Sonett 143, av William Shakespeare – Lo, as a careful housewife runs to catch

Dette er kanskje den mest uhøytidelige av Shakespeares sonetter. Det bryter med sonettradisjonen og høypoesien, der den kvinnelige utkårede skal være et nesten utilnærmelig ideal, så skjønn og ufeilbarlig at hun ikke lar seg beskrive med ord, og poeten skal være fullstendig uverdig i møte med henne. Det er altså en kontrast mellom den elskede og den elskende som skal strekkes ut til det maksimale, ordene i sonetten eller diktet skal komme rent til kort, uansett hva poeten skriver, skal den skjønne være bedre. Her, i denne sonetten, blir den kvinnelige utkårede sammenlignet med en husmor som glemmer seg i det et fjærkre stikker av, slik at hun forfølger dette i stedet for å passe på barnet sitt. Den forelskede poeten er da dette barnet, som skriker og roper på oppmerksomhet.

Sonnet 143

Lo, as a careful housewife runs to catch
One of her feathered creatures broke away,
Sets down her babe, and makes all swift dispatch
In pursuit of the thing she would have stay;
Whilst her neglected child holds her in chase,
Cries to catch her whose busy care is bent
To follow that which flies before her face,
Not prizing her poor infant’s discontent;
So runn’st thou after that which flies from thee,
Whilst I thy babe chase thee afar behind;
But if thou catch thy hope, turn back to me,
And play the mother’s part, kiss me, be kind;
So will I pray that thou mayst have thy ‘Will,’
If thou turn back and my loud crying still.

Sonnet 143

Se, lik en aktsom husmor løper for å fange
En av hennes fjærkledde vesener rømt avsted,
Setter ned sin baby, og gjør alt raskt ekspedert
I jakt etter det hun ville ha til å bli;
Mens hennes neglisjerte barn setter etter henne,
Skriker for å fange henne hvis travle omsorg er rettet (mot)
Å følge det som flyr for ansiktet hennes,
Uten å bry seg om sitt stakkars spebarns misnøye;
Slik løper du etter hva som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager deg langt bak;
Men hvis du fanger det du håper på, kom tilbake til meg,
Og spill rollen som mor, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be om at du kan ha din Will.
Hvis du komer tilbake og stiller min høye gråt.

Kommentar til språket og oversettelsen

I arbeidet med oversettelsen og denne kommentaren bruker jeg Oxford-utgaven av Shakespeares Complete sonnets and poems og omtalen av sonetten på nettsiden Shakespeare sonnets, i tillegg til ordbøker.

Det lille ordet lo, er ikke det normalt norske engelskkyndige kan best. Noen kjenner det kanskje fra uttrykket lo and behold, mens de som jobber en del med språket og særlig eldre tekster, vet at dette er et verb som betyr «å se». Shakepseare har en velutviklet finfølelse for lydene i språket. Det vanlige engelske ordet for å se, to see, har en skarp i-lyd, en lyd som ikke gjør seg i myke, poetiske omgivelser. Så Shakespeare unngår det, som han også ofte unngår skarpe og harde og lukkede konsonanter, språklydene i sonettene er så godt som uten unntak behagelige, og det er også slik forskningen forsøker å skille ekte Shakespeare fra forfalskninger. Om en poetisk tekst eller sonett utgitt i Shakespeares navn inneholder mange korte vokaler, skarpe lyder og/eller harde konsonanter, så er det nok kanskje ikke mesteren selv som har skrevet dem. I The passionate pilgrim er det en sonett med linjen: And stood stark naked on the brook’s green brim, (det er tekst nummer 6, linje nummer 10). Den skal angivelig være av Shakespeare, men vendingen stood stark naked har disse skarpe, korte lydene man ikke finner ellers i Shakespeare (det er umulig å lese ‘st’ og ‘k’ med finfølelse, alle vokalene er korte) , så dette er nok ikke skrevet av ham. Det er ikke jeg som har funnet frem til dette, jeg gjengir ordene til Colin Burrow, redaktøren av Oxford-utgaven av The complet sonnets and poems, og dette er fra side 80 i forordet. Samme bok kan om denne sonetten skrive at housewife (husmor) ble uttalt ‘hussif’. Ordet careful skal ha i seg både «full av omsorg», men også «full av bekymring» Bildet er av en husmor som virkelig vil at alt skal være i orden i husholdningen. De fjærkledde vesenene eller skapningene (creatures) er nok kyllinger, men det er også foreslått det dreier seg om fjærkledd pryd på snobbete mennesker. Den litt tungvinte vendingen makes all swift dispatch kunne blitt oversatt bare til «løper så fort hun kan», for det er det det betyr. Første fire linjer introduserer altså bildet av en bekymret og omsorgsfull husmor, som setter ned babyen sin for å løpe så fort hun kan etter en kylling eller noe annet fjærkledd, som har rømt avsted.

Vendingen holds her in chase betyr å jage henne eller å løpe etter henne, som Oxfords English Dictionary oppgir som en fast vending for ordet chase (jakt), og som også Shakespeare selv bruker i Coriolanus (I.7.18-19). Barnet som skriker for å fange (cries to catch) den jagende husmoren kan skrike både mens det jager henne, men kanskje også skriker for å påkalle seg oppmerksomheten hennes, og fange henne på den måten. Ordet bent (bøyd) er i denne sammenheng brukt i betydningen «rettet mot», eller kanskje «bøyd mot», jeg har lagt til mot i parentes for å gjøre dette klart. Linje 6 fortsetter inn i linje 7, med at oppmerksomheten altså er rettet mot det fjærkledde vesenet som flyr foran henne (flies before her face). Vendingen inneholder også litt provokasjon, noe som flyr foran ansiktet er ganske irriterende, noe man vil ha vekk. Å prise (prizing) barnets misnøye (discontent) er litt uvanlig, siden det er positivt og negativt ladede ord satt sammen. Omskrevet er det «uten å bry seg om barnets misnøye». Jeg setter det opp slik i oversettelsen, så meningen blir klar. I linje 5 – 8 fortsetter bildet fra de fire første, det er spebarnet som jager moren, som jager noe fjærkledd som har rømt fra henne, mens barnet også forsøker å påkalle morens oppmerksomhet.

I linje 9 kommer poenget med sammenligningen i de åtte første linjene frem. Slik denne husmoren løper etter de fjærkledde skapningene, slik løper hun (den mørkhårede kvinnen, the dark lady)_ etter det som flykter fra henne (flies from thee). I linje 10 sammenligner poeten seg selv med det gråtende barnet, som ikke kan gjøre noe for å få morens oppmerksomhet. Her har forskningen tolket det til litt av hvert når det gjelder Shakespeares psyke, det tror jeg kanskje man skal være litt forsiktig med. I linje 11 blir det ikke forklart godt hva hun håper på å fange (catch thy hope), i bildet må det da være kyllingen som har rømt, men om dette er et bilde på andre menn hun jager, så er det vel litt at hun skal fange dem? Og så vende tilbake til ham, barnet? Jeg får ikke dette til å gå opp, og kan egentlig bare forstå det sånn at han venter at hun skal komme tilbake uansett. Om hun kysser ham, og er mor og omsorgsfull igjen, så er det greit. Det er nesten som om han bare aksepterer situasjonen, han er glemt, hun jager andre, men han vil, som et lite barn, alltid ha moren tilbake, og vil hun skal være som før. Jeg kan vanskelig se hvordan dette skal kunne leses annerledes.

Mot slutten spiller også denne sonetten på ordspillet med Shakespears fornavn, Will. Det er også det engelske ordet for vilje, og slang for det mannlige kjønnsorgan. For mer om dette, sjekk sonett 135. Ordspiller går denne gangen på at hun kan ha sin Will – altså William, og hun kan ha sin Will – altså vilje. Det kan hun, hvis hun kommer tilbake og stiller den elskende poetens – eller barnets – gråt. Hvis hun virkelig vil ha de mennene hun jager etter, så er det jo et spørsmål om hun egentlig får viljen sin, om hun vender tilbake til ham, poeten, men det er en annen sak. Det må også med at det at kvinnen skal ha sin vilje, det var ordtak i perioden: «Woman must have their will weilst they live, because they’ll make none when they die«, som Oxford-utgaven refererer.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

lo (gammeldags) se
housewife husmor, hjemmeværende husmor
dispatch 1. avsendelse, avsending, forsendelse (av bud, melding, varer e.l.) 2. (rask) ekspedering 3. drap, likvidasjon 4. hast, il 5. rapport, depesje, telegram 6. ilgods
pursuit 1. forfølgelse, jakt 2. (overført) jakt, streben, jag 3. syssel, beskjeftigelse, aktivitet 4. det å følge (noe) med øynene 5. (sport) jaktstart (også ski), forfølgelsesritt (sykkel) 6. (jus, spesielt skotsk) rettergang
chase 1. jakt, forfølgelse 2. viltreservat
3. bytte

Kommentar til sonetten

Dette er ikke av Shakepeares mest berømte sonetter, og i den grad den er berømt, så er den det fordi den er så enkel og uvanlig. Den mørkhårede kvinnen blir sammenlignet med en husmor på jakt etter et fjærkre, mens den elskende poeten er det gråtende spebarnet som forfølger henne. Dette er et bilde på hvordan hun jager andre menn, mens hun egentlig er hans. Det er vanskelig å ta det helt alvorlig, og det er det neppe meningen vi skal gjøre heller. Denne sonetten skal fremkalle latter og smil, det er en liten, uhøytidelig lek, ganske utypisk for sonettsjangeren og høypoesien.

Min gjendiktning

Jeg har skrevet før om og det er vel kjent at det er vanskelig å oversette sonettene der Shakespeare lager ordspill av fornavnet sitt. I denne versjonen forsøker jeg en litt uvanlig vri, med å legge til -je til Will, slik at det blir en slags «vilje». Ellers er det jo en del nødrim og tvang i disse oversettelsene, som mer har karakter av å være en øvingsoppgave enn å reprodusere stor poesi. For å ha utbytte av disse sonettene, er det nok nødvendig å streve seg gjennom originalene. Men siden originalen er litt uhøytidelig, føler jeg meg fri til å være litt uhøytidelig selv, i gjendiktningen.

Sonnet 143

Se, lik en husmor som løper fort
For å fange en fjærkledd rømt avsted,
Sett’ ned sin baby, får i hast alt gjort
I jaken på den hun ville ha med;
Mens det glemte barn setter i styr,
Skriker, jager henne hvis sinn er bøyd
Mot følge det som for ansiktet flyr,
Uten ense sitt spebarn misfornøyd;
Slik jager du det som løper fra deg,
Mens jeg, ditt barn, jager lengre bak til;
Men fang du ditt håp, kom så hjem til meg,
Og spill din mors part, kyss meg, vær snill;
Så vil jeg be du kan ha din Will-je.
Kom du tilbake min gråt å stille.

ES2017

Sonett 138, av William Shakespeare – When my love swears that she is made of truth,

Jeg er på reise, men har gjort klar denne sonetten på forhånd, i det minste som et utkast.

Denne sonetten er den ene av to som ble trykket i 1599, i The passionate pilgrim. Det er en litt merkelig utgivelse, som inneholder sonettene 138 og 144, i litt andre versjoner, og som i tillegg inneholder 3 dikt man ellers finner i Shakespears stykke Love’s labour lost (lenke til omtale i Helt grei litteratur). Resten av de 20 diktene er omdiskutert, men blir til vanlig ikke regnet som å komme fra Shakespeare, enda det på tittelbladet står at alle tekstene er av ham. Det er denne utgivelsen og tematikken og stilen i sonettene, som gjør at man anslår de alle sammen er skrevet på 1590-tallet en gang. Men man vet ikke annet enn at de finnes i quartoen som ble utgitt i 1609, i den rekkefølgen de vanligvis blir utgitt den dag i dag.

The passionate pilgrim er fascinerende i seg selv. Jeg håper jeg får tid til å skrive mer om den utgivelsen.

Her er utgaven som diktet står i der:

When my love sweares that she is made of truth,
I do beleeue her (though I know she lies)
That she might thinke me some vntutor’d youth,
Vnskilful in the worlds false forgeries.
Thus vainly thinking that she thinkes me young,
Although I know my yeares be past the best :
I smiling, credite her false speaking tounge,
Outfacing faults in loue, with loues ill rest.
But wherefore sayes my loue that she is young ?
And wherefore say not I that I am old :
O, Loues best habit’s in a soothing toung,
And Age in loue, loues not to haue yeares told.
Therefore I’le lye with Loue, and loue with me,
Since that our faultes in louve thus smother’d be.

fra The Passionate pilgrim, 1599. Hele verket finnes på Wikisource.

Og her er utgaven som det vanligvis blir brukt, og som jeg vil behandle videre i denne posten.

Sonnet 138

When my love swears that she is made of truth,
I do believe her though I know she lies,
That she might think me some untutored youth,
Unlearned in the world’s false subtleties.
Thus vainly thinking that she thinks me young,
Although she knows my days are past the best,
Simply I credit her false-speaking tongue:
On both sides thus is simple truth suppressed:
But wherefore says she not she is unjust?
And wherefore say not I that I am old?
O! love’s best habit is in seeming trust,
And age in love, loves not to have years told:
Therefore I lie with her, and she with me,
And in our faults by lies we flattered be.

Min oversettelse

Sonett 138

Når min elskede sverger hun er laget av sannhet,
Så tror jeg henne selv om jeg vet hun lyver,
Slik at hun kan se på meg som en ulært ungdom,
Ulært i verdens falske finesser.
Forgjeves tenkende hun tror meg ung,
Selv om hun vet jeg er forbi mine beste dager,
Jeg skylder på hennes falske tunge:
For begge er dette enkel sannhet undertrykket:
Men hvorfor sier hun ikkeat  hun ikke er tro?
Og hvorfor sier ikke jeg at jeg er gammel?
Åh! kjærlighetens beste vane er i tillit,
Og alder i kjærlighet liker ikke å ha år fortalt:
Derfor lyver jeg med henne, og hun med meg,
Og i våre feil med løgn er vi flatterende med hverandre.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har ennå ikke funnet forskjellige ord for untutored og unlearned. Det er vanskelig å vite hva jeg skal velge ut av mange mulige oversettelser for subleties. Slutten er oversatt elendig. Dette er førsteutkast.

En omskriving av made of truth (laget av sannhet) er at hun består av trofasthet, eller bare at hun er tro, hun er sann. Kanskje kan man her også nevne den lydlige dobbeltbetdyningen på engelsk, maid of truth, en sann jomfru. I linje 2 er det som for forrige sonett, nummer 137, for lies en dobbeltbetydning mellom lyver og ligger. Altså at hun ligger med folk, ligger med andre menn. Det er en selvmotsigelse at han tror henne, selv om hun lyver. Jeg har lagt inn en «slik at» i linje 3,  i det som skal være underforstått i originalen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

subtleties -> subtlety 1. subtilitet, distinksjon 2. udefinerbarhet, forklaring: noe som er vanskelig å definere 3. underfundighet 4. raffinement, finesse 5. spissfindighet, subtilitet, skarpsindighet, kløkt 6. ordkløveri, flisespikkeri 7. skarphet, våkenhet 8.  (gammeldags) sluhet, utspekulerthet, list, knep 9. nyanserikdom

vainly forgjeves, fåfengt

Kommentar til sonetten

På vei

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort i april 2017.

Sonett 138

Når min kjære sverger at hun er sann,
Tror jeg henne også der jeg vet hun løy,
At hun kan se meg som ung ulært mann,
Ukjent i verdens falske tris og støy.
Så fåfengt tror jeg at hun tror meg ung,
Om mine beste dager er forbi,
Jeg skylder på hennes falske tunge’:
Fra oss begge sannhet vi ei vil si:
For hva sier hun ei hun ei er rett?
For hva sier jeg ei jeg gammel går?
Åh! kjærlighet skal i tillit bli sett,
Og kjæres alder telles ei i år:
Så derfor lyver vi sånn som det der,
I våre feil med løgn vi smigret er.

ES2017

Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva har du med meg gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018

Sonett 128, av William Shakespeare – How oft when thou, my music, music play’st,

Sonett 128 er den andre i serien til den Mørke Damen, eller the Dark Lady. Og det er blant Shakespeares mer berømte sonetter, med en sammenligning som går mellom å spille musikk og musikkinstrumenter, og å spille på en måte kjærlighetens musikk med kvinnen som instrumentet. Shakespeare er ganske direkte i flere av sonettene til denne damen, det blir ganske erotisk. Så også her, der han som jeg-et i diktet setter på plass de som snakker fint om ømme fingre og lepper til instrumentene, han vil ha en leppe å kysse på. Det er siste ord i sonetten.

 

Sonnet 128

How oft when thou, my music, music play’st,
Upon that blessed wood whose motion sounds
With thy sweet fingers when thou gently sway’st
The wiry concord that mine ear confounds,
Do I envy those jacks that nimble leap,
To kiss the tender inward of thy hand,
Whilst my poor lips which should that harvest reap,
At the wood’s boldness by thee blushing stand!
To be so tickled, they would change their state
And situation with those dancing chips,
O’er whom thy fingers walk with gentle gait,
Making dead wood more bless’d than living lips.
Since saucy jacks so happy are in this,
Give them thy fingers, me thy lips to kiss.

 

Min oversettelse

Kommer…

 

Kommentarer til språket og oversettelsen

 

Gloser

 

 

Posten er under arbeid…

Sonett 127, av William Shakespeare – In the old age black was not counted fair,

I dag kommer en sonett jeg har gledet meg lenge til å poste. Det er den der Shakespeare innleder å skrive om den Mørke Dame (The Dark Lady), noe han skal gjøre i resten av sonettene, utenom de to siste. Den svarte skjønnhet er en kvinne, i motsetning til den skjønne ungdom de 126 første sonettene handler om. Der blir skjønnheten og kjærligheten behandlet nokså filosofisk, på en måte platonisk, det er kjærlighet og skjønnhet på det idémessige plan, det er idealene. I sonettene til den svarte skjønnheten kommer lidenskapen inn. Hvem denne kvinnen er blir det spekulert mye i, jeg gjør ikke sånt. For meg holder det at det er en svarthåret skjønnhet, jeg ser henne for meg som en med veldig hvitt ansikt, slik at kontrastene med mørke øyne og øyenbryn blir uimotståelige, jeg leser Shakespeare slik at han på en måte står utenfor verden. Så han dikter på en måte opp en person som skriver sonettene, og som har denne lidenskapen og begjæret for denne vakre kvinnen. Det er min personlige lesing, den gir stort utbytte for meg, og så kan andre lese dem på sin måte, selvfølgelig, som det er og skal være i store og gode dikt. Eller som det heter på bloggen: i helt grei poesi.

De fire første sonettene til den svarthårede, mystiske skjønnheten er ganske sterke i intensitet, kan man si, sterke i begjæret og i lidenskapen. Så følger et par som er litt morsomme og halvville, med harselering og moro med de tre betydningene av ordet Will på engelsk. Det er ordet for vilje, det er kortformen av Shakespeares fornavn, William, og det er slang for penis, snurrebass. Halvville blir nesten et ordspill med dem, de kan kalles ville, det er bare «vill» (eller will) i dem. Men sonettene fra 127 til 130 maner frem en mystisk, skjønn, svarthåret kvinne, og en poet som er besatt av begjær om å få henne. Sonett 127, som vi skal behandle i dag, introduserer denne kvinnen med linjene:

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:

«I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt». Slik blir motivet med den mørke damen introdusert, nesten som en legende,med noe fra «den gamle tid» eller «tid som er over nå». Det blir da lett å tenke at også å ikke regne svart som skjønt er forbi, at nå skal man regne svart som skjønt, og kanskje er til og med denne mystiske, mørkhårede kvinnen årsaken. Resten av sonetten gir imidlertid ikke helt dekning for en slik lesing, den går over i å handle om andre ting.

Temaet i sonetten er hvordan kosmetikk pynter på den naturlige skjønnheten, og den svarte fargen på den mørke kvinnen egner seg til å sørge over dette.

Kanskje er det verd å merke seg at disse sonettene egentlig er skrevet tidlig. Oxford-utgaven av The complete sonnets and poems skriver at to av sonettene finnes i utgivelsen The passionate pilgrim, som kom ut i 1598, og det er ingen forekomster av sjeldne ord Shakespeare brukte senere i forfatterskapet. For egen regning kan jeg ta med at tematikken og meningsfylden i de første 126 sonettene er rikere, de som handler om den mørke damen er enklere skrevet. Her kan man kanskje dra paralleller til teaterstykkene Shakespeare skrev på 1590-tallet, og de han skrev senere. Det er betydelige forskjeller, og de tidlige stykkene hans utmerker seg ikke på noen måte som overgår andre dyktige teaterskribenter. Vi kan imidlertid ikke vite noen ting sikkert, annet enn at sonettene ble utgitt samlet i 1609, og at de to sonettene som var med i The passionate pilgrim må ha vært skrevet før 1598.

 

Sonnet 127

In the old age black was not counted fair,
Or if it were, it bore not beauty’s name;
But now is black beauty’s successive heir,
And beauty slandered with a bastard shame:
For since each hand hath put on Nature’s power,
Fairing the foul with Art’s false borrowed face,
Sweet beauty hath no name, no holy bower,
But is profaned, if not lives in disgrace.
Therefore my mistress’ eyes are raven black,
Her eyes so suited, and they mourners seem
At such who, not born fair, no beauty lack,
Sland’ring creation with a false esteem:
Yet so they mourn becoming of their woe,
That every tongue says beauty should look so.

Min oversettelse

I den gamle tid var ikke svart regnet som skjønt
I fall den var det, så bar den ikke skjønnhetens navn
Men nå er svart skjønnhetens neste arving
Og skjønnhet baktalt med en bastards skam
For siden hver hånd har lagt til på naturens effekt,
Gjort tosken skjønn med kunstens lånte fjes
Søt skjønnhet har ikke noe navn, ikke noe hellig budoar
Men er profan, hvis ikke lever i vanære
Derfor er min elskerinnes øyne ravnsorte
Hennes øyne passer så, og de ser sørgende ut
For slike som, ikke født skjønne, ikke mangler noen skjønnhet
Baktaler skapelse med falsk aktelse
Likevel sørger de og blir med sin klage
At alle tunger sier skjønnhet skal se sånn ut.

 Min gjendikting

Sonettene til den mørke damen skal jeg forsøke å lage gjendiktninger til. Her er denne:

Det var en tid svart ikke regntes skjønn

Og hvis den var, bar den ei dog dens navn

Men nå er svart skjønnhetens arvesønn.

Skjønnheten baktalt med lausungens skam.

Nå putter man på det naturen har

Gjør tosken skjønn med kunstig falskt lånt fjes.

Søt skjønnhet har ei navn, ei bodoar.

Er profan, eller vil vanæren tes

Så er hennes øye som ravnen sort

Utformet slik de ser ut som i sorg.

Ei født lys, pen, ingen skjønnhet gjemt bort.

Baktal det skapte fra falskhetens torg.

Slik sørger de og blir med sin klage,

At dette er skjønnhet i alle dage.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg vet ikke hvor langt jeg vil komme med arbeidet før jeg blir avbrutt, foreløpig er å si at dette ikke er gjennomarbeidet. Jeg skriver så fort og godt jeg kan, den tiden jeg har. Det er barnet som forstyrrer meg, og jeg må naturligvis prioritere henne. Når alt er gjort, tar jeg bort disse linjene.

Første linje leker med dobbeltheten i det engelske ordet fair, som kan bety både «lys»og «pen». Successive heir er den formelle betegnelsen for «den neste i arverekkefølgen», noe som gir litt trøbbel i tolkningen når skjønnheten i neste linje er «baktalt med bastardens skam» (slandered with a bastard shame), altså en lausunge. Så svart er den neste i arverekkefølgen – altså legitim, – for så å bli kalt bastard – altså uekte, og illegitim – i neste linje.

Formuleringen each hand hath put on Nature’s power har en slags dobbeltbetydning i at det konkret er pudder og annen sminke som er lagt på en kvinnes ansikt for å gjøre det skjønnere, altså øke dens «effekt», så å si. Linje 6 spiller også på dobbeltbetydningen av ordet fair, altså både å gjøre tosken (foul) «lysere» og «skjønnere». Kosmetikken gjør naturen til noe annet enn det den er, det blir kanskje pent, men det er en falsk skjønnhet.

Gloser

Glosene er slått opp på FreeDictionary, og lett frem videre for ord og oversettelser som ikke har stått tydelig der.

fair 1. lys, blond, skjær 6. pen, fager, skjønn

slander  (verb) baktale

bastard bastard, uekte sønn (eller datter), barn født utenfor ekteskap; lausunge

bower boudir (budoar)(kvinnens private del av et herskapshus, der mannen ikke hadde adgang, på norsk kunne man kanskje si soveværelse eller garderobe)

mourn sørge

esteem aktelse, respekt

*

Kommentar til sonetten

Kommer…

Sonett 126, av William Shakespeare – O thou, my lovely boy, who in thy power

Sonett 126 avslutter første del av sonettene til Shakespeare, den som er til den skjønne ungdom. Sonetten skiller seg også ut med bare å ha 12 linjer, den mangler de to siste, konklusjonen. Det er fristende å tolke det til noe, som at konklusjonen mangler også i forholdet mellom dikteren og den elskede, at det ikke er noen ordentlig avslutning der, ingen avklaring. Sonetten har også parrim, ikke kryssrim. Det er noe av en høytid å ta fatt på den. De resterende sonettene er til en ung, mystisk kvinne, og to avslutningssonetter som skiller seg helt ut.

Om denne sonetten er det skrevet svært mye, og svært mye er lagt ut på nettet. Jeg bruker som vanlig mest sidene som nå bare kaller seg Shakespeare-sonnets, der det som vanlig er utfyllende kommentarer, og Shakespearewords har som alltid en kort forklaring på de vanskeligste ordene, med søkemotor for de som finne hvor andre steder Shakespeare har brukt disse ordene. Ellers kan dere like godt bruke internetts mange søkemotorer, som jeg. Jeg bruker i tillegg The Oxford Shakespeare – The complete sonnets and poems, med Stanly Wells som redaktør og Colin Burrow som forfatter.

Det trengs hjelp til å lese denne sonetten for den er tettpakket med innhold. Shakespeare er mesteren i å bruke metaforer som fungerer på mange nivå, og til å gjøre språket veldig kompakt, men likevel med en voldsom meningsfylde, om en slik setning kan gi mening. Frie assosiasjoner kan også gi en grei tolkning av tekstene hans, men det er når man får hjelp av forskningen man bedre forstår hvorfor Shakespeare regnes som den største av dem alle. I denne sonetten er nesten hver eneste linje en kamp om å forstå hva som er ment, og de vil ikke ringe for fullt uten litt tips og veiledning om hva betydningen kan være.

Mange av symbolene, metaforene og motivene Shakespeare bruker i denne sonetten er brukt også tidligere, slik at denne avslutningssonetten henter opp tidligere tema, og gir dem en avslutning. Her er Tiden som går, og som ødelegger all skjønnhet, og hvordan dikteren i kampen mot den forsøker å bevare ungdommen. Her er Naturen, og her er hvordan dikteren forsøker å plassere sin egen elsk inn i den store enheten.

Sonnet 126

O thou, my lovely boy, who in thy power
Dost hold Time’s fickle glass, his sickle, hour;
Who hast by waning grown, and therein showest
Thy lovers withering, as thy sweet self growest.
If Nature, sovereign mistress over wrack,
As thou goest onwards still will pluck thee back,
She keeps thee to this purpose, that her skill
May time disgrace and wretched minutes kill.
Yet fear her, O thou minion of her pleasure!
She may detain, but not still keep, her treasure:
Her audit (though delayed) answered must be,
And her quietus is to render thee.

(                                                                      )
(                                                                      )

Min oversettelse

O, du, min herlige gutt, som har i din makt
Tidens lunefulle glass, hans sigd og time;
Som har ved å avta økt, og med det vist
Din elskers visning, som ditt søte selv vokser.
Hvis naturen, den suverene elskerinne over vrak,
Som du går videre vil plukke deg tilbake,
Hun holder deg i denne hensikt, at hennes evne
Må tid skam og elendige minutter drepe.
Men likevel frykte henne, O du lakei av hennes gleder!
Hun vil kanskje forsinkes, men ikke beholde sin skatt:
Hennes revisjon (riktignok forsinket) må bli besvart,
Og hennes løslates er å utføre deg.

(                                                                      )
(                                                                      )

Kommentar til språket og oversettelsen

Det går kanskje an å reagere på tiltalen av den elskede i denne sonetten. Det er my lovely boy, på norsk min herlige [skjønne, elskverdige] gutt, noe som kanskje ikke passer seg helt for en voksen aldrende mann, å tiltale en person som er gjenstand for lidenskapelig kjærlighet. Jeg stusset i hvert fall litt da jeg først satte «herlige gutt» inn i den norske teksten, det ble kanskje litt vel faderlig, med alle de assosiasjoner det kan gi. Det er eneste gang i sonettene den skjønne ungdom er tiltalt på denne måten. Glass hos Shakespeare betyr ofte «speil», men her i denne sonetten kan det være «timeglass» som er ment. Begge deler gir god mening. Hvis det er tidens lunefulle speil (fickle glass), så er det at tiden alltid viser personens utseende som det er nå, ikke som det har vært tidligere. En gammel mann eller kvinne vil ikke se sin ungdoms skjønnhet i det. For denne leseren er tolkningen tidens lunefull timeglass mer naturlig, det blir da tiden som går, og som ingen kan styre. Sigd (sickle) og ljå var ofte tegnet som Tidens instrument i malerier der Tiden ble legemliggjort. I bildet Shakespeare tegner i denne sonetten får Tiden et glass i den ene hånden og sigden i den andre (ofte var Tiden malt med et timeglass og en sigd, hogger ned når tiden er inne). I noen versjoner av sonetten er det ikke noe komma mellom sigd og time, slik at det blir «sigdtimen», eller «tiden da gresset skal slås». I overført betydning dødstimen. Jeg synes linjene med det gir bedre mening. Som Oxford-versjonen skriver (med min utheving):

his sickle hour the hour in which he uses his sickle, hence the moment of death. Q reads ‘fickle glass, his Úickle, hower’, which has led editors to give to Time three attributes: a glass in the sense of ‘mirror’, a sickle, and an hour in the sense ‘hourglass’. However, Time only has two hands, one for a sickle and the other for an hourglass. The lines gain their effect through the uneasy parallelism between the fickle glass and the sickle hour, juxtaposing mutability and necessary mortality in phrases of which the individual elements seem grammatically deliquescent: the sickle functions adjectivally, and through its initial long Ú recalls fickle. The glass fickly turns from an hourglass to a mirror, the hour from a day of reckoning to an hourglass, an emblem of the continuing slippage of time.

Nettsiden Shakespeare-sonnets har imidlertid en annen forklaring:

his sickle, hour – Time was frequently depicted bearing a scythe (a large version of a sickle, and an hourglass). Some editors read sickle-hour, i.e. the hour in which wheat was ripe for the sickle, hence the hour of mortality, the hour of death. The line is difficult because it is not entirely clear how the boy holds time in his power, since throughout the sonnets the opposite has been feared.hold may be interpreted as ‘holding back, restraining’, and the youth may paradoxically be seen as defying time by remaining beautiful in the lover’s eyes, and beautiful in himself. This meaning is reinforced by the subsequent explanation that Nature has granted him the privilege of being plucked away from the jaws of destruction. But this privilege will not last forever.

Så mye er skrevet, og vi har bare kommet oss forbi de to første linjene. Det viser også hvorfor forskerne er så glade i Shakespeare, det er alltid noe å diskutere. Det er ikke mange opprinnelige utgaver av verkene hans, trykkfeil kan ha forekommet, både hos Shakespeare, og hos utgiveren hans. Vi ser også at de ulike tolkningsmulighetene gir rikelig med mening, slik at det blir reelle diskusjoner, og ikke bare av akademisk interesse. Komma eller ikke gir helt forskjellig måte å lese teksten på, det samme om det skal være speilglass eller timeglass tidens lunefulle glass, er.

With waning grow betyr «vokst ved å avta», ordet wane blir vanligvis benyttet i forbindelse med månefasene. I Shakespeares sonetter blir det brukt i nummer 11, første linje, og her i nr. 126 kan det ha betydning med at månen først minker, for så å øke (wane, then wax – Oxford), eller at høstmånen (harvest moon) har form som en sigd (halvmåne) under høstingen. Thy lovers withering er en liten utfordring, særlig siden førsteutgaven (Q) ikke bruker possesive appostrofer. Thy er «din», eller «dine»,  lover betyr «elsker», men en louer på Shakespeares kunne også bety venn, beundrer eller en forbindelse som ser positivt på deg. Det er ikke helt klart om withering (wither er «visne») skal være verbalsubjekt («visning») eller partisipp («visnende»), og heller ikke om det er entall lover’s eller flertall lovers‘. Alt dette har jeg fra Oxford-utgaven, og kan ikke garantere at jeg har fått det helt riktig over til norsk.

Nå må jeg gå. Jeg skal fortsette arbeidet… senere…

 

Gloser (slått opp på freedictonary,com)

fickle  luneful, ustadig, uberegnelig

sickle  sigd

wane avta; svinne; minke

withering -> wither visne; blomstre av

wrack Destruction or ruin. Used chiefly in the phrase wrack and ruin.

wretched 1. elendig, ussel, jammerlig 2. forbannet

minion lakei, håndlanger

detain 1. hefte, forsinke 2. anholde, holde i varetekt

audit revisjon

quietus [Short for Middle English quietus (est), (he is) discharged (of an obligation), from Medieval Latin quiētus (est), fromLatin, (he is) at rest; see quiet.]

render 1. gjøre 2. gi; yte; presentere 3. tolke, utføre

 

Kommentar til sonetten

Posten er ennå under arbeid…

Sonett 122, av William Shakespeare – Thy gift, thy tables, are within my brain

Det er forbausende lite man vet om Shakespeares liv, all den tid han er så berømt og så mye lest og spilt over hele verden. Alt forskningen har å forholde seg til er statiske opplysninger i lovbøkene, når han giftet seg og fikk barn, hvor han bodde. Det er ikke bevart noen tekster av ham, annet enn diktene og teaterstykkene, og selv de har vi bare som de er. Vi kan knapt nok være sikre på når de er skrevet. Det finnes ingen brev eller dagbøker, verken til eller fra Shakespeare, og det andre har skrevet om ham, er også kort og vanskelig å få så mye ut av.

Det er en forskningstradisjon som forsøker å lese veldig mye om Shakespeares liv ut i fra sonettene. Denne forskningstradisjonen er ikke den etablerte, god forskning verdsetter sikker og falsifiserbar kunnskap. Å lese Shakespeares liv inn i sonettene hans kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Vi vet ingenting å måle det mot. Så om Shakespeare Som det står på side 7 i Oxford Critical companion to Shakespeare:

 As Stephen Booth, a modern editor of the Sonnets, has observed, “William Shakespeare was almost certainly homosexual, bisexual, or heterosexual. The sonnets provide no evidence on the matter.”

Av alle sonettene til Shakespeare, er det kanskje denne, nummer 122, som mest sannsynlig refererer til en konkret hendelse i livet hans. Det er den det finnes best argumenter for å lese biografisk. Opplysningene man får ut av den er i så fall bagatellmessige, men det er nettopp det at de er så bagatellmessige, som gjør det mulig at dette er noe som har skjedd. Det er uvanlig å plassere noe så bagatellmessig i en sonett, det som skal være høyverdig litteratur. Det dreier seg om en notisbok, tables, som sonettskriveren skal ha fått av sin elskede. Denne har sonettskriveren så mistet. Sonetten er forsikringen om at det ikke har så mye å si, for alt som står i boken, uansett er bevart i minnet.

Så er dette biografisk? Er dette noe som faktisk har hendt? Kanskje. Jeg er fristet til å omsitere Stephen Booth litt, her: Det kan godt hende William Shakespeare fikk en notisblokk av en person han var veldig glad i en gang, sonetten gir ikke noe svar på det. Det er kanskje ikke så viktig heller.

Sonnet 122

Thy gift, thy tables, are within my brain
Full charactered with lasting memory,
Which shall above that idle rank remain,
Beyond all date, even to eternity:
Or, at the least, so long as brain and heart
Have faculty by nature to subsist;
Till each to razed oblivion yield his part
Of thee, thy record never can be missed.
That poor retention could not so much hold,
Nor need I tallies thy dear love to score;
Therefore to give them from me was I bold,
To trust those tables that receive thee more:
To keep an adjunct to remember thee
Were to import forgetfulness in me.

Min oversettelse

Sonett 122

Notisboken du gav meg i gave er i min hjerne
Skrevet ut med minner som vil vare,
De skal forbli over de virkesløses rekker,
Forbi alle dager helt inn i evigheten:
Eller, i det minste, så lenge hjerne og hjerte
Fra naturen har evnen til å opprettholde livet;
Inntil hver av dem rasert til glemsel gir fra seg sin del
Av deg, så kan ikke din historikk gå tapt.
Den dårlige bevaringen kan ikke romme så mye,
Og ikke trenger jeg regnestaver for å tegne opp din kjærlighet;
Derfor var jeg frimodig da jeg gav dem fra meg,
For å stole på de tabeller som opptar deg bedre:
Å beholde en assistent for å huske deg
Var å forårsake glemselen i meg.

Kommentar til språket

De to første linjene har jeg omskrevet en del for å gjøre meningen klar på norsk. Tables er her notisbok, skriveblokk  tabeller (se også sonett 77). At den er full charactered betyr at den er skrevet ut, eller er full av bokstaver og ord. At den er fylt ut med lasting memory (varig minne) betyr at det som står der vil bli husket, og det er da poeten som vil huske det. Linjen Which shall above that idle rank remain er litt vanskelig. Det er uklart hva which (som) viser tilbake til, enten er det notisboken (tables) eller så er det med poetens varige minne (lasting memory). Når jeg i min oversettelse skriver «de», så tolker jeg det slik at er minnene som skal forbli hevet over (above) de virkesløse rekker. Det kunne også være boken, ellet notatene (tables). Med idle rank menes noe sånt som «alt det som ikke betyr noe», idle har mange betydninger som går på «ikke å være i funksjon, ikke gjøre noe, være uvirksom», rank kan bety både «rang» eller «rekker». Linje 4 har jeg også omskrevet litt, noe enhver med litt kjennskap til engelsk vil se.

Linje 5 er ganske interessant, med at den liksom undergraver poetens eget prosjekt i sonetten. Et minne skrevet i tekst, er evig, mens et minne som bare blir husket ikke vil vare lenger enn livet til den som husker. Det er det som står i linje 6, som følger opp, Have faculty by nature to subsist, direkte oversatt: «har evnen fra naturen til å opprettholde livet». Det er altså hjertet og hjernen som har denne evnen, hjernen som husker, og hjertet som er det som slår og holder livet i gang. Each (hver) i linje 7 viser til hver av dem, hjernen og hjertet. Med razed oblivion (rasert glemsel) ligger også en idé om at monumenter og minnesmerker er rasert til grunnen, fjernet helt. Meningen med yield (gi, gi fra seg, gi etter) er nok betydning 3 og 6 (se gloselisten), yield his part er å gi fra seg sin del.  Det er hjernen og hjertet som gir fra seg hver sin del, og det de gir fra seg hver sin del av, ser vi når setningen fortsetter videre i linje 8. Det er of thee (av deg). Ordet record (opptegnelse, merittliste, historikk) skulle jeg gjerne beholdt på engelsk, det er ikke så enkelt å finne et enkelt tilsvarende ord på norsk, og record på norsk er akkurat så lite brukt at det ennå ikke kvalifiserer helt til å være et gangbart fremmedord. Jeg velger historikk som det nærmeste, det skulle være greit. Meningen i linje 7 og 8 er at hjerne og hjerte kan bli rasert til glemsel, den ytterste glemsel når de slutter å eksistere, men hva denne personen har gjort (thy record), det kan ikke gå tapt, det må bestå. Jeg skal ikke uttale meg om dette er et ønske (de kan ikke/må ikk gå tapt), eller et faktum (de kan ikke gå tapt/det vil ikke skje).

I linje 9 viser That poor retention (den dårlige bevaring) til notisboken, der det ikke vil være plass til alt det den skjønne ungdom poeten skriver til, har gjort. Plass vil det imidlertid være i hukommelsen. Linjen inneholder kanskje også et aldri så lite ordspill, siden retention har betydning av «å holde på plass» og «bevare», mens poenget her jo er at sonettskriveren ikke klarte å holde på plass og bevare notisboken, han mistet den. Så da blir det at når han bevarte notisboken så dårlig, så kunne dette ikke holde på så mye (not so much hold), som alt det den skjønne ungdom er og har gjort, og som står skrevet i denne boken. Tallies eller i entall tally, på Shakespeares tid var innskjæringer i en stav, for å hjelpe hukommelsen å holde rede på ting, for eksempel antall av en vare eller størrelsen på gjelden. Dette henger sammen med score, som har en betydning av «å skjære» eller «lage hakk», akkurat det man gjorde for å holde kontroll over regnskapet. En lang norsk oversetelse av linjen kunne vært «heller ikke trenger jeg regnestaver for regnskap over din kjærlighet», men det syntes jeg ble litt langt og tungt, så jeg har prøvd litt forskjellige varianter for å få uttrykt det omtrent samme på norsk. Det var ikke så lett. Disse ordene, score og tallies, forekommer for øvrig meget sjelden hos Shakespeare, noe nettsiden Shakespeares-sonnets gjør oppmerksom på. Samme nettsted skriver at bold (modig) i linje 10 betyr confident (trygg, sikker, selvsikker), og at sonettskriveren var trygg på at det var greit å gi dem (tables – notisboken) fra seg. Jeg oversetter med «frimodig», for å ha en del av betydningen av bold med. Those tables i those tables that receive thee more er tabellene eller notisene i minnet, eller hukommelsen. At disse notisene receive thee more betyr at de «får mer av ham», «tar i mot mer», grunnbetydningen av receive er selvfølgelig «ta i mot». Her er det en forvanskning av å få sagt at opptegnelsene om den skjønne ungdoms gjerninger er bedre bevart i hukommelsen, enn i notisbøkene.

Adjunct i linje 13 er assistent, import i linje 14 er ikke så mye «å importere», som «å forårsake». Det at sonettskriveren måtte ha en assistent, altså notisboken, for å huske den skjønne, var å forårsake at han skulle glemme ham, siden han nå har mistet boken. I hukommelsen vil han selvfølgelig ikke bli glemt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som igjen bruker stor engelsk norsk ordbok og Oxford dictionary of English language.

faculty 1. evne, sans 2. (spesielt amer.) dyktighet, særlig evne, talent, egenskap 3. (universitet) fakultet, institutt 4. (universitet) fakultet(smedlemmer), fakultetets lærerstab 5. (amer.) lærerkollegium, lærerstab 6. (gammeldags) autorisasjon, tillatelse 7. (spesielt kirkelig) dispensasjon, særlig tillatelse
subsist 1. livnære seg, leve 2. opprettholde livet 3. (spesielt jus) bestå, eksistere 4. (gammeldags) underholde, forsørge, forsyne
razed 1. jevne med jorden 2. (gammeldags) rasere, utrydde, utslette 3. (gammeldags) streife, såre lett
oblivion glemsel
yield 1. gi, gi avkastning, innbringe 2. føre til, produsere, frembringe 3. gi fra seg, gi opp, overlate, utlevere, avstå (fra), overgi 4. (mest litterært) gi, skjenke, bevilge, tilkjenne 5. (gammeldags) lønne 6. gi etter, vike, gi seg, bøye seg, fjære 7. underkaste seg, trekke seg unna, gi etter, gi seg over, gi opp, dukke under, kapitulere
retention 1. det å holde tilbake, det å holde på plass 2. bibehold, bevaring 3. (psykologi) erindring, hukommelse 4. (medisin) retensjon
tallies -> tally 1. (kontroll)regning, poengberegning, (opp)telling 2. poengsum, poengstilling 3. totalsum 4. (sjøfart) lastberegning 5. (kontroll)merke, etikett 6. motstykke, parallell, gjenpart 7. overensstemmelse 8. tallmål, antall
adjunct 1. tilbehør, supplement, komplement 2. medhjelper, assistent 3. (grammatikk) bestemmelse, attributt

Kommentar til sonetten

Spørsmålet om å bevare går igjen i mange av Shakespeares sonetter og i mye av den klassiske diktningen. Det er et evig tema, ordspillet er der med hensikt, hvordan skjønnheten i naturen er forgjengelig, og vil visne og dø, mens den i kunsten kan gjøres varig. Her har vi det latinske uttrykket vita brevis, ars longa, «livet er kort, kunsten lang», også. I denne sonetten blir dette temaet lekt litt med, siden den introduserer en notisbok med opptegnelser om den elskede, og denne notisboken er mistet. Slik blir det som skulle varig ikke varig i det hele tatt, det er jo tapt. Mot dette setter poeten opp sin egen hukommelse, og hevder den er overlegen notisboken, siden minnet om den elskede der er mye rikere, og heller ikke vil gå tapt, i hvert fall ikke så lenge han lever (so long as brain and heart / Have faculty by nature to subsist).

Alt dette blir jo litt spesielt i og med at sonetten også er skrevet som et forsvar for at poeten mistet denne boken han fikk i gave av den elskede, og at den derfor burde være veldig verdifull for ham. Lest litt hverdagslig, kan man saktens spørre seg om det er tilstrekkelig forsvar å si at det ikke er så farlig om man har mistet en minnebok, fordi man husker hva som står i den. Og lest høyverdig, som formen egentlig ber om, så blir minnet i hukommelsen og i notisboken litt puslete. Det er jo sonetten selv som vil være det varige, et tema som altså går igjen og som Shakespeare har behandlet bedre i mange andre sonetter. Berømt er nummer 55, mens jeg personlig er svak for nummer 17.

Ellers kan denne sonetten brukes som et utmerket eksempel på hvordan rimene hører sammen, ikke bare lydlig, men også hvordan ordene som rimer passer sammen. Det er brain – remain, han skal bli værende i hjernen, memoryeternity (begge ordene lest med trykk på siste stavelse, slik det må være i en sonett), evig i hukommelsen. Videre er det brain and heart – yield his part, hjerne og hjerter (skal) gi sin del, to subsist – never can be missed, å eksistere – kan ikke gå tapt. Den passer kanskje ikke så godt, siden det første handler om hjertet og hjernen, det andre om ungdommens gjerninger (record). Den siste kvartetten har so much hold – was I bold, som heller ikke passer så godt, med «holde så mye – var jeg sikker», også om to forskjelliige ting, boken og sonettskriveren selv. Men score – more, eller thy love to score – receive thee more, nedtegne din kjærlighet – oppta deg mer, passer veldig godt. Konklusjonen har thee – me, eller remember thee – forgetfullnes in me, huske deg – glemselen i meg, motsetningen sonetten dreier seg om.

Formen på Shakespeares sonetter er et bilde i første kvartett, et nytt bilde i andre, enda et i tredje, og så en konklusjon og oppsummering i kupletten til slutt. Man kan også si at bildene i de tre kvartettene er variasjoner over samme tema, eller utvikling av det. Her er det den første, som går hardt ut, og setter evigheten som perspektiv på den skjønne ungdoms gjerninger og egenskaper, de som er nedtegnet i gaven han har gitt sonettskriveren. Det er en uvanlig vending i linje 5, kanskje passende med det litt uhøytidelige og hverdagslige temaet i sonetten, i og med at linjen begynner med or (eller). Det er ikke sånn man gjør når man formulerer seg i opphøyde tanke, at man kommer på noe nytt, og må moderere seg. Disse linjene handler da også om at minnet ikke vil vare evig, de vil bare vare så lenge det er liv i sonettskriveren, og minnet dermed kan være bevart i hodet hans. Så inntil han selv, sonettskriveren med hjerne og hjerte (brain and heart), blir rasert til glemsel, så kan heller ikke minnet om ungdommen og det som står i notisboken, bli glemt. Dette gir sonettskriveren fornyet mot til å si at det ikke er så farlig at boken gikk tapt, at han mistet den, for han trenger ingen notisbok eller andre ting for å holde kontrollen over den skjønne ungdommens kjærlighet. Den – og han – er mye bedre bevart i minnet.

Slik blir altså konklusjonen en oppsummering. Når sonettskriveren skal ha en assistent, en notisbok, for å huske den skjønne ungdommen han elsker, så blir det bare glemsel av det (import forgetfulness in me). Det er bedre hjernen og minnet tar seg av den oppgaven.

Min gjendiktning

Gjendiktningen begynner alltid som en kladd. Først er målet å få antall stavelser og rim på plass, så gjelder det å prøve å oppfylle jambene. Det er sjelden oversettelsen lykkes i alt, veldig sjelden. Så jeg kaller det helst en stiløvelse for oversettelsen, enn at det er meningen leseren skal ha så mye utbytte av det. Kanskje vil jeg med tiden ende med å legge til en ekstra, tryklett stavelse til slutt, slik den russiske sonettskriveren Ivanov tillater seg. På norsk finnes det så mange tostavede ord med trykklett ending, praktisk talt alle tostavede verb i infintiv, presens og preteritum, og det samme med praktisk talt alle tostavede substantiv, at det blir kunstig å unngå dem i siste ord i en linje. Det er en grunn til at det er skrevet så få sonetter på norsk. I oversettelser pleier de fleste å gi opp, og slutte linjene med trykklett stavelse, selv om den jambiske versefoten egentlig krever trykksterk. For å få til det på norsk, er man nesten nødt til å slutte linjene med enstavelsesord. Akkurat i denne gjendiktningen her, har jeg tvunget det til slik.

Din gave, boken, er i hodet mitt
Med varige minner fullt bokstavert,
Og hevet over løse rekker blitt,
Forbi alle dager til evighet:
Eller, i mens hjerne og hjerte har
Evnen til å holde liv som er skapt;
Til i glemsel de gir bort hver sin part
Av deg, kan ei din historikk gå tapt.
Lite innhold i dårlig bevaring,
For din kjærlighet ei merke i stav;
Trygt gav jeg derfor i fra meg den ting,
Og stoler på det meg deg bedre gav:
Å bruke en hjelp for å huske deg
Forårsaker bare glemsel i meg.

 

Sonett 120, av William Shakespeare – That you were once unkind befriends me now

Shakespeares sonetter ble første gang utgitt i 1609, i en Quarto publisert av Thomas Thorpe (1569 – 1625). En quarto var et format som ble mye brukt i bokutgivelser på Shakespeares tid, de aller fleste tidlige utgvielser av Shakespeares tekster brukte dette formatet. Det går ut på å brette et stykke papir i to halvdeler først en gang, så en gang til, slik at man fra det ene arket får 8 sider. Slik sparer man mye papir, en tid papir var veldig dyrt. Det er ikke i det hele tatt klart hvor Thomas Thorpe fikk tekstene fra, annet enn at de er fra Shakespeare selv, og det er heller ikke kjent om Shakespeare godkjente utgivelsen. Det er antatt sonettene er skrevet på 1590-tallet, altså mer enn ti år før de ble utgitt, og før de alle sammen plutselig utgis samlet, så er det bare spor av fire av dem, nummer 138, 144 og de to siste, 153 og 154. Resten er noe av et mysterium.

Siden ingen kan vite om dette er en autorativ utgivelse, godkjent av Shakespeare selv, kan ingen heller være sikre på at dette er rekkefølgen Shakespeare ville ha. Men forsøkene på å bruke en annen rekkefølge enn den Thorpe brukte, har aldri vunnet frem. Kritikerne og leserne er enige om at denne rekkefølgen er den beste. Slik blir sonettene en enesteående samling enkeltdikt, som fungerer uten å leses i sammenheng med de andre sonettene, men som fremstår enda mer enestående, om det leses som en syklus. Samlet viser de de skiftende stemningene i kjærligheten, og sonettskriverens reaksjoner på ulike hendelser i forholdet.

Grupperingen er at de 126 første sonettene er til en ung mann, tilegnet W. H., står det i den første utgivelsen til Thorpe, to the only begetter of this sonnets, Mr. W. H. Ingen kan si sikkert hvem denne W. H. måtte være. De neste frem til 152 er til en mørkhåret kvinne, The dark lady, heller ikke hun er kjent. De to siste står helt utenom, og er ikke rettet til noen spesielle. Mange har forsøkt å lese sonettene biografisk, noe som er veldig vanskelig, siden så godt som ingenting av Shakespeares biografi er kjent, annet enn det helt formelle, som når han giftet seg, når han fikk barn, og når han kjøpte landsted og annet som ble registrert i lovbøkene. Den biografiske lesningen kan ikke bli annet enn spekulasjoner.

Her på denne bloggen blir sonettene lest og tolket mer på det idemessige plan. Det er en sonettskriver, en elskende poet, som skriver til og om en elsket, ung skjønnhet, den skjønne ungdom, og reagerer på forskjellige ting som denne skjønne ungdom gjør, og på ting som skjer i forholdet mellom dem. Sonettskriveren er på en måte ikke Shakespeare, men en poet diktet opp av Shakespeare, nesten som fortelleren i en roman.

Sonettene fra nummer 117 til 121 handler om hvordan sonettskriveren skal kunne forklare at han ikke har vært den skjønne ungdom tro, tross den ubetingede kjærlighetserklæringen han kommer med i sonett nummer 116. Vi har sett hvordan Shakespeare bruker hele sitt litterære mesterskap til å forklare det uforklarlige, forsvare det som ikke lar seg forsvare, i sonett nummer 118, der det er frykten for at noe skal være galt i forholdet, gjør at noe blir galt, slik en medisin man tar for å forebygge sykdom i noen tilfeller kan forårsake sykdom. I nummer 117 og 119 er ikke forsvaret og forklaringen fullt så overbevisende. Og her, i nummer 120, forsøker han en noe annen strategi.

Sonnet 120

That you were once unkind befriends me now,
And for that sorrow, which I then did feel,
Needs must I under my transgression bow,
Unless my nerves were brass or hammered steel.
For if you were by my unkindness shaken,
As I by yours, you’ve passed a hell of time;
And I, a tyrant, have no leisure taken
To weigh how once I suffered in your crime.
O! that our night of woe might have remembered
My deepest sense, how hard true sorrow hits,
And soon to you, as you to me then tendered
The humble salve, which wounded bosoms fits!
But that your trespass now becomes a fee;
Mine ransoms yours, and yours must ransom me.

Min oversettelse

Sonett 120

At du ikke var snill blir venn med meg nå,
Og for den sorgen, som jeg den gang følte,
Trenger jeg bøye (meg) under min overtredelse,
Om ikke mine nerver var av messing eller hamret stål.
For hvis du var rystet av min taktløshet,
Som jeg av din, da har du et helvete hatt;
Og jeg, en tyrann, har ikke tatt meg tid
Til å overveie hvordan jeg en gang led i din gjerning.
O! At vår natt av sorg kan ha minnet
Min dypeste følelse på, hvor hardt ekte sorg treffer,
Og snart til deg, som du til meg, så tilbudt
Den ydmyke salve, som passer til sårede bryst!
Men at din overtredelse nå blir en belønning;
Min kjøper deg fri, som din må kjøpe fri meg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversetten er ennå ufullstendig.

Befriends me er en litt spesiell vending der i starten, at den elskede ikke var snill mot ham (unkind), skulle jo ikke være noe å bli venn med (befriends me). Meningen er at han har kommet seg over det, har vennet seg til det, og følelsen over det som har skjedd er nå «hans venn». Det kan også leses som at det at den elskede en gang har gjort noe galt, nå vil være bra for den elskende poeten i det videre forholdet. Then (den gang) i linje to er den gang uretten ble begått, den gang den elskende følte seg dårlig behandlet. Linje 3 har jeg vrengt litt på for å få leselig norsk, den skal uttrykke det samme som originalen, needs betyr her noe i retning av «er jeg nødt til, det er nødvendig (at jeg)». Kanskje kan man for hammered steel på norsk prøve «herdet stål», for å få frem den samme meningen som den som er i linje 4, men «herdet» og «hamret» stål er ikke det samme. Hamret stål var gjerne hardere, og ble brukt til å lage sverd. Herdet stål er også hardere, men herdingen foregår med kjemiske og fysiske prosesser, oppvarming og avkjøling, ikke av hamring. Jeg er ikke helt sikker på om hamringen gjorde stålet sterkere, eller bare fikk det til den formen det skulle ha. Så det er en litt komplisert mening med stadig nye underordnede leddsetninger, der sonettskriveren sier at det at den elskede en gang var ugrei mot ham, ikke lenger er noe problem, eller er noe han har vennet seg til, og videre at under denne sorgen, som han følte den gang, må han legge sin egen overskridelse (transgression) – en omskrivelse, de har begge vært ugreie, begge vært utro – om da ikke nervene hadde vært av messing eller stål. Eller for å si det litt enklere, han har oppført seg dårlig, men finner trøst i at også den elskede har gjort det.

For unkindness i linje 5 har Oxford English Dictionary inconsiderate (taktløs, hensynsløs) and harsh behaviour, så «taktløs» må være en grei oversettelse. I linje 6 er det spørsmål om å oversette hell med Helvete,  i hell of time, som den elskede må ha hatt om han har hatt det som sonettskriveren mens den taktløse gjerningen (unkindness) ble begått. Det lyder kanskje litt sterkere på norsk enn på engelsk, og a hell of time bruker engelskmennene oftere enn vi bruker «en helvetes tid». Vi bruker vel oftere i tilsvarende situasjoner bare «et helvete. Det gjør jeg også. To be at leisure er «å ha fri, å ha god tid», så når sonettskriveren have no leisure taken, så «har han ikke tatt seg tid (til å)». To weigh skulle bli greit oversatt med «å overveie», crime er egentlig «kriminalitet» eller «kriminelle gjerning», men det skulle ikke by på forvirring å oversette med «gjerning». Merk at vendingen suffer in your crime er uvanlig, preposisjonen pleier heller være from (fra) eller under (under), her er det altså in (i). Den siste linjen i denne kvartetten ble ganske lang i oversettelsen, ellers skulle linjene 5 til 8 ikke by på spesielle problemer.

I linje 9 står det our night of sorrow, «vår natt av sorg», noe som kan indikere at dette er en natt de har tilbrakt sammen, eller i hvert fall at at det er en sorg de har hatt sammen. Ellers i sonetten er jo sorgen og lidelsen delt til dem hver for seg, det har ikke vært noe fellesskap hittil, det har vært «din sorg», og «min». Uttrykket night of sorrow skal nok leses billedlig, det er ikke en spesiell natt med sorg, men den tiden da sorgen var på sitt dypeste og mørkeste. Om det er snakk om konkret utroskap, kunne det jo være natten utroskapet ble begått, men denne lesingen som for meg ville kunne vært naturlig, ser jeg verken hos Colin Burrow i Oxford-utgaven av sonettene eller på nettsiden Shakespeare sonnets. Begge snakker om den billedlige meningen, den om den mørkeste perioden med sorg og smerte. Remembered i linjen er ikke så mye «husket», som «husket på», eller «minnet om», og subjektet som blir «minnet om» eller som «husker på» er my deepest sense (mine dypeste følelser, min innerste sjel), i linjen under. Tendered i linje 11 er brukt som verb, tilbudt, og det som blir tilbudt er den ydmyke salven som kan hele eller lindre sårede bryst, The humble salve, which wounded bosoms fits!, altså anger og tilgivelse, og ny kjærlighet. Strengt tatt er subjektet som tilbyr denne medisinen, denne salven, our night of woe i linje 9, sånn at denne natten er så fryktelig, at de elskende forstår at dette må de bort fra, så de må søke tilgivelsen og ny kjærlighet, sammen. Her må vi også ha med at det er problemer med tegnsettingen. I originalen, Quarto 1609, står det bare

And ſoone to you,as you to me then tendred

Nettsiden Shakespeare sonnets har satt inn komma etter før then, Oxford-utgaven har komma etter, og jeg har valgt å droppe kommaet. Det må i denne sammenhengen også med at Quarto-utgaven av 1609 ikke er noen original man kan ha som rettesnor, også den inneholder feil, så det lar seg ikke gjøre å finne ut hva Shakespeare selv egentlig ønske, eller komme frem til noe som er riktig. Meningen skal uansett være nokså som jeg har forklart den, og kommaet kan settes inn for å understreke hvilke deler som hører sammen. Colin Burrow i Oxford-utgaven mener komma etter then for å understreke (emphasize) at perioden med atskillelse (separation) og forsoning (reconciliation) er den samme gjennom hele (is the same throughout).

Trespass er overtredelse og (eiendoms)krenkelse, brukt her er det en omskriving av «synd» eller «ugjerning», altså det de to elskende har gjort med hverandre. Nå blir altså det en fee, et gode, en fordel. Det virker kanskje litt kunstig med But, norsk «men», i starten av setningen der, denne konjunksjonen skal jo indikere en motsetning, eller at det kommer noe som bryter med hva som allerede er sagt. Her virker det på meg som konklusjonen er i tråd med de 12 siste linjene sier, forbrytelsen (trespass, egentlig krenkelsen) blir nå en beholdning (fee). Så er det sistelinjen som sier at min overtredelse kjøper fri deg, slik din må kjøpe fri meg. Det er en retorisk figur med gjentagelsen av ransom, og det er også å legge merke til sonettskriverens egen forbrytelse kjøper fri den elskede ungdom, slik den elskede ungdoms forbrytelse kjøpe fri sonettskriveren fra hans. Det er altså frikjøpet fra sonettskriverens forbrytelse som skjer, mens frikjøpet fra den elskede ungdoms skje. Her kan det altså se ut som om sonettskriveren egentlig tilgir seg selv, med liksom å tilgi den andre for en tilsvarende forbrytelse. Det blir noe sånt som: siden du har gjort urett mot meg, er jeg frikjøpt fra å ha gjort urett mot deg. Slik snakker kanskje ikke sanne elskende. Men dette er et tolkningsspørsmål, og her i denne kommentaren, gjaldt å få frem hva sonetten sier.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

transgression 1. (om lov eller regel) overtredelse 2. overskridelse 3. synd, forsyndelse, forseelse 4.  (geologi) transgresjon

brass 1. messing, ting av messing, bronse

leisure subst. fritid, god tid, otium, (som adj. ledig, fri, ikke opptatt, fritids-)

tender verb 1. tilby 2. (høytidelig) innlevere, levere, overlate 3. legge frem 4. uttrykke, fremføre, overbringe 5. (tilby seg å) betale 6. (jus) legge inn et anbud

trespass 1. (jus, også trespass to property) eiendomskrenkelse 2. (lov)overtredelse 3. (jus, også trespass to person) personkrenkelse 4. overgrep, inngrep 5. (bibelsk eller gammeldags) synd, forseelse, overtredelse, feil, skyld

fee 1. honorar, salær, godtgjørelse 2. avgift, gebyr, egenandel, egenbetaling 3. skolepenger, semesteravgift 4. (jus) arvegods, arvet (besittelsesrett til) jordeiendom 5. (historisk) len 6. (amer.) drikkepenger

ransom 1. kjøpe fri, løse ut, løskjøpe 2. (religion) (for)løse 3. kreve løsepenger for 4. frigi mot løsepenger

Kommentar til sonetten

I de foregående sonettene, fra 117 til 119, gjør sonettskriveren sitt ytterste for å få uttrykket hvordan han kunne svikte en elsket han elsker så høyt, og som han har erklært evig og betingelsesløs kjærlighet til i sonett 116. Her, i sonett 120, velger han en annen strategi, og ser tilbake til en tid hvor også den elskede sviktet. Det at han som den elskende vet hva det vil si å bli utsatt for svik i kjærligheten, gjør ham bedre i stand til å skjønne hvordan den elskede ungdom nå har det, nå som det er han som er sveket. Det gjensidige sviket blir forsøkt gjort til et gode, en beholdning, siden de nå begge vil skjønne hvor viktig det er at de holder sammen, og hvor vondt det er når de sviker hverandre.

Sammenligningene som blir gjort er stort sett økonomiske og juridiske, med et innslag av medisinsk med den lindrende salven i linje 12. Det blir snakket om «overskridelser» (transgression, trespass), uttrykk fra den juridiske verden, og det blir snakket om fee (salær, honorar) og ransom (kjøpe fri), økonomiske og juridiske uttrykk. Hva sviket består i blir som vanlig ikke spesifisert, sonettene er notoriske i ikke å være konkrete i hva som har skjedd, og det lar seg ikke gjøre å bestemme om det er utroskap i tanker eller gjerning, og heller ikke i hvilken grad forholdet mellom de to er så sterkt at det gir dem rett i å føle seg sveket. Om man leser sonettskriveren til å være Shakespeare selv, så er han en gift mann i 30-årene på den tiden disse sonettene blir skrevet, og den elskede ungdom er en ung mann tidlig i 20-årene, eller yngre. Ugjerningen, sviket og/eller utroskapet blir betegnet med ordene unkind, unkindness, crime og bare mine og yours, altså ganske forsiktig, mens lidelsene de fremkaller får kraftigere uttrykkk: hell of time, suffered, how hard true sorrow hits. Han skriver også han måtte ha nerver av metall, altså ikke menneskelige følelser, om han ikke hadde følt på dette og måttet bøye seg under det.

Ved å være skrevet på denne måten bryter denne sonetten litt med tradisjonen, der den elskende sonettskriveren skal forgude og opphøye den elskede personen sonetten er tilegnet. Det tar seg ikke ut for en ydmyk sonettskriver å unnskylde sine feil med at den elskede også gjør feil. Det vanlige er at den elskede er ufeilbarlig, nærmest guddommelig, mens en selv er så menneskelig og full av feil, at en aldri kan være verdig en sånn skjønnhet. De fleste av Shakespeares sonetter er også slik, og de best likte og mest berømte er aldri slik.

I det virkelige liv er imidlertid feilene i et menneskelig forhold mer jevnt fordelt, og det kan kanskje la seg gjøre å søke trøst i den andres feil, når man angrer og lider under ens egne. Sånn kan man si at Shakespeare i sine sonetter behandler det meste av de følelser og stemninger man kan gå gjennom i kjærligheten til et annet menneske. Her blir det forsøkt å argumentere at når begge i et forhold har gjort feil, så blir det så vondt, at det eneste de gjensidig elskende kan gjøre, er å bruke dette vonde til å huske hvor viktig det er at de holder sammen, og elsker hverandre. Konklusjonen i siste linje er at når de begge har gjort feil, så blir feilen løsepengene til å kjøpe den andre fri. De kan altså elske hverandre fra før, som om de var fri fra skyld, og om de husker skylden, så husker de også smerten, slik at de må elske hverandre på ny, og la denne kjærligheten være salven som lindrer smerten den gjensidige forbrytelsen har gitt dem.

Min gjendiktning

Gjendiktningen av sonettene til Shakespeare er notorisk vanskelig. Som regel gjelder det å tvinge inn de nødvendige antall stavelser og riktige rim, og sørge for at meningen i originalen noenlunde kommer frem i et språk som ikke blir for kunstig. Resultatet pleier mer bli en øvelse for gjendikteren, enn reproduksjon av stor kunst.

Sonett 120

At du var usnill, det er nå min venn,
Og for den sorg jeg en gang følte på,
Må jeg for min synd bøye meg hen,
Om nervene ei var messing og stål.
Hvis du rystet av min gemenhet gitt,
Som jeg av din, har du helvete hatt;
Og jeg, tyrann, har meg ikke tatt tid
Å tenke på hvordan det da var fatt.
O! At din natt av sorg kan ha minnet
Meg på hvor hardt sann sorg oss smerter,
Og snart til deg, så meg, til å finne
Den salve som lindrer vonde hjerter!
Men at din synd nå et gode vil bli;
Min frikjøper deg, din meg kjøper fri.

På helt grei litteratur går det an å lese mer om sonettene som en samlet utgivelse.

Sonett 118, av William Shakespeare – Like as, to make our appetites more keen,

Denne sonetten postes en sommerdag i juni, da alt er på sitt lyseste, men er skrevet en mørk vintermorgen i februar, mens trærne ennå står nakne. I 2014 og 2015 ble det ikke gjort så mye på bloggen, så de fleste av postene fra disse årene har måttet bli etterpostet. Så også med denne sonetten, av William Shakespeare.

Vi er nå kommet til den 118 i rekken. Vi begynner nå å nærme oss slutten på sonettene skrevet til den skjønne ungdom, der ingen kan vite sikkert hvem han egentlig er, og det heller ikke ser ut til å være noe poeng i sonettene. De er ikke biografiske, og legger ikke opp til noen gjettelek om hvem de er skrevet til. I den første utgaven fra 1609 står det at de er tilegnet én W. H., og forskningen har gjort hva den kan for å finne ut hvem denne W. H. kan være, men det vil med kildene som i dag er tilgjengelig aldri være mulig å vite det sikkert. Det er heller ikke noe poeng. Sonettene er skrevet som en idé, her er kjærlighet og elskov skildret i alle sine fasetter, alle følelser og tanker og kvaler og nytelse er satt ord på, det er gitt en klassisk, evig form.

Shakespeare-sonetten er så godt som uten unntak bygget opp med 14 femfotede jambiske verselinjer, med med rimmønsteret abab cdcd efef gg, tre kvartetter og en kuplett. Kvartettene er en samling på fire linjer, kuplettene er to. De italienske sonettene til Petrarca og Dante hadde gjerne to kvartetter og to tersetter, to samlinger på fire linjer, og to på tre. Rimmønsteret der var også annerledes, og de fulgte ikke den femfotede, jambiske linjen. At en verselinje er femfotet jambe betyr at den har fem kombinasjoner av trykklett-trykktung stavelse, det er den trykklette-trykktunge stavelsen som er jamben, mens det at det er fem av dem, betyr at linjen er femfotet.

Som et eksempel kan vi ta første linje i dagens sonett, med de trykktunge stavelsene uthevet: Like as, to make our appetites more keen, eller lest: laik as tu meik ur appteites moa kiin, rytmen skal gå slik, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er en form som har vist seg veldig behagelig for sinnet, og som passer til å uttrykke store, balanserte tanker og følelser, til alvor og ettertenksomhet. De ytterst få av Shakespeares sonetter som ikke følger dette mønsteret, i farten kan jeg bare tenke meg én (nummer 145) , er også litt mer morsom og lettvint skrevet. Det skal til sammen være tre sonetter som ikke følger det typiske mønsteret for dem, et mønster som også var karakteristisk for Shakespeares tid, under dronning Elisabeth i England.

Sonettene får også sin kraft av at de kommuniserer på flere nivå. De er billedrike, og fungerer både i direkte og i overført betydning, og med flere ulike tolkninger, som gjør de 14 linjene alltid uvanlig rike på innhold. Så er det også i denne sonetten, nummer 118, der det billedlig talt er snakk om helse og medisiner, surt og søtt, og hvordan man forer seg selv med medisiner og innretter kostholdet for å forebygge mulig fremtidig sykdom. Det er også hvordan man når man får for mye søtt, vil variere med litt surt og bittert også. I overført betydning gjelder dette også i kjærligheten. Der sykdommen man frykter er problemer i forholdet, eller at forholdet skal ta slutt. Og for å unngå dette, tar man alle mulige medisiner og forholdsregler. Som i det virkelige liv, med medisinene, kan det så være at det nettopp er medisinene som forårsaker sykdommen. I kjærligheten kan det være at man er så redd for å miste sin elskede, at nettopp det gjør at man mister han eller henne, eller har det vondt med kvalene man gjennomlever. Slik konkluderer også sonetten. For ham som er syk av deg, den elskede, virker medisinene bare som gift.

Sonnet 118

Like as, to make our appetites more keen,
With eager compounds we our palate urge;
As, to prevent our maladies unseen,
We sicken to shun sickness when we purge;
Even so, being full of your ne’er-cloying sweetness,
To bitter sauces did I frame my feeding;
And, sick of welfare, found a kind of meetness
To be diseased, ere that there was true needing.
Thus policy in love, to anticipate
The ills that were not, grew to faults assured,
And brought to medicine a healthful state
Which, rank of goodness, would by ill be cured;
But thence I learn and find the lesson true,
Drugs poison him that so fell sick of you.

Min oversettelse

Sonett 118

Som for å skjerpe appettetiten vår,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
Som, for å forhindre våre fremtidige sykdommer,
Blir vi syke når vi tar avføringsmidler for å forhindre dem;
Likevel, full som jeg er av din aldri overfylte søthet,
Begynte jeg å spise bitre sauser;
Og, syk av velstand, fant jeg det på en måte passende
Å bli syk, før det var helt nødvendig.
Så, i kjærligheten gjelder det å foreripe
Sykdommene som ikke var, vokste til feil som var sikre,
Og brakte medisiner til en sunn tilstand
Som, proppet av godhet, vil bli dårlig kurert;
Men så lærte jeg og fant lærdommen sann,
Medisiner forgifter ham som ble syk av deg.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har i den senere tid lagt meg til å oversette så det blir leselig, heller enn at det blir riktig. Denne sonetten har en god del omskrivinger, som det vil gå frem av disse forklaringene.

De første par linjene har noen ord som kan oversettes på veldig mange måter, som det fremgår av gloselisten under. Jeg omskriver noe for å gjøre meningen klar på norsk. Like as i første linjen er just as, «bare for», eller «på samme måte». Sammensetningen eager compounds blir i Oxford-utgaven av sonettene forklart med sharp-tasting mixtures, på norsk kanskje «blandinger med skarp smak». Urge blir kanskje oppfattet som et moderne ord, men det stammer i følge Oxford Dictionary of English fra 1600-tallet, og kommer fra latin urgere «å presse, drive (to press, drive)». Shakespeare bruker det 35 ganger i skuespillene, og 3 ganger i poesien, som man kan se av denne oversikten hos ShakespeareWords. Der kan man også se 7 forskjellige betydninger av ordet. Jeg har lagt til i gloselisten de fem den store engelsk-norske ordboken oppgir. Maladies unseen i linje 3 er «sykdommer ennå ikke sett», altså sykdommer man ikke har sett fordi de ikke har kommet ennå. Medisinen tas forebyggende. Den siste linjen i den første kvartetten betyr fullt utskrevet: Vi blir syke når vi tar et avføringsmiddel for å unngå sykdom.

To cloy er å «overfylle, overmette», og i linje 5 blir det forsikret om at det ikke skjer med den skjønne ungdom, den elskede, den blir aldri overfylt, den søte kjærligheten til ham, ne’er cloying er never cloying. For å unngå den unorske formen «værende» (for being) setter jeg inn pronomenet jeg, og omskriver litt, for å oversettelsen til å fungere for de som bare leser den, og ikke disse kommentarene. Frasen frame my feeding hører sammen, det har å gjøre med hva han spiste. Linje 6 sier «til bitre sauser innrettet jeg kostholdet», eller «… matet jeg meg selv». Kanskje strekker jeg det litt med «begynte jeg å spise», men det er det som er meningen i linjen. Han begynte å spise mer bitter mat, fordi han var så full av søtladenheten til den skjønne ungdommen. Engelskmennene har også et ordakt: Sweet meat must have sour sauce. Billedlig er det her at han måtte elske andre lite grann, andre som ikke var så søte som den elskede ungdommen, og som derfor gav en mer bitter smak. Sick of welfare betyr å være lei av velværet, velstanden eller den gode helsen, lei av å ha det så bra. Jeg beholder ordet syk i oversettelsen, siden så mye i denne sonetten går på det å være syk og frisk, og å spise mat og ta medisiner for å gjøre noe med helsen.

Ordet policy er i ferd med å gli inn i norsk nå om dagen, i hvert fall muntlig, men det faller ennå ikke naturlig inn i en skriftlig oversettelse av Shakespeare. Da må det heller omskrives, som jeg har gjort . Policy of love kunne ellers vært oversatt med «kjærlighetens holdning», «.. linje» eller – til og med, kanskje – «kjærlighetens politikk». Men jeg synes alt det blir mer anstrengt, enn min «i kjærligheten gjelder det…». Man må være litt på vakt med oversettelsene av ills (sykdommer) og faults (feil, skavank), i linje 10. Begge har flere betydninger, og hos Shakespeare blir det – som vanlig – kommunisert på flere nivåer. Grunnivået er om sykdom og friskhet, så han tenker på å forebygge sykdommer som ennå ikke er, og risikerer da å havne i feil som helt sikkert er (faults assured). Men det gjelder jo også i forholdet mellom de to, der sykdom – i overført betydning – som ikke er, for eksempel at forholdet mellom de to tar slutt, kan bli til feil som helt sikkert er, nemlig at han uroer seg så mye over alle mulige problemer som kan være, at han ikke får nyte kjærligheten skikkelig. Det er jo noe noen og enhver kan kjenne seg igjen i, og som nok kanskje spesielt burde appellere til ungdom. Ordene ills og faults kan også gå på det moralske planet, moralske sykdommer og moralske feil. Engelsk rank er norsk rang, med litt variasjon i noen av betydningene, men rank of goodness betyr «proppet opp av godhet». Shakespeare bruker flere andre steder ordet rank på denne måten, som ShakespeareWords viser oss.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no.

keen 1. skarp, hvass 2. (overført) skarp, intens, bitende 3. gjennomtrengende, isnende 4. (om følelser) sterk, intens, stor, voldsom 5. bitter, dypfølt 6. (om sanser, intellekt) skarp, fin 7.  ivrig, interessert, entusiastisk, pasjonert 8. (amer., slang) flott, fin, ypperlig

eager ivrig, forhippen, begjærlig, heftig

compounds 1. sammensetning, blanding, forbindelse 2.  (grammatikk og språkvitenskap) sammensatt ord, sammensetning, kompositum

palate 1. gane 2. (overført, om smaksevne) smak, gane

urge 1. presse, drive, skynde på, spore 2. (prøve å) overtale, be inntrengende, anmode 3. ivre for, anbefale  4. fremholde, understreke, betone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføre, forelegge, henvise til

prevent 1. avverge, forhindre 2. forebygge 3. (gammeldags) gå foran, (vei)lede, gå forut (for) 4. (gammeldags)foregripe

maladies -> malady 1. sykdom 2. syke, onde 3. lidelse

shun (forsøke å) unnvike, holde seg unna, sky, unngå

purge 1. rense, fjerne, rense ut 2. lutre 3.  (politikk) utrenske, rense ut 4. (medisin) rense med avføringsmiddel, ha avføring 5. (jus) sone

cloying  vammel, søtladen -> cloy gjøre overmett, overmette, overfylle, overlesse, ødelegge

meetness (gammeldags eller litterært) tilbørlighet, forklaring: det at noe er passende og sømmelig (-> meet (litterært, gammeldags) passende, sømmelig, tilbørlig)

anticipate 1. (for)vente, regne med, forutse, ane 2. se frem til, glede seg til, lengte etter 3. foregripe, komme i forkjøpet 4. fremskynde 5. ta på forskudd, bruke på forskudd 6. (økonomi) betale før forfall

Kommentar til sonetten

Denne sonetten henger sammen med fem andre (117 – 121) som forsøker å forsvare poetens egenrådighet i kjærligheten til den elskede, slik det blir forklart på nettsiden Shakespeare-sonnets, nettsiden jeg bruker oftest i mitt arbeid med sonettene. Den berømte sonett 116 proklamerer evig og fast kjærlighet, så hva da når den elskende poeten likevel vakler? Hvordan skal man forsvare tvil og feil i forholdet til en person man elsker veldig, veldig høyt? Denne poeten kan ikke godt bare si det er skiftende stemninger, bølgende følelser, for i sonett 116 er jo nettopp poenget at den ekte kjærligheten er fast, tro og evig, den er urokkelig i alle stormer, og slutter majestetisk

If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Forsvaret må derfor være noe skikkelig. Og den intelligente poeten må vite at uansett hva han nå skriver, kommer det til kort, for en så høyt elsket som den han i de øvrige sonettene har beskrevet, en så skjønn kjærlighet er det virkelig ingen forsvarlig grunn å vike fra. Så hvorfor gjør han det likevel?

I denne sonetten, nummer 118, forsøker han seg med at det er akkurat som en person som er veldig, veldig bekymret for helsen sin. En som er veldig redd for å bli syk, og derfor tar veldig mange medisiner.

Først er det akkurat som vi prøver mange ulike smaker, for å skjerpe appetitten, så tar vi også mange ulike medisiner, for å unngå medisiner. Men når vi tar avføringsmidler, when we purge, så blir vi også syke av det. Deretter er problemet at kjærligheten til den elskede er så søt, så god, at den elskende rett og slett trenger litt avveksling, litt bitterhet, litt andre smaker. Han forsikrer om at søtheten aldri kan bli for mye, ikke når den kommer fra den elskede (your ne’er-cloying sweetness), så feilen er ene og alene hos ham, hos den elskende, poeten. Tilstanden han er i, blir beskrevet som eller antydet å være en form for sykdom, sykdom av velvære, sick of welfare, og i den syke tilstanden, fant han en slags riktighet (a kind of meetness) i å bli syk (diseased) før det var nødvendig (ere that was true needing). Sykdommen kan her meget vel være sykdommen i forholdet, den poeten nå uforbeholdent tar på seg skylden for å ha forårsaket, og det nettopp i et – sykt – forsøk på å unngå den. Den tredje kvartetten skriver det i rene ord, generelt, frykten for sykdom som ennå ikke var, ble til en sykdom, eller en feil, som virkelig var der, slik for eksempel sjalusi kan ødelegge et forhold mer enn det årsaken til sjalusien gir grunn for. Sånn brakte han medisiner til en tilstand som var kjernesunn, den elskende poetens forhold til den elskede, skjønne ungdom, og slik forsøkte å kurere noe som var fylt av godhet, rank of goodness, og slett ikke behøvde noen kur. Eller med Shakepseares metning i meningen: would ill be cured, ville sykt bli kurert. Friskheten blir kurert med sykdom.

Den avsluttende kupletten konkluderer helt sant: dette er en lærdom som er sann, han som er syk av deg, blir bare forgiftet av medisiner. Det er konklusjonen og oppsummeringen på det som er skrevet i de 12 øvrige linjene. Sonetten er fullendt. Ordkunstneren Shakespeare har gjort et forsøk på å forklare vakling i et forhold man er overbevist om er det riktige. Det ble gjort for fire hundre år siden, men skulle vel så til de grader være aktuelt også i dag, om man bare klarer å trenge gjennom den kompliserte og billedrike måten å formulere seg på. Det er hva jeg har forsøkt å bidra til, med denne posten, og denne bloggen. Nyttig?

Min gjendiktning

Jeg har bestemt meg for å gjendikte alle de utenlandske diktene, inkludert Shakespeares sonetter. Det er et møysommelig, og langsiktig prosjekt, som jeg tar litt om litt. Foreløpig har jeg ikke fått gjort så mye med denne, som man ser. Rimene pleier jeg å få på plass, det samme med antall stavelser, men den jambiske rytmen med lett-tung er nesten umulig, så den må jeg avvike.

Sonett 118

Som for oss å skjerpe vår appetitt,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
For å hindre sykdom som kunne blitt,
Får vi den sykdom middelet lager;
Full av din sødme som aldri blir mett,
Spiste jeg bittert i stedet for søttt;
Og, syk av det gode fant jeg det rett
Å ende opp syk, før det jeg var nødt.
Så, i sann kjærlighet gjelder føre var
Der sykdom ei var, ble feil i stedet
Og gav medisin til en sunn og snar
Som, full av godhet, blir dårlig leget;
Men nå har jeg lært meg lærdommen sann,
Med slik sykdom og kur forgiftes man.