En gave forgjeves og tilfeldig (Дар напрасный, дар случайный), av A. S. Pusjkin

Dette diktet skrev Aleksander Sergejevitsj Pusjkin på bursdagen sin 26. mai, 1828, altså for veldig nøyaktig 190 år siden. Det er litt atypisk på mange måter, atypisk Pusjkin, atypisk Russland, og atypisk et dikt å skrive im wonderschönen Monat Mai, som tyskerne vil ha det. Det er heller ikke noe typisk bursdagsdikt, akkurat. Derimot er det et dikt fullt av vemod og livslede, skrevet av alltid unge Pusjkin den dagen han fylte 29. år.

Pusjkin er født i 1799, og han døde i 1837. Han ble ikke mer enn 37 år. Duellen han døde i skyldtes en skandale, den kunne utmerket godt vært unngått. Kanskje er det livsleden som også førte til en dødslengsel? Pusjkin er ellers mer kjent for å være mer optimistisk og livsglad, i hvert fall er han mer det i diktningen sin, enn hans samtidige andre store poet, Lermontov. For Lermontov gir det liksom mening at det endte i døden, allerede fra veldig ung alder skrev Lermontov dikt om hvor tomt livet føltes for ham. Pusjkin skriver dikt om vakre vinterdager, om kjærligheten og om vakre kvinner, det er ikke så mange dikt hos Pusjkin om tomhet og meningsløshet. Pusjkin fyller de russiske livene med mening, og innhold. Utenom i dette diktet her.

*

Дар напрасный, дар случайный,
Жизнь, зачем ты мне дана?
Иль зачем судьбою тайной
Ты на казнь осуждена?

Кто меня враждебной властью
Из ничтожества воззвал,
Душу мне наполнил страстью,
Ум сомненьем взволновал?..

Цели нет передо мною:
Сердце пусто, празден ум,
И томит меня тоскою
Однозвучный жизни шум.

1828

Min oversettelse

En gave forgjeves, gave tilfeldig,
Livet, for hva er du gitt meg?
Eller hvoror er du med en skjult skjebne
Dømt til henrettelse?

Hvem var det som med fiendtlig makt
Påkalte meg fra intetheten,
Fylte sjelen min med lidenskap,
Og oppskaket fornuften med tvil?..

Mål finnes ikke foran meg:
Hjertet er tomt, ørkesløs forstanden
Og piner meg med tungsinn
Livets enstonige støy.

Kommentar til språket og oversettelsen.

På norsk bruker vi ikke stemt s, eller z, og det er derfor etter hva jeg vet heller ikke vanlig å transkribere de russiske stemte vislelydene til bokstaven z. Vi uttaler ustemt uansett, og kan derfor like gjerne skrive s. Jeg veksler litt, ser jeg. Det dreier seg om de kyrilliske bokstavene з (s, z) og ж (sj, zj). Ellers er det å si om oversettelsen at jeg ikke kan garantere at jeg har fått alt riktig. Da trengs det en korrekturleser. Men store feil skal det ikke være, og under gjør jeg rede for hvordan jeg har tenkt.

Første linje direkte oversatt er «gave forgjeves, gave tilfeldig», eller i mer naturlig norsk «en forgjeves gave, en tilfeldig gave». дана (gitt) er partisipp av  дать (gi), slik at linje to blir spørsmålet: livet, hvorfor er du meg gitt? Russisk har to ord for «hvorfor», det vanlige почему, og det Pusjkin her bruker, зачем, som litt mer har betydningen «hvorfor, i hvilken hensikt«. мне er dativsformen for meg, så for virkelig å få frem den, kunne vi på norsk oversette med «til meg». Alt i alt skulle de to første linjene være greie. Deretter blir det litt verre. Kombinasjonen судьбою тайной (med den hemmelige skjebnen) er satt i instrumental, i nominativ er det судьба тайная (hemmelig skjebne). осуждена (dømt) er partisipp av осудить (å dømme). Så det poeten spør om i første strofe, er hvorfor livet er gitt ham, som en tilfeldig og forgjeves gave, bare for å ende i døden til slutt uansett.

I andre strofe må man nesten stokke litt om på rekkefølgen av ordene for å få det riktig på norsk. De to første linjene består av en setning der verbet воззвал (vossval – kalle, påkalle) kommer til slutt. På norsk blir det unaturlig, så jeg flytter det opp på plassen etter subjektet кто (kto – hvem) i setningen, der det hører hjemme. Sammensetningen враждебной властью (vrasjdebnoj vlasiu – fiendtlig makt) står i instrumental, noe som på norsk vanligvis blir markert med preposisjonen med, slik jeg også har gjort. Substantivet ничтожества står i genitiv, styrt av preposisjonen из (iz – fra, av). Verbet Воззвать (vozzvat – rope, kalle på) er satt sammen av forstavelsen воз- (vos – i, på osv. (egentlig er det в med hjelpelyder)) og звать (zvat – rope, kalle). Jeg leser disse to linjene som at intetheten er døden eller tilværslen før fødselen, altså tiden man ikke eksisterer (og dermed heller ikke kjenner noen smerte eller lede), og så er det noe som har kalt ham derfra og inn i livet ved fødselen. Pusjkin spør hvilken fiendtlig makt som har gjort det? Det er en omskriving av den folkelige kunnskapen at ingen har bedt om dette livet, man blir bare sendt inn i det. Tredje linje må analyseres. Verbet er наполнил (napolnil – fylte), pronomenet мне (mnje – (til) meg) står i dativ, «fylte meg», og så står душу (dusju – sjel) i akkusativ og страстью (strastiu – (med) lidenskap) i instrumental. Det skulle bety at «noe har fylt meg sjelen med lidenskap». Jeg kan ikke se noe annet system enn samme кто (kto – hvem) fra første linje, altså den samme som kalt ham fra intethet, fylte sjelen med tvil. Det er også denne som i siste linje i strofen oppskaket fornuften med tvil (Ум сомненьем взволновал – um somnenjem vzvolnoval). Hele strofen er i oversettelsen skrevet litt om, sånn at den skal gi mening på norsk, uten at det skal være nødvendig å lese disse forklaringene.

I første linje i siste strofe står mål i flertall (цели – tseli), mens på norsk kommer det ikke frem av bøyningen om det er ett eller flere mål. I andre linje bytter den russiske originalen om på rekkefølgen av adjektiv og substantiv, på norsk blir det; hjertet (er) tomt, ørkesløs (er) forstanden. De russiske adjektivene står i kortform, uten ending, noe som betyr at det er predikativ bruk, altså sånn vi på norsk får sagt med å bruke koppula-verbet er (hjertet er tomt). Motsatt er attributativ bruk, der russisk bruker adjektivets langform, mens vi på norsk setter adjektivet foran substantivet (tomt hjerte). Substantivet тоска (toska – tungsinn, lede) er satt i instrumental i linje 3, slik at det oversatt blir «piner meg med lede». I siste linje står adjektivet Однозвучный (odnosvutsjnyj – enstonig, monoton) til шум (sjum – støy, bråk, larm), mens жизни (zjizni – livets) står i genitiv, altså blir det «livets monotone støy» det avslutter med. I oversettelsen er jeg for denne strofen tett på originalen, mens jeg i gjendiktningen har stokket litt om på det.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene er satt i fet skrift, i noen av ordene er aksenten er markert med kursiv.

Дар1. (подарок) gave; donasjon 2. (способность) gave
казнь1. (судебная кара) henrettelse, eksekusjon, eksekvering (лишение жизни); dødsstraff (смертный приговор) 2. перен. (мучение) plage, pine
осуждена -> осуждённый I domfelte II прч от осудить ( осуждение 1. domfellelse 2. (порищание) fordømmelse.)
враждебной -> враждебный fiendtlig
ничтожества – genitiv, entall -> ничтожество 1. (убожество) elendighet, intethet, tomhet 2. (ничтожный) ubetydelighet, nullitét
воззвал -> воззвать св см взывать 1. (громко кричать) rope 2. (обращаться с просьбой) kalle på, rope til 3. (апелировать) påkalle vt, appellere til
сомненьем -> сомнение 1. tvil 2. tvil, tvilsmål
взволновал -> взволновать св см волновать 1. (беспокоить) gjøre nervøs; bekymre (вызвать озабоженность); sette i sinnsbevegelse, skake opp (приводить в возбуждение) 2. (вызывать волны) bølge, opprøre
празден – kortform, hankjønn -> праздный 1. (на занятый делом) ørkesløs, uvirksom 2. (на заполненный работой) ørkesløs 3. (бесцельный) ørkesløs, tom
томит -> томить 1. <св ис-> pine, plage, trykke 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)
тоскою – instrumental -> тоска 1. (грусть и уныние) tungsinn, lengsel 2. (скука) kjedsomhet, lede (уныние)
Однозвучный monotón, ènstonig

Litt om form

I den transkriberte versjonen av diktet under har jeg markert aksenten. Russisk kan ikke ha mer enn én trykksterk stavelse per ord, og alle ord skal ha trykk. Det gjør at russiske dikt ikke helt enkelt glir inn i den germanske verselæren. Det er fire trykksterke stavelser i hver linje, men antallet trykklette stavelser mellom dem varierer. Russerne fant tidlig ut at de ikke kunne følge den latinske og germanske metrikken med jamber, daktyler og trokeer, og alt det andre, de russiske versene måtte være litt friere. I strenge former, som sonetten og andre faste diktformer, måtte de trykktunge stavelsene komme riktig, men det måtte være lov å spe på med litt flere trykklette innimellom.

Her, i dette diktet, er det sånn cirka annenhver trykklett og trykksterk. Stort sett er første stavelse trykksterk, og siste stavelse trykklett. I linjene 2 og 4 er det litt flere trykktunge stavelser i utgangen. I siste strofe er det bare tre stavelser i siste linje, noe som gjør at den skiller seg ut. Det passer godt, siden det etterlater et tungt og vektig inntrykk. De lydmalende ordene med alle s- og sj-lydene i linjen forsterker dette, Однозвучный жизни шум, (odnuzvjutsjnyj zjisni sjum – enstonige livets støy), her, i sistelinjen blir det sagt noe viktig og riktig.

Russisk er et språk det er lett å rime med. Når man også tillater halvrim, blir det lett og uanstrengt (selv om Pusjkin selv skal ha klaget over at språket lukket ham, og språkets rimmuligheter begrenset hans utfoldelse). Her er det gjennomført kryssrim, første og tredje linjer rimer, andre og fjerde. Å gjendikte russiske dikt med samme rimmønster og samme økonomi i språket er notorisk vanskelig. Jeg pleier ta meg store friheter, og gjør det også denne gangen.

Kommentar til diktet

Diktet er skrevet i en periode med personlig krise for Pusjkin. Han kom ikke så godt ut av det, verken i privatlivet sitt eller med de russiske styresmakter. Han var under oppsyn av tsar Nikolaj I, hans personlige sensor, etter å ha vært forsvist første halvdel av 1820-tallet. På det personlige plan hadde han det vanskelig etter avslaget på frieriet til Anna Olenina.

Nå er ikke dette et dikt som krever biografiske opplysninger for å bli godt forstått, synes jeg. Dette er godt uttrykt og vanlig følt menneskelig lede. Man sitter der i livet sitt, har det ikke noe bra, og skjønner ikke hva man skal med det. Så venter døden i det fjerne, på en måte du ikke selv vet om. Slik er det jeg forstår vendingen om den skjulte skjebnen (судьбою тайной – sudboiu tainoj) i den første strofen. For Pusjkin er denne skjebnen litt spesiell, siden vi vet at hans død skyldes en dramatisk og unødvendig duell.

Videre er det fordømmelsen over å være født, hentet frem fra intetheten (Из ничтожества воззвал – iz nistjozjestva vozzval), som han formulerer det, og han operer med en makt, en кто (kto – hvem), som har gjort det. Denne makten har også fylt sjelen med lidelser, og fornuften med tvil. For denne strofen er det biografiske detaljene interessante. Vi vet Pusjkin har gått gjennom et følelsesmessig opprør, etter å ha vært forelsket i Anna Olenina, ønsket å få henne og til og med fridd, og så få et avslag, med alt det innebærer. For Pusjkin er lidenskapene på denne tiden bare til skade, han får ikke utløp for dem, det er lidenskap og sterke følelser til en kvinne han ikke har fått. Fornuften er i tvil om hva den skal gjøre. Han er i en begredelig situasjon. Riktignok er han allerede en stor og anerkjent dikter, men statusen hans hjelper ham ikke med kvinnen han ville ha, og han skriver bokstavlig talt på tsarens makt. Han har ikke noen frihet til å skrive hva han vil. Så hva skal han gjøre?

I tredje strofe blir det nærmest den naturlige forlengelsen av den gnagende tvilen og de sterke følelsene som ikke leder noen steder hen. Han har ikke noe mål, ikke noe han har ugjort og vil ha gjort, ikke noe prosjekt å leve for. Hjertet er tomt (Сердце пусто), skriver han, hjertet er stedet for følelsene, og forstanden er ørkesløs (празден ум), den leder ingen steder hen. Så alt han har igjen er å bli pint med tungsinn og lede, av livets enstonige og ensformige støy, alt som skjer rundt ham.

Det siste er et ganske sterkt bilde, og nydelig utført på russisk, med alle hvislelydene i linjen Однозвучный жизни шум (odnozvutsjnyj zjizni sjum – enstonige livets støy), sånn at man nesten kan høre lydene, ssssjjj, zzzzjjj og tssssjj, og lignende monoton bakgrunnsstøy, som kan plage livet av en når man sitter og har det vondt med seg selv. Ikke noe særlig til stemning å ha, på sin egen 29 års dag. Men for Pusjkin har det i minste resultert i et sterkt dikt for ettertiden, et dikt som fant veien til Norge og norsk, 190 år etterpå. Uten at jeg tror akkurat det hjelper Pusjkin så mye.

Russisk Wikipedia har en omfattende nettside dedikert til diktet for dem som vil vite mer.  Jeg har brukt denne litt i min egen omtale, men det meste er som vanlig en sak mellom teksten og meg, og de som har glede av min måte å lese den på.

Diktet transkribert

Dàr napràsnyj, dàr slutsjànjnyj,
Sjisn, satsjèm ty mnjè dàna?
Ìlj satsjèm sùdboiu tàjnoj
Tý nà kàsn osùsjdena?

Ktò menjà vrasjdèbnoj vlàstiu
Ìs nisjtòsjestva vossvàl,
Dùsju mnjè napòlnil strastiu,
Ùm somnènjem vsvòlnoval?..

Tsèli njèt pèredo mnòiu:
Sèrdtse pùsto, pràsden ùm,
Ì tòmit mènja tòskoiu
Odnosvùtsjnyj sjìsni sjùm.

Min gjendiktning

En tilfeldig gave forgjeves,
Hvorfor er du meg livet gitt?
For hva er det fra skjebnen det kreves
At du dømt til døden er blitt?

Hva var det for fiendlige makter
Som meg kalte fra tomhetens hvil,
Fylte sjelen med lidelsens takter,
Oppskaket sinnet mitt med tvil?..

For meg fins ingen glede:
Hjertet er tomt, null mål
Det piner meg med lede
Livets monotone gnål.

ES2018

 

 

 

Tomt

Når det ble vanskelig i 2008, så ble det veldig vanskelig. Min far døde, brått og uventet. Plutselig var alt helt forandret. Mine yngre søstre var gift og hadde barn. Jeg hadde ingen kjæreste, og heller ingen utsikter til å få noen. Det er ikke riktig å beskrive et så nakent dikt som det følgende med for mange ord. Her blir det bare skrevet rett frem, uten hensyn til at det skal se bra ut, eller at noen skal tenke på kvaliteten i det man skriver når man er nede som dette.

Tomt

 

Det er så stikk i mot alt som var

det er

tomt

 

*

 

Tidligere hadde det alt sammen mening

Nå sitter jeg her

 

Ja, men hvilken vei skal jeg gå

hvilken vei er åpen for meg

snakk til meg

snakk til meg

snakk til meg

snakk til meg

hvor skal jeg gå

vis meg en vei

jeg vil gå den

jeg vil gå den med deg

 

jeg holder ikke ut å være her

bare med meg

og med meg

og med meg

vis meg en vei

jeg kan gå

sammen med

deg

hvem du enn er

vis deg frem

hvem

hvem

kom til meg

vær en vei

jeg vil gå

jeg vil gå

jeg vil gå

 

Jeg trenger å være attraktiv

 

*

 

Jeg skriver med øynene igjen

Jeg er så trist som jeg kan

jeg holder ikke ut et eneste sekund

det er skjedd noe med selve tiden

det er slutt nå

slutt.

 

Lyrikk08, Nr. 10

Hvis tanker hadde farger

2008 ble et spesielt år for meg. Det året døde min far. Før det hadde jeg prosjekter og planer, jeg var aktiv og gjorde ting. Etterpå ble alt annerledes. Mange av diktene fra dette året er triste og tomme, og søker en glede jeg føler er tapt. Noen søker ikke engang noe håp, prøver ikke på noe. De er kanskje som dette, hvis tankene hadde farger.

Hvis tankene hadde farger

Hvis tankene hadde farger
så skulle de være blå
når jeg ikke hadde noe spesielt
å tenke på

Sånn som nå.

ES2008

Både kjedelig og trist, av Mikhail Lermontov

Dette diktet fikk en oppussing februar 2017. Oversettelse og gjendiktning er forbedret, gloseliste er lagt til, og i resten av posten er det gjort noen forbedringer og fylt på med litt mer stoff.

*

Mikhail Jurevitsj Lermontov (1814  – 1841) var en bråmoden dikter. Han debuterte

Både på det personlige plan og som russer i Russland levde han allerede fra tidlig av et rikt, om enn delvis tragisk, liv. Moren var en rik aristokrat som døde da lille Mikhail var 3 år gammel. Han ble så oppdradd hos bestemoren som ikke tålte synet av Mikhails far som bare var en fattig soldat. Unge Mikhail Lermontov hadde derfor erfaringer å høste av da han begynte å skrive dikt som 14 åring.

På det politiske plan ble Mikhail født to år etter Napoelons mislykkede erobringsforsøk av Russland. Napoleonskrigene raste imidlertid fortsatt, og Napoleon var også for Mikhail en stor, romantisk helt. Hjemme i Russland forsøkte først tsar Aleksander I, så Nikolai I, å holde styr på reform- og opprørsbevegelser. Kunstnerisk er dikteren Aleksander Pusjkin i ferd med å etablere en ekte russisk nasjonallitteratur, riktignok inspirert av franske, britiske og tyske romantikere, men med noe helt særeget russisk som også unge Mikhail lar seg gripe av. Byron og Pusjkin er hans forbilder.

Sommeren 2009 postet jeg Seilet som Lermontov skrev da han var bare 18 år gammel. I dag skal jeg poste et dikt Lermontov skrev 8 år senere, året før sitt dødsår. Begge diktene er så kjente at mange russere ennå kan dem utenatt.

И скучно и грустно

И скучно и грустно, и некому руку подать
В минуту душевной невзгоды…
Желанья!.. что пользы напрасно и вечно желать?..
А годы проходят – все лучшие годы!

Любить… но кого же?.. на время – не стоит труда,
А вечно любить невозможно.
В себя ли заглянешь? – там прошлого нет и следа:
И радость, и муки, и всё там ничтожно…

Что страсти? – ведь рано иль поздно их сладкий недуг
Исчезнет при слове рассудка;
И жизнь, как посмотришь с холодным вниманьем вокруг –
Такая пустая и глупая шутка…

январь, 1840

1840

Min oversettelse

Både kjedelig og trist…

Både kjedelig og trist, og ingen å rekke hånden til
Minuttet for sjelens gjenvordigheter…
Ønsker!.. hva nytte er i å ønske forgjeves og evig?..
Og årene passerer – alle de beste årene!

Å elske… hvem da?.. For en tid er det ikke verd bryet,,
Og å elske evig er ikke mulig.
Du ser inn i deg selv? – Der er ingen spor av fortiden:
Og glede, og kvaler, og alt er der ubetydelig…

Hva er lidenskapene? – Du ser, før eller senere vil deres søte lidelse
Forsvinne for ord av fornuft;
Og livet, som du ser med kald oppmerksomhet rundt det –
Det er slik en tom og dum spøk…

Januar, 1840

Kommentar til språket og oversettelsen

Starten av diktet er enkel og umiddelbar for russere, men utenlandske oversettere som jeg, må nok streve litt for å finne ut av hva som her er underforstått, og hvordan dette skal komme over til norsk. Некому står i dativ og betyr da «til ingen», hånden руку står i akkusativ og er direkte objekt. Verbet er подать er ikke perfektiv av дать «å gi», som jeg først trodde og skrev, men et selvstendig verb med mange betydninger (se gloselisten). В минуту står i akkusativ, noe som på russisk som på tysk indikerer at det er bevegelse til, altså noe sånt som «i det man går inn i minuttet for sjelens gjenvordigheter. Linjen er på russisk ikke knyttet sammen med noen preposisjon, men душевной («sjelens») невзгоды («gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter») er satt i akkusativ flertall, og jeg tror ikke det blir helt galt å sette inn et norsk «for» i mellom der. En prosaisk gjengivelse av de to første linjene kunne være «Livet er både kjedelig og trist, og det finnes ingen man kan rekke hånden i tiden for sjelens ulykker». Jeg ser andre oversetter med at det er ingen som gir deg hånden når du har vanskeligheter, men jeg kan ikke se annet enn at dette er oversetterens verk, og ikke noe som står der i originalen. Videre blir det enklere. Желание betyr «ønske» eller «lyst», og er her satt i flertall, желанья. Польза betyr «nytte», «gagn», «fordel», og står også i flertall, пользы. напрасно betyr «forgjeves» og вечно «evig». Проходить bruker russerne når de vil ha noen til «å gå videre», eller «gå forbi» og slikt noe. Meningen i de to siste linjene i første strofe er hva det nytter å ønske, når ønskene er forgjeves og aldri tar de slutt, og i mens går årene forbi, de beste årene man har (= ungdomsårene).

I strofe to begynner Lermontov med spørsmålet om å elske. Så lenge kjærligheten bare er midlertidig er det ikke verd alt strevet som følger med, og å elske evig er ikke mennesket gitt i livet. Derfor kan ikke kjærligheten være noen redning. Det lille ordet ли er en partikkel som vanligvis blir brukt i spørresetninger, det er vanskelig å peke på noe tilsvarede ord i norsk. Заглянуть er perfektivt verb og det betyr «å titte» eller «kikke» inn i. Прошлое betyr fortid, og står her i genitiv styrt av nektingen (нет). След betyr «spor», og er også satt i genitiv. Det henger altså sammen med прошлое, forsterket av и, og det vil på norsk bli noe sånt som «det finnes ikke engang spor av fortiden». Радость er «glede» og мука betyr her «plage, pine, kval» (det kan også bety «mel»). Ничтожно betyr «ubetydelig, uendelig liten» eller «ubetydelig, tom, intetsigende». Meningen er altså at man kan se inn i seg selv, men der ser man ingenting. Alt er bare gleder og sorger, som alle sammen er ubetydelige.

Ведь er også en partikkel, den betyr noe sånt som «du ser, du skjønner, ser du, skjønner du». Сладкий er «søt», «behagelig», недуг er et boklig uttrykk som betyr «lidelse», «sykdom». Рассудок betyr «fornuft», «forstand, vett», og står her i genitiv (med vokalbortfall). Meningen er at lidenskapene ikke kan stå seg mot fornuften, før eller senere tar rasjonaliteten over og kveler lidenskapene. Как betyr egentlig «hvordan», men kan også brukes som relativpronomen som her. Вокруг betyr «rundt», og kan ikke høre sammen med annet enn жизнь («livet»), på norsk er det lettere å forstå om hele dette ordet sløyfes. Meningen er noe sånt som at når du ser på livet med kjølig oppmerksomhet, altså uten lidenskapene og forstyrrelsene, så er det bare en tom og dum spøk.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er satt i fet skrift.

подать/подавать 1. (дать) gi, rekke 2. (поставить не стол) servere 3. (дать милостьыню) gi almisser 4. (повести для посадки и т.д.) kjøre frem; ~ машину к подьезду kjøre en bil frem til inngangen 5. (доставить) bringe, levere; tilføre, forsyne 6. (заявление, жалобу и т.д.) inngi, sende inn; ~ заявление об уходе sende inn avskjedssøknad 7. разг. (подвинуть, переместить) flytte; ~ машину назад rygge 8. спорт. serve 9. (изобразить) skildre; fremstille; главный герой подан в романе схематично 10. ~ помощь; совет ; команду ;сигнал gi hjelp; tegn; komando; signal
невзгоды мн <ед невзгода>  gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter

мука betyr her «plage, pine, kval

ничтожно -> ничтожный 1. (очень малый) ubetydelig; uendelig liten 2. (незначительный) ubetydelig; tom, intetsigende 3. ubetydelig (о человеке)
недуг книжн. lidelse, sykdom

Рассудок «fornuft», «forstand, vett»

Kommentar til diktet

Dette er diktet til livsleden. Da jeg sommeren 2007 var i Minsk for å lære russisk studerte vi dette diktet her. Lærerinnen som var av den gamle, gode sovjetiske skolen, likte naturligvis diktet godt, men syntes det var fryktelig trist og lite optimistisk. Hun mente det skyldtes at Lermontov var pen, og at det var umulig for en pen ung mann å bli lykkelig. Hun sammenlignet med Pusjkin, som rett å melde ikke er særlig billedskjønn, men som levde noenlunde lykkelig hele sitt liv. Han skrev aldri slike livsleie dikt som Lermontov skrev så mange av. Jeg vil si det finnes vel bedre forklaringer enn dette på at Lermontov skrev som han gjorde.

Formelt er det ikke noe kaos i dette diktet. Følelsene er kanskje dystre, men de er under full kontroll. Det er kryssrim, abab, i alle strofene, og alle linjene har trykklett utgang.

Lermontov er ikke mer enn 26 år når han skriver dette diktet. Men han har allerede drukket livet tomt, og tror ikke det har mer å gi. Alt som til vanlig skal gi glede i livet, slik som ønsker, lidenskaper og kjærlighet, det er hos denne poeten nå tomt og uten innhold. Man kan godt ønske seg noe i livet, men man vil aldri få det man ønsker seg, og om man gir etter for denne følelsen, vil man gå gjennom livet full av ønsker om ting man aldri får. Det er tidlig å få denne følelsen allerede 26 år gammel, at livet ikke har mer man kan strebe etter. Lermontov var bråmoden, og har hatt denne følelsen lenge. Han ser årene passere, og vet dette er ungdommens år, de årene som skal være best. Når heller ikke de kan gi ham noe, hva da med det som skal komme?

Kjærligheten, eller det å elske, har en godside og en vrangside. Poeten ser bare vrangsiden, alle kvalene og alt slitet med å få den man elsker, og å holde ut med henne. Kjærligheten, eller det at man elsker noen, varer bare for en tid, og da er det spørsmål om det er verd alt det negative, alt slitet som følger med? Om kjærligheten kunne vedvare kunne det være verd anstrengelsene, men det gjør den ikke, og da konkluderer denne poeten at det er like bra å frasi seg hele kjærligheten. Regnskapet går ikke opp.

For en mann i midten av 20-årene skulle minnene fortsatt være glødende og betydingsfulle. For denne poeten er de ikke det. Han ser på det som tidligere har betydd noe for ham, men som ikke gjør det lenger nå. Hva er vel gleder og sorger man har hatt verd, når man ikke har dem lenger? De er ubetydelige.

Lidenskapene kunne kanskje live opp den livsleie poeten, men i siste strofe lar han rasjonaliteten ta knekken på dem. For dem som gjerne vil lese optimisme og livsmuligheter inn i ethvert dikt er det kanskje her mulighet til en litt mer positiv tolkning enn i resten av diktet. Gjennom hele diktet har jo poeten latt nettopp fornuften ødelegge tilløpene til livsutfoldelse som måtte være, det er bare fornuften som kan konkludere med at elskoven ikke er verd noe, fordi den vil gå over. Her i siste strofe kan det se ut som poeten har et visst ønske om at lidenskapene på ny skal gjelde, han har altså kanskje ikke helt gitt seg hen til livsleden, men det er fornuften eller bare ordet fornuft, som vil kvele enhver lidenskap allerede i starten. Man skal altså anstrenge seg for å lese livsglede inn i dette diktet her.

Konklusjonen på diktet er vakker. Når man ser på livet som det egentlig er, så er det bare en tom og dum spøk. Det er ikke verd noen ting.

Året etter dør altså Lermontov i en duell, et dødsfall man nesten kan se på som et slags selvmord. Han døde meget ung, men har etterlatt seg noen av de vakreste og mest livstrette tekstene som er skrevet. Dette diktet her, både kjedelig og trist er livet, er kanskje det som tar prisen. Selv om man ikke vil gå med på et fullt så fornektende syn på livsmulighetene, er det her sunne og gode tanker om at det man føler betyr så mye når det står på, kanskje ikke betyr så mye allikevel. Slik leser jeg diktet, og har stort utbytte av det.

Min gjendiktning

Denen gjendiktningen har jeg etter hvert jobbet en del med, og den har vært postet i forskjellige versjoner. Den er ennå langt unna kvalitetene i originalen, men det begynner kanskje etter hvert å ligne en versjon å leve med. Otto Hageberg har også levert en fin oversettelse til nynorsk i kommentarfeltet. Det setter jeg stor pris på.

Både kjedelig og trist…

Kjedelig og trist, og ingen å gi
En hånd til i sjelens plage
Ønsker!.. hva er nytten deri?
Mens årene går – dine beste dager.

Å elske… med hvem? Bare en stund er ikke verd bryet
Og å elske evig er ingen mulighet.
Du ser inn i deg selv? Der er ikke så mye
Og gleder og sorger, alt er ubetydelighet.

Lidenskapene? Før eller siden vil den søte syke
Forsvinne for fornuftens ord
Og livet, når du ser litt kjølig rundt det
Er det en tom vits, dum og stor.