Lengsla bygde katedralar, av Tor Jonsson

Dette diktet er det første diktet i samlingen Berg ved blått vatn. Den samlinga gav Tor Jonsson ut i 1946, rett etter krigen. 5 år før han selv døde.

Det er noe ved Tor Jonsson som griper meg sterkt. Jeg føler noen ganger han skriver direkte til meg, eller for meg, men så snakker jeg med andre som sier at de også har Jonsson som favoritt. På bloggen er diktene av Jonsson blant de som er aller mest besøkt. Jeg postet dette innlegget opprinnelig i april 2016, men har hentet det frem igjen og forbedret det i 2018. Så jeg vet. Jonsson treffer blink.

Siden nasjonalbiblioteket nå har gjort alle norske tekster så lett tilgjengelige på nett, har jeg fått lest alle de kjente diktsamlingene hans og lest i flere av biografiene. Jeg visste fra før at Jonsson er en bygdegutt, og at han går inn i den norske tradisjonen med motsetninger mellom bygd og by, by og land. Han var en landsens gutt fra små kår, og kunne aldri finne seg til rette i byen. På landet var han dikter og lærd, og hørte ikke helt til der heller.

Tonen i Tor Jonssons diktning er alltid neddempet. Han tar aldri de store ord i sin penn, det er aldri de store følelsesmessige utbruddene. I den opphetede diskusjonen som preget norsk litteratur og diktning på den tiden, den mellom tradisjon og modernisme, i den tar han ingen plass. Tor Jonsson virker til å skrive som han må, og ikke fordi han tar del i noe spesielt litterært program.

Tor Jonsson skriver på rim, lettfattelig, og uten bruk av vanskelige symboler og krevende referanser. Det er enkle ting ordene skal bety. Da jeg postet dette diktet, hadde jeg fra før postet det berømte kjærlighetsdiktet hans, Nærast er du når du er borte, det nesten magisk vare diktet på to strofer og med fire linjer i hver. Dette diktet betyr noe også for de som ellers ikke bryr seg om dikt.

Siden har jeg postet Til ein namnlaus, Så stig i meg einsemd og Norsk kjærleikssong av de kjente, Fossen og Eg åtte ikkje kjærleik av de mer ukjente, og kanskje mer krevende. Dagens dikt, Lengsla bygde katedralar, er en slags mellomting. Det er krevende til Tor Jonsson å være, men hvem kan vel ikke forstå tanken bak at det er lengselen som gjør at mennesket strekker seg, det er lengselen som gjør at vi bygger katedraler.

Lengsla bygde katedralar

Dagar draup med sol i soge
Andre kveikte lidings loge,
brende tempel, tvinga ordet
inn i togn bak daudingskoret.

I vårt eige Trongdalslende
bygde livet. Døden brende
dine tempel. Sterke hender
kveikte eld på dine strender.

Ingen talde døde blomar.
Ingen talde ord som omar
i si grav. Den gode grøde
gror det tagalt liv laut bløde.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Altarljosa skin der inne.
Kjærleikslengt i mann og kvinne
byggjer enno på det brende
i sitt eige Trongdalslende.

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Berg ved blått vatn, 1946

Språk, form og innhold

Dette er nynorsk fra 1940, skrevet av en poet fra Lom i Gudbrandsdalen. Hovedinnholdet skulle være greit å følge, også for utrente lesere, men det kan være noen problemer i detaljene. Noen ord volder vanskeligehter også for meg. Det er rettskrivingsreformen fra 1938 som gjelder.

Språk og innhold

 

Diktet begynner med et eksempel på alliterasjon, eller bokstavrim: Dagar draup, sol i soge. Meningen skal nok være at dager kom med sol, men bruken av draup og i soge er uvant. Draup er fortid av å dryppe, så Jonsson skriver at «dager drypte», mens det beste oppslaget jeg kan finne på formuleringen «i soge» er tidsskriftet Osterøy i soge og samtid. Der er ordet saga brukt i ubestemt form, etter en preposisjon. På nynorsk heter det ei soge – den soga, og der som på bokmål og i alle våre dialekter er det bestemt form etter preposisjon, «som det står i soga». Å kveike er å tenne, loge er flamme, på bokmål er det nå vanlige å bruke «lue». Så de to første linjene sier omskrevet at noen dager kom med sol i saga, andre tente lidelsens flamme. Andre linje starter en ny setning, som fortsetter ut verset. Togn er «det å tie stille», tvinge ordene inn i taushet, kan det omskrives. Daudingkoret er koret av daudinger, koret av døde.

Trongdalslende er lende med trange daler, lende er terreng, og det gjelder nok vel så mye i overført betydning. Det kan være trangt på bygda og i dalene, også i å komme seg inn med nye meninger og med å være annerledes. I første strofe er det lidelsen som brenner tempel, i andre strofe er det døden. Tempel gjelder også i overført betydning. Det er der hellige handlinger foregår. Slik jeg leser diktet, kan dine i dine tempel og dine strender vise tilbake til trongdalslende, til livet eller til noen dikter snakker til. Strendene er der hav møter land, som alle vet. Det er det første stedet man kommer til, når man kommer til nytt land fra havet. Der er det sterke hender som gjør opp ild, gjør det mulig å få varme og å leve.

Blomar er blomster, å ome er beslektet med å ljome, gi en form for gjenlyd. De to første setningene i strofe 3 sier at ingen telte døde blomster, ingen telte ord som lød fra en grav. Døde blomster og døde ord, altså. Ingen teller dem. Grøde er avling, det man får igjen og kan bruke av det man har sådd. Tagalt er taus, en tagal person er en person som tier. Laute er fortid av å lyte, det vil si være nødt til (å gjøre det). Folk kjenner sikkert ennå vendingen, «han lyt gjera det», han må (nå) gjøre det. Den andre setningen i strofen blir altså noe i retning av at «den gode grøde lar gro det tiende liv bløter», bløte er å gjøre bløt. Meningen er at i disse områdene er det mye taust liv, lite snakk, så der kan bare vokse og gro det som finner næring i slike omgivelser. Planter og all vekst trenger som kjent vann for å gro.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Det er fra den tittelen på diktet er hentet. En katedral er en biskoppelig hovedkirke, en domkirke. Fra middelalderen og fremover var katedralene eksempler på fremragende arkitektur, det beste og vakreste mennesket var i stand til å bygge. Det var også et sted for religiøse opplevelser og ettertenksomhet. Så når Jonsson skriver lengsla bygde katedraler, så kan det være et uttrykk for at lengselen etter å komme vekk og ut fra den trange bygda, førte til at mennesket strakk seg etter sine maksimale prestasjoner. Det gjelder både i å produsere noe, bygge katedraler, eller i noe mer åndelig. Brenn er brukt i presens, så det er bøker brenner, og tausheten taler (togna talar) om et gotisk liv i lengsel. Gotisk er den stilperioden de første katedralene ble bygget i. Det hører til middelalderen, og ble først i renessansen brukt nedsettende, siden den gotiske arkitekturen brøt med de rene linjer og med harmoni mellom delene. Goterne var en østgermansk stamme, de kom fra området rundt elven Wisła, dagens Polen, og var en av de barbariske stammene under folkevandringstiden. Fra begrepet gotisk ringer det altså mange assosiasjoner og betydninger, et gotisk liv i lengsle kan bety så mangt. Det er en strofe rik på mening, dette.

Alterljosa er lysene som er tent ved alteret. Det brende, eller det brente, er det som er brent opp. Motiv med å brenne og å tenne er brukt gjentatte ganger i diktet, både lidelsen og døden har tent flammer, både templer og bøker har brent. Et tempel er det stedet hellige handlinger foregår, bøker er stedet menneskets tanker og ideer blir skrevet ned. I det som er brent i fortiden, bygger kjærlighetslengselenkjærleikslengt – opp igjen noe nytt. Også i dette trongdalslende, dette sted liv og virke har så vanskelig for å trives.

I den siste strofen blir den viktige formuleringen lengsla bygde katedralar gjentatt. Nå blir man også invitert til å stige inn, i en linje som bryter med versemønsteret, og dermed etter reglene skal tillegges større betydning. Det stemmer utmerket med innholdet. Æva er evigheten, fra den taler ord fra ætter (slekter) som har tagna, tidd. Disse ordene lyser i vår skjebne, lagnad.

Form

Formen er firfotede trokeer, det vil si fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen alltid fulgt av en trykklett. Det er parrim, AABB, og kvinnelig, trykklett utgang på alle linjene. Mange strofer har sterke innslag av alliterasjon, bokstavrim. Til sammen er det 6 strofer. Den siste skiller seg ut, som vi skal se.

Her er den viktige strofe 4.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Som vi ser blir en trykksterk stavelse konsekvent fulgt av en trykksvak, og det begynner med en trykksterkt. Dette mønsteret gjelder for alle de fem første strofene.

Den siste strofen skiller seg imidlertid ut, med brudd i rytmen i linjene 2 og 3:

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Der er det tre trykksterke stavelser i linje 2. Den slutter med en såkalt spondé, to trykksterke stavelser etter hverandre. Å bare skille mellom trykksterk og trykksvak blir litt ufullstendig i norsk og andre germanske språk. Riktigere er det å snakke om grader av trykk. I regelen blir det da skilt mellom 4 grader, der 4 er sterkt betont, mens 1 er svært svakt betont. I linje 2 vil kom og stig ha grad 4, og ha grad 2, og inn grad 3. Derfor har jeg satt inn i uthevet kursiv.

I linje 3 kunne jeg kanskje valgt å markere trykkene på andre steder, den er ikke nødt til å leses som jeg har markert. Linjen er overlesset, med mange flere ord og trykk enn noen andre i diktet. Min rytmefølelse tilsier imidlertid at det skal være fire hovedtrykk, da på æv, – ord, ætt og tagn. Bitrykk er på tal-, grad 3, som avtalt ovenfor, og svakt bitrykk på som, grad 2. Hvis det ikke er noe trykk på som, blir det tre helt trykklette stavelser etter hverandre, og det blir litt mye. Regelen sier også at stavelser med trykk skal være de viktige, og da føles det for meg som at tal- i talar er litt mindre viktig enn at det er æva som taler, og ord de taler. I siste linje er det faste mønsteret på plass igjen, med annenhver sterk og svak.

Om formen kan også sies at Jonsson er modernist med det at verselinjene ikke følger meningsinnholdet. Setninger begynner og slutter midt inne i vers, noen går over flere vers, og det går ikke an å vite når en påbegynt setning skal slutte. Dog er det slik at de fleste strofene begynner med en kort setning, en påstand eller en konstatering. Det er bare i strofe 2 setningen i første linje fortsetter over i linje 2.

Lignende er det i overgangen fra linje 2 til linje 3 i de forskjellige strofene. Strofene 1, 3 og 4 har setninger som utmerket kunne endt ved utgangen av linjen, og som man kanskje skulle forventet gjorde det, men så fortsetter de med mer betydningsinnhold i linjen under. Strofe 2 slutter med et transitivt verb, så her må komme objekt i linjen under, i stfore 5 har linje 2 verken verbal eller objekt, og i strofe 6 er linje 2 et utrop med utropstegn.

Den siste linjen i den siste strofen er den eneste sistelinjen der setningen den inneholder begynner og slutter i linjen. Her er det også bokstavrim, som henter oppigjen l’en fra Lengsel, orda lyser i vår lagnad. Diktet slutter i harmoni og balanse.

Kommentar til diktet

Inger Heiberg skriver at Tor Jonsson meldte seg ut av statskirken i 1946, samme år som dette diktet blir utgitt. Han var ingen troende, men han var oppvokst på bygda der kirken og kristenroen stod sterkt. Han klarte aldri å løsrive seg fra den, men brukte kirkebygningene og troen igjen og igjen som motiv i diktene sine. Så man kan kanskje si han hadde ikke noen tro, men han hadde lengselen etter en tro. Han visste hva det skulle være, men ikke var. Heiberg skriver en god del om dette i biografien sin om Jonsson, om hvordan kirken prekte nestekjærlighetens evangeligum, mens Jonsson som kom fra fattige kår visste at utenfor kirken var det forskjell på folk.

Diktet følger mange av de faste motivene hos Jonsson. Her er den trange bygda, trongdalslende er et ord som blir brukt to ganger i diktet, her er kirken og religionen, lengselen etter at livet skal være noe mer enn det det er, her er ordet og stillheten, her er kjærlighetslengselen mellom mann og kvinne, her er store tanker og små folks møte med dem. Det er litt avansert, og kanskje har derfor ikke dette diktet like stor appell som Jonssons aller mest kjente og elskede, men det er veldig representativt for mannen som skrev dem, og det er et vakkert uttrykk for den allmenne menneskelige lengselen etter å gjøre livet til noe mer. Jeg kjenner ikke denne tanken vakrere uttrykt i norsk diktning. Derfor betyr diktet mye for meg.

Lengsla bygde katedralar. Kom og stig inn!

 

Kjærlighet (Любовь), av Vjatsjeslav Ivanov

Denne posten har fått en oppussing og forbedring i mars, 2017. Arbeidet viste seg å bli ganske omfattende, da jeg fant ut at sonetten jeg postet var mestersonetten i en sonett-krans, og med det måtte skrive om det meste av posten. En sonettkrans består av 15 sonetter, der den femtende sonetten kalles mestersonetten, eller kronen, og består av første linje i de 14 foregående sonettene. Hver av disse førstelinjene er også siste linje i sonetten før den Sonettene blir flettet sammen i en krans. Store norske leksikon skriver mer om dette i sin artikkel om sonetten. Det er altså kransen til Ivanov som da kalles любов (liubov – «kjærlighet»), og med det fant jeg ut av noe som hadde plaget denne posten og forvirret meg lenge. Det så ut til å være to forskjellige sonetter med samme startlinje, hos Ivanov. Det var altså første og siste sonett i kransen.

Utover å bake dette inn i posten, har jeg lagt til gloseliste og gjendiktning, og gjort mange endringer og rettinger. Kommentarene er nå atskillig mer utfyllende. Jeg har også oversatt, kommentert og laget gloseliste for det første diktet i kransen, i tillegg til for mestersonetten. Til sist har jeg brukt noen timer på å finne ut skikkelig hva en cesur er for noe, siden Michael Wachtel i the Cambridge introduction to Russian poetry skriver at Ivanov (..) placing an additional constraint on himself by introducing a caesura after the second foot.

Alt får sin forklaring i posten, som begynner slik den alltid har begynt.

*

I dag tenkte jeg at jeg skulle presentere et ganske vanskelig dikt. Det er skrevet av den russiske symbolisten, Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov (1866 – 1949), og holder den tradisjonelle sonettformen. Ivanov er et nytt bekjentskap her på bloggen. Da 1800-tallet går over i 1900-tallet har russerne nettopp sett sin tredje generasjon store 1800-talls forfattere avslutte sin karriere. Først er det Pusjkin og Lermontov, så kommer Gogol, Dostojevskij, Tolstoj og til dels Turgenjev, og så kommer enda en generasjon der Tsjekhov vel må sies å være ledende, i hvert fall sett i ettertid, men hvor også Gorkij var med. Alle disse er kjennetegnet av en romantisk eller realistisk skrivemåte, de første er romantikerne, så kommer realistene. Den neste generasjonen kunne ikke godt gå i fotsporene til disse gigantene, de hadde allerede skrevet det som var å skrive innenfor sine genre, neste generasjon burde komme med noe revolusjonerende nytt. Sånn kan historien tolkes, det var i alle fall det som skjedde, om de som stod for forandringene kanskje ikke var fullt så bevisste på dette, som det jeg tillegger dem å være. Også i verdenslitteraturen gikk man i overgangen til det nye århundret over i en mer modernistisk måte å skrive på. De store, fortellende romanene forsvant, den symbolske lyrikken overtok.

Det er ikke så lett å oversette lyrikk. Og den symbolske lyrikken kan være ganske vanskelig tilgjengelig. Dette er kanskje noe av grunnen til at de russiske foratterne fra denne perioden ikke er så kjent i utlandet som forgjengerne sine. De russiske symbolistene var banebrytende i sin måte å skrive på, det var mange av dem, og litteraturen skulle blomsstre i mange år til.

I dette landskapet er det poeten Vyatsjeslav Ivanov dukker opp sånn like før århundreskiftet.  Han var klassisk skolert, med topp utdannelse innen historie og filosofi, fordypning i antikken (romersk lov), opphold i utlandet (Tyskland, Hellas og Italia), og påvirket av de tyske romantikerne og av Nietzsche. Alt sammen gjør ham godt i stand til å putte symboler inn i diktene sine, og gjøre dem krevende å lese. Diktet vi poster i dag er et utmerket eksempel.

Jeg er godt i gang med å poste Shakespeares sonetter, og vil i løpet av året komme omtrent halvveis i dem. Shakespeare bruker imidlertid en noe annen form enn den opprinnelige som italieneren Petrarca fant opp. Hos Shakespeare går rimene aabb, ccdd, eeff, gg, altså tre kvartetter som henger smamen, og en kuplett som konklusjon til slutt. Hos Petrarca – som hos Ivanov, her – er det abba, abba, cde, cde. Her er det to kvartetter (fire linjer) til å begynne med, så to tersiner (tre linjer). Ivanov har enda et litt vanskeligere rimmønster, siden han har satt linje 9, 11,12 og 14 til å rime på hverandre, altså enda et ekstra rim. Dette rimet holder imidlertid bare i siste stavelse, og går kanskje ikke som fullrim. Ivanov gjør også bruk at det man kanskje kan kalle den russiske jamben, der vekslingen mellom lett og tung stavelse ikke er helt konsekvent, og det går an å erstatte trykktunge med trykklette. Det går til og med an å ende linjene med en ekstra, ellevte trykklett stavelse, noe man ikke venter i en femfotet jambe. Alt dette kommer jeg tilbake til, og forklarer nærmere i kommentaren til diktet.

Vi har altså en blanding av noe veldig klassisk og noe veldig moderne, som det var klassisk og moderne på begynnelsen av 1900-tallet. Streng form med bundet rimmønster hører til den tradisjonelle lyrikken, den dristige symbolbruken hører hjemme i modernismen. Mange av symbolene som blir brukt er imidlertid hentet fra gammel gresk mytologi, altså igjen fra det klassiske. Dette er en form for modernisme som jeg først mente TS Elliot godt ville kjenne igjen, men som jeg så er kommet litt i tvil om. Jeg er ikke så sikker på om det er så mange poeter, utenom i Russland, som skriver sånn som Ivanov gjør. Det er ganske spesielt å gå så intenst tilbake til de gamle formene og symbolene og motivene, som Ivanov gjør.

Før selve diktet gjelder det også å minne om at dette er mestersonetten i en krans, kalt любов (liubov – kjærlighet). Mestersonetten består av de fjorten startlinjene i de fjorten andre sonettene i kransen. Det er selvfølgelig veldig krevende gjort, særlig når rimene skal komme så tett og hyppig som i denne formen for sonetten, med bare to rimendelser i de åtte første linjene. Sonetten skal uttrykke det forenlige i kjærligheten, hvordan kjærligheten gjør to til én, hvordan de to utgjør ett hele. Det blir sammenlignet med andre ting og fenomen, der to er ett, både konkrete, symbolske og nesten drømmende magiske. Ivanov vil nok uttrykke det undrende, uforståelige i kjærligheten, at det er noe veldig sterkt, og at resultatet er ganske tydelig og fattbart, men hva som skjer er mystisk og uforståelig. Kanskje blir diktet vel filosofisk for de fleste i dag, her er ikke så mye inderlighet, sterke følelser og manglende kontroll, som de beste kjærlighetsdiktene nok kanskje har, og man kan kanskje kritisere Ivanov for å anstrenge seg for mye for å beskrive kjærligheten, i stedet for å gjennomleve den. Hans eget kjærlighetsliv var forresten ganske spesielt, da hans første kone døde fra ham i 1907, og han siden giftet seg med hennes datter fra et tidligere ekteskap, noe hans avdøde kone skal ha sagt han skulle gjøre, i en visjon han hadde. Så han var nok en litt spesiell type, godeste Vjatsjeslav Ivanov, noe også andre ting i hans biografi indikerer. Men som dikter og poet var han en av de ledende i Russland på begynnelsen av 1900-tallet, og det sier ikke så lite.

 

ЛЮБОВЬ

Мы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!

Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- одна язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.

Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.

Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.

Min transkripsjon

Transkripsjonen er laget slik diktet skal leses, endingen -ого blir -ovo, slik det skal uttales, selv om det egentlig står -ogo. Jeg har lagt til aksenter for å markere trykket. Når det er gjort, må kanskje også med at diktet følger jambisk versefot med veksling mellom lett-tung, slik det skal være, men at det er umulig å gjøre dette gjennomført på russisk, siden ingen ord der kan ha mer enn én trykksterk stavelse. Så linje 2, for eksempel, har bare fire ord, og tre trykksterke stavelser. Det er likevel vanlig å kalle det jambe, bare at russerne sniker seg til et par ekstra stavelser i de trykklette delene av en versefot, og kompenserer ved å ta bort trykksterke i den med det modifiserte femfotede jamben.

Liubov

My – dvá grozój zazjénnye stvóla,
Dva plámeni polúnotsjnovo bóra;
My – dvá v notsjí letjásjtsjikh meteóra,
Odnój sudbý dvuzjálaja stréla!

My – dvá konjá, tsji dérzjit udilá
Odná ruká, – odná jazvít ikh sjpóra;
Dva óka my jedínstvennovo vzóra,
Mesjtý odnój dva trepétnykh krylá.

My – dvúkh tenej ckorbjásjtsjaja tsjetá
Nad mrámorom bozjéstvennovo gróba,
Gde drévnjaja potsjíet Krasotá.

Jedínykh tajn dvuglásnyje usta,
Sebjé samím my Sfínks jedínoj óba.
My – dvé rukí jedínovo krestá.

Min oversettelse

Kjærlighet


Vi er to trestammer tent av tordenvær,
To flammer i en furuskog ved midnatt;
Vi er to metorer flyvende i natten,
En skjebne fra en tospisset pil!

Vi er to hester, til hvem bisselet blir holdt
Med en hånd, en spore stikker dem;
To øyne er vi med ett eneste blikk,
En drøm to skjelvende vinger.

Vi er et sørgelige par av to skygger
Over marmoren til en guddommelig kiste,
Hvor fra gammelt av Skjønnheten sovner inn.

Torøstede lepper av felles hemmeligheter,
Vi er for oss selv – begge en eneste Sfinks.
Vi er to armer av et eneste kors.

Kommentar til oversettelsen og språket

Diktet er krevende både å lese og å oversette, og byr på mange vanskeligheter. Det har tatt meg noen timer å overvinne dem.

Грозой er instrumental av гроза, «tordenvær», så det kan oversettes «med tordenvær». Зажжение kommer av зажечь, som betyr «å tenne, tenne på, sette fyr på» eller i overørt betydning «oppildne». Ствол er stamme, her satt i genitiv entall, styrt av два (dva – to). Tallene 2 – 4 styrer genitiv entall på russisk, så samme regel gjør at пламени (plameni – flammer) også står i genitiv entall. Oppslagsordet er пламя (plamja – flamme). Бор (bor) er furuskog, man kjenner kanskje igjen ordet «boreal», betegnelsen knyttet til den boreale barskogsonen, klimasonen Norge og Russland hører til. Летащих er flertallsgenitiv av partisippet til verbet for å fly, det vi på norsk ville sagt med «flyvende». Судьба er skjebne. Двужалая er sammensatt av дву, som betyr to, og жалить, som er verb og betyr «stikke» (om insekter) eller «bite» (om slanger). Så det har nok å gjøre med at pilen (стрела) skyter «to» eller «tosidig» på en eller annen måte. Her vil jeg ha med at jeg ikke har funnet hvilken form жалая skulle være av жалить, om det er en form Ivanov finner på til bruk i diktet, eller om dette er gangbar russisk. Siden jeg ikke er sikker på det, kan jeg heller ikke være helt sikker på at jeg her har fått oversettelsen riktig.

Коня er genitiv entall av конь (konj – hest), genitiven er styrt av tallordet to, her også. Det vanlige ordet for hest på russisk er лошадь (losjad – hest), men конь blir oftere brukt om mannlige hester, og i poetiske vendinger og faste uttrykk.  Удила er flertallsformen for bisselet til hestene, ordet har ikke noen entallsform. Det lille ordet чьи (tsji – hvis, hvilken), flertall av чей (tsjej – hvis, hvilken), fungerer her som relativt pronomen, og fungerer litt høytidelig slik tilsvarende «hvis» og «hvilken» gjør på norsk. Det vanligste relative pronomenet på russisk er каторый (katoryj – som). Så det er to hester, der (eller til hvem) bisselet blir holdt (держить удила – derzjit udila) med én hånd. Det er ser vi i linjen under, der одна рука (odna ruka – én hånd) står i nominativ, og altså må være subjekt i setningen. Язвит er en verbform som ikke står i ordboken, adjektivet язвительный står imidlertid, og det betyr «bitende, syrlig, spydig». Stammen er som man ser den samme. Verbet har их (ikh – «dem» eller «deres») som objekt. Substantivet шпора (sjpora – spore) står i nominativ, og er subjekt i setningen. Tallordet одна (odna – én) står også i nominativ,og må derfor høre til шпора (sjpora – spore). Det er ganske uvanlig å ikke la tallordet (одна) og substantivet (шпора) det kvantifiserer ikke stå ved siden av hverandre, men her er det sånn det må være. På norsk må vi oversette med «én spore stikker dem», det Ivanov skriver er «én stikker dem spore».  Ока er genitivsformen (igjen styrt av tallordet to) av око, et poetisk ord for øyne (очки). Единственный betyr «eneste», взор er poetisk for «blikk». Begge disse ordene, adjektivet og dets substantiv, er satt i geniti88v, tilhørende мы (vi). Мечта er «drøm». Трепетный er «skjelvende, dirrende», et adjektiv avledet av substantivet трепет («skjelving, dirring, sitring») og verbet трепетать («å skjelve, dirre»), som begge er ganske boklige uttrykk. Крыло er vinge, her satt i genitiv (styrt av to, det også).

Скорбь og скорбный er boklige uttrykk for «sorg, bedrøvelse» og «sorgfull, sørgmodig», verbet er скорбеть som også er boklig og betyr «å sørge over». Скорбящая er partisippet av dette verbet, satt i hunkjønn for å passe til hunkjønnsordet чета, som betyr «par». Merk at i denne setningen står tallordet to (двух – dvukh) i genitiv, så det er «sørgelig par» som hører til мы (my – vi),slik at det blir «vi er et sørgelig par», og «to skygger» (двух теней) som er en ytterligere beskrivelse, satt i genitiv altså.  Гроба er genitiv av гроб, som betyr «likkiste» eller bare «kiste». Det står i genitiv, slik også божественного (bozjestvenno – guddommelig) gjør det. Над мрамором er et preposisjonsuttrykk, der мрамором (mramorom – marmor) er satt i instrumental, styrt av preposisjonen над (nad – over). Hele linjen hører til den over, slik at det blir «de to er et sørgelig par av to skygger over marmoren til en guddommelig kiste». Den som er gravlagt i denne kisten er skjønnheten (красота – krasota. Det står i linjen under, hvor det også står at dette skjedde for lenge siden (Где древняя – gde drevnjaja). Почиет er et verb i presens 3 person, grunnformen er почить, og dette er et gammelmodig ord som betyr «å sovne» eller «å sovne inn».

Тайна er hemmelighet. Her er det satt i flertall, genitiv, sammen med единых (jedinykh – eneste, felles). Genitiven skyldes at de hører til under двугласные уста (dvuglasnye usta – torøstede lepper), litt sånn som «to skygger» (двух теней – dvukh tenej) i avsnittet over. Двугласные er sammensatt av дву (dvu – to) og гласные (glasnye), flertall av гласный som har tre betydninger: 1. «vokal» 2. «offentlig» 3. i sammensetninger, -røstet. Ordet er beslektet med гласно (glasno – offentlig) og det kjente гласность (glasnost – åpenhet). Jeg er ingen lingvist, men det ser ut som ordet også har sammenheng med голос (golos – stemme). Jeg tror jeg er på sporet når jeg oversetter dette med «torøstet». Уста er poetisk flertallsord for «munn» eller «lepper». Vendingen себе самим мы (sebje samim my) kan være en utfordring, себе er dativ eller lokativ for себя (sebja – seg), самим kan være instrumental entall eller dativ flertall for сам (sam – selv). Det ser ut til å være en form for dativ her, slik at det blir «vi er for oss selv…» eller «… til oss selv…» Sfinksen er det greske fabeldyret med løvekropp og menneskehode. Fra grekerne har ordet også blitt satt på de egyptiske skulpturene med menneskehode og dyrekropp, de som ofte ble satt i nærheten av pyramider og templer som en slags form for beskyttelse. Сфинкс (Sfinks) er et hankjønnsord, mens единой (jedinoj – eneste, felles) er en form som står til hunkjønn, og da i genitiv, dativ, instrumental eller lokativ. Оба (oba -begge) er tallord, det oppfører seg som et adjektiv, og kan ikke bestemme kjønnet til единой. Så dette får jeg ikke til å gå opp, selv om meningen i oversettelsen virker grei. Vi er begge en sfinks. Креста er kors, så slutten er også grei, både grammatisk og semantisk. De to er armene i et felles kors.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

Зажжение -> зажечь 1. å tenne, tenne på; sette fyr på (поджечь); ~ tenne et bål 2. перен. tenne,oppildne

пламени – genitiv, entall -> пламя flamme, lue

Бор furuskog

Двужалая – sammensetning -> (у-) жалить stikke (о несакомих); bite (о смеях)

чьи – flertall -> чей 1. вопр. hvis книжн. hvem sin чья это книга 2. относ. книжн. человек, чьё имя мы все знаем mannen, som vi alle kjenner navnet på

Удила bissel

язвит – verb, tredjeperson presens, grunnform язвить, i ordboken står adjektivet -> язвительный  spydig, bitende, syrlig

шпора spore

Скорбящая -> скорбеть книжн. sørge over

чета par (супружеская) ~ ektepar

почиет – почить уст. 1. (уснуть)sovne  2. (умереть) sovne inn

единых -> единый 1. (один – с отриц.) eneste 2. (цельный, неделимый, общий) enhetlig, enhets-; ~ое целое et uløselig hele 3. (общий) felles; samme; наше ~ое мнение, наши интересы ~ы

Двугласные – sammensetning -> гласный I линг. vokal; ~ звук vokal, vokallyd II (публичный отрытый) offentlig III ист. kommunerepresentant | -гласный  -røstet.

Уста мн. поет. munn, lepper

Kommentar til diktet

Michael Wachtel plasserer dette diktet i underkapittelet strofer (stanza) i innledningen av Russian poetry, utgitt på Cambridge forlag i 2004. Han skriver at den russiske sonetten ble veldig populær (reached a fevered pitch) i symbolismen, og bruker Ivanovs dikt som eksempel på formens mesterskap. Han nevner ikke at sonetten er del av en krans, og han skriver oversettelsen rett frem, slik man gjør i bøker som dette, uten å nevne vanskelighetene som ligger der. Om selve sonetten skriver han at den delvis er tiltaltende fordi den er så vanskelig (part of the sonnets appeal lies in its difficulty). Han skriver om rimene, at de tester poetens ressurser, og at Ivanov gir seg selv noen ekstra vanskeligheter med å legge inn ekstra rim mot slutten og med å bruke en cesur etter den andre foten. Diktet er som alle sonetter skrevet i jambisk form, Wachtel har allerede forklart at den russiske jamben er litt spesiell, siden russisk ikke tillater flere trykksterke stavelser i samme ord, om ordet er aldri så langt. Så russiske poeter som vil skrive strengt jambisk må utelate ord på flere enn to stavelser, for å holde takten med lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, slik det skal være i en sonett. Det har ikke russiske poeter gjort siden Lomonosov på slutten av 1700-tallet. Det var også Lomonosov som eksperimenterte seg vekk fra denne begrensningen, og fant at det ikke var så farlig om alle trykksterke stavelser forble trykksterke, så lenge alle trykksvake var svake. Eller, i den jambiske versefoten på fem, så måtte 1, 3, 5, 7 og 9 stavelse være trykksvak, men det kunne også være trykksvake stavelser i 2, 4, 6, 8 og 10. Dette kalles på engelsk pyrrhics, eller dibrach, men jeg har ikke med å søke etter det funnet noe tilsvarende pyrrisk på norsk. I alle fall er det to trykklette stavelser etter hverandre, motsatt en spondé, der det er to trykktunge.

I transkripsjonen med markering av trykket her i diktet til Ivanov, så ser vi at det er fire trykksterke stavelser i første linje, tre i den neste, og fire i de to siste, i den første strofen. Også på norsk pleier det være vanskelig å holde den jambiske versefoten konsekvent. Wachtel skriver (på side 20, for de som har boken tilgjengelig, på godt gammeldags papir) at den pyrriske versefoten ikke var tillatt til slutt i en linje, altså at det ikke går an å avslutte et jambisk meter med to trykklette stavelser. Her finnes det i følge Wachtel bare få og sjeldne unntak. Vi ser imidlertid at Ivanov avslutter sine linjer både trykklett og tryksterkt. Den sanne jambiske versefoten ender alltid trykktungt. Og regelen er, også i den russiske jamben, at bare partallsstavelsene skal være trykksterke, ingen oddetallsstavelse skal være det. Dette er oppfylt i linjene med trykklett ending, siden den trykklette stavelsen til slutt er en ekstra, ellevte stavelse, der den femfotede jamben altså skal ha ti.

Ivanov er en klassist og perfeksjonist, men sonetten hans går ikke helt opp etter de gamle, klassiske reglene. Han vet imidlertid hvilke regler han kan bryte. De klassiske versene er tilpasset de klassiske språkene. Hvert språk må følge sin egenart. Russisk kan ikke late som det er latinsk eller gresk, eller tysk, som gamle Lomonsov var mest inspirert av.

Cesuren er en pause lagt inn i en lang verselinje. Skal den brukes, må den være på samme sted i alle linjene. Pausen kan ikke komme midt i et ord, selvfølgelig, det skal være en pause i lesningen, nesten som en ny inndeling. Når cesuren i dette diktet er etter andre fot, så betyr det at det skal være en pause etter fjerde stavelse. Vi ser at Ivanov benytter seg av dette konsekvent gjennom hele sonetten. De første fire stavelsene betegner en ting (Vi er to trestammer (1), En hånd (6), Over marmor (10), En felles hemmelighet (12)), de neste seks forklarer dem eller kommer med et tillegg (… i en storm (1), … en spore stikker dem (6), … en guddommelig kiste (10), … av torøstede lepper (12)). Dette betyr at i linje 13 skal себе самим (sebje samim – til/for oss selv) leses først, så skal det være en pause, og så følger  мы Сфинкс единой оба (my Sfinks edinoj oba – vi er en felles Sfinks begge). Gjert Vesterheim skriver interessant og utfyllende om cesur i en artikkel om skandinavisk heksameterdiktning i Klassisk forum.

Ideen om at kjærligheten gjør to til ett har sin opprinnelse i østlig diktning, i arabisk, skriver Watchel i Russian poetry. I russisk diktning finnes den hos Pusjkin og hos Fet. Jeg er ingen ekspert på disse tingene, jeg har ikke lest de arabiske diktene som skal være denne opprinnelsen, dette er en historie jeg ikke kjenner. Men ideen om at kjærligheten forener to til ett forekommer meg å være veldig gammel. Her hos Ivanov blir det brukt i mange variasjoner og sammenligninger, alltid uten sammenligningsord. Sammenligningen og ideen blir ikke utviklet, det er bare nye og nye og nye, i en slags aldri endende krets. Først er det sammenligninger med elementer i naturen, flammende trestammer, brennende skog, flyvende metaorer, så er det med selve skjebnen, til en tospisset pil. Her er det i mye to som smeltes til ett. Så er det gjenstand i fart, de to hestene, der det er en hånd som holder bisselet og en hånd som stikker hestene med sporen. Deretter er det to øyer med ett blikk, en drøm med to vinger. Her er det to som blir til ett, eller to ting som del av et hele.

I linje 9 skal det i tradisjonell sonettskriving komme med en vending, en slags ny idé. Hos Ivanov fortsetter det med det samme, bare at motivene nå blir hentet fra andre steder. Her er det også grupper på tre linjer som hører helt sammen. Først, i 9 til 11, er det de to skyggene fra graven der skjønnheten fra gammelt av er begravd. De er skygger av samme ting, av den gamle skjønnheten, kanskje med en idé bakt inn om at de i kjærligheten er skygger av den opprinnelige skjønnhet. Så er det i linjene 12 til 14 den ene hemmeligheten, med sfinksens gåte, der to lepper kan snakke med felles stemme, og de begge er armene til korset. Her kommer også kristene motiver inn, med korset.

Så selv om sonetten på en måte er statisk, den består bare av en rekke sammenligninger som viser hvordan de to er ett i kjærligheten, så er det en viss utvikling i hva sammenligningene blir gjort med. De begynner med den flammende naturen, at de to er antent av torden, og at i flammene blir de ett. Deretter er det bevegelsen, det går fort, med de to hestene, men under kontroll, siden det bare trengs én hånd å holde bisselet og én spore å stikke dem. Motivet med to til én går igjen med at én hånd holder bisselet til to hester. To øyne til ett blikk er en forståelig metafor, der er sammensmeltningen fullstendig. Når én drøm blir utstyrt med to vinger, er det et abstrakt (drøm) og et konkret (vinger) som blir slått sammen, men bildet er både håndgripelig og forståelig. Det er vanlig å tenke seg at ting som flyr har vinger, og når drømmene flyr, har de også vinger. De to vingene blir forent i drømmen, slik at to blir én der også. I alle disse første åtte linjene er det naturen, menneskelige og synlige ting som får sammenligningene.

I de seks siste blir sammenligningene løftet til et høyere nivå. Det trekkes inn evigheten, gjennom døden, marmoren og kisten, der skjønnheten er begravd. Slik er ikke kjærligheten deres bare noe som gjelder dem, nå, de er en del av en mye større enhet, en slags urkjærlighet, som gjelder fra gammelt av. Til sist blir også gåtefulle hemmeligheter introdusert, religion og mytologi, med sfinksen og dens gåte, og det mytologiske vesen den er, og til slutt korset, der de to elskende er de to armene.

Når denne sonetten også er mestersonetten i en krans, blir det løftet enda høyere. Det er de to som alltid vender tilbake til hverandre, som hører sammen, og blir ett, igjen og igjen, på mange, mange forskjellige måter, forståelige og gåtefulle, begge deler og alt på en gang. Det er kanskje en litt spesiell måte å se kjærligheten på, og selv for elskende mennesker kanskje i overkant filosofisk, her hos Ivanov er det ikke akkurat noen ustyrlige følelser å se, ikke noen lidenskap. Men det er uredelelig å kommentere et dikt med å peke på hva det også kunne ha vært, hva som ikke er der. Hos Ivanov var det ikke noe poeng denne gangen å uttrykke lidenskapen, det var ikke hans prosjekt. Han hadde et ganske spesielt, ganske opphøyet syn på livet og på kunsten, og det høyeste var kjærligheten. Han var svært opptatt av de klassiske idealene, så det er det han forsøker å forene, livet, kjærligheten og de klassiske idealene. Jeg blir ikke så sterkt truffet av denne typen dikt, som av andre, men det interesserte meg likevel nok til at jeg har brukt mange, mange timer til å sette meg inn i det, og finne ut av det.

Min gjendiktning

Diktet er krevende nesten til det umulige å gjendikte, så dette er mer en lek og en øvelse, enn reproduksjon av høyverdig poesi. For hele kransen fungerer det ikke som en spøk, engang. Som så ofte ellers når sonetter blir gjendiktet til norsk, gjelder det å få antall stavelser og rimene på plass, og for å få det til er det veldig mye annet som må vike. Jeg har lagt til en trykklett stavelse i linjene 2, 3, 5 og 6, slik det er i originalen. Der kan jeg også i oversettelsen av russisk høyverdig poesi i sonetteformen, bruke et triks fra moderne rap-musikk, der de kule rapperne både i Norge og på engelsk viser at det er ikke så farlig om rimene ikke blir helt korrekte, så lenge de er trykksvake.

Kjærlighet


Vi er to stammer torden tent med ild
To flammer ved midnatt i mørke skogen
To meteorer en natt over jorden drog dem,
Og én skjebne fra en tospisset pil!

To hester der bisselet holde vil,
Kun én hånd, og kun én spore slo dem;
To øyne er vi samme blikk å glo med,
En drøm – to skjelvende vinger der til.

Vi er et par av to triste skygger
Over marmorsteinen til en kiste,
Hvor fra gammel tid det skjønne ligger.

Tostemte lepper av ting felles hemmelig ,
Vi er i oss selv det Sfinksen visste.
Vi er to armer av et kors hellig.

Hele kransen med alle de 15 sonettene går det an å lese her.

ЛЮБОВЬМы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.
Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы – Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.