Sonett 126, av William Shakespeare – O thou, my lovely boy, who in thy power

Sonett 126 avslutter første del av sonettene til Shakespeare, den som er til den skjønne ungdom. Sonetten skiller seg også ut med bare å ha 12 linjer, den mangler de to siste, konklusjonen. Det er fristende å tolke det til noe, som at konklusjonen mangler også i forholdet mellom dikteren og den elskede, at det ikke er noen ordentlig avslutning der, ingen avklaring. Sonetten har også parrim, ikke kryssrim. Det er noe av en høytid å ta fatt på den. De resterende sonettene er til en ung, mystisk kvinne, og to avslutningssonetter som skiller seg helt ut.

Om denne sonetten er det skrevet svært mye, og svært mye er lagt ut på nettet. Jeg bruker som vanlig mest sidene som nå bare kaller seg Shakespeare-sonnets, der det som vanlig er utfyllende kommentarer, og Shakespearewords har som alltid en kort forklaring på de vanskeligste ordene, med søkemotor for de som finne hvor andre steder Shakespeare har brukt disse ordene. Ellers kan dere like godt bruke internetts mange søkemotorer, som jeg. Jeg bruker i tillegg The Oxford Shakespeare – The complete sonnets and poems, med Stanly Wells som redaktør og Colin Burrow som forfatter.

Det trengs hjelp til å lese denne sonetten for den er tettpakket med innhold. Shakespeare er mesteren i å bruke metaforer som fungerer på mange nivå, og til å gjøre språket veldig kompakt, men likevel med en voldsom meningsfylde, om en slik setning kan gi mening. Frie assosiasjoner kan også gi en grei tolkning av tekstene hans, men det er når man får hjelp av forskningen man bedre forstår hvorfor Shakespeare regnes som den største av dem alle. I denne sonetten er nesten hver eneste linje en kamp om å forstå hva som er ment, og de vil ikke ringe for fullt uten litt tips og veiledning om hva betydningen kan være.

Mange av symbolene, metaforene og motivene Shakespeare bruker i denne sonetten er brukt også tidligere, slik at denne avslutningssonetten henter opp tidligere tema, og gir dem en avslutning. Her er Tiden som går, og som ødelegger all skjønnhet, og hvordan dikteren i kampen mot den forsøker å bevare ungdommen. Her er Naturen, og her er hvordan dikteren forsøker å plassere sin egen elsk inn i den store enheten.

Sonnet 126

O thou, my lovely boy, who in thy power
Dost hold Time’s fickle glass, his sickle, hour;
Who hast by waning grown, and therein showest
Thy lovers withering, as thy sweet self growest.
If Nature, sovereign mistress over wrack,
As thou goest onwards still will pluck thee back,
She keeps thee to this purpose, that her skill
May time disgrace and wretched minutes kill.
Yet fear her, O thou minion of her pleasure!
She may detain, but not still keep, her treasure:
Her audit (though delayed) answered must be,
And her quietus is to render thee.

(                                                                      )
(                                                                      )

Min oversettelse

O, du, min herlige gutt, som har i din makt
Tidens lunefulle glass, hans sigd og time;
Som har ved å avta økt, og med det vist
Din elskers visning, som ditt søte selv vokser.
Hvis naturen, den suverene elskerinne over vrak,
Som du går videre vil plukke deg tilbake,
Hun holder deg i denne hensikt, at hennes evne
Må tid skam og elendige minutter drepe.
Men likevel frykte henne, O du lakei av hennes gleder!
Hun vil kanskje forsinkes, men ikke beholde sin skatt:
Hennes revisjon (riktignok forsinket) må bli besvart,
Og hennes løslates er å utføre deg.

(                                                                      )
(                                                                      )

Kommentar til språket og oversettelsen

Det går kanskje an å reagere på tiltalen av den elskede i denne sonetten. Det er my lovely boy, på norsk min herlige [skjønne, elskverdige] gutt, noe som kanskje ikke passer seg helt for en voksen aldrende mann, å tiltale en person som er gjenstand for lidenskapelig kjærlighet. Jeg stusset i hvert fall litt da jeg først satte «herlige gutt» inn i den norske teksten, det ble kanskje litt vel faderlig, med alle de assosiasjoner det kan gi. Det er eneste gang i sonettene den skjønne ungdom er tiltalt på denne måten. Glass hos Shakespeare betyr ofte «speil», men her i denne sonetten kan det være «timeglass» som er ment. Begge deler gir god mening. Hvis det er tidens lunefulle speil (fickle glass), så er det at tiden alltid viser personens utseende som det er nå, ikke som det har vært tidligere. En gammel mann eller kvinne vil ikke se sin ungdoms skjønnhet i det. For denne leseren er tolkningen tidens lunefull timeglass mer naturlig, det blir da tiden som går, og som ingen kan styre. Sigd (sickle) og ljå var ofte tegnet som Tidens instrument i malerier der Tiden ble legemliggjort. I bildet Shakespeare tegner i denne sonetten får Tiden et glass i den ene hånden og sigden i den andre (ofte var Tiden malt med et timeglass og en sigd, hogger ned når tiden er inne). I noen versjoner av sonetten er det ikke noe komma mellom sigd og time, slik at det blir «sigdtimen», eller «tiden da gresset skal slås». I overført betydning dødstimen. Jeg synes linjene med det gir bedre mening. Som Oxford-versjonen skriver (med min utheving):

his sickle hour the hour in which he uses his sickle, hence the moment of death. Q reads ‘fickle glass, his Úickle, hower’, which has led editors to give to Time three attributes: a glass in the sense of ‘mirror’, a sickle, and an hour in the sense ‘hourglass’. However, Time only has two hands, one for a sickle and the other for an hourglass. The lines gain their effect through the uneasy parallelism between the fickle glass and the sickle hour, juxtaposing mutability and necessary mortality in phrases of which the individual elements seem grammatically deliquescent: the sickle functions adjectivally, and through its initial long Ú recalls fickle. The glass fickly turns from an hourglass to a mirror, the hour from a day of reckoning to an hourglass, an emblem of the continuing slippage of time.

Nettsiden Shakespeare-sonnets har imidlertid en annen forklaring:

his sickle, hour – Time was frequently depicted bearing a scythe (a large version of a sickle, and an hourglass). Some editors read sickle-hour, i.e. the hour in which wheat was ripe for the sickle, hence the hour of mortality, the hour of death. The line is difficult because it is not entirely clear how the boy holds time in his power, since throughout the sonnets the opposite has been feared.hold may be interpreted as ‘holding back, restraining’, and the youth may paradoxically be seen as defying time by remaining beautiful in the lover’s eyes, and beautiful in himself. This meaning is reinforced by the subsequent explanation that Nature has granted him the privilege of being plucked away from the jaws of destruction. But this privilege will not last forever.

Så mye er skrevet, og vi har bare kommet oss forbi de to første linjene. Det viser også hvorfor forskerne er så glade i Shakespeare, det er alltid noe å diskutere. Det er ikke mange opprinnelige utgaver av verkene hans, trykkfeil kan ha forekommet, både hos Shakespeare, og hos utgiveren hans. Vi ser også at de ulike tolkningsmulighetene gir rikelig med mening, slik at det blir reelle diskusjoner, og ikke bare av akademisk interesse. Komma eller ikke gir helt forskjellig måte å lese teksten på, det samme om det skal være speilglass eller timeglass tidens lunefulle glass, er.

With waning grow betyr «vokst ved å avta», ordet wane blir vanligvis benyttet i forbindelse med månefasene. I Shakespeares sonetter blir det brukt i nummer 11, første linje, og her i nr. 126 kan det ha betydning med at månen først minker, for så å øke (wane, then wax – Oxford), eller at høstmånen (harvest moon) har form som en sigd (halvmåne) under høstingen. Thy lovers withering er en liten utfordring, særlig siden førsteutgaven (Q) ikke bruker possesive appostrofer. Thy er «din», eller «dine»,  lover betyr «elsker», men en louer på Shakespeares kunne også bety venn, beundrer eller en forbindelse som ser positivt på deg. Det er ikke helt klart om withering (wither er «visne») skal være verbalsubjekt («visning») eller partisipp («visnende»), og heller ikke om det er entall lover’s eller flertall lovers‘. Alt dette har jeg fra Oxford-utgaven, og kan ikke garantere at jeg har fått det helt riktig over til norsk.

Nå må jeg gå. Jeg skal fortsette arbeidet… senere…

 

Gloser (slått opp på freedictonary,com)

fickle  luneful, ustadig, uberegnelig

sickle  sigd

wane avta; svinne; minke

withering -> wither visne; blomstre av

wrack Destruction or ruin. Used chiefly in the phrase wrack and ruin.

wretched 1. elendig, ussel, jammerlig 2. forbannet

minion lakei, håndlanger

detain 1. hefte, forsinke 2. anholde, holde i varetekt

audit revisjon

quietus [Short for Middle English quietus (est), (he is) discharged (of an obligation), from Medieval Latin quiētus (est), fromLatin, (he is) at rest; see quiet.]

render 1. gjøre 2. gi; yte; presentere 3. tolke, utføre

 

Kommentar til sonetten

Posten er ennå under arbeid…

Sonett 123, av William Shakespeare – No, Time, thou shalt not boast that I do change:

Det er kanskje passende at jeg nærmer meg å være ajour med sonettene samtidig som sonettene til den skjønne ungdom nærmer seg slutten. Fra nummer 127 er sonettene tilegnet den mørkhårede damen (the dark lady), der har jeg postet for alle frem til 140, om enn de fleste i uferdige versjoner. Jeg sitter altså i april 2017 og skriver dette, det er påskeaften, og kanskje passende å tenke over de helt store tema. Mens jeg skriver dette hører jeg passende Bachs Matteuspasjon, dirigert av Helmuth Rilling, Hanssler complete edition. I de siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom, han jeg gjentatte ganger har skrevet om, og hver gang har holdt frem som det viktigste at ingen vet hvem han er, og ingen kan finne det ut. Shakespeare har ikke etterlatt seg noen spor, annet enn sonettene selv, og de er så lite konkrete at det eneste man egentlig har å spekulere fra, er tilegnelsen i utgaven publisert av Thomas Thorpe i 1609, der THE.ONLIE.BEGETTER.OF.THESE.INSUING.SONNETS. er Mr.W.H. Punktumene og de store bokstavene er fra originalen, kursiven er min. Initialene W.H. er han sonettene er tilegnet, og man går derfor ut fra at det også er han poeten henvender seg til i de 126 første sonettene. Alle med initialer W.H. i Shakespeares samtid er prøvd som kandidat, i tillegg til mange som ikke har hatt dem, men ingen av teoriene kan bli bekreftet eller avkreftet.

Derfor leser ikke jeg sonettene biografisk. For meg er det poeten eller sonettskriveren som er den elskende, og den skjønne ungdom som er den elskede, og de to kan like godt være oppdiktede ideal, som to virkelige mennesker med vanlige liv. De to, den elskende og den elskede, er som de nedfeller seg i sonettene, det er alt vi vet om dem, og alt vi trenger å vite.

Her, i sonett 123, vender poeten seg tilbake til de evige tema, etter å ha balet litt med mer hverdagslige problemer i sonett 122, og strevd med manglende trofasthet i sonettene 117 til 121. Han henvender seg til Tiden selv, Tiden personifisert med stor bokstav, og setter sin egen kjærlighet til den skjønne ungdom opp mot Tidens gang. Han hevder Tiden er foranderlig, eller at med Tidens gang blir tingene som skjer, verkene som blir bygget og bragdene som blir gjort, alt blir forandret og oppfatningen av det blir forandret. Det er ikke til å stole på, det er ikke til å bli stående og beundre, det er gamle ting i ny kledning, som vi i våre korte liv likevel vil sette pris på, og liksom vil late som er det vi egentlig ønsket. I alt dette ubestandige og foranderlige er det noe sonettskriveren sverger på vil vare evig, og det er hans egen sannhet, hans egen trofasthet.

Sonnet 123

No! Time, thou shalt not boast that I do change.
Thy pyramids built up with newer might
To me are nothing novel, nothing strange;
They are but dressings of a former sight.
Our dates are brief, and therefore we admire
What thou dost foist upon us that is old,
And rather make them born to our desire
Than think that we before have heard them told.
Thy registers and thee I both defy,
Not wond’ring at the present, nor the past,
For thy records, and what we see, doth lie,
Made more or less by thy continual haste.
This I do vow and this shall ever be:
I will be true despite thy scythe and thee.

Min oversettelse

Sonett 123

Nei! Tid, du skal ikke skryte av at jeg endres:
Dine obelisker bygget opp med nyere velde
Er ikke noe nytt for meg, ikke noe rart
De er ikke annet enn kledning av et tidligere syn.
Våre dager er korte, og derfor beundrer vi
Hva gammelt du lurer inn i oss;
Og gjør det født til våre ønsker
Heller enn å tenke at dette har vi hørt før.
Dine protokoller og deg trosser jeg begge.
Uten å undres over verken nåtiden eller fortiden,
For dine minner og hva vi ser i dem, de lyver,
Gjort mer eller mindre av din kontinuerlige hast.
Dette sverger jeg skal for alltid være;
Jeg vil bli sann, tross din ljå og deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

I de første uktastene inneholder oversettelsen alltid feil. Her må også med at sonetten florerer i litt ulike utgaver, nettsiden Shakespeare-sonnets har ikke utropstegn etter No (nei) i første linje, quarto-utgaven av 1609 har det, og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems skriver at dette er ett av bare fem eksempler på utropstegn i denne førsteutgaven, og altså noe ganske spesielt. Redaktøren av Shakespeare-sonnets forklarer ikke hvorfor han har tatt det bort.

Time står med stor bokstav, så han henvender seg til Tiden som en person. Tiden har evnen til å endre og ødelegge, her forsikrer den elskende poeten altså at det ikke vil skje med ham. På engelsk er change (endre, forandre, skifte) ikke transitivt, så det trengs ikke spesifiseres hva som skal endres. På norsk må med endre meg eller forandre meg, noe som gir en idé om at sonettskriveren skal forandre seg, og bli litt annerledes. Det er altså Kjærligheten hans som er bestandig, det er den som ikke skal forandres. Jeg prøver nå i en revidert versjon å la endres stå i stedet for «endre meg». Pyramidene (pyramids) på Shakespeares tid trengte ikke være bare pyramider, ordet ble også brukt om obelisker og om tårn, og om støttepilarer. Det skriver både Oxford-utgaven av sonettene og nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ShakespeareWords. Kanskje skulle det vært oversatt med et annet ord enn pyramide, for å vise at det nok ikke er de egyptiske pyramidene det er snakk om. Uansett er de nå i Tidens eie, thy pyramids, kanskje forstått som om det er pyramidene (og andre store prosjekter) bygget i løpet av tidens gang, og som det nå er Tiden som bærer videre. Oversettelsesteknisk er det spørsmål om hvordan man skal oversette might, i denne sammenhengen, jeg finner «velde» å være mest dekkende. Kanskje må jeg også ha med her at det har vært spekulert i hva newer might (nyere velde) skal være, om sonetten kanskje refererer til noen nyere pyramider, eller tårn eller søyler, og ikke til de gamle egyptiske. Det kan også være en referanse til samtidens ambisjoner om å bygge pyramidene på ny, eller til å signalisere ambisjoner ved å ville bygge pyramidene, i direkte eller overført betydning, kanskje litt sånn som Jens Stoltenbergs nå herostratisk berømte månelanding. For meg er det ikke så viktig å tvinge mening inn i hvert ord, den overordnede meningen er veldig klar, her handler det om å sette egen kjærlighet i sammenheng med store og varige prosjekter. Om man ser til nybygging av pyramidene, så passer det godt til å være ny kledning av gamle syn, det gamle på en ny måte, ikke noe nytt under solen.

I andre kvartett er poenget at vårt liv er kort, og at vi derfor setter pris på hva som kommer inn i det av ting som har vært før, for oss vil det uansett være nytt. To foist something/someone (up)on someone er «å prakke noe(n) på noen», skriver ordboken, det er tiden som lurer det inn i oss, smugler det inn, og får det til å se nytt ut, selv om det egentlig er gammelt. I våre korte liv synes vi det er greit, det passer våre ønsker (born to our desire), og det er ikke så farlig at dette er noe vi har hørt eller lest om.

Med register i linje 9 menes offisielle nedtegnelser, eller officially written records, som Oxford-utgaven av sonettene skriver. Poeten henvender seg i denne kvartetten til Tiden selv, og det er Tidens offisielle nedtegnelser, tidens protokoller, poeten trosser, som han også trosser Tiden selv. Ordet register har samme mening som record, i linje 11, der er det også tidens nedtegnelser, protokoller og arkiv det dreier seg om. Merk at ordet record for å være tro mot den jambiske rytmen skal ha trykket på andre stavelse, reCORDS. Med Not wond’ring at the present, nor the past menes at poeten ikke undrer seg eller forundrer seg over hva som har skjedd, eller som nå skjer, han blir ikke brakt ut av likevekt, lar seg ikke imponere. For han vet at tingene ikke er som de ser ut, slik det står i linje 11, thy records, and what we see, doth lie, «dine nedtegnelser og hva vi ser (i dem), lyver». Her kan vi kanskje ta med i forbifarten at verbet doth blir brukt i pural, selv om det strengt tatt er singular, tilsvarende does. Linje 12 har en forklaring på hvorfor vi ikke kan stole på hva som står i Tidens protokoller, hvorfor de lyver, det er fordi Tiden går med en slik fart (thy continual haste), at hva som skjer blir gjort mer, eller mindre (made more or less). Så tiden er ustadig, mens poetens kjærlighet til den skjønne ungdom, er evig.

Det er dette som står i den siste kupletten, konklusjonen. Sonettskriveren sverger han vil forbli sann (true), tross tidens og dens ljå (I will be true despite thy scythe and thee). Med sann menes trofast, altså trofast i kjærligheten til den skjønne ungdom, men også det at sonettskriveren vil snakke sant. I linje 13 kan den andre this (dette) referere til selve sonetten, beslektet med slik det er brukt i berømte sonett 18, men det kan også referere til utsagnet han kommer med.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der de bruker Kunnskapsforlagets blå ordbok og Oxford dictionary of English language.

foist smugle (inn), ta inn i smug
defy trosse, gjøre motstand
scythe ljå

Kommentar til sonetten

I denne og de andre siste sonettene tilegnet den skjønne ungdom vender vi altså tilbake til de evige og opphøyde tema, etter at poeten har strevd med å forklare ubestandighet og utroskap i sin egen kjærlighet til den skjønne. Nå er det tvert i mot at kjærligheten er bestandig og urokkelig, og at den og sonnetskriveren forblir sann, samme hva Tiden forsøker å gjøre med den.

Formelen for Shakespeares elisabethianske (eller engelske) sonetter er tre kvartetter med fire linjer først, og så en tolinjet kuplett til slutt. Hver av kvartettene inneholder et bilde eller en tanke, og de tre kvartettene er variasjoner av denne tanken. Så kommer konklusjonen, som enten er en oppsummering og en spissing av de tolv første linjene, eller en tanke som står i motsetning til dem. Skal det stå som en motsetning, som det delvis gjør i denne sonetten, så er det en ganske sterk disbalanse i argumentasjonen, siden første «halvdel» får 12 linjer, og konklusjonen bare får 2. I de italienske sonettene perfeksjonert av Petrarca er styrkeforholdet 8 linjer først, og så 6 linjer til slutt. Da får man en ordentlig motsetning, og to tanker som kan møte hverandre og konkurrere.

Ideen i de tre første kvartettene i sonett 123 er at ingenting i Tiden egentlig er nytt. Først er det pyramidene som ikke er noe nytt og merkelig, bare ny kledning av gamle syn. Så er det livet som er kort, og vi derfor tror det er nytt og ønsket, det Tiden lurer i oss, og som egentlig er gammelt, og noe vi har hørt før. I tredje kvartett er det en viss utvikling, med at poeten proklamerer at han forakter Tiden og dens protokoller, for hva vi ser i den og dem er løgn, forstørret eller forminsket av tidens gang. Mot dette setter han sin egen kjærlighet, som vil forbli sann, og som den er, til tross for Tiden og dens ljå, den ljåen som ellers hogger ned alt.

At Tiden farer frem med ljå er et bilde Shakespeare også ellers har brukt i sonettene sine. Det er begge de to som har med tiden å gjøre, nummer 12 (And nothing ‘gainst Time’s scythe can make defence – og ingenting kan mot Tidens ljå forsvare seg) med de 12 månedene i året, og nummer 60 (And nothing stands but for his scythe to mow – Og ingenting står mot hans ljå å slå) med de 60 sekundene i et minutt, og 60 minutt i en time. I tillegg er det brukt i nummer 100 (So thou prevent’st his scythe and crooked knife – Så du hindrer hans ljå og krokete kniv). Som man ser er det alltid brukt på denne måten, nesten som ljåen er et attributt til tiden. På norsk er det Døden som er mannen med ljåen, men også Tiden personifisert er ofte også utstyrt med en ljå og et timeglass.

Det andre bildet Shakespeare bruker er pyramid (pyramide, obelisk, pillar), et ord Shakespeare bruker to andre steder, begge i Two noble kinsmen, som han skrev sammen med John Fletcher, og som derfor står litt utenom Shakespeares øvrige tekster. Også der er det ikke de gamle egyptiske pyramidene som skal bygges, men nye og ambisiøse, slik at pyramidene blir en slags metafor for noe stort og praktfullt, noe ambisiøst. For poeten i denne sonetten vil det imidlertid aldri bli noe stort og forunderlig over dem, bare varianter over ting han har sett før. Også når han snakker om registerne (registers) og protokollene (records), ting som har hendt, så er det noe som ikke imponerer ham. Kritikken går i at det er ikke helt hva det gir seg ut for, det er varianter av ting man har sett før, det er ikke sant og ekte. Mot dette setter poeten sin kjærlighet, her uttrykt gjennom poeten selv (I will be true – Jeg vil forbli sann), som noe som ikke vil endre seg, og som ikke vil se ut som noe annet enn det det er.

Denne sonetten begynner med No, Nei, i første linje. Den neste sonetten, nummer 124, har No som første ord i linje 5, mens nummer 125 har no som start i linje 9. Nektelsesordet innleder altså hver av de tre kvartettene nedover. Man skulle, som Shakespeare-sonnets skriver, da vente at nei innledet konklusjonen i sonett 126, men i den sonetten er det ingen konklusjon, den har bare 12 linjer.

Min gjendiktning

Forrige sonett, nr 122, gjendiktet jeg så det skulle være trykktung utgang i hver linje. Det er noe formen krever, men som er vanskelig på norsk, siden det praktisk talt krever at hver linje må slutte med et enstavelsesord. De aller fleste norske ord med to stavelser har trykket på første stavelse, i alle bøyninger av substantiv og verb er det slik, bøyningsendelsen er alltid trykksvak (unntak kan være siste ‘e’ i bestemt flertall substantiv, den kan tvinges til å være trykksterk, som i linje 7 i gjendiktningen min). Så å tvinge inn denne regelen gir ganske store begrensninger for hvordan linjene må settes opp. Og resten av linjen får jeg ikke til å følge jambene. Norsk er ikke laget for å skrive sonetter på denne formen, og det kan godt hende gjendiktningene ville blitt bedre ved ikke å følge reglene så strengt. Uansett er disse gjendiktningene mest ment som litt uhøytidelige øvelser for meg selv, sonettene leses som all poesi best i original, oversettelsene og gjendiktningene fungerer helst som en forklaring, en inngangsport.

Sonett 123

Nei! Tid, skryt ei at jeg meg endres snart:
Dine søyler bygget med nyhets makt
Er ei for meg verken nytt eller rart
Kun kledning av en tidlig’re prakt.
Vårt liv er kort, så beundrer vi det
Du lurer i oss som gammelt er;
Og gjør det heller født til ønskene
Enn tenke vi har vel hørt før det der.
Dine registre og deg trosser jeg.
Uten å undres over verken nå eller før,
For hva som står og hva vi ser, er feil
Gjort mer, gjort mindre av farten du gjør.
Hva evig vil være sverger jeg på;
Forblir jeg sann, tross deg og tross din ljå.