The Love Song of J. Alfred Prufrock, av T. S. Eliot

Det er siste søndag i 2019, siste søndag i et tiår, og siste søndag et år der bloggen har gjort et krafttak med å poste dikt av Goethe hver eneste lørdag. Slik 2009 var et krafttak med å poste dikt av Shakespeare hver lørdag, og dikt av andre hver søndag, og av meg selv hver hverdag. Det er derfor liksom en følelse av å avslutte noe, før noe nytt skal begynne, med denne søndagen her. Det må det gå an å finne et passende dikt til.

Og da tenker jeg å slå til, med et dikt som ikke passer inn overhodet, Det er monumentale The Love Song of J. Alfred Prufrock, eller på norsk: Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Diktet er også kjent som bare Prufrock., det var det det het på tittelbladet i samlingen det først ble utgitt i. Det er debuten til en rimelig kjent poet, ved navn Thomas Sterns Eliot (1888-1965), den store engelskspråklige modernisten, og forfatteren bak The Waste Land. Et av verdens mest berømte dikt, med verdens enda mer mest berømte tittel.

Diktet er skrevet fra februar 1910 til det blir utgitt i magasinet Poetry: A Magazine of Verse i juni 1915. Dette magasinet ble grunnlagt av Harriet Monroe (1860-1936) i 1912, og har kommet ut en gang i måneden siden da. Tenk det. Det blir gitt ut ennå. Den gang, under ledelse av Monroe, for over hundre år siden, var det ledende i å lansere imagismen og objektivismen i lyrikken. Det gir historisk sus at en størrelse som T. S. Eliot publiserte sitt første dikt der. På oppfordring fra Ezra Pound, en annen gigant i engelskspråklig modernistisk lyrikk, og dermed verdenslyrikken. Stedet er Chicago, det var der skjedde. Utgiver av Poetry, eller Chiacago Poetry, som det også er kalt, Harriet Monroe, jobbet som litteraturkritiker i Chiacago Tribune. Alt dette er med på å gi Chiacago en spesiell plass i moderne lyrikk-historie.

T. S. Eliot var ikke fra Chiacago, han var fra Boston, som vi skal se og skrive mer om under presentasjonen av forfatteren. Han flyttet også til England og gjorde seg britisk med tiden, som vi også skal se. Det er også første dikt i Eliots første diktsamling, Prufrock and Other Observations, som kom ut i 1917. Stedet er London, forlaget Egoist, også et litterært magasin. Utgivelsen har følgende melding på tittelbladet:

For Jean Verdenal, 1889-1915
mort aux Dardenelles

Melding på tittelbladet til Prufrock and Other Observations, T. S. Eliot, 1917.

Det henter inn fransk, og det henter inn første verdenskrig. Og det henter inn det spesielle forhold T. E. Eliot Jean Verdenal, som nok kanskje ikke er mer spesielt at de traff hverandre da Eliot studerte et år i Sorbonne, og de holdt kontakten gjennom brev da Eliot siden flyttet til Tyskland. Verdenal døde kort før han ble 25 år, i det beryktede slaget om Galipoli på vestsiden av Dardanellene. Det var et slag en viss Winston Chruchill presset på for å få gjennomført, så de allierte kunne få kontroll over Konstantinopel (dagens Istanbul) og derigjennom Bosperos-stredet. Slik gikk det altså ikke.

Første verdenskrig ligger tungt om alt som skjer i denne perioden. Det er ikke uttrykkelig nevnt, ikke i Prufrock og ikke i samlingen, annet enn i denne innledningen med dedikasjonen til T. S. Eliots ganske ukjente venn. Hadde det ikke vært for Eliot, ville Verdenals død være like anonym som de titusenvis av andre (44 000 på alliert side, 97 000 sårede) som døde i dette slaget. Og millioner som døde i krigen.

Se så, jeg har skrevet det som i en utgivelse ville vært flere sider, og jeg er ennå ikke kommet til selve diktet. For et stort og spesielt dikt som dette, kan ikke bloggposten utformes på vanlig måte. Det må litt mer tid til innledningen, jeg vil også ha på plass en forfatterpresentasjon og litt om hvilke motiv og referanser man skal være på jakt etter.

Thomas Sterns Eliot

Det er noe med Thhomas Sterns Eliot, eller T. S. Eliot, som gjør ham litt utilnærmelig for meg på en helt annen måte enn alle andre poeter og forfattere. Kanskje skyldes det at jeg har kjent navnet hans så lenge, han har jo et usedvanlig velklingende navn, og ikke har kjent noen av verkene hans. Det er rikelig med referanser i populærkulturen, også hos Bob Dylan, med And Ezra Pound and T.S. Eliot fighting in the captain’s tower (og fortsettelsen i neste linje: While calypso singers laugh at them and fishermen hold flowers) fra sangen Desolation Row, albumet Highway 61, revisited, 1965. Og så er det han som har skrevet The Waste Land, også det med utallige referanser. Og så fikk han nobelprisen i litteratur i 1948, et spesielt år.

Og så kjente jeg ham liksom ikke. Jeg kunne dramatikerne og romanforfatterne godt, fra alle perioder, og særlig de femti årene før og etter 1900. Jeg kjente Kafka, Musil og Mann, Beckett, Joyze og Ionesco, jeg hadde lest de engelske og amerikanske romanforfatterne, i hvert fall litt av dem, men ikke noe av poetene. Og ikke noe av T. S. Eliot.

Da jeg begynte med denne bloggen, var heller ikke Eliot den første jeg gikk til, langt i fra. De første årene var nettet ganske rotete, og det manglet mange gode verktøy jeg har nå, som jeg ikke hadde da. Særlig viktig er muligheten til å laste ned hele bøker og samlinger. Den gang var det bare å lete seg rundt etter enkeltdikt, og da så jeg at diktene til Eliot var for lange.

Først da jeg begynte med litteraturbloggen, Helt grei litteratur, ble det litt sving på det. Da kunne jeg poste The Waste Land, med originaltekst og oversettelse, to poster jeg brukte ganske mye tid på. Jeg lastet også ned og kjøpte rikelig med litteratur for å lese om mannen og verket, og jeg skaffet meg samleutgaven av alt Eliot, og leste de aller fleste av diktene i den. Jeg har også forberedt en post om Four Quartets, som jeg ikke har skrevet ferdig, men jeg har satt meg inn i verket. Så jeg har gjort meg kjent med T. S. Eliot.

Og han er fremdeles utilnærmelig. Her følger den nøkterne biografien.

Thomas Sterns Eliot ble født i Boston, USA, i 1888. Det er noe spesielt med Boston. Det ligger et lite stykke opp på Nordøstkysten av USA, omtrent på samme breddegrad som Barcelona, og består for en stor del av etterkommere av de første utvandrerne fra England. Hele regionen med delstatene Maine, Vermont, New Hampshire, Connecticut, Rhodes Island og Massachutes kalles også New England, og Boston er den uformelle hovedstaden. Det er en universitetsby, her ligger både Harvard og MIT (Massachutes Institute for Technology), det er en velstående by, en by med et rikt kulturliv, og en by med en spesiell form for religiøsitet. Alt dette skulle få betydning for T. S. Eliot.

Familien Eliot var respektert og velstående. De tilhørteden såkalte Boston Brahmin, en slags øvre klasse bestående av etterkommere etter de første engelske utvandrerne. Bestefaren på farssiden, William Han var også unitar, en kristen religiøs bevegelse som forkaster treenighetslæren, og tror på det de selv kaller den sanne monoteisme. Alt dette har med hans bakgrunn i Boston å gjøre, og tilknytning til det berømte univeristetet Harvard, i byen.

Motiv

Jeg vil gjerne peke på noen motiv som går igjen i diktet.

Bevegelse

Også tradisjonell litteratur har reisen som sentralt motiv. Når James Joyce skriver Ulysses, er det som en parodi på de stort anlagte reiseeposene, spesifikt Odyseen. Også The Waste Land har reise og bevegelse. En viktig retning i modernismen er dette hastverket etter endring, Majakovskij i Russland har skrevet mye om det. Der går det alltid fort, selv om det der aldri er noen reise med noe bestemt mål.. Man skal bare fremover.

I Prufrock er det heller ikke noen reise med noe mål. Men det er mye bevegelse, fra jeg- og du-personene i første strofe, til kvinnene som kommer og går i rommet, der de snakker om Michelangelo. Det er vanskelig å holde fast ved noe. Det er bevegelse hele tiden. Det er den moderne verden.

Byen

Tradisjonell, klassisk diktning er naturen og landet. Man går i skogene, over markene, i fjellene, langs elven, hører bekken, hører fuglene, ser eiketrær, bjørketrær, pinjetrær og andre trær med sine rette navn. Det er livet, naturen, organisk, født og skapt. Dette året har jeg postet 52 dikt av Goethe, det er bare å se hvor mange av dem som foregår i naturen eller har naturen som motiv.

De modernistiske diktene har byen som motiv. Der går man i gatene, på fortauene, langs bygningene, hører biler og stemmer og byens støy, ser neonlys og inntrykk som farer forbi, og er borte. Det er ting, maskiner, sjelløst, laget og produsert.

Det er bare å være på jakt etter det, i lesingen av dette diktet også, hvordan det ikke er trær og fugler som ses og høres, ikke er marken man går på, men bygninger, hotell, restauranter, vindusruter, sett fra byens gater.

Tid

Tid er et sentralt moment i dette diktet, og i modernismen. De levde i skiftende tider, verden forandret seg voldsomt, like foran øynene på dem, og de kunne ikke være sikre på at det var til det bedre. Med første verdenskrig kunne de være temmelig sikre på at det var til det verre. Og så endret tidsoppfattelsen seg, med vitenskapen som fikk stadig mer nøyaktige tidsmålinger, og også sjokkerende tanker fra fysikkens verden om at tiden kanskje ikke var den samme overalt. Og så var kanskje den tilmålte tiden på jorden annerledes, når det ikke lenger var garanterte løfter om evig liv etterpå. Tiden er et knapphetsgode ulikt hva den har vært tidligere.

Det jeg skrev over er veldig generelt. Det som står i diktet er konkret. Det dukker opp igjen og igjen, formuleringen indeed there will be time, «visst vil det bli tid». Det er også time for you and time for me, «tid for deg og for meg», og det er In a minute there is time, «I et minutt er det tid».

Michelangelo

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

T. S. Eliot: The Love Song of J. Alfred Prufcrock

Disse to linjene går igjen to ganger i diktet.

Ødeland og tomhet

Dette er kanskje fristende å trekke frem på grunn av det senere berømte diktet Wasteland. Men det går igjen og er sentralt i dette diktet også, det er en del av den moderne – eller riktigere: modernistiske – verden, tingene og tomheten.

Virkemidler

Dette er modernismens virkemidler. De er kjennetegnet av å være kraftfulle, som om hjernen trenger å rives ut av en sløvhet. Den trenger et sjokk. Sjokket blir gitt av svært uvanlige sammenstillinger og overganger, sterke kontraster, og en voldsom bruk av de tradisjonelle litterære virkemidler som symboler, metaforer og besjeling.

Vi kan se eksempel i strofe 2, det først den gule tåka gnir ryggen sin mot vindusrutene, en mildt sagt uvanlig måte å formulere seg på. Så er det den gule røyken, som blir kraftig besjelet, og har snute å gni mot vindusrutene og en tunge som kan slikke seg inn i hjørnene av kvelden. Og vi er bare kommet til de tre første linjene av denne strofen.

Referanser

Jeg tror også jeg vil sette diktets referanser på forhånd.

Hamlet er selvfølgelig hovedpersonen i Shakespeares stykke med samme navn. Han er kjent for konflikten mellom tanke og handling, å være den dramatiske helten som bare reflekterer og kontemplerer, og ikke får seg til å handle. Det er store tanker han kommer med, og problemene med å være Hamlet og å være menneske blir godt uttrykt, men oppgaven hans er å hevne farens død, og å få morderen vekk fra å være gift med hans mor. J. Alfred Prufrock er selvfølgelig ikke Hamlet, og er heller ikke ment å være det, som det står i første linje, strofe 13. Han er heller en av de ubetydelige følgesvennene. Når det i samme strofe står narren, the Fool, så kan det være en referanse til narren hos Shakespeare, som i mange tilfeller nettopp var den gløgge!

Matter. Denne er listig. Men britene er landet til filosofen Jeremy Bentham, som bygde en filosofi om sansene og materien. Spørsmålet er hva vi sanser, og hva som er, spørsmålet tyskeren Kant systematisk skilte mellom Ding für mich og Ding an sich (tingen for meg, og tingen i seg selv). Bentham mente at det var ikke noe materie, om den ikke ble sanset, eller å snakke om slik materie er meningsløst. Det er ikke noe annet enn verden slik den oppfattes av subjektet, av et jeg. Filosofien konsentreres i spøken tillagt til en av studentene som hørte på en av forelesningene hans: No matter, never mind. I ekstrem form sier jo filosofien til Bentham at det ikke finnes noen verden, om det ikke finnes noen til å oppfatte den. Så når det står i strofe 10 at I am no prophet – and there is no great matter, så er det listig skrevet.

Lazarus er mannen Jesus vekket fra de døde i Bibelen .

The Love Song of J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

Let us go then, you and I,
When the evening is spread out against the sky
Like a patient etherized upon a table;
Let us go, through certain half-deserted streets,
The muttering retreats
Of restless nights in one-night cheap hotels
And sawdust restaurants with oyster-shells:
Streets that follow like a tedious argument
Of insidious intent
To lead you to an overwhelming question …
Oh, do not ask, “What is it?”
Let us go and make our visit.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

The yellow fog that rubs its back upon the window-panes,
The yellow smoke that rubs its muzzle on the window-panes,
Licked its tongue into the corners of the evening,
Lingered upon the pools that stand in drains,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

And indeed there will be time
For the yellow smoke that slides along the street,
Rubbing its back upon the window-panes;
There will be time, there will be time
To prepare a face to meet the faces that you meet;
There will be time to murder and create,
And time for all the works and days of hands
That lift and drop a question on your plate;
Time for you and time for me,
And time yet for a hundred indecisions,
And for a hundred visions and revisions,
Before the taking of a toast and tea.

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

And indeed there will be time
To wonder, “Do I dare?” and, “Do I dare?”
Time to turn back and descend the stair,
With a bald spot in the middle of my hair —
(They will say: “How his hair is growing thin!”)
My morning coat, my collar mounting firmly to the chin,
My necktie rich and modest, but asserted by a simple pin —
(They will say: “But how his arms and legs are thin!”)
Do I dare
Disturb the universe?
In a minute there is time
For decisions and revisions which a minute will reverse.

For I have known them all already, known them all —
Have known the evenings, mornings, afternoons,
I have measured out my life with coffee spoons;
I know the voices dying with a dying fall
Beneath the music from a farther room.
So how should I presume?

And I have known the eyes already, known them all—
The eyes that fix you in a formulated phrase,
And when I am formulated, sprawling on a pin,
When I am pinned and wriggling on the wall,
Then how should I begin
To spit out all the butt-ends of my days and ways?
And how should I presume?

And I have known the arms already, known them all—
Arms that are braceleted and white and bare
(But in the lamplight, downed with light brown hair!)
Is it perfume from a dress
That makes me so digress?
Arms that lie along a table, or wrap about a shawl.
And should I then presume?
And how should I begin?

Shall I say, I have gone at dusk through narrow streets
And watched the smoke that rises from the pipes
Of lonely men in shirt-sleeves, leaning out of windows? …

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

And the afternoon, the evening, sleeps so peacefully!
Smoothed by long fingers,
Asleep … tired … or it malingers,
Stretched on the floor, here beside you and me.
Should I, after tea and cakes and ices,
Have the strength to force the moment to its crisis?
But though I have wept and fasted, wept and prayed,
Though I have seen my head (grown slightly bald) brought in upon a platter,
I am no prophet — and here’s no great matter;
I have seen the moment of my greatness flicker,
And I have seen the eternal Footman hold my coat, and snicker,
And in short, I was afraid.

And would it have been worth it, after all,
After the cups, the marmalade, the tea,
Among the porcelain, among some talk of you and me,
Would it have been worth while,
To have bitten off the matter with a smile,
To have squeezed the universe into a ball
To roll it towards some overwhelming question,
To say: “I am Lazarus, come from the dead,
Come back to tell you all, I shall tell you all”—
If one, settling a pillow by her head
Should say: “That is not what I meant at all;
That is not it, at all.”

And would it have been worth it, after all,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Almost, at times, the Fool.

I grow old … I grow old …
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.

Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.
I have heard the mermaids singing, each to each.

I do not think that they will sing to me.

I have seen them riding seaward on the waves
Combing the white hair of the waves blown back
When the wind blows the water white and black.
We have lingered in the chambers of the sea
By sea-girls wreathed with seaweed red and brown
Till human voices wake us, and we drown.

Skrevet fra 1910, publisert juni 1915 i Poetry: A Magazine of Verse

Språk, form og innhold

Det er mye å gripe fatt i med språket. T. S. Eliot er en modernist av typen som kombinerer det svært avanserte med det svært enkle. Det er tjukt av upoetiske, dagligdagse ord og vendinger, men også tjukt av avanserte begrep og referanser. Det er ganske typisk at innledningen er på italiensk, uten oversettelser. Det var det forventet at en dannet leser skulle kunne, eller måtte lære seg, for så mye var kunsten verdt. Det er en kunst som stiller krav til sine lesere på en måte som savner sidestykke ellers i historien. Og så er det spesielt med at det bryter med det gamle, samtidig som det krever at en leser skal kjenne det ut og inn.

Det vil si, det er fotnoter og referanser. Nå har ikke jeg for øyeblikket tilgjengelig originalutgaven Prufrock and other observations, og kan ikke sjekke hvordan det er der. Men det var en teknikk Eliot og andre modernister brukte, Eliot mest kjent i The Waste Land, at verkene kom ferdig utstyrt med fotnoter. Sånn som de gamle klassiske verkene.

Første ord som trenger litt forklaring er etherised, ordet for å være bedøvd med eter, som var bedøvelsesmiddelet de brukte den gangen. Det er bedre enn bedøvelsesmiddelet de brukte før, lattergass og sprit, med ideen om å bedøve sinnet, og ikke nervene. Et prolem av en annen type er The muttering retreats, der mutter kan bety både å mumle – snakke utydelig – og å murre – å være misfornøyd. Ordet retreat kan være både verb og substantiv, endingen -s gjør at om det er verb, så er det tredje person entall, om det er substantiv er det flertall. Så det kan være «De murrende tilbaketog» eller «Den murrende trekker seg tilbake». Jeg går for det første. Slik ambivalens, slik dobbeltbetydning er typisk for modernismen.

Til strofe 4 skulle jeg gjerne oversatt pin med pinn, for å få det til å rime med kinn. Først gjorde jeg det. Men ordet kommer igjen i strofe 6, og det er nål som er det riktige, det er en slipsnål det er snakk om. Så jeg endret.

En notorisk vanskelighet i dette diktet her, er ordet presume, som dukker opp i strofe 5-7 på et viktig sted og med viktig mening. Mange i Norge kjenner godt dette ordet fra «Dr. Livingstone, I presume» – «Stanley!» Oversettelsen til norsk går da «Dr. Livingstone, formoder jeg». Det er en litt mer høytidelig og formell formulering enn antar jeg. Det er en antagelse man anser for å være riktig, og som bare venter på en bekreftelse, eller ikke engang trenger det. Men her i diktet er formuleringen how should I presume. Og spørsmålet «Hvordan skal jeg formode» går ikke så godt.

I det som er strofe 6, er det problemer om sprawling er brukt som et verb eller et adjektiv. Ordet pin er brukt tidligere, om slipsnål, der det rimer på chin, og i gjendiktningen ville det være fint å bruke samme ord som originalen på samme sted som originalen. Men det går ikke. Et enda vanskeligere valg er linje 4, hvor man må oversette pinned og wriggling. Etter å ha tenkt litt, kommer jeg til at det må være «satt på nål» og «vrir meg», men jeg liker også godt «spiddet» og «spreller». Tanken er at han er som et insekt, satt levende på en nål, og spreller for livet.

Strofe 7 har den vanskelige linjen i parentesen But in the lamplight, downed with light brown hair. Det er umulig for en oversetter og gjendikter, downed er en verbalisering og et partisipp av adjektivet, adverbet og preposisjonen down, som betyr ned. Direkte oversatt vil det bli «nedet», et ord vi ikke bruker på norsk. På engelsk brukes det vidt. Videre er det samme klang og rim i ordet med brown, og hair rimer på bare, i linjen over.

I strofe 11 skiller ikke engelsk mellom bestemt og ubestemt mengde for ordet all, så når jeg-personen som Lazarus kommer tilbake fra de døde, kan det være for å fortelle alle eller fortelle alt. Jeg prøver meg med begge deler.

Strofe 15

Part betyr dele, part behind betyr direkte oversatt «dele bak», men jeg lurer på om det ikke også her ligger litt betydning av part with, og leave behind, altså «å legge igjen», «forlate. Han har snakket om håret sitt gjennom diktet, at det blir tynt, og at han blir skallet. Nå når diktet går mot slutten, og han blir eldre, må han kanskje vende seg til tanken om at han ikke skal ha hår lenger. Samtidig har vi den enkle betydningen at det bare kan bety å dele håret til hver side. Igjen har vi denne ambivalensen eller dobbeltbetydningen modernistene er så glad i. Peach betyr fersken, og rimer på beach (strand) og each (hver) i de neste linjene. Det passer godt med fersken, passer godt med klangen i ordet peach, passer godt med assosiasjonene til en fersken, det er mye saft, og litt surft, og det blir litt graps, og det er noe man ikke spiser for ofte. Det norske ordet fersken rimer ikke på mye, og har ikke de klanglige egenskapene til engelske peach, Her må jeg omskrive på en måte som fjerner gjendiktningen litt fra originalen, for å få rimene med.

Form

Verslæren er laget for tradisjonelle dikt som følger spillereglene. Det gjør ikke dette, og andre modernistiske dikt. Det er delt inn i verselinjer og strofer, det har rim og rytme, men det er alt sammen løst og tilsynelatende nesten tilfeldig. Det gir ikke mening å snakke om verseføtter, og telle trykktunge stavelser i linjene. Det er et mønster som brytes hele tiden.

Jeg kan se på strofe 13, som er den hvor rim og rytme har mest betydning, eller der i hvert fall er gjort utstrakt bruk av dette virkemiddelet. Jeg har lagt inn trykkfordelingen. Første linje er tung, med hele 6 trykktunge stavelser. Ser man bort fra de to første, er det blankvers som hos Shakespeare selv, 5 jambiske verseføtter. Den siste, den overflødige, er der han sier «Nei, jeg (er ikke prins Hamlet)…». Rett etter han har sagt det, er han over i rytmen og skrivemåten fra prins Hamlet og det meste av Shakespeares øvrige tekster.

Deretter er det rimerier. Mønsteret er aabccccb. Det er 8 linjer, alle utgangene er trykktunge. Det starter med to enkle rim, så følger et i linje 3 som blir hengende igjen til siste linjen tool fool. Dette er rim på den klassiske måten, med betydningsinnhold som knyttes sammen. I mellom er det fire linjer som rimer voldsomt, en sterk følelse av opplisting, men det får altså sin forløsning i den siste linjen. Den svarer også på det at han er ikke Hamlet, han er kanskje en av lordene som følger med, men noen ganger er han nok narren (eller idioten, som jeg gjendikter med, for rimet).

No! I am not Prince Hamlet, nor was meant to be;
Am an attendant lord, one that will do
To swell a progress, start a scene or two,
Advise the prince; no doubt, an easy tool,
Deferential, glad to be of use,
Politic, cautious, and meticulous;
Full of high sentence, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous
Almost, at times, the Fool.

The Love Song of Alfred Prufrock, strofe 13

Nærlesing av noen utvalgte strofer

Jeg vil ta for meg noen samling verselinjer, for å vise hvordan de kan leses og hva man kan få ut av dem. Den italienske innledningen i kursiv er nettopp det, en innledning, og så begynner det med strofe 1.

Strofe 1

Let us go then, you and I, begynner diktet. Det er en fin linje å begynne forfatterskapet med, nå skal du og jeg ut på vandring. Heretter kommer alt, nå begynner det. Skal man virkelig briljere, kan man si det har det modernistiske motivet av bevegelse, den moderne verden står ikke stille, alt er i fart og forandrer seg hele tiden. Her er ikke mye tid til refleksjon og kontemplasjon, her er å komme seg av gårde, ellers går verden fra deg. Den moderne verden er ikke for tenkende mennesker. Inntrykkene er for mange, og det går for fort. Sånn er det i dette diktet, og i mange, mange av de andre modernistiske diktene også.

Strofe 9

Jeg tar med denne fordi den er så kort, og tilsynelatende meningsløs. Jeg vil bare lansere noen ideer hva man kan få ut av sånne linjer

I should have been a pair of ragged claws
Scuttling across the floors of silent seas.

The Love Story of J. Alfred Prufrock, strofe 9

Først vil jeg si at linjene er ikke noe å henge seg opp i, man skal ikke analysere alt til bunns i et dikt. Det skal etterlates mye åpent for frie tanker og assosiasjoner. De to linjene har en flott melodi, og de er formulert på en måte som hjernen er vant med å se og bearbeide. Det er ønsket, I should have been, så følger hva man ønsker å ha vært, eller å være, og så følger hva man da skulle gjøre. Poenget er bare at her gir det ingen mening. Hjernen finner mening i hva som helst, bare gi den to sekunder. Egenskapen til klør er at de kan klore, slitte (ragged) klør er brukt mye, en person kan ønske å bli møtt med mer respekt eller at litt flere tar hensyn til ham, eller henne. Da kunne det være greit å være klør. Men hva disse klørne skal gjøre, jage over bunnen av stille sjøer, det tar bort enhver form for mening.

Så da kan man si diktet utfordrer hjernens trang til å finne mening, og å slå seg til ro med meninger som ikke er fullstendige og ikke riktige. Den utfordrer hjernen til å være oppmerksom, til å være på vakt. Det kan se ut som det er noe med mening, men det er ikke det. Du må tenke, følge med, i alle inntrykkene som blir gitt deg.

Kanskje kan linjene leses sånn, kanskje kan de leses på andre måter. Det er bare to linjer i et svært langt dikt. Kanskje er det også linjer av en type Ezra Pound ville foreslått å ta bort, som han gjorde for mange av linjene i The Waste land, som nok er strammere redigert enn Prufrock. Uansett er linjene deilige å lese. Og de gjør seg i sitat, også sitat som en innledning til andre verk. Spørsmålet er, er det noe her, eller er det ikke.

Strofe 12

Denne strofen kan vi se på som et eksempel på hvordan Eliot kombinerer datidens mest viderekomne filospfi med elementær dagligtale. Det er ikke bare datidens viderekomne filosofi, det er de allmenne spørsmål, hvem er vi, hvorfor er vi her, og hvordan kan vi kommunisere med hverandre? Det er det siste spørsmålet som lå tungt hos filosofene for hundre år siden, språkets muligheter og begrensninger, med filosofer som Bertrand Russel i England og særlig Ludvig Wittgenstein i Tyskland. Dette var en tid da filosofene og forfatterne var opptatt av de samme spørsmålene, og tok dem veldig, veldig på alvor.

Så spørsmålet er, er det verdt det? Det er en linje som går igjen i diktet, And would it have been worth it, after all, fulgt opp med variasjonen Would it have been worth while. Det er spørsmålet om livet er verdt å leve. I dette spørsmålet ligger også hva som gir livet mening, hva som skal gi grunnen for å leve det. Et forslag fra både filosofene og forfatterne på denne tiden, med T. S. Eliot som svært tidlig ute, er at meningen med livet ligger i de dagligdagse tingene og de dagligdagse gjøremål. Både strofe 11 og 12 omhandler det, og filosofen Martin Heidegger utvikler det senere til en hel filosofi. I et dikt som dette har det herlig dobbelt bunn med at det også er kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock. Det er du og jeg, for ham, you and I. Og så er det kaffekoppene og tekoppene og marmeladen i strofe 11, solnedgangene og trappeoppgangene og de flekkete gatene her i stroe 12. Hverdagen.

Det blir herlig, nesten spøkefullt sagt i linje 5: And this, and so much more? – Det er understatement, det er virkelig mye mer, her. Diktteknisk rimer linjen også på linjen over, floormore, noe som også er komisk, siden rim i tradisjonell dikttolking skal ha tematisk sammenheng. Rimene binder sammen betydning i et dikt. Det gjør det for så vidt her også, men dere ser selv, det er virkelig mye mer enn gulvet.

Og så er det nøkkelsetningen, kamuflert som et utbrudd fra en stresset og oppgitt J. Alfred Prufrock: It is impossible to say just what I mean. Det kan jo være tilfelle, det, i et ekteskap, mellom en mann og en kone, eller i et kjæresteforhold, man får ikke alltid forklart seg. Men linjen vil også bety mye mer. Det er umulig å si hva man mener, selv for de største ordkunstnere i verden. Det er umulig å transportere mening fra et sinn til et annet, språket har begrensninger som gjør det umulig. Du vil alltid kunne bli misforstått, du vil nødvendigvis alltid bli misforstått. Du vil aldri bli forstått nøyaktig som du ville, nøyaktig som du mente det du hadde å si.

Og så kommer avslutningen, som er en variasjon av avslutning i linjen foran:

“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

The Love Song of J. Alfred Peufrock, strofe 12, linje 11 og 12

Det kan være relevant å ta med linjene forut i diktet, det som leder an til det som står, det er svært hverdagslig. I strofe 11 er det If one, settling a pillow by her head,/ Should say: og i strofe 12 er det And turning toward the window , should say:. Det er altså gjort anstrengelser for å sette linjene så dagligdags som muilg.Det er også en dagligdags ting å si, særlig i en krangel blant to som kjenner hverandre godt, «det var ikke det jeg mente». Men setningen fungerer også på et høyere plan, at det er senderen av budskapet som ikke blir forstått. Det kan være forfatteren av diktet, som forsvarer seg mot tolking, som sklir unna tolking. Det er uansett ikke hva han mente, ikke i det hele tatt.

Kommentar

Kirken La Sagrada Familia i Barcelona blir aldri ferdig. Sånn er det kanskje med denne posten også, og må hele bloggen, hele livet. Det finnes alltid noe mer å gjøre. Særlig sånn som denne posten blir til, og flere andre modernistiske dikt, som Sky i bukser, av V. V. Majakovskij, så skrives liksom hele posten på en gang. Den utvider seg i alle retninger. Jeg har mange flere ting å skrive på motiv, om forfatteren, om språk, form og innhold, om modernismen, og i gjendiktningen, som ennå ikke er god. Så vil jeg legge til en kommentar også, så jeg har også den å flikke på.

Diktet heter The Love Song of J. Alfred Prufrock. Navnet er komisk, nærmest latterlig, svært oppkonstruert. Pruf har samme uttale som proof, bevis, og rock er stein. Men sammensatt blir det bare tøys, rytmen og klangen i navnet er umulig å ta alvorlig. Og når det er en kjærlighetssang til en sånn person, så blir det allerede komisk, og en modernistisk motsetning. Bare sjekk hvordan alle virkelige kjærlighetssanger går til folk med navn med syngende vokaler, det er Romeo, italienske navn, romantiske navn. J. Alfred Prufrock høres ut som han aldri vil sette føttene sine utenfor et kontor der han sitter med administrative oppgaver.

Navnet hans blir heller aldri nevnt i teksten. Det er en jeg-person, der, og man kan kanskje tenke denne jeg-personen er Prufrock. Subjektet i diktet er i det hele tatt vanskelig å få tak på. Nå skal jeg ikke skrive for teknisk, men det er vanskelig å vite hvem observatøren er, hvem som skriver linjene, og i hvilken grad han deltar i situasjonen. Det kan godt hende subjektet – altså observatøren – helt uproblematisk er J. Alfred Prufrock, og det som står, er det han gjør og tenker. Men for meg passer det ikke at det er ham. For meg er det et pseudonym. For meg blir diktet bedre om det er TS Eliot som gir uttrykk for egne tanker og følelser, og stemninger, selv om han har for vane å beskytte seg mot for mye utlegging av eget sjeleliv og følelsesliv. Å bruke masker og distansere seg fra eget følelsesliv hører godt til modernismen, men jeg for min del er ikke noen fullblods modernist, og heller ikke postmodernist. Jeg vil ha det menneskelige.

Og det finner jeg i strofe 4, om man ser bort fra innskuddene med kvinnene som kommer og går, og snakker om Michelangelo. Det er tekstlinjene som begynner med And indeed there will be time. Tid igjen, altså. Der er det personlig, nesten sensitivt.

Min gjendiktning

Diktet er såpass langt og engelsk et såpass kjent språk her i Norge at jeg nøyer meg med en gjendiktning denne gangen, en oversettelse er overflødig. Gjendiktningen er også en lek og en utfordring til meg selv, å se hvordan jeg er i stand til å gjendikte et langt og komplisert dikt som dette.

I dikt som dette er det viktig å få over stemningen, her følger jeg russeren Boris Pasternak, som mente at hvis du oversetter diktene «korrekt», så gjør du vold mot forfatteren. Dette er mine ord, ikke hans, men tanken er hans. Forfatterne skriver tekstene sine for å få dem til å flyte på sitt eget språk. Når de skal over i et annet, er det andre ting som må tas i bruk.

Diktet har mange rim. De kommer alle sammen uanstrengt, og tilfeldig, det vil ikke være en bra oversettelse som tvinger rimene på plass nøyaktig samme sted. Jeg omskriver litt, for å få med så mange av rimene som mulig, men om innholdet i linjen er viktigere, så velger jeg å prioritere det. Og noen steder skyter jeg inn innhold som ikke finnes i originalen, for å få inn et rim som trengs. Rytmen og takten tenker jeg omtrent ikke på, ikke annet enn at jeg vil at min gjendiktning på norsk skal kunne leses omtrent på samme måte som originalen på engelsk.

Tanken i gjendiktningen av et dikt som dette, er at skulle det være skrevet på norsk, ville det blitt sånn. Den tanken går kanskje for de aller, aller fleste dikt. Og i dikt der rytmen og formen er viktig, som i eldre, tradisjonelle dikt, så må rytmen og formen beholdes.

Den italienske innledningen lar jeg være. Nå i starten lar jeg de engelske originale linjene bli værende ved siden av.

Kjærlighetssangen til J. Alfred Prufrock

S’io credesse che mia risposta fosse
A persona che mai tornasse al mondo,
Questa fiamma staria senza piu scosse.
Ma percioche giammai di questo fondo
Non torno vivo alcun, s’i’odo il vero,
Senza tema d’infamia ti rispondo.

La oss gå da, du og jeg,
Når kvelden er spredt ut langs vår vei
Som en pasient gitt eter på et bord;
La oss gå, på visse halv-forlatte gater,
Murrende tilbake
Fra hvileløse netter på billige hotell
Og sagmuggrestauranter med østers og skjell
Gater som følger lik langtekkelig argument
Av snikende plan
Å lede deg til et overveldende spørsmål …
Åh, spør ikke: “Hva det er”
La oss gå på vårt besøk der.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Den gule tåka som gnir ryggen sin mot vindusrutene,
Den gule røyken som gnir snuten sin på vindusrutene,
Slikket tungen sin inn i hjørnene av kvelden,
Nølt ved dammene som står i avløpsrørene,
Let fall upon its back the soot that falls from chimneys,
Slipped by the terrace, made a sudden leap,
And seeing that it was a soft October night,
Curled once about the house, and fell asleep.

Og visst vil det bli tid
For den gule røyken som sklir gaten på et vis,
Gnir ryggen sin mot vindusrutene;
Det vil bli tid, det vil bli tid
Å gjøre klar et ansikt til å møte ansiktene du møter;
Det vil bli tid til å myrde og å skape ,
Og tid for alt arbeidet og dager med hender
Som løfter og slipper et spørsmål på ditt fat;
Tid for deg og tid for meg,
Og tid for hundre manglende beslutninger,
Og for hundre visjoner og revisjoner,
Før et stykke ristet brød og te.

I rommet vil kvinner komme og gå
Og snakke om Michelangelo.

Og visst vil det bli tid
Til å undre: «Våger jeg?» og «Våger jeg?”
På tide å snu og gå ned trappen for meg,
Med en skallet flekk midt i håret har jeg —
(De vil si: “Hvor hans hår blir tynt!”)
Min morgenfrakk, min krage fast til mitt kinn,
Mitt slips er rikt og anstendig, men festet med en simpel nål—
(De vil si “Men hvor hans armer og bein er tynne”)
Våger jeg
Forstyrre universet?
I et minutt er det tid
For beslutninger og revisjoner som et minutt vil reverse.

For jeg har kjent dem alle allerede, kjent dem alle –
Har kjent kveldene, morgenene, tider, steder,
Jeg har målt livet mitt ut med kaffeskjeer;
Jeg kjenner stemmene dø og dem døende falle
Under musikken fra et fjernt rom for seg
Så hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent øynene allerede, kjent dem alle —
Øynene som fikserer deg i en formulert frase,
Og når jeg er formulert, henslengt på en nål,
Når jeg er satt på nål og vrir meg på veggen,
Hvordan skal jeg da begynne
Å spytte ut alle butte ender av mine dager og måter?
Og hvordan skal jeg våge meg?

Og jeg har kjent armene allerede, kjent dem alle —
Armer som er i armbånd og hvite og bare
(Men i lampelyset, ned med lyse brune håret! )
Er det parfyme fra en kjole
Som får meg helt på jordet?
Armer som ligger langs et bord, eller dekket rundt et sjal.
Og skulle jeg da våge meg?
Og hvordan skulle jeg begynne?

Skal jeg si, jeg har gått i skumringen gjennom trange gater
Og sett røyken som reiser seg fra pipene
Av ensomme menn i skjorte-ermer, lener seg ut av vinduer? …

Jeg skulle vært et par med slitte klør
Jagende over gulvene av stille sjøer.

Og ettermiddagen, kvelden, sover så fredfullt!
Glattet ut av lange fingre,
Sovende … trøtt… eller later sdet om,
Strukket ut på gulvet, her mellom deg og meg.
Skulle jeg, etter te og kaker og iser,
Ha styrken til å tvinge korte stunden til sin krise?
Men selv om jeg har grått og fastet, grått og bedt,
Selv om jeg har sett hodet mitt (som er blitt litt skallet) båret inn på et fat,
Jeg er ingen profet — og det er ingen stor sak;
Jeg har sett den korte stunden av min storhet flimre,
Og jeg har sett den evige lakei holde frakken min, og flire,
Og kort sagt, jeg var redd.

Og ville det være verdt det, etter alt
Etter koppene, marmeladen, og te,
Blant porselenet, blant snakket du og jeg var med
Ville det være verdt det,
Å ha bitt av sakene med et smil,
Å ha klemt universet sammen til en ball
Å rulle det mot et eller annet overveldende spørsmål,
Å si: “Jeg er Lasarus, kommer fra de døde,
Kommer for å si dere alle, jeg skal si dere alt”—
Hvis en, setter en pute ved sitt hode
Skulle si: “Det er ikke hva jeg mente i det hele tatt;
Det er ikke det i det hele tatt.”

Og ville det være verdt det, til slutt,
Would it have been worth while,
After the sunsets and the dooryards and the sprinkled streets,
After the novels, after the teacups, after the skirts that trail along the floor—
And this, and so much more?—
It is impossible to say just what I mean!
But as if a magic lantern threw the nerves in patterns on a screen:
Would it have been worth while
If one, settling a pillow or throwing off a shawl,
And turning toward the window, should say:
“That is not it at all,
That is not what I meant, at all.”

Nei! Jeg er ikke prins Hamlet, og var heller ikke ment så;
Er en av de følgende lorder, en som vil gjøre no’
Få ting til å svulme, starte en scene og to,
Rådgi prinsen; uten tvil, meg lett i mot
Hensynlsfull, glad for å være til bruk,
Politisk, forsiktig, and meticulous;
Full av høye fyndord, but a bit obtuse;
At times, indeed, almost ridiculous—
Nesten, noen ganger, idiot.

Jeg blir gammel kropp… Jeg blir gammel kropp…
Jeg skal ha nederst del av buksen brettet opp

Skal jeg dele håret bakover? Våger jeg ta en fersken til?
Jeg skal gå i hvite flanellbukser, og gå på stranden, om jeg vil.
Jeg har hørt havfruene synge sangen mild.

Jeg tror ikke at de vil synge for meg.

Jeg har sett dem ri bølgene ut mot havet
Mens de grer det hvite håret til bølgene blåst bak
Når vinden blåser havet hvitt og svart.
Vi har drøyd tiden sjøens værelser
Ved sjø-jenter prydet med sjøgress brun og rød
Til menneskelige stemmer vekker oss, til vår død.

ES2019

Sky i bukser (Облако в штанах), av V. V. Majakovskij

Så går jeg også i gang med denne. Juni 2018.  I håp om å få dette lange diktet ferdig oversatt og behandlet. Jeg skal prøve å holde hver versjon lesverdig og brukbar, siden dette er en side som blir en del besøkt. Naturlig nok, med det kanskje mest berømte diktet til russernes mest berømte modernistiske poet. ‘Jeg skal få ferdig prologen med det første, så følger resten.

Jeg ser nå at jeg rekker det ikke før sommeren, så arbeidet vil bli tatt opp igjen til høsten. Frem til da vil posten se ut som den gjør.

*

I dag begynner jeg et stort prosjekt som kanskje aldri vil bli fullført. Det skal dog ikke hindre meg i å begynne. Det er diktet med den fantastiske tittelen, Облако в станах (sky i bukser), en tittel som kan gjøre en irritert, her er det dikterne som tror de kan skrive hva som helst igjen, og kalle det «symbolsk». Siden fikk jeg kort høre hva det egentlig var, det er ikke skyen som er iført bukser, hva slags tull ville ikke det være, det er poeten selv, som er skyen. For noen vil dette kanskje ikke utgjøre noen forskjell, det er like dumt at et menneske er en sky, som at en sky har bukser, men for meg ble det plutselig enormt. Det er mennesket som liksom forsvinner, som er luftig som en sky, som går omkring uten fast stoff, som plutselig blir veldig interessant.

Det er den russiske poeten Vladimir Vladimirovitsj Majakovskij (1893 – 1930) som har skrevet diktet. Nest etter Pusjkin er det Majakovskij som har en helt spesiell plass i det russiske folk, og holder ham som eksempel for hvordan det russiske språket kan brukes. Han treffer også den russiske mentalitet på en måte han er alene om, og ganske annerledes enn Pusjkin gjør det. I Pusjkin kan man hvile, mens Majakovskij representerer uroen og utålmodigheten. Han var futurist, svært optimistisk med tanke på fremtiden, og mente den ikke kunne komme raskt nok, nokså likt som det russiske folk har opptrådt i mange situasjoner. Det er sjelden de har gått rolig og planmessig frem i noe. Det er bare å ta de siste dagers hendelser i Ukraina som eksempel. Majakovskij hadde nok støttet dem, noe enormt.

Den gang Majakovskij levde var det kommunistene som stod for revolusjonene. Majakovskij var helhjertet med i ideen og gjennomføringen, og ble en favoritt langt opp i partiapparatet. Han skrev også mange begeistrede dikt for den sovjetiske staten, og var stolt av å være sovjetborger. Om dette er mye mer å si, Majakovskij er i sannhet en fascinerende skikkelse. Allerede som ung var han revolusjonær, og hadde noen opphold i fengsel, men han var også villig til å delta som soldat i første verdenskrig, og meldte seg frivillig til det, uten å få lov. Han likte i det hele tatt at det skjedde ting. Det skulle gå fort (som det også skulle i diktene hans), og han var overhodet ikke redd for skandaler. Man blir ikke lei av å studere Majakovskij.

Jeg begynner bare med første del av diktet. Så får vi se hvor langt vi kommer etter hvert. Heller ikke første del vil bli behandlet helt ferdig i denne omgang, vil jeg tro.

Det er wordpress som har ødelagt alle linjeskiftene i min kopi. Foreløpig lar jeg den være som den er, og prioriterer å jobbe mer med oversettelsen av diktet, fremfor å bale med oppsettet. Den russiske versjonen jeg bruker som utgangspunkt finner dere her.

En (kort) gjennomgang av form og oppbygning

For et langt dikt som dette, passer det å ha gjennomgangen av formen først, sånn at leseren vet hva han eller hun går til. Majakovskij er hypermodernist, kroneksempelet på futurisme, og han vil selv her i debutverket sitt ikke følge noen normer og regler. Det er satt sammen som en prolog, på 30 linjer, og så følger de fire delene i tetralogiene. Teksten er skrevet på vers, med linjer og linjedeling, men følger overhodet ikke noe versemønster. Noen av linjene er satt sammen i det man kunne kalle strofer, nesten som avsnitt i en prosatekst, men det gir ikke mening å telle antall strofer og antall vers i strofene. Det gir knapt mening å snakke om strofer, annet enn som referanse, at i andre strofe i prologen finner man noen berømte linjer, for eksempel.

Når det gjelder rim, så er Majakovskij egentlig en mester. Det faller ham lett å rime, og han gjør det stadig vekk, også i dette poemet, men det er her ikke noen særlig regelmessighet i rimene, og det veksler etter forgodtbefinnende mellom halvrim og fullrim. Det går dog an å si det er antydninger til kryssrim, at annenhver linje rimer eller er nær ved å rime, men det er ikke rim som i tradisjonelle dikt, der verseformen bygger opp til rim på alle forventede steder, og det knapt forekommer at rim ikke dukker opp der de skal. Hos Majakovskij er lengden på versene temmelig fri, og det blir nesten et inntrykk av han rimer i forbifarten, at han slenger inn et sånt halvveis rimende ord i enden av de riktige linjene, men ikke sånn at det ser ut til å være noe poeng eller noe viktig. Det er liksom bare på gøy, han gjør det fordi han kan.

Sånn er de futuristiske modernistene. De halser videre, det går i hulter til bulter med rim og rymte, alt skal liksom bare fremover. Alt som er skrevet og gjort er av liten verdi, det er bare fremtiden som gjelder. Bare hva som nå skal komme. Sky i bukser er den første lengre teksten Majakovskij skrev på denne måten, og den første lengre tekst av denne typen i Russland. Og ganske sikkert i verden. Ingen var futurister som russerne. Og ingen som Majakovskij.

Litt om språket og oversettelsen

For et så langt dikt som dette, kan ikke kommentarene til språket og oversettelsen bli så detaljert. Jeg har oversatt prologen, og lagt til ordliste for den, men kommentarene er ikke fullstendige. Resten av det lange diktet vil bli lagt ut, og oversatt, med det første. Jeg kommer til å kommentere de viktigste og vanskeligste valgene jeg har gjort. Det er å si at Majakovskij presser språket, bruker mange nyord og mange gamle ord satt sammen på nye og uvanlige måter, i tillegg til at kjente verb og andre ord blir brukt i uvanlige former og tider og sammenhenger. Det er vanskelig å skjønne tankegangen mange steder, særlig for en utlending. Men jeg skal som vanlig gjøre et samvittighetsfullt forsøk.

Облако в штанах

ТЕТРАПТИХ

Вашу мысль,
мечтающую на размягченном мозгу,
как выжиревший лакей на засаленной кушетке,
буду дразнить об окровавленный сердца лоскут;
досыта изъиздеваюсь, нахальный и едкий.

У меня в душе ни одного седого волоса,
и старческой нежности нет в ней!
Мир огро́мив мощью голоса,
иду — красивый,
двадцатидвухлетний.

Нежные!
Вы любовь на скрипки ложите.
Любовь на литавры ложит грубый.
А себя, как я, вывернуть не можете,
чтобы были одни сплошные губы!

Приходи́те учиться —
из гостиной батистовая,
чинная чиновница ангельской лиги.

И которая губы спокойно перелистывает,
как кухарка страницы поваренной книги.

Хотите —
буду от мяса бешеный
— и, как небо, меняя тона —
хотите —
буду безукоризненно нежный,
не мужчина, а — облако в штанах!

Не верю, что есть цветочная Ницца!
Мною опять славословятся
мужчины, залежанные, как больница,
и женщины, истрепанные, как пословица.

1914-1915

Min oversettelse

Sky i bukser

Tetralogi

Deres tanke,
Drømt på bløt hjerne,
Som et utfeitet lakei på en fettet divan,
jeg skal erte om blodige tøylapper fra hjertet;
til metthet håner jeg frekt og etsende.

Jeg har ikke et eneste grått hår i sjelen,
og gammel ømhet finnes ikke i den!
Etter å ha rystet verden med min veldige stemme,
går jeg — en skjønnhet,
toogtjueårig.

Dere sarte!
Dere legger kjærlighet på fioliner.
Kjærlighet på pauker ligger grovt.
Og selv, hvordan jeg ikke kan vende tilbake igjen,
for de var bare sammenhengende tenner!

Gå i gang med å lære —
fra batiststuemøblene,
konvensjonell embetskvinne fra englenes liga.

Og som rolig blar gjennom leppene,
som kokka sidene i kokeboka.

Ønsker dere —
vil jeg være fra kjøtt med rabies
— og, som himmel, forandre tone —
ønsker dere —
vil jeg være uklanderlig øm,
ikke en mann, men  — en sky i bukser!

Jeg tror ikke, at det er noe blomstrende Nice!
Med meg igjen rose overstrømmende
Menn, lagt ned, som sykehjem,
og kvinner, slitt ut, som ordspråk.

 

*

Tetraptikh, eller tetralogia, er det russiske ordet for tetralogi, det vil si et kunstnerisk verk av fire deler. Jeg har altså bare forspillet, her.

Размягчение мозга er et fast uttrykk for «hjernebløthet». Кушетка (kusjetka) er divan. лоскут står oppført to ganger, som flertall og entall, og betyr begge steder tøyrester, lapper og filler. Fjerde linje er vanskelig grammatisk. Hjerte står i genitiv, mens blodig og lapper står tilsynelatende ubøyd. Så det er ikke så lett å finne forbindelsen mellom «blodig» og «hjerte» og «tøylapper». Det mest nærliggende for meg, er «hjertets blodige tøylapper». Сыт er «mett», до er «til», også når det blir brukt som prefiks, så досыта blir «til metthet». Ordet изъиздеваюсь finnes ikke, men издеваться finnes, og betyr «håne, forhåne, drive gjøn med». Из er en prefiks, med grunnbetydning «ut av», men brukt som prefiks også angir «at handlingen fullføres» eller «at redskapet handlingen utføres med, eller dens objekt brukes opp». Her er det en dobbel из. Før jeg har fått kyndig hjelp, holder jeg bare på «håne», eller som jeg velger «forhåne». Likevel kommer jeg ikke i mål, for hvordan skal jeg formulere at forhåningen skjer til man er mett av den? I den russiske versjonen holdes det helt åpent hva det er som blir mett av forhåningen, det trenger ikke være noe objekt, og det er mye mer direkte enn det generelle norske «man». Det meste ville være om det gikk med noe i retning av «forhåner til metthet», for det er det originalen sier. Så det er det jeg velger, selv om det halter.

Andre strofe er meget berømt, og noe mange russere husker utenat og øyeblikkelig kjenner igjen når det blir brukt referanser til det. Tredje linje er en nøkkel i den, men slett ikke enkel å trenge igjennom for en utlending. огромив ser ut til å ha sammenheng med огромный, veldig, enorm, kjempestor, men er ikke noe oppslagsord i seg selv. Мощь er «velde, styrke, makt», ser ut til å være en avledning av мог (mog) «kunne».

Tredje strofe begynner uoversettelig med Нежные (nezjnyje – kjærlig, øm, varsom mm), flertallsformen av adjektivet. På norsk står ikke adjektiv godt alene, det må med den eller de adjektivet betegner. Det finnes heller ikke noe godt norsk tilsvar for selve ordet, som på russisk i denne sammenhengen fungerer både kjærlig og nedlatende på en gang. Нежный blir nesten alltid brukt i positiv mening, gjerne om noen man er glad i, men her i dette diktet så har det også en betydning at det gjelder de som er så sarte og følsomme at de ikke tåler formen og tonen Majakovskij her kommer med.

гостиной er fra гостиная (gostinaja – stue), og kan bety både stuen eller salongen, eller møblene som er plassert der. Siden de er av batist (батистовая – batistovaja), et tekstil, lett og fintrådet fra lin, så går jeg ut fra det menes møblene. Tankene er at det er fine hjem, mykt og pent. Så kommer diktet som en kontrast.

Strofe 6. Мяса er kjøtt, så от мяса бешеный betyr direkte oversatt «fra kjøttet rasende». Бешенство er hundegalskap, så det er denne type raseri det er snakk om.

Jeg må avbryte oversettelsen og arbeidet med diktet temmelig midt i, for det er på tide å gå til sengs.

1

Вы думаете, это бредит малярия?

Это было,
было в Одессе.

«Приду в четыре», — сказала Мария.

Восемь.
Девять.
Десять.

Вот и вечер
в ночную жуть
ушел от окон,
хмурый,
декабрый.

В дряхлую спину хохочут и ржут
канделябры.

Меня сейчас узнать не могли бы:
жилистая громадина
стонет,
корчится.
Что может хотеться этакой глыбе?
А глыбе многое хочется!

Ведь для себя не важно
и то, что бронзовый,
и то, что сердце — холодной железкою.
Ночью хочется звон свой
спрятать в мягкое,
в женское.

И вот,
громадный,
горблюсь в окне,
плавлю лбом стекло окошечное.
Будет любовь или нет?
Какая —
большая или крошечная?
Откуда большая у тела такого:
должно быть, маленький,
смирный любёночек.
Она шарахается автомобильных гудков.
Любит звоночки коночек.

Еще и еще,
уткнувшись дождю
лицом в его лицо рябое,
жду,
обрызганный громом городского прибоя.

Полночь, с ножом мечась,
догна́ла,
зарезала, —
вон его!

Упал двенадцатый час,
как с плахи голова казненного.

В стеклах дождинки серые
свылись,
гримасу громадили,
как будто воют химеры
Собора Парижской Богоматери,

Проклятая!
Что же, и этого не хватит?
Скоро криком издерется рот.

Слышу:
тихо,
как больной с кровати,
спрыгнул нерв.
И вот, —
сначала прошелся
едва-едва,
потом забегал,
взволнованный,
четкий.
Теперь и он и новые два
мечутся отчаянной чечеткой.

Рухнула штукатурка в нижнем этаже.

Нервы —
большие,
маленькие,
многие! —
скачут бешеные,
и уже
у нервов подкашиваются ноги!

А ночь по комнате тинится и тинится, —
из тины не вытянуться отяжелевшему глазу

Двери вдруг заляскали,
будто у гостиницы
не попадает зуб на́ зуб.

Вошла ты,
резкая, как «нате!»,
муча перчатки замш,
сказала:
«Знаете —
я выхожу замуж».

Что ж, выходи́те.
Ничего.
Покреплюсь.
Видите — спокоен как!
Как пульс
покойника.

Помните?
Вы говорили:
«Джек Лондон,
деньги,
любовь,
страсть», —
а я одно видел:
вы — Джиоконда,
которую надо украсть!

И украли.

Опять влюбленный выйду в игры,
огнем озаряя бровей за́гиб.
Что же!
И в доме, который выгорел,
иногда живут бездомные бродяги!

Дра́зните?
«Меньше, чем у нищего копеек,
у вас изумрудов безумий».
Помните!
Погибла Помпея,
когда раздразнили Везувий!

Эй!
Господа!
Любители
святотатств,
преступлений,
боен, —
а самое страшное
видели —
лицо мое,
когда
я
абсолютно спокоен?

И чувствую —
«я»
для меня мало́.
Кто-то из меня вырывается упрямо.

Allo!
Кто говорит?
Мама?
Мама!
Ваш сын прекрасно болен!
Мама!
У него пожар сердца.
Скажите сестрам, Люде и Оле, —
ему уже некуда деться.
Каждое слово,
даже шутка,
которые изрыгает обгорающим ртом он,
выбрасывается, как голая проститутка
из горящего публичного дома.

Люди нюхают —
запахло жареным!
Нагнали каких-то.
Блестящие!
В касках!
Нельзя сапожища!
Скажите пожарным:
на сердце горящее лезут в ласках.
Я сам.
Глаза наслезнённые бочками выкачу.
Дайте о ребра опереться.
Выскочу! Выскочу! Выскочу! Выскочу!
Рухнули.
Не выскочишь из сердца!

На лице обгорающем
из трещины губ
обугленный поцелуишко броситься вырос.

Мама!
Петь не могу.
У церковки сердца занимается клирос!

Обгорелые фигурки слов и чисел
из черепа,
как дети из горящего здания.
Так страх
схватиться за небо
высил
горящие руки «Лузитании»,
Трясущимся людям
в квартирное тихо
стоглазое зарево рвется с пристани.
Крик последний, —
ты хоть
о том, что горю, в столетия выстони!

1

Tenker dere, dette er Malaria galskap?

Det var,
var i Odessa.

«Jeg kommer fire», — sa Maria.

Åtte.
Ni.
Ti.

Så er det kveld
om natten uro
gikk bort fra vinduet,
dyster,
desembersk.

I den avfeldige ryggen skratter og knegger
kandelaber.

Det var meg nå ikke mulig å få vite:
en senesterk kjempe,
stønner,
vrir seg.
Hva kan en slik rugg ønske seg?
Rugger ønsker seg mye!

Se for meg selv er det ikke viktig
og det, som er av bronse,
og det, at hjertet — med kaldt jern.
Om natten ønsker man ringingen sin
å skjule,
i noe kvinnelig.

Og der,
en kjempestor,
krummer seg i vinduet,
jeg smelter med pannen vindusglasset.
Blir det noe elskov eller ikke?
Hva slags —
stor eller veldig liten?
Fra hvor kommer denne store slike i kroppen:
den skal være liten,
en fredelig elskovsvalp смирный любёночек.
Hun smeller i bilhornene.
Liker hestesporvogner med lyd.

Mer og mer,
etter å ha blitt dekket av regn
med ansiktet i ansiktet hans krusning,
venter jeg,
oversprøytet av store bybrenninger обрызганный громом городского прибоя.

Полночь, с ножом мечась,
догна́ла,
зарезала, —
вон его!

Упал двенадцатый час,
как с плахи голова казненного.

В стеклах дождинки серые
свылись,
гримасу громадили,
как будто воют химеры
Собора Парижской Богоматери.

Проклятая!
Что же, и этого не хватит?
Скоро криком издерется рот.

Слышу:
тихо,
как больной с кровати,
спрыгнул нерв.
И вот, —
сначала прошелся
едва-едва,
потом забегал,
взволнованный,
четкий.
Теперь и он и новые два
мечутся отчаянной чечеткой.

Рухнула штукатурка в нижнем этаже.

Нервы —
большие,
маленькие,
многие! —
скачут бешеные,
и уже
у нервов подкашиваются ноги!

А ночь по комнате тинится и тинится, —
из тины не вытянуться отяжелевшему глазу

Двери вдруг заляскали,
будто у гостиницы
не попадает зуб на́ зуб.

Вошла ты,
резкая, как «нате!»,
муча перчатки замш,
сказала:
«Знаете —
я выхожу замуж».

Что ж, выходи́те.
Ничего.
Покреплюсь.
Видите — спокоен как!
Как пульс
покойника.

Помните?
Вы говорили:
«Джек Лондон,
деньги,
любовь,
страсть», —
а я одно видел:
вы — Джиоконда,
которую надо украсть!

И украли.

Опять влюбленный выйду в игры,
огнем озаряя бровей за́гиб.
Что же!
И в доме, который выгорел,
иногда живут бездомные бродяги!

Дра́зните?
«Меньше, чем у нищего копеек,
у вас изумрудов безумий».
Помните!
Погибла Помпея,
когда раздразнили Везувий!

Эй!
Господа!
Любители
святотатств,
150 преступлений,
боен, —
а самое страшное
видели —
лицо мое,
когда
я
абсолютно спокоен?

И чувствую —
«я»
160 для меня мало́.
Кто-то из меня вырывается упрямо.

Allo!
Кто говорит?
Мама?
Мама!
Ваш сын прекрасно болен!
Мама!
У него пожар сердца.
Скажите сестрам, Люде и Оле, —
170 ему уже некуда деться.
Каждое слово,
даже шутка,
которые изрыгает обгорающим ртом он,
выбрасывается, как голая проститутка
из горящего публичного дома.

Люди нюхают —
запахло жареным!
Нагнали каких-то.
Блестящие!
180 В касках!
Нельзя сапожища!
Скажите пожарным:
на сердце горящее лезут в ласках.
Я сам.
Глаза наслезнённые бочками выкачу.
Дайте о ребра опереться.
Выскочу! Выскочу! Выскочу! Выскочу!
Рухнули.
Не выскочишь из сердца!

190 На лице обгорающем
из трещины губ
обугленный поцелуишко броситься вырос.

Мама!
Петь не могу.
У церковки сердца занимается клирос!

Обгорелые фигурки слов и чисел
из черепа,
как дети из горящего здания.
Так страх
200 схватиться за небо
высил
горящие руки «Лузитании»,
Трясущимся людям
в квартирное тихо
стоглазое зарево рвется с пристани.
Крик последний, —
ты хоть
о том, что горю, в столетия выстони!

Kommentar til 1

Her også er det fristende å skrive om hver eneste overveining jeg må gjøre, men diktet er for langt til å gå i detalj. Ordet декабрый (dekabryj) er spesielt, det står ikke i ordlisten og det gir ikke treff på nettet, enn enn for dette diktet. For meg ser det ut til å være avledet av декабрь (dekabr – desember), men jeg tør ikke være sikker. I hvert fall oversetter jeg med det. Jeg ser andre oversettelser gjør det samme. Det er like uvanlig på russisk som på norsk, men det kan godt beskrive en følelse a’la Majakovskij, «dyster og desembersk», den mørkeste måneden i året. Ordet ржут (rzjut – vrinske) betegner lyden hesten lager, også på norsk blir ordet knegge brukt om latter. Her, hos Majakovskij, som formulerer det til at det i ryggen knegger og skratter kandelabere, altså en mangearmet, flott lysestake.

I vendingen А глыбе многое хочется er jeg i tvil om grammatikken. Глыбе er dativ av глыба (glyba – blokk), så da er det vanlig å oversette med «til» eller «for» ruggen, som jeg kaller ham. многое er intetkjønnsformen for adjektiv, jeg kan ikke se hva som er poenget med å bruke den her.

Som på engelsk kan det russiske любовь bety både kjærlighet og elskov, mens på norsk er det ikke forbundet noe særlig seksuelt med kjærlighet. Så det går ikke godt å oversette любовь med kjærlighet, i det han bryter seg inn i rommet med å smelte vindusglasset med pannen. Da må han spørre: blir det noe elskov? Det passer også til det sammensatte ordet som snart følger, любёночек, der stavelsen -ён- går igjen i en rekke ord som har med barn å gjøre (valp, føll, (menneske)barn, kylling osv.), mens -чек er en vanlig dimminutiv. Å oversette med «elskovsvalp» skulle være treffende nok.

Vendingen уткнувшись дождю inneholder mer enn det som lar seg oversette. Formen av verbet, уткнувшись, finnes ikke på norsk, det er et adverbpartisipp, for en fullført handling. Best lar det seg på norsk formulere gjennom en omskriving: etter å ha… Så er det meningen av verbet, уткнуть, det er å stikke, feste (blikket) eller å skjule (gjennom å begrave). Regnet er satt i instrumental, så det er regnet som har gjort dette med personen. For resten av denne vanskelige delen i diktet, er det å sjekke gloselisten.

Dette var så langt jeg kom, før ferien.

Kommentar til diktet

Denne delen vil bli grundigere utfylt. Foreløpig er jeg selv i gang med å sette meg inn i det.

Hele diktet finner dere i engelsk oversettelse som PDF her.

Gloseliste

Det er et langt dikt, men jeg tror jeg vil legge ved gloselisten likevel. De er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene er markert med fet skrift, og jeg har gruppert etter prologen og diktets fire deler.

Prolog

Тетралогия, тетраптих Tetralogi (også kvadrologi) Wikipedia: Sammenhengende gruppe på fire verk. Sml. Trilogi
мечтающую -> Мечтать drømme
размягченном мозгу -> Размягчение 1. (К размягчить 1 и размягчиться 1) myking, oppmyking 2. (к размягчить 2) bløtgjøring 3. Размягчение мозга hjernebløthet
выжиревший -> Жиреть (раз-) bli fet
засаленной -> Засалить <засаливать> В fette til, gjøre fettet(e)
кушетке -> Кушетка divan
Дразнить 1. (Человека, животное) erte, terge, tirre 2. (Возбуждать) pirre, kildre
Окровавленный blodig, blodbestenkt
Лоскут М собир. (Отходы) rester, lapper (av tøy, e.l.) Лоскут М klut, lapp, fille
досыта -> наесться досыта spise seg mett, Наглядеться досыта se seg mett
Издеваться над Т håne vt, forhåne, drive gjøn med
Нахальный frekk, uforskammet, oppkjeftig, flabbet(e)
Едкий 1. (Разрушающий химический) etsende; skarp (вызывающий раздражение); ram, stram (о вкусе, запахе); sviende (вызывающий жжение) 2. перен. skarp, bitende, besk
седого -> Седой 1. Grå (о волосах) 2. (От мороза и т. п.) gråhvit
огро́мив -> Громить 1. (Грабить) plyndre 2. Slå knuse 3. (Теорию и т.п.) sable (ned), nedsable; tordne, dundre løs mot (обрушиваться на кого-л., что-л.)
Мощь velde; styrke, makt
Нежный 1. (Ласковый) kjærlig, øm; varsom, nennsom (осторожный, заботливый) 2. (Мягкий) fin, bløt; mør (о мясе) 3. (Приятный) fin, sart, delikat; (о музыке) søt 4. (Слабый, хрупкий) sart, tander, sped, spinkel; ømtålig (чувствительный) 5. ~ годы de spede år, ~ возраст den spede alder
ложите -> Ложить прост. Неправ. См класть 1. Legge 2. (В банк и т.п.) sette 3. (В больницу) legge inn, innlegge 4. СВ сложить bygge, mure 5. Разг. (Считать) regne på, beregne på
сплошные губы Sammenhengende (ubrutt, hel; massiv, kompakt, etc.) tenner
Гостиная 1. (В квартире) dagligstue 2. (В гостинице) salong 3. (Мебельный гарнитур) stuemøblement
Батистовый batist-
Чинный konvensjonell, avmålt; verdig (степенный); stiv (сдержанный); seremoniell (церемонный)
Лига liga, forbund; (в футболе и т.п.) divisjon;
Перелистать/перелистывать 1. (Перевернуть страница чего-л) bla i (gjennom) 2. (Бегло прочитать) bla litt i, bla [kikke] gjennom
Кухарка kokke, kokkepike
Поваренный koke- Поваренная книга kokebok
Бешеный 1. (О болезни) gal; angrepet av hundegalskap [rabies] 2. (Исступлённый) rasende; vill (тж необузданный); voldsom, ustyrlig 3. (Крайний, колоссальный) rasende, voldsom, vanvittig
Безукоризненный uklanderlig, uangripelig
Славословить rose overstrømmende
Истрёпанный I Истрепать <трепать, истрёпывать> slite (ut) II разг. fillet(e), lurvet(e), medtatt, nedslitt
Пословица ordspråk, ordtak

1

малярия Malaria
хмурый 1. (О человеке) dyster, mørk, uglad 2. (о пагоде) tung, grå; overskyet (облачный)
дряхлую -> Дряхлый avfeldig
хохочут -> Хохотать skoggerle, storle, skratte
ржут -> Ржать 1. (О лошади) vrinske 2. Груб. (Хохот) gapskratte, skoggerle
канделябры -> Канделябр kandelaber
жилистая -> Жилистый 1. Senete 2. перен. (сильный) senesterk
громадина -> громадина 1. (о предмете) kjempe, kolossal 2. (о человеке) rusk
корчится -> корчиться <с- > vri seg
глыбе -> глыба blokk; глыба земли (stor) jordklump
бронзовый 1. (из бронзы) bronse- 2. (о цвете) bronsefarget, bronsebrun
железкою -> железка I et lite stykke jern II желёзка 1. liten kjertel 2. разг. См железа
звон 1. ringing (колоколов, звонка); rasling (о цепях и т.п.); ringling (о колокольчиках); klirring (дребезжащий); singling (звонки); klang (мелодичный) 2. Прост. (шумные толки, реклама) blest; (болтовня, чепуха) tøys, vrøvl; (сплетни, слухи) sladder, løst snakk
громадный -> громадный kolossal, veldig, kjempestor; enorm (тк об отвлечённых понятиях); svær, diger (тк о размерах)
горблюсь -> горбиться <с-> krumme seg (сгибать спину); være krum i ryggen, være krumrygget [krumbøyd, krokrygget] (бить сутулым)
крошечная -> крошечный очень маленкый veldig liten (gloseliste på iPad)
шарахается -> шарахаться 1. см шарахнуться (св прост 1. Slenge 2. Smelle) 2. перен. От Р sky ~ от кого-л как от чумы sky nn som pesten 3. перен. ~ из одной крайность в другую gå fra den ene ytterlighet til den andre
уткнувшись -> уткнуть <нсв утыкать> В 1. (упереть) stikke 2. ~ взгляд в В feste blikket på 3. (Спрятать) begrave, skjule
обрызганный -> обрызгать/обрызгивать В Т sprøyte over med, sterke med, skvette noe på
прибоя -> прибой brenning (i sjøen)
мечась -> Метаться 1. Однократного метнуться (носиться) fare omkring
; он мечется как угорелый также han vimser hit og dit 2. (О постели) kaste seg 3. Перен. Være forvirret, ikke vite verken ut eller inn
плаха 1. (Полено) vedski 2. Ист. skapretterblokk; сложить голову на плАхе bli halshogd
Положить голову на плаху legge hodet på blokken
свылись står ikke, men ser ut til å kunne være с + вы + литься
громадили Står ikke, gir treff på ukrainske ord.
химеры -> химера 1. миф. Chimera, Kimære 2. иск. kimære 3. Перен. kimære, hjernespinn
издерется -> изодраться <1ед издерусь > св разг. Bli slitt i stykker, bli revet i stykker
спрыгнул -> спрыгивать нсв, спрыгнуть однократно hoppe ned, hoppe av
прошелся -> пройтись/прохаживаться (..хАжи..) 1. (прогуляться) gå [ta seg en] tur, spasere litt 2. По Д разг. (подвергнуть какой-л обработке) behandle; ~ лаком по чему-л legge [stryke] et lag lakk på, lakkere; ещё раз ~ рукописи se gjennom manuskriptet en gang til
отчаянной -> Отчаяние fortvilelse
чечеткой -> Чечётка 1. Разг. (о болтливой женщине) skravlekjerring 2. (танец) stepping; танцевать ~у steppe
Рухнула -> рухнуть св 1. (обвалиться) falle sammen, styrte sammen; крыша ~ла taket styrtet [falt] sammen; самолёт рухнула на землю flyet styrtet (ned) 2. перен. (о надежде, мечте и т.п.) bli knust, slå feil, briste
штукатурка -> штукатурка 1. (действие) pussing 2. (раствор) puss, murpuss, stukk
тины -> тина gjørme; dynn книжн.
вытянуться -> вытянуться/вытягиваться 1. (растянуться, стать длиннее) strekke seg, tøye seg 2. (Натянуться) bli stram, stramme seg 3. (распрямиться, лечь) strekke seg 4. разг. (вырасти) strekke (tøye) seg; мальчик сильно ~ gutten har strukket seg svært 5. ~ в линию danne en linje
отяжелевшему -> (о-)тяжелеть bli tung [tyngre]
заляскали -> Заляскать
заля́скать
сов. неперех. разг.
Начать ляскать, стучать, щелкать.
https://dic.academic.ru/dic.nsf/efremova/165166/Заляскать
попадает -> попасть/попадать 1. в В (достигнуть) treffe; få inn; камнем попал в окно steinen traff ruta; ~ камнем в окно treffe en rute med en stein: ~ ногой в стремя få foten inn i en stigbøyle; etc.
2. в В (проникнуть куда-л) komme inn i; ~ в дом komme inn i et hus
3. (достигнуть какого-л места, оказаться где-л) komme; ~ на крышу komme opp [komme seg opp (пробраться)] på taket; etc.
4. в В, на В, под В (оказаться в каких-л. обстоятельствах) komme i; ~ под суд bli stilt for en domstol [for retten]; ~ плен bli tatt til fange; ~ под машину bli overkjørt av en bil; etc.
5. в В, на В (на работу, учёбу и т.п.) komme inn på [i]; ~ в университет komme inn på universitetet; ~ во флот bli sjømann; bli marinegast (в военный)
6. в В мн (стать) bli; få ord for å være (прослыть); ~ в знаменитости bli en berømthet [en kjendis (разг)]; ~ в чемпионы Европы bli europamester; ~ в драчуны få ord på seg for å være en slåsskjempe
7. Бесл. Д: ему попадает за это han får svi for dette; ему здорово попало han fikk på pelsen
8. где попало hvor som helst, hvor det faller [falt] seg; как попало а) (в беспорядке) som det faller seg, hulter til bulter Б) (без системы)i fleng; etc
муча -> мучить plage, pine, etc.
замш -> замша semsket skinn
озаряя -> озарить 1. Lyse opp, etc.
за́гиб -> загиб 1. (загнувшееся место) brett; ombøyning книжн. 2. ( поворот) bøy, bøyning; krumning 3. (допущение крайности) avvik (уклон); overgrep (перегиб)
бродяги -> бродяга landstryker, omstreifer, fant, loffer; løsgjenger (нигде не работающий человек); uteligger (ночную под открытым небом или в случайных местах — сараях и т.п.)
изумрудов -> изумруд smaragd
раздразнили -> раздразнить св В 1. (собаку и т.п.) erte opp, terge opp 2. Перен. Pirre; ~ аппетит а) pirre appetitten б) перен. Gi mersmak
святотатств -> святотатство helligbrøde, blasfemi
упрямо -> упрямый gjenstridig, sta, egensindig, envis, halstarrig, stivnakket, trassig; obsternasig разг.; hardnakket (упорный)
изрыгает -> изрыгать нсв <однокр изрыгнуть> 1. (извергать) spy ut; ~ дым spy ut røyk 2. (выкрикивать) spy ut; ~ проклятья spy ut forbannelser
обгорающим -> обгореть/обгорать 1. bli svidd 2. (На солнце) bli forbrent av sola
ласках -> ласка 1. Kjærtegn 2. (ласковое отношение) godhet, varme, ømhet
выкачу -> выкатить/выкатывать
1. В (катя, вытолкнуть) trille ut 2. Неперех. (выехать) komme kjørende
~ глаза sperre øynene opp
ребра -> ребро <мн рёбра> 1. анат. Ribbein 2. (узкий край чего-л) kant, smalside; поставить на ~ sette på høykant 3. геом. kant
Выскочу -> выскочить/выскакивать
1. hoppe ut (выпрыгнуть); komme styrtende (выбежать); komme jagende (стремительно выехать)л ~ из окна hoppe ut av vinduet; etc.
2. перен. (о нарыве и т.п.) bryte frem
3. (выпасть) falle ut
4. прост. (неуместно нескромно высказываться и т.п.) stikke seg frem
трещины ->
трещина 1. sprekk, revne; brist (небольшая); (в стекле, фарфоре — тж) knekk; smell разг.; дать ~у slå en sprekk, revne 2. (разлад) sprekk; их дружба дала ~ deres vennskap har slått en sprekk
обугленный -> обуглить/обжуливать В
forkulle
поцелуишко -> поцелуй kyss
клирос -> клир (церковнослужители) geistlighet, de geistlige, prester
высил -> выситься rage opp, heve seg opp
зарево skjær; ~ заката skjæret av solnedgangen
пристани -> пристань brygge, kai; stø (для лодок)

Min transkripsjon

Oblako v sjtanakhх

Tetraptikh

Vasju mysl,
metsjtaiusjtsjuju na razmjagtsjennom mozgu,
kak vyzjirevsjij lakej na zacalennoj kusjetke,
budu draznit ob okrovavlennij serdtsa loskut;
dosyta izizdevaius, nakhalnyj i jedkij.

U menja v dusje ni odnovo sedovo volosa,
i startsjeckoj nezjnosti njet v njei!
Mir ogromiv mosjtsjiu golosa,
idu – krasivyj,
dvadtsatidvukhletnij.

Nezjnye!
Vy liubov na skripki lozjite.
Liubov na litavrq lozjit grubyj.
A sebja, kak ja, vyvernutj ne mozjete,
sjtoby byli odin splosjnye guby!

Prikhodite utsjitsja —
iz gostinoj batistovaja,
tsjinnaja tsjinovnitsa angelskoj ligi.

I kotoraja guby spokojno perelistyvaet,
kak kukharka stranitsy povarennoj knigi.

Khotite —
budu ot mjasa besjenyj
— i, kak nebo, menjaja tona —
khotite —
budu bezukoriznenno nezjnyj,
ne muzjtsjina, a — oblako v stanakh!

Ne veriu, sjto jest tsvetotsjnaja Nitstsa!
Mnoio opjat slavoslovjatsja
Muzjtsjiny, zalezjannye, kak bolnitsa,
i zjensjtsjiny, istrepannye kak, poslovitsa.

*

ES2014-2018