Gamle dikt: Lag en båt, og jeg skal seile…

Dette diktet er skrevet rett etthttps://heltgreipoesi.wordpress.com/2017/02/22/gamle-dikt-kunne-du-vaere-sa-snill-og-lage-en-bat/er jeg skrev diktet jeg postet for to år siden, en onsdag i februar: Kunne du være så snill og lage en båt? Disse diktene skrev jeg 25. februar 1999, en dag og en tid som ikke var noe god for meg, men hvordan og hvorfor forblir i mitt hode, og skal ikke ut noe sted. Det er heller ikke lenger relevant.

Seilemotivet er greit, et ønske om å seile vekk fra livet man lever, men i vår tid ikke lenger en reell mulighet for norsk ungdom som vil vekk fra alt. Setningen Å leve er ikke nødvendig, har jeg lært fra latin, Navigare necesse est, med fortsettelsen vivum non est necesse. Nå er ikke jeg sikker på at jeg kan godt nok latin til å ha skrevet ordene riktig. Det var en hobby jeg hadde i skoletiden, å lære latinske uttrykk som stod i norsk leksikon. Dette var altså et slikt uttrykk, brukt når man står overfor store avgjørelser, og som et påskudd eller tilskyndelse om da å velge det aktive. Man må velge seilturen, eventyret, risikoen, fremfor å leve i det trygge, hjemme. Så om man står overfor et valg om en risikabel seiltur, der man kan risikere livet, og å bli hjemme, så er det nødvendig å seile, det er mer nødvendig enn å leve. Det siste er kanskje i overkant drastisk for dagens verden, men det første, om at man må velge det aktive, står jeg ved og lever etter.

Om diktet forsvarer de høye tanker som kan ligge i det, vil ikke jeg uttale meg om, og med det bedømme den 25-årige utgaven av meg selv.

Lag en båt, og jeg skal seile
Å leve er ikke nødvendig, seile!
Fortøyningene? Bort med dem
Nå seiler vi, en båt, et hjem
Vi seiler, seiler, begge to
Børen er så varm og god
Åh, jeg elsker dette liv
Seile, seile, seile liv.

ES1999


Gamle dikt: Den evig vinkende mannen (Løsne repet, seil avsted…)

Jeg er den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen. Tittelen på diktet satte jeg til i dag, ingen av mine gamle dikt har titler, de er bare skrevet rett frem. Men her  er en setning jeg fikk til, og som jeg nå føler og mener å huske hvordan jeg identifiserte meg selv, den gangen, 25 år gammel, på samme punkt i livet, mens de andre rundt meg seilte av sted og kom seg videre. Jeg stod der og vinket, jeg stod der og vinket, alltid på samme sted, alltid på land, mens folk rundt meg, vennene mine, attraktive damer og unge menn som reiste med dem, aldri jeg, aldri jeg, jeg stod på stranden, den evig vinkende mannen.

Den evig vinkende mannen

Løsne repet, seil avsted
Se at ikke jeg er med
Se jeg står igjen på land
Vinker, vinker alt jeg kan
Vinker, vinker hvem jeg er
Vinker litt i hytt og vær
Seil du bare, seil i vei
Seil og vit jeg er her jeg
Seil og se jeg står på stranden
Jeg er den evig vinkende mannen

ES1999

Gamle dikt: Kunne du være så snill og lage en båt…

De gamle diktene fra 90-tallet er av varierende kvalitet. Fra det som er vanskelig å sette ord på til like opp under det middelmådige. Det er mengder av dikt, fra 1993 til 1999, fra unge ES var 19 til 25, skrevet på gutterommet eller på hybelen, lyttende til REM, Bob Dylan, Neil Young og alle de andre, så godt som alle handlende om eget liv, så godt som alle på seks linjer og rim, så godt som alle veldig enkle, og med håp om å være sjarmerende, skulle de være interessante for andre enn den unge dikteren selv. Den unge dikteren er ikke lenger, i hans sted sitter en middelaldrende mann i 40-årene, stadig mer fremmed for tankesettet som var så umåte viktig for den unge dikter, men fremdeles huskende hvordan det var, fremdeles huskende hvordan det var.

*

Kunne du være så snill og lage en båt
Du som måtte høre
Kunnde du invitere meg, til å seile, med deg,
Du som måtte høre
Kiunne du, bare, ha en båt, og jeg var med
Så seilte vi, og det var det

ES1999