støtte. De opptrer i flere dikt, det er bare å trykke på tagen musene under, så vil dere se dem. Siste strofe har den poetiske formen saget for sagt, her er det imperativ 2. person flertall, og så mangler setningen som følger subjekt og verb, den har bare partisippet (geschah – skjedd). Direkte oversatt er det «Si (dere), siden i går, hvordan meg skjedd?» Jeg omskriver for å gjøre meningen tydelig. Til slutt i diktet er det Liebliche (elskelige) og Liebchen («lille» elskling), adjektiv og substantiv av samme ord, substantivet i dimunitiv.

Innholdet er greit gjenfortalt. Det er subjektet, jeg-personen, poeten, som suger inn inntrykkene av våren som har kommet snarere enn ventet. Det er dager av fryd og glede, som skjenker ham sol og natur. Denne naturen blir nærmere beskrevet, med bekkene som renner, i engene og i dalen. Det er en blå friskhet, som er himmelen, og det er gylne fisker som vrimler i sjøen. Alt er et bilde som livet som flommer opp. Det er mange slags fjær i skoglunden, altså fuglene som flyr og synger igjen, himmelske sanger derinnefra. Blomstene får igjen sitt pollen, den forsyner bier og andre insekt seg fra (det er bare bier som i diktet er nevnt). Så er det den lette bevegelesen i luften, vårluften, med en liten overgang og antydning her at dette også gjelder luft å bli forelsket i, Det rører seg et pust, som forsvinner i en busk. Det kan leses i direkte betydning, men gjør seg godt også i overført, at det er pustet av forelskelse, som forsvinner i busken, men vil oppstå på ny. Det gjør den i neste strofe, i brystet, og nå er det Musene som må hjelpe å bære lykken.

Så avsluttes det med forelskelsesstrofen. Den står litt utenom, og spør bare hvordan dette har kunne skje siden i går? Den henvender seg til de elskelige søstre, uten å spesifisere hvem disse søstrene er, og sier kjæresten er der. Med det kommer det også frem at det er kanskje er hun, Liebchen, som er solen som skjenkes ham i strofe 1.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

frühzeitig (adj.) tidlig, i god tid, på et tidlig stadium.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke.
Reichlicher -> reichlich (adj.) 1. rikelig. 2. temmelig
zumal I. (adv.) særlig, fremfor alt. II. (subjunksjon) (særlig) fordi.
Tal das, -(e)s/Täler; dal.
fließen (fließt, floss, ist geflossen, itr.) flyte, renne; strømme
wimmeln (sv. itr.) myldre, vrimle.
Buntes -> bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Gefieder das, -s/; fjærdrakt, ham.
rauschen (sv. itr.) bruse, suse, rasle
Hain der, -(e)s/-e; (poetisk) lund.
Blühender -> blühend blomstrende, blomsterrik;
naschen (sv. tr. itr.) snope, snaske, knaske, spise, småspise godter/søte saker.
Bienen -> Biene die, -/-n; bie.
beben (sv. itr.) beve, skjelve
Reizende -> reizend (adj.) yndig, tiltrekkende, sjarmerende, bedårende, inntagende
Regung die, -/-en; følelse, impuls, (sinns)bevegelse
Schläfernder -> schläfern (sv. itr.); mich schläfert jeg er søvnig/trett.
rühret -> rühren (tr. itr., refl.) 1. røre; 2. komme av, stamme fra
Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Musen -> Muse die, -/-n; muse.
tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
geschah -> geschehen (geschieht, geschah, ist geschehen, itr.) hende, skje, inntreffe, finne sted.
Liebliche -> lieblich (adj.) 1. deilig; yndig, søt, bedårende, fortryllende;2. vennlig, lyst 3. herlig 4. (vin) halvtørr.

Kommentar

Dette er et vårdikt. Og som ofte hos Goethe, er kjæresten ikke langt unna når det handler om vår. I dette diktet er det sånn at kjæresten er egentlig hele årsaken til vårfølelsen. Det er det siste strofe avslører, det er det som er forandringen fra i går til i dag. Det er kjæresten som kommer med en tidlig vår, uttrykt først med 8 strofer til å beskrive følelsen – et helt dikt! – og så en siste strofe som påheng til å beskrive årsaken.

Hvem denne elskede er, skal ikke jeg uttale meg sikkert om uten å kjenne diktets tilblivelseshistorie. Men kvinnen i Goethes liv på denne tiden var Christiane Vulpius, hun som i 1789 fødte ham sønnen August Walter, og som i 1806 giftet seg med ham. Det er en fascinerende historie mellom de to, og hvordan tidens krav og konvensjoner forvansket forholdet deres. Goethe var på denne tiden 52 år, Christiane 16 år yngre.

Diktet leses helt utmerket godt uten de biografiske dikt. Det er et vårdikt og et forelskelsesdikt. Eller et dikt som først gir seg ut for å være et vårdikt, så viser seg å være et forelskelsesdikt. Det er kult.

Min gjendiktning

Diktet er svært taktfast. Det må opprettholdes i en gjendiktning, og det er viktigere enn at ordene blir oversatt korrekt. Det er stemningen og uttrykket som skal gjendiktes, ikke ordene. Her er det ikke så veldig lett, og jeg må tillate meg noen forenklinger, men som alltid handler det om å få et resultat som kan fungere på et vis, på norsk.

Den nest siste strofen har rimet zurück – Glück som hver gang volder meg problemer.

Tidlig vår

Dager av glede,
Kom dere lell?
Solen, til stede
Skoger og fjell?

Rikelig renner
Bekkene små.
Er, det de enger?
Dalen, er óg?

Blålige friske!
Himmel og hø!
Glinsende fisker
Vrimler i sjø

Brokete fjære’
Bruser i lund;
Himmelsang er det
Klinger den stund.

Under det grønne
Blomstrende kraft
Biene skjønne
Summer til saft.

Lette bevege
Bever i luft,
Pirrende leke,
Søvnige duft.

Mektig det rører
Snart seg et pust,
Dog det seg fører
Bort i en busk.

Men så det bruser
I brystet seg att.
Hjelp, dere Muser,
Lykken ta fatt!

La meg få høre
Skjedd meg hva er?
Elskelige søstre,
Elskling er der!

ES2020

Summend am Saft! (Goethe – Frühzeitiger Frühling)

Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er mars, midten av mars, men turen er kommet til en liten Mailied av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Han har skrevet flere, den mest kjente er allerede postet her i desember (Wie herrlich leuchtet/ mir die Natur). Den er skrevet i 1771, da Goethe var ung, og på vei inn i Sturm und Drang-perioden. Denne vi skal poste i dag er skrevet i 1810, da Goethe var 60 år gammel. Det er av en annen karakter.

Mailied

Zwischen Weizen und Korn,
Zwischen Hecken und Dorn,
Zwischen Bäumen und Gras,
Wo gehts Liebchen?
Sag mir das!

Fand mein Holdchen
Nicht daheim;
Muß das Goldchen
Draußen sein.
Grünt und blühet
Schön der Mai,
Liebchen ziehet
Froh und frei.

An dem Felsen beim Fluß,
Wo sie reichte den Kuß,
Jenen ersten im Gras,
Seh ich etwas!
Ist sie das?

Maisang

Mellom hvete og korn
Mellom hekk og torner
Mellom trær og gress
Hvor går den lille elskling
Si meg det?

Fant min lille yndige
Ikke hjemme
Må det lille gullet
Være ute
Grønnes og blomstrer
Skjønne mai
Elskling lokker
Glad og fri

På klippene ved elven
Hvor hun rakte kysset
Det første, i gresset
Ser jeg noe!
Er det henne?

Språk, form og innhold

Diktet er satt opp i tre strofer, der første og siste er lik i formen, og midtstrofen skiller seg ut. Første og siste har 3+3 takter, og består av fem linjer. De tre første er like i formen, og så endrer det seg i de to siste, men de tre taktene er beholdt. Det starter med en troké, så følger en daktyl, i stavelser blir det tung-lett, tung-lett-lett, tung, i de tre første linjene. Så blir det tre trykktunge stavelser etter hverandre, vil jeg si, i de to siste. Rytmen endrer seg markant. Det passer med betydningsinnholdet, for det er der han ser etter henne.

Rimmønsteret i første og siste strofe er aabOb, små bokstaver tilsier trykktung utgang, store bokstaver er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim.

I midtstrofen går det raskere med 2+2 takter. Her er rytmen konsekvent, trokeisk, med annenhver trykktung og trykklett stavelse. Oddetallslinjene ender med en trykktung stavelse, mens partallslinjene har en trykklett til slutt.

Rimmønsteret her er kryssrim: AbAbCdCd.

Jeg setter opp trykkfordelingen for hele diktet denne gangen, siden det varierer sånn. Trykktunge stavelser står i fet skrift, bitrykk er fetkursiv..

Zwischen Weizen und Korn,
Zwischen Hecken und Dorn,
Zwischen Bäumen und Gras,
Wo gehts Liebchen?
Sag mir das!

Fand mein Holdchen
Nicht daheim;
Muß das Goldchen
Draußen sein.
Grünt und blühet
Schön der Mai,
Liebchen ziehet
Froh und frei.

An dem Felsen beim Fluß,
Wo sie reichte den Kuß,
Jenen ersten im Gras,
Seh ich etwas!
Ist sie das?

Goethe: Mailied (Trykkfordeling)

Språket og innholdet er stort sett greit. Det er diktets jeg-person som er på jakt etter sin elskede. I linje 4 er det geht das Liebchen, som er poenget med den s-en etter geht, det er forkortelse for das. Midtstrofen sier at den elskede ikke er hjemme, så må hun være ute, hvor hun trekker ham til seg, glad og fri.

I siste strofe er det på klippene ved elven det foregår. Der var det hun rakte ham kysset, det første av dem, i gresset. Der ser han noe, og lurer på om det er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett. no.

Weizen der, -s/; hvete.
das Korn -(e)s/Körner; korn, såkorn, gryn
Hecken -> Hecke die, -/-n 1. hekk 2. hekketid.
Dorn der, -(e)s/ 1. (flt.: Dornen, Dörner) torn, tagg; 2. (flt. Dorne; verktøy) dor.
Holdchen -> hold (adj.) hengiven, vennligsinnet, elskelig, yndig, huld, hull.
das Goldchen (koseord) lille skatt; mein Goldchen gullet mitt
daˈheim (adv.) hjemme;
draußen (adv.) der ute, utenfor, utomhus; utenlands, ute på havet;
grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives.
blühet -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje;
froh (adj.) glad, fornøyd; gledelig; fro
Kuß -> Kuss der, -es/Küsse; kyss; jemandem einen Kuss geben gi en en kyss.

Kommentar

Det er et elskovsdikt, dette. Poenget er å få frem forventningen og lysten til jeg-personen som leter etter sin lille elskling. Dette er vårkåt elskovslyst, for å si det i rene ord. Han vil ha henne. Og diktet er skrevet som om letingen foregår i sanntid, som vi sier det i våre dager. Det går mellom de forskjellige planter, den drivende rytmen får frem at det liksom haster, at han jager. Og så spørsmålet: Hvor er det hun går hen? Hvor er hun?

Det er en elskovslek, dette, vil jeg si, sunn forelskelse. Hun var ikke hjemme, der han prøvde først, og så var det ut for å lete. I midtstrofen forsterkes de forelskede følelsene gjennom den livgivende våren, det grønne og blomstringen, alt er så frodig. Da lokker også Liebchen, glad og fri.

Hun rakte ham kyss på et bestemt sted, på klippene ved elven. Enda mer enn på norsk bruker tysk verbet å rekke (reichen) også i betydningen servere (der Kaffee wird im Nebenzimmer gereicht). Det er hun som gir ham kyss.

Og han vil ha mer. Da føler han ser noe der, lurer han på om det er henne. Diktet slutter i den forventningen.

Min gjendiktning

En mild omskriving her og der, og gjendiktningen er på plass.

Maisang

Mellom hvete og korn
Mellom hekker og torn
Mellom gresset og tre
Hvor går elskling
Si meg det?

Fant den hulle
Ei i hus
Lille gullet
Er gått ut
Grønne kvister
Skjønne tid
Elskling frister
Glad og fri

Der hvor elven i kryss
Hvor hun rakte meg kyss
Det første, i lund
Ser jeg noe!
Er det hun?

ES2020

Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er tjukkeste desembermørke. Dagen blir ikke mørkere, enn den er i dag, 21. desember. Klokken 0519 i morgen snur solen, og vi går igjen mot lysere tider. Der fremme ligger måneden mai, med den månedens stemning, og selv om det ikke er lett å tenke på det nå, så er det et slikt dikt vi i dag skal poste.

Diktet Mailied satte Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som dikt nummer 51 blant Liederne i samlingene fra 1815, også Aufgabe letzter Hand, som jeg poster fra. Der er det ikke tenkt på at noen skal utgi et av diktene i uken, som jeg har gjort dette året, og derfor kommer dette lette, lyse vårdiktet helt merkelig plassert.

Det er maidikt og vårdikt på veldig mange måter. Våren er livets og forelskelsens tid, den bærer i seg løfter om sommer, og det er tiden blader og blomster spretter, og livet yngler. Goethe skrev diktet i mai og juni 1871, den gang han selv var 21 år gammel, og selv befant seg i livets vår. Det bare spruter livsglede av diktet, og jeg skal for denne stunden glemme at det er desember og mørkt og midtvinters.

Knopper spretter! Det er vår! (Goethe: Mailied)

Diktet er skrevet mens Goethe befant seg i Sesenheim, og hører til blant Sesenheimer-diktene. Sesenheim er en liten landsby i nærheten av Strasbourg, der Goethe studerte juss i årene 1770-71. I Sesenheim bodde prestedatteren Friedrike Brion, som Goethe forelsket seg i, og som er du-personen i dette diktet og flere av Goethes kjærlighetsdikt i perioden.

Diktet er fullt av energi og av liv, men Goethe selv var syk med en vond hoste denne tiden, og måtte holde seg innendørs. Det samme var Friederike Brion. Det er artig å ha i bakhodet, når man leser og tenker diktet som en vital forelskelseshistorie, fullt av liv og livsglede. Forelskelsen deres ble heller aldri noen ordentlig romanse. I 1771, samme år som Goethe skrev dette diktet, vendte han tilbake til Frankfurt som utdannet jurist, og forholdet til Friedrike Brion tok slutt.

Utgivelseshistorie

For et dikt som dette spanderer jeg et lite underkapittel på tilblivelseshistorien, hvordan diktet kom til å bli seende ut som det gjør i dag.

Det er endringer i diktet fra det originalt ble skrevet til senere utgivelser. Goethe skrev diktet i pinsen, og kalte det Maifest, i datidens skrivemåte Mayfest, og det var først med utgivelsen i 1789 det ble endret til nåværende Mailied (eller Maylied). Diktet kunne godt hete maifest, som en hyllest til festen mai måned er, men tittelen Mailied – eller: Maisang – gjør seg også godt. Det er et verdig dikt å gjøre krav på den tittelen.

Mailied

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Es dringen Blüten
Aus jedem Zweig
Und tausend Stimmen
Aus dem Gesträuch,

Und Freud und Wonne
Aus jeder Brust.
O Erd, o Sonne!
O Glück, o Lust!

O Lieb, o Liebe!
So golden schön,
Wie Morgenwolken
Auf jenen Höhn!

Du segnest herrlich
Das frische Feld,
Im Blütendampfe
Die volle Welt.

O Mädchen, Mädchen,
Wie lieb ich dich!
Wie blickt dein Auge!
Wie liebst du mich!

So liebt die Lerche
Gesang und Luft,
Und Morgenblumen
Den Himmelsduft,

Wie ich dich liebe
Mit warmen Blut,
Die du mir Jugend
Und Freud und Mut

Zu neuen Liedern
Und Tänzen gibst.
Sei ewig glücklich,
Wie du mich liebst!

1771, trykket 1775

Humle, frukttre, vår (Goethe: Mailied)

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg naturen!
Hvor glinser solen!
Hvor ler marken!

Det trenger seg på med blomstring
Fra hver grein
Og tusen stemmer
Fra krattet.

Og fryd og glede
Fra hvert bryst
O jord, o sol!
O lykke, o lyst!

O kjærlighet, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På den høyden der.

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Hvor elsker jeg deg!
Hvor blinker ditt øye!
Hvor elsker du meg!

Så elsker lerken
Sang og luft
Og morgenblomsten
Himmelduften

Hvor jeg deg elsker
Med varmt blod
Som du meg ungdom
Og glede og mot

Til nye sanger
og danser gir
Vær du evig lykkelig
Som du elsker meg!

Språk, form og innhold

Diktet har 9 strofer, hver på fire linjer. Hver linje har to takter, og versefoten er jambisk. Det går altså lett-tung, lett-tung, nedover. Linje 1 og 3 har trykklett utgang, linje 2 og 4 trykktung, veldig typisk. Rimene er i linje 2 og 4, of halvrim er tillatt, som i strofe 2 med ZweigGesträuch. Det er knapt nok halvvrim. Men det passer for perioden Sturm und Drang, som i det dette diktet blir skrevet er i ferd med å bli innledet.

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Goethe: Mailied (trykkfordeling)

Det er noen strofer som trenger litt forklaringer for oversettelsen.

I strofe to brukes konstruksjonen Es dringen Blüten, direkte oversatt «det trenger [seg på] blomstring». Sånn formulerer vi oss ikke på norsk, så jeg omskriver med «Blomstringen trenger seg på».

Jeg er ikke sikker på om jeg får helt grep om finessen i strofe 4, med først Lieb uten -e, så Liebe, med -e på slutten. Ordet for kjærlighet er die Liebe, og en kvinnelig kjæreste er også Liebe. Jeg oversetter med o kjærlighet, o kjære, men jeg er ikke sikker på om det er det som står i originalen. Ordet lieb blir helst brukt med liten bokstav, som adverb, og ikke med stor bokstav som substantiv. Det tyske ordet höhn hadde jeg lenge problemer med, før jeg skjønte det måtte være en poetisk forkortelse for höhen, høyder. Det er ord Goethe bruker ofte, men det er vanskelig å finne noen forklaring noe sted. Her står det i forbindelse med et annet vanskelig ord å få tak, for en som har tysk som fremmedspråk og ikke bruker det i dagligtale. Det er ordet jene, her Auf jenen Höhn. Duden skriver det er høystil, særlig skriftspråk, og at det er et demonstrativpronomen. Jeg oversetter med «Som morgenskyer/ på den høyden der».

Det tyske verbet blicken har jeg satt opp i gloselisten, selv om det har samme opprinnelse som vårt blikk. Hos oss blir det imidlertid brukt som substantiv, og bare helt nylig som verb, «å blikke», og da helst i betydningen «se stygt på». Men her i diktet handler det direkte sagt om det utelukkende positive å se forelsket på noen, det glimter, blinker og skinner i øynene, alle de tre verbene kunne vært brukt. I originalen, førsteutgaven av diktet, brukte Goeths også ordet blinken. I gjendiktningen er denne strofen sterkt omskrevet for å få takten til å gå opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

leuchten (sv. itr.) lyse, stråle, skinne; jemandem leuchten lyse for en.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
dringen (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe).
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Zweig der, -(e)s/-e 1. gren, kvist 2. (overført) gren;
Stimme die, -/-n; stemme, røst;
Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
segnen (sv. tr.) velsigne, signe;
volle -> voll (adj.) 1. full (i ulike betydninger) 2. hel, fullstendig; hel (klokke)time 3. fyldig, rund.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
Jugend die, -/; ungdom, unge mennesker;
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar

Dette er et av diktene nevnt på SNL, der det kraftfullt stod skrevet at «Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg«. Det er veldig sterkt sagt, og jeg tar opp det samme i behandlingen av Wilkommen und Abschied, som er skrevet i samme periode. Nå er formuleringen redigert bort, men de to diktene står ennå nevnt sammen med Heidenröslein, som eksempler på kjente dikt fra Sesenheimer-perioden.

Min gjendiktning

Dette er en gjendiktning i ordets rette forstand. En god del av innholdet er skrevet om, for å få det til å passe til norsk.

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg vår natur!
Hvor glinser solen!
For mark og ur!

Det bryter blomstring
Fra hver en grein
Og tusen stemmer
Fra kratt og hei.

Og fryd og glede
Fra hvert et bryst
O jord, o sol!
O fryd, o lyst!

O kjær, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På høyden grønn

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Jeg elsker deg!
Ditt øye skinner!
Du elsker meg meg!

Så elsker lerken
Sin sang og luft
Og morgenblomsten
Sin himmelduft

Hvor jeg deg elsker
Med varme blod
Som du meg ungdom
Og fryd og mot

Til nye sanger
Og danser gir
Vær evig lykke
Som du meg blir!

ES2019

Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Den første sommerfugl, av Henrik Wergeland

Det er mai! mine venner! Våren er her, jeg har vært på reise i utlandet, og får således oppleve den to ganger. Her i Rogaland står bladene på nippet til å springe ut på løvtrærne, syrinene i hagen er alt i gang, bjørka prøver seg her og der, det er vår i luften, enda en gang vår i luften. Og jeg vil her på bloggen hente opp han som om noen kan kalles vår nasjonalskald, Henrik Wergeland. Han levde fra 1808 til 1845, midt i Høyromantikken, alltid ung. Wergeland skrev mange dikt til våren, han elsket den, som han elsket naturen, og var som våren og som naturen full av liv.

Diktet vi skal ta for oss i dag, er blant hans mest kjente. Det er et dikt til en av vårens tidlige gjester, Sommerfuglen. I Wergelands dikt handler det om at den kanskje sågar var for tidlig, slik at den ikke kan leve og trives. I overført betydning blir dette et bilde på Wergeland selv, og hvordan han selv også var tidlig ute med diktningen sin, og dermed ikke ble forstått. Som sommerfuglen i det hinsidige skal Wergeland også få et godt liv i ettertiden, begges tid vil komme.

Diktet er skrevet i 1837. Jeg ble kjent med diktet gjennom Lyrikkboken fra Den norske bokklubben (trykket 1971), den vi brukte da vi studerte nordisk ved universitetet i Bergen. Der står diktet med 4 inndelinger, atskilt med romertall. Første del har 7 strofer, andre og tredje har 4, mens den siste har 10. Denne inndelingen finnes imidlertid ikke i sånn diktet er trykket i Wergelands samlede skrifter, 2. bind, 1833-1841. Der er alle de 25 strofene satt opp rett etter hverandre. Jeg vet ikke hvorfor Lyrikkboken har gjort sin inndeling. De skriver om diktet at det ble «trykket i diverse blad i 1937», men ikke noe om hvor de har hentet sin utgave fra. Jeg følger Universitetet i Oslo, som har denne utgaven på dokpro.uib.no. Romertallene er dog beholdt i parentes, så interesserte lesere kan se hvor de eventuelt stod hen.

 

Litt om Wergeland og om diktet

I 1837 har Wergeland vært litterært og politisk aktiv i omtrent 10 år. Norsk biografisk leksikon har som alltid en utfyllende biografi, for Wergeland er den svært utfyllende. Man ser at det er i 1828 det begynner for ham. Her begynner han på sitt litterærer hovedverk, det som skal ende opp med tittelen Skabelsen, mennesket og Messias. Det står ikke på ambisjonene, heller ikke i tittelen. Det er også dette året han først kommer alvorlig i klammeri med rettssystemet, han var egenrådig, unge Wergeland, og bøyde seg aldri for autoriteter. Heller ikke senere i livet. Det var også i 1828 han fikk det endelige avslaget fra Hulda Malthe, modellen til Stella, idealkvinnen i det omtalte verket. Siden er som kjent Wergeland en av våre mest produktive diktere, forfattere og skribenter, og forblir det gjennom hele sin levetid.

Perioden 1833 til 1837 var Wergeland opptatt av historie, han utgav mange historiske verk disse årene, men engasjerte seg i kjent stil også i en rekke andre saker og utgav flere andre verk og skrifter. Som alltid i flere forskjellige genre, og av ulik karakter. I 1836 fikk han endelig fast arbeide, som amanuensis ved Universitetsbiblioteket, og han var samtidig redaktør for flere tidsskrift og i gang med medisinstudiet. Det ble mindre tid til rene, litterære prosjekter, og han gav i denne tid ut bare enkeltstående dikt. Diktet Den første sommerfugl er blant dem, trykket først i tidsskriftet Statsborgeren, våren 1837.

Man ser i diktet den karakteristiske Wergelandske glød. Diktet er spekket med utropstegn, går ikke av veien for de store ord og store tanker, og den lille sommerfuglen får betydning langt utover seg selv. Dette er også karakteristisk for perioden Wergeland skriver i, romantikken, en periode han selv var med på å forme. Siden Wergeland fikk så mye å si også for vår nasjonale identitet, er han suverent den mest ruvende skikkelsen i den norske høyromantikken. Den eneste som kommer i nærheten er Johan Sebastian Welhaven, men hans sak er tapt, siden han ikke mente Norge skulle være det Norge endte opp med å bli.

Jeg skriver selv med overdreven glød, mange ganger, og har selv vært aktiv i mange ulike genre og på mange ulike felt. Wergeland vekker helt klart gjenklang hos meg, selv om patosen i de mest høyromantiske verkene hans er fremmed for meg. Jeg er formet i ironiens år, den postmoderne tidsalder, romantikerne tar seg selv for høytidelig for oss. Det går ikke an å forklare den menneskelige tilværelse, og i alle fall ikke i et verk med tittelen Skabelsen, mennesket og Messias. Et fint, lite dikt med tittelen «Den første sommerfugl», derimot, det går helt fint!

Den første sommerfugl

(I.)

Min Sommerfugl, flyv ind! flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

Paa Taget sidder traurig Stær;
meer klog end du den veed det er
ei Græs det blege Skjær derude.
Flyv ind og gjem dig bag min Rude!

Det Regnbublink fra brænet Iis
ei Kløver er og Ærenspriis;
det Hvide, som langs Gjærdet skinner
ei Somrens Snefann af Jasminer.

Flyv ind, du søde lille Gjest!
Vi begge feire vil en Fest.
Du maa min første Rose smage.
Paa Qvisten blomstrer du tilbage.

Flyv ind og sæt dig paa min Pen!
Da bli’r den from som du igjen;
igjennem den skal mine Drømme
i al din Uskylds Skjønhed strømme.

Ak, mangen Spæd af Guddomsæt
ei finder aaben Dør saa let.
Dog ligne dig, du Luftens Blomme,
de Staklers Sjele, som forkomme.

Men kom du Kræ, er det for koldt!
Kom, Barn, om Verden er for stolt!
Jeg er meer stolt end den; men eder,
I Smaa, om Kjærlighed jeg beder.

(II.)

— Den første Sommerfugl? Velan,
kom ind, om i min Sjel du kan!
Fra den er mange slige fløjne
med Vingen dækt af gyldne Øjne.

Flyv ind! flyv ind! Jeg ene er,
ei tænker meer end du; kun seer
hvor Solen kan til Leeg nedlade
sig mellem Gyldenlakkens Blade.

I aabne Vindu øder den
sin Glands paa Planten, som igjen
med trodsig Dunkelhed kun taaler
i brudte og brunlig Glands dens Straaler.

Flyv, første Sommerfugl, flyv ind!
Nei, flyv du efter eget Sind!
Jeg sender mine og i Kulden.
Bag mig de pynte engang Mulden.

(III.)

En Sommerfugl? Hvad mere smukt
er til det Skabtes Skjønhed brugt
end Farven paa dens Vinge drysset,
det Blomsterblad af Livet kysset?

Som paa et færdigt Maleri
det sidste Henstrøg af Geni
du, først da alt var skabt, blev givet
af Skaberfantasien Livet.

Gud saae hen paa det Skabtes Alt
— det stille stod som var det malt —
da lød «se alt er godt!» — da svævte
fra Græs Du først, og Alting levte.

Og saa hvert Aar det skeer endnu.
Det første Vaarens Bud er du,
Du melder først, at Skaberøjet
end seer udover Alt fornøjet.

(IV.)

Flyv, første Sommerfugl, flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

I Gyldenlakkens lune Skjød
du drømme dig en Drøm saa sød!
Min Sjel sig ofte der nedsænker,
og i sin Drøm den herligst tænker.

Imorgen flyv da om du vil.
Men kom blot naar det qveller til:
det Solskin er kun Vintrens Smilen,
den Lunkenhed kun Stormens Hvilen.

For koldt jeg selv jo finder alt,
de Andres Blod er mig for svalt.
Mit eget maa jeg derfor øde.
I Verdens Frost jeg ellers døde.

Oh, døde ei; men skrumptes ind,
blev Paul og Peder liig i Sind.
Min Geist blev slig som den behager,
og Digtets Flor en Kjøkkenager.

Meer Varme tidt mit Hjerte fik
af Hundens end af Vennens Blik,
Men Avindsmands? o, der er Varme!
Thi det optænder dog min Harme.

Men mindre Ting har større Glød:
det første Straa, som Vaaren skjød,
Skarlagnet paa en Flues Vinger
i livsfro Flugt min Blodstrøm bringer.

Kom, Sommerfugl! Jeg dig forstaar:
Du venter paa en bedre Vaar.
Du finder den hos mig; den naaes
af Alle hvor de kun forstaaes.

Engang hist i det Blaa for mig
og kjærligt Vindu aabner sig,
naar Dagen er for kold mig bleven,
om Sne ei er paa Issen dreven.

Og der derbag da blommer vel
en Rosenknop af Lys og Sjel.
Fordi min første jeg dig skjænker,
tillader Gud jeg did mig sænker.

1837

Språk, form og innhold

Det er til sammen 25 strofer i diktet. Strofene har et fast rimmønster, med parrim, der to og to linjer rimer. De to første linjene har trykktung utgang, de to siste trykklett. Alle linjene har 4 trykktunge stavelser, og det går jambisk i lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Jeg viser med første strofe, der trykktunge stavelser har fet skrift.

Min Sommerfugl, flyv ind! flyv ind!
Varm dig ved Vindurosens Kind!
Tro Solen ei endnu! Dens Gløden
kun lokker troløs dig i Døden.

Det skulle være unødvendig å si at trykktunge stavelser tillegges mer vekt, sånn at betydningsinnholdet der skal være viktigere enn i de trykklette. Her kan vi se det er veldig tilfelle, de trykklette stavelsene trenger knapt høres for at meningen skal komme helt klart frem.

 

 

Hun

Et kort, lite dikt er nummer tre i samlingen Lyrikk14. Det passer godt nå, som vi går mot slutten av mars, våren prøver seg, og vinteren kanskje ikke helt vil slippe taket. Da er det godt å ha et menneske som er sin egen vår, som bringer fuglesang inn i livene våre, hele året rundt! Hun!

 

Hun

Så kommer våren
med fugler og sang
og henne
som gjør
at fugler og sang
varer høsten
og vinteren lang!

ES2014

Vårlig tordenvær (Весенняя гроза), av Fjodor Ivanovitsj Tiutsjev

Jeg poster dette vårdiktet av Tiutsjev nå, selv om jeg ikke rekker å gjøre posten helt ferdig. Jeg forsøker å få til en liten oversettelse, og en gloseliste, så det blir en post som kan fungere lite grann. Så får jeg sett om jeg får gjort posten ferdig med tiden. Jeg er i gang med en oppfrisking av alle de russiske diktene på bloggen, og tar dem fra begynnelsen av. Dette er litt uti. Det er midt på mørkeste vinteren når jeg skriver dette, så jeg trenger kanskje å drømme meg bort litt.

Diktet har sammenheng med et annet vårdikt jeg postet på russisk, jeg kom til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Av Tiutsjev har jeg tidligere postet det mer filosofiske diktet Taushet, det som også er kjent under tittelen Silentium.

Весенная гроза

Люблю грозу в начале мая,
Когда весенний, первый гром,
Как бы резвяся и играя,
Грохочет в небе голубом.

Гремят раскаты молодые,
Вот дождик брызнул, пыль летит,
Повисли перлы дождевые,
И солнце нити золотит.

С горы бежит поток проворный,
В лесу не молкнет птичий гам,
И гам лесной, и шум нагорный –
Всё вторит весело громам.

Ты скажешь: ветреная Геба,
Кормя Зевесова орла,
Громокипящий кубок с неба,
Смеясь, на землю пролила.

1828

 Min gjenditning

Som alltid er målet med gjendiktningen å få en tekst som kan fungere på norsk, som et dikt i stil med originalen blandet med min egen stil. Det er ikke så lett å få det til, og ofte ender det med at min egen stil tar overhånd, for å få rimene på plass, i det minste.

Vårlig tordenvær

Jeg elsker tordenvær i begynnelsen av mai,
Når vårens, første torden,
Liksom lekende og boltrende,
Buldrer på den blå himmel.

Det tordner unge tordendrønn,
Se regnet spruter, støvet flyr,
Hengt på dråpen som perlen skjønn,
Og solen gylne tråder syr.

Fra fjellene løper rappe elver,
I skogen tier ikke fuglenes ståk,
Og ståk fra våren, støy fra fjellet  –
Alt gjenlyder i lystig bråk.

Du sier: lettsindige Hebe,
Zevs ørn, hun skulle mate,
Larmende ned fra hymmelen beger,
Leende, på jorden sydende late.

1828

Kommentar til språket og oversttelsen

Den er ennå litt ufullstendig.

Det var ikke så lett å velge ord til ветреная Геба, i siste strofe. ветреная  har med vind å gjøre, noe som passer til det diktet ellers handler om, men på russisk er det dobbeltbetydning med lettlivet og lettsindig. Siste strofe har kanskje ikke helt god mening på norsk, ennå, men ved å se på den og sjekke i gloselisten vil det gå an å få et inntrykk av hva det går i.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er skrevet i fet skrift.

гроза 1. tordenvær 2. ulykke, fare 3. skrekk

весенний vår-

гром torden

резвяся -> резвиться leke, springe omkring, boltre seg

Грохочет -> грохотать buldre, brake, drønne, dundre, skralle; dure

Гремят -> (про-) греметь tordne 2. эму имя -ело hans navn tordnet, hans navn var på alles lepper

раскаты -> раскат (rullende) drønn раскаты грома tordendrønn

Повисли -> повиснуть/повисать 1. (зацениться) bli hengende, henge seg fast 2. (ухватться за кого-л) klamre seg, klynge seg til 3. (свеситься) henge ned

нити -> нитка tråd 2. (бус, жемчуга) snor, halsbånd

золотит -> золотить 1. (покрывать позолотой) forgylle 2. перен. (о солнце) forgylle

гам spetakkel, ulyd, ulåt, ståk

нагорный 1. (горный) fjell- 2. (гористный) fjellendt

вторит -> вторить  1. synge, spille annensteme 2. (отдававться эхом) gjenlyde, ljome 3. jatte med, snakke noen etter munnen

ветреная -> ветреный 1. blåsende, vindlig 2. lettsindig, lettlivet

Геба Hebe, gresk mytologi, ungdommens gudinne, datter av Zevs og Hera, gift med Herkules. Det var også hun som serverte gudene på Olympos udødelighetsdrikken.

Кормя -> кормить mate

орла -> орёл ørn

Громокипящий «høylytt kokende, sydende» -> кипеть koke 2. koke, syde 3. koke, være i full gang, громко høylytt, støyende

кубок 1. beger 2. pokal

пролила -> пролить 1. (разлить) søle, spille 2. разг. пролил дождь det har regnet

Kommentar til diktet

 Dette var så langt jeg kom, i dag. Resten får vente.

Min gjendiktning

Vårlig tordenvær

Jeg elsker torden i starten av mai,
Når vårens, første tunge brak,
Liksom lekende, og boltrer seg,
Dundrer der på himmelens tak.

Det tordner unge drønn
Se der spruter en regnskyll, støvet flyr,
Hengt seg fast på perlende regndråper,
Og solen forgyller tråder.

Fra fjellene løper strømmer raske,
I skogen tier ikke fuglenes spetakkel,
Og vårens spetakkel, og fjellets støy  –
Alt gjenlyder med lystige drønn.

Du sier: lettsindige Hebe,
Matende Zevs ørn,
Larmende beger fra hymmelen,
Leende, på jorden spilte.

Til dig, av Olaf Bull

I 1909 gav den da ukjente Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883 – 1933) – Olaf Bull – ut sin første samling dikt, kalt Digte. Første dikt i denne samlingen var et ordentlig vårdikt, et kjærlighetsdikt med våren som motiv og symbol, og sommer i alle kommende år som ønske til slutt. Det er et flott dikt å starte debutsamlingen sin med, for diktet kan jo i seg selv være denne spirende kjærlighetsvåren som ønsker og lover slik om sommer. Det er også et flott dikt å poste her i dag, søndag 3. april, med våren i anmarsj utenfor vinduene våre og i livene våre, og med mye god sommer og kjærlighet foran oss!

Den lystige innledningen passer kanskje godt til diktet vi skal presentere i dag, men det passer nok ikke fullt så godt for forfatteren bak det. Olaf Bull var en seriøs dikter, som nok kan bli vel kunstnerisk og utilgjengelig for de fleste i mange av sine dikt. Han strevde med de store, lyriske tema, om kunsten og livet, evigheten og forgjengeligheten, og forsøkte å gi det uttrykk i mange lange og krevende dikt, der man skal kjenne referansene godt for å henge med. Det er dikt for lærde, og for kjennere. Men så hender det også at han slår til med noen dikt som blir allemannseie, som Til dig, vi poster i dag, og Metope som ble postet i mars 2009.

Så er det til diktet. Det passer til menn eller kvinner i alle aldre, som er eller har vært forelskede, og kan om man ønsker det litt like godt leses fra en som ser forover, som en som ser bakover (selv om det siste nok er det riktigste). Det er ikke mange norske dikt som behandler våren og den forelskede kjærligheten så godt som dette diktet her, og da gjenstår vel ikke stort mer å forlange? Det er til deg! min kjæreste! kun deg!

Til dig

Til dig, du kjæreste, kun dig,
min deilige vaar, min ungdom,
mit følge paa somrens vei -!

Husker du foraarets tid dér,
hvor veien kom gjennem parken
under de solblaa trær?

Det bugned og sprak i ru mark,
og stammerne drak av solen
gjennem den brustne bark!

Du bar med et trodsigt og blankt smil
din herlige dronningkappe,
overgydt av April!

Dit haar var en skinnende ung fest,
hvor blomsterne slang og svinget
slig som de kunde det best — —

Da syntes vi begge, vor blaa vaar
burde jo ha som sommer
alle de kommende aar!

fra Digte (1909)

Kommentar til språket

Jeg har hentet denne versjonen fra Dikt.org. Vi skulle ikke ha noen vanskeligheter verken med å lese eller forstå diktet. For den som ikke skulle være klar over det, skal dig leses «deg», akkurat som man ville gjort det i dag. Det gjør at ordet rimer helt på vei, i første strofe.  Ellers ser vi det blir brukt gjentagelser  som virkemiddel i første strofe. Tredje strofe har lydmalende ord og rim i bruken av rak (lest med kort ‘a’, uttalt ‘rakk’) og ark (også med kort ‘a’), det er lyden av den brustne bark som sprekker. Fjerde strofe har lang vokallyd i smil, et ord man ikke kan uttale uten å gjøre det om man gjør i-lyden lang nok. Denne strofen har også et herlig rim med smil mot april, i det egentlig dristige uttrykket overgyldt av April. Den dikteren henvender seg er forgyllet av april måned, vårmåneden.

I siste strofe er verbtiden betydningsfull. Hele diktet er skrevet i fortid, som fra en som ser seg tilbake, men her blir fortiden syntes brukt om hva de trodde den gang, og at den burde ha sommer kommende år, ikke at den bør ha det. Det kan tyde på at forholdet allerede er slutt, eller i alle fall at det ikke er det samme lenger. Se for øvrig kommentarer lenger nede.

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at dette passer for forelskede kvinner og menn i alle aldre, men går man inn og ser nærmere på det, er det nok lettest å holde en tolkning der det er en mann som henvender seg til en kvinne, og ser seg tilbake på deres livs første vår. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men først si litt om årstidene som motiv i lyrikken.

Vekslingen mellom vår, sommer, høst og vinter er livets gang. Det representterer en syklus der livet skapes, lever, eldes og dør. Våren er det livgivende, da våkner blomster og trær etter å ha ligget døde gjennom vinteren. Fuglene kommer tilbake, synger og er glade. Det er forelskelsens tid, og også i naturen er våren en typisk parringstid. Det er en tid med glede, solen kommer, det blir varmere og lysere, symbolikken fungerer på mange plan. Sommeren er tiden da alt er på høyden. Alt som våren har lovet, blir oppfylt om sommeren. Dagene er på sitt lengste, lyseste og varmeste, de forelskede lever sammen i kjærlighet, og planter og dyr har rikelig med næring å forsyne seg fra. Litterært sett er det kanskje den mest uinteressante tiden. Der våren er forelskelsen, er sommeren ekteskapet. Mange romaner, dikt og fortellinger stopper med det, de fikk hverandre. Det er ikke om sommeren utviklingen skjer. Høsten er tiden forfallet skjer. Naturen blomstrer av, trærne mister sine blader, de friske grønnfargene forsvinner, fuglene begynner å reise sørover. Det blir også kaldere, surere, mer regn og vind. Hvis man fortsetter forelskelse – kjærlighet – ekteskap analogien, er det her forholdet begynner å få sine problemer. «Livets høst» er et uttrykk, da går det nedover. Om vinteren er alt dødt, nedfrosset. Snø og is dekker landskapet. Dagene er mørke, korte og kalde. Alt ligger og venter på en ny vår.

Her i diktet til Olaf Bull er det en slik vårlig kjærlighet dikteren henvender seg til. Det er et par tegn i diktet som tyder på at dette er en kjærlighet fra fortiden. I strofe 1 blir det sagt min ungdom, et uttrykk ungdommen selv ikke pleier å bruke, husker du, i strofe 2 blir heller ikke så ofte brukt av dem som ikke er gamle nok til å mimre. Hele diktet er også skrevet i fortid. Diktet er utgitt i 1909, så når Bull er født i 1883 må han være maksimum 26 år da han skriver diktet. Nå er jeg generelt tilhenger av å lese poesi uten å være så altfor opptatt av forfatterbiografiene, teksten skal tale for seg selv, og det vil jeg også la den gjøre her. Men om det ikke er en gammel eller til og med middelaldrende mann som ser tilbake,  så har diktet tross sine mange livsglade utbrudd også en sår tone, det er noe som tyder på at vårens løfter allerede ikke er oppfylt. Slik kan det leses, eller det kan leses som at den sansende jeg-personen i diktet tross sin lykkerus, egentlig ikke har noen tro på at lykken vil vare. Verbtiden i siste strofe er tegn på dette, som jeg skrev litt om under kommentarer til språket.

Diktet til Olaf Bull er altså på overflaten et vårlystig, livsglad forelskelsens dikt, men ved en litt nærmere lesning, ser man at dikteren selv ikke helt har troen på at dette vil vare, og at diktet således kanskje ikke er så optimistisk som det først ser ut. Det kan også leses som en lengsel etter at denne livsgleden og forelskelsen skal bli oppfylt, og at den ikke skal ta slutt, selv om man nok vet at det ligger i livets betingelser at det ikke vil skje.

 

Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Afanasevitsj Fet

Forrige russiske dikt: Моим стихам, написанным так рано (Mine dikt, skrevet så tidlig), av M. I. Tsvetajeva

Russisk poesi i dag, av den russiske poeten Afanasij Fet (1822 – 1892), som norsk wikipedia ikke engang har laget side om. Det er rettet på av meg. Her er et flott dikt av ham, i originalen på russisk, og så transkribert, oversatt og gjendiktet, alt sammen, før det blir kommentert både oversettelsen og diktet.

Om poeten

Først vil jeg si litt om poeten, Afanasij Afanasievitsj Fet (russisk: Афанасий Афанасьевич Фет), en russisk dikter som sikkert ikke er så kjent i Norge, selv om navnet hans skulle være lett å huske. Det kommer fra hans tyske mor, Charlotta Foeth, som forlot sin første mann, Johann Foeth,  for å gifte seg med den russiske adelsmannen, Afanasij Sjensjin. Det var med denne Charlotta fikk sin sønn, Afanasij, i 1822, men siden ekteskapet ikke var gyldig og Afanasij med det ikke var ektefødt, fikk han verken adelsnavnet eller adelstittelen. Dermed måtte han ta det gamle navnet til moren, forenklet til Fet. Hele sitt liv kjempet Fet for å få godkjent adelstittelen og adelsnavnet sitt, men da han endelig fikk det i 1873, var han allerede så kjent som poeten Fet, at det nye navnet aldri riktig ble festet til ham.

Dette synes jeg er med på å gjøre Afanasij Fet til en riktig fascinerende og interessant, typisk russisk skikkelse, full av kontraster og motsetninger, og både tragisk og komisk på en gang. Som poet er han en av de reneste som finnes, med tro på kunsten for kunstens egen skyld, og med en mening om at kunstneren og verket var to helt forskjellige og atskilte ting, og måtte sees hver for seg. Det siste kan kanskje forklares, med at Fet som menneske opptrådte lite nobelt, eller kanskje var det nettopp nobelt han opptråde, for han gjorde absolutt alt som stod i hans makt, for å oppnå adelstittelen han mente han hadde krav på. Som menneske var dette øyensynlig mye viktigere for ham, enn hva han kunne oppnå i poesien.

I en tid da litteraturen og kunsten vendte seg bort fra de høye og flotte idealene, bort fra romantikken og den enda tidligere klassisismen, og over i det samfunnskritiske, hverdagslige, til realismen og den senere naturalismen, så går Fet et langt skritt tilbake og mener at kunsten skal tjene seg selv. Kunstneren skal heve seg over hverdagen og samfunnsmessige spørsmål, han skal ikke skildre tarveligheten som er, men heller det skjønne som kunne være. Vanligvis pleier slike som beveger seg i utakt med tiden å bli godt glemt, men vi i Norge hvor litteraturen nådde sitt høydepunkt nettopp med realismen og naturalismen, da vi hadde omtrent samtlige av våre store forrfattere på en gang, så var ikke strømningene i resten av verden fullt så entydige. I musikkens verden, for eksempel, var både Tsjaikovskij og vår egen Grieg aktive i siste halvdel av 1800-tallet, og de var romantikere gode som noen. Og jeg er blant dem som mener poesien har vel så mye å gjøre med musikken, som med den øvrige litteraturen med romaner og teaterstykker.

Nå skal det også sies at det blir litt rart for en sentral samfunnsaktør å ikke ta stilling til alle de spørsmål og omveltningene som foregikk i Russland den tiden Fet var aktiv, når han forhold seg nøytral til dem, måtte han også på en måte melde seg ut av samfunnslivet, noe han også gjorde. Han pådro seg også fiender og uvenner blant litteraturkritikerne, som mente at en kritisk litteratur var helt nødvendig for å bedre samfunnsforholdene, og at litteratur som ikke var kritisk, ikke hadde noe å melde. På den annen side fant han en på noen måter likesinnet i Lev Tolstoj, som litterært selvsagt står noen skulderhøyder over ham, noe Fet selv mindre enn noen ville protestere mot, men også Tolstoj mente som kjent at litteraturen måtte handle om noe høyere enn dagligdagse samfunnsspørsmål. For Tolstoj var det imidlertid hvordan man skulle leve og meningen med livet, mens Fet altså som en klassisk romantiker om noen skulle være fortjent det begrepet, mente at kunsten skulle tjene seg selv.

I kontrast til dette står altså Fets eget liv. Der han de første to tredjedelene bare forsøkte å oppnå adelstittelen, og for dette alene meldte seg inn i militæret i 1845, hvor han tjente til 1856, om jeg skal stole på kildene mine. I løpet av denne perioden forelsket han seg også i Maria Lazitsj, som gjengjeldte følelsene, men på grunn av finansielle problemer ikke kunne ekte ham. Hun døde i 1850, etter en så sjelden død som at hun ble brent til døde i sengen sin. Dette er også en episode som passer godt inn i Fets strabasiøse, og ikke helt vellykkede liv. Det blir liksom naturlig at han finner sin trøst i filosofen Schopenhauer, som han også introduserer for Tolstoj. Fet hadde nok passet inn i en annen tidsperiode, han burdet hett Sjensjin i den og vært adelig, og han skulle bare skrevet de samme diktene som han skrev i det livet han levde.

Følgende livsglade dikt har lite å gjøre med denne livshistorien, og det vi i alle fall må gi Fet rett i, er at dikteren og verket ikke må settes sammen. For ham er det to vidt forskjellige ting. Derfor forlater vi nå dikteren Fet, og går over til det herlige diktet, «Jeg har kommet til deg med en hilsen…»

Я пришел к тебе с приветом…

Я пришел к тебе с приветом,
Рассказать, что солнце встало,
Что оно горячим светом
По листам затрепетало;

Рассказать, что лес проснулся,
Весь проснулся, веткой каждой,
Каждой птицей встрепенулся
И весенней полон жаждой;

Рассказать, что с той же страстью,
Как вчера, пришел я снова,
Что душа все так же счастью
И тебе служить готова;

Рассказать, что отовсюду
На меня весельем веет,
Что не знаю, сам что буду
Петь,- но только песня зреет.
1843

Jeg har kommet til deg med en hilsen…

Jeg har kommet til deg med en hilsen
Å fortelle at solen har stått opp
At den skinner med varmt lys
I bladene har det begynt en skjelving;

Å fortelle at skogen har våknet,
Alt har våknet, hver en kvist
Hver en fugl er livnet opp
Full av tørst etter våren;

Å si at med samme lidenskap
Som i går er jeg kommet på ny,
At sjelen er helt klar
Til å tjene lykken og deg;

Å fortelle deg at fra alle steder
er det glede i luften til meg,
Å fortelle deg at jeg selv ikke vet
Hva jeg skal synge  – bare at en sang er moden.

1843

Transkripsjon og gjendiktning

Ja prisjol k tebje s privjetom…

Ja prisjol k tebje s privjetom,
Rasskazatj, sjto solntse vstalo,
Sjto ono gorjatsjim svetom
Po listam zaterpetalo;

Rasskazatj, sjto les prosnulsja,
Vesj prosnulsja, vetkoj kazjdoj,
Kazjdoj ptitsej vstrepenulsja
I vesennej polon zjazjdoj;

Rasskazatj, sjto s toj zje strastjio,
Kak vtsjera, prisjol ja snova,
Sjto dusja vsje tak zje sjastjio
I tebje sluzjitj gotova;

Rasskazatj, sjto otovsiodu
Na menja veseljem vejet,
Zjto ne znaio, sam sjto budu
Petj,- no tolko pesnja zrejet.

Med en hilsen til deg er jeg kommet…

Med en hilsen til deg er jeg kommet
For å si at solen er oppe
At dens varmende stråler har flommet
Over blader som ikke vil stoppe;

For å si at skogen ei sover,
Det har våknet alt, hver eneste kvist
Hver eneste fugl landet over
Har tørst etter våren så visst;

For å si jeg er kommet på ny
Med lidenskapen som før,
At sjelen på lykken vil by
Og tjene ditt gode humør;

For å si at fra alle steder
er det glede i luften for meg.
Jeg vet ikke hva sangen min heter
Kun at en sang er på vei.

Engelsk oversettelse til dette og andre dikt (med russisk original) av Fet finner dere her.

Om gjendiktningen

Jeg har prøvd å gjendikte dette diktet, som jeg selv ville diktet det, om jeg skulle bruke formen og innholdet til Fet. Her er det altså det lyriske, og ikke oversettelsen som er det viktigste. Diktet har 10 stavelser i første linje, siden stort sett 8, og det rimer i annenhver linje, kryssrim. Alt dette går ikke an å få med, men noe skal jeg nok klare. Resultatet blir en nokså fri gjendiktning, som fungerer på norsk, men som kanskje har mer av Eivind Salen enn Afanasij Fet i seg. Og det tror jeg kanskje ikke den gamle, fete adelsmann vil være så fornøyd med.

Kommentar til oversettelsen

горячим betyr varmt, og står i instrumental. Затрепетало er fortid i intetkjønn av det perfektive verbet затрепать, som betyr «beve» eller «skjelve».  Forstavelsen за- betyr vanligvis at noen har startet opp med noe, gått i gang med noe eller brutt i noe. По листам betyr i bladene, dativ flertal, og best oversatt til norsk blir det kanskje med «i bladene har det begynt å beve», eller den jeg valgte «i bladene har det begynt en skjelving». Jeg skulle gjerne hatt det aktive verbet aktivt også på norsk, men det lar seg ikke gjøre, med noen løsning jeg kan se.

Andre strofe har ikke de store utfrodringene, selv om originalen gjør utstrakt bruk av den frie ordstillingen, og kasusene for å vise hva som hører til hva. Встрепенулся er fortidsformen av det refleksive verbet встрепенутьс\, som betyr «livne opp» eller «(på ny) bli livlig», et herlig ord!
Tredje strofe har kanskje en fortolkningsutfordring, eller så er det bare jeg som er dårlig i russisk. Что душа все так же счастью/ И тебе служить готова; Ord for ord er dette greit, «at sjelen er alt eller helt», tak betyr slik, og zje er en partikkel som kan sammenlignes med vår «jo», i betydningen «det er jo klart», так же kan også bety «slik at». Men så er det hva som hører til hva, счастью betyr lykke, og står i dativ, slik at oversettelsen «til lykken» på norsk blir mulig. Det samme gjelder тебе, som betyr «deg», og også står i dativ, slik at det kan bli oversatt «til deg». служить готова betyr «klar til å tjene», og det må altså være «til deg og til lykken», eller klar til å tjene lykken og deg. Jeg tror jeg har funnet ut av fortolkningsutfordringen, men inntil jeg har hørt med noen innfødte russere, kan jeg ikke være riktig helt sikker.
отовсюду betyr strengt tatt fra overalt, sammensatt av от = fra og всюду = overalt. Веет er presens 3. pers sing av веять, som betyr vaie eller blåse, lufte, og det blir brukt i betydningen веет весной = det er vår i luften. Her er det altså весельем i luften, og det betyr lykke. Vakkert! зреет betyr moden, og bør oversettes slik, selv om de fleste engelske oversettelser jeg har sett, har noe sånt som «sang vil bli» eller «sang vil komme». Moden passer bedre, siden det er et ord som hører naturen til.

Kommentar til diktet
Dette er et overstadig lystig vårdikt. Man kjenner virkelig hjertet glede seg ved å lese det, selv i oversettelse, og selv i en fri gjendiktning som min. Det er selve våren som kommer med hilsen. «Jeg er her!»

Pusjkins beslektede vinterdikt finner dere her.