Es ist alles Eitel (Det er alt forfengelig), av Andreas Gryphius

Tysk barokk! Det er hva vi med glede og forgjengelighet kaster oss inn i i dag, med et barokk dikt av den største tyske barokke dikteren, Andreas Gryphius (1616-1664). Se på de leveårene. Det faller godt sammen med årene for 30 års krigen, den tidens verdenskrig, som varte fra 1618 til 1648, og så grusomheter man ikke hadde vært vant med selv en tid der grusomheter var vanlig. Krigen begynte som en konflikt mellom katolikker og protestanter, i Praha, men utviklet seg til å bli en slags krig alle mot alle, eller i hvert fall der allianser var skiftende, og det ikke var lett å vite hvem man skulle stole på.

I religiøse spørsmål stod mye på spill. Det var snakk om sjelens frelse. Og når den ene trosretningen ledet til evig liv i Guds rike, den andre til evig fortapelse i djevelens vold, så er det uhyre viktig å velge riktig for å komme til riktig sted etter et pinefullt opphold på jorden. I norsk og dansk, og til dels svensk barokk diktning, så er ikke dette spørsmålet så brennende, vi var nå en gang protestanter, og betvilte ikke at dette var den sanne vei til himmelrik, men vi skrev allikevel tunge dikt om sjelens kvaler og jordens syndige fristelser.

Andreas Gryphius hadde et liv som var han forhåndsdisponert til dette. Her er først forfatterbiografien, så diktet i original og modernisert form, så min oversettelse, gjennomgang og kommentarer. Til slutt er det en liten gjendiktning, og så er det alt servert, en barokk påminning om alle tings forgjengelighet!

Andreas Gryphius

Andreas Gryphius (1616-1664(: Bilde fra Wikipedia

Jeg koster på meg et bilde av dikteren, hentet fra Wikipedia, sjeldent til meg å være. Det gir den rette strenghet og stemning til diktene han skrev, sånn så han altså ut, tegnet i kobberstikk av Philip Kilian.

Navnet hans er latinisert. Egentlig het han Andreas Greif, og ble født i Glogau, eller Głogów, i dagens Polen. De første leveårene var tøffe, så døm ham ikke for hardt for hans strenghet og pessimistiske holdning til livet, de er et resultat av livet han levde og prøvelsene han ble utsatt for. Faren døde fa Gryphius var 5 år gammel, i 1621, og moren døde 7 år senere av tuberkolose, sykdommen du dør så vondt og langsomt av. Tæring, kaltes det, du tæres bort, lungene smuldrer bort.

Kort etter det igjen begynte tvangskatolifiseringen i Polen, som Gryphius og hans stefar, læreren Michael Eder, ble utsatt for, og familien måtte flykte. Unge Gryphius ble i denne perioden av tumulter plassert i flere forskjellige skoler, og fikk også undervisning av sin far, og han utmerket seg som en dyktig elev, han var mottagelig for læren, og kunne formidle det videre.

Fart i sakene ble det da han kom til Danzig, dagens Gdansk, en forfriskende storby sammenlignet med forholdene i provinsbyene i Schlesien, hvor han var vokst opp. I 1637 satte han av gårde på en sjøreise til Leiden, i Holland, og det berømte universitetet der. Ennå er han ikke mer enn 21 år, men han har allerede utmerket seg med flere tekster, og også kommet i myndighetenes søkelys for teksten Fewrige Freystad, «ildfulle Freystadt», om brannen i byen Freystadt styresmaktene i følge Gryphius ikke helt helhjertet var med i kampen om å slokke.

Etter dette hadde Gryphius forholdsvis gode år, men kunne likevel få seg til å skrive dikt som dette.

Es ist alles Eitel

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Was itzund prächtig blüht / sol bald zutretten werden.
Was itzt so pocht vnd trotzt ist morgen Asch vnd Bein /
Nichts ist / das ewig sey / kein Ertz / kein Marmorstein.
Itzt lacht das Glück vns an / bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Thaten Ruhm muß wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit / der leichte Mensch bestehn?
Ach! was ist alles diß / was wir vor köstlich achten /

Als schlechte Nichtigkeit / als Schatten / Staub vnd Wind;
Als eine Wiesen-Blum / die man nicht wider find’t.
Noch wil was ewig ist kein einig Mensch betrachten!

1637

Es ist alles Eitel

Du siehst, wohin du siehst, nur Eitelkeit auf Erden.
Was dieser heute baut, reißt jener morgen ein:
Wo jetzt noch Städte stehn, wird eine Wiese sein,
Auf der ein Schäferskind wird spielen mit den Herden.

Was jetzt noch prächtig blüht, soll bald zertreten werden.
Was jetzt so pocht und trotzt, ist morgen Asch’ und Bein,
Nichts ist, das ewig sei, kein Erz, kein Marmorstein.
Jetzt lacht das Glück uns an, bald donnern die Beschwerden.

Der hohen Taten Ruhm muss wie ein Traum vergehn.
Soll denn das Spiel der Zeit, der leichte Mensch, bestehn?
Ach! Was ist alles dies, was wir für köstlich achten,

Als schlechte Nichtigkeit, als Schatten, Staub und Wind;
Als eine Wiesenblum’, die man nicht wieder find’t.
Noch will, was ewig ist, kein einzig Mensch betrachten!

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, bare forfengelighet på jorden
Hva disse i dag bygger, rives den morgen opp,
Hvor nå ennå byer står, vil en gang være enger,
Hvor en gjeterunge leker med flokken.

Hva nå ennå prektig blomstrer, skal snart bli tråkket ned
Hva nå som pukker og trosser, er i morgen aske og bein,
Det er ikke noe som er evig, ingen marmorstein
Nå ler lykken til oss, snart tordner plagene.

De høye gjerningers ry må forgå som en drøm,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, som vi kostelig akter,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som en engblomst, som man ikke finner igjen.
Ennå vil, hva evig er, ikke et eneste menneske betrakte!

Språk, form og innhold

Formen er en sonette, men den er ureglementert med seks takter i stedet for 5. Dette hører barokken til, det skal være litt overlesset (det skal ikke det, også i barokken skal sonetten bestå av fem jamber, Gryphius bryter reglene!). Versefoten er jambisk, lett-tung, som det skal være, men altså seks føtter i stedet for fem.

Oppsettet er 4 + 4 + 3 + 3, italiensk modell, med 8 verselinjer først, så en vending, volta, og de 6 siste i en annen stemning. Det er ulikt det britiske mønsteret, gjort uhyre kjent av Shakespeare, med 4 + 4 + 4 + 2, altså 12 linjer med oppsettet av 3 x 4, med variasjoner over et tema, og så en vittig (wit – ikke morsom, skarp, smart, vettug) konklusjon til slutt.

Rimmønsteret et er AbbA AbbA ccD eeD, et komplisert rimmønster vanskelig å fylle på tysk, men som italienerne benyttet flittig i sitt rimrike, melodiøse språk. Rimmønsteret i de 8 første strofene er i dette mønsteret fast, alltid omsluttende rim, og samme rim i begge kvartettene, men hvordan oppsettet er i de to tersettene til slutt, varierer. Her er det altså 9 og 10, 11 og 14, og 12 og 13 som rimer. Stor bokstav betyr trykklett utgang på linjen, liten bokstav er trykktung siste stavelse.

Du sihst / wohin du sihst nur Eitelkeit auff Erden.
Was dieser heute baut / reist jener morgen ein:
Wo itzund Städte stehn / wird eine Wiesen seyn /
Auff der ein Schäfers-Kind wird spielen mit den Herden.

Andreas Gryphius: Es ist alles Eitel (trykkfordeling, første strofe)

Merk at verselinjene er overlesset med 6 stavelser, 6 takter, formen til det gamle heksameteret (heksa betyr seks). I klassisk tid besto heksameteret som oftest av daktyler, en tung stavelse fulgt av to lette (opprinnelig en lang stavelse fulgt av to korte). Her er det jamber, en tung stavelse fulgt av en lett. Det klassiske heksameteret delte også opp verselinjen med en cesur i tredje fot, cesur oversettes best med «snitt», et kutt, det er en markant pause der. I diktet til Gryphius er det helt gjennomført, alle linjene kan deles i to, med skifte i betydningsinnhold rett etter tredje trykksterke stavelse, midt inne i tredje takt. Få norske og skandinaviske poeter har helt fått til denne måten å markere cesur på, men tyskerne har skjønt det, allerede Andreas Gryphius.

Disse tekstene har jeg fra tysk Wikipedia. Den tyske moderniseringen er standard, så jeg forholder meg til den.

Det er litt tekniske vanskeligheter i oversttelsen. Linje 2 i første kvartett har meningen hva man i dag bygger, river man en annen dag opp igjen.

I andre strofe er det uvanlig sånn diktet bruker ordene pochen og trotzen, pochen er samme ord som det norske «pukke», i betydningen «pukke på sin rett». Trotzen er «trosse». Begge er transitive på norsk, man forventer at man skal pukke på noe, eller trosse noe, her er det bare sagt ut i luften: hva som nå pukker og trosser, er i morgen aske og bein. Det er altså det levende menneske, som råtner etter døden.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

die Eitelkeit innbilskhet, tomhet, forfengelighet
einreißen (st. itr. tr.) 1. rive opp, rive en flenge, revne i. 2. gripe om seg, spre seg. 3. rive ned, rasere, rives (gå) i stykker.
jener jene, jenes (determinativ) han, hun, den/det, den der (førstnevnte).
zerˈtreten (sv. tr.) trampe ned, tråkke på.
pochen (sv. itr.) 1. an, gegen etwas (akk.) pochen banke på, mot noe 2. auf sein Recht pochen pukke på sin rett.
trotzen (sv. itr.) trosse; einer Gefahr trotzen trosse en fare.
Erz das, -es/-e; malm, erts.
Beschwerde die, -/-n; besvær(lighet), bryderi; plage; reklamasjon; (jus) klage(mål);
Tat die, -/-en; gjerning, handling
Ruhm der, -(e)s/; berømmelse, ære, ry.
achten (sv. tr.) akte, respektere, ære; bry seg om, ta hensyn til; anse; passe på
Wiesenblume die, -/-n; engblomst
betrachten (sv. tr.) betrakte, se på; betrachten als anse for, betrakte som

Kommentar

Det er evige motiv Gryphius skriver om her. Tanken om at alt storslått og vakkert man ser rundt seg, en gang skal forvitre og bli til ingenting, slik alle levende mennesker en gang skal dø og smuldre bort – den tanken er tenkt og uttrykt mange, mange ganger. Her på bloggen er det gjengitt som et tema i flere av Shakespeares sonetter, der tiden ofte er en uovervinnelig fiende, som går og går og går og går og visker ut alt. Hos Shakespeare er det imidlertid renessanse, der er det både et håp og en kamp om å skape noe vedvarende og evig, og Shakespeare insisterer på å gjøre det gjennom sonettene sine, og minnet om den skjønne ungdom han skildrer i dem.

Hos Gryphius er det ikke noe sånt håp, og ingen kamp. Dette er barokken. Forgjengeligheten er premisset. Det er helt fåfengt å kjempe mot den. Det eneste å håpe på er Guds frelse, og noe evig, varig etter døden. I diktet til Gryphius er det ikke noe spor av det heller. Der er det eneste hintet, at ikke noe menneske har sett det evige. Først når døden inntreffer, og man slutter å være menneske, kan det evige komme.

Min gjendiktning

Sonetter er alltid vanskelige å gjendikte, strenge i formen og fulle av rim som de er, her er mitt forsøk for denne. Rimene, jambene og antall takter har jeg fått til, men cesuren har jeg ignorert. Den tredje takten blir fullført før komma, og nytt betydningsinnhold. Ingen pause midt i takten, med andre ord, ingen ordentlig cesur. Eller for å si det mer presis: Gryphius har mannlig cesur, pause etter trykktung stavelse, jeg har kvinnelig, pause etter trykklett.

Jeg må for en sjelden gangs skyld bruke et arkaisk ord, et ord ute av bruk, herd for skulder, sekken over skulderen. Det må med for å få formen til å gå opp med rim i 1, 5, 6 og 8 linje, som det må være. Alternativ kunne være på jorden – med moren – historien – gir torden, men det er fint også å få samme klang som i originalen, rim med -erden. Så derfor – slik.

Alt er forgjengelig

Du ser, hvor hen du ser, forfengelighet i verden
Hva disse dager bygges, vil marken ligge rein,
Hvor ennå byer finnes, blir eng og gress og grein
Hvor gjetergutten leker, med sekken over herden.

Hva står i prektig blomst, blir tråkket ned på ferden
Hva nå er heftig tross, er morgen ask’ og bein,
Ei er, her noe evig, ingen marmorstein
Nå smiler lykken til oss, snart hamrer oss besværen.

De høye gjerningers ry må som en drøm forgå,
Skal så tidens spill, det lette menneske, bestå?
Akk! Hva er alt dette, vi kostelig vil akte,

Som dårlig intethet, som skygger, støv og vind;
Som engens blomst, man ei igjen kan finn’.
Hva evig er, ei ennå vil, etmenneske betrakte!

ES2020

Sonett 106, av William Shakespeare – When in the chronicle of wasted time

Dagens sonettene er en av de vakreste, og en av de ukjente vakreste. Den bruker et motiv Shakespeare bruker ofte, og alltid med stor virkning, nemlig forholdet mellom skjønnheten dikteren skriver om og den skjønnheten han forsøker å beskrive. Eller skjønnheten i diktet, og skjønnheten i verden. Sonett 17 og sonett 55 er to eksempler, nr. 17 er en av de jeg har lært utenat, med en av de vakreste kvadruplene i samlingen, og verdenslitteraturen:

If I could write the beauty of your eyes,
And in fresh numbers number all your graces,
The age to come would say ‘This poet lies;
Such heavenly touches ne’er touch’d earthly faces.’

Nr. 55 er den berømte som begynner Not marble, nor the gilded monuments, der poeten selvbevisst og kraftfullt skriver at skjønnheten vil overleve både marmor og gylne monumenter, og leve videre i disse versene. Den sonetten slutter slik:

So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Sonett 106, som vi skal ta for oss i dag, behandler temaet og motivet på en annen måte. Poeten ser ikke for seg en fjern fremtid, der den elskedes ungdoms skjønnhet vil være tapt for verden, men være bevart på en måte i beskrivelsen av ham i sonettene. Den fremtidige verden vil kunne se ham for seg, vil kunne forstå at dette må ha vært en stor skjønnhet, men vil aldri kunne se ham riktig som han var. Her i nr 106 er det gjort motsatt. Poeten går tilbake til fortiden, der dikterne og krønikeforfatterne malte bilder av skjønne damer og tapre riddere, mesterlig beskrevet, men uten at poeten kan gå med på at objektet for beskrivelsene fortjente de mesterlige ordene. Det gjør bare den skjønne ungdommen han skriver om.

 

Sonett 106

 

When in the chronicle of wasted time

I see descriptions of the fairest wights,

And beauty making beautiful old rhyme,

In praise of ladies dead and lovely knights,

Then, in the blazon of sweet beauty’s best,

Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow,

I see their antique pen would have express’d

Even such a beauty as you master now.

So all their praises are but prophecies

Of this our time, all you prefiguring;

And for they looked but with divining eyes,

They had not skill enough your worth to sing:

For we, which now behold these present days,

Have eyes to wonder, but lack tongues to praise.

Sonnet 106

 

Når jeg i de tapte tiders krøniker

ser beskrivelser av de vakreste menn og kvinner

Og skjønnheten lager skjønne gamle rim

Til døde damers og ridderes pris

Da, i blasoneringen av søte skjønnheters beste

Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn

Jeg ser den gamle penn ville ha uttrykket

Til og med en sånn skjønnhet som din mester nå

Så alle deres priser er som profetier

Av denne vår tid, alt du refererte

Og for de så bare guddommeliggjørende øyne

De hadde ikke evner nok til å synge din verdi

For vi, som nå ser disse vår tids dager

Har øyne til å beundre, mangler språk til å prise.

 

Språket og oversettelsen

Som vanlig er kildene jeg bruker nettsiden Shakespeare sonnets og boken The Oxford Shakespeare – Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow, utgave fra 2002.

Vendingen chronicle of wasted time («krøniker fra en tapt tid», eller «krøniker fra bortkastet tid») i starten byr på litt problemer. En krønike er opprinnelig en kronologisk historiefremstilling fra middelalderen, tilsvarende fra antikken ble kalt «annaler» (annals, på engelsk). Wasted time kan imidlertid bety enten «tapt tid», tid som er forbi, eller «bortkastet tid», tid som ikke ble utnyttet, eller det kan være en kombinasjon av de to («tid som er forbi og som ikke ble utnyttet»). Oxford-utgaven foreslår også at det kan være en personifisering av tiden (time), og at waste blir et attributt (attenuated, skinny Time, «svekkede, magre Tid»). Nettsiden Shakespeaare sonnets skriver at ordet wigh (vette, overnaturlig skapning) var arkaisk allerede på Shakespeares tid, og at fairest wighs trygt kan oversettes med «vakreste menn og kvinner.» Med vendingen beauty making beautiful old rhyme menes at skjønnheten (i verden) stimulerer til å skrive skjønne vers (i bøker, krøniker, altså i tekst). Gamle krøniker var gjerne skrevet på rim, eller i verseform.

For ordet blason (blasonering), sjekk gloselisten, og søk eventuelt videre selv på nettet for ytterligere forklaringer. Blazon of sweet beauty’s best er den heraldiske beskrivelsen av det skjønneste av alle ting, måten å beskrive det skjønneste skjønne på. Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow («Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn») er eksempler på dette skjønneste av skjønnheter, hvordan hver del av den beskrives, eller hver kroppsdel av det skjønneste menneske. Med the antiq pen (den gamle pennen) menes redskapet disse gamle mesterne skrev med, hadde de vært i live nå, slik at de kunne sett den skjønnheten sonettforfatteren skriver om, så ville de ha uttrykt (would have expressed) til og med en slik skjønnhet som har nå (as you master nå). Master er her «å ha herredømme over», eller «ha i sin besittelse».

Linje 9 og 10 betyr at alle skildringene av skjønnheter i tidligere tider egentlig var et varsel om den skjønnheten som skal finnes nå, og som sonettforfatteren skriver om. Ordet prefigure (forvarsle) har bibelske dimmensjoner, skriver Oxford Shakespeare, det gamle testamentet varsler om (prefigure) hva som skal komme (eller bli fullendt) i det nye. Slik «varsler» også de skjønne beskrivelsene til de gamle mesterne om den skjønnheten som nå er materialisert i den skjønne ungdom sonetten er skrevet til. De guddommelige øyne (divining eyes) i linje 11 er øynene som var i stand til å se den kommende skjønnheten, selv om de ikke unne se ham i live. Interesserte vil sikkert ha fått med seg andre steder at originalen, det vil si quarto fra 1609, har still enough (fremdeles nok), og ikke skill enough (evner nok), i linje 12. Det blir ennå diskutert hva som er riktig, fasiten er tapt. Meningen er at siden de ikke kunne se skjønnheten de skrev om, ettersom han ennå ikke fantes, så hadde de heller ikke evnene til å beskrive ham skikkelig.

Konklusjonen i de to siste linjene er at vi som har øynene til å se skjønnheten som han er, mangler evnene (eller språket) til å beskrive det. Så vi kan beundre (wonder) skjønnheten, men vi kan ikke beskrive ham. På engelsk – som i flere språk – kan tongue bety både tunge, og språk.

Gloser

wigh vette (fellesbetegnelse for alle overnaturlige skapninger – wikiepedia, neppe helt dekkende)

blason blasonering (metode for å beskrive våpenskjold – wikiepedia). Jeg tar også med forklaringen i Oxford Shakespeare:

blazon a formal catalogue of the elements
of a lady’s beauty, as in a heraldic
description, which became one of the
standard elements in sonnet sequences in
the 1590s.

prefigure «prefigurere, varsle, forvarsle» (mine forslag), å foreslå, indikere eller presentere på forhånd noe som senere skal komme. Jeg tar med forklaring på engelsk fra free dictonary:
1. To suggest, indicate, or represent by an antecedent form or model; presage or foreshadow: The paintings of PaulCézanne prefigured the rise of cubism in the early 1900s.
2. Archaic To imagine in advance.

 

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker her et klassisk grep for å beskrive skjønnheten til ungdommen han skriver til. I stedet for å beskrive den direkte, så beskriver han hvor umulig det er å beskrive den. Også Dante brukte dette grepet i sin guddommelige kommedie, der han skal beskrive paradis. Vanlige ord blir tomme i møte med det. Shakespeare bruker ofte dette grepet, og med stort mesterskap og stor kraft. I denne sonetten forestiller han seg de store forfatterne og poetene fra tidligere tider, og legger store kvaliteter i deres skrivemåte, de var de gamle mesterne. De beskrev noe virkelig skjønt. Men han vil ikke gå med på at en slik skjønnhet som de beskrev kunne finnes, han mener ordene var vakrere enn objektet de skrev om. Først nå, i vår tid, er det kommet en skjønnhet som gjør ordene verdige. Da dukker imidlertid problemet opp at de gamle mesterne ikke kunne se denne skjønnheten, de kunne bare forestille seg den. Dermed kunne heller ikke deres beskrivelser yte denne skjønnheten rettferdighet. De samtidige, som lever med den, mangler språkbegavelsen til å beskrive det de ser. Så de kan bare beundre skjønnheten, ikke beskrive den fullt og rettferdig.

Med det blir vi etterlatt et inntrykk om en skjønnhet som går utenom alle ord og forsøk på beskrivelse. Det er nok kanskje med et glimt i øyet Shakespeare skriver dette, ettersom han kanskje selv var klar over at han langt overgikk de gamle mesterne, og at nettopp hans tekster beskriver akkurat en slik stor og guddommelig skjønnhet som han skriver de gamle mesterne skrev om. Shakespeare gjør det bare bedre.

Slik er Shakespeares tekster lag på lag med fortettet mening. Det er mesterlig kjærlighetsdiktning, beskrivelse av skjønnhet som overgår det meste, samtidig som han utmerket er klar over at det likevel bare er ord, og det ikke er slik at den skjønnheten som ble beskrevet, nødvendigvis er den skjønnhet som var. Det er imidlertid heller ikke poenget med kjærlighetsdiktning, der nettopp den skjønne man elsker skal bevares og beskrives i skjønn diktning, slik Shakespeare har gjort.