Kjærlighet (Любовь), av Vjatsjeslav Ivanov

Denne posten har fått en oppussing og forbedring i mars, 2017. Arbeidet viste seg å bli ganske omfattende, da jeg fant ut at sonetten jeg postet var mestersonetten i en sonett-krans, og med det måtte skrive om det meste av posten. En sonettkrans består av 15 sonetter, der den femtende sonetten kalles mestersonetten, eller kronen, og består av første linje i de 14 foregående sonettene. Hver av disse førstelinjene er også siste linje i sonetten før den Sonettene blir flettet sammen i en krans. Store norske leksikon skriver mer om dette i sin artikkel om sonetten. Det er altså kransen til Ivanov som da kalles любов (liubov – «kjærlighet»), og med det fant jeg ut av noe som hadde plaget denne posten og forvirret meg lenge. Det så ut til å være to forskjellige sonetter med samme startlinje, hos Ivanov. Det var altså første og siste sonett i kransen.

Utover å bake dette inn i posten, har jeg lagt til gloseliste og gjendiktning, og gjort mange endringer og rettinger. Kommentarene er nå atskillig mer utfyllende. Jeg har også oversatt, kommentert og laget gloseliste for det første diktet i kransen, i tillegg til for mestersonetten. Til sist har jeg brukt noen timer på å finne ut skikkelig hva en cesur er for noe, siden Michael Wachtel i the Cambridge introduction to Russian poetry skriver at Ivanov (..) placing an additional constraint on himself by introducing a caesura after the second foot.

Alt får sin forklaring i posten, som begynner slik den alltid har begynt.

*

I dag tenkte jeg at jeg skulle presentere et ganske vanskelig dikt. Det er skrevet av den russiske symbolisten, Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov (1866 – 1949), og holder den tradisjonelle sonettformen. Ivanov er et nytt bekjentskap her på bloggen. Da 1800-tallet går over i 1900-tallet har russerne nettopp sett sin tredje generasjon store 1800-talls forfattere avslutte sin karriere. Først er det Pusjkin og Lermontov, så kommer Gogol, Dostojevskij, Tolstoj og til dels Turgenjev, og så kommer enda en generasjon der Tsjekhov vel må sies å være ledende, i hvert fall sett i ettertid, men hvor også Gorkij var med. Alle disse er kjennetegnet av en romantisk eller realistisk skrivemåte, de første er romantikerne, så kommer realistene. Den neste generasjonen kunne ikke godt gå i fotsporene til disse gigantene, de hadde allerede skrevet det som var å skrive innenfor sine genre, neste generasjon burde komme med noe revolusjonerende nytt. Sånn kan historien tolkes, det var i alle fall det som skjedde, om de som stod for forandringene kanskje ikke var fullt så bevisste på dette, som det jeg tillegger dem å være. Også i verdenslitteraturen gikk man i overgangen til det nye århundret over i en mer modernistisk måte å skrive på. De store, fortellende romanene forsvant, den symbolske lyrikken overtok.

Det er ikke så lett å oversette lyrikk. Og den symbolske lyrikken kan være ganske vanskelig tilgjengelig. Dette er kanskje noe av grunnen til at de russiske foratterne fra denne perioden ikke er så kjent i utlandet som forgjengerne sine. De russiske symbolistene var banebrytende i sin måte å skrive på, det var mange av dem, og litteraturen skulle blomsstre i mange år til.

I dette landskapet er det poeten Vyatsjeslav Ivanov dukker opp sånn like før århundreskiftet.  Han var klassisk skolert, med topp utdannelse innen historie og filosofi, fordypning i antikken (romersk lov), opphold i utlandet (Tyskland, Hellas og Italia), og påvirket av de tyske romantikerne og av Nietzsche. Alt sammen gjør ham godt i stand til å putte symboler inn i diktene sine, og gjøre dem krevende å lese. Diktet vi poster i dag er et utmerket eksempel.

Jeg er godt i gang med å poste Shakespeares sonetter, og vil i løpet av året komme omtrent halvveis i dem. Shakespeare bruker imidlertid en noe annen form enn den opprinnelige som italieneren Petrarca fant opp. Hos Shakespeare går rimene aabb, ccdd, eeff, gg, altså tre kvartetter som henger smamen, og en kuplett som konklusjon til slutt. Hos Petrarca – som hos Ivanov, her – er det abba, abba, cde, cde. Her er det to kvartetter (fire linjer) til å begynne med, så to tersiner (tre linjer). Ivanov har enda et litt vanskeligere rimmønster, siden han har satt linje 9, 11,12 og 14 til å rime på hverandre, altså enda et ekstra rim. Dette rimet holder imidlertid bare i siste stavelse, og går kanskje ikke som fullrim. Ivanov gjør også bruk at det man kanskje kan kalle den russiske jamben, der vekslingen mellom lett og tung stavelse ikke er helt konsekvent, og det går an å erstatte trykktunge med trykklette. Det går til og med an å ende linjene med en ekstra, ellevte trykklett stavelse, noe man ikke venter i en femfotet jambe. Alt dette kommer jeg tilbake til, og forklarer nærmere i kommentaren til diktet.

Vi har altså en blanding av noe veldig klassisk og noe veldig moderne, som det var klassisk og moderne på begynnelsen av 1900-tallet. Streng form med bundet rimmønster hører til den tradisjonelle lyrikken, den dristige symbolbruken hører hjemme i modernismen. Mange av symbolene som blir brukt er imidlertid hentet fra gammel gresk mytologi, altså igjen fra det klassiske. Dette er en form for modernisme som jeg først mente TS Elliot godt ville kjenne igjen, men som jeg så er kommet litt i tvil om. Jeg er ikke så sikker på om det er så mange poeter, utenom i Russland, som skriver sånn som Ivanov gjør. Det er ganske spesielt å gå så intenst tilbake til de gamle formene og symbolene og motivene, som Ivanov gjør.

Før selve diktet gjelder det også å minne om at dette er mestersonetten i en krans, kalt любов (liubov – kjærlighet). Mestersonetten består av de fjorten startlinjene i de fjorten andre sonettene i kransen. Det er selvfølgelig veldig krevende gjort, særlig når rimene skal komme så tett og hyppig som i denne formen for sonetten, med bare to rimendelser i de åtte første linjene. Sonetten skal uttrykke det forenlige i kjærligheten, hvordan kjærligheten gjør to til én, hvordan de to utgjør ett hele. Det blir sammenlignet med andre ting og fenomen, der to er ett, både konkrete, symbolske og nesten drømmende magiske. Ivanov vil nok uttrykke det undrende, uforståelige i kjærligheten, at det er noe veldig sterkt, og at resultatet er ganske tydelig og fattbart, men hva som skjer er mystisk og uforståelig. Kanskje blir diktet vel filosofisk for de fleste i dag, her er ikke så mye inderlighet, sterke følelser og manglende kontroll, som de beste kjærlighetsdiktene nok kanskje har, og man kan kanskje kritisere Ivanov for å anstrenge seg for mye for å beskrive kjærligheten, i stedet for å gjennomleve den. Hans eget kjærlighetsliv var forresten ganske spesielt, da hans første kone døde fra ham i 1907, og han siden giftet seg med hennes datter fra et tidligere ekteskap, noe hans avdøde kone skal ha sagt han skulle gjøre, i en visjon han hadde. Så han var nok en litt spesiell type, godeste Vjatsjeslav Ivanov, noe også andre ting i hans biografi indikerer. Men som dikter og poet var han en av de ledende i Russland på begynnelsen av 1900-tallet, og det sier ikke så lite.

 

ЛЮБОВЬ

Мы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!

Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- одна язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.

Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.

Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.

Min transkripsjon

Transkripsjonen er laget slik diktet skal leses, endingen -ого blir -ovo, slik det skal uttales, selv om det egentlig står -ogo. Jeg har lagt til aksenter for å markere trykket. Når det er gjort, må kanskje også med at diktet følger jambisk versefot med veksling mellom lett-tung, slik det skal være, men at det er umulig å gjøre dette gjennomført på russisk, siden ingen ord der kan ha mer enn én trykksterk stavelse. Så linje 2, for eksempel, har bare fire ord, og tre trykksterke stavelser. Det er likevel vanlig å kalle det jambe, bare at russerne sniker seg til et par ekstra stavelser i de trykklette delene av en versefot, og kompenserer ved å ta bort trykksterke i den med det modifiserte femfotede jamben.

Liubov

My – dvá grozój zazjénnye stvóla,
Dva plámeni polúnotsjnovo bóra;
My – dvá v notsjí letjásjtsjikh meteóra,
Odnój sudbý dvuzjálaja stréla!

My – dvá konjá, tsji dérzjit udilá
Odná ruká, – odná jazvít ikh sjpóra;
Dva óka my jedínstvennovo vzóra,
Mesjtý odnój dva trepétnykh krylá.

My – dvúkh tenej ckorbjásjtsjaja tsjetá
Nad mrámorom bozjéstvennovo gróba,
Gde drévnjaja potsjíet Krasotá.

Jedínykh tajn dvuglásnyje usta,
Sebjé samím my Sfínks jedínoj óba.
My – dvé rukí jedínovo krestá.

Min oversettelse

Kjærlighet


Vi er to trestammer tent av tordenvær,
To flammer i en furuskog ved midnatt;
Vi er to metorer flyvende i natten,
En skjebne fra en tospisset pil!

Vi er to hester, til hvem bisselet blir holdt
Med en hånd, en spore stikker dem;
To øyne er vi med ett eneste blikk,
En drøm to skjelvende vinger.

Vi er et sørgelige par av to skygger
Over marmoren til en guddommelig kiste,
Hvor fra gammelt av Skjønnheten sovner inn.

Torøstede lepper av felles hemmeligheter,
Vi er for oss selv – begge en eneste Sfinks.
Vi er to armer av et eneste kors.

Kommentar til oversettelsen og språket

Diktet er krevende både å lese og å oversette, og byr på mange vanskeligheter. Det har tatt meg noen timer å overvinne dem.

Грозой er instrumental av гроза, «tordenvær», så det kan oversettes «med tordenvær». Зажжение kommer av зажечь, som betyr «å tenne, tenne på, sette fyr på» eller i overørt betydning «oppildne». Ствол er stamme, her satt i genitiv entall, styrt av два (dva – to). Tallene 2 – 4 styrer genitiv entall på russisk, så samme regel gjør at пламени (plameni – flammer) også står i genitiv entall. Oppslagsordet er пламя (plamja – flamme). Бор (bor) er furuskog, man kjenner kanskje igjen ordet «boreal», betegnelsen knyttet til den boreale barskogsonen, klimasonen Norge og Russland hører til. Летащих er flertallsgenitiv av partisippet til verbet for å fly, det vi på norsk ville sagt med «flyvende». Судьба er skjebne. Двужалая er sammensatt av дву, som betyr to, og жалить, som er verb og betyr «stikke» (om insekter) eller «bite» (om slanger). Så det har nok å gjøre med at pilen (стрела) skyter «to» eller «tosidig» på en eller annen måte. Her vil jeg ha med at jeg ikke har funnet hvilken form жалая skulle være av жалить, om det er en form Ivanov finner på til bruk i diktet, eller om dette er gangbar russisk. Siden jeg ikke er sikker på det, kan jeg heller ikke være helt sikker på at jeg her har fått oversettelsen riktig.

Коня er genitiv entall av конь (konj – hest), genitiven er styrt av tallordet to, her også. Det vanlige ordet for hest på russisk er лошадь (losjad – hest), men конь blir oftere brukt om mannlige hester, og i poetiske vendinger og faste uttrykk.  Удила er flertallsformen for bisselet til hestene, ordet har ikke noen entallsform. Det lille ordet чьи (tsji – hvis, hvilken), flertall av чей (tsjej – hvis, hvilken), fungerer her som relativt pronomen, og fungerer litt høytidelig slik tilsvarende «hvis» og «hvilken» gjør på norsk. Det vanligste relative pronomenet på russisk er каторый (katoryj – som). Så det er to hester, der (eller til hvem) bisselet blir holdt (держить удила – derzjit udila) med én hånd. Det er ser vi i linjen under, der одна рука (odna ruka – én hånd) står i nominativ, og altså må være subjekt i setningen. Язвит er en verbform som ikke står i ordboken, adjektivet язвительный står imidlertid, og det betyr «bitende, syrlig, spydig». Stammen er som man ser den samme. Verbet har их (ikh – «dem» eller «deres») som objekt. Substantivet шпора (sjpora – spore) står i nominativ, og er subjekt i setningen. Tallordet одна (odna – én) står også i nominativ,og må derfor høre til шпора (sjpora – spore). Det er ganske uvanlig å ikke la tallordet (одна) og substantivet (шпора) det kvantifiserer ikke stå ved siden av hverandre, men her er det sånn det må være. På norsk må vi oversette med «én spore stikker dem», det Ivanov skriver er «én stikker dem spore».  Ока er genitivsformen (igjen styrt av tallordet to) av око, et poetisk ord for øyne (очки). Единственный betyr «eneste», взор er poetisk for «blikk». Begge disse ordene, adjektivet og dets substantiv, er satt i geniti88v, tilhørende мы (vi). Мечта er «drøm». Трепетный er «skjelvende, dirrende», et adjektiv avledet av substantivet трепет («skjelving, dirring, sitring») og verbet трепетать («å skjelve, dirre»), som begge er ganske boklige uttrykk. Крыло er vinge, her satt i genitiv (styrt av to, det også).

Скорбь og скорбный er boklige uttrykk for «sorg, bedrøvelse» og «sorgfull, sørgmodig», verbet er скорбеть som også er boklig og betyr «å sørge over». Скорбящая er partisippet av dette verbet, satt i hunkjønn for å passe til hunkjønnsordet чета, som betyr «par». Merk at i denne setningen står tallordet to (двух – dvukh) i genitiv, så det er «sørgelig par» som hører til мы (my – vi),slik at det blir «vi er et sørgelig par», og «to skygger» (двух теней) som er en ytterligere beskrivelse, satt i genitiv altså.  Гроба er genitiv av гроб, som betyr «likkiste» eller bare «kiste». Det står i genitiv, slik også божественного (bozjestvenno – guddommelig) gjør det. Над мрамором er et preposisjonsuttrykk, der мрамором (mramorom – marmor) er satt i instrumental, styrt av preposisjonen над (nad – over). Hele linjen hører til den over, slik at det blir «de to er et sørgelig par av to skygger over marmoren til en guddommelig kiste». Den som er gravlagt i denne kisten er skjønnheten (красота – krasota. Det står i linjen under, hvor det også står at dette skjedde for lenge siden (Где древняя – gde drevnjaja). Почиет er et verb i presens 3 person, grunnformen er почить, og dette er et gammelmodig ord som betyr «å sovne» eller «å sovne inn».

Тайна er hemmelighet. Her er det satt i flertall, genitiv, sammen med единых (jedinykh – eneste, felles). Genitiven skyldes at de hører til under двугласные уста (dvuglasnye usta – torøstede lepper), litt sånn som «to skygger» (двух теней – dvukh tenej) i avsnittet over. Двугласные er sammensatt av дву (dvu – to) og гласные (glasnye), flertall av гласный som har tre betydninger: 1. «vokal» 2. «offentlig» 3. i sammensetninger, -røstet. Ordet er beslektet med гласно (glasno – offentlig) og det kjente гласность (glasnost – åpenhet). Jeg er ingen lingvist, men det ser ut som ordet også har sammenheng med голос (golos – stemme). Jeg tror jeg er på sporet når jeg oversetter dette med «torøstet». Уста er poetisk flertallsord for «munn» eller «lepper». Vendingen себе самим мы (sebje samim my) kan være en utfordring, себе er dativ eller lokativ for себя (sebja – seg), самим kan være instrumental entall eller dativ flertall for сам (sam – selv). Det ser ut til å være en form for dativ her, slik at det blir «vi er for oss selv…» eller «… til oss selv…» Sfinksen er det greske fabeldyret med løvekropp og menneskehode. Fra grekerne har ordet også blitt satt på de egyptiske skulpturene med menneskehode og dyrekropp, de som ofte ble satt i nærheten av pyramider og templer som en slags form for beskyttelse. Сфинкс (Sfinks) er et hankjønnsord, mens единой (jedinoj – eneste, felles) er en form som står til hunkjønn, og da i genitiv, dativ, instrumental eller lokativ. Оба (oba -begge) er tallord, det oppfører seg som et adjektiv, og kan ikke bestemme kjønnet til единой. Så dette får jeg ikke til å gå opp, selv om meningen i oversettelsen virker grei. Vi er begge en sfinks. Креста er kors, så slutten er også grei, både grammatisk og semantisk. De to er armene i et felles kors.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

Зажжение -> зажечь 1. å tenne, tenne på; sette fyr på (поджечь); ~ tenne et bål 2. перен. tenne,oppildne

пламени – genitiv, entall -> пламя flamme, lue

Бор furuskog

Двужалая – sammensetning -> (у-) жалить stikke (о несакомих); bite (о смеях)

чьи – flertall -> чей 1. вопр. hvis книжн. hvem sin чья это книга 2. относ. книжн. человек, чьё имя мы все знаем mannen, som vi alle kjenner navnet på

Удила bissel

язвит – verb, tredjeperson presens, grunnform язвить, i ordboken står adjektivet -> язвительный  spydig, bitende, syrlig

шпора spore

Скорбящая -> скорбеть книжн. sørge over

чета par (супружеская) ~ ektepar

почиет – почить уст. 1. (уснуть)sovne  2. (умереть) sovne inn

единых -> единый 1. (один – с отриц.) eneste 2. (цельный, неделимый, общий) enhetlig, enhets-; ~ое целое et uløselig hele 3. (общий) felles; samme; наше ~ое мнение, наши интересы ~ы

Двугласные – sammensetning -> гласный I линг. vokal; ~ звук vokal, vokallyd II (публичный отрытый) offentlig III ист. kommunerepresentant | -гласный  -røstet.

Уста мн. поет. munn, lepper

Kommentar til diktet

Michael Wachtel plasserer dette diktet i underkapittelet strofer (stanza) i innledningen av Russian poetry, utgitt på Cambridge forlag i 2004. Han skriver at den russiske sonetten ble veldig populær (reached a fevered pitch) i symbolismen, og bruker Ivanovs dikt som eksempel på formens mesterskap. Han nevner ikke at sonetten er del av en krans, og han skriver oversettelsen rett frem, slik man gjør i bøker som dette, uten å nevne vanskelighetene som ligger der. Om selve sonetten skriver han at den delvis er tiltaltende fordi den er så vanskelig (part of the sonnets appeal lies in its difficulty). Han skriver om rimene, at de tester poetens ressurser, og at Ivanov gir seg selv noen ekstra vanskeligheter med å legge inn ekstra rim mot slutten og med å bruke en cesur etter den andre foten. Diktet er som alle sonetter skrevet i jambisk form, Wachtel har allerede forklart at den russiske jamben er litt spesiell, siden russisk ikke tillater flere trykksterke stavelser i samme ord, om ordet er aldri så langt. Så russiske poeter som vil skrive strengt jambisk må utelate ord på flere enn to stavelser, for å holde takten med lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, slik det skal være i en sonett. Det har ikke russiske poeter gjort siden Lomonosov på slutten av 1700-tallet. Det var også Lomonosov som eksperimenterte seg vekk fra denne begrensningen, og fant at det ikke var så farlig om alle trykksterke stavelser forble trykksterke, så lenge alle trykksvake var svake. Eller, i den jambiske versefoten på fem, så måtte 1, 3, 5, 7 og 9 stavelse være trykksvak, men det kunne også være trykksvake stavelser i 2, 4, 6, 8 og 10. Dette kalles på engelsk pyrrhics, eller dibrach, men jeg har ikke med å søke etter det funnet noe tilsvarende pyrrisk på norsk. I alle fall er det to trykklette stavelser etter hverandre, motsatt en spondé, der det er to trykktunge.

I transkripsjonen med markering av trykket her i diktet til Ivanov, så ser vi at det er fire trykksterke stavelser i første linje, tre i den neste, og fire i de to siste, i den første strofen. Også på norsk pleier det være vanskelig å holde den jambiske versefoten konsekvent. Wachtel skriver (på side 20, for de som har boken tilgjengelig, på godt gammeldags papir) at den pyrriske versefoten ikke var tillatt til slutt i en linje, altså at det ikke går an å avslutte et jambisk meter med to trykklette stavelser. Her finnes det i følge Wachtel bare få og sjeldne unntak. Vi ser imidlertid at Ivanov avslutter sine linjer både trykklett og tryksterkt. Den sanne jambiske versefoten ender alltid trykktungt. Og regelen er, også i den russiske jamben, at bare partallsstavelsene skal være trykksterke, ingen oddetallsstavelse skal være det. Dette er oppfylt i linjene med trykklett ending, siden den trykklette stavelsen til slutt er en ekstra, ellevte stavelse, der den femfotede jamben altså skal ha ti.

Ivanov er en klassist og perfeksjonist, men sonetten hans går ikke helt opp etter de gamle, klassiske reglene. Han vet imidlertid hvilke regler han kan bryte. De klassiske versene er tilpasset de klassiske språkene. Hvert språk må følge sin egenart. Russisk kan ikke late som det er latinsk eller gresk, eller tysk, som gamle Lomonsov var mest inspirert av.

Cesuren er en pause lagt inn i en lang verselinje. Skal den brukes, må den være på samme sted i alle linjene. Pausen kan ikke komme midt i et ord, selvfølgelig, det skal være en pause i lesningen, nesten som en ny inndeling. Når cesuren i dette diktet er etter andre fot, så betyr det at det skal være en pause etter fjerde stavelse. Vi ser at Ivanov benytter seg av dette konsekvent gjennom hele sonetten. De første fire stavelsene betegner en ting (Vi er to trestammer (1), En hånd (6), Over marmor (10), En felles hemmelighet (12)), de neste seks forklarer dem eller kommer med et tillegg (… i en storm (1), … en spore stikker dem (6), … en guddommelig kiste (10), … av torøstede lepper (12)). Dette betyr at i linje 13 skal себе самим (sebje samim – til/for oss selv) leses først, så skal det være en pause, og så følger  мы Сфинкс единой оба (my Sfinks edinoj oba – vi er en felles Sfinks begge). Gjert Vesterheim skriver interessant og utfyllende om cesur i en artikkel om skandinavisk heksameterdiktning i Klassisk forum.

Ideen om at kjærligheten gjør to til ett har sin opprinnelse i østlig diktning, i arabisk, skriver Watchel i Russian poetry. I russisk diktning finnes den hos Pusjkin og hos Fet. Jeg er ingen ekspert på disse tingene, jeg har ikke lest de arabiske diktene som skal være denne opprinnelsen, dette er en historie jeg ikke kjenner. Men ideen om at kjærligheten forener to til ett forekommer meg å være veldig gammel. Her hos Ivanov blir det brukt i mange variasjoner og sammenligninger, alltid uten sammenligningsord. Sammenligningen og ideen blir ikke utviklet, det er bare nye og nye og nye, i en slags aldri endende krets. Først er det sammenligninger med elementer i naturen, flammende trestammer, brennende skog, flyvende metaorer, så er det med selve skjebnen, til en tospisset pil. Her er det i mye to som smeltes til ett. Så er det gjenstand i fart, de to hestene, der det er en hånd som holder bisselet og en hånd som stikker hestene med sporen. Deretter er det to øyer med ett blikk, en drøm med to vinger. Her er det to som blir til ett, eller to ting som del av et hele.

I linje 9 skal det i tradisjonell sonettskriving komme med en vending, en slags ny idé. Hos Ivanov fortsetter det med det samme, bare at motivene nå blir hentet fra andre steder. Her er det også grupper på tre linjer som hører helt sammen. Først, i 9 til 11, er det de to skyggene fra graven der skjønnheten fra gammelt av er begravd. De er skygger av samme ting, av den gamle skjønnheten, kanskje med en idé bakt inn om at de i kjærligheten er skygger av den opprinnelige skjønnhet. Så er det i linjene 12 til 14 den ene hemmeligheten, med sfinksens gåte, der to lepper kan snakke med felles stemme, og de begge er armene til korset. Her kommer også kristene motiver inn, med korset.

Så selv om sonetten på en måte er statisk, den består bare av en rekke sammenligninger som viser hvordan de to er ett i kjærligheten, så er det en viss utvikling i hva sammenligningene blir gjort med. De begynner med den flammende naturen, at de to er antent av torden, og at i flammene blir de ett. Deretter er det bevegelsen, det går fort, med de to hestene, men under kontroll, siden det bare trengs én hånd å holde bisselet og én spore å stikke dem. Motivet med to til én går igjen med at én hånd holder bisselet til to hester. To øyne til ett blikk er en forståelig metafor, der er sammensmeltningen fullstendig. Når én drøm blir utstyrt med to vinger, er det et abstrakt (drøm) og et konkret (vinger) som blir slått sammen, men bildet er både håndgripelig og forståelig. Det er vanlig å tenke seg at ting som flyr har vinger, og når drømmene flyr, har de også vinger. De to vingene blir forent i drømmen, slik at to blir én der også. I alle disse første åtte linjene er det naturen, menneskelige og synlige ting som får sammenligningene.

I de seks siste blir sammenligningene løftet til et høyere nivå. Det trekkes inn evigheten, gjennom døden, marmoren og kisten, der skjønnheten er begravd. Slik er ikke kjærligheten deres bare noe som gjelder dem, nå, de er en del av en mye større enhet, en slags urkjærlighet, som gjelder fra gammelt av. Til sist blir også gåtefulle hemmeligheter introdusert, religion og mytologi, med sfinksen og dens gåte, og det mytologiske vesen den er, og til slutt korset, der de to elskende er de to armene.

Når denne sonetten også er mestersonetten i en krans, blir det løftet enda høyere. Det er de to som alltid vender tilbake til hverandre, som hører sammen, og blir ett, igjen og igjen, på mange, mange forskjellige måter, forståelige og gåtefulle, begge deler og alt på en gang. Det er kanskje en litt spesiell måte å se kjærligheten på, og selv for elskende mennesker kanskje i overkant filosofisk, her hos Ivanov er det ikke akkurat noen ustyrlige følelser å se, ikke noen lidenskap. Men det er uredelelig å kommentere et dikt med å peke på hva det også kunne ha vært, hva som ikke er der. Hos Ivanov var det ikke noe poeng denne gangen å uttrykke lidenskapen, det var ikke hans prosjekt. Han hadde et ganske spesielt, ganske opphøyet syn på livet og på kunsten, og det høyeste var kjærligheten. Han var svært opptatt av de klassiske idealene, så det er det han forsøker å forene, livet, kjærligheten og de klassiske idealene. Jeg blir ikke så sterkt truffet av denne typen dikt, som av andre, men det interesserte meg likevel nok til at jeg har brukt mange, mange timer til å sette meg inn i det, og finne ut av det.

Min gjendiktning

Diktet er krevende nesten til det umulige å gjendikte, så dette er mer en lek og en øvelse, enn reproduksjon av høyverdig poesi. For hele kransen fungerer det ikke som en spøk, engang. Som så ofte ellers når sonetter blir gjendiktet til norsk, gjelder det å få antall stavelser og rimene på plass, og for å få det til er det veldig mye annet som må vike. Jeg har lagt til en trykklett stavelse i linjene 2, 3, 5 og 6, slik det er i originalen. Der kan jeg også i oversettelsen av russisk høyverdig poesi i sonetteformen, bruke et triks fra moderne rap-musikk, der de kule rapperne både i Norge og på engelsk viser at det er ikke så farlig om rimene ikke blir helt korrekte, så lenge de er trykksvake.

Kjærlighet


Vi er to stammer torden tent med ild
To flammer ved midnatt i mørke skogen
To meteorer en natt over jorden drog dem,
Og én skjebne fra en tospisset pil!

To hester der bisselet holde vil,
Kun én hånd, og kun én spore slo dem;
To øyne er vi samme blikk å glo med,
En drøm – to skjelvende vinger der til.

Vi er et par av to triste skygger
Over marmorsteinen til en kiste,
Hvor fra gammel tid det skjønne ligger.

Tostemte lepper av ting felles hemmelig ,
Vi er i oss selv det Sfinksen visste.
Vi er to armer av et kors hellig.

Hele kransen med alle de 15 sonettene går det an å lese her.

ЛЮБОВЬМы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.
Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы – Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.

Todesfuge, av Paul Celan

Diktet i dag kunne godt få en advarsel. Det er noe av det sterkeste som noensinne er skrevet. Det er skrevet av en jøde skolert i tysk litteraturtradisjon, og det henter virkemidler derfra for å stå som et tilsvar mot Holocaust. Det er et mesterverk av ordkunst, og jeg skal forsøke en grundig gjennomgang for å gi det en verdig presentasjon. Formen på posten kommer til å avvike litt fra min vanlige, med forfatter, dikt og oversettelse, og kommentar til oversettelse og dikt, jeg vil også ha med litt om hva en fuge og dødsfuge er for noe. Innholdsfortegnelsen blir dermed som følger:

Forfatteren Paul Celan

Hva er en fuge?

Hvorfor dødsfuge?

Todesfuge – original

Dødsfuge – min oversettelse

Kommentar til oversettelsen

Kommentar til diktet

Forfatteren er Paul Celan (1920 – 1970). Navnet er et pseudonym, døpenavnet er Paul Antschel, og han ble født inn i en jødisk familie i Cernauti, Bukovina, den gang en del av Romania, men erobret av Sovjetunionen i 1940 og nå en del av Ukraina. Mellom 1941 og 1944 var området okkupert av Nazi-Tyskland. I likhet med all jødisk befolkning i Øst-Europa ble jødene i Bukovina først presset sammen i ghettoer, siden sendt til konsentrasjonsleire og utryddelsesleire. Familien Antschel slapp ikke unna, begge foreldrene til Celan ble drept,  mens Celan selv var i en konsentrasjonsleir i Romania inntil den ble befridd av sovjetiske styrker fra den røde arme i 1944.

Hver gang man skriver slike setninger burde man kjenne det ufattelige. Mennesker blir sendt i leire for å utryddes. Familien Antschel var en kultivert familie. Moren insisterte på å snakke tysk i heimen, siden dette var kulturspråket, og den tyske litteraturen og kunsten og kulturen var utmerket godt kjent i heimen. Det er et sjokk ikke til å komme over at det er folket fra denne kulturen som skal utrydde dem.

Paul Celan døde i 1970, han kastet seg i Seinen i slutten av april på en dator der han hadde skrevet i kalenderen «avgang Paul». Det er han som har skrevet selve mesterverket i Holocaustdiktningen, og Todesfuge er dette mesterverket.

Diktet er ikke så enkelt å forstå uten litt veiledning.

Hva er en fuge?

En fuge er regnet som noe av det vanskeligste og mest kompliserte innen komposisjon. Det er bare de aller beste komponister som mestrer denne teknikken, og den største av dem alle er også den som behersket fugen best. Det er Johan Sebastian Bach, som så ut til å kunne skrive fuger etter forgodtbefinnende. Selv ikke Wolfgang Amadeus Mozart har etterlatt seg mange fuger, og i de verkene han har gjort det, som i hans siste symfoni, så står verket som noe av det aller beste han har gjort. Det samme gjelder Ludvig van Beethoven, der fugen i avslutningen av tredje symfoni eller den store fugen i en av de siste strykerkvartettene hans står som høydepunkt både hos Beethoven og i musikkhistorien. Det er uimotståelig vakkert når det fungerer.

Jeg er selv ingen komponist, og kan selvsagt bare forklare dette rent overflatisk. Avansert komposisjon vil alltid gjøre bruk av kontrapunkt. Det vil si at ulike tema og motiv blir spilt samtidig, og farvelegger hverandre. Helt enkelt som hvem som helst kan forstå skjer dette i kanon, der man kan synge «jeg gikk en tur på stien» samtidig i to grupper, der gruppe to begynner etter «søkte skogens ro», og man får det noenlunde vakkert og harmonisk. Dette er kjent. Temaet er her helt identisk, annenstemmen synger nøyaktig det samme som førstestemmen, bare etter en liten pause. I fugen skjer no av det samme, bare at her er det ikke bare to stemmer, men opp til fire, og hver stemme varierer temaet akkurat bittelitt slik at det ikke blir monoton, men likevel er til å kjenne igjen. Det er altså fire stemmer som spiller av gårde hver sin melodi, der hvert punkt i melodien passer sammen både med det som kommer senere, og det som har vært, og samtidig kan varieres lite grann. Det er helt utrolig når det fungerer, som i for eksempel Toccata og fuge av Bach, der toccataen er den berømte kjenningsmelodien til «Det var en gang et menneske»,  og fugen har en uimotståelig melodilinje der man vet at for hver gang man får den, vil man få den fire ganger til fordi de andre stemmene også skal være med.

Jeg måtte lese forklaringen til fuge mange ganger mange forskjellige steder før jeg skjønte hva det var, og jeg måtte også høre svært mange eksempler før jeg virkelig var med på ideen. Men akkurat her i Todesfuge av Celan, kommer det godt frem i tekst, det er svært tydelig hva som skjer og at dette er fugeteknikk med ord, og man kan ut i fra den forstå hva fugen er for noe også i musikken.

Hvorfor en dødsfuge?

Det er flere grunner til at Celan velger dødsfugen. Den første er at den rammer tyskerne akkurat der det sårer dem mest. Tyskerne er et kulturfolk, og de drev det aldri lenger enn de gjorde det innenfor komposisjonen. Og innenfor komposisjonen er det fugen som står høyest, dette er tyskernes gave til resten av verden. Å kritisere dem for dette eller å bruke dette til å angripe dem, er som å bruke renessansemalerier for å ramme italienerne. Det blir ikke vondere enn dette.

Den andre grunnen er den makabre vanen tyskerne hadde med å la dødsdømte jøder spille musikk i konsentrasjonsleirene. Det ble spilt musikk til henrettelser, mens kolonner masjerte til gasskamrene, til festligheter i de tyske kaserner, og til alle andre anledninger tyskerne fant for godt. I det jødiske museet i Berlin kan man høre utdrag fra sangene som ble spilt, og de utmerker seg ved å stå i grell kontrast til hva som foregikk i leirene. Dette er lystige sanger i ompadur.

Den tredje grunnen er mer i en litterær og musikkhistorisk tradisjon, der «dødsdanser» eller «dances of death» alltid har fascinert mange kunstnere. Jeg holder denne grunnen som litt mindre viktig for Celan, siden hans dik står frem med så mye større alvor enn de andre dødsdansene. Denne dansen er nemlig ikke bare en lek. Det er dødsfugen.

Todesfuge

Schwarze Milch der Frühe wir trinken sie abends
wir trinken sie mittags und morgens wir trinken sie nachts
wir trinken und trinken
wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete

er schreibt es und tritt vor das Haus und es blitzen die Sterne
er pfeift seine Rüden herbei
er pfeift seine Juden hervor läßt schaufeln ein Grab in der Erde
er befiehlt uns spielt auf nun zum Tanz

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich morgens und mittags wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
Ein Mann wohnt im Haus der spielt mit den Schlangen der schreibt
der schreibt wenn es dunkelt nach Deutschland
dein goldenes Haar Margarete
Dein aschenes Haar Sulamith

wir schaufeln ein Grab in den Lüften da liegt man nicht eng

Er ruft stecht tiefer ins Erdreich ihr einen ihr andern singet und spielt
er greift nach dem Eisen im Gurt er schwingts seine Augen sind blau
stecht tiefer die Spaten ihr einen ihr anderen spielt weiter zum Tanz auf

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags und morgens wir trinken dich abends
wir trinken und trinken
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith er spielt mit den Schlangen

Er ruft spielt süßer den Tod der Tod ist ein Meister aus Deutschland
er ruft streicht dunkler die Geigen dann steigt ihr als Rauch in die Luft
dann habt ihr ein Grab in den Wolken da liegt man nicht eng

Schwarze Milch der Frühe wir trinken dich nachts
wir trinken dich mittags der Tod ist ein Meister aus Deutschland
wir trinken dich abends und morgens wir trinken und trinken
der Tod ist ein Meister aus Deutschland sein Auge ist blau
er trifft dich mit bleierner Kugel er trifft dich genau
ein Mann wohnt im Haus dein goldenes Haar Margarete
er hetzt seine Rüden auf uns er schenkt uns ein Grab in der Luft
er spielt mit den Schlangen und träumet der Tod ist ein Meister aus
Deutschland

dein goldenes Haar Margarete
dein aschenes Haar Sulamith

Min oversettelse

Dødsfuge

Svart morgenmelk vi drikker det om kvelden
vi driker det til middag og om morgenen vi drikker det om natten
vi drikker og drikker
vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt
En mann bor i hus han leker med slangen han skriver
han skriver når det mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete

han skriver det og  trår ut av huset og det blinker i stjernene
han plystrer sine jakthunder hitover
han plystrer sine jøder frem la skufle en grav i jorden
han befaler oss spill opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg morgen og middag vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
En mann bor i huset han leker med slangen han skriver
han skriver når det er mørkner over Tyskland
ditt gylne hår Margarete
Ditt askehår Sulamith

vi skufler en grav i luften der ligger man ikke trangt

Han roper stikk dypere i jorden dere ene dere andre synger og spiller
han griper etter jernet i beltet han svinger hans øyne er blå
stikk spadene dypere dere ene dere andre spill videre opp til dans

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag og om morgenen vi drikker deg om kvelden
vi drikker og drikker
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith han leker med slangen

Han roper spill søtere døden er en mester fra Tyskland
han roper stryk mørkere strengene da stiger dere som røyk i luften
da har dere en grav i skyene der ligger man ikke trangt

Svart morgenmelk vi drikker deg om natten
vi drikker deg til middag døden er en mester fra Tyskland
vi drikker deg om kvelden og om morgenen vi drikker og drikker
døden er en mester fra Tyskland hans øyne er blå
han treffer deg med kuler av bly  han treffer deg sikkert
en mann bor i huset ditt gylne hår Margarete
han jager sine jakthunder mot oss ut og skjenker oss en grav i luften
han leker med slanger og drømmer at døden er en mester fra
Tyskland

ditt gylne hår Margarete
ditt askehår Sulamith

Kommentar til oversettelsen

I åpningen Schwarze Milch der Frühe må jeg nok innrømme jeg er påvirket av oversettelsen til Olav H. Hauge, som var mitt første møte med diktet, og der ordet «morgonmjølk» har satt seg fast i hukommelsen. Muligens ville jeg ellers oversette med «Svart melk av morgenen» eller noe sånt, i et forsøk på alltid å komme nærmest mulig originalen. Schaufelen kan sikkert også oversettes med «grave», men jeg likte ikke uttrykket «grave en grav», og velger derfor «skufle» i stedet. Det klinger også lydlig mer som på tysk, og er også idemessig i samsvar med originalen, siden likene i konsentrasjonsleiren ble skuflet sammen mer enn gravet ned.

Rüde betyr «stor hund» eller «jakthund». Hervor kan bety «frem, herut, ut» .

streicht kan bety «slag, rapp, hogg», streichen «stryke; gni; rive; smøre»

Kommentar til diktet

Det fryktelige med dette diktet er at det ikke trenger å leses symbolsk. Det kan leses helt konkret. Hva er den svarte melken som man drikker morgen, middag, kveld og natt? Det kan assosieres til mye, men bildet er tydelig og kraftfullt, melk er ikke svart, her er det noe aldeles galt. Og hvordan er det man skufler en grav i luften, der man ikke ligger trangt? Det er forferdelig direkte, spesielt når man tar i betraktning hvordan gravstedene i jødiske gettoer har vært opp gjennom årene. I dag kan man fortsatt se eksempel i Praha, der gravsteinene står så tett at noen av dem står oppå hverandre. Overfylte gettoer og brakker i konsentrasjonsleire får man også assosiasjoner til, jødene blir presset sammen så altfor tett, men i himmelen er det alltid god plass, og der går de jødiske liv opp i røyk. Asken tar ikke mye plass.

Det er en mann som bor i et hus, og leker med slangen. På ny er diktet svært assosisasjonsrikt, og åpner for mange tolkninger av hva slangen er for noe, og kanskje til og med hva huset er for noe. Denne mannen skriver når det blir mørkt over Tyskland, det er åpenbart i nazismens tid, i tiden for holocaust, og Celan introduserer enda et element som rammer midt i hjertet av den tyske høykulturen. Det er Margarete fra Goethes Faust, med de gylne lokker, nazismens ideal. Det er til å grøsse av.

Og på ny blir diktet helt konkret, mannen går ut og plystrer på jakthundene sine, hvorpå han like etter plystrer på jødene sine, samme verb og eiendomspronomen, samme forhold mellom herre og tjener, jødene blir satt til å grave graver i jorden, senere skal jakthundene bli brukt til å jage dem. Alt dette er introduksjoner til motiv som blir gjentatt med variasoner gjennom diktet, som i en fuge.

At jødene skal spille opp til dans blir også introdusert her i linje 11. Så blir hovedtemaet med den svarte melken gjentatt, før sidemotivet med mannen i huset kommer igjen, denne gangen skriver han også Sulamith med det askegrå hår.  Akkurat som i et motiv i en fuge blir et lite tillegg foreslått, en liten ting lagt til, og det skal være med videre gjennom verket. Sulamith står i kontrast til Margarete med det gylne håret, håret til Sulamith er aske, forårsaket selvsagt at tyskernes krematorium. Nå skufler jødene en grav i luften, så man ikke ligger så trangt, der det er plass til flere.

Legg også merke til at diktet ikke har et eneste punktum eller noen form for tegnsetting. Det er messende, og beveger seg hele tiden ubønnhørig videre. På ny kommer den svarte melken, «vi drikker den og drikker den», hva er den for noe? Leseren får ikke tid til å kontemplere så nøye, for de konkrete setninger kommer snart og overtar, han roper at de skal grave dypere og spille videre, det er nå to grupper, akkurat som det var i konsentrasjonsleirene. Og han griper sitt jern og svinger det, øynene er blå, på ny en tysk stolthet og viktig i den nazistiske propaganda.

Etter en ny runde gjennom hovedtemaene med den svarte morgenmelken og mannen som bor i huset, og leker med slangen, kommer en av de mest kjente og omdiskuterte setningene i diktet: der Tod ist ein Meister aus Deutschland.  Han leker med slangen, han roper spille døden søtere, og så følger linjen. Jeg tolker på ny setningen sammen med den tyske høykulturen, der Meistersinger von Nurnberg, den tyske mester, Goethe er mesteren, Bach er mesteren, nei, sier diktet, den tyske mester er døden. Det er i døden tyskeren har sitt mesterskap, det er i å arrangere død tyskeren har sin overlegenhet, det er dette han kan mer enn noen annen. Det er fryktelig sterkt skrevet. Og tyskeren står etter holocaust forsvarsløs tilbake.

Men dette er en fuge, og fugen går alltid videre. De skal stryke strengene mørkere, de skal stige som røyk i luften, som om diktet ikke allerede er direkte nok, dere skal få deres grav i skyene. At døden er en mester fra Tyskland sniker seg inn blant drikkingen av morgenmelken, først en gang, så en gang til, med en ekstra setning om at hans øyne er blå, som vakten som svingte jernet, som den nazistiske propaganda. Han skyter med kuler av bly og treffer garantert.

I en ordentlig fuge skal alle temaene til slutt veves sammen og gå opp i en høyere enhet før de slutter alle sammen samtidig. I det man kanskje kan kalle siste strofe i diktet skjer dette, alle temaene er med. Jakthundene er nå ute og jager, det er skjenket oss en grav i luften, den de selv har skuflet ut, han leker med slangen, og døden er en mester fra Tyskland. Det er selvsagt siste setning før avslutningen, på ny hamrende mot den vakre Margarete, på ny satt opp mot asken til Sulamith.

Dette diktet er ikke noe vanlig dikt. Det er protesten mot Auschwitz og den tyske kulturen som frembrakte holocaust, og det bruker virkemidlene fra den samme kulturen selv. Tyskerne er landet med diktere og tenkere, her blir akkurat det samme brukt som forsvar og angrep fra en jødisk kultur som også egentlig var en del av den tyske kulturen. Paul Celan ble oppdratt til å ha den tyske kulturen som forbilde, bare for å se at den drepte foreldrene hans, deriblant moren som var enda mer fanatisk opptatt av den tyske kulturen enn ham selv.

Hva som skjedde under andre verdenskrig er en katastrofe det ikke finnes ord for. Det er nesten uutholdelig når noen likevel prøver, og kommer så nær som Paul Celan gjør her. Diktet er helt forferdelig, selv for oss som ikke engang er tyskere.

Natt, gate, lykt, apotek, av Alexander Blok

Diktet og posten fikk en oppussing desember 2016. Det ble lagt til en gloseliste og gjendiktning, pluss litt ekstra informasjon om Blok, den russiske symbolismen og diktet. Jeg har også skrevet en transkripsjon, og gjort litt om på formatet i overskriftene. Den første kommentaren jeg gjorde til diktet, er langt på vei skiftet ut.

*

Det er den andre søndagen i måneden, det skal postes et russisk dikt, og i dag velger jeg et  av den store symbolisten Alexander Blok (1880 – 1922).

Alexander Blok var som de fleste andre russiske diktere født inn i en aristokratisk familie. Hans familie var i tillegg talentfull. Faren var musiker og jurist ved universitetet i Warszawa, moren var forfatter og oversetter. Foreldrene skilte seg tidlig, og Aleksander vokste opp på godset til en av besteforeldrene utenfor Moskva. Han begynte tidlig å skrive dikt, og kom i kontakt med kjente poeter som Valerij Brusov (som jeg ikke kjenner) og Andrej Belij (som jeg kjenner fra boken St. Petersburg). Disse anerkjente diktene hans, som til å begynne med var for symbolske og eksperimentelle for den diktlesende delen av Russlands befolkning.

Jeg skal ikke skrive så altfor mye om Bloks biografi, siden jeg ikke kjenner den så godt. Interesserte kan selv sjekke opp på internettet. Han var i alle fall optimistisk med tanke på revolusjonen, men ble som så mange andre desillusjonert. Han ville utvilsomt fått store problemer med sensuren om han hadde fått leve lenger enn sine 42 år. Han var da en gammel mann, trass sine unge år. Verdenskrigen, revolusjonen og borgerkrigen som fulgte, ødela ham.

Det er viktig å ha med at Blok er en av de fremste representantene for symbolistene. Det er en retning hvor tingene skal representere noe annet enn det de er, ha en symbolsk betydning. Det er en retning innen modernismen, hvor kunstnerne ville representere en komplisert virkelighet gjennom komplisert kunst. Det er ikke alt som lar seg si direkte, det viktigste lar seg bare si ad omveier. Symbolistene skriver konkret også, særlig de russiske, og lar de nye tingene i den nye, industrielle verden møtes i kontrast med de høyere idealene. Slik vil i hvert fall jeg lese dagens dikt, Natt, gate, lampe, apotek, karakteristika ved byen, stilt opp mot livet og døden, intet mindre. Her vil jeg si man kommer på ville veier om man skal begynne å gjette på hva natten, gaten og lampen egentlig skal være, om apotek egentlig er et bilde på noe annet, men at det er elektrisk lys i mørket, meningsløst lys, som Blok kaller det, det er et poeng. Neonlyset og gatelyset er ofte ganske grelt.

Ночь, улица, фонарь, аптека

Ночь, улица, фонарь, аптека,
Бессмысленный и тусклый свет.
Живи еще хоть четверть века –
Все будет так. Исхода нет.

Умрешь – начнешь опять сначала
И повторится все, как встарь:
Ночь, ледяная рябь канала,
Аптека, улица, фонарь.

1912

Min transkripsjon

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,
Bessmyslennyj i tusklyj svet.
Zjivi jesjå khot tsjetvert veka –
Vsje budet tak. Iskhoda njet.

Umresj – natsjnesj opjat snatsjala
I povvtoritsja vsje, kak vstar:
Notsj, ledjanaja rjab kanala,
Apteka, ulitsa, fonar.

Min oversettelse

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du ennå et kvart århundre –
Alt vil være som før. Utgang finnes ikke.

Du dør – du begynner igjen på ny
Og det gjentar seg alt, som i gamle dager:
Natt, iskald krusning på kanalen,
Apotek, gate, lykt.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har laget til en gloseliste, slik jeg gjør det om dagen. Noe blir dermed litt dobbelt opp, jeg forklarer det også litt her i kommentaren.

Бессмысленный betyr direkte oversatt «tankeløs», eller «uten tanke» (Бес uten, мысленный tanke-). Meningsløs går også, det er vanligere brukt på norsk. тусклый betyr «matt, ugjennomsiktig, uklar», jeg valgte ordet som stemmer med rytmen. Den lille konjunksjonen хоть inni der forandrer linje 3 til en betingelsesleddseting, og vi må på norsk gjøre valget om vi skal sette verbalet før subjektet i linje 4. Jeg vil gjerne ha linje 4 som to kraftfulle helsetninger, og velger å ikke gjøre det. Все будет так blir direkte oversatt «Alt vil være slik», og i Исхода нет kan russerne sløyfe verbet som må være der på norsk.

сначала er satt sammen av prefikset с + начала, direkte oversatt «fra starten» eller «nedover fra begynnelsen», jeg velger en mer poetisk oversettelse som får frem samme mening. ледяная betyr iskald, лед betyr «is», og -яная blir en slags «islig», eller altså «iskald». рябь betyr krusning, på vann, eller flimring, foran øynene. Her er det åpenbart det første. канала er genitiv av канал, som betyr kanal.

Gloser

Glosene er slått op i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er markert med fet skrift.

тусклый matt, ugjennomsiktig, uklar

четверть fjerdedel, kvart, четверть века et kvart århundre

встарь книжн. i gamle dager, fordum уст.

ледяная -> ледяный iskald

Kommentar til diktet

Alexander Blok er en av russernes og verdenslitteraturens store symbolister. Det er en tidlig retning innenfor modernismen, nesten som en slags forløper. Dette er et av hans mest kjente dikt, og representativt for hans måte å skrive på. Motivene er konkrete, gate, lykt og apotek, det er den nye tid, byen, og de tekniske tingene. Eksemplene på naturen er bare den iskalde krusningen på kanalen, i strofe 2. Den kanalen kan kanskje leses symbolsk, som om det er livskanalen, eller tidskanalen, ditt liv er bare en kald krusning i altet. Som jeg skriver i innledningen har jeg vanskelig for å se hvordan gaten, lykten, apoteket og natten skal leses symbolsk. Det tror jeg blir anstrengt.

Diktet er strengt oppbygd, stikk i mot sånn som modernistene ville gjøre det, med frie vers og ingen rim. Her er det tradisjonelt versemønster. Den metriske rytmen er jambisk, med et trykksterkt førsteord i linje 1 og 7. Begge disse linjene starter med samme ordet, Ночь, eller «natt», og den oppmerksomme leser får da med seg at her er det noe som starter opp igjen. Diktet har også konsekvent rim, A-b-A-b. Det eneste litt ufordrende er punktumet midt i en verselinje, i siste linjen i strofe 1. Sånt gjorde man ikke i den gamle, klassiske tid. Men så veldig opprørsk er  det ikke i 1912.

Diktet har også noen impresjonistiske trekk, vil jeg si, om enn jeg i min første kommentar overbetonte denne egenskapen ved diktet. Impresjonistene er opptatt av inntrykk, man trenger ikke få med seg alt, det er bare de viktige inntrykkene som er verd å male eller skrive ned. Her er det natten, gaten, lykten og apoteket. Det setter hele stemningen. Mer er ikke nødvendig å skrive.

Ordvalget er viktig i dette knappe diktet. Poenget er at alt skal gjenta seg, alt vil være det samme. Her er det representert ved natten, gaten, lykten og apoteket. Det er det som innleder diktet. Ordvalget бессмысленный (tanketomt, meningsløst) og тусклый (matt, uklart) om dette lyset, kan gjelde i direkte og overført betydning. Gatelyset i en bygate kan jo være både tanketomt og uklart mange ganger, i hvert fall sånn som det var i 1912. Men det kan også være lyset over livet, eller tilværelsen, som er tanketomt og uklart. Om du lever et kvart århundre, så vil ingenting forandres. Det samme uklare og tomme lyset vil være der, det finnes ingen utvei, ingen måte å slippe unna.

Russisk er som skapt for sånne knappe dikt, å få sagt mye med få ord. Все будет так. Исхода нет. Direkte oversatt er det: Alt vil være slik. Utgang ikke. På norsk blir det med en gang mer ordrikt.

Så er det strofe to, der det begynner med at du dør, og starter opp på ny fra begynnelsen av. Jeg tror ikke det er i diktets hensikt å spekulere for mye i hva det betyr, om det er død og gjenfødelse, eller død i en slags symbolsk, overført betydning. Du dør og begynner på ny, det får være greit. Uansett vil alt være det samme, alt som i fordums tid. Så er det den elegante gjentakelsen av innledningen i første strofe, ordet natt, ночь, men nå med denne iskalde krusningen på kanalen. Det kan være livet ditt, det kan være hele diktet, det kan være den lille forstyrrelsen, og så er det gaten, lykten og apoteket på ny. Det er vakkret gjort. Typisk Blok!

Min gjendiktning

I dette diktet gjelder det å gjengi rimene,  og den kjølige, nøkterne stemningen. Det lar seg ikke helt gjøre, men sånn cirka.

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du en kvart evighet –
Alt er som det er. Ingen utgang bys.

Du dør – du begynner igjen fra start
Og det gjentar seg, som fordums tid:
Natt, på kanalen en kald krusning klart,
Apotek, gate, lykt- på ny.