Du og De, av Aleksander Pusjkin

Et enkelt dikt avslutter serien med dikt av den russiske poeten Aleksander Pusjkin (1799-1837) i dag. Det er et dikt som gjør litt moro ut av høflighetsformene ty og vy, eller du og De. I det gamle Russland var det en selvfølge at alle øvrighetspersoner ble tiltalt med De, og det skulle ikke mye til å bli øvrighetsperson. Kun de nærmeste venner og drikkekamerater og bondetamper var du. Ennå blir alle fremmede tiltalt med De, til like med læreren, tannlegen, politikere, notariuser, alle du går inn i et underlegenhetsforhold til. Jeg tiltaler min kones mor med De, men med søsteren er det litt frem og tilbake. Russerne har til og med et slags ordtak for den utstrakte bruken av De: Idu na vy!, direkte oversatt «jeg går (over) til De!», eller «nå skal jeg begynne å kalle deg med De». Meningen er «nå skal vi ikke lenger være venner», «vi er ikke lenger dus», «jeg er sint og fornærmet».

Russernes nasjonalpoet gjør det til stor litteratur hvordan skillet mellom høflighetsformen og vennskapsformen skiller mellom formelt vennskap og kjærlighet. Det er også åpent for alle som leser russisk litteratur i original, da endringer i personers vennskapsforhold kommer til uttrykk i hvordan den andre personen tiltales. Siden verbene også konjugeres etter subjektsformen (eller man bøyer verbet etter hvem som utfører handlingen, slik det også er i latinske språk som fransk, spansk og italiensk) kan man ikke vri seg unna med å utelate pronomenet. På norsk blir det kunstig nå med De, og på engelsk eksisterer ikke formen i det hele tatt. Pusjkin er en god del år før de store russiske romanforfatterne, da han skrev dette diktet, i 1825, ble det ennå ikke skrevet romaner. Men høflighetsformene var så absolutt til stede.

Russiske skolebarn er satt til å pugge dette diktet, og russiskspråklige med utdannelse vil kunne sitere det ordrett. De tar vare på sine poeter og på sine store dikt i det store landet i øst, slik blir også språket lært inn og bevart som det blir brukt best.

Utgaven jeg trykker limer jeg inn fra russisk Vikiteka.

 

Ты и вы

Пустое вы сердечным ты
Она, обмолвясь, заменила
И все счастливые мечты
В душе влюблённой возбудила.
Пред ней задумчиво стою,
Свести очей с неё нет силы;
И говорю ей: как вы милы!
И мыслю: как тебя люблю!

Du og De

Pustoje vy serdetsjnym ty
Ona obmoljas, zamenila
I vsje stsjastlivyje metsjty
V dusje vliubljonnoj vozbudila.
Pred nej zadumtsjivo stoio,
Svesti otsjej njejo njet sily;
I govorju ej: kak vy mily!
I mysliu: kak tebja liubliu!

Min oversettelse og gjendiktning

Ты и вы

Tomme De med hjertelige du
Erstattet hun i en forsnakkelse
Og alle lykkelige drømmer
vekket hun i min forelskede sjel.
Foran henne står jeg tankefull,
Å ta øynene fra henne er ikke i min makt;
Og sier til henne: hvor De er søt!
Og tenker: hvor jeg elsker Deg!

Du og De

Plutselig sa hun du for De
En forsnakkelse, som var nok
Til at jeg i min sjel ble lykkelig
Og alle drømmer i den vekket opp.
Foran henne står jeg tankefullt der ,
Krefter til å se bort har ikke jeg;
Og sier til henne: hvor skjønn De er!
Og tenker stille: hvor jeg elsker deg!

 

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

I oversettelsen har jeg omskrevet litt og endret rekkefølgen på noe for å gjøre det forståelig på norsk. I gjendiktningen har jeg tatt bort og lagt til for at det skal fungere som et dikt. Med det har min stil blitt vel så synlig som Pusjkins, noe leseren nok må leve med. Med å gjøre det på den måten får jeg i det minste flere gjendiktninger ferdige, og forhåpentligvis kan det gjøre flere interesserte i disse diktene og kanskje åpne en ny verden for noen.

Ordet Пустой (pustoj) kan i tillegg til «tom» også bety «lettsindig» eller «ubetydelig», som man ser av glosene under. обмолвясь (omolvjas) er gerundium (adverbialpartisipp) av обмолвиться, som betyr «å forsnakke seg». Det er altså en slags «forsnakkende seg» erstattet hun De med Du (заменила betyr «erstatte»). En slik måte å formulere seg på er unaturlig på norsk. Vi omskriver med substantivisering, og så en preposisjon (å forsnakke (seg) -> en forsnakkelse, og så «i forsnakkelsen»). Ordene В душе влюблённой (v dusje vliubljonnoj) hører sammen, preposisjonen В (i) styrer lokativ, og душе влюблённой er lokativsformer for душа влюблённая.

Ellers skulle det ved hjelp av glosene under være ganske greit å finne ut av hva de ulike ordene betyr, og hvordan jeg har tenkt i mine oversettelser. силы betyr krefter, det står i genitiv, siden нет (njet) er nekting (russisk bruker genitiv ved nekting), så her har jeg omskrevet litt. Som man ser av glosene betyr Свести mye forskjellig, det meste i betydningen  ta med seg noe et sted, som oftest ned eller bort. Det skulle være greit å oversette med «å ta øynene bort», eller «se vekk», som jeg har valgt i gjendiktningen. Originalen har imidlertid det poetiske ordet очей (otsjej) for «øyne». Det vanlige ordet for øye og øyne er глас (glas) og гласа (glasa).

Gloser

Fra kunnskapsforlagets store blå russisk-norsk ordbok.

Пустое -> Пустой 1. tom; folketom, mennesketom; hul; ledig; fri- 2. lettsindig; tom; overflatisk 3. tom, løs; nytteløs, bortkastet; tom, innholdsløs 4. ubetydelig, bagatellmessig

сердечным -> сердечный 1. (относящийся к сердцу) hjerte-; сердечная мышца; сердечный припадок  2. (добрый, отзывчивый) varmhjertet, hjertelige 3. (любовый) kjærlighets-; сердечная драма

обмолвясь -> обмолвиться 1. (оговориться) forsnakke seg 2. (приговориться) forsnakke seg, nevne i forbigående

заменила -> заменить 1. (кем-л, чем-л) erstatte 2. (занять место; стать равноценным) erstatte; vikariere for 3. (сменить) avløse

влюблённой-> влюблить gjøre {få} noen forelsket i seg: fordreie hodet på

задумчиво -> задумчивый tankefull, ettertenksom

Свести II (1) 1. føre ned; leie ned; hjelpe ned; føre vekk 2. bringe, føre, leie; hjelpe 3. (вывести, устранить) fjerne; få bort; ~ пятно  4. hogge ut 5. redusere til, bringe ned til

очей -> око <мн очи> поэт. øye, øyne

Kommentarer til diktet

Jeg kjenner jeg er direkte innhabil når det kommer til russiske dikt, og særlig til Pusjkin. Jeg kommer på gråten ved slutten, enda så enkelt det er, og enda så i farten det kanskje er skrevet. Det har en veldig gjenklang i meg, disse russiske følelsene, og alt som ligger bak dem og i dem.

Jeg blir også slått av hvor økonomisk, rikt og poetisk det russiske språket er. Det er ikke mulig å få inn alle meningene og alle assosisasjonene på norsk, uten å bruke en mengde ord. I mine oversettelser er ord overflødige, de kan tas bort, setningene kan omformuleres. I originalen er hvert ord nødvendig.

Det begynner veldig forsiktig, Пустое вы сердечным ты, det tomme De for det hjertelige Du. сердечным er satt i dativ, det vil si at det er dit det går. Så er det «hun erstattet», med «i en forsnakkelse» eller «forsnakkende seg» (обмолвясь) i mellom. Deretter er det som om alt åpner seg, denne enkle forsnakkelsen setter i gang er rikdom av følelelser og drømmer i jeg-personen. «Og alle lykkelige drømmer i den forelskede sjelen ble vekket hun» er den direkte oversettelsen. Verbet возбудила står i fortid, og da indikerer russiske verb kjønnet og tallet (entall eller flertall) på den som utfører handlingen.

Russerne har ofte dette med at mannspersonen står tankefull eller på annen måte foran kvinnen han elsker. Også Lermontov skildrer denne situasjonen i diktet Til A. O. Smirnova. Der er det imidlertid slik at han foran henne ikke får til å gjøre det han tenker når hun ikke er der. Hos Pusjkin er det forskjellen mellom hva han sier og gjør, og hva han tenker, som er poenget.

Det er en dobbeltbetydning til slutt, med at han elsker Deg, som kan bety ordet deg i plassen for Dem, altså at de er venner og dus, men det kan også bety at han elsker henne, altså personen.

Kanskje er det dette med at man står foran en mulighet man ønsker å gripe, men ikke helt vet hvordan å få det til, eller ikke klarer å overvinne følelsene til å få gjort det man vet man må, kanskje er det dette som griper meg så veldig. Kanskje er det det at jeg alltid leser og tolker russiske dikt som om følelsene der er helt troverdige og ekte. Det er ingen ironi, ingen forsøk på å være kul, det er mennesker med sterke følelser, og som strever med å få utløp for dem og få dem tilfredsstilt. Akkurat dette diktet slutter kanskje optimistisk, det er opp til leseren. Kanskje er tanken om at han elsker henne det som skal til for å innlede et forhold, for at det skal bli til henne. Og kanskje er forsnakkelsen hennes «en forsnakkelse» i hermetegn, en invitasjon til at også hun er interessert i noe mer.

I alle fall er det et nydelig dikt som har overlevd snart tohundre år, og er godt kjent av millioner av mennesker. Eller som det heter her på bloggen: Helt grei poesi!

 

Det siste møtes sang, av Anna Andrejevna Akhmatova

I dag skal jeg presentere et dikt av poeten Marina Ivanovna Tsvetajeva omtalte som «gråtens muse» (Муза плача – musa pltatsja). Det er Anna Andrejevna Akhmatova (1889 – 1966), den kvinnelige Pusjkin. Akhmatova er tender i språket, hun får det til å se lett ut, men man gisper av stemningen og følelsene som kommer ut av de enkle observasjonene og nøkterne formuleringene. Men hun lever i en helt annen tid enn Pusjkin. Han fikk boltre seg i den russiske romantikken, der de store, sterke følelser skulle kontrolleres i ganske strenge lyriske former. Det er geni og orden, på en måte. Akhmatova er i modernismen, da verden på noen måter går ut i kaos. Det er en verden der Gud ikke lenger trenger finnes som en guddommelig garanti for orden og mening. Det er også en tid der menneskeheten for første gang opplever at fremtiden vil være vesensforskjellig fra fortiden, at teknologiutviklingen radikalt endrer måten å leve på.

Omkalfatringene i virkeligheten gir seg også utslag i omkalfatringer i kunsten. Den blir veldig ekseperimentell, det utvikler seg mange forskjellige retninger. Målet er ikke egentlig noe orden i kaoset, men å gi uttrykk for kaoset, gjennom kunsten. De strenge former i lyrikken blir forlatt. Man blir dristigere i billedbruken, det er ikke engang sikkert alt er ment å bli helt forstått, man kan jo ikke godt si man forstår verden. Det er også ganske abstrakte målsetninger de har, noen av symbolistene, der det meste av det de skriver om skal være symbol på noe annet. Akhmatova tilhørte den gruppe poeter som reagerte på symbolistenes avanserte billedbruk. De fikk navnet akmeistene, og hadde som mål at lyrikken heller skulle forsøke å nærme seg den sansbare virkeligheten, og ikke som symbolistene, fjerne seg fra den. Det er dette som gjør at Akhmatovas lyrikk ser enkel ut, sammenlignet med for eksempel Aleksander Blok og Andrej Belyj. Her snakker jeg selvsagt om å være enkel å lese, lyrikk som den til Akhmatova er veldig, veldig vanskelig å skrive. Jeg kjenner ingen andre som klarte det som henne, så tilbakeholdent, og likevel så sterkt.

Vi må også ha med litt om hennes utrolige, urolige liv. Hun var født i 1889, det vil si at hun var i 20-årene mens første verdenskrig rullet. Da kommunistene hadde overtatt makten i Russland, og borgerkrigen satte i gang, var hun 30. Hun var på vei mot 40 da Stalin kom til makten, og hun var litt over 50 da andre verdenskrig startet i Sovjetunionen. Det var urolige tider hele livet. På begynnelsen av 1900-tallet hadde Russland en av sine mest blomstrende, kunstneriske perioder. Sjelden har det spiret og grodd i så mange retninger, sjelden har kunstscenen der borte vært så levende. Men det ble hardt og brutalt knust da kommunistene kom til makten. Det går ikke an å si det på annen måte. Plutselig skulle kunsten tjene staten. Og det var til og med staten som skulle definere hva slags form kunsten skulle ha. Hovedsaken var at den skulle være enkel å forstå. Ingen flere eksperimenter, ingen vanskelige ord og metaforer. Styrke og kraft, rett frem. Betongkunst.

For Akhmatova og hennes omgangskrets var dette uutholdelig. Stort sett var all publisering av hennes dikt forbudt i hennes levetid. Hun livnærte seg av oversettelser. Det var ikke alle det gikk så bra med. Hennes to ektemenn ble begge arrestert, den ene (som da var hennes eks-mann) arrestert og skutt i 1921, den andre i 1938. Han døde senere i konsentrasjonsleire. Også hennes eneste sønn ble arrestert, og sendt i arbeidsleir. Det samme gjaldt flere av hennes nære venner og støttespillere. Hun hadde god grunn til å frykte for sitt eget liv også, i Stalinårene.

Diktet jeg poster i dag er skrevet før alt dette. Det er nydelig, i all sin tilbakeholdenhet. Det er en sang om et siste møte. Men her er ikke godt å si om det skjer noe møte i det hele tatt.

ПЕСНЯ ПОСЛЕДНЕЙ ВСТРЕЧИ

Так беспомощно грудь холодела,
Но шаги мои были легки.
Я на правую руку надела
Перчатку с левой руки.

Показалось, что много ступеней,
А я знала – их только три!
Между кленов шепот осенний
Попросил: «Со мною умри!

Я обманут моей унылой
Переменчивой, злой судьбой».
Я ответила: «Милый, милый –
И я тоже. Умру с тобой!»

Это песня последней встречи.
Я взглянула на темный дом.
Только в спальне горели свечи
Равнодушно-желтым огнем.

Pesnja poslednej vstretsji

Tak bespomosjtsjno grud holodela
No sjagi moi byli legki
Ja na pravuiu ruku nadela
Pertsjatku s levoj ruki.

Pokazalos, sjto mnogo stupenej
A ja snala – ikh tolko tri!
Mezjdu kljonov sjopot osennij
Poprosil: «So mnoiu umri!»

Ja obmanut moej unyloj
Perementsjivoj, sloj sudboj
Ja otvetila: «Milyj, miljyj –
I ja tozje. Umru s toboj!»

Eto pesnja poslednej vstretsji.
Ja vzgljanula na temnyj dom.
Tolko v spalnje goreli svetsji
Ravnodusjno-zjoltym ognjom.

Вечер, 1912

Min oversettelse og gjendiktning

Sangen til det siste møtet

Så hjelpeløst kaldt ble brystet,
Men mine skritt var lette.
Jeg har lagt over høyre hånd
Hansken fra min venstre.

Det syntes å være mange trappetrinn,
Men jeg visste det var bare tre av dem!
Mellom lønnetrærne høstens hvisking
Tilbød: «Dø med meg!

Bedratt av min motløse
Foranderlige, onde skjebne».
Svarte jeg: «Elskede, elskede –
Og jeg også. Dør med deg!»

Det er sangen til det siste møtet.
Jeg kastet et blikk på det mørke huset.
Bare på soverommet brant det lys
Likegyldig-medgul flamme.

Det siste møtets sang

Så hjelpeløst kjølnet brystet av,
Men skrittene mine var lette.
Jeg over til høyre hånd hansken la
Som hadde vært på min venstre.

Det så ut til å være mange trinn,
Men jeg visste det bare var tre!
Lønnetrær hvisket høsten inn
Tilbød: «Med meg, dø med!»

Snytt av mitt triste være
Onde skjebnes skiftende vei.
Jeg svarte: «Kjære, kjære –
Og jeg òg. Dør med deg!»

Det er det siste møtets sang.
Jeg så opp på det mørke hus.
Bare på kammerset brant
Med gult, likegyldig lys.

Fra Kveld, 1912

Ekstra kommentar til innlegget

Jeg har bearbeidet posten og oversettelsen nå i slutten av mai 2018, og endret måten å lese og forstå diktet på. Det er noen viktige detaljer som ikke kom med i sånn jeg omtalte diktet først. Til å begynne med er hun på vei ned trappen, og ikke opp, sånn at hun er på vei bort fra det siste møtet, og ikke til det. Videre er det høsten som ber at hun må dø med seg, noe jeg ikke presiserte i bruken av verbet попросил (poprosil – be, by). Til slutt er det lys i flertall, горели свечи, noe jeg presiserte i forklaringen, men ikke hadde med i oversettelsen. Forklaringen min om hva den siste strofen betydde, og med det tolkningen av hele diktet, var også litt ufullstendig. Det at det brenner lys på soverommet, betyr at han fortsatt er våken, og at hun ennå bryr seg nok til å se at han er det og ta det med i diktet.

Gjendiktningen blir aldri helt god for russiske dikt, og den blir sjelden helt ferdig, men jeg har sett litt på den også, og endret litt.

I tillegg til små og større endringer i oversettelsen og omtalen, er det lagt til en gloseliste, og formatet er endret til sånn postene skal se ut nå om dagen.

30. mai, 2018.

Kommentar til oversettelsen

Allerede i tittelen er det et par, små vanskeligheter. Песня er sang, последный встреча «det siste møte» er satt i genitiv, så det blir «Det siste møtes sang» eller «Sangen til et siste møte». Smak og behag. Jeg ser også at min utmerkede kilde til russisk kultur og folklore, Russian Context (E. M. Boyle, G. Gerhardt (redaktører), 1997) oversetter tittelen til Song of the last tryst, som er «Sangen til det siste stevnemøtet». Jeg ser min store ordbok ikke har åpning for noe sånt i de fem betydningene de legger til ordet (встреч), så jeg lar det være.

Adjektivet Холодный er kald, det avledete verbet холодеть blir ikke så mye brukt, men betyr «å bli kald». Шёпот er hvisking,

Клён er lønnetre, her satt i genitiv flertall, styrt av preposisjonen foran (между – mellom). Попросил er fortid av попросить, som er perfektiven til просить, «be om noe». Jeg mener den perfektive varianten i dette tilfellet ofte blir brukt i høflig og formell tiltale, som når man ber om å få snakke med en offisiell person på telefonen. Så jeg legger inn adjektivet «høflig» i oversettelsen.

Обманут er kortform av adjektivet обманутый «bedradd». Kortformen av adjektivet blir på russisk brukt predikativt, altså om noe som er noe (kjolen er rød), mens langformen blir brukt attributivt, altså noe som blir direkte knyttet til substantivet (en rød kjole). Man blir bedradd av noe, og da skal det som følger stå i genitiv. Det er en serie adjektiv – унылый som «mismodig, trist», переменчивый (av перемена – forandring) er «fordanderlig, ustadig, omskiftelig» og til sist злой, som er «ond» – og substantivet судьба, «skjebne». Милый kan være to ganske forskjellige ting, enten «kjæreste, elskede» eller «søt, hyggelig, grei, kjekk; snill, elskverdig; kjær». Jeg oversetter med hver av de to første i oversettelsen og gjendiktningen.

Det er noen finesser i den siste strofen. Det er sangen til det siste møtet. den som nå har vært. Hun kaster et blikk opp å soverommet, opp på kammerset, der det brenner lys med likegyldig, gul flamme.

Равнодушно-желтым er en liten nøtt til slutt. Det er en sammenbinding som ikke blir ofte brukt, lik sånn som vår «likegyldig-gult», som jeg har brukt. Slik løste jeg den nøtten. Свечи, «lys», står i flertall, så det er altså flere lys som brenner likegyldig-gule».

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordet er satt i fet skrift.

беспомощно – adverb -> беспо́мощный 1. hjelpeløs, bortkommen, ubehjelpelig 2. hjelpeløs, ubehjelpelig; ubehjelpsom
холодела – fortid, hunkjønn -> холоде́ть 1. (становиться холодным) bli kald 2. (от страха и т.п.) fryse
надела – fortid, hunkjønn -> наде́ть ta på (seg)
перчатку – akkusativ -> перча́тка hanske, vante

ступеней – genitiv flertall -> ступе́нь trinn, trappetrinn
кленов – genitiv flertall -> клён lønn, lønnetre
попросил -> проси́ть be, by

обманут – kortform -> обма́нутый bedradd, lurt, snytt
унылой – genitiv entall -> уны́лый 1. mismodig, motløs, trist, mistrøstig, stusselig 2. trist, stusselig, kjedelig
переменчивой – genitiv entall -> переме́нчивый foranderlig, ustadig, omskiftelig; skiftende

взглянула – взгляну́ть однокр. kaste et blikk på, se på

Kommentar til diktet

Det var en glede å oversette første strofe. Det er sånn som dette jeg synes dikt skal skrives. Det er poesi som stopper verden. Ord, som krever å bety veldig mye, men som er helt enkle og betegner helt dagligdagse ting. Det er også flott når situasjonen betyr mye mer for det lyriske jeg i diktet, enn det gjør for leseren. Som om det er en ekstra hemmelighet, der. Et triks mellom forfatter, det lyriske jeg, og leser. Hva er det med dette at brystet er hjelpeløst kaldt, mens skrittene er lette? Og hvorfor detaljen om at den venstre hanske er lagt over høyre hånd, en detalj som tar plassen til halve strofen?

Kaldt bryst er lite følelser, lette skritt tilsier at personen ikke gruer seg, selv om det venter et møte der det nok burde vært følelser. Den overdrevne detaljen om hanskene indikerer også at personen er distansert, kjølig og analytisk. I et reelt sinnsopprør legger man ikke merke til sånne detaljer, om man gjennomfører dem.

Så følger disse trappetrinnene, som det forekommer jeg-personen å være så mange av, men så er det bare tre. Det indikerer at det er lang vei allikevel, det er kanskje ikke så enkelt. Det er noe diffust her, som man også ofte finner hos Obstfelder.

Herfra slutter på en måte møtet som skal finne sted i huset, det er nå høsten som overtar. I lønnetrærne høres høstens hvisking, klart farget av jeg-personens fantasi, at nå skal hun dø, sammen med «meg». Hvem denne «meg» er, kan også være mange. Det kan være høsten, det kan være høstbladene, eller det kan være den hun skal møte i huset. Jeg får det best til å være høsten, men synes ikke dette diktet skal leses så konkret. Det holder at jeg-personen hører hviskingen, der hun står, foran dette møtet, som hun har et kjølnet bryst i forhold til.

Deretter har vi den sterkt stemningsskapende tredjestrofen, den enste der jeg-personen sier noe om seg selv. Det er tre adjektiv, mismodig, skiftende og ond, og de blir satt sammen med skjebnen. Det er ikke noe positivt, det er ikke noe lystig liv. Så hun bestemmer seg for å dø med høsten, eller med den hun tiltaler som Милый (Milyj), «kjæreste, elskede». Det kan derfor være et uttrykk for nølen, det som skjer i den første strofen. Vi har at handlingen bremser veldig opp, der hun kommer mot trappen, og stopper, for å høre på høstens hvisking i lønnetrærne.

Det er svært trist, svært vondt, det som skjer til slutt. Vi har jo ikke fått særlig mye informasjon, vi kan ikke vite hva det er. Men vi kan mer enn anta at dette ikke er noe godt. Det blir ikke noe møte. Vinden i trærne er det siste møtes sang. De tre trinnene er så lange som de syntes, de er uoverstigelige, det blir ikke møte. Og inne i huset er det bare på soverommet det lyser, likegyldig og gult. Altså selv ikke lyset har noe optimistisk å tilby.

Kjærlighet (Любовь), av Vjatsjeslav Ivanov

Denne posten har fått en oppussing og forbedring i mars, 2017. Arbeidet viste seg å bli ganske omfattende, da jeg fant ut at sonetten jeg postet var mestersonetten i en sonett-krans, og med det måtte skrive om det meste av posten. En sonettkrans består av 15 sonetter, der den femtende sonetten kalles mestersonetten, eller kronen, og består av første linje i de 14 foregående sonettene. Hver av disse førstelinjene er også siste linje i sonetten før den Sonettene blir flettet sammen i en krans. Store norske leksikon skriver mer om dette i sin artikkel om sonetten. Det er altså kransen til Ivanov som da kalles любов (liubov – «kjærlighet»), og med det fant jeg ut av noe som hadde plaget denne posten og forvirret meg lenge. Det så ut til å være to forskjellige sonetter med samme startlinje, hos Ivanov. Det var altså første og siste sonett i kransen.

Utover å bake dette inn i posten, har jeg lagt til gloseliste og gjendiktning, og gjort mange endringer og rettinger. Kommentarene er nå atskillig mer utfyllende. Jeg har også oversatt, kommentert og laget gloseliste for det første diktet i kransen, i tillegg til for mestersonetten. Til sist har jeg brukt noen timer på å finne ut skikkelig hva en cesur er for noe, siden Michael Wachtel i the Cambridge introduction to Russian poetry skriver at Ivanov (..) placing an additional constraint on himself by introducing a caesura after the second foot.

Alt får sin forklaring i posten, som begynner slik den alltid har begynt.

*

I dag tenkte jeg at jeg skulle presentere et ganske vanskelig dikt. Det er skrevet av den russiske symbolisten, Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov (1866 – 1949), og holder den tradisjonelle sonettformen. Ivanov er et nytt bekjentskap her på bloggen. Da 1800-tallet går over i 1900-tallet har russerne nettopp sett sin tredje generasjon store 1800-talls forfattere avslutte sin karriere. Først er det Pusjkin og Lermontov, så kommer Gogol, Dostojevskij, Tolstoj og til dels Turgenjev, og så kommer enda en generasjon der Tsjekhov vel må sies å være ledende, i hvert fall sett i ettertid, men hvor også Gorkij var med. Alle disse er kjennetegnet av en romantisk eller realistisk skrivemåte, de første er romantikerne, så kommer realistene. Den neste generasjonen kunne ikke godt gå i fotsporene til disse gigantene, de hadde allerede skrevet det som var å skrive innenfor sine genre, neste generasjon burde komme med noe revolusjonerende nytt. Sånn kan historien tolkes, det var i alle fall det som skjedde, om de som stod for forandringene kanskje ikke var fullt så bevisste på dette, som det jeg tillegger dem å være. Også i verdenslitteraturen gikk man i overgangen til det nye århundret over i en mer modernistisk måte å skrive på. De store, fortellende romanene forsvant, den symbolske lyrikken overtok.

Det er ikke så lett å oversette lyrikk. Og den symbolske lyrikken kan være ganske vanskelig tilgjengelig. Dette er kanskje noe av grunnen til at de russiske foratterne fra denne perioden ikke er så kjent i utlandet som forgjengerne sine. De russiske symbolistene var banebrytende i sin måte å skrive på, det var mange av dem, og litteraturen skulle blomsstre i mange år til.

I dette landskapet er det poeten Vyatsjeslav Ivanov dukker opp sånn like før århundreskiftet.  Han var klassisk skolert, med topp utdannelse innen historie og filosofi, fordypning i antikken (romersk lov), opphold i utlandet (Tyskland, Hellas og Italia), og påvirket av de tyske romantikerne og av Nietzsche. Alt sammen gjør ham godt i stand til å putte symboler inn i diktene sine, og gjøre dem krevende å lese. Diktet vi poster i dag er et utmerket eksempel.

Jeg er godt i gang med å poste Shakespeares sonetter, og vil i løpet av året komme omtrent halvveis i dem. Shakespeare bruker imidlertid en noe annen form enn den opprinnelige som italieneren Petrarca fant opp. Hos Shakespeare går rimene aabb, ccdd, eeff, gg, altså tre kvartetter som henger smamen, og en kuplett som konklusjon til slutt. Hos Petrarca – som hos Ivanov, her – er det abba, abba, cde, cde. Her er det to kvartetter (fire linjer) til å begynne med, så to tersiner (tre linjer). Ivanov har enda et litt vanskeligere rimmønster, siden han har satt linje 9, 11,12 og 14 til å rime på hverandre, altså enda et ekstra rim. Dette rimet holder imidlertid bare i siste stavelse, og går kanskje ikke som fullrim. Ivanov gjør også bruk at det man kanskje kan kalle den russiske jamben, der vekslingen mellom lett og tung stavelse ikke er helt konsekvent, og det går an å erstatte trykktunge med trykklette. Det går til og med an å ende linjene med en ekstra, ellevte trykklett stavelse, noe man ikke venter i en femfotet jambe. Alt dette kommer jeg tilbake til, og forklarer nærmere i kommentaren til diktet.

Vi har altså en blanding av noe veldig klassisk og noe veldig moderne, som det var klassisk og moderne på begynnelsen av 1900-tallet. Streng form med bundet rimmønster hører til den tradisjonelle lyrikken, den dristige symbolbruken hører hjemme i modernismen. Mange av symbolene som blir brukt er imidlertid hentet fra gammel gresk mytologi, altså igjen fra det klassiske. Dette er en form for modernisme som jeg først mente TS Elliot godt ville kjenne igjen, men som jeg så er kommet litt i tvil om. Jeg er ikke så sikker på om det er så mange poeter, utenom i Russland, som skriver sånn som Ivanov gjør. Det er ganske spesielt å gå så intenst tilbake til de gamle formene og symbolene og motivene, som Ivanov gjør.

Før selve diktet gjelder det også å minne om at dette er mestersonetten i en krans, kalt любов (liubov – kjærlighet). Mestersonetten består av de fjorten startlinjene i de fjorten andre sonettene i kransen. Det er selvfølgelig veldig krevende gjort, særlig når rimene skal komme så tett og hyppig som i denne formen for sonetten, med bare to rimendelser i de åtte første linjene. Sonetten skal uttrykke det forenlige i kjærligheten, hvordan kjærligheten gjør to til én, hvordan de to utgjør ett hele. Det blir sammenlignet med andre ting og fenomen, der to er ett, både konkrete, symbolske og nesten drømmende magiske. Ivanov vil nok uttrykke det undrende, uforståelige i kjærligheten, at det er noe veldig sterkt, og at resultatet er ganske tydelig og fattbart, men hva som skjer er mystisk og uforståelig. Kanskje blir diktet vel filosofisk for de fleste i dag, her er ikke så mye inderlighet, sterke følelser og manglende kontroll, som de beste kjærlighetsdiktene nok kanskje har, og man kan kanskje kritisere Ivanov for å anstrenge seg for mye for å beskrive kjærligheten, i stedet for å gjennomleve den. Hans eget kjærlighetsliv var forresten ganske spesielt, da hans første kone døde fra ham i 1907, og han siden giftet seg med hennes datter fra et tidligere ekteskap, noe hans avdøde kone skal ha sagt han skulle gjøre, i en visjon han hadde. Så han var nok en litt spesiell type, godeste Vjatsjeslav Ivanov, noe også andre ting i hans biografi indikerer. Men som dikter og poet var han en av de ledende i Russland på begynnelsen av 1900-tallet, og det sier ikke så lite.

 

ЛЮБОВЬ

Мы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!

Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- одна язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.

Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.

Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.

Min transkripsjon

Transkripsjonen er laget slik diktet skal leses, endingen -ого blir -ovo, slik det skal uttales, selv om det egentlig står -ogo. Jeg har lagt til aksenter for å markere trykket. Når det er gjort, må kanskje også med at diktet følger jambisk versefot med veksling mellom lett-tung, slik det skal være, men at det er umulig å gjøre dette gjennomført på russisk, siden ingen ord der kan ha mer enn én trykksterk stavelse. Så linje 2, for eksempel, har bare fire ord, og tre trykksterke stavelser. Det er likevel vanlig å kalle det jambe, bare at russerne sniker seg til et par ekstra stavelser i de trykklette delene av en versefot, og kompenserer ved å ta bort trykksterke i den med det modifiserte femfotede jamben.

Liubov

My – dvá grozój zazjénnye stvóla,
Dva plámeni polúnotsjnovo bóra;
My – dvá v notsjí letjásjtsjikh meteóra,
Odnój sudbý dvuzjálaja stréla!

My – dvá konjá, tsji dérzjit udilá
Odná ruká, – odná jazvít ikh sjpóra;
Dva óka my jedínstvennovo vzóra,
Mesjtý odnój dva trepétnykh krylá.

My – dvúkh tenej ckorbjásjtsjaja tsjetá
Nad mrámorom bozjéstvennovo gróba,
Gde drévnjaja potsjíet Krasotá.

Jedínykh tajn dvuglásnyje usta,
Sebjé samím my Sfínks jedínoj óba.
My – dvé rukí jedínovo krestá.

Min oversettelse

Kjærlighet


Vi er to trestammer tent av tordenvær,
To flammer i en furuskog ved midnatt;
Vi er to metorer flyvende i natten,
En skjebne fra en tospisset pil!

Vi er to hester, til hvem bisselet blir holdt
Med en hånd, en spore stikker dem;
To øyne er vi med ett eneste blikk,
En drøm to skjelvende vinger.

Vi er et sørgelige par av to skygger
Over marmoren til en guddommelig kiste,
Hvor fra gammelt av Skjønnheten sovner inn.

Torøstede lepper av felles hemmeligheter,
Vi er for oss selv – begge en eneste Sfinks.
Vi er to armer av et eneste kors.

Kommentar til oversettelsen og språket

Diktet er krevende både å lese og å oversette, og byr på mange vanskeligheter. Det har tatt meg noen timer å overvinne dem.

Грозой er instrumental av гроза, «tordenvær», så det kan oversettes «med tordenvær». Зажжение kommer av зажечь, som betyr «å tenne, tenne på, sette fyr på» eller i overørt betydning «oppildne». Ствол er stamme, her satt i genitiv entall, styrt av два (dva – to). Tallene 2 – 4 styrer genitiv entall på russisk, så samme regel gjør at пламени (plameni – flammer) også står i genitiv entall. Oppslagsordet er пламя (plamja – flamme). Бор (bor) er furuskog, man kjenner kanskje igjen ordet «boreal», betegnelsen knyttet til den boreale barskogsonen, klimasonen Norge og Russland hører til. Летащих er flertallsgenitiv av partisippet til verbet for å fly, det vi på norsk ville sagt med «flyvende». Судьба er skjebne. Двужалая er sammensatt av дву, som betyr to, og жалить, som er verb og betyr «stikke» (om insekter) eller «bite» (om slanger). Så det har nok å gjøre med at pilen (стрела) skyter «to» eller «tosidig» på en eller annen måte. Her vil jeg ha med at jeg ikke har funnet hvilken form жалая skulle være av жалить, om det er en form Ivanov finner på til bruk i diktet, eller om dette er gangbar russisk. Siden jeg ikke er sikker på det, kan jeg heller ikke være helt sikker på at jeg her har fått oversettelsen riktig.

Коня er genitiv entall av конь (konj – hest), genitiven er styrt av tallordet to, her også. Det vanlige ordet for hest på russisk er лошадь (losjad – hest), men конь blir oftere brukt om mannlige hester, og i poetiske vendinger og faste uttrykk.  Удила er flertallsformen for bisselet til hestene, ordet har ikke noen entallsform. Det lille ordet чьи (tsji – hvis, hvilken), flertall av чей (tsjej – hvis, hvilken), fungerer her som relativt pronomen, og fungerer litt høytidelig slik tilsvarende «hvis» og «hvilken» gjør på norsk. Det vanligste relative pronomenet på russisk er каторый (katoryj – som). Så det er to hester, der (eller til hvem) bisselet blir holdt (держить удила – derzjit udila) med én hånd. Det er ser vi i linjen under, der одна рука (odna ruka – én hånd) står i nominativ, og altså må være subjekt i setningen. Язвит er en verbform som ikke står i ordboken, adjektivet язвительный står imidlertid, og det betyr «bitende, syrlig, spydig». Stammen er som man ser den samme. Verbet har их (ikh – «dem» eller «deres») som objekt. Substantivet шпора (sjpora – spore) står i nominativ, og er subjekt i setningen. Tallordet одна (odna – én) står også i nominativ,og må derfor høre til шпора (sjpora – spore). Det er ganske uvanlig å ikke la tallordet (одна) og substantivet (шпора) det kvantifiserer ikke stå ved siden av hverandre, men her er det sånn det må være. På norsk må vi oversette med «én spore stikker dem», det Ivanov skriver er «én stikker dem spore».  Ока er genitivsformen (igjen styrt av tallordet to) av око, et poetisk ord for øyne (очки). Единственный betyr «eneste», взор er poetisk for «blikk». Begge disse ordene, adjektivet og dets substantiv, er satt i geniti88v, tilhørende мы (vi). Мечта er «drøm». Трепетный er «skjelvende, dirrende», et adjektiv avledet av substantivet трепет («skjelving, dirring, sitring») og verbet трепетать («å skjelve, dirre»), som begge er ganske boklige uttrykk. Крыло er vinge, her satt i genitiv (styrt av to, det også).

Скорбь og скорбный er boklige uttrykk for «sorg, bedrøvelse» og «sorgfull, sørgmodig», verbet er скорбеть som også er boklig og betyr «å sørge over». Скорбящая er partisippet av dette verbet, satt i hunkjønn for å passe til hunkjønnsordet чета, som betyr «par». Merk at i denne setningen står tallordet to (двух – dvukh) i genitiv, så det er «sørgelig par» som hører til мы (my – vi),slik at det blir «vi er et sørgelig par», og «to skygger» (двух теней) som er en ytterligere beskrivelse, satt i genitiv altså.  Гроба er genitiv av гроб, som betyr «likkiste» eller bare «kiste». Det står i genitiv, slik også божественного (bozjestvenno – guddommelig) gjør det. Над мрамором er et preposisjonsuttrykk, der мрамором (mramorom – marmor) er satt i instrumental, styrt av preposisjonen над (nad – over). Hele linjen hører til den over, slik at det blir «de to er et sørgelig par av to skygger over marmoren til en guddommelig kiste». Den som er gravlagt i denne kisten er skjønnheten (красота – krasota. Det står i linjen under, hvor det også står at dette skjedde for lenge siden (Где древняя – gde drevnjaja). Почиет er et verb i presens 3 person, grunnformen er почить, og dette er et gammelmodig ord som betyr «å sovne» eller «å sovne inn».

Тайна er hemmelighet. Her er det satt i flertall, genitiv, sammen med единых (jedinykh – eneste, felles). Genitiven skyldes at de hører til under двугласные уста (dvuglasnye usta – torøstede lepper), litt sånn som «to skygger» (двух теней – dvukh tenej) i avsnittet over. Двугласные er sammensatt av дву (dvu – to) og гласные (glasnye), flertall av гласный som har tre betydninger: 1. «vokal» 2. «offentlig» 3. i sammensetninger, -røstet. Ordet er beslektet med гласно (glasno – offentlig) og det kjente гласность (glasnost – åpenhet). Jeg er ingen lingvist, men det ser ut som ordet også har sammenheng med голос (golos – stemme). Jeg tror jeg er på sporet når jeg oversetter dette med «torøstet». Уста er poetisk flertallsord for «munn» eller «lepper». Vendingen себе самим мы (sebje samim my) kan være en utfordring, себе er dativ eller lokativ for себя (sebja – seg), самим kan være instrumental entall eller dativ flertall for сам (sam – selv). Det ser ut til å være en form for dativ her, slik at det blir «vi er for oss selv…» eller «… til oss selv…» Sfinksen er det greske fabeldyret med løvekropp og menneskehode. Fra grekerne har ordet også blitt satt på de egyptiske skulpturene med menneskehode og dyrekropp, de som ofte ble satt i nærheten av pyramider og templer som en slags form for beskyttelse. Сфинкс (Sfinks) er et hankjønnsord, mens единой (jedinoj – eneste, felles) er en form som står til hunkjønn, og da i genitiv, dativ, instrumental eller lokativ. Оба (oba -begge) er tallord, det oppfører seg som et adjektiv, og kan ikke bestemme kjønnet til единой. Så dette får jeg ikke til å gå opp, selv om meningen i oversettelsen virker grei. Vi er begge en sfinks. Креста er kors, så slutten er også grei, både grammatisk og semantisk. De to er armene i et felles kors.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

Зажжение -> зажечь 1. å tenne, tenne på; sette fyr på (поджечь); ~ tenne et bål 2. перен. tenne,oppildne

пламени – genitiv, entall -> пламя flamme, lue

Бор furuskog

Двужалая – sammensetning -> (у-) жалить stikke (о несакомих); bite (о смеях)

чьи – flertall -> чей 1. вопр. hvis книжн. hvem sin чья это книга 2. относ. книжн. человек, чьё имя мы все знаем mannen, som vi alle kjenner navnet på

Удила bissel

язвит – verb, tredjeperson presens, grunnform язвить, i ordboken står adjektivet -> язвительный  spydig, bitende, syrlig

шпора spore

Скорбящая -> скорбеть книжн. sørge over

чета par (супружеская) ~ ektepar

почиет – почить уст. 1. (уснуть)sovne  2. (умереть) sovne inn

единых -> единый 1. (один – с отриц.) eneste 2. (цельный, неделимый, общий) enhetlig, enhets-; ~ое целое et uløselig hele 3. (общий) felles; samme; наше ~ое мнение, наши интересы ~ы

Двугласные – sammensetning -> гласный I линг. vokal; ~ звук vokal, vokallyd II (публичный отрытый) offentlig III ист. kommunerepresentant | -гласный  -røstet.

Уста мн. поет. munn, lepper

Kommentar til diktet

Michael Wachtel plasserer dette diktet i underkapittelet strofer (stanza) i innledningen av Russian poetry, utgitt på Cambridge forlag i 2004. Han skriver at den russiske sonetten ble veldig populær (reached a fevered pitch) i symbolismen, og bruker Ivanovs dikt som eksempel på formens mesterskap. Han nevner ikke at sonetten er del av en krans, og han skriver oversettelsen rett frem, slik man gjør i bøker som dette, uten å nevne vanskelighetene som ligger der. Om selve sonetten skriver han at den delvis er tiltaltende fordi den er så vanskelig (part of the sonnets appeal lies in its difficulty). Han skriver om rimene, at de tester poetens ressurser, og at Ivanov gir seg selv noen ekstra vanskeligheter med å legge inn ekstra rim mot slutten og med å bruke en cesur etter den andre foten. Diktet er som alle sonetter skrevet i jambisk form, Wachtel har allerede forklart at den russiske jamben er litt spesiell, siden russisk ikke tillater flere trykksterke stavelser i samme ord, om ordet er aldri så langt. Så russiske poeter som vil skrive strengt jambisk må utelate ord på flere enn to stavelser, for å holde takten med lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, slik det skal være i en sonett. Det har ikke russiske poeter gjort siden Lomonosov på slutten av 1700-tallet. Det var også Lomonosov som eksperimenterte seg vekk fra denne begrensningen, og fant at det ikke var så farlig om alle trykksterke stavelser forble trykksterke, så lenge alle trykksvake var svake. Eller, i den jambiske versefoten på fem, så måtte 1, 3, 5, 7 og 9 stavelse være trykksvak, men det kunne også være trykksvake stavelser i 2, 4, 6, 8 og 10. Dette kalles på engelsk pyrrhics, eller dibrach, men jeg har ikke med å søke etter det funnet noe tilsvarende pyrrisk på norsk. I alle fall er det to trykklette stavelser etter hverandre, motsatt en spondé, der det er to trykktunge.

I transkripsjonen med markering av trykket her i diktet til Ivanov, så ser vi at det er fire trykksterke stavelser i første linje, tre i den neste, og fire i de to siste, i den første strofen. Også på norsk pleier det være vanskelig å holde den jambiske versefoten konsekvent. Wachtel skriver (på side 20, for de som har boken tilgjengelig, på godt gammeldags papir) at den pyrriske versefoten ikke var tillatt til slutt i en linje, altså at det ikke går an å avslutte et jambisk meter med to trykklette stavelser. Her finnes det i følge Wachtel bare få og sjeldne unntak. Vi ser imidlertid at Ivanov avslutter sine linjer både trykklett og tryksterkt. Den sanne jambiske versefoten ender alltid trykktungt. Og regelen er, også i den russiske jamben, at bare partallsstavelsene skal være trykksterke, ingen oddetallsstavelse skal være det. Dette er oppfylt i linjene med trykklett ending, siden den trykklette stavelsen til slutt er en ekstra, ellevte stavelse, der den femfotede jamben altså skal ha ti.

Ivanov er en klassist og perfeksjonist, men sonetten hans går ikke helt opp etter de gamle, klassiske reglene. Han vet imidlertid hvilke regler han kan bryte. De klassiske versene er tilpasset de klassiske språkene. Hvert språk må følge sin egenart. Russisk kan ikke late som det er latinsk eller gresk, eller tysk, som gamle Lomonsov var mest inspirert av.

Cesuren er en pause lagt inn i en lang verselinje. Skal den brukes, må den være på samme sted i alle linjene. Pausen kan ikke komme midt i et ord, selvfølgelig, det skal være en pause i lesningen, nesten som en ny inndeling. Når cesuren i dette diktet er etter andre fot, så betyr det at det skal være en pause etter fjerde stavelse. Vi ser at Ivanov benytter seg av dette konsekvent gjennom hele sonetten. De første fire stavelsene betegner en ting (Vi er to trestammer (1), En hånd (6), Over marmor (10), En felles hemmelighet (12)), de neste seks forklarer dem eller kommer med et tillegg (… i en storm (1), … en spore stikker dem (6), … en guddommelig kiste (10), … av torøstede lepper (12)). Dette betyr at i linje 13 skal себе самим (sebje samim – til/for oss selv) leses først, så skal det være en pause, og så følger  мы Сфинкс единой оба (my Sfinks edinoj oba – vi er en felles Sfinks begge). Gjert Vesterheim skriver interessant og utfyllende om cesur i en artikkel om skandinavisk heksameterdiktning i Klassisk forum.

Ideen om at kjærligheten gjør to til ett har sin opprinnelse i østlig diktning, i arabisk, skriver Watchel i Russian poetry. I russisk diktning finnes den hos Pusjkin og hos Fet. Jeg er ingen ekspert på disse tingene, jeg har ikke lest de arabiske diktene som skal være denne opprinnelsen, dette er en historie jeg ikke kjenner. Men ideen om at kjærligheten forener to til ett forekommer meg å være veldig gammel. Her hos Ivanov blir det brukt i mange variasjoner og sammenligninger, alltid uten sammenligningsord. Sammenligningen og ideen blir ikke utviklet, det er bare nye og nye og nye, i en slags aldri endende krets. Først er det sammenligninger med elementer i naturen, flammende trestammer, brennende skog, flyvende metaorer, så er det med selve skjebnen, til en tospisset pil. Her er det i mye to som smeltes til ett. Så er det gjenstand i fart, de to hestene, der det er en hånd som holder bisselet og en hånd som stikker hestene med sporen. Deretter er det to øyer med ett blikk, en drøm med to vinger. Her er det to som blir til ett, eller to ting som del av et hele.

I linje 9 skal det i tradisjonell sonettskriving komme med en vending, en slags ny idé. Hos Ivanov fortsetter det med det samme, bare at motivene nå blir hentet fra andre steder. Her er det også grupper på tre linjer som hører helt sammen. Først, i 9 til 11, er det de to skyggene fra graven der skjønnheten fra gammelt av er begravd. De er skygger av samme ting, av den gamle skjønnheten, kanskje med en idé bakt inn om at de i kjærligheten er skygger av den opprinnelige skjønnhet. Så er det i linjene 12 til 14 den ene hemmeligheten, med sfinksens gåte, der to lepper kan snakke med felles stemme, og de begge er armene til korset. Her kommer også kristene motiver inn, med korset.

Så selv om sonetten på en måte er statisk, den består bare av en rekke sammenligninger som viser hvordan de to er ett i kjærligheten, så er det en viss utvikling i hva sammenligningene blir gjort med. De begynner med den flammende naturen, at de to er antent av torden, og at i flammene blir de ett. Deretter er det bevegelsen, det går fort, med de to hestene, men under kontroll, siden det bare trengs én hånd å holde bisselet og én spore å stikke dem. Motivet med to til én går igjen med at én hånd holder bisselet til to hester. To øyne til ett blikk er en forståelig metafor, der er sammensmeltningen fullstendig. Når én drøm blir utstyrt med to vinger, er det et abstrakt (drøm) og et konkret (vinger) som blir slått sammen, men bildet er både håndgripelig og forståelig. Det er vanlig å tenke seg at ting som flyr har vinger, og når drømmene flyr, har de også vinger. De to vingene blir forent i drømmen, slik at to blir én der også. I alle disse første åtte linjene er det naturen, menneskelige og synlige ting som får sammenligningene.

I de seks siste blir sammenligningene løftet til et høyere nivå. Det trekkes inn evigheten, gjennom døden, marmoren og kisten, der skjønnheten er begravd. Slik er ikke kjærligheten deres bare noe som gjelder dem, nå, de er en del av en mye større enhet, en slags urkjærlighet, som gjelder fra gammelt av. Til sist blir også gåtefulle hemmeligheter introdusert, religion og mytologi, med sfinksen og dens gåte, og det mytologiske vesen den er, og til slutt korset, der de to elskende er de to armene.

Når denne sonetten også er mestersonetten i en krans, blir det løftet enda høyere. Det er de to som alltid vender tilbake til hverandre, som hører sammen, og blir ett, igjen og igjen, på mange, mange forskjellige måter, forståelige og gåtefulle, begge deler og alt på en gang. Det er kanskje en litt spesiell måte å se kjærligheten på, og selv for elskende mennesker kanskje i overkant filosofisk, her hos Ivanov er det ikke akkurat noen ustyrlige følelser å se, ikke noen lidenskap. Men det er uredelelig å kommentere et dikt med å peke på hva det også kunne ha vært, hva som ikke er der. Hos Ivanov var det ikke noe poeng denne gangen å uttrykke lidenskapen, det var ikke hans prosjekt. Han hadde et ganske spesielt, ganske opphøyet syn på livet og på kunsten, og det høyeste var kjærligheten. Han var svært opptatt av de klassiske idealene, så det er det han forsøker å forene, livet, kjærligheten og de klassiske idealene. Jeg blir ikke så sterkt truffet av denne typen dikt, som av andre, men det interesserte meg likevel nok til at jeg har brukt mange, mange timer til å sette meg inn i det, og finne ut av det.

Min gjendiktning

Diktet er krevende nesten til det umulige å gjendikte, så dette er mer en lek og en øvelse, enn reproduksjon av høyverdig poesi. For hele kransen fungerer det ikke som en spøk, engang. Som så ofte ellers når sonetter blir gjendiktet til norsk, gjelder det å få antall stavelser og rimene på plass, og for å få det til er det veldig mye annet som må vike. Jeg har lagt til en trykklett stavelse i linjene 2, 3, 5 og 6, slik det er i originalen. Der kan jeg også i oversettelsen av russisk høyverdig poesi i sonetteformen, bruke et triks fra moderne rap-musikk, der de kule rapperne både i Norge og på engelsk viser at det er ikke så farlig om rimene ikke blir helt korrekte, så lenge de er trykksvake.

Kjærlighet


Vi er to stammer torden tent med ild
To flammer ved midnatt i mørke skogen
To meteorer en natt over jorden drog dem,
Og én skjebne fra en tospisset pil!

To hester der bisselet holde vil,
Kun én hånd, og kun én spore slo dem;
To øyne er vi samme blikk å glo med,
En drøm – to skjelvende vinger der til.

Vi er et par av to triste skygger
Over marmorsteinen til en kiste,
Hvor fra gammel tid det skjønne ligger.

Tostemte lepper av ting felles hemmelig ,
Vi er i oss selv det Sfinksen visste.
Vi er to armer av et kors hellig.

Hele kransen med alle de 15 sonettene går det an å lese her.

ЛЮБОВЬМы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.
Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы – Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.