Jeg går alene ut på veien, av Mikhail Lermontov

Det berømte diktet med åpningslinjene Выхожу один я на дорогу (Vykhozju odin ja na dorogu – Jeg går alene ut på veien) skrev Lermontov i mai/juni 1841. I juli samme år blir han skutt og drept i en duell. Duellen kunne vært unngått, det var en trette mellom Lermontov og major Martynov, hvor Lermontov fornærmet Martynov i damers nærvær, og Martynov utfordret ham til duell. Lermontov stilte opp, og ble skutt, 15. juli, 1841. Jeg tenker at slike dueller grenser mot selvmord, men det er ikke noe i forskningslitteraturen jeg vet om, som gir dekning for en slik påstand. I alle fall er sinnsstemningen i dette diktet passende for en som går med en dødslengsel.

Michail Lermontov (1814 – 1841) er i det hele tatt en fascinerende skikkelse. Fra før har jeg av ham postet diktet Парус (Parus – Seilet), og И скучно и грусно (både kjedelig og trist), siden har jeg postet mange flere. Det første diktet av dem skrev han i 1832, uforskammet i en alder av bare 18 år. Det er et av de mest kjente diktene i russisk litteratur, praktisk talt alle som kan russisk kjenner det. Jeg kjenner ingen andre eksempler på noen som skriver en tekst som 18 åring, og så blir denne en del av landets kulturarv. Desto mer bemerkelsesverdig er det at dette gjelder en såpass rik kulturarv som den russiske. Diktet har da også en modenhet som savner sidestykke, for en poet i denne alderen.

Da Lermontov dør i 1841, er han bare 27 år gammel. I populærkulturen er det noe spesielt med den alderen. Bemerkelsesverdig mange artister og kunstnere ender sitt liv akkurat så gamle. I vår tid er det overdose, ulykker og selvmord som er årsaken, men som for Lermontov, er overdoser og visse typer ulykker av en slik art at det minner om selvmord. Lermontov har trekk ved seg som gjør at han kan minne litt om artister og kjendiser, han var en slags kjendis for sin tid, vakker, delvis omsvermet, ganske kjent og populær i visse kretser, en som levde livet ganske intenst og hadde noen ekstraordinære talenter. Det er fristende å snakke om «dragning mot tragedien», særlig når vi vet hvordan Lermontovs liv endte, men det er også veldig, veldig synlig i tekstene hans at han hadde denne dragningen.

 

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om poeten i denne omgang, og heller gå rett på diktet. Lermontov har en fascinerende livshistorie, og jeg ser jeg skriver drypp av den hver gang jeg poster et dikt av ham. For dette diktet er det ikke nødvendig å si så mye mer, tror jeg. Lermontov var i eksil, i Kaukasus, delvis for å ha skrevet et dikt som er støttende til Pusjkin, og kritisk til tsaren, etter at denne store dikteren også ble sendt i eksil, og døde i duell. De har det med å kvitte seg med sine talenter, russerne, men det er en annen historie. Dette er historien om Lermontov, og hvordan han på slutten av sitt unge liv, går med et mismot som ikke skulle høre alderen til.

Выхожу один я на дорогу

Выхожу один я на дорогу;
Сквозь туман кремнистый путь блестит;
Ночь тиха. Пустыня внемлет богу,
И звезда с звездою говорит.

В небесах торжественно и чудно!
Спит земля в сияньи голубом…
Что же мне так больно и так трудно?
Жду ль чего? жалею ли о чём?

Уж не жду от жизни ничего я,
И не жаль мне прошлого ничуть;
Я ищу свободы и покоя!
Я б хотел забыться и заснуть!

Но не тем холодным сном могилы…
Я б желал навеки так заснуть,
Чтоб в груди дремали жизни силы,
Чтоб дыша вздымалась тихо грудь;

Чтоб всю ночь, весь день мой слух лелея,
Про любовь мне сладкий голос пел,
Надо мной чтоб вечно зеленея
Тёмный дуб склонялся и шумел.

1841 (publisert 1843)

Vykhozju odin ja na dorogu

Vykhozju odin ja na dorogu;
Skvoz tuman kremnistyj put blestit;
Notsj tikha. Pustynja vnemlet bogu,
I zvezda s zvezdoiu govorit.

V nebesakh torsjestvenno i tsjudno!
Spit zemlja v sijanyj golubom…
Sjto zje mnje tak bolno i tak trudno?
Zjdu l tsjevo? zjaleiu li o tsjom?

Uzj ne zjdu ot zjisni nitsjevo ja,
I ne zjal mnje prosjlovo nitsjut;
J isju svobody i pokoa!
Ja b khotel zabytsja i zasnut!

No ne tem kholdnym snom mogily…
Ja b zjelal naveki tak zasnut,
Sjtob v grudi dremali zjizni sily,
Sjtob dysja vzdymalas tikho grud;

Sjtob vsjiu notsj, ves djen moj slukh leleja,
Pro liubov mnje sladki golos pel,
Nado mnoj sjtob vetsjno zeleneja
Tomnyj dub sklonjalsja i sjumel.

1841

Min oversettelse

Jeg går alene ut på veien

Jeg går alene ut på veien;
I tåken glinser den steinet;
Natten er stille. Tomheten lytter til Gud,
Og stjerner snakker med stjerner.

Himmelen er så høytidelig og underlig!
Jorden sover i et blått skinn…
Hva er det som er så vondt og vanskelig for meg?
Venter jeg vel noe? Ønsker jeg noe?

Allerede venter jeg ingenting av livet
Og jeg har slett ikke noe å beklage i fortiden;
Jeg søker frihet og ro!
Jeg skulle ønske jeg glemte meg selv og sovnet!

Men ikke med gravens kalde søvn…
Jeg skulle ønske jeg kunne sovne slik for evig,
Slik at i brystet slumret livets krefter,
Slik at pustende hevet seg stille brystet;

Slik at dag og natt kjælte min hørsel (med meg),
Om kjærligheten sang meg en søt stemme,
Det trengs med meg for alltid å bli grønnere
En mørk eik bøyde seg og bråkte.

1841

Kommentar til oversettelsen og språket

Selv om diktet ikke er så vanskelig å forstå, er det ganske vanskelig å få det oversatt. Kommentarene her er ganske utfyllende, for dem som er interesserte i hvordan det er gjort. Diktet pleier å bli introdusert tidlig til dem som er interessert i å lære seg russisk, og det står i det gamle læreverket Соседы (Sosedy – Naboer), så litt nøyere forklaring skulle kunne være på sin plass.

Det er en god del vanskeligheter i oversettelsen av den første strofen, selv om den ikke er noe spesielt vankselig å forstå. Den første vanskeligheten ligger i oversettelsen av дорога (dorogu – vei) og путь (put – vei). Begge ordene betyr vei, men det går ikke å oversette med samme ord sånn i to linjer rett etter hverandre, og der originalen bruker forskjellige ord. Det ene ordet har også et adjektiv knyttet til det, кремнистый (kremnistyj – steinete), sånn at det blir «gjennom tåken gnistrer den steinete veien». Men når første linje er «Jeg går alene ut på veien», må den skrives om. Verbet Выхожу (vykhozju – jeg går ut) oversettes godt med «jeg går ut», og veien er satt i akkusativ, så det er å gå ut på veien, ikke å gå på den i første linje. Jeg har oversatt Сквозь (skvoz – gjennom) med i tåken, selv om det egentlig står «gjennom tåken». I linje 3 står det Пустыня внемлет богу (pustynja vnemlet bogu – tomheten lytter til gud), Пустыня er i nominativ, og subjekt i setdningen, богу er i dativ, vanligvis forbeholdt indirekte objekt. På norsk omskrives det gjerne med en preposisjon, til Gud, eller for Gud. Så er det den vakre, uoversettlige slutten, der den ene stjernen snakker med den andre. I læreverket Соседы (Sosedy – Naboer) er linjen oversatt upoetisk «Og stjernene snakker med hverandre», mens i originalen står den ene stjernen i nominativ, den andre i instrumentalis. På den måten får russisk en poetisk, økonomisk og vakker variant av det som på norsk blir ganske platt: Og stjerne snakker med stjerne. På toppen får russisk verbet til slutt, så det blir «Og stjerne med stjerne snakker». Når dette i tillegg rimer med andrelinjen, блестит (= ca. lyse, eller gnistre), så får det en effekt diktet ikke er i nærheten av å få i noen mulige oversettelser på norsk. Jeg skal renskrive dette avsnittet, men prioriterer å gjøre meg ferdig med resten av diktet først.

Russerne bruker ofte himlene i flertall. Jeg oversetter den litt fritt. Den ordrette oversettelsen av første linje i strofe to er I himlene (er det) høytidelig og underlig. Det blå skinnet jorden sover i er nattemørket, eller kanskje kveldsmørket. Det kan jo også hende russerne som oss har lyse netter. I hvert fall blir dette underbare i de to første linjene satt i veldig kontrast med hvordan jeg-personen som observerer har det inni seg. Effekten er kraftfull, her er så vakkert, hvorfor har jeg det så vondt? Begge de to siste linjene gjør bruk av såkalte partikler, småord som ikke egentlig lar seg oversette, men som vi har tilsvarende på norsk med jo, da, vel, nå og kanskje en del andre. Det er ord som ikke har noen selvstendig betydning, men som sier noe om hvordan den som sier setningen forholder seg til innholdet i den. Det står Что же мне, Жду ль og жалею ли, partiklene er же, ль og ли, den første og siste partikkelen har jeg ignorert i oversetelsen, den siste har jeg løst med å ta med norske vel», venter jeg vel noe? Den samme «vel» kunne blitt brukt i de to andre tilfellene også, men da synes jeg språket ville blitt oppstyltet. Meningen i det jeg har skrevet i oversettelsen og det som står i originalen er ganske tett på hverandre. For de som lærer seg russisk eller er interessert i språket, kan man legge merke til genivbruken etter verb som uttrykker ønsker og forventninger, Жду ль чего (zjdu l tsjevo – eg. venter jeg hva, med hva i genitiv). Det står også direkte oversatt ønsker jeg om noe, eller kanskje har jeg ønsker om noe, verbet желаю (zjelaio – ønsker) er satt i presen, men objektet som ønskes står som preposisjonsuttrykk о чём (o tsjom – om noe). Så det kan diskuteres hvordan det best kan oversettes.

Tredje strofe begynner med litt omstokking av setningsstrukturen. Subjektet я (ja – jeg) er satt til slutt, slik at det blir allerede venter (jeg) fra livet ingenting jeg. Siden person og tall er underforstått i kojungasjonen av verb i presens på russisk, slik det er på fransk og spansk og de latinske språkene, så er jeg-en til slutt en understreking, en slags dobbel forsterkning. Kanskje får jeg frem noe av den samme effekten på norsk, ved å legge til et ekstra jeg til slutt, slik jeg har gjort i gjendiktningen. Setning 2 volder litt hodebry, прошлого (prosjlovo – fortiden) er satt i genitiv, og jeg tror det da skal leses «av/fra fortiden». Videre har жаль мне (zjal mnje – «synd til/for meg») pronomenet i dativ, det er den vendingen russerne bruker når de synes synd på noen, altså best oversatt med den norske subjektsformen, jeg. Det lille ordet жаль (zjal) har ingen enkel, direkte norsk oversettelse, det står bare eksempel på bruken i ordboken, men мне жаль (mnje zjal) er en fast vending, og betyr noe i retning av «jeg synes (det er) synd (på)…» eller «jeg beklager». Til slutt i denne linjen står adverbet ничуть (nitsjut – slett ikke), satt sammen av ни (ni – ikke) og чуть (tsjut – litt, lite). Linjen og setningen har ikke på russisk noe verb, så når verbet skal legges til på norsk, må man også bestemme verbtiden. Valget står mellom «har ikke noe i fortiden å beklage» eller «beklager ikke noe i fortiden», og jeg kan ikke si at det ene er mer riktig enn det andre. I linje 3 er et nytt eksempel på at verb som uttrykker ønsker og forventinger styrer genitiv på russisk, slik at substantivene свободы (svobody – svobody) og покоя (pokoja – ro) er satt opp i genitivsformen. Linje 4 har et eksempel på russisk kondisjonalis, tilsvarende norsk «jeg skulle ønske jeg var…» Dette er standardformuleringen for russisk Я б хотел, eller Я хотел бы. Verbet skal så i fortid, det gjelder i de fleste språk, i hvert fall de i vår slekt, og det gjelder både på norsk og på russisk. Det russiske ordet for å glemme er satt i refleksiv, og i gloselisten er satt opp noen spennende alternativer for hva dette kan bety. Igjen ser vi hvor vanskelig det er å oversette Lermontov, og hvor mye vi utelater når vi velger én av mange betydninger å oversette med. Opphavet for det russiske ordet å glemme er за-  (za – bak, bakenfor) og быть (byt – være), sånn at det blir «bak å være».  I oversettelsen har jeg valgt de norske ordene som er tettest på det russiske, забываться – å glemme, men meningen, bruken og assosisasjonene av disse ordene er ganske forskjellig på norsk og russisk, så oversettelsen sier her ikke det samme som originalen.

Strofe 4 begynner med en lang frase i instrumental, тем холодным сном (tem kholodnym snom – (med) den kalde søvn), fulgt av et substantiv i genitiv, могилы (mogily – grav(ens)). Jeg stokker om på ordene, og setter graven først, for å få genitiven inn der, «gravens kalde søvn». навеки (naveki) og навек (navek) betyr «for alltid», og vendingen Я б желал (ja b zjelal) eller Я б хотел (ja b khotel) er standard for «jeg skulle ønske». Verbet заснуть (zasnut) betyr å sovne, elegant satt sammen av forstavelsen за- (za- – at noe setter i gang, begynner) og снуть (snut – sove), slik mange, mange russiske verb er konstruert. Linje to skulle dermed bli at han skulle ønske å sovne slik (так – tak)  for evig. Чтоб(ы) (sjtob(y) – for å, slik at) blir kanskje best oversatt med engelsk, in order to, det er ordet man bruker for å binde sammen leddsetninger der man gjør en ting, og hvorfor man gjør det. Дремать (dremat) er å blunde, halvsove, døse, dorme og sånt noe, det som skal dorme er livets krefter (жизни силы – zjizni sily), i flertall, og stedet de skal gjøre det er i brystet (в груди – v grudi). Дыша (dysja) er gerundium eller adverbialpartisipp av дышать (dysjat – å puste, ånde), det nærmeste vi kommer på norsk er «pustende», men setningen må av og til omskrives for å gjøre verbet aktivt. Her, i diktet, går det imidlertid fint: det er brystet som hever seg stille pustende. Så det er slik at han skulle ønske han kunne sovne, for evig, slik at livskreftene fikk hvile i brystet hans, og brystet fikk heve seg stille i rolig pust. Siden dette er et ønske han har, indikerer han nok at de veldige livskreftene han har, er noe som plager ham, og at pusten hans går urolig og anstrengt. Ønsket henger sammen med avslutningen av strofe 3, der han ønsker å glemme seg selv og sovne, og med starten på strofe 4, der det er tatt med en linje om at det ikke er med gravens kalde søvn. Slik jeg leser det, er det at han ønsker denne roen og søvnen, men han vil også si at han ikke ønsker døden og graven. Dette er dog litt motsetningsfylt, i og med at det som ellers står minner en del om en dødslengsel, og at han kort etter møter døden på en måte som kunne vært unngått.

Strofe 5 har et verb i gerundium igjen, лелея (leleja – «kjælende for», «pleiende», «nærende»), dette er enda litt vanskeligere enn det forrige, siden det er et tranisivt verb, og «objektet» (det subjektet kjæler for) står i linjen under. Med det er ikke noe ordentlig objekt, for det starter med en preposisjon, про (pro – om). Og den linjen er klar: Om kjærligheten sang meg en søt stemme. Jeg har modifisert linje 1 ganske grovt for å få noe som i det hele tatt er mulig på norsk. Jeg har satt verbet i aktiv fortid, «kjælte», og jeg har lagt til et «med meg» som ikke står i originalen (derfor har jeg satt det i parentes). Всю ночь, весь день (vsiu notsj, ves djen) er direkte oversatt «hele natten, hele dagen», formen er forskjellig fordi ночь (notsj – natt) er hunkjønn, день (djen – dag) er hankjønn. Dette er vanlig akkusativ. Мой слух er hørselen min. Merk at зеленея (zeleneja – «grønnende, blivende grønn») ikke er adjektivet grønn, men gerundium av verbet зеленеть (zelenet – å grønnes, bli grønn). Мной (mnoj – «med meg») er instrumentalformen av 1. person entall, mens standard for verbet надо (nado – trenge) er dativformen, мне (mnje – «til/for meg»). Igjen skal Чтоб(ы) (sjtob(y) – for å, slik at) binde sammen en handling og en begrunnelse, her er den foranstilt – «for evig å grønnes» (чтоб вечно зеленея – sjtob vestjno zeleneja) – med handlingen i linje 4. Den er mystiske: En mørk eik bøyde seg og bråkte (Тёмный дуб склонялся и шумел – Tomnyj dub sklonjalsja i sjumel). Verbet шуметь (sjumet – larme, bråke, støye, m.m) er avledet av substantivet шум (sjum – larm, bråk, støy, osv.), et ord som dekker alt som lager lyd, alt som støyer. Det er vanskelig å få til forbindelsen skikkelig, og å skjønne hva det er Lermontov egentlig vil ha sagt. Men starten på strofen fortsetter fra den forrige, med å beskrive søvnen han skulle ønske seg, og hva den kunne gjøre med ham. Dette er drømmen, lengselen. Så kommer de litt merkelige to sistestrofene, som kanskje er litt ekstra merkelige for én som ikke har russisk som morsmål, men det å bli grønne er noe plantene gjør om våret, og den mørke eika ber om å være symbol på noe. Det kan være på Lermontov selv, på livet, eller på noe han har problemer med og som plager ham. Det er når denne tingen bøyer seg, kneler, og lager lyd i denne bevegelsen, det er da dikter-jeg’et kan bli grønn og levende, sånn som plantene blir om våren. Her er jeg imidlertid åpen for andre forklaringer, jeg vil ikke garantere at jeg har fått det riktig.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

кремнистый 1. (каменистый) steinet 2. перен. jernhard, ubøyelig
блестит – > блестеть нсв 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
внемлет – gammel form  -> внимает – 3. pers entall  ->  внимать уст. Поэт  Lytte til

торжественный høytidelig
сияньи (eg. сиянии) – lokativ, entall ->  сиянье el. сияние 1. (яркий свет) skinn, glans; также перен. stråleglans (ореол); glorie перен. 2. (счастливое выражение лица. глаз) ≈ strålende blikk

ничуть ikke det minste, ikke det spor, slett ikke
прошлого -> прошлое fortid
забыться 1. (задрежать) døse av, duppe (av), dorme 2. (отвлечься от действительности) falle i staver; drømme seg bort 3. (перейти границы дозволенного) glemme (seg) 4. (стереться на памяти) bli glemt, gå i glemmeboken

могилы – genitiv, entall -> могила 1. grav 2. разг. в знач. сказ. (плохо, опасно) для него это могила dette tar knekken på ham 3. разг. в знач. сказ могила! (я булу молчать) ≈ jeg skal være taus som i graven
вздымалась – fortid, hunkjønn -> вздыматься stige i været; virvle seg opp (о пыли т т.п.); heve seg (о груди); tårne seg opp, kneise, rage (opp) (выситься)

лелея – gerundium (adverbialpartisipp) -> лелеять нсв В 1. св вз- (нежить) kjæle for 2. (любовно оберегать) verne om, pleie 3. св вз- (мечту и т.п.) nære

Kommentar til diktet

Det har en merkelig virkning på meg dette diktet. Det er noe med den rolige og fredelige og harmoniske starten, som møter sin kontrast i spørsmålet «Hva er det som gjør meg så vondt». Det er mektig vakkert, en som skuer verdens skjønnhet, men likevel ikke klarer å glede seg over den. Diktet blir kanskje litt vanskelig og innesluttet mot slutten, der dikteren uttrykker drømmer og lengsler det ikke er fullt så lett å kjenne seg igjen i. Men det ødelegger ikke virkningen av et mektig dikt, der poeten plasserer seg selv på en øde og vanlig vei, der han undrer seg over stjernehimmelen og den fantastiske jorden, og ser på seg selv, som ikke har det noe bra midt i alt dette underbare. Så hvordan skal han komme seg vekk i fra det? Hvordan skal han unnslippe det som plager ham? Dødslengselen skinner litt i gjennom, vil jeg si, det er vanskelig å lese den evige søvnen på en annen måte, men han skriver selv at det er ikke den kalde søvnen i graven han ønsker. Det er noe annet, og det er i forsøket på å forklare det, diktet blir vanskelig. Sånn er det i alle fall for meg.

Min gjendiktning

Diktene til Lermontov viser seg notorisk vanskelige å gjendikte. De virker så enkle og greie i originalen, men nettopp det gjør dem umulige å få over i god norsk. Så her er som alltid med Lermonto gjort noen kompromiss. Noen rim er halvrim, versefoten følger ikke originalen, og innholdet er tilpasset for å få det til på et vis.

Jeg går alene ut på veien

Jeg går på min vei alene ut;
Gjennom tåken glinser gater;
Natten er stille. Lytter til Gud,
Den ene stjerne med den andre prater.

Himmelen er høy og underlig!
Jorden sover mørkeblå…
Hva er for meg så vondt og vanskelig?
Venter jeg vel noe? Er det noe å få?

Alt venter jeg av livet ikke noe
Og det er ingenting jeg synes er synd
Jeg søker frihet og  indre ro!
Jeg vil glemme alt og døse inn!

Men ikke den kalde søvnen i graven…
Jeg skulle ønske for alltid jeg sovne ville,
Slik at i kreftene døset i maven,
Slik at pustende hevet seg brystet stille;

Slik at min hørsel kjælende dag og natt,
Om kjærligheten meg en søt stemme sang,
Det trengs meg for evig å grønnes at
En mørk eik bøyde seg og laget larm.

ES2018

*

Kommentar om posten

Denne posten fikk sin oppussing i januar 2018. Den er nesten ikke til å kjenne igjen fra sånn den var først, da den inneholdt en uferdig oversettelse og noen sporadiske kommentarer. Nå skal det bli skikkelig.

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.