Sonett 150, av William Shakespeare – O! from what power hast thou this powerful might

I dag kommer noe så sjelden som en sonett som er skrevet helt ferdig i det innlegget postes. Komplett med oversettelse, kommentarer og gjendiktning. Problemene som har vært, er gjort rede for i kommentaren om språket og oversettelsen. De skal alle være overvunnet.

Sonettformen er vanskelig på norsk. Vi har ikke et språk laget for konsekvent veksling mellom trykklette og trykksterke stavelser, og vi har ikke den økonomi i antall stavelser som det engelske språket har. Derfor er det heller ikke skrevet noen store sonetter på norsk, og oversettelser og gjendiktning av de utenlandske mesterverk blir alltid litt anstrengt. Av språkene jeg kan finnes det store sonetter på italiensk og engelsk, og noen ganske gode på tysk og russisk.

Sonettene til Shakespeare står noe i en særklasse. De er språklige mesterverk, selvfølgelig, og de skaper en ny form å skrive dikt på, en ny sjanger, så å si. Det er den engelske sonetten, atskilt fra den italienske. Det italienske språket med sin melodi og sin letthet i å finne rim, åpner for rimmønstre umulig å få over i andre språk. Engelskmennene gjorde om på formen, og kuttet fra det italienske abba abba cdc dcd, til engelske abab cdcd efef gg. Shakespeare bringer denne formen til mesterskap.

I de 154 sonettene vi har fra Shakespeare er det stor variasjon i uttrykk og følelser. Det er kjærlighet og lidenskap i alle dens former det handler om, og i alle dens stadier og tilstander. De første 126 sonettene handler om kjærligheten til en skjønn ungdom, en mann, de neste frem til 152 om lidenskapen etter en mørkhåret kvinne, the dark lady. Det er forsket og spekulert enormt i hvem disse to kan være, og hvor mye i sonettene som gjenspeiler biografiske fakta i livet til Shakespeare, men ingenting er mulig å vite, for kildene er utilstrekkelig. For meg gir det best mening om mange av de første 126 sonettene er skrevet fra en far til sin sønn, den betingelsesløse og ubegrensede kjærligheten der passer til den man har for sine egne barn. Den mørkhårede kvinnen er ikke den kvinnen Shakespeare var gift med, så her går det utover den kjærligheten man har til en elskerinne. Men jeg skal ikke gå inn i noen spekularsjoner. Tekstene er som de er.

I sonettene 147 til 150 er det sinnsstemningen man får når lidenskapen driver en til vanvidd, som beskrives. Sonett 150 avslutter den minisekvensen, der kvinnen har vært ham utro, i den grad han kan gjøre krav på henne, og han likevel ikke kan holde opp med å elske henne.

Sonnet 150

O! from what power hast thou this powerful might,
With insufficiency my heart to sway?
To make me give the lie to my true sight,
And swear that brightness doth not grace the day?
Whence hast thou this becoming of things ill,
That in the very refuse of thy deeds
There is such strength and warrantise of skill,
That, in my mind, thy worst all best exceeds?
Who taught thee how to make me love thee more,
The more I hear and see just cause of hate?
O! though I love what others do abhor,
With others thou shouldst not abhor my state:
If thy unworthiness raised love in me,
More worthy I to be beloved of thee.

Min oversettelse

Sonett 150

Åh! fra hvilke krefter har du denne kraftfulle makt,
Med utilstrekkelighet å beherske mitt hjerte?
Å få meg til å gi en løgn til mitt sanne syn,
Og sverge at lyset ikke smykker dagen?
Hvorfra får du det stygge til å kle deg sånn,
At i det veldige skrotet av gjerningene dine.
E det en slik en styrke og ferdighetsgaranti,
At for meg overgår ditt verste alt det beste?
Hvem lærte deg hvordan å få meg til å elske deg mer,
Jo mer jeg hører og ser rimelig grunn for hat?
Åh! selv om jeg elsker hva andre hater,
Skulle du ikke hate min tilstand med andre:
Hvis din uverdighet reiste kjærlighet i meg,
Mer verdig er jeg til å bli elsket av deg.

Kommentar til språkt og oversettelsen

I oversettelsen er vanskeligheter glattet over for å få det til å fungere noenlunde på norsk. Her, under, står nærmere forklaringer på hva som er gjort, hva meningen er, og hvilke problemer som ligger der. Til hjelp har jeg – som alltid – samleutgaven av Shakespeares sonetter og dikt, og nettsiden Shakespeare-sonnets.

I første linje er det valg av ord som er spørsmålet. Power og powerful skal i originalen uttales powre, slik det også er skrevet i Quarto. Ordet insufficiency er ikke spesielt vanskelig å oversette til norsk, men det er vanskelig sånn som det står i sammenhengen. Shakespeare bruker ikke dette ordet andre steder enn her.  Jeg har derfor satt det opp i gloselisten. Det er omdiskutert nøyaktig hvordan det skal tolkes. Imperfection, defects og inadequate qualities er engelske erstatningsord som kan forklare meningen, som har å gjøre med at det er noe feil med henne, og likevel har hun denne makten til å kontroller hjertet hans. Sway er brukt i den fjerde betydningen av ordet, å ha makt over eller beherske. Så hun behersker hjertet hans med utilstrekkelighet. Å oversette to give a lie med  «å gi en løgn» er ordrett, og antagelig like uvanlig på norsk som på engelsk. Brightness og grace har jeg satt opp i gloselisten, så dere ser alternativene. Ordet grace er brukt i mange av sonettene, og ofte hos Shakespeare. Her er det brukt som verb, i betydningen at lyset (brightness) smykker eller kaster glans over dagen. Så det er hennes kontroll over hjertet hans, som gjør at han får løgner til å bli sanne, med eksempel at han vil sverge på at det ikke er lyset som begunstiger dagen. Her er det også med at hun som forårsaker dette, også er mørk.

Ill er et vanlig ord de fleste kjenner, men jeg setter det opp i gloselisten likevel, for det er en vanskelighet her å få det over i norsk. Vendingen becoming of things ill får meg til å tenke på filmen Death becomes her, på norsk «Døden kler henne», men omdiskutert, fordi tittelen er uoversettelig. Partisippformen av verbet, becoming, passende, gjør det enda vanskeligere. Omskrevet blir det at hun har evnen til å negative, stygge, onde (ill) ting til å se bra ut hos henne, en referanse fra Shakespeare selv er i Antony og Cleopatra, 2.2.224-25, hvor Enobarbus sier om Cleopatra:

Where most she satisfies; for vilest things
Become themselves in her, that the holy priests

I linje 6 er et nytt engangstilfelle av bruk av ord hos Shakespeare. Det er det eneste stedet han bruker ordet refuse som substantiv. Jeg setter også dette ordet opp i gloselisten. For etterrettelighetens skyld, setter jeg da også opp deed, selv om dette ordet også skulle være ganske kjent. Vendingen (the very) refuse of thy deeds blir noe i retning av «skrotet av dine gjerninger». Substantivet refuse blir også brukt om det som vi på norsk kaller sekunda vare, eller annensortering, særlig om tøystoffer. Det er disse varene som ikke kan selges til full pris. Skills er nå blant ungdommen blitt et gangbart fremmedord, kortere enn det norske «ferdighet». I linje 7 er det en ferdighetsgaranti det er snakk om, når det står warrantise of skills. Direkte oversatt betyr in my mind «i mitt sinn», selvfølgelig, men denne vendingen i denne betydningen er ikke så innarbeidet på norsk som på engelsk, så jeg oversetter heller med «for meg». Vendingen thy worst all best exceeds er typisk Shakespeare, en veldig økonomisering i bruk av ord og en frihet i å plassere dem, som gjør at meningen kommer frem fortettet, poetisk og med snert. Dine verste egenskaper overgår dine beste», er det som står, eller «ditt verste alt beste overgår». Sånn det står hos Shakespeare, trenger det ikke bare være de verste egenskapene, men alt det verste hun sier, gjør og er, og det beste er ikke bare det beste ved henne, men alt det beste som er. Linjen er selvfølgelig et paradoks, og således også virkningsfull.

Linje 9 skulle være grei, hvem er det som lærte deg disse triksene som gjør at jeg elsker deg mer, til og med, tross alle dine feil, som tidligere er nevnt, og tross det som fortsetter i linje 10. Der blir uttrykket just cause brukt, det er juridisk, og er ordene som blir brukt i ekteskapsinngåelsen. Der blir det brukt i spørsmålet om noen nå har en rimelig grunn for at ekteskapet ikke skal bli inngått, i så fall må de si det med en gang, eller tie for alltid. Her er det rimelig grunn for hat, just cause for hate, så vendingen vanligvis brukt for kjærlighet blir her brukt for hat. På engelsk har ordet abhor (avsky, hate) lydlig likhet med whore (hore), og denne lydlikheten blir benyttet av Shakespeare i Measure for measure (navnet på bøddelen, Abhorson) og av Desdemona i Othello:

But never taint my love. I cannot say ‘ whore ’:
It does abhor me now I speak the word; (IV, 2, 160-61 i utgaven på ShakespeareWords)

I linje 11 kan kanskje denne lydlikheten virke anstrengt å poengtere, men i linje 12 er den relevant, der det står With others thou shouldst not abhor my state. Skrivemåten er abhor, men uttalen er som om det skulle stå ab-whore, og i det ligger det en mening som på norsk ville bli «hore med andre». Det er også dette som er meningen i ordet brukt som det er stavet, hun hater ham og hans tilstand, med å være med andre. Han, derimot, elsker det andre hater, om han her sikter til henne eller handlingene hennes. Utropet tilsier at dette er et følelsesutbrudd, og at han ikke klarer å la seg styre av fornuften.

Konklusjonen inneholder en finesse, påpekt av W. G. Ingram og T. Redpath, og gjengitt i min utgave av Complete Sonnets and Poems fra Oxford. På overflaten er det sånn at det betyr om jeg nå elsker deg, tross all din uverdighet, er ikke jeg da mer verdig å bli elsket av deg tilbake? Altså når jeg elsker deg som du er, tross jeg ser deg som du virkelig er, da skulle vel jeg være mer verdig å bli elsket av deg også? Det er også en annen mulighet. At når jeg er såpass dum at jeg elsker deg til tross for alle feilene du gjør, så er jeg såpass uverdig til å bli elsket, at bare en med slike feil som du kan gjøre det.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp på Ordnett.no, utenom Warrantize, hvor jeg har brukt Shakespeareswords.

insufficiency 1. utilstrekkelighet 2. mangel 3. (medisin) insuffisiensutilstrekkelig funksjonsdyktighet
sway 1. svingesvaiegyngevaie 2. krengevakle 3. (overført) vaklesvingepåvirkeinnvirke pålede 4. ha makt overha innflytelse overbeherskestyredominereavgjøre (resultatet av)
brightness klarhetlys
grace 1. prydesmykke 2. hedregjøre noen den ære åbeærebegunstige 3. (overført) kaste glans over 4. (musikk) forsire
whence (gammeldags, litterært) hvorfrahvor … frahvoravhva … av
become 1. (begynne å være) bli 2. passekle
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5. (mest dialekt) ondesykdom
refuse 1. avfallspillskrotrusksøppel 2. (handel) feilvare
deed 1. handling 2. gjerning 3. bragdbedriftbravadestordåd 4. (jus, også deed of conveyance) overdragelsesdokumentforskrift 5. (jus) dokumentkontrakt
warrantise, warrantize autorisasjon, sikkerhet, fullmakt

Kommentarer til sonetten

Shakespeares sonetter består av tre bilder, og så en konklusjon. De tre bildene står i de tre første kvartettene, og er variasjoner over et tema. Konklusjonen i de to siste linjene er den logiske konklusjonen på det som er skrevet, sammenfattet i to linjer, og helst med litt snert.

Ideen denne gangen er at hun har makt til å kontrollere hjertet hans, og få ham til å si, tro og mene mange ting han vet ikke er sant. Denne evnen har hun, tross han ser det er mange feil ved henne, og at det ikke burde være slik at hun har denne evnen. I andre kvartett stilles det retoriske spørsmålet hvorfra hun har denne evnen, at det som han vet er dårlig og ondt, hos henne ser bra ut, og at det som er dårlig hos henne overgår alt annet som er bra? I den tredje er det spørsmålet hvorfra hun har evnen til å få ham til å elske henne bare mer, enda så mye vondt hun gjør med ham, og enda hun har seg med andre? Konklusjonen er at når han gjør alt dette, så burde han være mer verdig kjærligheten hennes. Om det er fordi han er edel og utholdende, eller om det er fordi han er en syk idiot.

Min gjendiktning

Ingen unnskyldninger denne gang, her er gjendiktningen:

Sonett 150

Fra hvilke krefter har du fått den makt,
Defektfullt herske over hjertet mitt?
Så jeg løgn til sanne syn vil få sagt,
Og sverge lyset ei gjør dagen hvit?
Hvorfra får du ynde av onde ting,
I din veldige samling gjerningers skrot.
Står slik styrke og evner omkring,
For meg står ditt verste det beste i mot.
Hvem lærte deg meg å elske deg mer,
Når jeg sanser rimelig grunn for hat?
Om jeg elsker der andre hatet ser
Så skal du ei med folk gi hat min sak:
Hvis din uverdighet gav elsk i meg,
Mer verd er jeg da å bli elsket av deg.

Reklamer

Sonett 101, av William Shakespeare – O truant Muse what shall be thy amends

Godt nytt år!

Store deler av høsten fikk jeg ikke jobbet så mye med denne bloggen. Sånn vil det nok også bli fremover. Men noen ganger dukker det opp noen timer med inspirasjon og anledning, og da tar jeg fatt, og forsøker å hente inn det tapte. Jeg ser jeg er minst tre sonetter av Shakespeare på etterskudd, i tillegg til at mange av dem sikkert ikke er oversatt og kommentert skikkelig. Jeg legger også denne ut uferdig, men vil bruke litt av kvelden på å forbedre den.

Sonett 101

O truant Muse what shall be thy amends
For thy neglect of truth in beauty dyed?
Both truth and beauty on my love depends;
So dost thou too, and therein dignified.
Make answer Muse: wilt thou not haply say,
‘Truth needs no colour, with his colour fixed;
Beauty no pencil, beauty’s truth to lay;
But best is best, if never intermixed’?
Because he needs no praise, wilt thou be dumb?
Excuse not silence so, for’t lies in thee
To make him much outlive a gilded tomb
And to be praised of ages yet to be.
Then do thy office, Muse; I teach thee how
To make him seem, long hence, as he shows now.

Min oversettelse

Sonett 101

O, skulkende Muse, hva skal til for å forbedre deg
For din nektelse av sannhet i skjønnhet død
Både sannhet og skjønnhet avhenger av min kjærlighet
Det samme gjør du, og i det er du verdig
Gi et svar, Muse: vil du ikke kanskje si,
Sannhet trenger ingen farge, med hans farge fiksert
Skjønnhet ingen penn, for å legge skjønnhets sannhet
Men det beste er best, når det ikke er blandet sammen?
Fordi han trenger ingen pris, vilje til å være dum?
Tilgi ikke stillhet sånn, for det ligger i deg
Å gjøre ham mye å leve lenger enn en gyllen grav
Og bli priset av tider ennå å komme
Så gjør din plikt, Muse; jeg skal lære deg hvordan
Å få ham til å se ut også lenge herfra som han viser seg nå.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og ikke sjekket nøye opp.

Kommentar til sonetten

Jeg er på etterskudd, og legger ut for å komme ajour. Så kan jeg heller lage postene skikkelige siden, om jeg får tid.

Sonett 100, av William Shakespeare – Where art thou Muse that thou forget’st so long,

Sonett nummer 100 blir også postet på etterskudd, og ikke gjennomarbeidet.

Sonett 100

Where art thou Muse that thou forget’st so long,
To speak of that which gives thee all thy might?
Spend’st thou thy fury on some worthless song,
Darkening thy power to lend base subjects light?
Return forgetful Muse, and straight redeem,
In gentle numbers time so idly spent;
Sing to the ear that doth thy lays esteem
And gives thy pen both skill and argument.
Rise, resty Muse, my love’s sweet face survey,
If Time have any wrinkle graven there;
If any, be a satire to decay,
And make time’s spoils despised every where.
Give my love fame faster than Time wastes life,
So thou prevent’st his scythe and crooked knife.

Sonett 100

Hvor er du, Muse, du som glemmer så lenge
Å snakke om hva som gir deg all makt?
Bruker du ditt sinne på en verdiløs sang,
Formørker din makt ved å låne lave tema lys?
Vend tilbake, glemsomme Muse, og gjør straks godt igjen
I milde talle tid så dovent tilbrakt
Syng til øret som verdsetter din ligging
Og gir din penn både dyktighet og argumenter
Reis deg, hvilsomme Muse, eksaminer min kjærestes søte ansikt
Om tiden har gravert inn noen rynker der
Om noen, bli så en satyr til å ta det ned
Og gjør at tiden ødelegger det foraktfulle overalt
Gi min elskede berømmelse raskere enn tiden sløser bort liv
For å unngå hans ljå og krumme kniv.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjort skikkelig.

Et opplagt problem er ordet lays i linje 7, som er lett å forstå på engelsk, men vanskelig å få over til norsk.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se skikkelig på den.

Sonett 99, av William Shakespeare – The forward violet thus did I chide

Jeg har kommet litt på etterskudd igjen på bloggen, og tilbakeposter dette innlegget.

Sonnet 99

The forward violet thus did I chide:
Sweet thief, whence didst thou steal thy sweet that smells,
If not from my love’s breath? The purple pride
Which on thy soft cheek for complexion dwells
In my love’s veins thou hast too grossly dy’d.
The lily I condemned for thy hand,
And buds of marjoram had stol’n thy hair;
The roses fearfully on thorns did stand,
One blushing shame, another white despair;
A third, nor red nor white, had stol’n of both,
And to his robbery had annex’d thy breath;
But, for his theft, in pride of all his growth
A vengeful canker eat him up to death.
More flowers I noted, yet I none could see,
But sweet, or colour it had stol’n from thee.

Sonett 99

Den fremtidige fiol hånet jeg
Søte tyv, hvor stjal du det søte som lukter
Hvis ikke fra min elskedes pust? Din purpurstolthet
Som på ditt myke kinn hviler som ansiktsfarge
I min kjærestes årer du har for stort dødd
Liljen som jeg fordømt for din hånd
Og skudd av marjoram hadde stjålet ditt hår
Rosene fryktsomt på torner stod
En blussende skam, en annen hvit fortvilelse
En tredje, verken rød eller hvit, hadde stjålet av begge
Og til hans ran hadde anektert din pust
Men, for hans tyveri, i stolthet over all hans vekst
En hevnfull råte eter ham til døde
Flere blomster la jeg merke til, men jeg kunne ingen se
Men søte, av farge, det hadde stjålet fra deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er ikke gjennomarbeidet.

Kommentar til sonetten

Jeg har ikke fått tid til å se nøye på den.

Sonett 98, av William Shakespeare – From you have I been absent in the spring

Dette er sonett 98. Den fortsetter der den forrige slapp.

Sonnet 98

From you have I been absent in the spring,
When proud-pied April, dress’d in all his trim,
Hath put a spirit of youth in every thing,
That heavy Saturn laughed and leapt with him.
Yet nor the lays of birds, nor the sweet smell
Of different flowers in odour and in hue,
Could make me any summer’s story tell,
Or from their proud lap pluck them where they grew:
Nor did I wonder at the lily’s white,
Nor praise the deep vermilion in the rose;
They were but sweet, but figures of delight,
Drawn after you, you pattern of all those.
Yet seemed it winter still, and you away,
As with your shadow I with these did play.

Min oversettelse

Fra deg har jeg vært borte om høsten
Når stolte April, er kledd i all sin trim,
Har satt en ungdoms ånd i alle ting
Som tunge Saturn lo og hoppet med ham.
Likevel verken fuglenes sang, eller den søte lukt
Av forskjellige blomster i duft og kulør
Kan gjøre meg enhver sommers historie å bety noe
Eller fra deres stolte bane plukke dem der de grodde
Heller ikke fant jeg under i liljens hvite
Eller priset den Cinnoberrøde fargen i rosen.
De var riktignok deilige, men figurer glede
Tegnet etter deg, du mønster av alle disse
Likevel ser det ut til å være vinter ennå, og du er borte
Som med din skygge, lekte jeg med disse.

Kommentar til oversettelsen

To leap er «å hoppe veldig», kan man si på norsk, «gjøre et sprang». Lay er en kort, lyrisk eller fortellende tekst ment for å synges, «kvad, sang, ballade». Hue er «farge, kulør»

Oxfords Dictionary of English omtaler vermillion som «a brilliant red pigment made from mercury sulphide (cinnabar)«, eller «et briljant rødt pigment laget av kvikksølv-sulfid (Cinnober)». Det kan også være brukt om skinnende rødt, generelt. Så Shakespeare har her et ord som gir ham «skinnende rødt» i ett, og med den riktige rytmen. Jeg ser dansk Wikipedia har Cinnoberrød om denne fargen, så jeg bruker dette ordet i min oversettelse.

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker virkemidler som han ofte gjør i sonettene sine. Han sammenligner den elskede med det som er vakkert i naturen, og lar naturen bare være en skygge av det. Her trekker han også veksler på Platons idelære, der naturen er skyggene, den elskede idealet.

Sonett 97, av William Shakespeare – How like a winter hath my absence been

Sonett 97 begynner med tøvær, etter det vonde og vanskelige som har vært i sonettene 92 – 96. Det har vært en avstand mellom poeten og hans elskede, de har vært borte fra hverandre, som beskrevet i de foregående sonettene, og nå blir denne atskillelsen beskrevet som en vinter. Om vinteren er det frost og kaldt, og mørkt, alt spirende liv er dødt. Men som året som går, vil også den metaforiske vinteren mellom de elskende også passere. Den vil bli fulgt av en like metaforisk sommer, hvor de er sammen igjen.

Det følger fire linjer pakket med mening, om hvordan høsten så bærer med seg avkommet fra våren, og føder det, slik en enke føder mannens barn når han er død. I dette ligger også en myk vending i sonetten. Vi er innstilt på sommer og glede, at alt skal være bra igjen, men det er allerede høst, og det er enkens livmor som blir brukt i bildet.

I tredje kvartett er sommerens glede forbi. Det er de foreldreløses håp, barn uten far, for når vi høster om høsten, er våren forbi, og det som produserte fruktene er ikke lenger. I en overgang som kanskje ikke helt holder, skriver poeten på ny om den elskede, som ikke er der. Med det er heller ikke sommeren der, og selv fuglene lar være å synge. Eller de synger uten glede, slik løvet er blekt, for vinteren er nær.

Årstidssammenligningen er meget potent. Det er rikt på mening hvordan vinter, vår, sommer og høst følger hverandre, og hvordan de bærer hverandre i seg eller føler hverandres nærvær. Sammenligningen går til at når den elskede er borte, er det vinter. Ellers er det sommer, en lang sommer som varer fra vår til høst. Sonetten er rik på stemning og på mening, ordene har betydning og fungerer på flere plan, og ved nøyere lesning ser man at her er det egentlig vinter hele tiden. Den elskede er borte.

Sonnet 97

How like a winter hath my absence been
From thee, the pleasure of the fleeting year!
What freezings have I felt, what dark days seen!
What old December’s bareness everywhere!
And yet this time removed was summer’s time;
The teeming autumn, big with rich increase,
Bearing the wanton burden of the prime,
Like widow’d wombs after their lords’ decease:
Yet this abundant issue seemed to me
But hope of orphans, and unfathered fruit;
For summer and his pleasures wait on thee,
And, thou away, the very birds are mute:
Or, if they sing, ’tis with so dull a cheer,
That leaves look pale, dreading the winter’s near.

Min oversettelse

Hvordan har mitt fravær som en vinter vært
Fra deg, gleden over det flytende år!
Hvilke frysinger har jeg følt, hvilke mørke øyne sett!
Hvilken gammel Desembers nakne goldhet overalt!
Og likevel, ved å ta bort denne tiden var det på ny sommer
Den myldrende høst, stor med rik økning
Bærende den ødsle byrden av våren
Som enkens livmor etter deres herres nedgang
Likevel ser denne veldige saken for meg
Ut til å være håpet av foreldreløe barn, frukt uten far
For sommer og hans gleder venter på deg
Og, når du er borte,så er til og med fuglene tause
Eller, hvis de synger, så er det med en slik kjedelig feiring
At løvet ser blekt ut, i skrekk over vinterens komme.

Kommentar til oversettelsen

Jeg gjorde en mild omskriving på rekkefølgen av ordene i starten for å få en mer poetisk oversettelse på norsk. Det er også et valg om man skal oversette fleeting year med «flytende år», som jeg nå har gjort, eller gjøre en omskriving, som kanskje vil se mer naturlig ut på norsk. Jeg har holdt meg tett til originalen. Det samme gjelder i freezings, som er substantivisering av verbet freeze, som vel mer betyr å fryse til is, enn bare å være kald. Bare er «naken, utildekket», det samme ordet som vårt «bar». Bareness er ikke kroppslig nakenhet, selvsagt, men mer «goldhet», et landskap uten liv, slik jeg har oversatt det. De første fire linjer skulle være greie å forstå.

Den andre kvartetten er pakket med mening. Teem betyr «vrimle, myldre, yre, flomme over», noe som for øvrig passer godt også for ordene i denne sonetten, de myldrer av mening. Sammensetningen mellom increase (økning) og decrease (nedgang) bruker Shakespeare flere steder, som i den berømte starten av den første sonetten, det blir aldri like elegant å oversette til norsk. Wanton brukt som adjektiv er «uprovosert, meningsløs, formålsløs». Burden er «last» eller «byrde», men i sammensetning med womb (livmor) – og særlig hos Shakespeare – er burden «avkommet», altså «lasten i livmoren». Prime er «høydepunkt, punktet der man er på høyden», «det første og det beste». Men det kan også bety den første årstiden, «Våren», som det gjør her.  Så det er høsten, som bærer – eller føder – fruktene av våren, et ganske potent bilde.

Abundance er «overflod»

 

Kommentar til sonetten

Den sammenligner med årstidene.

Sonett 96, av William Shakespeare – Some say thy fault is youth, some wantonness

Dette er en av de mer berømte sonettene, som gjerne blir nevnt eller brukt som eksempel på Shakespeares sonettskrivingskunst. Den avslutter gruppen av sonetter, der poeten må forsvare den skjønne ungdommen han elsker for en dårlig handling denne må ha begått. Hva handlingen består i blir aldri sagt, men det antydes at det har med utroskap å gjøre, om den er fysisk eller psykisk. Så når det blir snakket om fault (feil, feiltrinn) i starten, så er det denne handlingen det gjelder. Det er den samme som blir beskrevet i sonett 95.

Disse sonettene handler om frykten ved å elske noen, og se at man står i fare for å miste ham eller henne, fordi vedkommende involverer seg med en annen.

Som så mange ganger før har jeg ikke tid til å presentere denne sonetten skikkelig, før senere.

Sonnet 96

Some say thy fault is youth, some wantonness;
Some say thy grace is youth and gentle sport;
Both grace and faults are lov’d of more and less:
Thou mak’st faults graces that to thee resort.
As on the finger of a throned queen
The basest jewel will be well esteem’d,
So are those errors that in thee are seen
To truths translated, and for true things deem’d.
How many lambs might the stern wolf betray,
If like a lamb he could his looks translate!
How many gazers mightst thou lead away,
If thou wouldst use the strength of all thy state!
But do not so; I love thee in such sort,
As, thou being mine, mine is thy good report.

Min oversettelse

Sonett 96

Noen sier din feil er ungdom, noen lettferdighet
Noen sier din ynde er ungdom og lett lek
Både ynde og feil er elsket av mer og mindre
Du gjør falske miner til din resort
Som på fingeren av dronning på tronen
Den laveste juvel vil bli høyt verdsatt
Slik er de feil som er sett i deg
Til sannheter oversatt og for sanne ting bedømt
Hvor mange lam kan den strenge ulv få lure
Hvis han til et lam kunne få sitt utseende oversatt
Hvor mange stirrende kunne du lede av sted
Hvis du kunne bruke styrken av alt du er
Men gjør ikke det, jeg elsker deg på en slik måte
At, som du er min, er også mitt det gode om deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er veldig grov, og langt i fra gjennomarbeidet. Jeg kan ikke engang garantere den er riktig.

Begynnelsen av sonetten virker enkel, men inneholder litt vanskeligheter når man ser nøyere på den. De to første linjene er veldig beslektet, først med at feilen (fault) er ungdommen, så at ynden eller gratien (grace) er ungdommen. Gjentakelsen kan få én til å tro at alt dreier seg om det samme, men i første linjen er det sånn at noen sier feilen er youth (ungdom), noen (at den er) wantonness.  Dette er eneste gangen i sonettene Shakespeare bruker uttykket wantonness (dog er wanton og wantonly brukt, i nummer 54 og 97), så det er ikke opplagt hva man skal oversette det med. Så kommer at noen sier din grace (ynde) er ungdom, og (at den er) gentle sport. Engelsk og norsk sport er ikke helt det samme, ei heller sport i dag og på begynnelsen av 1600-tallet, da sonetten ble skrevet. I oversettelsen min skal nokså det samme som i den engelske originalen stå, men hvordan det skal oppfattes er ikke opplagt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

fault 1. feilbristskavanklytemangel 2. feiltrinnforseelse 3. skyldfeil 4. (tennis e.l.) feil(serve) 5. (geologi) forkastning 6. (elektronikk) isolasjonsfeil

wantonness – av -> wanton 1. uprovosertmeningsløsformålsløs 2. lettferdiglidderlig 3. (gammeldags eller litterært) frodigyppig 4. (gammeldags eller litterært) lekenyrustyrliglivlig

grace 1. elegansesjarmyndegratie 2. gunstnådevelviljeyndest 3. elskverdighettaktanstandsømmelighet 4. (teologi) nåde 5. snevdragstrøk 6. nådehenstandfrist 7. dydgod egenskap 8. bordbønn 9. (mytologi) gratie 10. (musikk) forsiringfigur 11. forklaring: tillatelse til å melde seg opp til avsluttende eksamen

sport 1. sportidrettidrettsgren 2. lektidsfordrivfornøyelseatspredelse 3. levengjønap 4. noen som hånesnoen man ler av 5. offerfritt vilt (mht. latterliggjøring) 6. (hverdagslig, ofte i tiltale) real personskvær personingen dårlig taperen god sportsmannen som tåler en spøk 7. (biologi) avvikende individmutasjon 8. jaktfiske 9. (amer. hverdagslig) playboylevemann 10. (amer. hverdagslig) hasardspiller 11. (foreldet) flørt

resort (feriested) resort

Analyse (eller: Kommentar til sonetten)

Denne bloggen ville antagelig fått langt flere treff om jeg brukte ordet «analyse» i stedet for kommentar på min omtale av diktene. Mye av det jeg skriver er nyttig til bruk i en analyse, og ofte er det det jeg skriver i kommentaren som er det de som er på jakt etter en analyse ser etter, men jeg lar min akademiske redelighet gå foran ønsket om mange treff. Det er ikke noen analyse jeg skriver, det er en kommentar. Så da kaller jeg det det.

Denne gangen gjør jeg imidlertid et unntak. I omtalen av denne sonetten er det på sin plass med så mange litterære termer og faguttrykk, at det godt kan kalles en liten analyse, selv om den langt fra er fullstendig.

Sonetten starter med en anafor (gjentakelse av det første ordet i en setning eller setningsledd) og parison (gjentakelse av samme grammatiske struktur).