Sonett 144, av William Shakespeare – Two loves I have of comfort and despair,

Det er lørdag morgen, og jeg har allerede et par timer jobbet med å ta igjen sommerens forsømte arbeid med Shakespeares sonetter. Sonettene 141, 142, 143 har nå fått et skall av en oversettelse, og et minstemål av hva en helt grei post skal inneholde, slik at jeg kan ta fatt på arbeidet med nummer 144, og la også den få et slikt minstemål av innhold som de andre postene har fått. Forhåpentligvis vil jeg få gjort litt mer med denne, som nå skal postes, mens enkelte av de andre foreløpig bare ligger som en kladd.

Denne sonetten skiller seg ut sammen med nummer 138 og de to siste med å være de eneste som ble publisert utenom samleutgaven av sonettene, den som kom ut i 1609. De finnes i den merkelige samlingen The passionate pilgrim (lenke til helt grei litteratur), utgitt i 1599, i Shakespeares navn, men med bare få av de 20 diktene sikkert skrevet av Shakespeare, og mange påviselig skrevet av andre. Utgiveren, William Jaggard, gjorde ganske sikkert det riktige da han gav samlingen ut i Shakespears navn, for med det blir både han og samlingen husket og diskutert, om ikke hadde den nok vært like forglemmelig som de andre poetene som opptrer. Jeg skriver dette litt spøkefullt, ingen vet hva Jaggard tenkte og mente da han skrev samlingen var av W. Shakespeare (by W. Shakespeare), men at han skrev det gjør at den omfattende Shakespeare-forskningen har noe å henge fingrene i. Også boken jeg bruker til å veilede meg gjennom tekstene, Oxford-utgaven redigert av Colin Burrow, har en omfattende diskusjon om hva denne samlingen er for noe, og de ulike teoriene om hvorfor den ble til og hvilke tekster som er av Shakespeare og av andre. Lignende diskusjoner står i lignende samleverk og encyclopedier om Shakespeare og hans verk. Og jeg, som bare er en helt grei blogger, må stadig innom verket jeg også, som nå, som her.

Den beste nettsiden om Shakespeares sonetter er den som før het The amazing website of Shakespeare sonetts, nå bare Shakespeare-sonnets. Den mer edruelige tittelen står mer i stil til kvaliteten på innleggene, alle sonettene har fått en omfattende omtale og en detaljert gjennomgang av linje for linje, de har vært til stor hjelp for meg siden jeg begynte å arbeide med sonettene, og særlig – selvfølgelig – siden jeg begynte å poste dem her på bloggen. Innlegget og omtalen av sonett 144 er spesielt omfattende,med lange forklaringer, beslektede dikt og tekster, og – selvfølgelig – originalversjonen både av 1609-utgaven og varianten som ble postet i The passionate pilgrim.

Two loues I haue, of Comfort and Despaire,
That like two Spirits, do suggest me still:
My better Angell, is a Man (right faire)
My worser spirite a Woman (colour’d ill.)
To win me soone to hell, my Female euill
Tempteth my better Angell from my side:
And would corrupt my Saint to be a Diuell,
Wooing his purity with her faire pride.
And whether that my Angell be turnde feend,
Suspect I may (yet not directly tell:)
For being both to me: both, to each friend,
I ghesse one Angell in anothers hell:
The truth I shall not know, but liue in dout,
Till my bad Angell fire my good one out.

Her, hos meg, er med den eldre skrivemåten, men ikke de eldre tegnene, det er omsatt til vårt moderne alfabet. Med litt arbeid og tilvenning vil man se at versjonen er svært lik den som senere blir postet i Quatro-utgaven, 1609.

Sonnet 144

Two loves I have of comfort and despair,
Which like two spirits do suggest me still:
The better angel is a man right fair,
The worser spirit a woman coloured ill.
To win me soon to hell, my female evil,
Tempteth my better angel from my side,
And would corrupt my saint to be a devil,
Wooing his purity with her foul pride.
And whether that my angel be turned fiend,
Suspect I may, yet not directly tell;
But being both from me, both to each friend,
I guess one angel in another’s hell:
Yet this shall I ne’er know, but live in doubt,
Till my bad angel fire my good one out.

Sonnet 144

To typer elsk har jeg av komfort og fortvilelse,
Som lik to ånder forfører meg ennå:
Den bedre engelen er en mann, lys og pen,
Den dårligere ånden en kvinne farget mørk.
Å vinne meg snart til Helvete, min kvinnelige onde,
Fristet min bedre engel fra min side,
Og ville korrumpere min helgen til å bli en djevel,
Lokkende hans renhet med hennes falske stolthet.
Og om min engel blir til en djevel,
Mistenke kan jeg, om enn ikke direkte si;
Men værende begge fra meg, begge til hver venn,
Jeg gjetter en engel i en annens Helvete:
Dog dette skal jeg aldri vite, men leve i tvil,
Til min dårlige engel jager min gode ut.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har mange ganger skrevet om vanskeligehtene med å oversette det engelske ordet love til norsk i poetiske tekster. Det engelske ordet er både verb og substantiv, det betegner både kjærlighet og elskov, det er stamme i ordet lover, elsker, og det er kort og poetisk. Norsk er ikke i nærheten av å ha noe tilsvarende. Ordet kjærlighet ødelegger rytmen i en sonett, og «elske» er ikke helt det samme. I denne sonetten er det ekstra vanskelig, siden ordet står i flertall, og i originalen har to betydninger: to typer kjærlighet og to elskere. Så jeg tvinger inn vendingen to typer elsk, og håper det blir forståelig. Suggest i linje to er nok brukt i betydningen forfører. Ordet fair i linje 3 er også ofte problematisk å oversette, på engelsk betyr det på Shakespeares tid både lys og pen, og mange andre ting, mens på norsk må man velge en enkelt av betydningene. Her er det spesielt problematisk, siden mannen – den bedre engelen – er lys, mens den verre, kvinnen, er mørk. I sonetten blir det uttrykt gjennnom det som nesten må kalles en eufemisme, coloured ill. Jeg skriver det direkte i min oversettelse, at kvinnen er mørkt, selv om det strengt tatt ikke er det som står.

Resten av oversettelsen er ikke gjort grundig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på nettsiden Ordnett.no, det vil si i kunnskapsforlagets blå ordbøker.

woo 1. fri (til), oppvarte, gjøre kur til 2. strebe etter 3. (overført) fri til, innynde seg (hos), lokke
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Dette var så langt som jeg kom i første omgang. Med tiden vil posten bli utfylt, og gjort ferdig.

Reklamer

Sonett 138, av William Shakespeare – When my love swears that she is made of truth,

Jeg er på reise, men har gjort klar denne sonetten på forhånd, i det minste som et utkast.

Denne sonetten er den ene av to som ble trykket i 1599, i The passionate pilgrim. Det er en litt merkelig utgivelse, som inneholder sonettene 138 og 144, i litt andre versjoner, og som i tillegg inneholder 3 dikt man ellers finner i Shakespears stykke Love’s labour lost (lenke til omtale i Helt grei litteratur). Resten av de 20 diktene er omdiskutert, men blir til vanlig ikke regnet som å komme fra Shakespeare, enda det på tittelbladet står at alle tekstene er av ham. Det er denne utgivelsen og tematikken og stilen i sonettene, som gjør at man anslår de alle sammen er skrevet på 1590-tallet en gang. Men man vet ikke annet enn at de finnes i quartoen som ble utgitt i 1609, i den rekkefølgen de vanligvis blir utgitt den dag i dag.

The passionate pilgrim er fascinerende i seg selv. Jeg håper jeg får tid til å skrive mer om den utgivelsen.

Her er utgaven som diktet står i der:

When my love sweares that she is made of truth,
I do beleeue her (though I know she lies)
That she might thinke me some vntutor’d youth,
Vnskilful in the worlds false forgeries.
Thus vainly thinking that she thinkes me young,
Although I know my yeares be past the best :
I smiling, credite her false speaking tounge,
Outfacing faults in loue, with loues ill rest.
But wherefore sayes my loue that she is young ?
And wherefore say not I that I am old :
O, Loues best habit’s in a soothing toung,
And Age in loue, loues not to haue yeares told.
Therefore I’le lye with Loue, and loue with me,
Since that our faultes in louve thus smother’d be.

fra The Passionate pilgrim, 1599. Hele verket finnes på Wikisource.

Og her er utgaven som det vanligvis blir brukt, og som jeg vil behandle videre i denne posten.

Sonnet 138

When my love swears that she is made of truth,
I do believe her though I know she lies,
That she might think me some untutored youth,
Unlearned in the world’s false subtleties.
Thus vainly thinking that she thinks me young,
Although she knows my days are past the best,
Simply I credit her false-speaking tongue:
On both sides thus is simple truth suppressed:
But wherefore says she not she is unjust?
And wherefore say not I that I am old?
O! love’s best habit is in seeming trust,
And age in love, loves not to have years told:
Therefore I lie with her, and she with me,
And in our faults by lies we flattered be.

Min oversettelse

Sonett 138

Når min elskede sverger hun er laget av sannhet,
Så tror jeg henne selv om jeg vet hun lyver,
Slik at hun kan se på meg som en ulært ungdom,
Ulært i verdens falske finesser.
Forgjeves tenkende hun tror meg ung,
Selv om hun vet jeg er forbi mine beste dager,
Jeg skylder på hennes falske tunge:
For begge er dette enkel sannhet undertrykket:
Men hvorfor sier hun ikkeat  hun ikke er tro?
Og hvorfor sier ikke jeg at jeg er gammel?
Åh! kjærlighetens beste vane er i tillit,
Og alder i kjærlighet liker ikke å ha år fortalt:
Derfor lyver jeg med henne, og hun med meg,
Og i våre feil med løgn er vi flatterende med hverandre.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ennå ikke funnet forskjellige ord for untutored og unlearned. Det er vanskelig å vite hva jeg skal velge ut av mange mulige oversettelser for subleties. Slutten er oversatt elendig. Dette er førsteutkast.

En omskriving av made of truth (laget av sannhet) er at hun består av trofasthet, eller bare at hun er tro, hun er sann. Kanskje kan man her også nevne den lydlige dobbeltbetdyningen på engelsk, maid of truth, en sann jomfru. I linje 2 er det som for forrige sonett, nummer 137, for lies en dobbeltbetydning mellom lyver og ligger. Altså at hun ligger med folk, ligger med andre menn. Det er en selvmotsigelse at han tror henne, selv om hun lyver. Jeg har lagt inn en «slik at» i linje 3,  i det som skal være underforstått i originalen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

subtleties -> subtlety 1. subtilitet, distinksjon 2. udefinerbarhet, forklaring: noe som er vanskelig å definere 3. underfundighet 4. raffinement, finesse 5. spissfindighet, subtilitet, skarpsindighet, kløkt 6. ordkløveri, flisespikkeri 7. skarphet, våkenhet 8.  (gammeldags) sluhet, utspekulerthet, list, knep 9. nyanserikdom

vainly forgjeves, fåfengt

Kommentar til sonetten

På vei

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april 2017.

Sonett 138

Når min kjære sverger at hun er sann,
Tror jeg henne også der jeg vet hun løy,
At hun kan se meg som ung ulært mann,
Ukjent i verdens falske tris og støy.
Så fåfengt tror jeg at hun tror meg ung,
Om mine beste dager er forbi,
Jeg skylder på hennes falske tunge’:
Fra oss begge sannhet vi ei vil si:
For hva sier hun ei hun ei er rett?
For hva sier jeg ei jeg gammel går?
Åh! kjærlighet skal i tillit bli sett,
Og kjæres alder telles ei i år:
Så derfor lyver vi sånn som det der,
I våre feil med løgn vi smigret er.

ES2017