Ved Rondane, av Aasmund Olavsson Vinje

Dette er det berømte diktet Nå ser eg atter slike fjell og dalar, gjengitt i original, slik det stod da det første gang ble utgitt i Ferdaminni frå sumaren 1860. Diktet kalles også Ved Rondane, original skrivemåte Ved Rundarne. Under den tittelen er det utgitt og gjengitt en rekke ganger. I originalen, i Ferdaminni, står diktet uten tittel, og hører til i kapittelet Huldri.

Dette er innledningen Vinje selv skrev:

Tri mil gjegg eg ein sundags ettermiddag upp igjennom dei bratte furelider og vest nordetter dei lange fjellmyrar og flotter, kvite av reinmose med knapt eit grønt straa. Der var so audt og daudt at eg berre høyrde andedraget mitt. Kvelden drog inn paa, og lufti tok til aa tjukna, so fjellpiggarne stod blaagraa hettor paa hovudet, som soli av og til skein ikring og farga fjell og flott med sin himmelske eld. Eg sette meg paa ein stein og skaut pusten og turka sveiten av panna mi.

Så følger diktet, med første linje No seer eg atter slike Fjøll og Dalar. Tittelen er lagt til av meg.

Ved Rundarne

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer’ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Ja, Livet strøymer paa meg, som det strøymde,
naar under Snjo eg saag det grøne Straa.
Eg drøymer no, som fyrr eg altid drøymde,
naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa.
Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde,
naar eg mot Kveld af Sol eit Glimt fekk sjaa.
Eg finner vel eit Hus, som vil meg hysa,
naar Soli heim mot Notti vil meg lysa.

Alt er som fyrr, men det er meir forklaarat,
so Dagsens Ljos meg synest meire bjart.
Og det, som beit og skar meg, so det saarat,
det gjerer sjølve Skuggen mindre svart;
sjølv det, som til at synda tidt meg daarat,
sjølv det gjer’ harde Fjøllet mindre hardt.
Forsonad’ koma atter gamle Tankar:
det sama Hjarta er, som eldre bankar.

Og kver ein Stein eg som ein Kjenning finner,
for slik var den, eg flaug ikring som Gut.
Som det var Kjæmpur spyr eg, kven som vinner
af den og denne andre haage Nut.
Alt minner meg; det minner, og det minner,
til Soli ned i Snjoen sloknar ut.
Og inn i siste Svevn meg eigong huggar
dei gamle Minni og dei gamle Skuggar.

Fra Ferdaminni frå sumaren, 1860

Form, språk og innhold

Form

Diktet har 4 strofer. Hver strofe har 8 linjer, så dette er en oktav. Rimmønsteret er AbAbAbCC, der store bokstaver betegner trykklett utgang, små bokstaver trykklett. Med trykktung og trykklett utgang menes henholdsvis trykk og ikke-trykk på siste stavelse i linjen. Så her er Gut – Nut – ut, trykktung i linjene 2, 4 og 6 i strofe 6, mens de andre stavelsene er trykklette. Formen er gjennomført uten unntak i alle strofene.

Jeg viser med eksempel i den første, berømte strofen, trykktunge stavelser står i fet skrift.

No seer eg atter slike Fjøll og Dalar,
som deim eg i min fyrste Ungdom saag,
og sama Vind den heite Panna ‘svalar;
og Gullet ligg paa Snjo, som fyrr det laag.
Det er eit Barnemaal, som til meg talar,
og gjer‘ meg tankefull, men endaa fjaag
Med Ungdomsminni er den Tala blandad:
Det strøymer paa meg, so eg knapt kan anda.

Det er gjennomført annenhver trykktung og trykklett stavelse. Den trykklette kommer først, så da har vi det som kalles en jambisk versefot. Strofen er også et mønstereksempel på hvordan det betydningsfulle innholdet får trykk, mens det som viser grammatikalsk bøyning og forbindelser blir trykklett. Her er det sånn at det nesten går an bare å lese stavelsene med trykk, og en som kan norsk vil utmerket skjønne hva det går i. Det er svært lite i de trykklette stavelsene som er vesentlig, og svært av de trykksterke stavelsene som ikke er det.

Merk at versene i dette diktet har fire føtter, de er firfotede jamber, mens de fleste diktene i Vinjes Ferdaminne følger Hildebrandstrofen med tre jambiske føtter, og kryssrim.

Språk

Dette skal være som det ble trykket originalt, med de originale rettskrivinger. Det kan være fremmed for moderne lesere, men det er gjenkjennelige ord som har gått gjennom kjente rettskrivingsregler for å ende opp som vi har dem i dag. Vinje skrev på landsmål, det språket som siden skulle bli nynorsk, men han skrev på en tid før faste regler var etablert, og han bruker for eksempel ending –er på sterke verb i presens (finner), noe dagens regler ikke tillater. Det er kanskje artig å se at en kar man kanskje ville oppfatte som litt konservativ, i hvert fall i språkføringen, er ganske så fri og radikal når det andre deler av språket.

Jeg er ingen stor språkekspert, og kan disse tingene bare sånn generelt. Vi ser at Vinje bruker i-mål, om det er et uttrykk. Han har i-ending i bestemt form hunkjønn (Soli, Notti for «sola» og «natta» og han bruker det også i ubestemt flertall av intetkjønnsordet minne – minni. Det første tror jeg var noe Ivar Aasen selv gikk inn for, han ville ha i-ending for hunkjønn, men det er altså a-ending som har endt opp med å bli etablert. Hva i-endingen i flertall er for noe, tør jeg ikke uttale meg om. Nynorsk skal som norsk bruke dobbel bestemming, altså si de gamle minnene, ikke «de gamle minner», det siste skal være mer dansk, men vi ser Vinje er helt konsekvent med å sette ubestemte former av substantivet til pronomenet. Han sier det sama Hjarta, dei gamle Skuggar, og altså dei gamle Minni.

Et ord som er ugjenkjennelig i skrift er ordet Snjo, for «snø». Vinje var fra Vinje, i Telemark, og jeg lurer på om ikke snjo der er et dialektord. Og så lurer jeg på om ikke deim er en gammel dativ-form av dei, men her er jeg på utrygg grunn, siden jeg ikke vet om dette området i Telemark har beholdt dativ eller kan forklare hvorfor det må være dativ her i setningen. Korrekt i skrift etter dagens regler skulle uansett være «dei».

Kommentar til diktet, og en liten merknad

Nå i begynnelsen av 2018 har jeg en opprydning og oppussing av de norske diktene jeg har postet. For å gjøre posten om dette diktet kreves mye arbeid, jeg må for eksempel få lest ut verket diktet hører til, men jeg har fått lagt til litt stoff om formen på diktet, og skrevet en bedre innledning. Parallelt foregår det et arbeid på bloggens storebror, Helt grei litteratur, der jeg skal skrive om hele verket, Ferdaminni fraa sumaren 1860.

Merknad:

Dette var den første innledningen jeg hadde på posten:

Jeg tenkte jeg skulle lese Vinjes Ferdaminni frå sumaren 1860, og så poste og kommentere det mest kjente diktet derfra, men tiden i mai har ikke strukket til. Det blir foreløpig litt halvveis, og så håper jeg å få rettet det opp og ytt diktet og verket rettferdighet med tiden.

Selv om posten er noe mer utvidet nå, enn den var nå, er det fortsatt arbeid som gjenstår.

Reklamer

Till förruttnelsen, av Erik Johan Stagnelius

Det er kanskje noe med mai, vårmåneden der alt spretter, at det også i kontrast er en måned for død og fordervelse. Det er i den måneden Wergeland skrev og jeg postet Til Foraaret, et fortvilet dødsdikt, og det er nå jeg skal poste svenskenes svar på dette diktet, Till förruttnelssen, av Erik Stagnelius (1793 – 1823).

For de som ikke umiddelbart ser det, så betyr altså Till förruttnelsen til forråtnelsen på norsk, og diktet handler om det å dø og råtne bort. I likhet med vår Wergeland døde Stagnelius veldig ung, bare 29 år gammel. Da var hans litterære produksjon ganske begrenset, i hvert fall når det kommer til offisielle utgivelser, men Lars Lorenzo Hammarsköld (1785 – 1827) gav ut hans samlede skrifter posthumt i årene 1824 – 1826. Det er i disse samlingene vi finner dagens dikt, organisert i det de kaller Strödda dikter efter tiden omkring 1818. Det betyr at vi ikke vet nøyaktig når dette diktet er skrevet, og dermed heller ikke hvor tett diktet står til Stagnelius’ eget sykdomsforløp.

Om forfatteren

Det er noe med Erik Johan Stagnelius som gjør at mange av dem som setter seg inn i ham og forfatterskapet hans, ikke så lett gir slipp på ham igjen. Det er noe nesten litt mystisk med ham, slik han levde et nokså anonymt liv som kanseliskriver, og gav ut bare noen få verk i sin levetid, mens han nå er svenskenes mest kjente poet i perioden.

Han ble født på Öland, i småstedet Gärdslösa, der faren arbeidet som prest i den lokale kirken. Familien flyttet til Kalmar i 1810, da Erik Johan var 17 år gammel, og faren skulle bli biskop. Erik Johan flyttet videre til Lund og siden Uppsala for å studere, årene 1810 til 1814, og slo seg ned i Stockholm, der han altså arbeidet som kanseliskriver for Ecklesiastikexpeditionen. Ved siden av dette arbeidet gav han ut heksametereposet Vladimir den store (1817), om storfyrsten som grunnla kongeriket Kiev Rus i 988, og også innførte kristendommen i riket. De øvrige verkene han gav ut i sin levetid var diktsamlingen Liljor i Saron (1821), en samling som også inneholdt dramaet Martyrerna, og så dramaet Bacchanterna i 1822. Dramaene og det store eposet blir i dag lite lest, det er diktene som blir brukt og som skaper begeistring.

Stagnelius er kjent som en språkmagiker, som til fulle behersker de litterære formene. Det ser vi også i dagens dikt, der daktyliske verseføtter blir brukt og variert med full kontroll over virkningen det har, og skal ha. Det blir sagt om ham at han ikke deltok i datidens litterære diskusjon, om hvorvidt formene skulle følges eller brytes, den gamle og den nye skolen. Idemessig hørte han til gnostikerne og nyplatonikerne, to retninger jeg synes er vanskelig å få tak på, enda mitt hovedfag i historie hører til senantikken, med studie av de kristne og jødiske martyrer. Men mystikken som hører til rundt gnostismen og nyplatonismen gir nok god gjenklang i vår tid, og slik jeg oppfatter det er det ikke nødvendig å skjønne alt nøyaktig for å ha stort utbytte av det. Av og til kan man nesten få inntyrkk av at det nesten er en forutsetning å ha bare noen vage forestillinger om hva det går i. For Stagnelius var det imidlertid alvor, og nøye gjennomtenkt. Hos ham er det en helhetlig filosofi, og en idé om verden, som han forsøker å uttrykke i dikt etter dikt gjennom hele sitt korte forfatterskap.

Stagnelius levde et utsvevende liv, blir det sagt, og han led under sinnets plager og av dårlig helse, og av hypokonderi. Det er sånn at jeg står i fare for å bli dradd inn i ham, jeg også, for å finne ut hva det var som får ham til å skrive dikt som dette.

Till förruttnelsen

Förruttnelse, hasta, o älskade brud,
att bädda vårt ensliga läger!
Förskjuten av världen, förskjuten av Gud,
blott dig till förhoppning jag äger.
Fort, smycka vår kammar — på svartklädda båren
den suckande älskarn din boning skall nå.
Fort, tillred vår brudsäng — med nejlikor våren
___  skall henne beså.

Slut ömt i ditt sköte min smäktande kropp,
förkväv i ditt famntag min smärta!
I maskar lös tanken och känslorna opp,
i aska mitt brinnande hjärta.
Rik är du, o flicka! — i hemgift du giver
den stora, den grönskande jorden åt mig.
Jag plågas häruppe, men lycklig jag bliver
_       därnere hos dig.

Till vällustens ljuva, förtrollande kvalm
oss svartklädda brudsvenner följa.
Vår bröllopssång ringes av klockornas malm,
och gröna gardiner oss dölja.
När stormarna ute på världshavet råda,
när fasor den blodade jorden bebo,
när fejderna rasa, vi slumra dock båda
_       i gyllene ro.

fra Strödda dikter efter tiden omkring 1818

Gjennomgang av diktet

Svensk er et språk vi nordmenn forstår godt, men vi er uvant med å lese det, så noen ord og skrivemåter er fremmede for oss.

Forråtnelsen er den prosessen som inntreffer etter man er død. I første strofe tilkaller han den som om det var en brud, og ber den om å forberede et enslig leie å ligge med henne på. Dette leiet er nok graven han skal ligge i. Han sier han er forsaket av verden og av Gud, underforstått at nå er det bare døden og forråtnelsen igjen å håpe på, noe som også blir sagt i rene ord i linje 4: «bare deg til forhåpning eier jeg». Deretter oppfordrer han forråtnelsen til fort å smykke vårt kammer, kammer kan nok her godt forstås som soverom, og forråtnelsen er fremdeles sammenlignet med en brud, så dette er soveplassen hvor han skal ligge med bruden. Linje 5 fortsetter med en setning som fullføres i linje 6, at den elskende – som er poeten selv – skal nå din (forråtnelsens) bolig (boning) sukkende og på en svartkledd båre. Den svartkledde båren er den han skal bli lagt på når han blir begravd. Slik han skal komme til sin brud, som altså er forråtnelsen.

I andre strofe ber han forråtnelsen ta i mot i sitt fang den smektende kroppen hans. Han ber forråtnelsen i sitt famntak kvele (förkväv) smerten han har, eller at forråtnelsen skal kvele smerten mellom dens armer. Maskene i linje 3 leser jeg som strikkemasker, tankene og følelsene skal løses opp på den måten, mens det brennende hjerte skal i aske i linje 4. Videre sier han henne (flickan – forråtnelsen) hun er rik, siden han i medgift skal få hele den store, grønskende jorden. Her oppe plages han, men der nede, i jorden, vil han bli lykkelig.

Oss i linje 2, strofe 3, er brudeparet, poeten og forråtnelsen. Det svartkledde brudefølget (svartklädda brudsvenner) er gravfølget. De skal følge dem til vellystens søte (ljuva), fortrollende kvalme. Her vil jeg ikke være kategorisk, men kvalm kan bli brukt om tett, innestengt, tykk luft, slik kisten vil være i graven når den er begravd. Bildet vil gå opp med at denne kvalmen er fortrollende, siden det er den som forvandler ham når liket går i oppløsning. Bryllupssangen deres er det kirkeklokkene som slår, mens de grønne gardinene som skal skjule dem, er jeg ikke riktig sikker på hva er. Siste halvdel av siste strofe har tre gjentakelser som hver for seg beskriver uroen i verden i kontrast til freden og roen poeten og forråtnelsen skal ha sammen i graven. Først er det når stormene rår på verdenshavene, så er det når redslene (fasor) bebor den blodige (blodad) jorden, og til sist når feidene raser. Da skal vi – forråtnelsen og han – slumre sammen i gyllen ro.

Gloser

Jeg bruker forskjellige ordlister på nettet til å finne ut av svenske ord. Som utgangspunkt er alltid Svenska Akademiets ordbok på http://www.saob.se/. Jeg har tatt med litt flere ord enn det kanskje skulle være nødvendig.

bädda re (tilberede en seng)

läger leie (sengeleie)

förskjuten forsaket

boning bolig

sköte skjød, fang

smektande smektende, innsmigrende, forlokkende

förkväva kvele

känslorna kjenslene, følelsene

brinnande brennende

hemgift medgift, gave som følger med bruden ved et giftemål

ljuv deilig, søt, vakker, snill, vennlig

dölja dølje, skjule

klockornas malm klokkenes malm, malmen er bergarten man utvinner jern av, klockorna er kirkeklokkene.

fasor – ubestemt flertall -> fasa redsel, frykt, skrekk

Form og oppbygning

Stagnelius er kjent som en formfullendt dikter, typisk romantiker, og vi skal se hvordan han gjør det i dette diktet her.

Diktet består av tre strofer. Hver av strofene har 8 linjer. Rimene er kryssrim, det vil si annenhver linje rimer. Linjene 1 og 3 og 6 og 8 er det vi kaller mannlige rim, eller mannlig utgang, de er trykktunge, mens linjene 2 og 4 og 5 og 7 er trykklette, eller kvinnelige. Markert med bokstaver, stor bokstav for trykklett og liten for trykktung, blir det aBaB CdCd. Det går også an å snakke om åpne og lukkede utganger, om linjene ender på vokal eller på konsonant. Der er linjene 1 og 3 svært lukkede, de ender på trykktung konsonant, mens linjene 2 og 4 er åpne eller halvåpne. De ender på vokal eller konsonant så trykksvak at den knapt høres. Linjene 5 og 7 er åpne eller halvåpne, det samme vil jeg si om linjene 6 og 8, der konsonanten ‘g’ i ordene digmig ikke er sterkt betont, tross den avslutter et trykksterkt enstavelsesord.

Takten i linjene 1 og 3 er tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung, eller daktylisk, alltid med en trykklett opptakt. Linjene 2 og 4 består av opptakt, to daktyler og en troké (tung-lett). Det vil si lett, tung-lett-lett, tung-lett-lett, tung-lett. Eller i min uhøytidelige tam for trykktung ta for trykklett: ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta-ta tam / ta- tam-ta-ta tam-ta-ta tam-ta. Det var de to første linjene, og mønsteret blir gjentatt i de to neste.

Så blir det variasjoner fra linje 5, her gjengir jeg linjene og bruker stor bokstav der det skal være trykktungt: Fort, SMYCKa vår KAMMar — på SVARTklädda BÅRen, altså igjen opptakt fulgt av daktyler, men nå to i stedet for tre. Linjen avslutter med en troké, slik linjene 2 og 4. Linje 6 er som linjene 1 og 3: den SUCKande ÂLSKarn din BONing skall NÅ, opptakt, tre daktyler og en trykktung stavelse til slutt. Sistelinjen bryter helt, der første del av verselinjen liksom er radert vekk, og den består bare av trykklett opptakt, én daktyl og så en trykktung avslutning: skall HENNe besÅ, // där NEre hos DIG, // i GYLLene RO. For å understreke at siste linje er redusert skyves den litt inn. Plattformen jeg skriver på redigerer automatisk vekk mellomrom i starten av linjer, så jeg må markere dette med liggende streker __ inntilg jeg eventuelt klarer å overstyre den automatiske redigeringen.

Jeg begynte denne korte gjennomgangen av form og oppbygningen med at Stagnelius er en formfullendt dikter. I det ligger også at han vet hvordan å variere formene, slik at det ikke går automatikk i lesningen, og forventningene ikke alltid blir oppfylt. Det at siste linje er redusert i antall stavelser, passer også perfekt med diktets tema, død og forråtnelse, ting fjernes og forsvinner.

Kommentar til diktet

Det er et bemerkelsesverdig dikt, dette, som kan leses og analyseres teknisk eller med følelse. Tiden strekker ennå ikke til for å skrive så mye om Stagnelius’ liv, tanker og øvrige diktning. Han er på mange måter bemerkelsesverdig, så jeg håper jeg får lagt det til en gang, for det vil også kunne bidra til å kaste lys over diktet og gjøre forståelsen av det rikere.

Teknikken Stagnelius bruker er å fremmedgjøre døden ved å gjøre den personifisert. Det er ikke engang døden, men forråtnelsen som følger med den, som personifiseres. I dette er Stagnelius ganske original, mens døden selvsagt har vært personifisert i dikt og annen litteratur mange, mange ganger. Personifiseringen er ikke bare til en person eller en idé man kan henvende seg til, men til å være en brud, slik at han og henne skal gifte seg. Det er et bærende bilde gjennom hele diktet.

Ideen med dette er at den lidende poeten i døden skal bli fri for alle sine smerter. Man kan se på det som et bryllup som i eventyrene, der brudeparet siden lever lykkelig i alle sine dager. Ved å skrive om sin egen død og forråtnelse på denne måten, blir det selvsagt tatt ut en veldig distanse til den. Den blir følelsesløs, og fremmedgjort. Følelsene i diktet går ut på å lengte etter forråtnelsen, lignende sånn en elskende brudgom lengter til sin brud. Drømmene i diktet er også frømmene om hvordan forråtnelsen skal foregå, hvordan ekteskapet skal være.

Diktet er rikt på sammenligninger der alt ved døden, begravelsen og forråtnelsen blir sammenlignet med bryllup og ekteskap. Det er også rikt på sammenligninger om hvordan smerten skal forsvinne, og hvordan fremtiden i dødens fred skal være sammenlignet med uroen i verden. Gjentakelser blir brukt for å forsterke sammenligningene. Det gjelder gjennom hele diktet, men særlig til slutt, der det bygges opp en veldig tyngde med tre gjentakelser (Når… / når… / når… )om hvordan stormene og striden skal rase i verden og på verdenshave, stilt opp mot det enkle vi slumra dock båda/ i gyllene ro. Det er meningen, i hvert fall slik jeg leser diktet, at denne sammenligningen gjelder også reelt, at alt kaoset i poetens indre møter roen og freden i døden og forråtnelsen.

Det siste av den tekniske delen av tolkingen jeg vil ta med, er det nesten erotiske i beskrivelsen av møtet med forråtnelsen. Den blir personifisert til en kvinne, tiltalt som henne, og hun skal liksom tilbrede leiet de skal ligge på. Her er det som om de gjennom seksualakten skal bli forenet. En slik lesing blir båret også av Stagnelius’ øvrige diktning, den er ganske sanselig. Bildet er selvsagt veldig dristig, med forråtnelsen som en brud å gifte seg med, og ligge sammen med.

Å lese diktet så teknisk og peke på det ene virkemiddelet etter det andre, det fjerner oss kanskje bare fra diktets egentlige mening. Her er det en person i sterke sjelelige kvaler, en person som har det svært vondt. Han har det så vondt, at han har ikke noe håp om noen redning i livet. Den eneste måten å bli kvitt smerten på, er ved å dø. Det er meget, meget mulig at det er Stagnelius selv som har hatt det slik, i det han har skrevet diktet, det er mye i livshistorien hans som kvalifiserer til å ville uttrykke seg så sterkt.

Jeg har tidligere nevnt Til foråret, av Wergeland, et dikt som naturlig kommer i tankene for oss nordmenn, i møte med et slikt dikt som dette til Stagnelius. For den lidende i Til foråret er det lettere å føle medlidenhet, siden følelsene der er så ekspressivt uttrykt, mens de hos Stagnelius er nesten provoserende holdt igjen. Tittelen på diktene understreker dette, til foråret, og förruttnelsen. Wergeland henvender seg til våren, til livet, i kontrast til ham selv, som nå skal dø, så urettferdig, så urettferdig, mens Stagnelius henvender seg til forråtnelsen, som han vil til, for å finne den roen han ikke kan finne i livet.

Lidelsene som ligger bak er nok likevel ganske av de samme. Stagnelius har funnet de sterkeste virkemidlene han kan finne, for å uttrykke den smerten og håpløsheten han føler. Hos Wergeland går formene i oppløsning, der er ikke rim og fast rytme, mens alt hos Stagnelius er strengt under kontroll. Mens som jeg har forsøkt å vise, så er også dette brukt for å forsterke og understreke budskapet i diktet, og det er at det er skrevet av en dikter som har det veldig, veldig vondt. Så vondt at han kan skrive et dikt som ikke engang ber om sympati og medfølelse, et dikt som forsaker hele verden, slik det sier verden har forsaket ham, et dikt der det eneste håpet og drømmen og lengselen, ligger i å dø, og råtne bort.

Barnet og lokomotivet

Tidlig i vår dette året var vi i Kiev, min familie og jeg. Lille Irina gikk i sitt andre år, og lærte etter hvert språk i en fei. Det var en verden som åpnet seg for henne, ting, og navn på ting. Vi kunne glede henne enormt med å kjøpe små plastleker til henne. Billige greier, like spennende og interessant som alt annet hun fikk i hendene. Blant de tingene som gledet henne mest, og som vi hadde med ut hver dag, var et lite lekelokomotiv. I plast. Vi kjøpte to stykker, for en stund fant vi ikke det ene. Det jeg husker best var brunt, og med gule hjul og litt annet gult på. Det jeg skriver om i diktet var gult og oransje, det stemmer, vi hadde et i oransje og gult også. Jeg tror kanskje det gikk an å trykke på pipen lengst foran, det var et damplokomotiv, og så beveget det seg. Lille Irina var ikke så opptatt av det. Som oftest lekte hun med det i sanden, i sandkassen, og der virket ikke bevegelsen uansett. Kunne ikke bry henne mindre.

 

Barnet og lokomotivet

 

Jeg ser på mitt barn

Som leker

Med et lokomotiv

Vi har kjøpt henne.

Gult og oransje

Av plast

Kunne ikke bry henne mindre

 

Toget

Sier hun

*

Min datter

Er sitt eget språk

Sitt eget liv

Sin egen verden

Lokomotiv

Nr. 4

ES2016

Sonett 106, av William Shakespeare – When in the chronicle of wasted time

Dagens sonettene er en av de vakreste, og en av de ukjente vakreste. Den bruker et motiv Shakespeare bruker ofte, og alltid med stor virkning, nemlig forholdet mellom skjønnheten dikteren skriver om og den skjønnheten han forsøker å beskrive. Eller skjønnheten i diktet, og skjønnheten i verden. Sonett 17 og sonett 55 er to eksempler, nr. 17 er en av de jeg har lært utenat, med en av de vakreste kvadruplene i samlingen, og verdenslitteraturen:

If I could write the beauty of your eyes,
And in fresh numbers number all your graces,
The age to come would say ‘This poet lies;
Such heavenly touches ne’er touch’d earthly faces.’

Nr. 55 er den berømte som begynner Not marble, nor the gilded monuments, der poeten selvbevisst og kraftfullt skriver at skjønnheten vil overleve både marmor og gylne monumenter, og leve videre i disse versene. Den sonetten slutter slik:

So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Sonett 106, som vi skal ta for oss i dag, behandler temaet og motivet på en annen måte. Poeten ser ikke for seg en fjern fremtid, der den elskedes ungdoms skjønnhet vil være tapt for verden, men være bevart på en måte i beskrivelsen av ham i sonettene. Den fremtidige verden vil kunne se ham for seg, vil kunne forstå at dette må ha vært en stor skjønnhet, men vil aldri kunne se ham riktig som han var. Her i nr 106 er det gjort motsatt. Poeten går tilbake til fortiden, der dikterne og krønikeforfatterne malte bilder av skjønne damer og tapre riddere, mesterlig beskrevet, men uten at poeten kan gå med på at objektet for beskrivelsene fortjente de mesterlige ordene. Det gjør bare den skjønne ungdommen han skriver om.

 

Sonett 106

 

When in the chronicle of wasted time

I see descriptions of the fairest wights,

And beauty making beautiful old rhyme,

In praise of ladies dead and lovely knights,

Then, in the blazon of sweet beauty’s best,

Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow,

I see their antique pen would have express’d

Even such a beauty as you master now.

So all their praises are but prophecies

Of this our time, all you prefiguring;

And for they looked but with divining eyes,

They had not skill enough your worth to sing:

For we, which now behold these present days,

Have eyes to wonder, but lack tongues to praise.

Sonnet 106

 

Når jeg i de tapte tiders krøniker

ser beskrivelser av de vakreste menn og kvinner

Og skjønnheten lager skjønne gamle rim

Til døde damers og ridderes pris

Da, i blasoneringen av søte skjønnheters beste

Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn

Jeg ser den gamle penn ville ha uttrykket

Til og med en sånn skjønnhet som din mester nå

Så alle deres priser er som profetier

Av denne vår tid, alt du refererte

Og for de så bare guddommeliggjørende øyne

De hadde ikke evner nok til å synge din verdi

For vi, som nå ser disse vår tids dager

Har øyne til å beundre, mangler språk til å prise.

 

Språket og oversettelsen

Som vanlig er kildene jeg bruker nettsiden Shakespeare sonnets og boken The Oxford Shakespeare – Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow, utgave fra 2002.

Vendingen chronicle of wasted time («krøniker fra en tapt tid», eller «krøniker fra bortkastet tid») i starten byr på litt problemer. En krønike er opprinnelig en kronologisk historiefremstilling fra middelalderen, tilsvarende fra antikken ble kalt «annaler» (annals, på engelsk). Wasted time kan imidlertid bety enten «tapt tid», tid som er forbi, eller «bortkastet tid», tid som ikke ble utnyttet, eller det kan være en kombinasjon av de to («tid som er forbi og som ikke ble utnyttet»). Oxford-utgaven foreslår også at det kan være en personifisering av tiden (time), og at waste blir et attributt (attenuated, skinny Time, «svekkede, magre Tid»). Nettsiden Shakespeaare sonnets skriver at ordet wigh (vette, overnaturlig skapning) var arkaisk allerede på Shakespeares tid, og at fairest wighs trygt kan oversettes med «vakreste menn og kvinner.» Med vendingen beauty making beautiful old rhyme menes at skjønnheten (i verden) stimulerer til å skrive skjønne vers (i bøker, krøniker, altså i tekst). Gamle krøniker var gjerne skrevet på rim, eller i verseform.

For ordet blason (blasonering), sjekk gloselisten, og søk eventuelt videre selv på nettet for ytterligere forklaringer. Blazon of sweet beauty’s best er den heraldiske beskrivelsen av det skjønneste av alle ting, måten å beskrive det skjønneste skjønne på. Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow («Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn») er eksempler på dette skjønneste av skjønnheter, hvordan hver del av den beskrives, eller hver kroppsdel av det skjønneste menneske. Med the antiq pen (den gamle pennen) menes redskapet disse gamle mesterne skrev med, hadde de vært i live nå, slik at de kunne sett den skjønnheten sonettforfatteren skriver om, så ville de ha uttrykt (would have expressed) til og med en slik skjønnhet som har nå (as you master nå). Master er her «å ha herredømme over», eller «ha i sin besittelse».

Linje 9 og 10 betyr at alle skildringene av skjønnheter i tidligere tider egentlig var et varsel om den skjønnheten som skal finnes nå, og som sonettforfatteren skriver om. Ordet prefigure (forvarsle) har bibelske dimmensjoner, skriver Oxford Shakespeare, det gamle testamentet varsler om (prefigure) hva som skal komme (eller bli fullendt) i det nye. Slik «varsler» også de skjønne beskrivelsene til de gamle mesterne om den skjønnheten som nå er materialisert i den skjønne ungdom sonetten er skrevet til. De guddommelige øyne (divining eyes) i linje 11 er øynene som var i stand til å se den kommende skjønnheten, selv om de ikke unne se ham i live. Interesserte vil sikkert ha fått med seg andre steder at originalen, det vil si quarto fra 1609, har still enough (fremdeles nok), og ikke skill enough (evner nok), i linje 12. Det blir ennå diskutert hva som er riktig, fasiten er tapt. Meningen er at siden de ikke kunne se skjønnheten de skrev om, ettersom han ennå ikke fantes, så hadde de heller ikke evnene til å beskrive ham skikkelig.

Konklusjonen i de to siste linjene er at vi som har øynene til å se skjønnheten som han er, mangler evnene (eller språket) til å beskrive det. Så vi kan beundre (wonder) skjønnheten, men vi kan ikke beskrive ham. På engelsk – som i flere språk – kan tongue bety både tunge, og språk.

Gloser

wigh vette (fellesbetegnelse for alle overnaturlige skapninger – wikiepedia, neppe helt dekkende)

blason blasonering (metode for å beskrive våpenskjold – wikiepedia). Jeg tar også med forklaringen i Oxford Shakespeare:

blazon a formal catalogue of the elements
of a lady’s beauty, as in a heraldic
description, which became one of the
standard elements in sonnet sequences in
the 1590s.

prefigure «prefigurere, varsle, forvarsle» (mine forslag), å foreslå, indikere eller presentere på forhånd noe som senere skal komme. Jeg tar med forklaring på engelsk fra free dictonary:
1. To suggest, indicate, or represent by an antecedent form or model; presage or foreshadow: The paintings of PaulCézanne prefigured the rise of cubism in the early 1900s.
2. Archaic To imagine in advance.

 

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker her et klassisk grep for å beskrive skjønnheten til ungdommen han skriver til. I stedet for å beskrive den direkte, så beskriver han hvor umulig det er å beskrive den. Også Dante brukte dette grepet i sin guddommelige kommedie, der han skal beskrive paradis. Vanlige ord blir tomme i møte med det. Shakespeare bruker ofte dette grepet, og med stort mesterskap og stor kraft. I denne sonetten forestiller han seg de store forfatterne og poetene fra tidligere tider, og legger store kvaliteter i deres skrivemåte, de var de gamle mesterne. De beskrev noe virkelig skjønt. Men han vil ikke gå med på at en slik skjønnhet som de beskrev kunne finnes, han mener ordene var vakrere enn objektet de skrev om. Først nå, i vår tid, er det kommet en skjønnhet som gjør ordene verdige. Da dukker imidlertid problemet opp at de gamle mesterne ikke kunne se denne skjønnheten, de kunne bare forestille seg den. Dermed kunne heller ikke deres beskrivelser yte denne skjønnheten rettferdighet. De samtidige, som lever med den, mangler språkbegavelsen til å beskrive det de ser. Så de kan bare beundre skjønnheten, ikke beskrive den fullt og rettferdig.

Med det blir vi etterlatt et inntrykk om en skjønnhet som går utenom alle ord og forsøk på beskrivelse. Det er nok kanskje med et glimt i øyet Shakespeare skriver dette, ettersom han kanskje selv var klar over at han langt overgikk de gamle mesterne, og at nettopp hans tekster beskriver akkurat en slik stor og guddommelig skjønnhet som han skriver de gamle mesterne skrev om. Shakespeare gjør det bare bedre.

Slik er Shakespeares tekster lag på lag med fortettet mening. Det er mesterlig kjærlighetsdiktning, beskrivelse av skjønnhet som overgår det meste, samtidig som han utmerket er klar over at det likevel bare er ord, og det ikke er slik at den skjønnheten som ble beskrevet, nødvendigvis er den skjønnhet som var. Det er imidlertid heller ikke poenget med kjærlighetsdiktning, der nettopp den skjønne man elsker skal bevares og beskrives i skjønn diktning, slik Shakespeare har gjort.

 

De beste, av Nordahl Grieg

Jeg fortsetter søndagene i måneden med dikt av Nordahl Grieg. Denne gangen er det «De beste». Posten begynte med å være veldig enkel, stort sett med kun diktet, men den har blitt utvidet sammen med de andre diktene av Grieg, i februar 2018. I dette arbeidet har tilgangen på bøker på nasjonalbibliotekets nettsider hjulpet meg mye. Jeg har fått lest verselæren av Hallvard Lie, og jeg har fått lest i flere biografier og omtaler av Nordahl Grieg. Med det vil diktet bli bedre presentert.

Diktet er skrevt i 1942, midt under andre verdenskrig. Norge er okkupert av de tyske nazistene, og motstandskampen synes ennå nokså håpløs. Nordahl Grieg er en som holdt motet oppe hele tiden, og evnet å formidle dette motet videre i noen av okkupasjonstidens aller beste dikt og tekster. Det er han, Inger Hagerup og Arnulf Øverland, men størst av dem alle, kanskje Grieg, siden han ikke bare utførte motstandskampen i flere kjente dikt, men også gikk inn i den med liv og sjel, ble soldat og døde. Så da ble han selv en av de beste som døde, men han hadde allerede på forhånd skrevet diktet som skulle sette mot i folk likevel.

De beste

Døden kan flamme som kornmo;
Klarere ser vi enn før
Hvert liv i dens hvite smerte:
Det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
Som ville og våget mest;
Rolige tok de avskjed,
En etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
En flokk blir alltid igjen,
De uunnværlige flinke,
Livets nest beste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
Sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
Men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
Strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
Mer rik en de døde var –
For menn har hatt dem som venner
Og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.

1942

Språk, form og innhold

Kornmo er i følge ordboken gjenskinn fra lyn som er så langt borte at en ikke hører tordenen.

Diktet skal leses slik, med trykk på annenhver stavelse, men med variasjoner.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
Med all den tomhet vi vet,
Men da har vi sveket de beste,
Forrådt dem med bitterhet.

Dette er en mye brukt strofeform. Den har 3 tryktunge stavelser i hver linje, og variasjoner på antallet trykklette stavelser i mellom. Strofen har balladerim, med mønsteret oaoa, andre og fjerde linje rimer. Denne strofeformen blir av og til kalt Heine-strofen, etter den kjente tysk dikteren som utviklet den til mesterskap. Strofen med 8 trefotede vers og kryssrim har sin opprinnelse fra Hildebrandskvadet, og kalles derfor Hildebrandstrofen. I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at

Tematisk er Hildebrandstrofen tett knyttet til det nasjonale og heroiske; den har således aldri fornektet sitt opphav i heltediktningen (Lie, s. 236).

Lie skriver videre at strofeformen også ble brukt i gravsalmer, slik at den får et dobbeltsidig stemningspreg av heltedikt og gravsalme. Det følger et høytidelig alvor, skriver han, men også en stemning av glad fortrøstning og optimisme. Det er som Lie skriver direkte om diktet til Grieg. Nordahl Grieg brukte denne strofeformen svært ofte, bare tell etter neste gang du har et dikt av ham foran deg, om det ikke er tre trykksterke stavelser i hver linje, og én eller to trykklette stavelser mellom dem.

Innholdet i diktet skulle ligge ganske åpent opp i dagen. Det er et kampdikt ment for å sette mot i folk, og da kan det ikke være vanskelig tilgjengelig slik at det trenger forklaringer. Bildet om at døden flammer som kornmo, eller glansen fra et lyn langt borte, kan hvem som helst tenke gjennom hva betyr. Den i dens hvite smerte, er døden.

Når Grieg skriver mot vest, i linje 2, så leser jeg det i tilknytning med at Grieg var fra Bergen, vestlandet, der mot vest betyr ut mot havet. Grieg hadde selv i hele sitt liv sterk tilknytning til havet, det er et hovedpoeng i Johan Borgens biografi om ham fra 1945, og det er helt synlig i mange av hans aller mest kjente tekster (For eksempel Vår ære og vår makt). I krigen kunne mot vest også bety å reise til England, for å delta i motstandskampen derfra. Det var forbundet med stor fare å forsøke denne overfarten til England, mot vest.

I strofe 3 er det de som blir igjen som blir kalt flinke, uunnværlige og de nest beste menn. Disse er de levende som blir igjen og styrer verden. Strofen står i motsetning til den fjerde, der det er de beste som har nok med å dø på forskjellige måter.

Strofe 5 er viktig, for der kommer tanken om at det er ikke bra å tenke om de døde på denne måten. Det er å hedre dem med avmakt, fordi man hedrer dem med å tenke så godt om dem, men om man så tenker at det ikke er vits å kjempe videre, siden de beste har prøvd uten å lykkes, da leder det til avmakt. Da gir man opp. Da har man sveket de beste, som nettopp trodde på kampen og seieren. Man sitter bitter igjen, men den bitterheten må man overvinne, for ikke å forråde de som allerede er døde.

Denne tanken blir utvidet i linje 6. Grieg uttrykker seg her på vegne av de mange døde, de vil ikke sørges til døde, vil ikke bare at de etterlatte skal sørge over dem, men heller at livet skal gå videre, at de skal leve i mot og tro. Grammatisk er de døde fortsatt subjekt i setningen, slik at det blir dem eller minnet om dem som skal leve videre i motet og troen. Linje 3 og 4 sier blodet strømmer i dristige hjerter. Det er dobbelt sant, og et godt retorisk virkemiddel av Grieg. Det er klart blodet strømmet i de dristige som døde, men nå skal det også strømme i de dristige som blir igjen. Siden ingen vil bli kalt feig, så oppildner Grieg folk til heller bli med i kampen, enn å sitte igjen i avmakt og bitterhet.

Strofe 7 fortsetter retorikken, nå med et retorisk spørsmål, om ikke de som har kjent dem var rikere enn den døde, mens denne levde? Rikdommen ligger i at denne personen kjente den døde, og at det ligger rikdom i å kjenne en så bra person. Som en begrunnelse ligger at folk har hatt dem som venner, barn som far. Det bygger opp under hovedtanken bak diktet, man må ikke sitte i bitterhet og avmakt, må ikke svikte denne heltens venner og barn.

Finalen kommer i den siste strofen. Med å øke livet (de gikk fra), menes å øke verdien av det. Det er blitt enda viktigere å bevare det og kjempe for det, når en så bra person er død. Tanken går opp enten man tenker på de dødes eget liv, at det livet de levde har fått en spesiell betydning, siden de døde på denne måten, eller det gjelder livene til de som blir igjen, de som nå har fått enda mer å leve for, og å kjempe for. Å spøke i nye menn, betyr at ånden går igjen, i det at man tenker på dem og bruker dem til inspirasjon. Så er det gravskriften på de dødes gravstein, de dødes hilsen til de levende: De beste blir alltid igjen.

Nordahl Grieg har snudd på den faste formelen, med at det er de beste som dør. Han skriver det er de beste som blir igjen. Og det er de døde som sier det, for at de gjenværende ikke skal kaste bort tiden med å sørge, være bitre og leve i avmakt, men å ta opp kampen og fortsette med fornyet kraft. Det er veldig viktig å avslutte et kampdikt med sterk optimisme og fortsatt kampvilje, det gjør Nordahl Grieg til gangs.

Kommentar til diktet

Min mening er at Nordahl Grieg når toppen av sitt forfatterskap i krigsårene. Da kan han gi sin entusiasme fritt utløp. Han har også levd et liv som passer til kampen, og da på parti med den svake, mot den sterke. Han hadde en sterk kjærlighet til Havet, og til Fedrelandet, Norge. Alt passet godt til oppgaven som lå til det norske folk i krigsårene. Det gjaldt å ikke la seg kue av okkupasjonsmakten, det gjaldt å holde motet oppe tross motgang og prøvelser. Der Grieg tidligere kunne bli kritisert for å være for ensidig og ikke se hele bildet i kompliserte forhold, var det under krigen ingen tvil om at han var på riktig side og ensidighet var riktig og nødvendig. Fascismen skulle avvises, det kunne bare skje gjennom kamp, og Grieg mobiliserte alle sine evner for å delta i denne kampen.

Det er en mening jeg deler med flere, at Grieg var på sitt beste, her. Dette skriver Kjølv Egeland, i biografien om Grieg, fra 1953

«Lyset av lykke og smerte hos den knelende mannen,» hviler over Nordahl Griegs krigsdikt, der han folder ut sitt flagg – på en gang fedrelandets, frihetens og menneskeverdets merke. Nordahl Griegs krigsdikt er hans betydeligste diktergjerning. For der har i en sum gitt mest av seg selv i en fullbåren form. Og der har han nådd lengst ut og dypest inn i tiden og folket. (Egeland, s. 244)

Biografien kom i 1953, en tid da krigen, prøvelsene og seieren ennå stod sterkt i minnet til folk, og de store følelsene var ekte og sterke. Lignende skriver Johan Borgen, i sin biografi om Grieg fra 1945. Egeland argumenterer med at Grieg skiller seg ut fra de andre krigsdikterne, for Grieg var krigen nesten som en fullendelse av livet, det var dette han var laget for. Grieg ville bruke diktene sine som en del av kampen, det var hans bidrag, og der han kunne gjøre mest nytte for seg. Dette tok han på største alvor, og forberedte seg alltid svært godt når han skulle få slippe til med radiosendinger fra England. Egeland siterer:

… Det er dyrekjøpte minutter vi har fått utlevert. En må ha noe godt å si… denne korte stunden, kanskje mer om menneskelig storhet enn menneskelig nederdrektighet: lykken ved å ha slike kamerater som de vi står smamen med. (Egeland, s. 241)

Også i diktet De beste er det dette som er målet. Å gi heder til de som har ofret seg i krigen, eller i andre kamper, samtidig som de som er igjen ikke skal miste motet. Måten det gjøres på, er at de døde gir så mye inspirasjon til de levende, at nå er det de som er igjen som er blitt best. Lykkes Grieg i å formidle dette, så er det et kraftfullt dikt han har skrevet.

Diktet er skrevet en tid det var lett å hengi seg til mismotet og fortvilelsen. I 1942 hadde nazi-Tyskland ennå ikke fått kjenne noen ordentlige nederlag. De hadde feid over Europa, og bare ikke lyktes helt i bombeangrepene over de britiske øyer og forsøkene på å knuse Sovjetunionen ved å erobre Moskva. Utsiktene for noen frigjøring av Norge på kort sikt var små. Kampen i mot syntes håpløs.

Lest opp mot denne bakgrunnen diktet er skrevvet i, blir det veldig sterkt. Det stod svært mye på spill. Den grusomme nazi-ideologien kontrollerte Europa, med umenneskelighet satt i system, terror som styreform i totalitære stater. Det gjaldt om å samle alle gode krefeter for å slå overmakten og grusomheten tilbake. Det gjaldt om å gjøre det gode på ny sterkest. Nordahl Grieg var brennende engasjert i denne kampen, og han satte livet inn på å bidra.

Diktet holder en god del av sin styrke om man leser det opp mot vår egen tid også, og våre dagers problemer. Det er vi levende som er igjen, og kan gjøre noe for å forbedre kloden vi lever på. Det nytter ikke å tenke at det er håpløst. Da har vi sveket de som døde før oss, da har vi sveket de beste. Kanskje kan vi også, riktignok med et lite smil, si vi har sveket Nordahl Grieg også, og det motet han ville sette i oss? Han var en av dem som våget mest, han var en av dem som døde. Men han døde ikke før han fikk skrevet ned at på hans og de andres gravsten skulle det stå:

De beste blir alltid igjen.

Det er oss.