Samme. Hvilken. Orden.

Det er siste mandag i 2017. Jeg skal poste et dikt fra Diktsamling, diktsamlingen der jeg legger diktene som ikke får plass andre steder. Dette diktet er forsøkt med i Lyrikk17, en samling som skal postes om noen år. Den samlingen er ikke ferdig, men uansett hvordan den blir, vil dette diktet ikke få plass. Det er et dikt jeg selv ikke forstår helt, et dikt jeg ikke helt kan bestemme meg for om jeg burde skrive mer på, redigere eller gi opp, og som jeg ikke føler disse ordene heller forklarer det bedre.

Samme. Hvilken. Orden

Samme. Hvilken. Orden

Jeg legger i mine ord

Samme hva jeg skriver

sier, tenker, mener, tror

Så er der uroen der på ekte

Og min orden bare en jord.

Ordene fester seg fast.

De strømmer ut av meg av seg selv

De er sin egen kontroll

Min orden er ingen jord

Min orden er ord

Og uroen, uroen, uroen

 

Nr. 148

ES2017

En pause (i all evighet)

I natt sovnet vi som vanlig alle tre sammen, kona, barnet og jeg. Vi er ikke så nøye på det, ikke som det var da jeg selv vokste opp, og vi barna måtte ligge i egen seng, om det ikke var noe spesielt. Med vårt barn er det alltid noe spesielt. Jeg har så intenst lyst til å ta vare på øyeblikkene med henne, at de skal vare for alltid. Uansett hvor lange dager jeg har hatt på jobb og hvor sliten jeg måtte være, er det barnet med meg, og ut, eller å leke. Jeg vil ikke miste et sekund.

 

En pause (i all evighet)

Er det noen som husker ordet

en kassett?

 

Det fantes en knapp

pause

 

.

 

Det gikk an å stoppe

bildet dirret

lyden.

 

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

et dirrende pausende

i evighet.

ES2016

Helt nye dikt

Bærheim, golfbane, morgen, Rogaland, Sandnes

Slutten kunne også vært slik:

I mitt liv

er det noe jeg vet

jeg ønsker

en dirrende pause

i evighet.