Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018

Sonett 128, av William Shakespeare – How oft when thou, my music, music play’st,

Sonett 128 er den andre i serien til den Mørke Damen, eller the Dark Lady. Og det er blant Shakespeares mer berømte sonetter, med en sammenligning som går mellom å spille musikk og musikkinstrumenter, og å spille på en måte kjærlighetens musikk med kvinnen som instrumentet. Shakespeare er ganske direkte i flere av sonettene til denne damen, det blir ganske erotisk. Så også her, der han som jeg-et i diktet setter på plass de som snakker fint om ømme fingre og lepper til instrumentene, han vil ha en leppe å kysse på. Det er siste ord i sonetten.

 

Sonnet 128

How oft when thou, my music, music play’st,
Upon that blessed wood whose motion sounds
With thy sweet fingers when thou gently sway’st
The wiry concord that mine ear confounds,
Do I envy those jacks that nimble leap,
To kiss the tender inward of thy hand,
Whilst my poor lips which should that harvest reap,
At the wood’s boldness by thee blushing stand!
To be so tickled, they would change their state
And situation with those dancing chips,
O’er whom thy fingers walk with gentle gait,
Making dead wood more bless’d than living lips.
Since saucy jacks so happy are in this,
Give them thy fingers, me thy lips to kiss.

 

Min oversettelse

Kommer…

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

 

Gloser

 

 

Posten er under arbeid…

Sonett 127, av William Shakespeare – In the old age black was not counted fair,

I dag kommer en sonett jeg har gledet meg lenge til å poste. Det er den der Shakespeare innleder å skrive om den Mørke Dame (The Dark Lady), noe han skal gjøre i resten av sonettene, utenom de to siste. Den svarte skjønnhet er en kvinne, i motsetning til den skjønne ungdom de 126 første sonettene handler om. Der blir skjønnheten og kjærligheten behandlet nokså filosofisk, på en måte platonisk, det er kjærlighet og skjønnhet på det idémessige plan, det er idealene. I sonettene til den svarte skjønnheten kommer lidenskapen inn. Hvem denne kvinnen er blir det spekulert mye i, jeg gjør ikke sånt. For meg holder det at det er en svarthåret skjønnhet, jeg ser henne for meg som en med veldig hvitt ansikt, slik at kontrastene med mørke øyne og øyenbryn blir uimotståelige, jeg leser Shakespeare slik at han på en måte står utenfor verden. Så han dikter på en måte opp en person som skriver sonettene, og som har denne lidenskapen og begjæret for denne vakre kvinnen. Det er min personlige lesing, den gir stort utbytte for meg, og så kan andre lese dem på sin måte, selvfølgelig, som det er og skal være i store og gode dikt. Eller som det heter på bloggen: i helt grei poesi.

De fire første sonettene til den svarthårede, mystiske skjønnheten er ganske sterke i intensitet, kan man si, sterke i begjæret og i lidenskapen. Så følger et par som er litt morsomme og halvville, med harselering og moro med de tre betydningene av ordet Will på engelsk. Det er ordet for vilje, det er kortformen av Shakespeares fornavn, William, og det er slang for penis, snurrebass. Halvville blir nesten et ordspill med dem, de kan kalles ville, det er bare «vill» (eller will) i dem. Men sonettene fra 127 til 130 maner frem en mystisk, skjønn, svarthåret kvinne, og en poet som er besatt av begjær om å få henne. Sonett 127, som vi skal behandle i dag, introduserer denne kvinnen med linjene:

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:

«I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt». Slik blir motivet med den mørke damen introdusert, nesten som en legende,med noe fra «den gamle tid» eller «tid som er over nå». Det blir da lett å tenke at også å ikke regne svart som skjønt er forbi, at nå skal man regne svart som skjønt, og kanskje er til og med denne mystiske, mørkhårede kvinnen årsaken. Resten av sonetten gir imidlertid ikke helt dekning for en slik lesing, den går over i å handle om andre ting.

Temaet i sonetten er hvordan kosmetikk pynter på den naturlige skjønnheten, og den svarte fargen på den mørke kvinnen egner seg til å sørge over dette.

Kanskje er det verd å merke seg at disse sonettene egentlig er skrevet tidlig. Oxford-utgaven av The complete sonnets and poems skriver at to av sonettene finnes i utgivelsen The passionate pilgrim, som kom ut i 1598, og det er ingen forekomster av sjeldne ord Shakespeare brukte senere i forfatterskapet. For egen regning kan jeg ta med at tematikken og meningsfylden i de første 126 sonettene er rikere, de som handler om den mørke damen er enklere skrevet. Her kan man kanskje dra paralleller til teaterstykkene Shakespeare skrev på 1590-tallet, og de han skrev senere. Det er betydelige forskjeller, og de tidlige stykkene hans utmerker seg ikke på noen måte som overgår andre dyktige teaterskribenter. Vi kan imidlertid ikke vite noen ting sikkert, annet enn at sonettene ble utgitt samlet i 1609, og at de to sonettene som var med i The passionate pilgrim må ha vært skrevet før 1598.

 

Sonnet 127

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:
For since each hand hath put on Nature’s power,
Fairing the foul with Art’s false borrowed face,
Sweet beauty hath no name, no holy bower,
But is profaned, if not lives in disgrace.
Therefore my mistress’ eyes are raven black,
Her eyes so suited, and they mourners seem
At such who, not born fair, no beauty lack,
Sland’ring creation with a false esteem:
Yet so they mourn becoming of their woe,
That every tongue says beauty should look so.

Min oversettelse

I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt
I fall den var det, så bar den ikke skjønnhetens navn
Men nå er svart skjønnhetens neste arving
Og skjønnhet baktalt med en bastards skam
For siden hver hånd har lagt til på naturens effekt,
Gjort tosken skjønn med kunstens lånte fjes
Søt skjønnhet har ikke noe navn, ikke noe hellig budoar
Men er profan, hvis ikke lever i vanære
Derfor er min elskerinnes øyne ravnsorte
Hennes øyne passer så, og de ser sørgende ut
For slike som, ikke født skjønne, ikke mangler noen skjønnhet
Baktaler skapelse med falsk aktelse
Likevel sørger de og blir med sin klage
At alle tunger sier skjønnhet skal se sånn ut.

 Min gjendikting

Sonettene til den mørke damen skal jeg forsøke å lage gjendiktninger til. Her er denne:

Det var en tid svart ikke regntes skjønn

Og hvis den var, bar den ei dog dens navn

Men nå er svart skjønnhetens arvesønn.

Skjønnheten baktalt med lausungens skam.

Nå putter man på det naturen har

Gjør tosken skjønn med kunstig falskt lånt fjes.

Søt skjønnhet har ei navn, ei bodoar.

Er profan, eller vil vanæren tes

Så er hennes øye som ravnen sort

Utformet slik de ser ut som i sorg.

Ei født lys, pen, ingen skjønnhet gjemt bort.

Baktal det skapte fra falskhetens torg.

Slik sørger de og blir med sin klage,

At dette er skjønnhet i alle dage.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme med arbeidet før jeg blir avbrutt, foreløpig er å si at dette ikke er gjennomarbeidet. Jeg skriver så fort og godt jeg kan, den tiden jeg har. Det er barnet som forstyrrer meg, og jeg må naturligvis prioritere henne. Når alt er gjort, tar jeg bort disse linjene.

Første linje leker med dobbeltheten i det engelske ordet fair, som kan bety både «lys»og «pen». Successive heir er den formelle betegnelsen for «den neste i arverekkefølgen», noe som gir litt trøbbel i tolkningen når skjønnheten i neste linje er «baktalt med bastardens skam» (slandered with a bastard shame), altså en lausunge. Så svart er den neste i arverekkefølgen – altså legitim, – for så å bli kalt bastard – altså uekte, og illegitim – i neste linje.

Formuleringen each hand hath put on Nature’s power har en slags dobbeltbetydning i at det konkret er pudder og annen sminke som er lagt på en kvinnes ansikt for å gjøre det skjønnere, altså øke dens «effekt», så å si. Linje 6 spiller også på dobbeltbetydningen av ordet fair, altså både å gjøre tosken (foul) «lysere» og «skjønnere». Kosmetikken gjør naturen til noe annet enn det den er, det blir kanskje pent, men det er en falsk skjønnhet.

Gloser

Glosene er slått opp på FreeDictionary, og lett frem videre for ord og oversettelser som ikke har stått tydelig der.

fair 1. lys, blond, skjær 6. pen, fager, skjønn

slander  (verb) baktale

bastard bastard, uekte sønn (eller datter), barn født utenfor ekteskap; lausunge

bower boudir (budoar)(kvinnens private del av et herskapshus, der mannen ikke hadde adgang, på norsk kunne man kanskje si soveværelse eller garderobe)

mourn sørge

esteem aktelse, respekt

*

Kommentar til sonetten

Kommer…