Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.

 

Reklamer

Til ***, av Aleksander Pusjkin

Dette posten fikk sin revisjon januar 2018. Den var allerede ganske gjennomarbeidet, men kommentarene er renskrevet og omarbeidet, formatet endret litt og glosene lagt til i en gloseliste. Jeg har også skrevet en gjendiktning, og lagt til.

*

I dag skal jeg presentere det kanskje vakreste og mest kjente kjærlighetsdiktet i russisk litteratur. Det er skrevet av Aleksander Pusjkin, selvsagt, og det er dedikert til Anna Petrovna Kern. Hennes historie, og forholdet mellom henne og Pusjkin, skulle ha interesse også for dem som ikke er interessert i dikt.

Jeg vil moderere meg litt når jeg kaller diktet det vakreste og mest kjente i russisk litteratur. Den prisen går til Я вас любил (Ja vas liubil – Jeg elsket Dem), også skrevet av Pusjkin, kanskje også skrevet til Kern, men det diktet kommer helt i en særstilling. Her er poenget at den elskende poeten ikke føler seg verdig den elskede kvinnens kjærlighet, ordet elske står i fortid (люьил – elsket), og det slutter berømt med ønsket om den elskede skal finne en annen, fordi han elsker henne så høyt. Det er et veldig vakkert dikt, jeg liker det helt uforbeholdent, men som kjærlighetsdikt har det den mangel at poeten ikke ønsker den han skriver til. Det er et kjærlighetsdikt der kjærligheten ikke ønskes gjengjeldt.

Dette diktet her, derimot, kan leses opp på første date, på bryllupsdagen og hver dag gjennom ekteskapet. Det er en dedikert hyllest, med ønske om oppfølging, et ordentlig kjærlighetsdikt til en kvinne man forguder, men også vil ha. Det er vanskelig å se for seg det kan gjøres vakrere, se særlig på første strofe, der poeten husker å ha sett henne, «i et vidunderlig øyeblikk/ der hun trådte frem for ham/ som et flyktig syn / som et geni av ren skjønnhet».

Diktet har også stor kulturell betydning. Setningen Я помню чудное мгновенье (Ja pomniu tsjudnoe mgnovenje – jeg husker et vidunderlig øyeblikk) er veldig rett frem russisk, den kan fullføres hver gang noen begynner med «jeg husker» (я помню). De som kjenner noen russere kan prøve seg, og se hvilken flott effekt det gir. Det samme kan tredjelinjen i førstestrofen, «som et flyktig syn», det kan brukes om alle man synes man ser for lite, som drar igjen for fort etter å ha kommet, eller som sjelden kommer.

Jeg vil også spandere noen ord på Anna Petrovna Kern (1800 – 1879), til hvem diktet er tilegnet. Hun var gift med den 35 år eldre Ermolaj Fjodorovitsj Kern, som hun ble gift med i 1817. Han var da 52 år, hun var 17. Ermolaj Fjodorovitsj var krigshelt fra Napoleonskrigene, og endte opp som general til slutt. Det var imidlertid ikke noe lykkelig ekteskap han hadde med Anna Petrovna, i hvert fall ikke fra hennes ståsted, noe hun skrev åpent ut i brev (Det er umulig å elske ham, – det er meg ikke engang mulig å respektere ham, – for å si det rett ut, så hater jeg ham – Wikipediaartikkel om E. F. Kern).

Sånne kvinneskjebner finnes det mange av. Den russiske maleren Vasilij Pakirev (1830 – 1890) har et berømt maleri av motivet, неравный брак (neravnyj brak – ujevnt ekteskap). Det henger på Tretjakov-museet i Moskva, og kan derfra også ses på nettet. Da hun treffer Pusjkin og Pusjkin skriver diktet til henne i 1825 har det ulykkelige ekteskapet altså vart i syv år, og resultert i to barn. Det er ganske sannsynlig at hun og Pusjkin her har et seksuelt forhold. Året etter skiller hun seg fra sin mann. Hun gifter seg senere på ny, denne gangen med en 16-åring. Hun er da selv 46. Kanskje er det en slags form for hevn?

Det går ikke an å si Anna Petrovna Kern levde noe lykkelig liv. Hun vant kjærligheten til Russlands største poet, men det var det mange kvinner som gjorde. Men det var Anna Petrovna som ble tilegnet det vakreste av kjærlighetsdiktene Pusjkin skrev, det er hun som er et geni av skjønnhet, og det som gir hjertet rikdom og inpirasjon, liv, tårer og kjærlighet. Det er en overstrømmende hyllest. Og kanskje derfor også en russisk tragedie, at denne fantastiske kvinnen bare fant varig sammen med en som var altfor gammel og en som var altfor ung, og ingen som kunne gjøre henne lykkelig.

Det er til å gråte over.

К ***

Я помню чудное мгновенье:
Передо мной явилась ты,
Как мимолетное виденье,
Как гений чистой красоты.

В томленьях грусти безнадежной,
В тревогах шумной суеты,
Звучал мне долго голос нежный
И снились милые черты.

Шли годы. Бурь порыв мятежный
Рассеял прежние мечты,
И я забыл твой голос нежный,
Твои небесные черты.

В глуши, во мраке заточенья
Тянулись тихо дни мои
Без божества, без вдохновенья,
Без слез, без жизни, без любви.

Душе настало пробужденье:
И вот опять явилась ты,
Как мимолетное виденье,
Как гений чистой красоты.

И сердце бьется в упоенье,
И для него воскресли вновь
И божество, и вдохновенье,
И жизнь, и слезы, и любовь.

1825

K***

Ja pomnio tsjudnoje mgnovenije
Peredo mnoj javilas ty,
Kak mimoletnoje videnije,
Kak genij tsjistoj krasoty.

V tomlenjakh grusti beznadezjnoj,
V trevogakh sjumnoj sujety,
Zvutsjal mnje dolgo golos nezjnyj
I snilis milye tsjerty.

Sjli gody. Burj poryv mjatezjnyj
Rassejal prezjnie metsjty,
I ja sabyl tvoj golos nezjnyj,
Tvoi nebesnye tsjerty.

V glusji, vo vrake zatotsjenja
Tjanulis tikho dni moi
Bez bozjestva, bez vdokhovenja,
Bez slez, bez zjizni, bez liubvi.

Dusje nastalo probuzjdenje:
I vot opjat javilas ty,
Kak mimoletnoje videnje,
Kak genij tsjistoj krasoty.

I serdtse bjåtsja v upoenje,
I dlja njevo voskresli vnov
I bozjestvo, i vdokhnovenje,
I zjizn, i slezy, i liubov.

1825

Min oversettelse

Til ***

Jeg husker et vidunderlig øyeblikk:
Foran meg opprant du
Som et flyktig drømmesyn,
Som et geni av ren skjønnhet.

I lengslenes håpløse tungsinn,
I uroens bråkete jag,
Lød til meg lenge den ømme stemme
Og drømte lenge de kjære trekk.

Årene gikk. Stormens opprørske vindkast
Spredde tidligere drømmer,
Og jeg glemte din ømme stemme,
Glemte dine himmelske trekk.

I ødemarken, i det mørke fangenskap
Trekkes stille dagene mine
Uten rikdom, uten sjel,
Uten tårer, uten liv, uten kjærlighet.

Sjelen kom vekking:
Og se om igjen opprant du,
Som et flyktig drømmesyn,
Som et geni av ren skjønnhet.

Og hjertet slår på ny i beruselse,
For i det gjenoppstår på ny
Både rikdom og inspirasjon,
Og livet og tårer og kjærlighet.

Kommentar til oversettelsen

Det er vanskelig å den enkle og klare russisken oversatt til et begripelig norsk, men jeg gjør et forsøk. Målet er å få god flyt, sånn som originalen har det.

Чудо er «under» eller «mirakel», adjektivet чудный har grunnbetydning «mirakuløs» eller «underfull», men det kan også bety «vindunderlig», «prektig». Vi ser hvordan betydningene er beslektet, det er et «underbart» øyeblikk (мгновенье – mgnovenje) poeten husker. мимолетное betyr «flyktig», видение kan godt oversettes med «syn», men det er altså mer en «visjon» eller «drømmesyn» enn et hverdagslig syn av en hverdagslig ting. «Som et geni av ren skjønnhet», det er en vidunderlig linje til å avslutte en vidunderlig strofe. Vi skulle kanskje hatt med en hel artikkel om at dette er ordet geni som det ble brukt på begynnelsen av 1800-tallet, der geniet hadde uforklarlige egenskaper som skilte ham (eller i veldig sjeldne tilfeller hun) fra alle andre. Her er det geni av ren skjønnhet. Makeløst.

Томление er lengsel. Грусть er «vemod», «tungsinn». Тревога er «uro», «engstelse» (eller «alarm»). Суета er «jag», «hast», «uro», «oppstandelse», men kan også være «forfengelighet», «tomhet». Звучать er lyde. сниться er «å drømme» (russeren har det å drømme i refleksiv, man «drømmer seg»). Jeg har litt problemer med det siste ordet i denne strofen, черты. Jeg velger å tro at det må være av Черта, som betyr «strek», «grense», «område» eller «trekk», og at det er den fjerde betydningen som her gjelder. Det passer også når ordet kommer igjen som avslutning av neste strofe også. Formuleringen halter imidlertid voldsomt på norsk.

Буря er storm, Бурь er genitivsformen. Порыв er et «vindkast». Мятеж er opprør, мятежный  er adjektivavledningen (opprørsk). Рассеять er å «spre» eller «splitte».

Глушь er «tykning» eller «villnis», eller «ødemark». В глуши blir «i villniset», eller som det vel egentlig skal forstås «i granskogen», «i ødemarken», altså et sted det ikke er noe sted å være. Мрак er «mørke». Заточение er et boklig ord for «innesperring», eller «fengsel». Тянулись er flertall, fortid og refleksiv av тянуть, som er «å trekke». Тянуться blir enten egenskapen «å være tøyelig», eller det å «trekke» eller «strekke» seg. Det er altså dagene til den elskende poeten som trekker seg langsomt av sted. Вдохновенья er genitiv av вдохновение, som kan oversettes med «inspirasjon».

Настать er «å komme» (som at dagen, natten, våren eller andre tider kommer) пробужденье er «vekking», eller «oppvåkning» (пробуждать/пробудить er «å vekke»).

Упоение er «beruselse», «rus», «henrykkelse». Воскресить er å «la oppstå, oppreise, gjenoppvekke», for øvrig det samme ordet som russerne bruker for søndag, воскресение. Det er Kristi gjenoppstandelse det er snakk om. I diktet er det imidlertid de fem siste substantivene som gjenoppstår, og det i hjertet. Årsaken er dette synet av henne. Det gjør at rikdommen og inspirasjonen, og livet og tårene og kjærligheten gjenoppstår, nesten som fra de døde, som Jesus på korset.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

чудный 1. см чудесный (сверхъесвенный) mirakuløs, underfull», under- 2.  (прекасный) vindunderlig, prektig; deilig; yndig(прелестный)

томление (тоска) lengsel.
Грусть «vemod», «tungsinn».
Тревога er «uro», «engstelse» (eller «alarm»).
Суета er «jag», «hast», «uro», «oppstandelse», men kan også være «forfengelighet», «tomhet».
мимолетное betyr «flyktig»
Черта, som betyr «strek», «grense», «område» eller «trekk»

Бурь – genitiv -> Буря storm
Порыв er et «vindkast».
Мятеж er opprør, мятежный  er adjektivavledningen (opprørsk).
Рассеять er å «spre» eller «splitte».

(В) глуши – lokativ -> Глушь er «tykning» eller «villnis», eller «ødemark»
Мрак er «mørke».
Заточение er et boklig ord for «innesperring», eller «fengsel».
Тянулись – flertall, fortid -> Тянуться blir enten egenskapen «å være tøyelig», eller det å «trekke» eller «strekke» seg.
Вдохновенья – genitiv -> вдохновение, inspirasjon
Настать er «å komme» (som at dagen, natten, våren eller andre tider kommer)

пробужденье «vekking», eller «oppvåkning» (пробуждать/пробудить er «å vekke»).

Упоение «beruselse», «rus», «henrykkelse».
Воскресить er å «la oppstå, oppreise, gjenoppvekke»

Kommentar til diktet

I tradisjonelle, klassiske dikt med rim, så skal det være en spesiell forbindelse mellom ordene som rimer. Første strofe er et mønstereksempel, med (чудное) мгновенье – (мимолетное) виденье, og  (явилась) ты – (чистой) красоты, på norsk (vidunderlig) øyeblikk – (flyktig) syn, (opprant) du – (ren) skjønnhet. Det vidunderlige øyeblikket hadde det flyktige synet, den rene skjønnheten er du.

Merk at diktet nokså direkte følger historien til Aleksander Pusjkin og Anna Pavlovna Kern. Det går seks år mellom første og andre møte. I den tiden glemte han hennes ømme stemme og himmelske trekk, som det står i strofe 3.

Ellers har diktet 6 strofer, hver med fire linjer. Linjene 1 og 3, og 2 og 4 rimer. Til tross for at diktet er kort, er det mange ord og vendinger som hentes opp igjen, og blir gitt nye betydninger.

Poenget er at når poeten ser denne skjønnheten, så er det som hele han våkner til liv. Bare minnet om dette synet, holder ham oppe i årevis. De årene hun var borte, fantes ikke de viktige tingene i livet hans. Det var ingen rikdom, ingen inspirasjon, og heller ingen liv, tårer eller elskov. Legg merke til at også tårer er med i dette, noe som for eksempel kan tolkes til at livet var følelsesløst, ingenting betydde noe. Det var ikke en gang grunn til å gråte.

Men så kom hun altså en gang til. Og straks vektes alle disse følelsene på ny.

Как гений чистой красоты, Pusjkin, Я помню чудное мгновенье, Как мимолетное виденье, Передо мной явилась ты

Min gjendiktning

Gjendiktningen er ikke ferdig, som man ser.

Til ***

Jeg husker en vidunderlig stund:
Der foran meg stod du pen,
Som et et syn et drømmesekund,
Som et geni av skjønnhet ren.

I lengslenes håpløse, tunge sinn,
I uroens bråkete jag,
Lød meg lenge den ømme stemmen din
Og drømte lenge de kjære trekk.

Årene gikk. Stormens opprørske vindkast
Spredde tidligere drømmer,
Og jeg glemte din ømme stemme,
Glemte dine himmelske trekk.

I ødemarken, i det mørke fangenskap
Trekkes stille dagene mine
Uten rikdom, uten sjel,
Uten tårer, uten liv, uten kjærlighet.

Sjelen kom vekking:
Og se om igjen opprant du,
Som et flyktig drømmesyn,
Som et geni av ren skjønnhet.

Og hjertet slår på ny i beruselse,
For i det gjenoppstår på ny
Både rikdom og inspirasjon,
Og livet og tårer og kjærlighet.

ES2018

Ord over grind, av Halldis Moren Vesaas

Det blir litt halvgjort arbeid i dag, men det er ikke noe halvgjort over diktet jeg skal presentere. Det er av de vakreste diktene jeg kjenner på norsk, og alle som leser det og skjønner det blir selv vakre. Det er skrevet av Halldis Moren Vesaas i 1955, da hun var 48 år gammel. Hun hadde allerede levd et rikt liv, med to verdenskriger, og et forhold og ekteskap med Tarjei Vesaas. Jeg vil vokte meg for å tolke diktet for direkte, noe av kraften er nettopp de ordene som ikke blir sagt. Her handler det om dyp og inderlig kjærlighet, der ordene vanskelig kan nå frem, der man kanskje alltid vil være ensom, der grensene mellom to personer alltid vil måtte være, uansett hvor tett man måtte leve sammen. Jeg skal ikke bruke flere ord på å forflate hva Vesaas skriver dirrende vakkert.

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

1955

Kommentar til diktet

Jeg skal bare skissemessig skrive noen forslag til tolkninger. Den innerste grinden er så langt man kan slippe andre mennesker inn til seg. Her er det nok kanskje ikke bare at man ikke har lyst til å slippe noen enda lenger inn, det er ikke engang sikkert det er mulig. To mennesker vil på noen måter alltid være litt fremmede for hverandre, det vil alltid være noe de ikke helt kan forstå. Innenfor denne grinen er man derfor helt alene, der er ensomheten. Likevel leser i hvert fall jeg første strofen som kjærlig, positiv og optimistisk. Det at begge erkjenner at de har sine grenser, og i full tillit slipper hverandre helt inn til den, det lyser fred og trygghet over en slik erkjennelse. I strofe to blir en slik tolkning forsterket, det er tillit og ro mellom de to.

Strofe 3 er så enkel og vakker at man får bare lyst til å gråte. Der henvender den ene seg til den andre, men får ikke noen respons. Men det er tillit også i dette, for den som skriver diktet vet at han likevel er der. Det holder derfor bare å stå og se litt, se på ham. Tanken er at hun kjenner ham, og vet godt hvem han er. Om han ikke var helt hjemme denne gangen, vil han helt sikkert være det den neste, eller neste etter der igjen. Det kan være så enkelt og liketil at man ser på sin ektefelle eller kjæreste som sitter der i sofaen, gjør et eller annet. Alt hva denne personen står for og som du kjenner godt og elsker, det gjelder, selv om det kanskje ikke gjelder akkurat der og da.

I strofe 4 er det den andre som kommer til henne. Det kan tolkes direkte, han kommer på besøk, eller på det personlige plan, der han også kommer på besøk. Det er en veldig aksept for hvem en selv og den andre er, og full kontroll og full tillit på hvor man har hverandre. Man ser en så enkel ting som at hun ikke trenger å prestere noe når han kommer, hun trenger ikke gjøre seg til, han smiler med en gang han ser henne. Det er det som er å ha det trygt og godt i kjærlighet med en annen, det er det som er å ha heim i hus.

Halldis Moren Vesaas har i det hele tatt skrevet noen av de vakreste og dypeste kjærlighetsdiktene vi har i dette landet. Dette diktet er imidlertid ment som et vennskapsdikt, som hun presiserte flere ganger gjennom livet, og som datteren tok med i forordet til en samleutgave fra Samlaget i 1998. Jeg skal skrive mer om henne og om diktene hennes, senere. I februar måned skal jeg presentere fire dikt av henne.

Jeg elsket Dem, av Aleksander Pusjkin

Denne posten var nokså i orden som den var, så oppussingen i mars 2017 besto bare av litt utfyllende kommentarer, særlig til oversettelsen, og tillegg av en gloseliste. Når arbeidet først var i gang, laget jeg noen ekstra gjendiktninger også, i tillegg til mer utfyllende kommentarer, for de spesielt litterært interesserte.

*

I dag skal jeg presentere det kanskje mest kjente russiske diktet av dem alle. Det er skrevet av deres største poet, Aleksander Pusjkin, av ham har jeg allerede presentert diktet En vinterkveld, og jeg har skrevet litt om ham der. En grundigere omtale av forfatteren og poeten Aleksander Pusjkin får vente, med Jeg elsket Dem er det diktet som skal ha oppmerksomheten.

Mitt først virkelige møte med dette diktet var sommeren 2007, hvor jeg var i Minsk for å studere russisk. Vi fikk i oppgave å lære dette diktet utenatt, og jeg husker hvordan jeg satt ved den kunstige innsjøen noen kilometer utenfor, og forsøkte å la diktet flyte gjennom hodet. Det var akkurat som det kom en egen tone i diktet, og jeg lærte det med en melodi, selv om diktet egentlig ikke har noen melodi, i hvert fall ikke noen jeg skjønner. Diktet er også så rent lydlig vakkert, at jeg lærte det utenatt, faktisk både forlengs og baklengs, uten helt å vite akkurat hva alle ordene betydde. Vår russisklærer snakket bare russisk, og det var ikke alt hun forklarte jeg helt forsto.

Det skulle være grillfest, av alle ting mellom en norsk og en hviterussisk teatergruppe, hvor jeg kjente en av de norske, og derfor fikk lov til å være med. I bilen på vei utover sa jeg at vi skulle lære oss dette diktet, og de russiske jentene i bilen fremførte det øyeblikkelig og med stor glede og latter. Jeg husker også at jeg satt ved en kunstig innsjø, utenfor Minsk, der vi skulle grille, og deklamerte diktet for meg selv i hodet mitt. Av seg selv oppsto også en liten melodi til det, ordene flyter så fint, og det var så stille og stemningsfylt å sitte der med den kunstige innsjøen, utenfor Minsk, og tenke på Russlands mest kjente kjærlighetsdikt, Ja vas liubil, av Aleksander Pusjkin.

Я вас любил

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.

Min transkripsjon

Trykket er markert med apostrof. O skal leses som norsk «å», u som norsk «o». Russisk ‘ы’ blir gjengitt som norsk ‘y’, men er en litt mørkere lyd, litt mer bak i munnen, vanskelig å få til for utlendinger. Diktet skal leses langsomt.

Ja vas liubil

Ja vás liubíl: liubóv jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostiu, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

Min oversettelse

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den ikke lenger forstyrre Dem;
Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.
Jeg elsket Dem, målløst, uten håp,
Snart av sjenanse, snart av sjalusi (er jeg/blir jeg) pint;
Jeg elsket Dem så oppriktig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen elsket Dem som jeg.

Min gjendiktning

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger nære;
Jeg ønsker ingen sorg bli Dem til del.
Jeg elsket Dem, ordløst, fordømt,
Av sjenanse, av sjalusi – pint;
Jeg elsket Dem så inderlig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen kjærlighet som min.

Kommentar til språket og oversettelsen

Noe av briljansen i dette diktet ligger i at språket er så enkelt. Det lar seg riktignok ikke oversette like enkelt, så her vil jeg forsøke å forklare noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort.

Я вас любил er russisk for «jeg elsket Dem», вас er høflighetsformen for «deg». Selv om den ikke brukes lenger på norsk, hører den hjemme her. Vendingen Ja vas liubil blir gjentatt tre ganger i det korte diktet, hver gang forklart på en litt forskjellig måte. Verbet står i fortid, любил, men det er en ikke avsluttet fortid, ikke-perfektivt aspekt, som det formelt heter, så det er «jeg elsket Dem», ikke «har elsket Dem». Så følger et kolon, kanskje litt merkelig, og uvanlig, og det russiske ordet for kjærlighet, любовь. Her står det i formuleringen любовь еще, быть может, der det lille ordet еще betyr «ennå», og быть может er en omstokking av ordene på «kan være». Så: «kjærlighet kan ennå være». I oversettelsen må dette tolkes, og jeg ser kyndige oversettere prøver seg med litt forskjellig. Er det slik at han har håp om at denne kjærligheten kan bli noe av? At kjærligheten ennå eksisterer? Uttrykker det noe i fremtid, eller i nåtid, er det et håp eller en konstatering? På norsk ser det litt klønete ut, «kjærlighet kan ennå være». Men det er det som holder åpent mest av tolkningene i originalen.

Formuleringen i linje to er В душе моей угасла не совсем, direkte oversatt ord for ord: «I sjelen min slokket ikke helt». Det går ikke på norsk, vi kan ikke ha subjektet innbakt i verbet, så vi må omskrive slik at subjektet blir synlig. Verbformen угасла (ugasla – sloknet) er fortid i hunkjønn entall, så det innbakte subjektet er også grammatisk hunkjønn. På russisk er det neppe noe mystisk i dette, hunkjønnsordet i linjen over er любовь (liubov – «kjærlighet»), slik at det er kjærligheten som ikke er sloknet helt. På norsk kan vi oversette med å bruke det ubestemte pronomenet «den», noe som langt på vei vil tilsvare originalen. Det går kanskje også an å fylle inn med et konkret substantiv, som «kjærligheten», eller  «ilden» eller «flammen», men da legger vi altså til et ord som ikke står der i originalen.

I tredje linje brukes det russiske ordet for «hun», она, men det viser ikke tilbake til  «henne» eller «hun», altså personen, men til et substantiv av hunkjønn. Det er slik vi også gjør på norsk i nynorsk og mange av dialektene. Det grammatiske hunkjønnsordet å vise til er fremdeles любовь i linje 1, så det blir altså uttrykket et ønske fra ham til henne, om at kjærligheten hans ikke må plage henne. Fjerde linje har verbet печалить (petsjalit – bedrøve), subjektet я (ja – jeg) og вас (vas – Dem) direkte objekt. Så er det ничем (nitsjem – med ikke noe), et pronomen i instrumental, grunnord ничто (nisjto – ikke noe), slik at det blir, cirka: Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.

Безмолный er «målløs», på russisk som på norsk er det en boklig form. Først hadde jeg «uten ord» som oversettelse her, både i oversettelsen og gjendiktningen. Безнадежно er håpløst, eller «uten håp», som jeg har valgt å oversette det med. Substantivene робостью (med skyhet) og ревностью (med sjalusi) er begge satt i instrumental, så det er med skyhet og med sjalusi dikter-jeget blir pint. Томим er partisipp av verbet томить , «å pine», som partisipp altså «pint». Oversatt slik vil jeg imidlertid ikke få med det elegante То…, то…, i vendingen То робостью, то ревностью. Det lille ordet то er det russiske påpekende pronomenet, tilsvarende norsk «den» og «det», så direkte oversatt vil det bli: «det med sjenanse, det med sjalusi». Det er kunstig og uforståelig på norsk. Ofte blir denne konstruksjonen oversatt med snart.., snart…, altså «snart med skyhet, snart med sjenanse blir jeg pint». Oversatt slik blir linjen lang og tung, og det er lagt til både verb og subjekt til partisippet (blir jeg), der det på russisk bare er «snart av sjenanse, snart av sjalusi pint».

Syvende linje begynner en setning som fortsetter ut til diktet er ferdig. Den har en konstruksjon russisk ofte bruker ved sammenligner: так – как, på norsk vanligvis gjengitt med: «så (eller så mye)… at…» Det er også hva jeg har gjort. Искренно (iskrenno – oppriktig) og нежно (nezjno – kjærlig) er adverb, og sier noe om hvordan jeg-personen i diktet elsket, «så oppriktig», «så ømt». Her er det ingen spesielle problemer med oversettelsen, bare et valg hva av flere alternativ hva man vil sette inn for de russiske adverbene.

Ordet любимой i siste linje har alltid voldt meg litt problemer. Det er lett å kjenne igjen grunnstammen люб- i ordet, liub, transkribert. Det har med «å elske» og «kjærlighet» å gjøre, og blir brukt som verb, любить (liubit – elske), susbstantiv любовь (liubov – kjærlighet) og adjektiv, любимый (liubimyj – elskede). Ordboken har flere eksempler, og man støter på dem hele tiden. Men akkurat formen любимой, kan jeg ikke huske å ha sett så veldig mange steder. Jeg får heller ikke ordet og formen helt til å gå opp med noen av de opplagte alternativene jeg har funnet. Nettsiden Morfologija.ru har denne formen (endelsen -ой) for både subsantiv og adjektiv, i hunkjønn, og i kasusene akkusativ, genitiv, instrumental og lokativ. Stor norsk ordbok har bare любимый , og любимая, for hunkjønn, som adjektiv. Men morfologija.ru viser at любимая også kan fungere som substantiv, «en elsket». Da vil det gå opp i diktet, så lenge vi snakker om gramatikalsk kjønn, og ikke fysisk (den som skal elske kvinnen skal være en mann, men ordet for å betegne ham, любимой av любимая – en elsket, er hunkjønn). Verbet быть (være) gir subjektet et predikat. Direkte oversatt er frasen любимой быть другим (liubimoj byt drugim – en elsket være en annen), og hele linjen Как дай вам бог любимой быть другим (kak daj vam bog liubimoj byt drugim – at gi Dem Gud en elsket være en annen). Другим (drugim – en annen) står i instrumental, i den litt spesielle regelen russisk har at i formuleringer som «jeg var lege», «jeg skal bli advokat», når subjektet og det subjektet skal bli, er eller har vært er det samme, så skal predikatet (altså det subjektet skal bli, eller har vært) i instrumental. Så быть другим (byt drugim) er standard russisk, «være en annen», med «en annen» i instrumental, другим. Любимой (liubimoj – en elsket) er ikke instrumental, men akkusativ, og er objektet i setningen gi dem Gud, altså svaret på spørsmålet «Hva skal Gud gi?» En elsket, direkte objekt, akkusativ. Så følger påhenget быть другим, slik jeg har forklart.

Gloseliste

угасла – fortid, fem -> угаснуть/угастать 1. (об огне) gå ut, slokne 2. перен. svinne, slokne, sykne hen

тревожит -> тревожить 1. вс– (вызывать беспокойство) gjøre urolig, forurolige, engste 2. по– (нарушить покой) forstyrre

печалить bedrøve, gjøre trist {forstemt}

безмолвно -> безмолвно книжн. taus, stum; stille, tyst, ordløs; målløs; stiltiende

робостью – instrumental -> робость skyhet, fryktsomhet

ревностью – instrumental -> ревность sjalusi, skinnsyke

томим –  partisipp, mask entall -> томить 1. ис– (тяготить)pine, plage; trykke (тяготить) 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)

Kommentar til diktet

Dette er som nevnt det mest populære av samtlige russiske dikt, og det er vanskelig å finne en utdannet russer som ikke kan det utenatt, eller en russer i det hele tatt som ikke kan sitere store deler av det. Alle kjenner det. Også folk som lærer seg russisk som fremmedspråk vil meget sannsynlig kjenne igjen linjer fra dette diktet.

Det er et kjærlighetsdikt som treffer den russiske folkesjelen. Her er ikke ønsket om å erobre den utkårne, men at en annen skal gjøre det, en som fortjener det bedre eller er henne mer verdig. Det er en alldeles ydmyk, forsonet tone i dette diktet. Alt er avklaret, og poeten har innfunnet seg med sin skjebne som ulykkelig elsker. Det er ikke spor av klage. Pinslene i linje 7 er også fullt ut akseptert, de er som de må være, når man har elsket så ømt som denne har gjort det. Til og med ønsket om at det er en annen som må få den elskede ser ut til å være helt avklaret. Det finnes ikke make til dikt som utstråler en sånn ro, og en sånn kjærlighet og en sånn ren beskrivelse av hvordan det føles å elske betingelsesløst, som dette diktet.

Jeg skal ikke gå i noen dypere filosofisk diskusjon om hva ekte kjærlighet er for noe, om det krever ønsket om å eie eller nettopp ikke krever det, om begjæret må være med, eller om begjæret bare ødelegger. Det finnes vakker kjærlighet innen alle kategorier.Det jeg mener Pusjkin har beskrevet er den russiske, ideale kjærligheten, eller den ideale kjærligheten slik den finnes i Russland. I dette folket er selvfølelsen noe helt spesielt, og et sterkt ønske om verdighet er alltid blandet med en enda sterkere følelse av mindreverdighet, stoltheten går hånd i hånd med skamfølelsen, de er langt mer klare for å gi det aller største offer, enn for å innkassere den aller største gevinst. Det er dette Pusjkin uttrykker i diktet, den elskende poeten ofrer heller kjærligheten sin, enn å ønske den fullendt. Selv ikke-russere må la seg gripe, jeg kan vanskelig forestille meg noe vakrere dikt.

Utfyllende kommentarer

Jeg legger ved litt utfyllende kommentarer til dette diktet her, kommentarer som går litt mer over i litterær analyse.

Diktet har 8 linjer, 4 av dem begynner med ordet jeg, я. Det henvender seg til en kvinne, i høflig form, Dem, (вас), noe som viser at det er en avstand mellom de to, de er ikke helt fortrolige. Verbet står konsekvent i fortid, elsket, любил, så det er en kjærlighet fra fortiden dikter-jeget skriver om. Dette er også med på å markere avstand. Tre av linjene begynner med denne frasen, Jeg elsket Dem, det er mye i et dikt på bare 8 linjer. I første linje fortsetter det med at kjærlighet ennå kan bli, og videre at det ikke er sloknet helt i sjelen på dikter-jeget. I femte linje fortsetter det med adverb som beskriver hvordan han elsket, «uten ord», «uten håp», безмолвно, безнадежно, og videre med at han ble eller er (russisk skjuler tiden av verbet her, mer enn det, de skjuler hele verbet, og setter bare partisippet til substantivet uten noe sammenbindingsverb) pint av fryktsomhet og sjalusi. Så er det til slutt i syvende linje, der «Jeg elsket Dem» innleder en hel setning, en hel frase, knyttet sammen med  так – Как , så mye… at.., først med так , «så», искренно (oppriktig), нежно (ømt, kjærlig) er adverbene han velger nå, og han elsket så oppriktig og ømt, at han ønsker at hun skal bli elsket av en annen.

Dette er en nesten unaturlig, usunn måte å elske på. Det er en kjærlighet som kan gå fra en mor eller en far til et barn, men det er ikke det som det er snakk om her, dette er helt klart kjærligheten fra en mann til en kvinne. Det hører med til våre instinkter å også ønske den kvinnen vi elsker, det er en del av livets gang. Kanskje kan jeg prøve meg med det litt uanalytiske at vi ønsker oss det perfekte, fordi det vil gi oss det perfekte avkom, at det er noe feil om vi ønsker oss at den perfekte make skal tilhøre en annen. Likevel er det noe svært vakkert over det Pusjkin skriver, for i det at vi ønsker oss det perfekte for oss selv, ligger det noe egoistisk. Kanskje kan man, fortsatt uanalytisk, si at man ønsker den perfekte make og det perfekte avkom for én selv, mens om vi virkelig, virkelig elsket noen, for den personen egen del, så ville vi ønsket det beste for denne. Så vi beveger oss over i en platonisk, filosofisk, nesten religiøs form for kjærlighet. Russerne er svært følsomme mennesker, så den platoniske, filosofiske kjærligheten er neppe noe for dem. En slik lesning vil ikke treffe den russiske folkesjelen. Da er det mer nærliggende å lese dette som et uttrykk for det berømte russiske mindreverdighetskomplekset, der i dette tilfellet den elskende ikke føler seg verdig den elskede, og derfor overbeviser seg selv om at han ikke vil ha henne. Det er derfor, tror jeg, diktet har så sterk virkning i Russland, der det er noe nær et nasjonaldikt, mens andre kulturer strever litt med å forstå det, og til og med har foreslått at diktet skal være «ironi» eller «sarkasme».

Mange har av en eller annen grunn en oppfatning av at russisk er et hardt, tungt og utilgjengelig språk, med mange skumle, sinte lyder. Det er ikke det, det har mange myke lyder, mange syngende konsonanter og mange varianter av hvislelyder, stemte og ustemte. I dette diktet er de myke og behagelige lydene fullstendig dominerende, det er bare en eneste k i trykksterk stavelse i hele diktet, i ordet iskrenno (искренно – oppriktig), nær slutten. De andre k’ene er i de trykksvake småordene tak – kak (так – как, så (mye)… – at…) i den siste sammenligningen. Fonemet ‘k’ kan som ingen annen lyd stanse flyten og sangen i en linje. Her er det svært mye l, v, m, s og z, mye sjtsj, zj og sj, konsonanter som kan synges eller viskes. Vokalene er bakre og avslappede, iu, je, o (norsk å), a og u (norsk o), ikke mye skjærende i og y. Der den skjærende lyden, i, er trykksterk, og lang, så er det også i de skjærende ordene, tomim (pint) og drugim (en annen). Selv om man ikke forstår et eneste ord, flyter dette diktet fint av seg selv. Leser man det selv, trenger man ikke anstrenge verken tungen eller stemmebåndet, det ligger mykt og behagelig i munnen, som en pust. Det er ikke mulig å få til det samme med de germanske språkene. Der må man søke etter andre effekter.

Vi kan også legge merke til i dette diktet at verken han eller henne er beskrevet på noen måte. Det eneste det handler om, er kjærligheten hans. Alle adjektivene og adverbene handler om den, alle beskrivelsene er om den. Den har ikke sloknet i sjelen, han ønsker ikke at den – altså kjærligheten hans – skal uroe henne, han ønsker ikke å bedrøve henne på noen måte. Linje 4 er den eneste som ikke direkte handler om kjærligheten han føler til henne, der er det han som ikke vil bedrøve henne. Så er kjærligheten ordløs, håpløs, og det er den som piner ham eller på grunn av den han blir pint av sjalusi og fryktsomhet. Det er også det han elsker henne så oppriktig og ømt, som gjør at han ønsker hun skal få en annen å elske henne som ham. Det er kjærligheten som er hovedsaken, han – subjektet som føler denne kjærligheten, – blir rent underordnet. En så stor og øm og ekte kjærlighet, kan ikke annet enn å ønske det beste for den elskede.

Videre er det et dikt fritt for kompliserte bilder og sammenligninger. Her er ingen metaforer og omskrivninger, annet enn i linje 2, hvor kjærligheten ikke er sloknet i sjelen hans ennå. Ellers er det ord som står i sin leksikalske betydning, diktet er et klassisk eksempel på «poesi uten bilder», som Michael Watchel skriver i Russian Poetry (Cambridge, 2004). Det er ganske typisk for Pusjkin å gjøre det enkelt for leseren. Det er derfor han er elsket av folket. Man trenger ingen utdannelse og hjelp for å lese ham, det holder å kunne russisk, noe alle russere selvfølgelig kan. Men i dette korte diktet er det selvsagt ekstraordinært, det er nesten færre bilder her enn i vanlig dagligtale.

Skal vi gå litt nærmere inn på oppbygningen av diktet, så ser vi at diktet på tross av at det består av én strofe likevel på en måte er delt i to. Første del er de fire første linjene, de inneholder én tanke, om at kjærligheten ennå er til stede, og at han håper hun ikke uroes og bedrøves av den. Andre del er de fire siste linjene, som beskriver hvordan kjærligheten virker på ham. Disse linjene beskriver hvordan han elsker ordløst, håpløst, oppriktig og ømt, hvordan sjalusi og sjenanse piner ham, og hvordan han ønsker hun skal bli elsket av en annen. Rimene er A-b-A-b-C-d-C-d, stor bokstav er kvinnelig utgang (trykklett), liten mannlig (trykktung). I både de kvinnelige og mannlige rimene ser vi at ordene henter opp en lyd fra det andre tilsvarende rimparet, lyden zj (ж) i de kvinnelige, m (м) i de mannlige. Det skaper et slags slektskap, совсем – ничем, томим – другим og может – тревожит, безнадежно – нежно. Eller på norsk Helt – ikke noe, pint – annen og, kan – uroe, uten håp – ømt. Det er måte på hvor mye én skal lese inn i ord som slik gjennom rim henger sammen, men rimene og de felles lydene skaper en helhet i diktet og støtter kanskje opp under det fullendte, kontrollerte som i hvert fall jeg synes diktet representerer.

På norsk er det et begrenset antall ord som rimer. Vi merker det særlig i gjendiktninger, der det for oversetteren er om å gjøre å presse inn de norske ordene og lydene det går an å rime på, til slutt i linjene. Uansett hvilket språk og hvilken tid det er, ligner oversatte dikt på hverandre, det er vanskelig nesten til det umulige å beholde originalens egenart. Russisk er et mye rikere språk når det gjelder rim, men også der klaget Pusjkin selv over rimenes begrensninger. Den erfarne leser vet hvilket ord som kan forventes å rime på et annet ord, også på russisk, selv om det her altså er større muligheter til å variere og overraske. Her slutter sjette linje på tomim, «pint», og man kan da forvente liubím (elsket), som rim. Ordet for elsket forekommer, i formen liubimoj, men bare inne i linjen. Rimet er drugím, noe som er overraskende, slik det også er overraskende at den elskende jeg-personen ønsker en annen til å elske den elskede kvinnen.

*

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.
Ja vás liubíl: liubív jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostuy, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

 

Ny gjendiktning

Dette diktet er så fint at det tåler en gjendiktning til. Jeg lar imidlertid den første gjendiktningen stå.

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå bli,
I sjelen min er ilden ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger gi;
Jeg ønsker ingen sorg til Dem bli delt.
Jeg elsket Dem, håpløst, uten ord,
Og sjenanse, og sjalusi, piner meg
Jeg elsket Dem med en inderlighet så stor,
At gi Gud en annen elsket Dem som jeg.
*
Og helt til slutt en omdiktning, som om jeg skulle skrevet diktet selv, nå (fritt etter Pusjkin, selvsagt):

Jeg elsket deg

Jeg elsket deg: det kan ennå gjelde,
Min kjærlighet er ikke sloknet bort;
Men la nå dette ikke plage deg så veldig;
Jeg ønsker intet vondt til deg bli gjort.
Jeg elsket deg, så håpløst, og forsiktig,
Av sjenanse pint, og sjalusi som piner meg
Jeg elsket deg så inderlig og oppriktig,
At må Gud gi en annen elsket deg som jeg.

Genre, av Sigbjørn Obstfelder

Som fortsatt forholdsvis nygift mann er det på sin plass med et vakkert dikt om kjærligheten. Det er et av flotteste diktene jeg vet i sjangeren, jeg likte det lenge før jeg begynte å like dikt. Det er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900), og utgitt i hans debutsamling Digte. Så mange flere diktsamlinger rakk han ikke å gi ut i sin levetid, dessverre. Det ble med spredte enkeltdikt, og ikke fullt så vellykkede forsøk i andre sjangere.

Diktet «Genre» skiller seg kanskje litt ut i fra de andre diktene i samlingen, og Obstfelders øvrige produksjon. Her er ikke den eksistensielle angsten, kjent fra Jeg ser, her er lite av den uro og fremmedfølelsen som kjennetegner 1890-tallsdiktningen, og som Obstfelder var en del av. Dette er et lite stykke familielykke.

Vi må nesten ta med at Obstfelder selv aldri fikk oppleve noen lykke som dette. Han giftet seg aldri, og døde barnløs. Fra sin egen barndom og oppvekst kan det heller ikke være så mye å hente. Faren var strengt religiøs, moren døde tidlig. Og Sigbjørn var den syvende i en søskenflokk på 16, der syv vokste opp. I 1890 reiste han til Amerika, i et mislykket forsøk på å bli ingeniør. Da han kommer tilbake får han et nervøst sammenbrudd. I 1893 debuterer han altså som poet, 27 år gammel. Et eller annet har likevel gjort det mulig for ham å skrive et dikt som dette.

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvide, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

Kommentarer

Jeg elsker enkle åpninger i dikt. De sover. / Begge sover. Enklere blir det ikke. I en sjanger som skal være så økonomisk med ordene, sløser Obstfelder bort to linjer på å få sagt akkurat det samme. Det er bare ordet for subjektet som er byttet ut, de med begge. Så kommer den vakre, vakre sammensetningen Den lille deilige i vuggen. / Den store deilige i sengen, som så uimotståelig vakkert får frem mannens kjærlighet til sitt lille barn og til sin kone. Liten og deilig er barnet, skjørt i vuggen. Stor og deilig – og seksuell – er konen i sengen. Punktumet etter hver linje gir god pause til refleksjon, til å nyte. Det er mesterlig enkelt som Obstfelder her over fire linjer får frem gleden til en mann som betrakter sine sovende hustru og barn.

Så kommer over to strofer (i noen redaksjoner ser jeg det samme er samlet i èn) en liten beskrivelse av omgivelsene. Det er nattlampen som brenner, rullegardinet som er trukket tilbake, og en gasslykt utenfor.

Det er alt, står det så. I en linje helt for seg selv. Det kan bety så meget. For eksempel kan det tas direkte, at det som er beskrevet er alt som er der. Men det kan også leses større, som at dette er «alt som betyr noe», at her «har han alt», eller noe i de baner. Det kan leses som rikdom, eller fattigdom.

Linjen Hvor den flimrer vemodig! er karakteristisk Obstfelder, som også dalingen i teppet som er glidt ned er det. Svært ofte i diktene til Obstfelder er det noe som senker seg, eller noe som går nedover. Verbet flimre passer i Obstfelders og hans likes måte å se verden på. Der er ingenting fast, alt flimrer, alt er vanskelig å få tak på. Ordet vemodig passer på hans sinnstilstand, og stemningen som ofte er i diktene hans. Det er også typisk at han gir døde ting menneskelige egenskaper, at det her er gasslykten som flimrer vemodig. Formuleringen minner også om Hvor de graablaa skyer blir tunge, fra Jeg ser.

Gasslykten er for øvrig frekk nok til å forsøke å se på hans kones skulder, også en besjeling. Men her er det også et sjarmerende uttrykk for mannens beskyttelse for sin største skatt, konen. Selv ikke døde ting skal få se på nakne henne. Gaslygten får ikke se / det hvide som jeg eier!

Nest siste strofe er der dikter-jeget slutter å være betrakteren, og lar seg bli litt revet med. Han vil kysse hennes smilehull, som han registrere smile, mens hun sover. Og så gir han seg ikke med det, og kysser også fingrene, trolovelsesringen og sølvkorset om halsen. Det er også et naturlig assosiasjonssprang, han kysser fingrene, ser forlovelsesringen, husker de har lovet hverandre evig samliv, kysser det, og kysser også sølvkorset på halsen hennes. Merk også den lette dansen i selve ordene i førstelinjen her:

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,

Det er så man får lyst til å drikke vann, så friskt og fint det er.

Men ved siden av starten, er det slutten jeg liker best. Der kryper han opp til henne, og blir varm med henne. Og så vil han bare glemme, at de av og til ikke er som de burde være, at de av og til krangler. At de ikke alltid ser verdien av det som nettopp her så vakkert og overbevisende er skrevet.

 

Sonett 4, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Den fjerde sonetten til Shakespeare er vanskelig å oversette selv til Shakespeare å være. Det handler om at naturen gir skjønnheten som en gave, det er en arv som går fra generasjon til generasjon. Så lenge den som får gaven leverer den videre er naturen generøs. Men det er ikke meningen at noen skal beholde gaven de har fått for alltid. Naturen gir ingenting, den låner bort. Man får bare ha sin skjønnhet en kort periode, og må selv sørge for å la den gå videre.

Det er derfor gjerrig gjort av ungdommen å bare bruke skjønnheten på seg selv. Han må også glede andre med den gjennom å få etterkommere.

Sonnet 4

Unthrifty loveliness, why dost thou spend
Upon thy self thy beauty’s legacy?
Nature’s bequest gives nothing, but doth lend,
And being frank she lends to those are free:
Then, beauteous niggard, why dost thou abuse
The bounteous largess given thee to give?
Profitless usurer, why dost thou use
So great a sum of sums, yet canst not live?
For having traffic with thy self alone,
Thou of thy self thy sweet self dost deceive:
Then how when nature calls thee to be gone,
What acceptable audit canst thou leave?
Thy unused beauty must be tombed with thee,
Which, used, lives th’ executor to be.

Min oversettelse

Ødsle elskelighet, hvorfor bruker du
bare på deg selv din skjønnhets arv?
Naturens testament gir ingenting bort, men låner ut
Og er generøs, hun låner til til dem som er fri
Så, vakre knark, hvorfor misbruker du
Den rause gave, gitt deg for å gi?
Profittløse utbytter, hvorfor bruker du
Så stor en sum av summer, og kan likevel ikke leve?
Du holder bare på med deg selv.
Og gjør deg (med det) ditt skjønne selv, bedrag
Så hva når naturen kaller deg bort
Hvilken gyldig rettelse kan du la være tilbake
Din ubrukte skjønnhet må bli gravlagt med deg
Som, brukt, lever for å være eksekutøren av den.

Kommentar til oversettelsen

Untrifty betyr den som ikke sparer, altså som ødsler (thrifty betyr «sparsommelig»). Å oversette loveliness med elskelighet er kanskje litt anstrengt, men hva ellers? Frank betyr også på engelsk «fri og frank», ikke i tjeneste eller slaveri, men det kan også bety «generøs», «frimodig», som de fleste kommentarer jeg har sett mener det skal være her.  Både legacy og bequest kan oversettes med «testamentarisk gave», eller kanskje også legat. Med being frank referes det tilbake til naturen, og det betyr noe sånt som at naturen er generøs, ærlig, liberal og til og med fri, den har ikke noe å skjule. Hele setningen er at naturen låner ut, med en opplagt forventing om å få noe igjen for det. Den låner til noen som er like fri og åpenhjertige som den selv, og som også vil gi rikelig tilbake for det.

Derfor kommer spørsmålet om hvorfor han misbruker denne gaven som naturen har gitt, og lar være å levere noe tilbake (altså, lar være å få etterkommere). Han blir derfor en utbytter som ikke tjener penger, han tjener verken penger selv, eller andre, og han bruker all summen som er samlet opp i ham (alle mennesker som til slutt har blitt til ham), til ingenting. Bare til seg selv. Derfor kan han heller ikke leve videre. Og med det gjør han både seg selv og skjønnheten sin bedrag, de forventer at han skal levere den videre, han gjør ikke det. Når han da en gang dør, vil ingen acceptable audit være igjen. Audit blir oversatt til «ettersyn», «rettelse» og «revisjon» og slikt noe, og det kan være litt uklart hvilken konkret mening Shakespeare har lagt til akkurat dette ordet. Det er i alle fall etterkommeren det er snakk om, det er han som vil være «rettelsen», eller opprettelsen av feilen ved at denne skjønnheten ble tatt bort.

Siste to setninger er fine, men henger vanskelig sammen, særlig på norsk. At den ubrukte skjønnheten må bli gravlagt med den som har den, skulle være klart nok. Den siste setningens «som» viser tilbake på skjønnheten, som altså nå blir brukt, og lever for å være eksekutøren av den skjønnheten som var ubrukt.

Kommentar til sonetten

I likhet med de tre første er dette en sonnet som vil ha den skjønne ungdommen til å få etterkommere, slik at skjønnheten kan leve videre. Argumentene blir denne gangen tatt fra kapitalens verden, med metaforer som «utbytter», «låner», «testamente», «legat» og flere andre uttrykk. Ord som sløse, ødsle, generøs, raus og knark passer også til pengeverdenen. Det er også forgjengeligheten og det evige som blir satt opp mot hverandre. Og det er en lengsel om at en så skjønn ungdom, skulle leve evig. Det er denne lengselen bare ungdommen selv kan oppfylle, og det blir satt frem som meget egoistisk av ham, å ikke oppfylle den.

Skjønnheten er en gave. Men når slik en flott gave er gitt, forventes det at den som har fått den, også skal gi noe tilbake.

Neste: Sonnet 5 (Those hours, that with gentle work did frame)

Sonett 2, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 1 (From fairest creatures we desire increase)

Selv er jeg også blitt 40 år nå, og min kone er nettopp blitt gravid for første gang. Da passer det godt å se over de tidlige sonettene til Shakespeare en gang til, der han ønsker at hans skjønne elskede skal lage et barn, slik at skjønnheten går videre til nye generasjoner. Det er en vakker tanke om det vakreste livet gir, og passer til stemningen jeg er i nå. Tenk at da jeg begynte på disse sonettene her på bloggen, så var jeg 35, og hadde ikke engang truffet min kone. Nå er jeg 40, akkurat den alderen Shakespeare i denne sonett nummer 2 mener er for sent, da er skjønnheten forsvunnet. I det kan jeg ikke være enig. Men i det at et vakkert menneske som min kone må få et barn som ligner på henne, det slutter jeg helt opp om. Så fremover vil jeg jobbe litt ekstra med de 17 første sonettene, og forsøke å komme med en gjendiktning til dem.

*

Vi er kommet til sonett nummer to av William Shakespeare. Jeg kan her si litt om stavemåten. Det heter «Sonnet» på engelsk, «Sonett»  på norsk, og kommer av det italienske «Sonetto», som betyr liten sang. Jeg velger å ha det skrevet på engelsk form i overskriften før selve sonetten, som er på engelsk, og på norsk i overskriften til bloggposten.

Her i den andre sonetten bekymrer den elskende poeten seg for at den elskede ungdom en gang skal bli gammel og miste skjønnheten sin. Dette er et tema som vil gå igjen i mange av sonettene i samlingen.

Sonnet 2

When forty winters shall besiege thy brow,
And dig deep trenches in thy beauty’s field,
Thy youth’s proud livery so gazed on now,
Will be a totter’d weed of small worth held:
Then being asked, where all thy beauty lies,
Where all the treasure of thy lusty days;
To say, within thine own deep sunken eyes,
Were an all-eating shame, and thriftless praise.
How much more praise deserv’d thy beauty’s use,
If thou couldst answer ‘This fair child of mine
Shall sum my count, and make my old excuse,’
Proving his beauty by succession thine!
This were to be new made when thou art old,
And see thy blood warm when thou feel’st it cold.

Min oversettelse

Når 40 vintre skal beleire ditt bryn
Og grave dype furer i din skjønnhets mark
Din ungdoms stolte uniform som nå er så beundret
Vil bli et fillete plagg holdt av liten verdi
Om du da blir spurt hvor all din skjønnhet er
Hvor er skatten fra dine lystige dager
Å da si, innenfor dine dype innsunkne øyne
Ville være en altoppslukende skam og fruktesløs pris
Hvor mye større pris fortjener bruken av din skjønnhet
Hvis du kunne svare: «Dette skjønne barnet mitt
Skal summere opp mitt regnskap og unnskylde min alderdom.
Bevise hans skjønnhet overtar din
Dette var for å gjøre nytt når du er gammel
Og se ditt blod varmt når du føler det kaldt.

Min gjendiktning

Når 40 vintre beleirer ditt bryn
Graver grøfter dypt i din skjønnhets sti
Ung og stolt din drakt, som nå er et syn
Blir et lurvet plagg holdt av null verdi
Du blir så spurt hvor er skjønnheten nå
Hvor er den skatt fra de dager som var
Å si innenfor innsunkne øyne som så
Vil være en skam og ubrukelig svar
Da gir din skjønnhets bruk nok større pris
Om du sa: «Denne søte ungen min
Er regnskap for hva med alderen gis.
Med det at hans skjønnhet følger fra din
For å være på ny når du har vært alt
Og se ditt blod varmt når du føler det kaldt.

ES2014

Kommentar til oversettelsen

Trench er «grøft» eller «skyttergrav», slik det er oversatt på nettets FreeDictonary. Siden betydningen er at dette skal skje i ansiktet, mener jeg det går å oversette med furer, siden vi oftere bruker dette ordet til å betegne rynker på norsk. I gjendiktningen oversetter jeg med grøfter, for bokstavrimets skyld. Livery er uniformene tjenerne brukte i adelsmannens hus. Totter er fillete, weed er plagg. Det er altså en sammenligning om hvordan det vil gå med ungdommens ansikt når det eldes det dreier seg om.

Lusty er «livlig, sterk, robust, vital», eller «lystig»som jeg har oversatt det med. Skatten fra disse dagene er skjønnheten han hadde mens han var ung. Thriftless er «bortkastet, ubrukelig», og slike ord. Meningen i linje 5 til 8 er at om noen spør den unge skjønnheten når han er gammel og har mistet skjønnheten, hvor er det skjønnheten er blitt av? Å da si at den ligger gjemt innenfor den samme kroppen du nå ser foran deg, den med de innsunkne øynene og alle rynkene, det ville være en fullstendig skam. Det ville også gjøre prisen (eller rosen) av skjønnheten han en gang hadde bortkastet, fordi han ikke har den lenger.

Succession er egentlig arverekkefølge, eller en rekkefølge av lignende type. Meningen i linje 9 til 12 er at om den skjønne ungdom på spørsmålet hvor skjønnheten hans er, kunne svare at dette skjønne barnet fullfører regnskapet mitt. Det vil unnskylde alderdommen, som har tatt skjønnheten bort, for da vil skjønnheten være gitt bort til den neste i rekkefølgen.

Konklusjonen er at om den skjønne hadde et barn, så ville det være som om han var født på ny, for da ville barnet hatt den samme skjønnheten som han hadde hatt. Det varme blodet tilhører ungdommen, det gamle alderdommen.

Kommentar til sonetten

Sonetten stiller spørsmålet hva når ungdommen blir gammel, hva er da igjen av skjønnheten? Selv den vakreste ungdom vil engang få furete ansikt og innsunkne øyne, all skjønnhet vil forsvinne. Det er ikke nok å da kunne si at den da en gang har vært, den må leve videre. Og den eneste måten å få til det, er gjennom å få en etterkommer.

Vi ser Shakespeare bruker vinter til å betegne alderdommen i verselinje 1. Det gir assosiasjoner til kulde og død, men også til fargen på hår og skjegg. Deretter bruker han klær som sammenligning både til ungdommen (proud livery) og alderdommen (totter’d weed), særlig den siste sammenligningen er sterk med sin «small worth held«.

«Then being asked» gjør spørsmålet til noe allment, det er ikke noe bare poeten kommer med, det er også noe som vil komme. Den skjønne må være forberedt. Shakespeare bruker «within thine own deep sunken eyes» på lignende måte som vinteren i linje 1, men her er det enda mer fysisk. Det er en fornærmelse å si om skjønnheten at den ligger inni noe så heslig som dette, «an all-eating shame, and thriftless praise.» Det er sterke ord som gir uttrykk for poetens egne sterke følelser i dette, og som også skal få ungdommen fra tanken på å bruke dette som fremtidig svar. Det forbereder det endelige svar som nå vil komme.

Tredje kvartett stiller det retoriske spørsmålet hvor mye større hyllest skulle bruken av skjønnheten fortjene, om han kunne svare skjønnheten lever videre i mitt vakre barn. Om den skjønne ungdom kunne svare at han gjennom barnet gjør opp gjelden han har fått fra naturen, barnet er unnskyldningen for alderdommen som har tatt fra ham skjønnheten hans, når det lever videre i barnet er unnskyldningen fullverdig. Dette står i kontrast til de gamle, innsunkne øyne i linjene ovenfor.

Så konkluderer sonetten med en av Shakespeares mange, mange kraftfulle kupletter, «This were to be new made when thou art old,/ And see thy blood warm when thou feel’st it cold.» Dette vil være en gjenskapelse av den skjønne selv, henvendt direkte til ham, med påminnelsen at det vil holde blodet hans varmnt når det en gang blir kaldt. Blodet som flyter gjennom barnet, vil være hans eget, han vil leve videre gjennom barnet. Det er ytterligere kraft over advarselen når det kommer fra en mann som selv er gammel. «Cold» referer også tilbake til vinteren, og man frosser i kroppen når dette er avslutningsordet.

Neste: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)