Kom hun nå (i det minste i hodet mitt)

Det begynner å spisse seg til i den bitte lille historien som jeg poster hver første fredag hver måned dette året her. Dette er dikt nummer 9, og det sier seg selv at det er 12 dikt. Hva kommer til å skje til slutt? Og hva vil skje nå? Foreløpig ser det ut til å bli med ønskene. Diktene er skrevet i fjor, og er noen av de ferskeste diktene jeg har.

Jeg vil også forresten gjerne si at når jeg nå leser diktet på ny, så liker jeg det godt og er godt fornøyd med at det er akkurat jeg som har skrevet det. Men det er ikke slik at jeg liker det så godt, at jeg ikke skulle ønske deler av det litt bedre.

Kom hun nå (i det minste i hodet mitt)

Jeg sitter her og ser

Jeg ser og ser og ser

På sofaen min over der

Hun ikke er.

Å, kunne hun komme i denne stund

Slik at jeg så på sofaen

Der satt hun.

Hvor lykkelige ville vel veggene bli!

De så ned på oss

Der satt vi.

Det er slik kraft i tanken på henne

Kunne hun komme

kunne hun komme

Jeg sitter og ser

til hele tiden er omme!

Nr. 9

Jeg lengter

Vi har kommet til dikt nummer åtte i den for meg ganske sterke, men for andre ganske bitte lille historien. Det skal være ganske lett å bla seg tilbake i disse diktene, klikk bare på «en bitte liten historie». Det skal være ganske klart hva det går i. Og om jeg ikke helt klarer å uttrykke det så sterkt som det lyriske jeg i diktene føler det, så vet jeg hvor sterkt jeg ønsker det skal være og hvor sterkt det var. Kunne jeg skrive ut følelsen jeg følte, er hva som ville være tilfelle om jeg lyktes.

Jeg lengter

Jeg lengter

så blodet flyter ut av kroppen

så følelsene svømmer rundt i rommet

og ut vinduet

og omfavner

hele verden

som deretter

legger seg

rundt meg

og presser meg

sammen

slik at jeg

til slutt blir

et konsentrert

punkt

av lengsel

som et svart

hull.

Nr. 8