Telefonsamtale

Bak denne tittelen ligger det et fint, lite kjærlighetsdikt. Jeg tror jeg skrev det i 2017, men hvem vet? Jeg har elsket den samme personen og hatt telefonsamtaler med henne, i årevis.

Telefonsamtale

Det enkleste øyeblikk jeg kan tenke meg

jeg tok opp telefonen, ringte til deg

og du tok den til øret

ditt nydelige øre

og nå skal du høre

vi snakket, vi snakket

for jeg hadde ringt

vi snakket, vi snakket

om forskjellige ting

du snakket til meg med stemmen din

og jeg tok den rett og slett opp på bånd

sånn

så når jeg vil høre noe vakkert og bra

så hører jeg bare på det du sa

da jeg ringte til deg

og du snakket til meg

om forskjellige ting

som vi to luftet da jeg hadde ringt.

ES2017 (?)

Telefon

I dag skal vi reise på påskeferie. Alle sammen. Det gjorde vi også i 2015, vår lille familie, men den gang var det bare jeg som kom hjem. Det tok noen ufrivillige uker før resten gjorde det. Det var grusomme uker for meg. Og jeg skrev en rekke med dikt, som jeg alltid gjør, når følelsene er sterke. Deriblant dette, om telefonen og dagens digitale muligheter, og de enorme sjansene det er for likevel ikke få kontakt med dem man vil.

Telefon

I gamle dager hadde de en telefon
der man måtte sveive rundt og rundt
for å få nummeret slått
de hadde det godt.
Nå er det alt sammen digitalt
og kolossale muligheter
for at det hele
går galt
Jeg ringer og ringer og
ringer
til henne
Men kontakt får jeg aldri
det kan du glemme.
Nr. 3

ES2015

 

Gamle dikt: Ute er det veldig regn

Dette er skrevet 3. oktober 1999, en søndag. Det er ganske sikkert at noen har ringt, og at den som ringte gjorde diktskriveren glad. Diktskriveren er jeg, i en 25 år gammel utgave jeg ikke lenger husker detaljene av. Jeg bodde i Hans tanks gt. 18, i en knøttliten hybel på 11 kvadratmeter. Telefonen delte jeg med 6 andre hybelbeboere. Diktet måtte jeg redigere bitte litt, nå, i forhold til i originalen, der jeg ikke var så nøye med rytmen, som jeg var med at ordene skulle skrives riktig ut. Så det er gjord’ for gjorde, bindestrek og kursiv til slutt. Det løfter diktet, synes jeg, nå som jeg er blitt 43 år, men ikke jeg, den gang jeg var 25. Og selv om innholdet i diktet er enkelt, så er det ganske artig og alvorlig som det er skrevet, litt sånn som de holdt på med på 1800-tallet. Rytmen og metrikken er derfra, innholdet er veldig konkret, fra den 3. oktober, 1999.

*

Ute er det veldig regn
Det tar jeg som et sikkert tegn
At nå skal allting vaskes bort
Det er lett for meg å se ting gjort

For jeg har nettopp snakket med
Ei som er et annet sted
Som likevel har tenkt på meg
Regn gjør bare godt synes jeg

Men hadde det regnet før i dag
Jeg hadde sett på det som nederlag
For da var ingen telefon
Som støttet opp min situasjon

Telefonen kom og gjorde meg glad
Jeg sitter her og har det bra
Og alt jeg er nysgjerrig på
det er om hun er glad hun og.

ES1999