Ja visst gör det ont, av Karin Boye

Det er andre april, vårmånedens andre dag, og tiden for et svensk dikt her på denne poesibloggen. Det vil bli et vårdikt, men ikke som de andre vårdiktene, der våren er lys og fager og løfterik, og verden våkner til liv i forelskelse og sang. I dette diktet gjør våren vondt. Uttrykt gjennom de berømte linjene: Ja visst gör det ont när knoppar brister, eller på norsk: «Ja visst gjør det vondt når knopper brister». Linjen starter diktet som heter Ja visst gör det ont, det er hentet fra samlingen For trädets skuld, og den samlingen kom ut i 1935. Forfatteren er Karin Boye, og dette er hennes beste og mest kjente samling.

Karin Boye (1900-1941) er en mester i å sette sammen ord og linjer som biter seg fast i minnet. Fra diktet Osårbar i samme samling, har vi denne

Det finns inte lycka och olycka.
Det finns bara liv och död.

Linjene går igjen i kursiv, i de to første strofene av det korte diktet. Fra samlingen Härderna (1927) har vi denne, fra diktet I rörelse

Den mätta dagen, den är aldrig störst.
Den bästa dagen är en dag av törst.

Det er som om Karin Boye skriver på nervene, om det går an å uttrykke seg litt poetisk også i omtalen av diktene. Jeg er ikke noen stor kjenner av henne, og skal ikke gå inn på hennes ømme livshistorie før jeg kjenner den bedre, men i den kan man kanskje finne svar på hvorfor hun kan skrive linjer som dette i innledningdiktet Ingenstans, også fra For trädets skuld.

Den svenske litteraturbanken skriver i sin introduksjon til Karin Boye at hun var inspirert av Gustaf Fröding, Vilhelm Ekelund og Edith Södergran. Vilhelm Ekelund og Edith Södergran er det mange dikt av her på bloggen, og særlig Södergran er en favoritt hos meg som skriver den. Også Södergran bruker treet, eller på svensk trädet, ofte i diktene sine. Men der Södergran, syk som hun var, holdt seg unna kjærligheten i livet, kastet Boye seg ut i den. Det kan virke på meg som Boye enda sterkere ønsket og krevde sin plass i samfunnet, og dermed mye sterkere følte spenningen i det at samfunnet ikke var som hun ville ha det, og at hun selv i den tidens svenske samfunn aldri kunne bli akseptert som hun var. Södergran kom fra en rik familie, litt atskilt fra samfunnet, og lærte seg vel kanskje tidlig å leve med ensomheten, og hun måtte tidlig akseptere at hun ikke kom til å leve lenge, siden hun var dødssyk. I noen av diktene sine kan Boye virke sintere enn Södergran, Södergran sine dikt var ofte i triumf. Södergran løfter seg på en måte suverent over et samfunn hun ikke bryr seg om. Det er livet som er saken hos henne, livet og beruselsen over livet. Da kan vel kanskje samfunnsspørsmål bli litt ubetydelige.

Ofte er det det hos Boye også. Det er opp til hver enkelt å velge å lese dette diktet med element av samfunnskritikk, om måten samfunnet er innrettet gjør det vondere for knoppene å briste, når de bistende knoppene leses i overført og utvidet betydning. Det er imidlertid vanskelig å lese dette diktet uten å støte på spenningene Boye var så opptatt av, og slet sånn med. Södergran insisterer på å være fri, og bryr seg ikke – eller: hun skriver i alle fall diktene sine som om hun ikke bryr seg. For Boye ser det ut til at friheten må være hel og ekte. Hun ser det slik at i hennes eget og andres forsøk på å være fri, så er det noe som stenger for henne, det er noe som hindrer henne og andre i sin livsutfoldelse. Denne spenningen må på en eller annen måte briste, noe må gi etter. Enten må knoppene gi opp sin frihetslengsel, eller så må det som holder det i knopp gi opp å holde det i knopp.

Når det gjelder knoppene om våren, så er det alltid det som holder tilbake som gir seg. Det er naturens lov at knoppene skal briste, blomstene og bladene skal springe ut, alt skal bli fritt. Lest slik blir diktet optimistisk, som våren alltid er. Men Karin Boye er altså en av de ytterst, ytterst få som skildrer denne optimismen og livsutfoldelsen som smertefull. De vakre blomstene som viser seg om våren og i livet kommer ikke frem gratis. Det er en kamp, og det gjør vondt.

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

1935

Kommentar til språket

For mange norske er det uvant å lese svensk. Men når man lærer seg at ‘ä’ er ‘e’ og ‘ö’ er ‘ø’, så er det veldig likt. Jeg har satt opp i gloselisten noen ord det an være tvil om, slått opp på det svenske akademiets ordbok på nettet. I motsetning til engelske og spanske oversettelser, så får vi på norsk også det lydelige riktige i vondt når knopper brister, tum-ti, tum-ti, tum-ti, i den naturlige rytmen, og selve ordet brister, der den skarpe vokalen ‘i’ sammen med konsonantfrikativen ‘s’ varer til plosiven ‘t’, og bristen skjer. Jeg trengte noen fremmedord for å forklare dette, men nordmenn, svensker og dansker oppfatter det intuitivt. Ja visst gjør det vondt når knopper brister setter seg atsikklig bedre enn «Yes it hurts when buds are breaking». Ordet knopper har jo nesten en slags kneppe-lyd i seg, «knopper popper opp», det lydlige er just right, som de sier på engelsk. Vi har et illustrerende eksempel på hvorfor dikt gjør seg best i original.

Første strofe slår fast at det gjør vondt når knopper brister. Så følger det opp med det retoriske spørsmålet, hvorfor skulle våren ellers vente med å komme? Og hvorfor skulle vår hete lengsel (etter liv og utfoldelse) være bundet i det frosne bitterbleke (altså vinteren)? Hele vinteren var knoppen pakket inn, hylstret inn (höljat), og så er det noe nytt som sprenger på og vil ut. Det er formulert som et spørsmål (Vad är det för nytt, som tär och spränger?), før den viktige førstesetningen om det vonde når knoppene brister blir gjentatt, før det nå blir litt utdypet med at det gjør vondt (ondt) både for det som vokser (växer) og det som stenger (stänger).

I andre strofe er det ikke knoppene som brister, men dråpene (droppar) som faller. Det svenske ordet svårt tilsvarer vel litt vårt svært, med kanskje litt sterkere betoning av at det svært også kan være vanskelig (på norsk: det var da svært, da!). Så det er svært, eller tungt, eller vanskelig, når dråpene faller. De henger skjelvende med engstelse (Skälvande av ängslan), og klamrer seg til kvisten mens de sveller ut (blir større) og glir (sväller og glider). Det er tyngden som drar dem nedover, og så er hur de klänger «hvordan de klenger», slik jeg forstår det. De første fire linjene i denne strofen er en ganske intens skildring av dråper som henger på en grein, vokser og glir nedover, men som klamrer seg fast og ikke vil falle. Det fortsetter: Det er svært å være uviss (ikke vite), være redd og delt (delat), svært (eller tungt, skummelt) å kjenne dypet (altså fallet, om dråpen detter av greina) dra og kalle (rope), men ennå sitte igjen og dirre (sitta kvar och bara darra). Siste linje er en motsetning, alltid effektfullt i dikt og andre tekster, det er svært å ville bli og ville falle på en gang (svårt at vilja stanna /   och vilja falla). Merk at det er stanna (bli, bli stående, bli værende) som står først, og det er ville falle det ender med.

Så kommer forløsningen i strofe 3. Det er når det er (som) verst (när det är värst), og ingenting hjelper (ingat hjälper), da brister som i jubel knoppene på treet (brister som i jubel trädets knoppar). Det er også da dråpene faller, når ingen redsel lenger holder dem igjen (, när ingen rädsla längre håller). Fallet skjer i et glitter, jeg tror ordet «glitter» brukes på norsk som på svensk, det er glitrende dråper som faller, og klangen i ordet og assosisasjonene ved det passer også med det som skjer (faller i ett glitter kvistens droppar). Det kan de gjøre fordi de glemmer redselen de en gang hadde, redselen for det nye som skal komme og for den ferden de skal gjøre (glömmer att de skrämdes av det nya,/ glömmer att de ängslades för färden ).  Slutten er ganske mektig, om én i en nøytral kommentar også kan komme med en kvalitetsdom. Det står at de i et sekund kjenner den største trygghet som er, og at de hviler i den tilliten som skaper verden. Med sekund menes den tiden det tar for dråpene å falle, knoppene å briste, det er alt som trengs. Man må bare våge spranget. Det er tilliten til at dette vil gå bra, som skaper verden.

känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
__________som skapar världen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på det svenske akademiets ordbok, og andre åpne ordbøker på nettet. Merk at akademiets ordbok bare har svensk forklaring til ordene. De norske alternativene er forslag fra meg, og ikke noe autorativt.

tveka tvile, nøle
höljet hyllet inn -> hölja v. overtrekke, hylle inn | hölje s. hylster
växer vokser

ängslan engstelse, redsel, uro, angst
sväller -> svälla v. svelle
klänger klenger
darra dirre, skjelve

ängslades engstedes, engstet seg
världen verden

Kommentar til diktet

Diktet kan leses som om dette gjelder våren. Det er en skildring av planter og trær som skyter knopp og lar knoppene briste i blomster og blader, og om vanndråpene som truer med å falle ned fra greinene deres. Men den veldige personifiseringen og besjelingen presser frem også en annen lesning. Trær føler ingen smerte, vanndråper føler ingen frykt, naturen går sin gang etter de lover og regler den følger. Så man vil gjerne lese dette diktet i overført betydning. Og det viser seg da at diktet blir veldig rikt, og at tolkingsmulighetene er mange, mange.

Jeg skal ikke være kategorisk, her, bare peke på et par muligheter for hvordan man kan få noe personlig ut av diktet. For mange handler dette diktet om unge jenter, som skal ta spranget over fra barndom og ungdom, til voksenlivet. Det at det gjør vondt og at knopper brister, noe som går i stykker, passer kanskje ekstra godt for dem. Jeg skal ikke uttale meg om at det var dette Karin Boye hadde i tankene da hun skrev diktet, det skulle heller ikke spille så stor rolle. Diktet passer veldig godt for unge jenter som vil og ikke vil, som dras mot og frykter fremtiden, de klamrer seg til kvisten mens de vokser og vokser de også, bildene passer veldig godt. Spørsmålet i første strofe passer også godt for dem, hvorfor skulle de ellers tvile på fremtiden, voksenalderen om det ikke var for at det gjorde vondt når den kom? Det passer også godt at når spranget er gjort, så er det ferdig. Da venter andre gleder og problemer. Det er også nydelig med den siste strofen, at tilliten om at det vil gå bra, tilliten som bare trengs i det spranget skjer, det er det som gjør at verden består, og hver vår skapes på ny.

Diktet trenger selvfølgelig ikke bare leses som om det angår unge jenter. Det er alt liv, alle overganger. Det kan være samfunnsendringer, om enn man da kanskje i tolkningen må dra til litt, for å få det til å passe inn. Det kan være unge gutter som blir menn, barn som flytter ut fra foreldrehjemmet, konfirmasjon, fødsel, det aller,aller meste, så lenge det som holdes inne er litt innesperret, og det som slipper ut er friskt og livskraftig, selve livet, fremtiden. Det gjør vondt når knopper brister, men det er nødvendig, og det gjør godt etterpå. Man kan godt være redd for dem, bristelsene, fallene, både knoppene og dråpene er jo det, her i diktet, men man trenger ikke og skal ikke være redd for at det vil komme. Det vil det. Sånn er livet.

Det gjør at man også kan være optimistisk, tross alt. Enten det gjelder livet, eller samfunnet, eller hva man nå går rundt og bekymrer seg for. Knoppene vil briste. Verden vil bestå. God vår!

Kastanje, buds, knopper, vår, vårsprang, Kiev, каштан, vårsprett, knopp, blomst, grein, nærbilde, våren

 

Advertisements

Smerte, av Olaf Bull

I dag skal vi ta for oss et kjærlighetsdikt av Olaf Bull. De fire diktene vi hittil har behandlet av ham, i år og tidligere, har også vært kjærlighetsdikt. Men der har kjærligheten vært nesten som en filosofi, abstrakt, og atskilt fra livet. Det er kjærligheten i kunsten som har vært målet særlig i Metope og Fra Mezzainvinduet, men også i Til dig og Om vaaren. I sistnevnte dikt, som jeg postet for to uker siden, er kjærligheten bare et sidetema.

Mer enn i de fire andre diktene er det i diktet Smerte den personlige kjærligheten Olaf Bull skriver om. Her er de filosofiske tankene og kunstneriske målene helt underordnet. Her er diktet skrevet nesten som om det ikke er tenkt det skal leses av andre. Det ser ut til å være tanker som presser seg ut. Som gnager og gnager fra innsiden av hjernebarken, og ikke kan bli holdt inne.

Det er ikke en lys og fin kjærlighet Olaf Bull føler. For uansett hvor lys og fin den føles i øyeblikket, er frykten for å miste den større enn alt. Derfor blir ikke kjærligheten en glede, men en smerte.

SMERTE

Det brænder i hjertet ved nat og ved dag:
Elsker, elsker hun mig?
Thi bagom mit hjertes fortryllede slag
ligger et nagende Nei; – –
det jager bag hele min lidenskabs glød
bag freden med hodet i hendes skjød:
Elsker, elsker hun mig?

Det hænder, skjønt herlig og helt endda
sig selv hun har git til pris!
Hvad vil jeg i evigheds evighed ha –
kan mere i verden der gi’s?
O – nogenting bagenom sjæl og kjød,
en flygtende lue bag mund og skjød -!
Elsker, elsker du mig?

Da tar du mit hode, din mund er hed,
dit ansigt blir lidenskabshvidt – –
og sælsomt bevæget jeg sænker ned
mit øie i dybet af dit – –
Og dog er det aldrig af kjærlighed,
– kun angsten, som spør dig foruden fred:
Min elskede – elsker du mig?

fra Digte, 1909


Kommentar til språket

Det skulle ikke være noen språkvansker i dette diktet. Det kan gjentas at mig for meg bare er en skrivemåte, uttalen er akkurat lik. Så mig rimer på nei, slik meg – nei gjør det. Sjæl og kjød er kropp og sjel, med den gamle skrivemåten æ for e, og med kjød som en gammel skrivemåte for kjøtt. Å si kjøtt i stedet for kropp er noe man gjorde for å understreke det naturlige og verdslige ved mennesket. Vi består av kjøtt, som dyrene gjør det. Sjelen var det åndelige, det evige og det som skilte oss fra denne verden og fra dyrene. Kropp og sjel – eller kjøtt og sjel – blir det hele mennesket. Skjød er fang, eller noe som omslutter noe, som språkrådet skriver. Det er også et uttrykk som blir brukt om kvinnens kjønnsorgan. I første strofe er det nok mest brukt med tanke på fang, i andre er det erotisk sammen med munn (mund).

Sælsomt – selsomt er forunderlig, mystisk. Jeg hadde først en ganske voldsom tolkning av hva dette øie han senker ned i hennes kan være, kanskje er det dekning for denne tolkningen, men den er ikke nødvendig for å gi diktet mening. Først leste jeg dette veldig erotisk, og i overført betydning, noe diktet kanskje åpner for, men ikke krever.

Kommentar til diktet

Når det er sagt at Olaf Bull i dette diktet har et mye mer personlig uttrykk enn i mange av hans øvrige dikt, så er likevel dette diktet også formfullendt. Jeg er ingen metrisk ekspert, men jeg vil si første og tredjelinjene går i en slags lett – tung – tung, lett – tung – tung, lett – tung, lett, lett – tung, eller ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam, ta, ta – tam, en rytme som gir god fart og godt driv. Så stopper det helt opp med spørsmålet Elsker, elsker hun mig? Det gir svært stort meningstrykk mot dette spørsmålet, dette spørsmålet er viktig.

Merk: En hjelpsom leser som sendte meg en mail, gjorde meg oppmerksom på at diktet har daktylisk takt med opptakt, det går i versetakt, med (det) brænder i hjertet ved dag og ved nat, altså (ta) tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam-ta-ta, tam. Takk til henne!

Så starter galoppen igjen med Thi bagom mit hjertes fortryllede slag, ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam-ta-ta, tam (merk at lesningen må skyte fart for å få plass til alle stavelsene i fortryllede,  og så får det seg en pause med enstavelsesordet slag). Ligger et følger rytmen, med tam – ta – ta, før vi i lesingen kan bremse godt opp med en lang a i naaaagende. Ordet kan trekke seg ut, som også nagingen gjør det. Den gir seg ikke. Et hardt enstavelsesord avslutter: Nei. Det er trykktungt og meningstungt. Og det henger i rim perfekt sammen med spørsmålet to linjer ovenfor: Elsker du meg? Nei.

Deretter starter nesten bokstavlig talt jaget, nå også med ordet jag som del av diktet. Rytmen er ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam, og i neste lijne ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam – tam – tam. Ordene er liksom ikke så viktige når det går så fort og så greit i rytme og rim. Det er når det på ny i neste linje bremser opp det blir viktig: Elsker, elsker hun mig? Nå henger det i rim sammen med nei i linje 4.

De neste to strofene har ikke helt det samme oppsettet som den første. Her er det også 7 linjer, satt sammen av 6 + 1. De 6 første har rimmønster a – b – a – b – c – c, den 7’de har sitt eget rim og sin egen rytme. I førstestrofen rimer den syvende linjen med linje 2 og 4, det er variasjoner av spørsmålet elsker hun/du meg. Rytmemønsteret er omtrent det samme i alle de tre strofene.

Midtstrofen kan kalles drømmestrofen. Her er det beskrevet hva det ville vært, om han virkelig hadde hatt henne. Ta – tam – tam, ta – tam – tam, ta – tam – ta – tam i første linje, ta – tam, ta – ta – tam, ta – tam er rytmen i andre. Den vokaliske utgangen med endda i første linje gjør at dette ordet blir hengende, forsterket av at dette er uttalt med stigende tonegang (tonem 1), helt endda blir hengende i luften. Det klikker sammen med hva han i linje 3 vil i evigheds evighed ha, der rimene (endda – -hed ha), ordene (ha i evighets evighet, lenger blir det ikke) og rytmen (ta – ta-ta tam, ta – ta-ta, tamdet er først i sisteordet ha vi får noe virkelig trykktungt). På lignende måte klikker linje 4 sammen med linje 2. Den pris i linje 2 er det i linje 4 som gis. Ser man i selve ordene her i linje 4, har vi å gjøre med et høyst retorisk spørsmål. Det elskende mennesket i elskoven vil selvsagt svare nei (i hvert fall vil denne poeten det), større pris kan ikke gis, enn hun (eller han) nå.

Linjene 5 og 6 har som tilsvarende linjer i første strofe rask fart. Rytmen i linje 5 er Taa(m) – Ta(m) – ta(m) – ta(m), ta(m) – ta(m) – ta(m) – tam, ta – tam, og i linje 6 er den ta – tam – ta – ta, tam-tam, ta – tam, ta – tam. Jeg setter m i parentes for mange av rytmeslagene i linje 5, for flere av stavelsene i denne linjen mener jeg man kan velge om man vil gjøre trykktung eller trykklett. Uansett om man velger det ene eller andre, vil man få en slags klaketi-klakk rytme, som hester som rir. Det er i så fall det samme som det som jaget i strofe 1. Det er det naagende spørsmål, nå stilt direkte til henne: Elsker, elsker du mig?

Merk at dette står som et svar på det retoriske spørsmålet i linje 4. Den elskende poeten i elskoven vil selv i elskovens hete be om mer, et svar på spørsmålet om hun elsker ham. Det filosofiske får sin plass i vendingen bak sjæl og kjød (kropp og sjel), det erotiske i mund og skjød. Det er i forbifarten nevnt karakteristisk for Olaf Bull å løfte selv den hete elskov opp på et filosofisk plan, å blande inn begrep om evighet, og de store spørsmål om kroppen og sjelen.

Første linjen i siste strofe har lange vokaler (kun en konsonat bak) og leses langsomt. Ordet lidenskapshvidt i linje 2 har sin egen rytme, ta- ta – ta- tam, det smetter på plass. Vi må kanskje ta med at Bull nok tar seg noen dikteriske friheter her, lidenskapen er ikke hvit, men rød, siden blodet strømmer opp i ansiktet. Men lydlig og i diktet blir det flott, særlig siden rimet –skaps hvidt har halvrim med ansikt, og i den gufne stemningen diktet ender med, passer det bedre å være hvit som et lik, enn levende rød.

For selv i denne elskovens stund kan ikke den elskende poeten gi seg helt hen. Her kommer også den uhyggelige påminnelsen at det er ikke av kjærlighet han må spørre om hun virkelig elsker ham, det er ikke for å få det kjærlig bekreftet, det er på grunn av angsten for at hun ikke skal gjøre det. Og denne angsten vil aldri bli tatt bort. Det står helt direkte:

Og dog er det aldrig af kjærlighed,
– kun angsten, som spør dig foruden fred:

Selv om hun svarer ja, vil han måtte spørre på ny, for tvilen vil ikke slippe tak. Olaf Bull bruker et mye sterkere ord, han bruker angsten. Det er når man tenker etter en forferdelig forbannelse. Man vil aldri få gleden av kjærligheten fullt og helt, fordi angsten for å miste alltid vil være større enn gleden over å ha den..

Smerte

Far døde uventet 59 år gammel, kort tid før sin 60-års dag. Vi var i full gang med planleggingen av den, og måtte snu om til å planlegge og gjennomføre begravelse. Det var en tung tid for oss, og jeg hadde behov for å bearbeide sorgen og smerten gjennom skriving, som jeg ofte gjør. «Smerte» er det femte av diktene jeg skrev i denne forbindelse.

Smerte

 

Om jeg fikk snakket med far

min døde far

om smertene mine

som kommer av

at han er død

og jeg er i live

de vonde, vonde

smertene mine

Aldri har jeg hatt det verre

 

Da ville jeg si ham

å, far, jeg vil si deg

At ingen i verden

har jeg lettere for å tilgi

enn deg

og at ingen smerte bærer jeg med større glede

og større selvfølge

enn de jeg nå bærer

for deg.

Nr. 5, Dikt til min far, ES2008