Lebendiges Andenken, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) ungdomsdikt. Denne gangen er det Lebendiges Andenken, eller «Levende minne», der minne er ment i betydningen «noe å tenke på», et minne, en suvenir. Noe man har til minne om en avdød, eller om noe som har vært. Her i diktet er det et levende minne, det er snakk om, der minnet er noen hårstrå som en gang hang på henne, sammen med ham som nå har fått dem.

Lebendiges Andenken

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Lebend’gen Teil von ihrem Leben,
Ihn hat nach leisem Widerstreben
Die Allerliebste mir gegeben,
Und jene Herrlichkeit wird nichts.
Wie lach ich all der Trödelware!
Sie schenkte mir die schönen Haare,
Den Schmuck des schönsten Angesichts.

Soll ich dich gleich, Geliebte, missen,
Wirst du mir doch nicht ganz entrissen:
Zu schaun, zu tändeln und zu küssen
Bleibt die Reliquie von dir. –
Gleich ist des Haars und mein Geschicke;
Sonst buhlten wir mit einem Glücke
Um sie, jetzt sind wir fern von ihr.

Fest waren wir an sie gehangen;
Wir streichelten die runden Wangen,
Uns lockt’ und zog ein süß Verlangen,
Wir gleiteten zur vollern Brust.
O Nebenbuhler, frei von Neide,
Du süß Geschenk, du schöne Beute,
Erinnre mich an Glück und Lust!

1767/68, Erstdruck 1769

Levende minne

Røve det kjæreste bånd og sløyfe
Hun vil halvveis bli sur, halvveis tillate det
Dere er det mye, vil jeg tro
Jeg unner dere et slikt selvbedrag
Et slør, halstørkle, Strømpebånd, Ring
Det er sannelig ikke små ting
Alene meg synes det ikke nok

En levende del fra hennes liv
Det har etter lett motstrid
Den aller kjæreste gitt meg
Og hver herlighet blir ingenting
Hvor ler jeg av alt skrammelet
Hun skjenket meg de skjønne hårene
Smykket til det skjønneste ansiktet

Skal jeg deg straks, kjære, savne
Blir du meg dog ikke ganske revet bort
Til å skue, å flørte og å kysse
Blir relikviet fra deg. –
Min skjebne og hårets skjebne er lik
Ellers kurtiserte vi med en lykke
Om henne, nå er vi fjernt fra hennes.

Fast var vi hengt til henne
Vi strøk de runde kinn
Oss lokket og trakk en søt forlangende
Vi gled til fulle bryst
O rival, fri for misunnelse
Du søte gave, du skjønne bytte
Minn meg på lykke og lyst!

Språk, form og innhold

Formen er ganske komplisert. Det er 7 linjer i de 4 strofene. Rimmønsteret er AAAbCCb, de tre første linjene rimer, og så er det omsluttende rim i de fire siste. Tematisk henger de fire første linjene sammen, og de tre siste. De fire første har en beskrivelse, de tre siste en slags refleksjon, eller kommentar. De to delene blir bundet sammen av rimene i linje 4 og linje 7. Dette er gjort konsekvent. Og som vanlig hos Goethe, så er halvrim tillatt. Disse finner man i linjene 5 og 6, og særlig i strofe 3 (Geschicke Glücke) og enda mer i strofe 4 (Neide Beute). Den siste rimer knapt. Heller ikke rimet TrödelwareHaare er perfekt, med kort og lang tysk a.

Hver av linjene har fire trykktunge stavelser, det er jambisk versefot, lett-tung, som i sonetten, men der sonetten har fem føtter (fem trykktunge stavelser, fem takter), har denne fire. I de fire første linjene er dette konsekvent, men i de tre neste skjer det noe. Vi ser det i strofe 1, der jeg setter opp trykkfordelingen for dere. Rekken Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe har tydelig bitrykk i andre stavelse, særlig Halstuch, Strumpfband. Det er ord som ikke kan sies uten et visst trykk på begge stavelsene. Faguttrykket for dette er Spondé, men jeg vet ikke om ordet er dekkende for det Goethe driver med her. Strengt tatt skulle det ikke være tillatt i formen Goethe har valgt. Og siden denne linjen, linje 5, er så markert lest, så henger det igjen i sånn vi leser linje 6: wahrlich keine kleinen Dinge. Dermed er rytmen fra de fire første linjene klart brutt, og man er klar for enda et brudd i linje 7, der det i min lesning skal være både trykk og pause etter ordet mir, dette er takt med tre stavelser (ingen trykk i allein). Og så skal det være trykk på ny i sind, og dette er en ekte Spondé, med to trykktunge stavelser på rad. I den greske litteraturen som ordet kommer fra, var Spondeen to lange stavelser etter hverandre.

Den spesielle formen i den første strofen blir ikke gjentatt i de andre. Der er den firfotede jamben konsekvent gjennom hele.

Der Liebsten Band und Schleife rauben,
Halb mag sie zürnen, halb erlauben,
Euch ist es viel, ich will es glauben
Und gönn euch solchen Selbstbetrug:
Ein Schleier, Halstuch, Strumpfband, Ringe
Sind wahrlich keine kleinen Dinge;
Allein mir sind sie nicht genug.

Goethe: Lebendiges Andenken, Trykkfordeling.

Det er noen finesser i språket som gjør diktet ikke helt enkelt å forstå og oversette riktig. Hvis noen ser det ennå er problemer, er det bare å gi beskjed. Det er det alltid.

I første strofes første linje skifter jeg posisjonen til verbet. På tysk kommer verbet til slutt, på norsk kan det komme til slutt, men det er vanligere å ha det tidligere i setningen. Linje 2, Halb mag sie zürnen, halb erlauben, må jeg også omskrive litt. Så er det pronomenet euch, akkusativ- og dativformen av 2. person flertall, norsk dere. Jeg prøver å oversette bare med «dere» på norsk også, uten noen hjelpende preposisjon. Deretter har jeg i linjen under lagt til et subjekt som på tysk er innbakt i verbet, jeg. Til slutt i strofen omskriver jeg også litt, jeg setter det ubestemt, og i tredje person entall «det er ikke små ting», der det på tysk er flertall «de er ikke små ting». Men om man bruker flertallsformen på norsk, så tenker man bare på størrelsen på selve tingene. Og det er ikke det som er poenget her, det er størrelsen på minnet.

De tre første linjene i strofe 2 er lett omskrevet. Ihn (akkusativ, hankjønn, 3. person, den, han) i strofe 2 viser tilbake til Teil (delen) i linjen over, men sånn som jeg omskriver, så er det med en gang mulig å skjønne hva som står. Videre er det valg om man skal oversette med hår eller hårstrå. Jeg tror jeg slipper godt unna ved å bruke «hårene». Den Schumck des schönsten Angesichts (Smykket til det skjønne ansikt) er selvfølgelig overført betydning, det er håret som er dette smykket. I strofe 3 er nok tändeln brukt i betydningen flørte. I strofe 4 er rivalen (Nebenbühler) håret selv.

I første strofe snakker han om konkrete minner han kan få av henne. Det er ikke små ting, men for ham vil det ikke være nok. I andre strofe er det at hun har gitt ham håret sitt, en del av livet hennes, og smykket til det skjønne ansiktet. Sammenlignet med det blir alt annet ingenting. I tredje strofe tenker han videre, at om hun ikke er med ham, så vil han vil han se på, flørte med og kysse dette håret, som han kaller en en relikvie fra henne. Så sier han at skjebnen til håret og ham er den samme. En gang kjælte med en lykke (buhlten wir mit einem Glücke) om henne (um sie), men at de nå er fjernt fjernt fra henne (sind wir fern von ihr). Fjerde strofe begynner med hvordan de en gang hang om henne, håret og han, det er beskrevet på en måte som passer godt for håret, og som også passet for ham. I siste del av strofen henvender han seg til håret, og ber det minne ham om lykken og lysten de hadde da de var på henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord har fet skrift, fetkursiv betyr at ordet ikke finnes i tysk-norsk ordbok. Gloser i de forskjellige strofene er atskilt med mellomrom.

lebendig (adj.) livlig, levende;
Andenken das, -s/-; minne, erindring; suvenir;
Schleife die, -/-n; sløyfe.
rauben (sv. tr.) røve, plyndre.
zürnen (sv. itr., høytidelig); jemandem zürnen være sint på en.
erlauben (sv. tr.) tillate;
gönnen (sv. tr.) unne;
Schleier der, -s/-; slør.
das Halstuch halstørkle, skjerf.
Strumpfband das, -es/…bänder; strømpebånd.
Ring der, -(e)s/-e; ring;
wahrlich (adv.) sannelig.

leise (adj.) svak, stille, lett;
Trödelware -> Trödel der, -s; (nedsettende) (gammelt) skrap, kram.
Schmuck der, -(e)s/; smykker, pynt; pryd, prakt, utsmykning
angesichts (prep. med gen.) ved synet av; med hensyn til, stilt overfor.

entrissen -> entreißen (entriss, hat entrissen, tr.) rive vekk fra, rive ut av; fravriste;
schauen (sv. itr.) se; skue
tạ̈n·deln tändelst, tändelte, hat getändelt ohne OBJ ■ jmd. tändelt 1 geh. abwert. etwas ohne Ernst tun; etwas spielerisch tun Sie tändeln doch nur, es kommt nichts dabei heraus. 2 veralt. flirten mit jemandem tändeln Tändelei
Reliquie die, -/-n; relikvie
Geschick das, -(e)s/-e 1. skjebne, forsyn 2. (uten flt.) evne, kyndighet, håndlag.
buhlten -> buhlen (sv. itr., gammeldags) 1. kurtisere, flirte med, beile til, kjæle med

gleiten (gleitet, glitt, ist geglitten, itr.) gli, skli; gleitend glidende, fleksibel.
Nebenbuhler der, -s/-, die Nebenbuhlerin -/-nen; rival, konkurrent.
Beute die, -/; bytte, rov

Kommentar

Når det er den unge Goethe som skriver dikt, så kan man være ganske sikker på at det vil dreie seg om en fantasi om en kvinne. Det er det også her, det er hele temaet og motivet i diktet. Minnet og fantasien er ikke noe, det er det virkelige som teller. Det er et ganske spesielt dikt, med hårstråene han har fått som et minne, og som er så mye mer verdt enn alle andre fysiske, døde ting. Kanskje er det anstrengt hva unge Goethe her forsøker å gjøre håret til, men leser man diktet velvillig, så er det et uttrykk for en veldig sterk kjærlighet og lidenskap. Akkurat som man føler den i ungdommen. En del av henne, noen hårstrå, er mer verdt enn alt i verden. De blir som en religiøs relivike, til å kysse på og beskue, og å flørte med. Han personifiserer håret veldig, og minnes liksom sammen med det, hvordan de begge hang rundt henne. Han gjør det også til en rival, til slutt, uhøytidelig og morsomt, selvsagt. Og han bestemmer seg for ikke å være misunnelig på håret, men heller se på det som det minnet det er, en søt gave og skjønt bytte, og han ber det minne ham om lykken og lysten han hadde.

Minne ham om henne. Det er det levende minnet.

Min Gjendiktning

Det er ikke lett å få til dette diktet her. Jeg må ta meg noen friheter, for å få noe i nærheten. Et nytt triks jeg ikke har brukt før er å skifte den han taler til i første strofe fra dere (euch) til deg (dich). Det er feil oversatt, men det gjør at rytmen stemmer, og poenget er det samme: Det er mye for andre, ikke for ham. Skal man insistere på å beholde flertallspronomenet, er et gammelt og dansk mulig, er, en forkortelse for eder, men jeg tror bruken av det ville blitt dårlig forstått i våre dager. Som diktet står nå, kan det leses uten forklaring.

Levende minne

Det kjær’ste bånd og sløyfen røve
Hun vil bli sur, det står sin prøve
Deg er det rikt, man skal ei tøve
Jeg unner deg slikt selvbedrag
Et slør, et tørkle, strømpe, ring
Er sann’lig ikke dumme ting
Alene meg, ei nok behag.

En levend’ del fra selve livet
Det har først etter ha motstridet
Den aller kjær’ste meg nå givet
Og hver én herlighet ble niks
Hvor ler jeg alt det skrammel båret
Hun skjenket meg det skjønne håret
Som smykket skjønnhet sitt ansikt.

Skal jeg deg straks, nå, kjære, misse
Blir du meg revet fra det visse
Å se, å flørte og å kysse
Forblir relikviet fra deg.
Likt som håret, skjebnen skikke
Ellers kjæler vi med lykke
Om hun, nå fjernt fra deg og meg.

Fast var vel vi til hun å henge
Vi strøk de runde kinner lenge
Oss lokket, drog det søtt å trenge
Vi gled og gled til fulle bryst
Misunnelse, så fri, for nytte
Du søte gave, skjønne bytte
Minn meg på vår lykke, lyst!

ES2019

Forrige: Glück und Traum Neste: Glück der Entfernung Alle: Goethe

Glück und Traum, av Johann Wolfgang von Goethe

Ungdomsdiktene til Johann Wolgfang von Goethe (1749-1832) er lettere enn de andre diktene hans. De handler ofte om lykke og drøm og kjærlighet, som ungdommers dikt ofte gjør. I blant dukker det opp små mesterverk, som Die schöne Nacht, som jeg postet forrige gang, i blant er det som ungdomsdikt flest. Forbeholdt det er et stort talent, en mester i emning, som skriver, selvsagt.

Når Goethe skriver om lykken og drømmen i dette diktet, så er han ennå ikke fylt 20 år. Det er drømmer om å gå til alters, noe Goethe ikke gjorde før han var veldig godt voksen, og det er snakk om mange våkende kyss i natten, noe man ikke kan være sikker på ennå var selvopplevd. Sånn er det i ungdommen, man tenker, drømmer, forestiller seg, og føler veldig sterkt ved det. Erfaringen, med alt som er i tillegg, er ennå ikke på plass.

Det er lykke, og drøm.

Glück und Traum

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Das reinste Glück, das wir empfunden,
Die Wollust mancher reichen Stunden
Floh wie die Zeit mit dem Genuß.
Was hilft es mir, daß ich genieße?
Wie Träume flieh’n die wärmsten Küsse,
Und alle Freude wie ein Kuß.

Lykke og drøm

Du har ofte sett oss i drømme
Gå sammen til alteret
Og deg som kone og meg som mann.
Ofte tok jeg våkende din mund
I en ubevokgtet stund
Så mye man kan ta å kysse.

Den reneste lykke, som vi følte
Vellysten til mange rike stunder
Fløt som tiden med nytelsen.
Hva hjelper det meg, at jeg nyter?
Som drømmer flyr de varmeste kyssene,
Og alle gleder som et kyss.

Språk, form og innhold

Ungdomsdiktningen til Goethe har som regel ganske enkle verseskjema. Her er det 4+4, jambisk versefot. Rimmønsteret er AAbCCb, der store bokstaver betyr trykklett utgang av linjen, små bokstaver er trykktung. Linje 3 og 6 ender altså på en trykklett stavelse, med rim, Mann-kann, i første strofe, Genuß – kuß i strofe 2.

Du hast uns oft im Traum gesehen
Zusammen zum Altare gehen,
Und dich als Frau und mich als Mann.
Oft nahm ich wachend deinem Munde,
In einer unbewachten Stunde,
Soviel man Küsse nehmen kann.

Goethe: Glück und Traum, Trykkfordeling

Oversettelsen byr ikke på vanskeligheter, denne gangen. Innholdet er ganske rett frem. Det dreier seg i første strofe om våkende (wachend) og ubevoktet (unbewachten), slektskapet mellom de ordene er til stede på norsk, som på tysk. Formuleringen til slutt er uvanlig, men går, både på tysk og på norsk, man tar kyss, som særlig vi i Norge sier vi tar og gjør noe.

I første strofe henvender han seg til «du», til kvinnen, og sier det er hun som ofte i drømmen har sett dem gå sammen til alteret. Andre halvdel er hans eget utsagn, og det er ikke sikkert det lenger er ment som en drøm, at han våker over hennes munn, og tar så mange kyss av den som han kan, mens hun ikke passer på. Underforstått at hun sover.

I andre strofe er det snakk om den reneste lykken, som de to har følt (empfunden). Det er en vellyst av mange rike stunder, og disse stundene flyter som tiden, sammen med nytelsen. Det er en komplisert, en poetisk måte, å si at tiden går på. Men det er også en beskrivelse av tiden som den går i drømmene, at den bare flyter av gårde, at man ikke merker den. Det avsluttes med spørsmålet hva det hjelper at han nyter, når også de varmeste kyssene flyter av gårde som drømmer gjør det, og at alle drømmer er som et kyss.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

wachen (sv. itr.) 1. være våken 2. holde vakt, våke.
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte.
Wollust die, -/Wollüste; vellyst.
Genuss der, -es/Genüsse; nytelse; nach dem Genuss von etter å ha spist (drukket), nytt.
Fliehen (flieht, floh, ist geflohen, itr.) flykte, fly;

Kommentar

Ungdomsdiktning liker de store følelser. Store følelser må få stort uttrykk. Så her hos Goethe er det store ting, som giftemål med hun og ham, lagt i en drøm hos henne. Det er litt spesielt, men også en del av den ungdommelige intensiteten, man har liksom ikke tid til å la inntrykkene modne, de må ut. Drømmer og virkeligheten flyr om en annen, man har jo annerledes enn senere i livet, en fremtid å drømme seg inn i. Når man en viss alder, er en del alternativ lukket.

Mot denne store drømmen, om giftemål, står detaljen, om kyssene. Det er et sentralt motiv i diktet, ordet kyss blir gjentatt tre ganger, og det er hele poenget i andre halvdel av første strofe. Det er bare hvordan han skal kysse henne, som blir beskrevet, hvor mange ganger han skal gjøre det. Første halvdel av andre strofe har sterke uttrykk i form av rene ord, Das reinste Glück, den reneste lykken, og så handler det om vellyst, og hvordan den flyter med tiden og nytelsen. Her er det mange ting som blander seg, som i en drøm, men kjernen er lykken, nytelsen og vellysten mellom han og henne.

Til slutt er det at all denne nytelsen kanskje ikke hjelper så mye, for de flyter jo av gårde som drømmer. Så i første halvdel av denne strofen fløy de som tiden, i andre halvdel som drømmer. Det er en beskrivelse av en stemning, der tingene flyter fra hverandre, den er ikke så klart følt og uttrykt, som Goethe gjør det i sin senere diktning. Her smelter bare alt sammen, i kyss og nytelse og tid og drømmer, som flyter. Til slutt kommer at alle gleder, flyter som drømmer, slik et kyss gjør det. Sånn tolker jeg det.

Min gjendiktning

Originalen tillater halvrim. Det gjør jeg også. Jeg går også for å rime nyte med myke, heller det, enn at det blir anstrengt. Poenget med dikt som dette er at det skal flyte lett og greit, som en lykke, som en drøm.

Lykke og drøm

Du så oss titt i drømme flere
I hop til alters opp spasere
Og deg som kone, meg som mann.
Titt tok jeg våken kjære munnen
Din den ubevokte’ stunden
Så mye man ta å kysseden kan.

Den rene lykke, som vi kjente
Vellysten den stund det hendte
Fløt som tiden med vår lyst.
Hva hjelper meg, at jeg får nyte?
Som drømmer flyr de kyss så myke,
Og alle gleder som et kyss.

ES2019

Neste: Lebendiges Andenken Forrige: Die schöne Nacht Alle: Goethe

Die Schöne Nacht, av Johann Wolgfang von Goethe

I dag skal vi poste et av de berømte diktene til unge Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er skrevet våren 1768, og det ble trykket i Theodor Breitkopfs Neuen Liedern i 1769. Det har også funnet veien til Goethes Handbuch bok 1, for poesi, som et av tre eksempler på ungdomsdiktningen til Goethe.

Det er også et ganske bemerklsesverdig dikt, der skildringen av denne natten eller den skjønne natten er vakker og inderlig, men der slutten er en regelrett punchline som må endre oppfattelsen av hele diktet.

Die Schöne Nacht

Nun verlaß’ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun’ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Wie ergötz’ ich mich im Kühlen
Dieser schönen Sommernacht!
O wie still ist hier zu fühlen,
Was die Seele glücklich macht!
Läßt sich kaum die Wonne fassen,
Und doch wollt ich, Himmel, dir
Tausend solcher Nächte lassen,
Gäb mein Mädchen eine mir.

1767/1768, Trykket 1769

Den skjønne natt

Nå forlater jeg denne hytten
Til mitt kjæreste oppholdssted
Vandrer med skjulte skritt
Gjennom den øde, dystre skogen
Månen bryter gjennom busk og eik
Zefyros melder hennes løp
Og bjørketrærne strør med bøyning
Den søteste røkelse på henne.

Hvor gleder jeg meg ikke i kjølen
Til denne skjønne sommernatt
Å, hvor stille er det her å føle
Hva som gjør sjelene lykkelige
Den lar seg knapt lykksaligheten fatte
Og dog vil jeg, Himmel, til deg
Tusen slike netter være
Om min jente gav én til meg.

Språk, form og innhold

Strofene har 8 linjer, og er ganske store. Det gir tyngde til diktet. Diktet er imidlertid ikke noen oktave- Da må partallslinjene og oddetallslinjene rime i alle de første 6 versene, og det må avslutte med parrim i de to siste. Dette knytter også alle 8 linjene sammen. Her i dette diktet er det som om det er to fireversinger satt sammen, hver av dem med kryssrim. Mønsteret er AbAbCdCD. De små bokstavene betyr trykktung ende på linjen, de store bokstavene betyr trykklett. Jeg markerer trykkfordelingen i første strofe, betonte stavelser er markert med fet skrift. Versefoten er trokeisk, med annenhver tung-lett i fire takter i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den er trykktung i paratllslinjene.

Nun verlaß‘ ich diese Hütte,
Meiner Liebsten Aufenthalt,
Wandle mit verhülltem Schritte
Durch den öden, finstern Wald:
Luna bricht durch Busch und Eichen,
Zephyr meldet ihren Lauf,
Und die Birken streun‘ mit Neigen
Ihr den süßten Weihrauch auf.

Trykkfordeling, Goethe: Die Scöne Nacht

Meiner Liebsten Aufenthalt står i genitiv. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det skal knyttes sammen til hytten, og være «Mitt kjæreste oppholds hytte», eller for å få ordene plassert riktig i linjene: «denne hytten/Til mitt kjæreste opphold». Det blir rart, så jeg omskriver med relativpronomenet «som» for å få det enkelt og forståelig på norsk. Den greske vindguden Zephyrus, med norsk skrivemåte Zefyros eller Sefyros, var guden for Vestavinden. Han var sønn av morgenrødens gudinne, Eros, og titanen Eros (SNL). På tysk skrives navnet Zephyr. Det er han som sees til venstre i det berøte maleriet Venus’ fødsel, av Sandro Bottocelli (1445-1510). Når Goethe bruker det i diktet, er det nok bare et uttrykk for vestavinden. Den tilsvarende guden i norrøn myologi var for øvrig Favne.

Genitiven i linje 2 gjentar seg også i strofe 2. Dieser schönen Sommernacht! Der går det å oversette med «Til denne skjønne sommernatt». For å samme effekt som i originalen, måtte det være «til mitt kjæreste oppholdssted» i strofe 1 også. Jeg tror det blir bedre sånn.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i Fet skrift.

Aufenthalt der, -(e)s/-e; opphold, oppholdssted; ventetid, stans.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
finstern -> finster (adj.) mørk, dyster; (overført) truende, alvorlig, skummel; uvennlig, fiendtlig;
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
Ze̱·phir Ze̱·phyr -s der kein Plur. 1 der Gott des Windes in der griechischen Mythologie 2 lit. leichter Wind (Tys Pons)
Birke die, -/-n; bjørk.
streun’ -> streuen (sv. tr.) strø.
Neige die, -/; (høytidelig) 1. rest; etwas bis zur Neige leeren tømme noe til bunns. 2. slutning, slutt; der Tag geht zur Neige det lir mot kveld; das Leben geht zur Neige livet nærmer seg slutten. 3. skråning, skrent.
Weihrauch der, -(e)s/; røkelse; jemandem Weihrauch streuen (overført) lovprise en (på en overdreven måte).
Ergetzen – foreldet -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.

En liten analyse

Dikt som er behandlet i Goethe Handbuch vil jeg skrive spesielt om, basert på hva som står der. Det kaller jeg en liten analyse.

Først litt tekstkritikk, diktet er her ikke gjengitt som det først ble skrevet. Første ord i diktet var opprinnelig Gern (Gjerne), i linje 4 stod det ausgestorbenen (utdødd) i stedet for öden, finstern (øde, dyster) Wald og verhüllten Schritte var vergnügten , for eksempel. Alt dette var endringer Goethe selv gjorde, etter hvert som det tidlige ungdomsdiktet hans ble trykket flere steder, og ble møtt av kritikk. Tittelen var Die Nacht, og ikke Die schöne Nacht.

Det er herlig å lese tyskerne skrive om lyrikken sin. Det er ikke en analytisk ting å skrive, men det er en begeistring jeg må gi uttrykk for. De bruker et avsnitt, og får sagt alt, kompakt og presis. De skriver at diktet beskriver natten som en dynamisk kraft, særlig i de tidlige versjonene av diktet, at natten lever sitt eget liv, uavhengig av betrakteren, og hvorpå jeg-personen trer frem i strofe 2, og bejubler lykken han der føler i natten. De skriver dette mye mer treffsikkert og uanstrengt enn jeg. Det at betrakteren trer frem, retter oppmerksomheten mot ham, og bereder grunnen for den plutselige vending og diktets avslutning. Der er det den lengselsfulle og erotiske lengsel som blir stilt i kontrast med denne fryden over å være i natten, en hyperbolisk kontrast, som de korrekt skriver det (hyperbolisches Kontrastbild). Det er dette som er diktet.

Kommentar

Jeg holder meg fremdeles til Goethe Handbuch, når jeg nå går over i min egen lille kommentar. Det er sammen med An der Mond det beste og mest gjengitte eksempelet på Goethes ungdomsdiktning. Det er satt til melodi 13 ganger, og da er det som regel utgaven jeg poster i dag som ligger til grunn. Mest kjent er den til Johann Friedrich Reichardt, jeg kjenner ikke den, men jeg gjengir det som står i håndboken.

Goethe er ennå under 20 år i det han gir seg i gang med å skrive dette diktet. Det er ikke mange 20 åringer i verdenshistorien som har vært i stand til å skrive noe i nærheten, men følelsene han gir uttrykk for, er veldig, veldig kjent, og nok noe få har vært foruten. Nå forlater jeg håndboken litt, og skriver av meg selv, det er den intense ungdommen, der alt er så sterkt og viktig, og man likevel på et øyeblikk er villig til å bytte det alt sammen vekk for en liten ting med den man i øyeblikket elsker. Det er veldig typisk, en natt med henne, ikke et iv med henne. Det siste ville han nok også vært i stand til å ønske, kanskje, men poenget er at man vil bytte noe veldig stort, med noe temmelig lite. Man vil bytte en helhet, alle netter, eller tusen sånne netter, med en detalj, en natt, med henne. Så man forsterker det man har med alt annet, og forminsker det man har med henne, og likevel er det med henne større og mer verdt. Det er det der Handbuch mener når de skriver sammenligningen er hyperbolisk.

Håndboken skriver videre – karakteristisk nøkternt – at Goethe viser sitt talent, men at hans virtuositet, selskaplighet (Geselligkeit) og formfølelse (Formgefühl) ennå kommer til kort. Det har nok å gjøre med at diktet ennå er litt artistisk, det er et dikt som gjør seg litt til, og uttrykker noe som nok er mer vakkert og flinkt skrevet, enn noe som er helt sant. Det vil si, sant vil nok den unge dikter insistere på at det vil være, men det er en sånn intenst, ungdommelig sannhet som nok ikke vil vare så veldig lenge. Neste dag og neste natt vil det nok kanskje være en annen sannhet som gjelder. Dikteren er ikke moden, ikke helt ferdig utviklet. Det er et dikt som jager følelsene og kaster seg inn i dem, heller enn et som leter etter dem, og nøster opp i dem, og uttrykker dem på en avklaret og sann måte.

Min Gjendiktning

Litt poetisk omskriving er det denne gangen i gjendiktningen, men tanken og stemningen skal være overbrakt. Zefyros får sitt tyske navn som passer i takten.

Den skjønne natt

Jeg forlater nå den hytte,
Den, mitt kjær’ste oppholdssted
Vandrer hen med skjulte skritte
Gjennom skog med mørke tre.
Månen bryter gjennom trærne
Zephyr melder hennes gang
Og bjørka drysser henne gjerne
Røkelse på veien lang.

Hvor jeg gleder meg i kjøle’
Til den skjønne sommernatt
Å, hvor stille her å føle
Det som gjør oss lykk’lig fatt
Knapt lar lykken seg begripe
Og dog vil jeg, Himmel, deg
Tusen slike netter give
Gav min jente én til meg.

ES2019

Forrige dikt: Der Abschied Neste: Glück und Traum Alle: Goethe

Der Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

God morgen! Nå er vi ferdige med dialogliedene til Goethe for denne gang, og går over i noen dikt fra ungdomsdiktningen hans. Det skjer samtidig som mai går over i juni, og vår går mot sommer.

Første dikt ut er Der Abschied. Det diktet skrev Goethe i 1770, da han var 21 år gammel. Det er mye mer sentimentalt enn samtalediktene fra 1790-tallet, mye sterkere følelser, og de er også enklere for meg å behandle her på bloggen. De er litt mer rett frem, på godt, og på vondt. Og så er de til å kjenne seg igjen i, og identifisere seg med, i langt større grad, enn de avklarede og veldig samtidige samtalediktene.

Her er det et kjærlighetsdikt over et kjent motiv, avskjeden, der den elskende tar avskjed med sin elskede. I 1770 reiste Goethe til Strassbourg, for å fortsette sine jusstudier han hadde påbegynt i Leipzig. Der traff han Friedrikke Brion fra Sesenheim, et lite stykke utenfor byen, og det er godt mulig det er til henne dette diktet er skrevet. I 1771 forlot Goethe Strassbourg, reiste til hjembyen Frankfurt for å praktisere som jurist, og tok altså avskjed med prestedatteren Friedrikke Brion.

Der Abschied

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Traurig wird in dieser Stunde
Selbst der Liebe süßtes Pfand,
Kalt der Kuß von deinem Munde,
Matt der Druck von deiner Hand.

Sonst, ein leicht gestohlnes Mäulchen,
O wie hat es mich entzückt!
So erfreuet uns ein Veilchen,
Das man früh im März gepflückt.

Doch ich pflücke nun kein Kränzchen,
Keine Rose mehr für dich.
Frühling ist es, liebes Fränzchen,
Aber leider Herbst für mich!

1770 (skrevet’), 1789 (trykket)

Avskjeden

La mitt øye si avsekjeden
Som min munn ikke kan ta
Tungt, hvor tungt er det å bære
Og jeg er dog ellers en mann.

Trist blir i denne stunden
Selv kjærlighetens søteste pant
Kaldt er kysset fra din munn
Matt er trykket fra din hånd.

Ellers, en lett, stjålet liten munn
Å hvordan har det meg henrykt
Så fryder oss en liten fiol
Som man har plukket tidlig i mars.

Dog plukker jeg nå ingen kranser
Ingen roser mer for deg
Vår er det, kjære Frenzchen,
Men dessverre høst for meg

Språk, form og innhold

Diktet er typisk 4+4 gruppen med fire takter i hver av linjene og linjeparene. I partallslinjene er det trykklett utgang, i oddetallslinjene er det trykktung. Denne rytmen er veldig karakteristisk, og den er lett å skrive i. Typisk for en ungdomsdikter. Rimene er kryssrim, AbAb, der den store bokstaven er trykklett utgang, den lille er trykktung.

Laß mein Aug den Abschied sagen,
Den mein Mund nicht nehmen kann!
Schwer, wie schwer ist er zu tragen!
Und ich bin doch sonst ein Mann.

Trykkfordeling, Goethes Der Abschied (1770)

Det vanskeligste i oversettelsen er navnet Fränzchen. Dette er navnet Goethe brukte på sin elskede i ungdomsdiktningen. Jeg bruker samme navn i min oversettelse. Om det er vanskelig i oversettelsen, er det enda verre i gjendiktningen, der navnet helst skal rime på små kranser i linje 1.

Ellers er det å kommentere i oversettelsen at diktet gjør en del bruk av dimminutivsformer, Mäulchen, Veilchen, Kränschen, Fränzchen, eller liten munn, fiol, små kranser og navnet Frenzchen. Vi bruker ikke dimminutiv på norsk, så jeg vi må understrekke at munnen og kransen er liten med et ekstra ord.

Innholdet er ganske så rett frem. Han begynner med å si at øynene skal uttrykke avskjeden han ikke kan få sagt med munnen. Altså skal øynene uttrykke følelsene, som ikke lar seg uttrykke i ord. Det er tungt å bære denne avskjeden, skriver han, og han er bare en mann, skriver han.

Videre i strofe 2 går det i at stunden blir tung, selv for kjærlighetens søteste pant, og at kysset kaldt og trykket fra hånden matt. Kjærligheten er der, men ligger i pant, nå som det er avskjed, og de ikke skal være med hverandre.

I strofe 3 er det den lille munnen som har henrykket ham, lik en fiol man plukker tidlig i mars, en av de første vårblomstene. Men i strofe 4 heter det at han ikke plukker noen kranser. Det er riktignok vår, men for ham, er det høst.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
sonst (adv.) ellers;
süßtes – superlativ, intetkjønn -> süß (sv. tr.) søt
Pfand das, -(e)s/Pfänder; pant; Flaschenpfand flaskepant; sein Wort zum Pfand geben gi sitt (æres)ord.
Mäulchen das, -/; liten munn.
ent·zụ̈·ckt Adj. begeistert
Fränzchen, launig-spielerischer Name für die Geliebte (im Reim) (Goethe Wörterbuch)

Kommentar

Avskjed. Det er mange av de sterkeste følelser som er. Du er med en person, og så skal du ikke være med ham eller henne lenger. Det kan være for kort og for lang tid, og det kan være for alltid. Er det lenge, eller evig, og vedkommende har betydd mye, så er det tungt.

Sterkest bruser følelsene i ungdommen. Der kan det være ganske intense bånd, også for folk man bare har kjent i noen måneder, slik Goethe kjente Friedrikke Brion. Han traff henne i 1770, og forlot henne samme år, eller året etter. Det vil si, det var ikke engang henne han forlot, egentlig, han forlot Strassbourg, og dermed også henne, som bodde der i nærheten.

I diktet uttrykker Goethe avskjeden på klassisk vis. Han er ung, veldig ung, og ennå ganske uformet i diktningen. Han begynner med at det er øynene som skal ta avskjeden, munnen kan det ikke, et sterkt, men velbrukt bilde. Så er det rene ord, med en forsterkende gjentakelse, schwer, wie schwer (tungt, hvor tungt), om hvordan avskjeden føles.

Det fortsetter nedover i samme stil, vekslende mellom å uttrykke følelsene (Traurig wird in dieser Stunde – Trist blir i denne stunden), og å beskrive dem gjennom kroppsdeler (Kalt der Kuss von deinem Munde/ Matt der Druck von deiner Hand – Kaldt er kysset fra din munn/ Matt trykket fra din hånd).

I tredje strofe er det først en forening mellom disse to måtene å uttrykke følelsene på, med en beskrivelse av hvordan den lille munnen har henrykket ham, og så er det en sammenligning med at dette føles som en fiolen man plukker tidlig i mars. Denne strofen handler ikke om avskjeden, men om gleden de hadde, da de var sammen, hvor frydefullt det var for ham.

Så kommer fjerde strofe med en kontrast til den tredje. Nå er det slutt. Han plukker ingen kranser, ingen roser. Det er for andre vår, for ham bare høst. Her er det årstidenes egenskaper som blir brukt for å uttrykke stemninger, våren er forelskelsen og gleden, livet som blomstrer opp, høsten er når alt visner og dør. Det er avskjeden.

Min gjendiktning

Det er rim og rytme som må være korrekt, først og fremst, og så må innholdet være med så godt det kan. Det er viktig at det flyter lett og naturlig, og det er det ikke er mulig å få til det sånn som Goethe har skrevet det, så må det omskrives. Jeg vet ikke om Franzen fungerer som jentenavn, men det fungerer som rim. Smilefjes.

Avskjeden

La mitt øye avskjed være
Som min munn ei si deg kan
Tungt, så tungt er det å bære
Og jeg er jo kun en mann.

Trist blir óg i denne stunden
Kjærlighetens søte pant
Kaldt er kysset ditt fra munnen
Matt er trykket fra din hand.

Ellers, lette munnen stolen
Å hvor har det meg henrykt
Lik som fryder oss fiolen
Som man tidlig mars har plukt.

Dog jeg plukker ikke kransen
Ingen roser mer for deg
Våren er her, kjære Franzen,
Men dessverre høst for meg

ES2019

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg (Dør reven, så gjelder belgen), av Johann W. von Goethe

Et nytt av Goethes tidlige dikt i dag. Det er skrevet rundt 1770, men ble ikke trykket før i den første samleutgaven av Goethes verker i 1789. Så det kom ikke med i noen av samlingene utgav på 1770-tallet, og ikke i noen av tidsskriftene han publiserte i. Det er et dikt der reven skal gjelde i overført betydning, og der det er kjærlighetsguden Amor som dreper den. Diktet har sine mangler, og er mer interessant som innsyn i unge Goethes tankeverden, enn som eksempel på poesikunst fra perioden.

Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg

Nach Mittage saßen wir
Junges Volk im Kühlen;
Amor kam, und stirbt der Fuchs
Wollt’ er mit uns spielen.

Jeder meiner Freunde saß
Froh bei seinem Herzchen;
Amor blies die Fackel aus,
Sprach: hier ist das Kerzchen.

Und die Fackel, wie sie glomm,
Ließ man eilig wandern,
Jeder drückte sie geschwind
In die Hand des andern.

Und mir reichte Dorilis
Sie mit Spott und Scherze;
Kaum berührt mein Finger sie,
Hell entflammt die Kerze,

Sengt mir Augen und Gesicht,
Setzt die Brust in Flammen,
Über meinem Haupte schlug
Fast die Glut zusammen.

Löschen wollt’ ich, patschte zu;
Doch es brennt beständig;
Statt zu sterben ward der Fuchs
Recht bei mir lebendig.

Entstanden 1770/71, Erstdruck 1789

Min oversettelse

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middager satt vi
Unge folk i kjølen;
Amor kom, og drepte reven
Ville med oss leke.

Hver av mine venner satt
Glade ved sine hjerter;
Amor blåste fakkelen ut,
Sa: her er vokslyset.

Og fakkelen, som den glødet,
Lot man hastig vandre,
Hver trykte den hurtig
I hånden til de andre.

Og til meg rakte Dorilis
Den med spott og spøk;
Knapt berørte min finger den,
Lyst flammet lyset opp,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett brystet i flammer,
Over mitt hode slo
Nesten gløden sammen.

Slokke ville jeg, klaske til;
Dog brenner det bestandig;
I stedet for å dø ble reven
Riktig ved meg levende.

Språk, form og innhold

Diktet har 5 strofer med 4 linjer i hver. Rimmønsteret er kryssrim, linjene 2 og 4 rimer, og det er kraftig halvrim i første strofe der Kühlen skal rime med spielen. Også i siste strofe halter rimet bitte litt, med beständig mot lebendig. I de andre strofene er det fullrim. Versefoten er trokeisk, tung-lett, og det er 4 + 3 trykktunge stavelser i linjene. I linjene 1 og 3 er utgangen av linjen trykktung, i linjene 2 og 4 er den trykklett. Så med bokstaver blir det aBcB, der små bokstaver er trykktung utgang, store bokstaver trykklett.

Diktet har ingen spesielle vansker i språket og oversettelsen. Det eneste er ordet Balg, satt opp i ordlisten. Jeg oversetter med norske «belg», som er nærmest, selv om det er skinnet eller fellen til reven det er snakk om. Dette skinnet er hva blåsebelgen er laget av. Og det kan være en god oversettelse, i og med at det også i diktet dreier seg om en utblåst flamme som blusser opp, slik flammer blusser opp når man blåser på dem med en blåsebelg. Ordet Mittage (middager) står i flertall, og uten bestemt artikkel, men på en måte som gjør at man kan mistenke dette er for å få takten til å gå opp. «Etter middag» (nach Mittag) passer bedre enn «etter middager» (nach Mittage), men diktet trenger en trykklett stavelse mellom -tag og saß-, så derfor er det kanskje lagt til en flertalls -e? Det er ikke opplagt om det er måltidet eller tidspunktet diktet sikter til, og det er ingen stor sak heller. Videre er jeg ikke sikker på formen Kühlen (kjølen), hvorfor det er en -n til slutt. Kanskje er dette også en frihet dikteren tar for å få takten og rimet til å gå opp? I ordlisten har jeg satt opp både adjektivet kühl og substantivet kühle. Dorilis er et kvinnenavn som ofte blir brukt i gjeterdiktningen, har jeg fra Goethe Wörterbuch. Den er satt opp med sin tyske forklaring i ordlisten.

Jeg leser diktet sånn at die Fackel (fakkelen) og die Kerze (vokslyset) er ulike navn på samme ting.

På et overflatenivå skulle innholdet i teksten være ganske klart i min norske oversettelse. Det er poeten – Goethe – som sitter sammen med andre unge mennesker i den kjølige temperaturen etter middagen (eller middager, som det vitterlig står i originalen). Så kommer Amor, kjærlighetsguden, og dreper reven, som det står i kursiv. Han vil leke med oss.

Så blåser Amor fakkelen ut, mens hver av vennene sitter glade i hjertene, så sier Amor: her er et stearinlys. Og den glødende fakkelen blir sendt hurtig fra hånd til hånd mellom gjestene. Til jeg-personen kommer fakkelen fra Dorilis, med spott og spøk, som det står. Straks jeg-personen berører fakkelen, lyser den opp.

Deretter blir det forklart hvordan øyne og ansikt blir svidd, brystet blir satt i flammer, og gløden slår seg nesten sammen over hodet hans. Han vil slokke den, og klasker til den. Men den brenner for bestandig. Så i stedet for å dø, blir reven ved ham levende.

I overført betydning dreier det seg om lidenskap og forelskelse. Så mye er klart. Amor er kjærlighetsguden, og det er Dorilis som rekker jeg-personen fakkelen, da den har sånn effekt på ham. Beskrivelsen i strofe 4 minner om forelskelse. Jeg har ikke greid å finne ut hvorfor det er nettopp en rev Amor dreper, nøyaktig hva dette skal være et bilde på, men for meg selv leser jeg det slik at selv om den er død, så gjelder ennå skinnet eller belgen, til å kunne puste på flammen (av forelskelse), og få den til å blusse opp. Slik er det også når jeg-personen forsøker å slokke flammen som oppstår i det han får fakkelen av Dorilis, det fører bare til at den brenner for alltid. Men diktet trenger i så få fall god lesehjelp og velvilje for å bli forstått, og det er ikke godt å si hva innholdet i det tjener på å bli sånn forvansket.

Gloseliste

sterben (stirbt, starb, ist gestorben, itr. tr.) dø;
gilt -> gelten (gilt, galt, hat gegolten, itr. tr.) 1. gjelde, være gyldig. 2. gjelde, være verd, ha betydning. 3. als, für etwas gelten anse som, regnes for, gjelde for/som.
der Balg, -(e)s/Bälge fell, ham, hud, skinn; hylse, belg; (blåse)belg;(overført) vom.
kühl (adj.) kjølig, sval; einen kühlen Kopf bewahren holde hodet kaldt. kühle die, -/ 1. frisk luft, kjølighet. 2.kjølig vesen, kulde, likegyldighet.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
Kerze die, -/-n 1. stearinlys, vokslys 2. (tenn)stift 3. (fotball) høyt skudd.
glomm -> glimmen (sv. eller overført, høytidelig: glimmt, glomm, hat geglommen, itr.) ulme, gløde.
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
Dorilisweibl Figurenname aus dem Umkreis der Schäferdichtung 1,15 Stirbt der Fuchs 13 GW
Sengt -> sengen (sv. tr. itr.) svi, brenne
Haupt das, -es/Häupter; hode, overhode;
Glut die, -/-en; hete, glød; glødende kull; (overført) glød.
patschte -> patschen (sv. itr.) 1. klaske 2. plaske
lebendig (adj.) livlig, levende

Kommentar

Johann Wolfgang von Goethe er født 28. august, 1749. Så han er akkurat litt over 20 år i det han skriver dette diktet, i 1770 eller 1771. Goethe bodde på denne tiden i Strassburg, der han studerte juss, men var vel så opptatt av kunst og litteratur og egen skriving. Han hadde allerede skrevet dikt og andre tekster i flere år, flere av dem vil med tiden bli postet her på bloggen, men det var her i Strassburg han begynte å utvikle en egen stil for alvor. Midten av 1700-tallet var preget av rokokkostilen, sirlig og elegant, men Goethe brøt ut av dette og utviklet sammen med andre en egen og mer personlig stil. Det skulle til slutt ende opp i bevegelsen som er kjent som Sturm und Drang, men ennå er vi så tidlig at den perioden ikke er ordentlig utviklet ennå.

Sin kunstneriske påvirkning får Goethe først og fremst fra Johann Gottfried von Herder, som introduserer ham for folkevisen, Homer, Pinder og Shakespeare. Påvirkningen fra livshendelser er forelskelse i prestedatteren Friederike Brion. Det er nok den som er inspirasjonskilden for Goethe å skrive Stirbt der Fuchs. Det kan godt hende det er Friederike som er Dorilis, i diktet, og det er hun som gir Goethe kjærlighetens flamme, som han ikke klarer å slukke.

Siden er den levende i ham.

Min gjendiktning

Originalen tar deg sine friheter og benytter seg av nødløsninger. Det gjør det lettere å gjøre det i gjendiktningen også.

Dør reven, så gjelder belgen

Etter middag satt vi der
Unge folk så milde;
Amor kom, og drepte rev
Ville med oss spille.

Hver av mine venner satt
Glad i sine hjerter;
Amor blåste fakk’len ut,
Sa: så lys her er det.

Og den fakkel, med sin glo,
Lot man hastig vandre,
Hver oss trykte raskt den i
Hånden til de andre.

Og meg rakte Dorilis
Den med spott og latter;
Knapt berørte finger’n den,
Lyset flammet atter,

Svi meg øyne og ansikt,
Sett mitt bryst i flammen,
Over hodet mitt seg slo
Nesten gløden sammen.

Slokke så, jeg klasket til;
Dog det brenn’ bestandig;
I stedet for å dø rev ble
Levende på riktig.

ES2019

Forrige dikt: Der neue Amadis. Neste dikt: Heidenröslein Alle dikt: Goethe

Der neue Amadis (Den nye Amadis), av Johann W. von Goethe

Amadis de Gaula (Amadis fra Gallia) er tittelhelten i en ridderroman fra 1500-tallet og av spansk-portugisisk opprinnelse. Vi har å gjøre med en romanhelt av typen Miguel Cervantes parodierte i Don Quijote. Og i dag er det vel helst bare gjennom denne parodien vi kjenner disse ridderromanene, hvor fabelaktige ridderhelter er i stand til å gjennomgå enhver prøvelse uten å la det gå utover sin høviske ridderoppførsel.

Goethe henter navnet på denne helten, i diktet vi skal se på i dag. Her er det Goethe selv om er ridderhelten, og det er en helt av en annen type, der heltedåden og den høviske oppførselen viser seg i diktningen, ånden og fantasien, ikke i fantastiske gjerninger. Det er derfor en Amadis for en ny tid, en ny Amadis, en ny måte å være ridderhelt på. Goethe skrev dette diktet da han var i begynnelsen av 20-årene, og fikk det trykket i 1775 (i samlingen som nå er kjent som Die Erste Weimarer Gedichtsammlung) , da han var 26 år. Dette er en periode der den gamle klassisismen, ledet av blant annet Goethe, glir over i perioden som har fått navnet Sturm und Drang. Dette diktet er altså skrevet mens klassismen ennå var den rådende stilretningen, men trykket i det Sturm und Drang er på høyden.

Dette er det første diktet i samlingen som ikke er en slags forberedelse, slik Vorklage og An die Günstigen kan sies å ha vært. Dette diktet står helt på egne ben.

Der neue Amadis

Als ich noch ein Knabe war,
Sperrte man mich ein;
Und so saß ich manches Jahr
Über mir allein,
Wie in Mutterleib.

Doch du warst mein Zeitvertreib,
Goldne Phantasie,
Und ich ward ein warmer Held,
Wie der Prinz Pipi,
Und durchzog die Welt.

Baute manch’ kristallen Schloß
Und zerstört’ es auch,
Warf mein blinkendes Geschoß
Drachen durch den Bauch,
Ja, ich war ein Mann!

Ritterlich befreit’ ich dann
Die Prinzessin Fisch;
Sie war gar zu obligeant,
Führte mich zu Tisch,
Und ich war galant.

Und ihr Kuß war Götterbrot,
Glühend wie der Wein.
Ach! ich liebte fast mich tot!
Rings mit Sonnenschein
War sie emailliert.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Enstanden Anfang der 70er Jahre, Erstdruck 1775

Den nye Amadis

Mens jeg ennå var en guttunge,
Sperret man meg inne;
Og slik satt jeg mange år
Over meg alene,
Som i mors liv.

Dog var du mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en varm helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk gjennom verden.

Bygde mange krystall-slott
Og ødelegger dem også,
Kastet mitt blinkende prosjektil
Gjennom buken til dragen,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befridde jeg da
Prinsesse Fisk;
Hun var så elskverdig,
Førte meg til bordet,
Og jeg var galant.

Og hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vinen.
Akk! Jeg elsket meg nesten død!
I ringer med solskinn
Var hun emaljert.

Akk! hvem har bortført henne meg?
Holdt ingen tryllebånd
Henne tilbake fra den raske flukt?
Sier, hvor er landet?
Hvor er veien dit?

Skrevet på begynnelsen av 1770-tallet, trykket første gang i 1775.

Språk, form og innhold

Om dette diktet er det litt å si om formen. Det er 6 strofer, hver med 5 verselinjer. Verselinjene har 4 + 3 trykktunge stavelser, altså 4 i linje 1 og 3, 3 i linje 2 og 4. Den femte linjen har 3 trykktunge stavelser.

Ach! wer hat sie mir entführt?
Hielt kein Zauberband
Sie zurück vom schnellen Flieh’n?
Sagt, wo ist ihr Land?
Wo der Weg dahin?

Som i alle klassisk dikt er formen konsekvent gjennomført. Alle strofene skulle leses sånn som dette, og å lese riktig var en del av barneskolelærdommen. Det var en grov feil å legge trykket på feil sted, helt utenkelig å gjøre for én som kjenner dikterkunsten.

Rimene er også konsekvente. For å få mønsteret til å gå opp, må strofene behandles to og to. Det er først kryssrim, abab, der den lille bokstaven også betyr at rimendelsen er trykktung. Så kommer den femte linjen, og serverer et nytt rim til å bli hentet opp i første linje i neste strofe. Her blir det videre: ccdede, fremdeles betyr den lille bokstaven at utgangen av verselinjen (siste stavelse) er trykktung. Satt opp med alle de ti linjene i en dobbelstrofe blir det altså: ababc cdede. Dette er gjort konsekvent gjennom diktet.

Jeg har ikke funnet ut av referansene Prins Pipi og Prinsesse Fisk (Fisch). Jeg tror det bare er fantasifigurer, eller figurer i mindre kjente verk. Begge navnene er sånne som klinger godt, og gir rike assosisasjoner. Det franske ordet obligeant har jeg oversatt til norsk i oversettelsen, og beholdt i tysk i gjendiktningen. Ordet er også lagt inn i gloselisten, med oppslag i fransk ordbok. Galant er også fransk, men dette har jeg ikke oversatt eller lagt i gloselisten, for dette ordet er i utstrakt bruk som fremmedord også på norsk.

Diktet begynner med at Goethe seg tilbake til den gang han bare var en liten gutt, og satt innesperret på rommet sitt i mange år, alene som i mors liv. Innesperret må her ikke forstås bokstavlig, han tilbrakte mye tid på rommet sitt, slik det er helt vanlig barn gjør.

Tidsfordrivet mens han satt der, var en gyllen fantasi, der han er en tapper helt som drar gjennom verden. Han er nok her påvirket av gamle ridderromaner og ridderhistorier, for han bygger krystallslott og dreper drager med spydet sitt. Han var en mann, sier han, i fantasien sin (Ja, ich war ein Mann).

Og denne mannen befrir prinsesse fisk, det typiske riddermotivet, den tapre ridder som befrir den skjønne jomfru fra dragens klør. Prinsessen er elskverdig, imøtekommende, obligeant, og fører ham til bords. Han er høflig og beleven, og oppfyller med det sin rolle.

Fjerde strofe er elskovsstrofen, der hun kysser som gudebrød, det vil si brød man gjerne vil ha og spise, hver dag, hele tiden, og kyssene var også glødende som vin. Sammenligningene er nok kanskje ment å være litt parodiske, prinsessenes og de skjønne jomfruers kyss er nok sammenlignet med litt av hvert i ridderromanene. Han elsket seg også til døde, slik en god ridder skal, og det er ingen tvil om at metaforen hun er emaljert med ringer av solskinn, er ment parodisk.

Siste strofe var litt vanskelig å få riktig i oversettelsen, men det skal være i orden nå. Spørreordet wer er subjekt i første setningen, sie er objektet og mir er det indirekte objektet. Så han spør hvem er det som har bortført henne for ham? Hvem er det som har tatt henne bort? Videre er en setning som går over to linjer, og spør om ikke noe tryllebånd har holdt henne igjen fra den raske flukten hennes. Så da spør han, hvor er hennes land? Hvor er veien dit inn?

Altså han vil tilbake igjen, tilbake til fantasien fra barndommens dager.

Gloseliste

Glosene er som alltid slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn. Merk at ordet obligeant er fransk, og slått opp der.

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
einsperren (sv. tr.) sperre inne.
der Mutterleib morsliv;
der Zeitvertreib tidsfordriv.
Held der, -en/-en; helt.
Baute – preteritum, 1. pers, entall -> bauen (sv. tr. itr.) 1. bygge. 2. konstruere, anlegge. 3. dyrke, odle.
Geschoss das, -es/-e 1. prosjektil.2. etasje
Drache der, -n/-n, Drachen -s/-; drage, drake.
Bauch der, -(e)s/Bäuche; mage, buk; (overført) hvelving, runding; hulrom;
ritterlich (adj.) ridderlig.
obligeant – Fransk -> obligeant /ɔbliʒɑ̃/, obligeante /ɔbliʒɑ̃t/ f adj. forekommende, tjenstvillig, imøtekommende, elskverdig, vennlig, velvillig
entführt -> entführen (sv. tr.) bortføre, føre bort, kidnappe, kapre

Kommentar

Dette er et eksempel på Goethes tidlige diktning. Han var noen og tjue år da han først skrev det tidlig på 1770-tallet, og han var 26 da det først ble trykket i tidsskriftet Iris. Zeitschrift für Frauenzimmer. Dette tidsskriftet, redigert av Georg Jacobi, ble medium for mange av Goethes dikt i denne perioden, og de ble alle sammen utgitt anonymt. Strengt tatt hører perioden 1770-1775 til den vi kaller Sturm und Drang, når det kommer til Goethe, men akkurat dette diktet er ikke så karakteristisk for de stormende følelser og drivet etter å få utrettet noe. På den annen side er det her en lengsel inn i fantasien, og de stormende følelser i prinsesseforelskelsen. De virkelige Sturm und Drang diktene er atskillig mer kraftfulle, noe vi skal se når vi kommer til dem.

Nå er dette en poesiblogg, til glede og inspirasjon, og ikke ment å være forskningsartikler med henvisninger og referanser. For meg er dette et tidlig dikt, et litt enkelt dikt, selv om formen er komplisert, og et dikt som etter Goethes standard ikke har de aller høyeste ambisjonene. Det er en ennå ung mann som ser tilbake til sin enda yngre barndom og ungdom, og koser seg i fantasiene han hadde da, og lengter tilbake til dem. Og om diktet underveis kan være litt uhøytidelig og fornøyelig, så er slutten kraftfull og effektfull, med rimene som smeller på plass, og lengselen som oppleves sterk og ekte.

Min gjendiktning

Å gjendikte dette diktet er ingen stor kunst, i alle fall ikke som jeg har gjort det. Bruken av halvrim er utbredt, og jeg har også tatt meg andre friheter. Det er en spesiell rytme i dette diktet, og det er en del rim som må på plass. Jeg har trikset det til. Heller ikke originalen er utvungen, alltid.

Den nye Amadis

Mens jeg ennå unge var,
Sperret man meg inn;
Og slik satt jeg mange aar
Over ensomt sinn,
Som i moders liv.

Dog du var mitt tidsfordriv,
Gyldne fantasi,
Og jeg ble en tapper helt,
Slik som Prins Pipi,
Og trakk ut i felt.

Bygde mang’ krystallpalass
Og ødela dem óg,
Kastet blanke spyd og skaft
I dragen så den lå,
Ja, jeg var en Mann!

Ridderlig befri jeg kan
Min prinsesse Fisk;
Hun var riktig obligeant,
Førte meg til disk,
Og jeg var galant.

Hennes kyss var gudebrød,
Glødende som vin.
Akk! Jeg elsket meg til død!
Ring med solens skinn
Var hun emaljert.

Hvem har henne vekk meg ført ?
Holdt ei trylleband
Henne ‘gjen fra flukten sin?
Si, hvor er det land?
Hvor den vei dit inn?

ES2019

Forrige: An die Günstigen Neste: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Alle: Goethe

Dilettant und Kritiker, av Johann Wolfgang von Goethe

En parabel er i litteraturen en kort fortelling som anskueliggjør en høyere allmenngyldig sannhet. Det er en lignelse, slik man finner dem i Bibelen.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev parabler. De er i Ausgabe letzter Hand kategorisert Parabolisch, i rekken med dikt etter at liederne, balladene, elegiene, epistlene, sonettene og det han kaller Vermischte Gedichte (blandede dikt) er unnagjort. Av disse har jeg postet systematisk fra mars i fjor, Lied der Mignon (Nur wer die Sehnsucht kennt) fra Aus William Meister, Einsamkeit fra Antiker Form sich nährend, store Ilmenau fra An Personen og så har et dikt fra Kunst måttet vente. Det er fordi diktet Meerstille fra Lieder er så gjennomarbeidet at jeg ikke har lyst til å ta det bort ennå. Alle disse diktene er lagt ut første halvår av 2019, og tilbakepostet. Diktene jeg først la ut mars 2016 og 2017 skal få sin riktige plass sammen med de diktene de hører til, nå som Goethe har overtatt for Shakespeare som lørdagspoet her på bloggen. Det eneste diktet som har rukket å bli postet på ny, er Gefunden (Ich ging im Walde). Resten vil komme senere.

De paraboliske diktene Goethe finner verdige en plass i den siste samleutgaven han selv har kontroll over, er Erklärung einer antikken Gemme (Forklaring til en antikk gemme), Katzenpstete (Kattepostei), Seance, Legende, Autoren, Rezensent (kritiker, resensent), Dilettant und Kritiker, Neologen, Krittler (Kritiker), Kläffer (Bjeffer), Zelebrität og Parabel. Som dere ser er det mye som går i kunstneren og kritikeren.

Diktene er alle sammen ganske enkle og uhøytidelige. Bildene er 1 til 1, og det er ikke akkurat vanskelig å finne ut hva som er meningen med dem. Det er veldig tydelig at det er noe som har irritert Goethe, og så skriver han det ut som et humoristisk dikt, formet som en fabel. I mottoet til kategorien heter det:

Was im Leben uns verdrießt,
Man im Bilde gern genießt

Hva som plager oss i livet
Nyter man gjerne i bilder.

Parabolisch, Goethe. Motto

Sånn et det i dette diktet også, dilettanten og kritikeren. Vi må igjen til SNL for å formulere hva en dilettant er for noe, en som sysler med kunst eller vitenskap for sin fornøyelses skyld, og altså ikke er noe videre god i det. Bokmålsordbåka har at det er en som fusker i faget, og jeg har for min egen del en oppfatning at det er en som bare etterligner, og ikke gjør noe eller bidrar med noe selv. Goethe har gjort det mer systematisk, med sin Über den Dilettantismus, som han skrev sammen med Friedrich Schiller sommeren 1799. Det er 26 år etter han skrev dette mer humoristiske og uhøytidelige Dilettant und Kritiker.

Dilettant und Kritiker

Es hatt ein Knab’ eine Taube zart,
Gar schön von Farben und bunt,
Gar herzlich lieb, nach Knabenart,
Geätzet aus seinem Mund
Und hatte so Freud’ am Täubchen sein,
Daß er nicht konnte sich freuen allein.

Da lebte nicht weit ein Alt-Fuchs herum,
Erfahren und lehrreich und schwätzig darum;
Der hatte den Knaben manch Stündlein ergetzt,
Mit Wundern und Lügen verprahlt und verschwätzt.

«Muß meinem Fuchs doch mein Täubelein zeigen!»
Er lief und fand ihn strecken in Sträuchen.
«Sieh, Fuchs, mein lieb Täublein, mein Täubchen so schön!
Hast du dein’ Tag’ so ein Täubchen geseh’n?»
«Zeig’ her!» – Der Knabe reicht’s. – «Geht wohl an;
Aber es fehlt noch, manches dran.
Die Federn, zum Exempel, sind zu kurz geraten.»
Da fing er an, rupft’ sich den Braten.

Der Knabe schrie. – «Du mußt stärkre einsetzen,
Sonst ziert’s nicht, schwinget nicht.»
Da war’s nackt – Mißgeburt! – und in Fetzen.
Dem Knaben das Herze bricht.

Wer sich erkennt im Knaben gut,
Der sei vor Füchsen auf seiner Hut.

1773

Dilettant og kritiker

Det var en gutt som hadde en sart due
Aldeles skjønn av farger og flekket
Aldeles herlig god, på guttevis
Gravert ut av hans munn
Og hatte så glede ved duen sin
At han ikke kunne se glede seg alene.

Det levde ikke langt unna en gammel-rev herom
Erfaren og lærerik og pratsom derom
Som hadde gledet gutten mange stunder,
Skravlet og skrytt med under og løgn.

«Må jo vise reven min den lille duen min!»
Han løp og fant ham strekt i busker
«Se rev, min kjære, lille due, min due så skjønn!
Har du dine dager sett sånn en liten due?»

«La oss se!» – Gutten serverte det. – «Ta den nøye for deg;
Men det mangler ennå, mangt derved.
Fjærene, for eksempel, er blitt for korte.»
Da begynte han, å ribbe steken.
Gutten skrek. – «Du må sette sterkere inn,
Ellers pryder det ikke, svinger ikke
Der var det nakent – misfoster! – Og i filler.
Hjertet brakk til gutten.

Den som kjenner seg godt igjen i gutten,
Skal ta seg i akt for rever.

Språk, form og innhold

Formen er ikke så fast. Det er 5 strofer med varierende lengde, 6, 2 x 4, 8 og 2 linjer, og lengden på versene varierer også. Det begynner med kryssrim, så er parrim regelen, gjennomgående rimer to og to linjer på hverandre. Det er nytt kryssrim i siste halvdel av strofen på 8 linjer. Bruken av halvrim er utstrakt, til og med zeigen og Sträuchen er ment å rime. Den avslappede formen er med på å understreke at dette er ikke dikt å ta altfor høytidelig.

Oversettelsen er ikke av de letteste, selv om originalen skal være klar og lettlest. Det er den nok for de som kjenner tysk godt, og som ikke behøver å oversette det, men det er krevende når man skal oversette med alle detaljer med, så blir det krevende. Det er i hvert fall for meg. Jeg er ikke sikker på om jeg har fått alt riktig, men skal forklare hva jeg har gjort.

Det er gjentakende problem med bruken av dimminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Det har vi ikke på norsk, og dermed har en oversetter alltid et valg å gjøre med ord som Taubchen, Täublein, Sträuchen og sånne som ender på -lein og -chen. Valget består i om man skal oversette med ordet, due, eller dimminutiven, lille due. I dette diktet bruker jeg begge, etter sånn jeg synes det passer i sammenhengen. Dette er et problem det er mulig å komme rundt.

Verre er det med en del formuleringer som ser ut til å være rene forvanskinger. De er nok ikke ment slik, men for meg er det vanskelig å se hva som er meningen med for eksempel Gar schön von Farben und bunt, Er lief und fand ihn strecken in Sträuchen og en del andre. Det er er også vrient å velge hva man skal gjøre med geht wohl an, som jeg har satt opp i gloselisten. Det er ikke et dikt der meningen ligger i disse detaljene, så jeg vil ikke gjøre så mye mer med dem, annet enn å liste dem opp. Dere ser selv hvordan jeg har oversatt, og har jeg gjort meg skyldig i feil, hører jeg gjerne beskjed.

Innholdet er slik som jeg forstår det, at det er en gutt eller yngling (Knabe) som har en liten due (Täubchen). Det er veldig fin og flott, og gir ham mange gleder. Den er etset (eller gravert) ut av munnen på ham (geätzet), står det også, nach Knabenart (på/etter gutters vis). Knabenart er et litt uoversettlig ord, Art betyr type, sort, måte og vane, litt beslektet med norske art. Knabe er høytidelig for gutt. Det sammensatte ordet finnes ikke på norsk, og valget står mellom å oversette med et sammensatt ord som bare nesten er dekkende, «guttevis», eller dele ordet opp i to, «gutters måte». Jeg forstår bildet sånn at duen kommer fra ham, er laget av ham, dilettanten. Han er nå så glad i duen sin, at han ikke kan ha noen gleder uten den.

Så er det den gamle reven, kritikeren, som også er lærd og pratsom. De to har tilbrakt mye tid sammen, snakket (verschwätzt) og skrytt (verprahlt) i vei, med under (Wunder) og løgn (Lügen). Prefiksen til verbene, ver- , er samme som norsk, for-. Så det er «forpratet» og «forskrytt» slik dømme blir fordømt, mat blir fordømt. Det er blitt rent for mye av det, så mye at det er helt inngrodd. Gutten tenker at han må vise ham duen, det vil si dilettanten må vise kritikeren verket. Han spør naivt, har du sett en sånn due i hele din levetid? Dilettanten er stolt av verket sitt, selv om det ikke er noe spesielt med det..

Deretter kommer den lengste strofen, på 8 linjer. Der er det den gamle reven – kritikeren – tar for seg verket – duen – til diletttanten – gutten. Jeg tror Zeig her kan oversettes noe sånt som «La oss se», det er en fast vending på tysk, «vis hit», betyr det direkte oversatt. Reven mener her er det ganske mye galt fatt, og gir seg straks i gang med å ribbe (rupfen) steken (den Braten), som det morsomt blir kalt. Kritikeren er nådeløs med dilettantens verk, og lar ingenting bli igjen av det. Gutten skriker at reven må sette seg sterkere inn i det (einsetzen), ellers så smykker det ikke (ziert’s nicht), svinger ikke (schwinget nicht) . Kritikeren er altså nødt til å sette seg litt mer inn i verket, for at det skal bli vakkert, og at det skal svinge. At verket svinger er et rikt bilde, ment å være litt diffust, ment i den folkelige betydningen vi ennå har av noe som svinger, nå «begynner det å svinge av talen». Til slutt er duen naken, uten fjær, en vanskapning, i filler. Da brekker hjertet til gutten.

Moralen er at man skal være på vakt mot kritikere. Den som kjenner seg igjen i gutten, skal være på vakt mot rever.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
zart (adj.) sart, myk, mild, delikat; øm, hensynsfull; mør;
gar (adj. adv.) 1. ferdig tilberedt, ferdigkokt, ferdigstekt; mør 2. sogar, til og med, attpåtil, aldeles.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig;
lieb (adj. subst.) kjær, elsket, vennlig, hyggelig, snill, god
Knabenart – sammensatt -> Art die, -/-en 1. måte, egenart, beskaffenhet 2. oppførsel, vane, skikk og bruk, manér 3. slag, art, slags, sort, natur, vesen.
Geätzet -> ätzen (sv. tr.) etse; gravere.
Fuchs der, -es/Füchse 1. (også overført) rev 2. fuks.
schwätzig -> Schwatz der, -es/-e; småprat.
ergetzt – 3. person, entall, gammel form -> ergötzen (sv. tr.) glede, underholde, more; glede, more seg.
verprahlt -> prahlen (sv. tr.) skryte
Sträuchen -> Strauch der, -(e)s/Sträucher; busk.
Geht wohl an -> angehen (st. itr. tr.) 1. angripe, gå hardt ut mot, gi seg i kast med, ta fatt på. 2. (forsøke å) kjempe imot noe, gå (ut) mot; gegen etwas angehen (prøve å) bekjempe noe. 3. jemanden um etwas angehen be en om noe, vende seg til en for å få noe. 4. angå, berøre, vedkomme, gjelde; das geht mich nichts an det angår meg ikke 5. gå an 6. begynne, begynne å brenne, lyse; das Feuer geht nicht an jeg får det ikke til å brenne.
geraten (gerät, geriet, ist geraten, itr.) 1. lykkes, bli vellykket; ihm gerät alles, was er anfängt alt han begynner på, lykkes for ham. 2. nach jemandem geraten ligne (på) en; er ist nach dem Vater geraten han ligner/slekter på sin far. 3. bli, utvikle (seg til); es gerät zum Ärgernis det utvikler seg til ubehageligheter; in Vergessenheit geraten bli glemt. 4. havne, treffe, komme (tilfeldig, ufrivillig); in Schwierigkeiten geraten havne, komme i vanskeligheter; an jemanden geraten treffe på en (tilfeldig); auf Abwege geraten komme på avveie. 5. außer sich (dat.) geraten bli ute av seg. 6. komme opp i, begynne (å bli);
rupfen (sv. tr.) 1. plukke, ribbe 2. luke, rive ut, rykke.
Braten der, -s/-; stek; ein fetter Braten (overført) et rikt bytte, en riktig godbit; er hat den Braten gerochen (overført) han har luktet lunta.
einsetzen (sv. tr. itr., refl.) 1. sette (i, inn); eine Anzeige einsetzen sette inn en annonse; eine neue Fensterscheibe einsetzen sette inn nytt vindu; Geld einsetzen sette inn penger 2. innsette; utnevne; nedsette; jemanden als/zum Erben einsetzen innsette en som arving 3. begynne, sette i gang, starte, falle inn 4. gå inn for, satse på; sein Leben einsetzen sette inn livet som innsats 5. koke inn, legge ned, konservere.
zieren (sv. tr., refl.) pynte, smykke, pryde
schwingen (schwingt, schwang, hat geschwungen, tr. itr., refl.) svinge; svinge seg; klinge, lyde; den Becher schwingen svinge begeret; eine Rede schwingen (omgs.) holde en tale; das Tanzbein schwingen ta seg en svingom.
ˈMissgeburt die, -/-en 1. misfoster, vanskapning 2. abort.
Fetzen der, -s/- 1. fille, strimmel 2. klut, skureklut; in Fetzen reißen rive i filler, småbiter.
die Hut -/; beskyttelse, varetekt, oppsikt; in guter Hut sein være i gode hender; auf der Hut sein ta seg i akt.
Gleichnis das, -ses/-se; lignelse.

Kommentar

Opprinnelig het diktet Ein Gleichnis, En lignelse. Under den tittelen ble diktet publisert i Goethes første samling dikt fra Weimar-perioden, i 1773. Her finner vi også flere av Goethes atskillig mer kjente dikt, alle de store fra ungdomsperioden, den tidlige Sturm und Drang. Av disse har jeg nå (i 2019) postet Der neue Amadis og An Christel (Christel), og flere er på vei. Mange av diktene som i samleutgaven av 1828 hører til under de parabolske diktene, finnes også i samlingen, som er heftet i rosa, og består av 23 blader.

I lignelser gjelder det alltid å forstå hva lignelsen består av. Det har jeg sagt gjentatte ganger nå. Den gamle reven er kritikeren, gutten er dilettanten, og duen er kunstverket til gutten. Det kunstverket blir ribbet og spist av kritikeren, når gutten er så dum at han viser det til ham. Folk som identifiserer seg med gutten, skal ta seg i akt for sånne gamle rever.

En lignelse skal ikke forklares. Poenget med lignelser er jo at de er så gode som de blir. Det går ikke å forklare bedre enn lignelsene gjør. De skal være umiddelbart forståelige. Ytterligere forklaring er støy. Derfor finnes det så mange lignelser i Bibelen og i religiøse tekster, derfor er Æsops fabler så populære, og derfor prøvde Goethe og andre diktere i opplysningstiden og tiden som fulgte å skrive noen lignelser, noen parabler. For å forklare i bilder det de syntes de ikke kunne klare å forklare tilstrekkelig i ord. De religiøse og moralske lignelsene er ment å inneholde stor og allmenngyldig visdom, sagt på en enkel måte. Goethes parabler tar selvfølgelig hensyn til at disse berømte lignelsene finnes, og skriver nokså uhøytidelig og humoristisk, når han selv prøver seg i sjangeren. Bibelens lignelser inneholder stor visdom, Goethes små irritasjonsmoment. Visdommen Goethe har å formidle, legger han i andre dikt, og i andre tekster.

Så har han jo en melding til oss alle, som prøver oss i sjangeren og fusker i faget. Vi blir jo glade i duene våre. Prøver vi oss på ordentlig, risikerer vi å få verket ribbet og hjertet brukket. Goethe har nok kanskje noen erfaringer der, selv også, ung og stormende, som han ennå var. Forholdet Goethe skildrer gjelder ikke bare for kunstner og kritiker, men overalt hvor det er noen som lager noe, og andre som bedømmer det. Det kan gå røft for seg, man skal ta seg i akt. Egentlig gjelder det begge veier, men her advarer Goethe dilettantene, de som har noe å vise frem. Rever forblir rever. De er i denne lignelsen ikke noe å gjøre noe med.

Men nå skal jeg ikke tolke for langt og for mye det som skal være enkelt og greit. Det er bedre å si det alt sammen på ny, i en gjendiktning.

Min gjendiktning

Originalen er uhøytidelig, så da kan også gjendiktningen være det. Jeg har vært ganske fri med både detaljene og rytmen, det er meningen som skal gjengis, og det i en rytme som passer på norsk. Det har i alle fall lykkes med å gjøre det ganske dilettantisk. En kritiker skulle ha en god stek å ribbe, sannelig kjenner jeg meg igjen i gutten, og skal være på vakt mot sånne.

Dilettant og kritiker

Det var en gutt med due sart
Så skjønn av farger var den bunt
Helt herlig kjær, på gutters art
Gravert den var ut av hans munn
Han hadde sånn glede av duen sin
At alene han aldri i gleden gikk inn.

Der levde en gammel-rev herom
Erfaren og lærd og pratsom derom
Som hadde med gutten stunder nytt
Og med under og løgn, skravlet og skrytt.

«Jeg må jo til reven min due vise!»
Han løp og fant ham i busker hvile
«Se rev, min due, lille, min due så skjønn!
Har du dine dager sett en sånn?»

«La oss se!» – Gutten serverte. – «Ta det nøye;
Men dens mangler volder jo mye møye .
De fjær er for eksempel for korte og bleke.»
Han begynte straks å ribbe steken.
Gutten skrek. – «Du må deg sterkere inn i det sette,
Ellers svinger det ikke, mislykkes jo
Der var det nakent, en vanskapning, dette
Til gutten hans hjerte brakk i to.

Den som skjønner gutten, og hva her er sagt,
Skal mot rever ta seg i akt.

ES2019