Sonett 101, av William Shakespeare – O truant Muse what shall be thy amends

Godt nytt år!

Store deler av høsten fikk jeg ikke jobbet så mye med denne bloggen. Sånn vil det nok også bli fremover. Men noen ganger dukker det opp noen timer med inspirasjon og anledning, og da tar jeg fatt, og forsøker å hente inn det tapte. Jeg ser jeg er minst tre sonetter av Shakespeare på etterskudd, i tillegg til at mange av dem sikkert ikke er oversatt og kommentert skikkelig. Jeg legger også denne ut uferdig, men vil bruke litt av kvelden på å forbedre den.

Sonett 101

O truant Muse what shall be thy amends
For thy neglect of truth in beauty dyed?
Both truth and beauty on my love depends;
So dost thou too, and therein dignified.
Make answer Muse: wilt thou not haply say,
‘Truth needs no colour, with his colour fixed;
Beauty no pencil, beauty’s truth to lay;
But best is best, if never intermixed’?
Because he needs no praise, wilt thou be dumb?
Excuse not silence so, for’t lies in thee
To make him much outlive a gilded tomb
And to be praised of ages yet to be.
Then do thy office, Muse; I teach thee how
To make him seem, long hence, as he shows now.

Min oversettelse

Sonett 101

O, skulkende Muse, hva skal til for å forbedre deg
For din nektelse av sannhet i skjønnhet død
Både sannhet og skjønnhet avhenger av min kjærlighet
Det samme gjør du, og i det er du verdig
Gi et svar, Muse: vil du ikke kanskje si,
Sannhet trenger ingen farge, med hans farge fiksert
Skjønnhet ingen penn, for å legge skjønnhets sannhet
Men det beste er best, når det ikke er blandet sammen?
Fordi han trenger ingen pris, vilje til å være dum?
Tilgi ikke stillhet sånn, for det ligger i deg
Å gjøre ham mye å leve lenger enn en gyllen grav
Og bli priset av tider ennå å komme
Så gjør din plikt, Muse; jeg skal lære deg hvordan
Å få ham til å se ut også lenge herfra som han viser seg nå.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og ikke sjekket nøye opp.

Kommentar til sonetten

Jeg er på etterskudd, og legger ut for å komme ajour. Så kan jeg heller lage postene skikkelige siden, om jeg får tid.

Sonett 100, av William Shakespeare – Where art thou Muse that thou forget’st so long,

Sonett nummer 100 blir også postet på etterskudd, og ikke gjennomarbeidet.

Sonett 100

Where art thou Muse that thou forget’st so long,
To speak of that which gives thee all thy might?
Spend’st thou thy fury on some worthless song,
Darkening thy power to lend base subjects light?
Return forgetful Muse, and straight redeem,
In gentle numbers time so idly spent;
Sing to the ear that doth thy lays esteem
And gives thy pen both skill and argument.
Rise, resty Muse, my love’s sweet face survey,
If Time have any wrinkle graven there;
If any, be a satire to decay,
And make time’s spoils despised every where.
Give my love fame faster than Time wastes life,
So thou prevent’st his scythe and crooked knife.

Sonett 100

Hvor er du, Muse, du som glemmer så lenge
Å snakke om hva som gir deg all makt?
Bruker du ditt sinne på en verdiløs sang,
Formørker din makt ved å låne lave tema lys?
Vend tilbake, glemsomme Muse, og gjør straks godt igjen
I milde talle tid så dovent tilbrakt
Syng til øret som verdsetter din ligging
Og gir din penn både dyktighet og argumenter
Reis deg, hvilsomme Muse, eksaminer min kjærestes søte ansikt
Om tiden har gravert inn noen rynker der
Om noen, bli så en satyr til å ta det ned
Og gjør at tiden ødelegger det foraktfulle overalt
Gi min elskede berømmelse raskere enn tiden sløser bort liv
For å unngå hans ljå og krumme kniv.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjort skikkelig.

Et opplagt problem er ordet lays i linje 7, som er lett å forstå på engelsk, men vanskelig å få over til norsk.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se skikkelig på den.

Sonett 99, av William Shakespeare – The forward violet thus did I chide

Jeg har kommet litt på etterskudd igjen på bloggen, og tilbakeposter dette innlegget.

Sonnet 99

The forward violet thus did I chide:
Sweet thief, whence didst thou steal thy sweet that smells,
If not from my love’s breath? The purple pride
Which on thy soft cheek for complexion dwells
In my love’s veins thou hast too grossly dy’d.
The lily I condemned for thy hand,
And buds of marjoram had stol’n thy hair;
The roses fearfully on thorns did stand,
One blushing shame, another white despair;
A third, nor red nor white, had stol’n of both,
And to his robbery had annex’d thy breath;
But, for his theft, in pride of all his growth
A vengeful canker eat him up to death.
More flowers I noted, yet I none could see,
But sweet, or colour it had stol’n from thee.

Sonett 99

Den fremtidige fiol hånet jeg
Søte tyv, hvor stjal du det søte som lukter
Hvis ikke fra min elskedes pust? Din purpurstolthet
Som på ditt myke kinn hviler som ansiktsfarge
I min kjærestes årer du har for stort dødd
Liljen som jeg fordømt for din hånd
Og skudd av marjoram hadde stjålet ditt hår
Rosene fryktsomt på torner stod
En blussende skam, en annen hvit fortvilelse
En tredje, verken rød eller hvit, hadde stjålet av begge
Og til hans ran hadde anektert din pust
Men, for hans tyveri, i stolthet over all hans vekst
En hevnfull råte eter ham til døde
Flere blomster la jeg merke til, men jeg kunne ingen se
Men søte, av farge, det hadde stjålet fra deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjennomarbeidet.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se nøye på den.

Sonett 98, av William Shakespeare – From you have I been absent in the spring

Dette er sonett 98. Den fortsetter der den forrige slapp.

Sonnet 98

From you have I been absent in the spring,
When proud-pied April, dress’d in all his trim,
Hath put a spirit of youth in every thing,
That heavy Saturn laughed and leapt with him.
Yet nor the lays of birds, nor the sweet smell
Of different flowers in odour and in hue,
Could make me any summer’s story tell,
Or from their proud lap pluck them where they grew:
Nor did I wonder at the lily’s white,
Nor praise the deep vermilion in the rose;
They were but sweet, but figures of delight,
Drawn after you, you pattern of all those.
Yet seemed it winter still, and you away,
As with your shadow I with these did play.

Min oversettelse

Fra deg har jeg vært borte om høsten
Når stolte April, er kledd i all sin trim,
Har satt en ungdoms ånd i alle ting
Som tunge Saturn lo og hoppet med ham.
Likevel verken fuglenes sang, eller den søte lukt
Av forskjellige blomster i duft og kulør
Kan gjøre meg enhver sommers historie å bety noe
Eller fra deres stolte bane plukke dem der de grodde
Heller ikke fant jeg under i liljens hvite
Eller priset den Cinnoberrøde fargen i rosen.
De var riktignok deilige, men figurer glede
Tegnet etter deg, du mønster av alle disse
Likevel ser det ut til å være vinter ennå, og du er borte
Som med din skygge, lekte jeg med disse.

Kommentar til oversettelsen

To leap er «å hoppe veldig», kan man si på norsk, «gjøre et sprang». Lay er en kort, lyrisk eller fortellende tekst ment for å synges, «kvad, sang, ballade». Hue er «farge, kulør»

Oxfords Dictionary of English omtaler vermillion som «a brilliant red pigment made from mercury sulphide (cinnabar)«, eller «et briljant rødt pigment laget av kvikksølv-sulfid (Cinnober)». Det kan også være brukt om skinnende rødt, generelt. Så Shakespeare har her et ord som gir ham «skinnende rødt» i ett, og med den riktige rytmen. Jeg ser dansk Wikipedia har Cinnoberrød om denne fargen, så jeg bruker dette ordet i min oversettelse.

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker virkemidler som han ofte gjør i sonettene sine. Han sammenligner den elskede med det som er vakkert i naturen, og lar naturen bare være en skygge av det. Her trekker han også veksler på Platons idelære, der naturen er skyggene, den elskede idealet.