For alltid Kvart på tolv

Et spesielt dikt avslutter min lille samling dikt i Lyrikk16. Det er skrevet til en ganske spesiell sang, en sang som særlig det året satte meg i gang til å skrive en mengde dikt. Det er Bob Dylan som har skrevet sangen, en rockpoet som regelrett har fått nobelprisen i litteratur siden den gang, så han har fått en anerkjennelse han ikke trenger på at han har ordene i sin makt. I denne sangen synger han imidlertid ikke ord som gir mening, det er stemningen som er hele poenget, og denne stemningen har en helt spesiell virkning på meg. Sangen er I’m not there (1956), det er tittelen på sangen, inkludert årstallet, og den finnes på bootlegen som nå er offisiell utgivelse, the Basement tapes, fra 1967.

Mer tror jeg ikke jeg vil si. 2016 var et godt år, 2018 har også vært et godt år, dette er dikt å avslutte med.

For alltid Kvart på tolv

Hun kan ikke klokken
Den er plutselig kvart på tolv
Jeg kommer til henne
Vet jeg aldri hva hun skal
Hun kan finne på
Å gå
Barbeint på mine golv
Og de er jo så skitne
Og blir alltid så rene
Det er noe med henne
Jeg kan se på de beina
Fra anklen og opp
Og opp, og opp
Og hun kan ikke klokken
Det kan ikke jeg heller
Sammen med henne
Er det andre ting som teller
Barbeint på mitt golv
Og alltid kvart på tolv
For Alltid kvart på tolv.

Lyrikk16, nr. 12

ES2016