Mailied, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er tjukkeste desembermørke. Dagen blir ikke mørkere, enn den er i dag, 21. desember. Klokken 0519 i morgen snur solen, og vi går igjen mot lysere tider. Der fremme ligger måneden mai, med den månedens stemning, og selv om det ikke er lett å tenke på det nå, så er det et slikt dikt vi i dag skal poste.

Diktet Mailied satte Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) som dikt nummer 51 blant Liederne i samlingene fra 1815, også Aufgabe letzter Hand, som jeg poster fra. Der er det ikke tenkt på at noen skal utgi et av diktene i uken, som jeg har gjort dette året, og derfor kommer dette lette, lyse vårdiktet helt merkelig plassert.

Det er maidikt og vårdikt på veldig mange måter. Våren er livets og forelskelsens tid, den bærer i seg løfter om sommer, og det er tiden blader og blomster spretter, og livet yngler. Goethe skrev diktet i mai og juni 1871, den gang han selv var 21 år gammel, og selv befant seg i livets vår. Det bare spruter livsglede av diktet, og jeg skal for denne stunden glemme at det er desember og mørkt og midtvinters.

Knopper spretter! Det er vår! (Goethe: Mailied)

Diktet er skrevet mens Goethe befant seg i Sesenheim, og hører til blant Sesenheimer-diktene. Sesenheim er en liten landsby i nærheten av Strasbourg, der Goethe studerte juss i årene 1770-71. I Sesenheim bodde prestedatteren Friedrike Brion, som Goethe forelsket seg i, og som er du-personen i dette diktet og flere av Goethes kjærlighetsdikt i perioden.

Diktet er fullt av energi og av liv, men Goethe selv var syk med en vond hoste denne tiden, og måtte holde seg innendørs. Det samme var Friederike Brion. Det er artig å ha i bakhodet, når man leser og tenker diktet som en vital forelskelseshistorie, fullt av liv og livsglede. Forelskelsen deres ble heller aldri noen ordentlig romanse. I 1771, samme år som Goethe skrev dette diktet, vendte han tilbake til Frankfurt som utdannet jurist, og forholdet til Friedrike Brion tok slutt.

Utgivelseshistorie

For et dikt som dette spanderer jeg et lite underkapittel på tilblivelseshistorien, hvordan diktet kom til å bli seende ut som det gjør i dag.

Det er endringer i diktet fra det originalt ble skrevet til senere utgivelser. Goethe skrev diktet i pinsen, og kalte det Maifest, i datidens skrivemåte Mayfest, og det var først med utgivelsen i 1789 det ble endret til nåværende Mailied (eller Maylied). Diktet kunne godt hete maifest, som en hyllest til festen mai måned er, men tittelen Mailied – eller: Maisang – gjør seg også godt. Det er et verdig dikt å gjøre krav på den tittelen.

Mailied

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Es dringen Blüten
Aus jedem Zweig
Und tausend Stimmen
Aus dem Gesträuch,

Und Freud und Wonne
Aus jeder Brust.
O Erd, o Sonne!
O Glück, o Lust!

O Lieb, o Liebe!
So golden schön,
Wie Morgenwolken
Auf jenen Höhn!

Du segnest herrlich
Das frische Feld,
Im Blütendampfe
Die volle Welt.

O Mädchen, Mädchen,
Wie lieb ich dich!
Wie blickt dein Auge!
Wie liebst du mich!

So liebt die Lerche
Gesang und Luft,
Und Morgenblumen
Den Himmelsduft,

Wie ich dich liebe
Mit warmen Blut,
Die du mir Jugend
Und Freud und Mut

Zu neuen Liedern
Und Tänzen gibst.
Sei ewig glücklich,
Wie du mich liebst!

1771, trykket 1775

Humle, frukttre, vår (Goethe: Mailied)

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg naturen!
Hvor glinser solen!
Hvor ler marken!

Det trenger seg på med blomstring
Fra hver grein
Og tusen stemmer
Fra krattet.

Og fryd og glede
Fra hvert bryst
O jord, o sol!
O lykke, o lyst!

O kjærlighet, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På den høyden der.

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Hvor elsker jeg deg!
Hvor blinker ditt øye!
Hvor elsker du meg!

Så elsker lerken
Sang og luft
Og morgenblomsten
Himmelduften

Hvor jeg deg elsker
Med varmt blod
Som du meg ungdom
Og glede og mot

Til nye sanger
og danser gir
Vær du evig lykkelig
Som du elsker meg!

Språk, form og innhold

Diktet har 9 strofer, hver på fire linjer. Hver linje har to takter, og versefoten er jambisk. Det går altså lett-tung, lett-tung, nedover. Linje 1 og 3 har trykklett utgang, linje 2 og 4 trykktung, veldig typisk. Rimene er i linje 2 og 4, of halvrim er tillatt, som i strofe 2 med ZweigGesträuch. Det er knapt nok halvvrim. Men det passer for perioden Sturm und Drang, som i det dette diktet blir skrevet er i ferd med å bli innledet.

Wie herrlich leuchtet
Mir die Natur!
Wie glänzt die Sonne!
Wie lacht die Flur!

Goethe: Mailied (trykkfordeling)

Det er noen strofer som trenger litt forklaringer for oversettelsen.

I strofe to brukes konstruksjonen Es dringen Blüten, direkte oversatt «det trenger [seg på] blomstring». Sånn formulerer vi oss ikke på norsk, så jeg omskriver med «Blomstringen trenger seg på».

Jeg er ikke sikker på om jeg får helt grep om finessen i strofe 4, med først Lieb uten -e, så Liebe, med -e på slutten. Ordet for kjærlighet er die Liebe, og en kvinnelig kjæreste er også Liebe. Jeg oversetter med o kjærlighet, o kjære, men jeg er ikke sikker på om det er det som står i originalen. Ordet lieb blir helst brukt med liten bokstav, som adverb, og ikke med stor bokstav som substantiv. Det tyske ordet höhn hadde jeg lenge problemer med, før jeg skjønte det måtte være en poetisk forkortelse for höhen, høyder. Det er ord Goethe bruker ofte, men det er vanskelig å finne noen forklaring noe sted. Her står det i forbindelse med et annet vanskelig ord å få tak, for en som har tysk som fremmedspråk og ikke bruker det i dagligtale. Det er ordet jene, her Auf jenen Höhn. Duden skriver det er høystil, særlig skriftspråk, og at det er et demonstrativpronomen. Jeg oversetter med «Som morgenskyer/ på den høyden der».

Det tyske verbet blicken har jeg satt opp i gloselisten, selv om det har samme opprinnelse som vårt blikk. Hos oss blir det imidlertid brukt som substantiv, og bare helt nylig som verb, «å blikke», og da helst i betydningen «se stygt på». Men her i diktet handler det direkte sagt om det utelukkende positive å se forelsket på noen, det glimter, blinker og skinner i øynene, alle de tre verbene kunne vært brukt. I originalen, førsteutgaven av diktet, brukte Goeths også ordet blinken. I gjendiktningen er denne strofen sterkt omskrevet for å få takten til å gå opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

leuchten (sv. itr.) lyse, stråle, skinne; jemandem leuchten lyse for en.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
dringen (dringt, drang, ist gedrungen, itr.) bane (seg) vei; trenge (inn, på, fram), bryte fram (av noe).
Blüte die, -/-n; blomst, blomstring(stid), flor; (overført) glansperiode, høydepunkt.
Zweig der, -(e)s/-e 1. gren, kvist 2. (overført) gren;
Stimme die, -/-n; stemme, røst;
Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
segnen (sv. tr.) velsigne, signe;
volle -> voll (adj.) 1. full (i ulike betydninger) 2. hel, fullstendig; hel (klokke)time 3. fyldig, rund.
blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse
Jugend die, -/; ungdom, unge mennesker;
Liedern -> Lied das, -es/-er; vise, sang; åndelig sang, salme.

Kommentar

Dette er et av diktene nevnt på SNL, der det kraftfullt stod skrevet at «Diktenes rytmer og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstig koketteri bak seg«. Det er veldig sterkt sagt, og jeg tar opp det samme i behandlingen av Wilkommen und Abschied, som er skrevet i samme periode. Nå er formuleringen redigert bort, men de to diktene står ennå nevnt sammen med Heidenröslein, som eksempler på kjente dikt fra Sesenheimer-perioden.

Min gjendiktning

Dette er en gjendiktning i ordets rette forstand. En god del av innholdet er skrevet om, for å få det til å passe til norsk.

Maisang

Hvor herlig lyser
Meg vår natur!
Hvor glinser solen!
For mark og ur!

Det bryter blomstring
Fra hver en grein
Og tusen stemmer
Fra kratt og hei.

Og fryd og glede
Fra hvert et bryst
O jord, o sol!
O fryd, o lyst!

O kjær, O kjære!
Så gyllen skjønn,
Som morgenskyer
På høyden grønn

Du velsigner herlig
Den friske mark
I blomsterdamp
Hele verden.

O jente, jente,
Jeg elsker deg!
Ditt øye skinner!
Du elsker meg meg!

Så elsker lerken
Sin sang og luft
Og morgenblomsten
Sin himmelduft

Hvor jeg deg elsker
Med varme blod
Som du meg ungdom
Og fryd og mot

Til nye sanger
Og danser gir
Vær evig lykke
Som du meg blir!

ES2019

Willkommen und Abschied, av Johann Wolfgang von Goethe

Vi har kommet frem til enda et av Johann Wolfgang von Goethes (1749-1832) berømte dikt, et dikt fra Sesenheim-perioden, og et av hans kjærlighetsdikt. Det går til prestedatteren Friedrike Brion, som var fra Sesenheim, og som han møtte mens han studerte Juss i Strasbourg. Året er 1770, Goethe er 21 år, og skriver diktet året etter.

Diktet får forfatteren av artikkelen på SNL til å forlate leksikonsjangeren lite grann i beskrivelsen:

Kjærligheten til prestedatteren Friedrike Brion fra landsbyen Sesenheim utløste en rekke dikt som betydde en revolusjon i tysk litteratur. Diktenes rytme og bilder er underlagt en spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg.

SNL Artikkel om Johann Wolfgang von Goethe, som den stod 28. januar, 2018. Nå er den redigert.

Det er sterkt sagt. «En spontan språkkraft som legger alle regler og alt kunstnerisk koketteri bak seg». Diktene som blir gitt som eksempel er Mailied, og altså dette, Wilkommen und Abschied.

Wilkommen und Abschied

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Der Mond von einem Wolkenhügel
Sah kläglich aus dem Duft hervor,
Die Winde schwangen leise Flügel,
Umsausten schauerlich mein Ohr;
Die Nacht schuf tausend Ungeheuer,
Doch frisch und fröhlich war mein Mut:
In meinen Adern welches Feuer!
In meinem Herzen welche Glut!

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Doch ach, schon mit der Morgensonne
Verengt der Abschied mir das Herz:
In deinen Küssen welche Wonne!
In deinem Auge welcher Schmerz!
Ich ging, du standst und sahst zur Erden
Und sahst mir nach mit nassem Blick:
Und doch, welch Glück, geliebt zu werden!
Und lieben, Götter, welch ein Glück!

1771/1775

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, raskt til hesten!
Det var gjort nesten raskere enn tenkt;
Kvelden vugget allerede jorden
Og på bergene hang natten:
Allerede stod eika i tåkeklær
En oppstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra buskene
Så med hundre svarte øyne.

Månen så fra en skyhaug
Klagende hit ut fra disen
Vinden svinger lette vinger
Omsuser skrekkelig mitt øre
Natten skaper tusen uhyrer
Dog friskt og glad var mitt mot:
I mine årer hvilken fyr!
I mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde gleden
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, allerede med morgensolen
Gjør avskjeden hjertet trangere
I dine kyss hvilken lykksalighet!
I dine øyne hvilken smerte!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!

Språk, form og innhold

Diktet går i firfotet jambe, annenhver stavelse lett-tung, og fire trykktunge stavelser i hver linje. Utgangen i oddetallslinjene er trykklett, mens den i partallslinjene er trykktung. Dette er standard. Det hører til 4+4 gruppen, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i partallslinjene. Rimmønsteret er kryssrim, rim i 1 og 3, 2 og 4, eller AbAbCdCd. Hver strofe har 8 linjer, og det er 4 strofer i alt.

Es schlug mein Herz, geschwind, zu Pferde!
Es war getan fast eh gedacht.
Der Abend wiegte schon die Erde,
Und an den Bergen hing die Nacht;
Schon stand im Nebelkleid die Eiche
Ein aufgetürmter Riese, da,
Wo Finsternis aus dem Gesträuche
Mit hundert schwarzen Augen sah.

Goethe: Willkommen und Abschied, trykkfordeling

I strofe 3 skjer det noe med takten. Det er i det han ser henne. Da endres det.

Dich sah ich, und die milde Freude
Floß von dem süßen Blick auf mich;
Ganz war mein Herz an deiner Seite
Und jeder Atemzug für dich.
Ein rosenfarbnes Frühlingswetter
Umgab das liebliche Gesicht,
Und Zärtlichkeit für mich – ihr Götter!
Ich hofft es, ich verdient es nicht!

Goethe: Willkommen und Abschied, strofe 3

Første linje bruker den tyske konstruksjonen Es schlug mein Herz, direkte oversatt: «det slo hjertet mitt». En sånn formulering er ikke vanlig på norsk, vi snakker ikke sånn. Så for oss må det bli «Mitt hjerte slo». I strofe to har vi et tilfelle der vi må norsk må flytte verbet lenger frem i setningen. Det er ofte et problem når man skal oversette tyske dikt, det er jo om å gjøre å få samme betydningsinnhold i samme linje som i originalen. Jeg kan ikke tysk godt nok til å vite om det er en finesse i nest siste linje i diktet, welch Glück, og ikke welches Glück. Ellers tror jeg at jeg skal ha truffet med oversettelsen.

Innholdet i diktet er selvforklarende, men jeg kan gå gjennom det likevel, for å peke på detaljer som kanskje kommer bort i rask lesing av diktet.

Det starter med at hjertet hans slår, og at han springer til hesten. Det går så fort for ham, at han knapt rekker å tenke det, før han har gjort det. Årsaken er at han skal til henne. Han er så sensitiv, at han kjenner sine egne hjerteslag. Linje 3 og 4 i første strofe er stemningsskapende, og nydelig skrevet: Kvelden vugger jorden, natten henger om fjellene. Det er mesterlig gjort. Den enorme kjempen han ser i linje 6 er det digre eiketreet, som står i tåkeklærne, også det stemningsskapende. Det er en disig, mørk kveld. Han skal ri til henne. I mørket er det hundre svarte øyne fra buskene. Det kan tolkes som fantasien hans, som stemningsskapende, og det kan tolkes som at han frykter litt for å bli sett. Det er litt halvulovlig, det han skal. Han skal til henne.

I strofe 2 er det på ny stemningsskapende innhold, og kontrast mellom første og andre halvdel. Vendepunktet er i linje 6. Månen tittet frem gjennom disen fra skyene, klagende (kläglich), står det, med en besjeling. Vinden suser skrekkelig om ørene, dette er en malende beskrivelse, i det han rir. Han rir til henne, denne kvelden, ser dette, føler dette. Både natten og fantasien hans skaper usen uhyrer. Men – og her er vendepunktet – hans mot er friskt og glad. Han kjenner ild i årene og glød i hjertet. Han skal til henne. Forventingene er bygget opp.

I strofe 3 er han allerede der. Og overgangen er svært brå. Første ord i strofen er «Deg» (Dich), det er ikke beskrevet hvordan han kommer frem, og går inn til henne. Deg så jeg, Dich sah ich, det skjer så brått og voldsomt at takten i diktet må skifte for å markere det. Hele stemningen i diktet skifter også. Det er noe magisk, det å se henne, slik forelskelsen og kjærligheten er magisk, når den er ny og frisk og glødende. Den mørke, skumle natten er helt glemt. Nå er det den milde gleden (milde Freude) som flyter fra henne til ham, fra hennes søte blikk på ham (von dem süßen Blick auf mich). Og så er det linje 3 og 4, der den magiske forelskelsen blir uttrykt gjennom at hans hjerte er på hennes streng, de dirrer sammen, og hvert åndedrett han gjør, er for henne. De er ett. I kontrast til natten som henger om bergene i strofe 1, er det her rosefarget vårvær (rosenfarbnes Frühlingswetter) som omgir ansiktet hennes. Så slutter det, vakkert, med at han henvender seg til gudene, ihr Götter!, han håper på kjærtegn, fortjener det ikke.

Med strofe 4 er natten gått. Morgensolen er der allerede. Hjertet blir trangere av den forestående avskjeden. Hun kysser ham, lykksalighet, men han ser også øynene, med smerten, som også hun føler for avskjeden. I det han går, ser hun ned til jorden, og ser etter ham, med fuktig blikk. Stemningsfylt skildret. Dog slutter diktet optimistisk, det er en lykke å bli elsket, kjærligheten er en lykke.

Diktet heter Willkommen und Abschied, Velkommen og avskjed. Det går i en sirkel, for han vet at han i denne avskjeden vil komme igjen neste kveld. Det er ingen evig avskjed, dette. Selv for en dag er avskjeden tung,

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask;
wiegte -> wiegen (wiegt, wiegte, hat gewiegt, tr.) 1. vugge 2. hakke.
Eiche die, -/-n eik, eiketre.
auftürmen (sv. tr.) stable opp; tårne (hope seg) opp.
Riese der, -n/-n; kjempe, koloss, gigant.
die Finsternis 1. mørke 2. formørkelse.
Gesträuche -> Gesträuch das, -(e)s/-e; buskas, kratt.
Wolkenhügelsammensatt -> Wolke die, -/-n; sky; Hügel der, -s/-; (jord)haug, bakke
Duft der, -(e)s/Düfte 1. duft; (poetisk) dis 2. rimfrost.
schwangen -> schwingen (schwingt, schwang, hat geschwungen, tr. itr., refl.) svinge; svinge seg; klinge, lyde;
Flügel der, -s/- 1. vinge (også overført) 2. fløy (i ulike betydninger, f.eks.: Flügeltür fløydør); der rechte Flügel høyre fløy 3. flygel.
schauerlich (adj.) fryktelig, skrekkelig, uhyggelig.
schuf -> schaffen I. (schafft, schuf/schaffte, hat geschaffen, tr.) skape;
fröhlich (adj.) glad, lykkelig;
Adern -> Ader die, -/-n; åre;
Zärtlichkeit die, -/-en; ømhet; kjærtegn
Verengt -> verˈengen (sv. tr., refl.) smalne, bli/gjøre trangere.
Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet.
nassem -> nass (nasser/nässer, am nassesten/nässesten, adj.) våt, bløt

Kommentar

Store norske leksikon endret sin omtale av diktet jeg siterte ovenfor. Nå skriver de (også litt merkelig):

Et første høydepunkt i forfatterskap utgjør Sesenheimer Lieder (1770–1771), som inkluderer mange av Goethes mest kjente dikt, blant andre MailiedWillkommen und Abschied og Heidenröslein, inspirert av folkediktningen. Med Sesenheimer Lieder forlater han entydig den tidlige anakreontiske leilighetsdiktningen og skaper en ny lyrisk syntese av individualitet, natur og kjærlighet.

SNL, 30. november, 2019 Johann Wolfgang von Goethe

Det er skrivefeil i ordet «anakreonistiske», det skal være «anakronistiske», og det er merkelig å bruke også dette ordet på denne måten. Det er anakronistisk at vi snakker om leilighetsdiktning, før begrepet oppstår, men det går ikke an å gjøre noe anakronistisk i sin egen samtid, selvfølgelig. Og så er det bare Heidenröslein av de tre diktene som er nevnt, som er inspirert av folkediktningen. Så det som står om Mailied og Willkommen und Abschied er misvisende. Begge de to er kjærlighetsdikt, og begge er til Friedrike Brion.

Og det er helt riktig at det er et vidunderlig skrevet dikt. Starten er hjerteslaget, som setter diktet i gang. Han løper til hesten, med handlinger som er nesten uavhengig av ham selv (war getan fast eh gedacht). Sansene er sterkt til stede, hver detalj i landskapet legger han merke til.

Min oversettelse

Dette er en utfordring. Her i de tidliger versjonene, er det bare å få det noenlunde på plass. Så er det å se om jeg får tid og til å forbedre. Strofe 2 har foreløpig alle nødrims mor.

Jeg skulle ha god lyst til å klare det skikkelig, så dette diktet og oversettelsen kan brukes i undervisning og til andre ting.

Velkommen og avskjed

Mitt hjerte slo, så kvikt til hesten!
Det var meg gjort som det var tenkt;
Alt vugget kvelden jorden nesten
Om bergene var natten hengt:
I tåkeklær stod eika rede
En oppadstablet kjempe, der,
Hvor mørket fra de busker nede
Med hundre svarte øyne nær.

Og månen så fra skyedynger
Med klage ut fra disen hit
Og vinden svinger lette vinger
Omsuser frykt’lig øret mitt
I natten tusen monstre framme
Dog friskt og glad mitt mot ei nød:
I mine årer hvilken flamme!
Og i mitt hjerte hvilken glød!

Deg så jeg, og den milde glede
Fløt fra det søte blikk på meg
Ganske var mitt hjerte på din streng
Og hvert et åndedrett for deg.
Et rosefarvet vårvær
Omgav det elskelige ansikt
Og ømhet for meg – dere guder
Jeg håper det, jeg fortjener det ikke.

Dog akk, alt med morgenskinnet
Gjør meg avskjed hjertet trangt
I dine kyss hva fryd å finne!
I dine øyne hva smerte langt!
Jeg gikk, du stod og så til jorden,
Og så etter meg med fuktig blikk:
Og dog, hvilken lykke, å bli elsket!
Og elske, guder, for en lykke!
ES2019