I en verden…

Diktet jeg poster i dag stod som nummer 7 i samlingen min Lyrikk06. Det gjorde også diktet Noen netter (ta det bort er du snill), som jeg poster i juli. Så da jeg skulle et poste et dikt for måned nummer 6, juni, så postet jeg diktet Intenst. Det diktet er nå flyttet over i Diktsamling, der det hører hjemme, og postet i juli det også, men en mandag. Jeg har altså hver dag med en bestemt type dikt. Mandag er diktsamling, tirsdag er lyrikksamlingene fra hvert år (jeg er nå kommet til 2016, derfor Lyrikk16), onsdag er gamle dikt, torsdag spesielle dikt, fredag fra samlinger, og i helgen er det dikt fra norges- og verdenslitteraturen.

Så sånn er det.

Diktet i verden handler om min kone, eller fantasien om min kone.

I en verden…

I en verden
Jeg ikke hører hjemme i
Ligger hun
I sengen
Og venter på meg

Min flukt
Min drøm
Når jeg ikke hører hjemme noe sted
Kan jeg lage
En verden
Med henne
i.

Resten kan gå som det vil.

Hun er vakrere
Enn ord
Jeg kan beskrive henne med
Hun er det liv
Jeg vil leve
i.

 

Lyrikk16, nr. 6

ES2016

Sonett 127, av William Shakespeare – In the old age black was not counted fair,

I dag kommer en sonett jeg har gledet meg lenge til å poste. Det er den der Shakespeare innleder å skrive om den Mørke Dame (The Dark Lady), noe han skal gjøre i resten av sonettene, utenom de to siste. Den svarte skjønnhet er en kvinne, i motsetning til den skjønne ungdom de 126 første sonettene handler om. Der blir skjønnheten og kjærligheten behandlet nokså filosofisk, på en måte platonisk, det er kjærlighet og skjønnhet på det idémessige plan, det er idealene. I sonettene til den svarte skjønnheten kommer lidenskapen inn. Hvem denne kvinnen er blir det spekulert mye i, jeg gjør ikke sånt. For meg holder det at det er en svarthåret skjønnhet, jeg ser henne for meg som en med veldig hvitt ansikt, slik at kontrastene med mørke øyne og øyenbryn blir uimotståelige, jeg leser Shakespeare slik at han på en måte står utenfor verden. Så han dikter på en måte opp en person som skriver sonettene, og som har denne lidenskapen og begjæret for denne vakre kvinnen. Det er min personlige lesing, den gir stort utbytte for meg, og så kan andre lese dem på sin måte, selvfølgelig, som det er og skal være i store og gode dikt. Eller som det heter på bloggen: i helt grei poesi.

De fire første sonettene til den svarthårede, mystiske skjønnheten er ganske sterke i intensitet, kan man si, sterke i begjæret og i lidenskapen. Så følger et par som er litt morsomme og halvville, med harselering og moro med de tre betydningene av ordet Will på engelsk. Det er ordet for vilje, det er kortformen av Shakespeares fornavn, William, og det er slang for penis, snurrebass. Halvville blir nesten et ordspill med dem, de kan kalles ville, det er bare «vill» (eller will) i dem. Men sonettene fra 127 til 130 maner frem en mystisk, skjønn, svarthåret kvinne, og en poet som er besatt av begjær om å få henne. Sonett 127, som vi skal behandle i dag, introduserer denne kvinnen med linjene:

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:

«I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt». Slik blir motivet med den mørke damen introdusert, nesten som en legende,med noe fra «den gamle tid» eller «tid som er over nå». Det blir da lett å tenke at også å ikke regne svart som skjønt er forbi, at nå skal man regne svart som skjønt, og kanskje er til og med denne mystiske, mørkhårede kvinnen årsaken. Resten av sonetten gir imidlertid ikke helt dekning for en slik lesing, den går over i å handle om andre ting.

Temaet i sonetten er hvordan kosmetikk pynter på den naturlige skjønnheten, og den svarte fargen på den mørke kvinnen egner seg til å sørge over dette.

Kanskje er det verd å merke seg at disse sonettene egentlig er skrevet tidlig. Oxford-utgaven av The complete sonnets and poems skriver at to av sonettene finnes i utgivelsen The passionate pilgrim, som kom ut i 1598, og det er ingen forekomster av sjeldne ord Shakespeare brukte senere i forfatterskapet. For egen regning kan jeg ta med at tematikken og meningsfylden i de første 126 sonettene er rikere, de som handler om den mørke damen er enklere skrevet. Her kan man kanskje dra paralleller til teaterstykkene Shakespeare skrev på 1590-tallet, og de han skrev senere. Det er betydelige forskjeller, og de tidlige stykkene hans utmerker seg ikke på noen måte som overgår andre dyktige teaterskribenter. Vi kan imidlertid ikke vite noen ting sikkert, annet enn at sonettene ble utgitt samlet i 1609, og at de to sonettene som var med i The passionate pilgrim må ha vært skrevet før 1598.

 

Sonnet 127

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:
For since each hand hath put on Nature’s power,
Fairing the foul with Art’s false borrowed face,
Sweet beauty hath no name, no holy bower,
But is profaned, if not lives in disgrace.
Therefore my mistress’ eyes are raven black,
Her eyes so suited, and they mourners seem
At such who, not born fair, no beauty lack,
Sland’ring creation with a false esteem:
Yet so they mourn becoming of their woe,
That every tongue says beauty should look so.

Min oversettelse

I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt
I fall den var det, så bar den ikke skjønnhetens navn
Men nå er svart skjønnhetens neste arving
Og skjønnhet baktalt med en bastards skam
For siden hver hånd har lagt til på naturens effekt,
Gjort tosken skjønn med kunstens lånte fjes
Søt skjønnhet har ikke noe navn, ikke noe hellig budoar
Men er profan, hvis ikke lever i vanære
Derfor er min elskerinnes øyne ravnsorte
Hennes øyne passer så, og de ser sørgende ut
For slike som, ikke født skjønne, ikke mangler noen skjønnhet
Baktaler skapelse med falsk aktelse
Likevel sørger de og blir med sin klage
At alle tunger sier skjønnhet skal se sånn ut.

 Min gjendikting

Sonettene til den mørke damen skal jeg forsøke å lage gjendiktninger til. Her er denne:

Det var en tid svart ikke regntes skjønn

Og hvis den var, bar den ei dog dens navn

Men nå er svart skjønnhetens arvesønn.

Skjønnheten baktalt med lausungens skam.

Nå putter man på det naturen har

Gjør tosken skjønn med kunstig falskt lånt fjes.

Søt skjønnhet har ei navn, ei bodoar.

Er profan, eller vil vanæren tes

Så er hennes øye som ravnen sort

Utformet slik de ser ut som i sorg.

Ei født lys, pen, ingen skjønnhet gjemt bort.

Baktal det skapte fra falskhetens torg.

Slik sørger de og blir med sin klage,

At dette er skjønnhet i alle dage.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme med arbeidet før jeg blir avbrutt, foreløpig er å si at dette ikke er gjennomarbeidet. Jeg skriver så fort og godt jeg kan, den tiden jeg har. Det er barnet som forstyrrer meg, og jeg må naturligvis prioritere henne. Når alt er gjort, tar jeg bort disse linjene.

Første linje leker med dobbeltheten i det engelske ordet fair, som kan bety både «lys»og «pen». Successive heir er den formelle betegnelsen for «den neste i arverekkefølgen», noe som gir litt trøbbel i tolkningen når skjønnheten i neste linje er «baktalt med bastardens skam» (slandered with a bastard shame), altså en lausunge. Så svart er den neste i arverekkefølgen – altså legitim, – for så å bli kalt bastard – altså uekte, og illegitim – i neste linje.

Formuleringen each hand hath put on Nature’s power har en slags dobbeltbetydning i at det konkret er pudder og annen sminke som er lagt på en kvinnes ansikt for å gjøre det skjønnere, altså øke dens «effekt», så å si. Linje 6 spiller også på dobbeltbetydningen av ordet fair, altså både å gjøre tosken (foul) «lysere» og «skjønnere». Kosmetikken gjør naturen til noe annet enn det den er, det blir kanskje pent, men det er en falsk skjønnhet.

Gloser

Glosene er slått opp på FreeDictionary, og lett frem videre for ord og oversettelser som ikke har stått tydelig der.

fair 1. lys, blond, skjær 6. pen, fager, skjønn

slander  (verb) baktale

bastard bastard, uekte sønn (eller datter), barn født utenfor ekteskap; lausunge

bower boudir (budoar)(kvinnens private del av et herskapshus, der mannen ikke hadde adgang, på norsk kunne man kanskje si soveværelse eller garderobe)

mourn sørge

esteem aktelse, respekt

*

Kommentar til sonetten

Kommer…

Sonett 106, av William Shakespeare – When in the chronicle of wasted time

Dagens sonettene er en av de vakreste, og en av de ukjente vakreste. Den bruker et motiv Shakespeare bruker ofte, og alltid med stor virkning, nemlig forholdet mellom skjønnheten dikteren skriver om og den skjønnheten han forsøker å beskrive. Eller skjønnheten i diktet, og skjønnheten i verden. Sonett 17 og sonett 55 er to eksempler, nr. 17 er en av de jeg har lært utenat, med en av de vakreste kvadruplene i samlingen, og verdenslitteraturen:

If I could write the beauty of your eyes,
And in fresh numbers number all your graces,
The age to come would say ‘This poet lies;
Such heavenly touches ne’er touch’d earthly faces.’

Nr. 55 er den berømte som begynner Not marble, nor the gilded monuments, der poeten selvbevisst og kraftfullt skriver at skjønnheten vil overleve både marmor og gylne monumenter, og leve videre i disse versene. Den sonetten slutter slik:

So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Sonett 106, som vi skal ta for oss i dag, behandler temaet og motivet på en annen måte. Poeten ser ikke for seg en fjern fremtid, der den elskedes ungdoms skjønnhet vil være tapt for verden, men være bevart på en måte i beskrivelsen av ham i sonettene. Den fremtidige verden vil kunne se ham for seg, vil kunne forstå at dette må ha vært en stor skjønnhet, men vil aldri kunne se ham riktig som han var. Her i nr 106 er det gjort motsatt. Poeten går tilbake til fortiden, der dikterne og krønikeforfatterne malte bilder av skjønne damer og tapre riddere, mesterlig beskrevet, men uten at poeten kan gå med på at objektet for beskrivelsene fortjente de mesterlige ordene. Det gjør bare den skjønne ungdommen han skriver om.

 

Sonett 106

 

When in the chronicle of wasted time

I see descriptions of the fairest wights,

And beauty making beautiful old rhyme,

In praise of ladies dead and lovely knights,

Then, in the blazon of sweet beauty’s best,

Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow,

I see their antique pen would have express’d

Even such a beauty as you master now.

So all their praises are but prophecies

Of this our time, all you prefiguring;

And for they looked but with divining eyes,

They had not skill enough your worth to sing:

For we, which now behold these present days,

Have eyes to wonder, but lack tongues to praise.

Sonnet 106

 

Når jeg i de tapte tiders krøniker

ser beskrivelser av de vakreste menn og kvinner

Og skjønnheten lager skjønne gamle rim

Til døde damers og ridderes pris

Da, i blasoneringen av søte skjønnheters beste

Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn

Jeg ser den gamle penn ville ha uttrykket

Til og med en sånn skjønnhet som din mester nå

Så alle deres priser er som profetier

Av denne vår tid, alt du refererte

Og for de så bare guddommeliggjørende øyne

De hadde ikke evner nok til å synge din verdi

For vi, som nå ser disse vår tids dager

Har øyne til å beundre, mangler språk til å prise.

 

Språket og oversettelsen

Som vanlig er kildene jeg bruker nettsiden Shakespeare sonnets og boken The Oxford Shakespeare – Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow, utgave fra 2002.

Vendingen chronicle of wasted time («krøniker fra en tapt tid», eller «krøniker fra bortkastet tid») i starten byr på litt problemer. En krønike er opprinnelig en kronologisk historiefremstilling fra middelalderen, tilsvarende fra antikken ble kalt «annaler» (annals, på engelsk). Wasted time kan imidlertid bety enten «tapt tid», tid som er forbi, eller «bortkastet tid», tid som ikke ble utnyttet, eller det kan være en kombinasjon av de to («tid som er forbi og som ikke ble utnyttet»). Oxford-utgaven foreslår også at det kan være en personifisering av tiden (time), og at waste blir et attributt (attenuated, skinny Time, «svekkede, magre Tid»). Nettsiden Shakespeaare sonnets skriver at ordet wigh (vette, overnaturlig skapning) var arkaisk allerede på Shakespeares tid, og at fairest wighs trygt kan oversettes med «vakreste menn og kvinner.» Med vendingen beauty making beautiful old rhyme menes at skjønnheten (i verden) stimulerer til å skrive skjønne vers (i bøker, krøniker, altså i tekst). Gamle krøniker var gjerne skrevet på rim, eller i verseform.

For ordet blason (blasonering), sjekk gloselisten, og søk eventuelt videre selv på nettet for ytterligere forklaringer. Blazon of sweet beauty’s best er den heraldiske beskrivelsen av det skjønneste av alle ting, måten å beskrive det skjønneste skjønne på. Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow («Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn») er eksempler på dette skjønneste av skjønnheter, hvordan hver del av den beskrives, eller hver kroppsdel av det skjønneste menneske. Med the antiq pen (den gamle pennen) menes redskapet disse gamle mesterne skrev med, hadde de vært i live nå, slik at de kunne sett den skjønnheten sonettforfatteren skriver om, så ville de ha uttrykt (would have expressed) til og med en slik skjønnhet som har nå (as you master nå). Master er her «å ha herredømme over», eller «ha i sin besittelse».

Linje 9 og 10 betyr at alle skildringene av skjønnheter i tidligere tider egentlig var et varsel om den skjønnheten som skal finnes nå, og som sonettforfatteren skriver om. Ordet prefigure (forvarsle) har bibelske dimmensjoner, skriver Oxford Shakespeare, det gamle testamentet varsler om (prefigure) hva som skal komme (eller bli fullendt) i det nye. Slik «varsler» også de skjønne beskrivelsene til de gamle mesterne om den skjønnheten som nå er materialisert i den skjønne ungdom sonetten er skrevet til. De guddommelige øyne (divining eyes) i linje 11 er øynene som var i stand til å se den kommende skjønnheten, selv om de ikke unne se ham i live. Interesserte vil sikkert ha fått med seg andre steder at originalen, det vil si quarto fra 1609, har still enough (fremdeles nok), og ikke skill enough (evner nok), i linje 12. Det blir ennå diskutert hva som er riktig, fasiten er tapt. Meningen er at siden de ikke kunne se skjønnheten de skrev om, ettersom han ennå ikke fantes, så hadde de heller ikke evnene til å beskrive ham skikkelig.

Konklusjonen i de to siste linjene er at vi som har øynene til å se skjønnheten som han er, mangler evnene (eller språket) til å beskrive det. Så vi kan beundre (wonder) skjønnheten, men vi kan ikke beskrive ham. På engelsk – som i flere språk – kan tongue bety både tunge, og språk.

Gloser

wigh vette (fellesbetegnelse for alle overnaturlige skapninger – wikiepedia, neppe helt dekkende)

blason blasonering (metode for å beskrive våpenskjold – wikiepedia). Jeg tar også med forklaringen i Oxford Shakespeare:

blazon a formal catalogue of the elements
of a lady’s beauty, as in a heraldic
description, which became one of the
standard elements in sonnet sequences in
the 1590s.

prefigure «prefigurere, varsle, forvarsle» (mine forslag), å foreslå, indikere eller presentere på forhånd noe som senere skal komme. Jeg tar med forklaring på engelsk fra free dictonary:
1. To suggest, indicate, or represent by an antecedent form or model; presage or foreshadow: The paintings of PaulCézanne prefigured the rise of cubism in the early 1900s.
2. Archaic To imagine in advance.

 

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker her et klassisk grep for å beskrive skjønnheten til ungdommen han skriver til. I stedet for å beskrive den direkte, så beskriver han hvor umulig det er å beskrive den. Også Dante brukte dette grepet i sin guddommelige kommedie, der han skal beskrive paradis. Vanlige ord blir tomme i møte med det. Shakespeare bruker ofte dette grepet, og med stort mesterskap og stor kraft. I denne sonetten forestiller han seg de store forfatterne og poetene fra tidligere tider, og legger store kvaliteter i deres skrivemåte, de var de gamle mesterne. De beskrev noe virkelig skjønt. Men han vil ikke gå med på at en slik skjønnhet som de beskrev kunne finnes, han mener ordene var vakrere enn objektet de skrev om. Først nå, i vår tid, er det kommet en skjønnhet som gjør ordene verdige. Da dukker imidlertid problemet opp at de gamle mesterne ikke kunne se denne skjønnheten, de kunne bare forestille seg den. Dermed kunne heller ikke deres beskrivelser yte denne skjønnheten rettferdighet. De samtidige, som lever med den, mangler språkbegavelsen til å beskrive det de ser. Så de kan bare beundre skjønnheten, ikke beskrive den fullt og rettferdig.

Med det blir vi etterlatt et inntrykk om en skjønnhet som går utenom alle ord og forsøk på beskrivelse. Det er nok kanskje med et glimt i øyet Shakespeare skriver dette, ettersom han kanskje selv var klar over at han langt overgikk de gamle mesterne, og at nettopp hans tekster beskriver akkurat en slik stor og guddommelig skjønnhet som han skriver de gamle mesterne skrev om. Shakespeare gjør det bare bedre.

Slik er Shakespeares tekster lag på lag med fortettet mening. Det er mesterlig kjærlighetsdiktning, beskrivelse av skjønnhet som overgår det meste, samtidig som han utmerket er klar over at det likevel bare er ord, og det ikke er slik at den skjønnheten som ble beskrevet, nødvendigvis er den skjønnhet som var. Det er imidlertid heller ikke poenget med kjærlighetsdiktning, der nettopp den skjønne man elsker skal bevares og beskrives i skjønn diktning, slik Shakespeare har gjort.

 

Sonett 93, av William Shakespeare – So shall I live, supposing thou art true

Sonett 93 fortsetter problematikken om den elskede er sann eller falsk. Dette er et tema som opptar Shakespeare, hvordan kan noe som synes vakkert, likevel ikke være det? Hvordan kan noe være annerledes inni, enn det ser ut utenpå? I Othello er det slike spørsmål som gnager hovedpersonen, men her er det det synlige på overflaten som også er sannheten, Desdomena er tro, skjønnheten lyver ikke. Det er Iago som lyver. I andre tilfeller forleder skjønnheten og fristelsen. Et berømt eksempel på det, er Eva som blir fristet av eplet i Bibelen. Dette eplet ser så godt ut, men leder til undergangen. Hvordan kan noe være slik?

Poeten i denne sonetten kan ikke helt få seg til å tro at den skjønne ungdom han elsker ikke er så vakker i sitt indre, som han er i sitt ytre. Sonetten er fylt av sammenligner av hva som er på overflaten, og hva som er inni, hva som er i øyet, og hva som er i hjertet. Poeten vil gjerne tro at sånn som det ser ut, er sånn som det er, men minner også på at det trodde Eva om eplet også.

Sonnet 93

So shall I live, supposing thou art true,
Like a deceived husband; so love’s face
May still seem love to me, though altered new;
Thy looks with me, thy heart in other place:
For there can live no hatred in thine eye,
Therefore in that I cannot know thy change.
In many’s looks, the false heart’s history
Is writ in moods, and frowns, and wrinkles strange.
But heaven in thy creation did decree
That in thy face sweet love should ever dwell;
Whate’er thy thoughts, or thy heart’s workings be,
Thy looks should nothing thence, but sweetness tell.
How like Eve’s apple doth thy beauty grow,
If thy sweet virtue answer not thy show!

Min oversettelse

Sonett 93

Så skal jeg leve, med antagelsen om at du er sann
Som en bedratt husbond, så vil også den kjæres ansikt
Fortsatt se kjærlig ut for meg, men endret til noe nytt
Det synlige med meg, ditt hjerte andre steder
For det kan ikke leve hat i øyet ditt
Derfor, kan jeg i det ikke kjenne din forandring
I manges ytre er det falske hjertes historie
Lunefullt skrevet, med rare, mistenksomme rynker
Men himmelen bestemte da du ble skapt
At i ditt ansiktet skal søt kjærlighet alltid hvile
Hva enn du tenker, eller i hjertet føler
Skal ditt ytre ikke noe derfra, bare skjønnhet fortelle
Hvordan som Evas eple kan din skjønnhet vokse
Hvis din skjønne dyd ikke svarte til ditt ytre.

Kommentar til oversettelsen

Denne sonetten bruker enkle ord, så den er ikke vanskelig å forstå. Men flere av de engelske ordene som blir brukt har flere betydninger, noe som gjør den vanskelig å oversette til norsk. Nøkkelordene med doble og flerdoble betydninger er love og look. Love er et vanlig problem, mens look er litt særegent for denne sonetten, der det kan bety «blikk», «utseende» og «oppførsel», og betyr alt sammen samtidig. Det er det synlige ytre, som står i motsetning til det ukjente indre.

Starten på sonetten fortsetter der sonett 92 slapp. Både på norsk og engelsk kan førsteordet so (så) dekke to betydninger, enten «som følge av.., så er det slik at», eller «på denne måten». Det er uansett slik at poeten (fra den foregående sonetten) ikke har fått noen visshet om den elskende er sann eller falsk, og derfor bare må anta (suppose) at han er sann. Deceive er «å bedra, å narre». Love er nesten alltid vanskelig å oversette fra engelsk til norsk, siden det betyr både kjærlighet og elskov, er både verb og substantiv, i tilllegg til å være et helt vanlig kjælenavn for den elskede, som vårt norske «min kjære» (my love). På toppen er det lange, norske ordet kjærlighet umulig i stavelsene, og vil alltid ødelegge rytmen i en sonette. Jeg oversetter fritt, og vil ha frem meningen, heller enn rimene og verseføttene, men det er jo fint om det også klinger litt vakkert, som det gjør i originalen. Den riktigste oversettelsen er nok her i linje 2 «kjærlighet», men siden «kjære» også er mulig, oversetter jeg heller med det. I originalen ringer ordet dobbelt, og kan bety både det ene og det andre. Merk at so i linje 2 også gir en ambivalent mening til leddsetningen so love’s face. Enten er det en avslutning, at den kjæres ansikt også vil være som en bedratt husbond. Eller så er det en innledning, «slik at også den kjæres ansikt vil se ut som kjærlighet for meg». Det norske ordet «så» får med begge betydninger. Look er også et engelsk ord med flere betydninger, det kan være både blikk og utseende, og også «det man ser i deg», altså oppførselen. For å få meningen klart frem oversetter jeg look med «det synlige».

Øye i linje 5 er nok ikke bare øye, men alt det synlige, ansiktet. That (det) i linje 6 viser tilbake på dette øyet, dette synlige, og betyr at siden det ikke vil være noen forandring synlig i det ytre, så kan ikke poeten vite om noen forandring har skjedd. Han kan ikke vite om den elskede fortsatt føler det samme for ham. To frown er å rynke pannen, som man gjør når man tenker eller er mistenksom. Vi har ikke noe eget ord for dette på norsk, og må bruke det samme ordet «rynke», som engelskmennne har i wrinkle, og som også står her i sonetten. Jeg trikser det til i oversettelsen, som man ser i linje 8.

Linje 11 er fritt oversatt, substantivet thoughts er byttet ut med verbet «tenker», mens vanskeligheten thy hearts workings be (direkte oversatt, noe sånt som: hva hjertets arbeid måtte være – eller hva som måtte komme ut av hjertets arbeid), er glattet helt ut med enkle og greie «i hjertet føler». Min oversettelse får i god norsk frem meningen i linjen, men er altså ikke helt rettferdig til originalen. Som man vet er det i hjertet følelsene ligger, særlig tenkte man sånn i gamle tider, mens bruken fortsatt henger igjen, om enn det er få om noen som oppriktig mener hjertet er i stand til å føle noe. Linje 12 er derimot nokså direkte oversatt, om enn det dermed halter litt på norsk. Thence betyr «derfra, der i fra».

Meningen med Evas eple i konklusjonen er ikke at skjønnheten vokser som skjønnheten i dette eplet, men at akkurat som Evas eple, kan ikke skjønnheten til den elskede vokse, om ikke det indre svarer til det ytre. Grammatisk er det ikke dette som står, men det er klart dette som menes. Virtue oversettes mest direkte med dyd, men er ikke helt en-til-en med vår betydning av ordet. I sonetten er det de indre karakteregenskapene som menes, essensen. Det er igjen altså det som det synes at han er, og det som han egentlig er.

Kommentar til sonetten

Det er kanskje litt spesielt at jeg så konsekvent skriver «ham» om den elskede, den skjønne ungdom, som poeten skriver om. Poeten er selv en mann, det er det ingen tvil om, om enn det ikke trenger være akkurat Shakespeare selv. Hvem den skjønne ungdom er, og i hvor stor grad sonettene er selvbiografiske og ment konkret, er ikke noe jeg legger meg oppi. Det er ingen kilder som svarer på spørsmålet, så det vil uansett bli bare spekulasjoner. De 126 første sonettene er imidlertid skrevet til en mannsperson, så selv om det for mange av dem er fullt mulig å erstatte mannen med kvinnen, så er det ikke slik de er ment, og derfor er jeg også konsekvent med å skrive «han». På litteraturbloggen har jeg skrevet mer om sonettene, samlet sett.

Så veldig konkret og biografisk kan vi uansett ikke lese sonettene. Shakespeare var tidlig gift, fikk tidlig barn, og ble med sin kone hele livet. For alt vi kan vite var han lykkelig gift. Det er derfor lettere å lese sonettene på ideplanet, der de behandler tidløse og universelle tema.

Her er det altså forskjellene mellom det ytre og det indre, at man ikke kan stole på sansene sine. I det ytre har den elskende fortsatt den elskedes følelser, men han kan ikke vite om han også har det i det indre. Det er bare en antagelse, en antagelse den elskende velger å leve med. Det er som alltid inderlig og vakker kjærlighet beskrevet, der den elskede blir løftet til overjordisk skjønnhet, berørt av himmelen, der det guddommelige har bestemt at i det ytre skal alltid skjønnhet synes. De negative og stygge følelser vil ikke bli avslørt på overflaten.

Derfor kan ikke den elskende noen gang bli helt sikker på at han forsatt har sin elskedes kjærlighet. Han kan bare minne om at skjønnheten ikke kan vokse, om den som Evas eple bare er på overflaten. Hvis ikke det indre svarer til det ytre, så er det ikke lenger skjønnhet.

DSC_0159