Den Salige, av Johan Sebastian Welhaven

Forholdet mellom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergelands søster, Camilla Wergeland, senere Camilla Collett, er godt kjent. Det vil si, de fleste som vet hvem disse tre er, vet også at det var noe mellom Johan Sebastian Welhaven og Camilla Wergeland. Det er krydder i denne historien, siden Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var bitre rivaler, og siden Camilla Wergeland senere giftet seg Collett, og ble en berømt forfatter med romanen Amtmandens døtre. Få kjenner detaljene i historien mellom Johan Sebastian og Camilla, jeg er på fornavn med dem her, og få kjenner til at den store kjærligheten i Welhavens liv ikke var Camilla Wergeland, det forholdet gikk andre veien. Den store og lidenskapelige kjærligheten til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kierulf, søster til komponisten Halvdan Kierulf.

Forholdet mellom Welhaven og Kierulf var tragisk. Familien til Kierulf satte seg strengt i mot det, deres datter fikk ikke møte en simpel dikter uten fast gasje. Og da Ida og Johan Sebastian – igjen er jeg på fornavn – endelig kunne gjøre sin forlovelse offisiell, så døde hun snart etter. Dette diktet er skrevet av Welhaven til henne.

Den Salige

O, vær hilset atter og velsignet
blide Aand, fra Salighedens Hjem!
Ingen Glæde paa min Vei har lignet
den, du kaldte af min Vaardrøm frem;
ingen Kval kan falde paa mit Hjerte
tungt som den, du klaged i min Favn.
O, du Salige, i Fryd og Smerte
har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn.

Alt er følt, fuldkommet og erindret,
Alt fornyes evig i mit Sind;
mildt og ømt har Sorgen, der er lindret,
spredet Mindets Fred om mine Trin.
Sorgen vaaged hvor din Aske blunder,
og den vandred gjennem Ørkner hen,
og tilsidst, ved Kjerlighedens Under,
fik jeg dig du Salige igjen.

Og da kom du fra de stille Lande,
og den lange Sørgenat blev klar,
klar ved Skinnet om din rene Pande
og ved Straalen, som dit Øie har;
og paany din Salighed er over
mine Drømme som et Lysets Bad,
og jeg hører atter hvad du lover,
at vi aldrig mer skal skilles ad.

1847

Språk, form og innhold

Språk

Språket er dansk. Med litt trening er det imidlertid lett å kjenne igjen helt vanlige, norske ord, bare med en dansk stavemåte. Påfallende er at de skriver aa for å, har bløte konsonanter der vi i norsk har harde (b, d, g for p, t, k) i mange ord, at de har æ for e i ord som Glæde (glede) og at de har såkalt ustemt frikativ i enden av ord (af for av). Viderere er det litt forskjellige regler for bruken av dobbel konsonant. Danskene bruker stum i ord som falde, fuldkommet og Sind, der vi skriver falle, fullkommet og sinn. På den tiden hadde både vi og danskene stor bokstav i substantiv, slik de ennå har det på dysk. Derfor Sind og ikke sind. De samme reglene ser vi virksomme i ordet Mindets, som vi vil skrive minnets. Det var ikke dobbel konsonant i enden av ord som Trin, trinn. I moderne norsk har vi en inkonsekvens her, siden vi skriver min, din og sin med én ‘n’, men har dobbel ‘nn’ i ord som trinn, tinn, finn, kinn, og så videre, selv om uttalen er den samme. På 1800-tallet ble alle disse ordene skrevet med én ‘n’, både på norsk og dansk. Det er samme regel, og konsekvens, som gjør at nat (natt) blir skrevet med én t. Uttalen er som i dag, med kort vokal foran, sørgenatt.

Norsk-dansk har ennå i 1847 flertallsbøyning i intetkjønn substantiv, så det står stille Lande med -e til slutt, der vi i dag sier og skriver stille land. Ennå finnes det sikkert en del som skriver fortid av å bli blev, selv om korrekt skrivemåte nå er ble. På 1900-tallet ble mange av de stumme bokstavene i norsk rettskriving tatt bort gjennom flere språkreformene, der et av hovedmålene var å gjøre skriftspråket mer talemålsnært. Vi skal skrive sånn som vi snakker, ordene skal staves sånn som de høres ut. Det gjør det lettere for barn og utlendinger å lære norsk rettskriving, men det gjør eldre tekster med gamle skrivemåter litt vanskeligere tilgjengelig. Ordene dig, mig og sig er gammel skrivemåte for deg, meg og seg. Etter hva jeg har lært, skal de uttales slik som vi gjør det i dag. Siste -g i aldrig er en slik stum -g som er tatt bort. Ordet skal leses aldri, slik vi skriver og uttaler det i dag.

Jeg har ikke funnet noen vanskelige ord som trenger noen ekstra forklaring. Det er bare skrivemåten som er fremmed.

Form

Dette diktet kan kalles en elegi, et sørgedikt, eller klagesang. Hallvard Lie skriver i sin verselære av 1967 at denne strofeformen er en av de mest tradisjonsrike elegiske strofer i vår diktning. og at opphavsmann for disse assosisasjonene er tyskeren Goethe. Lie nevner i den forbindelse diktet An Charlotte von Stein, med startlinjen Warum gabst du uns die Tiefen Bliche. Welhaven bruker samme strofe også i andre elegiske dikt: «I Sorgen over Prinds Gustav» (Nu gaar Sorgen gjennen Norges Dale) og «Paa Ballet» (Mens Orchestret Galopaden spiller).

Strofeformen har 5 trykktunge stavelser i hver linje, med fordelingen tung-lett, tung-lett over det hele. Det vil si femfotet troké. Formen er gjennomført i alle strofene. Rimene går AbAbCdCd, der stor bokstav betegner trykklett utgang, og liten bokstav trykktung. Så vi har en 8-versing med kryssrim, og trokeisk versefot.

Og da kom du fra de stille Lande,
og den lange Sørgenat blev klar,
klar ved Skinnet om din rene Pande
og ved Straalen, som dit Øie har;
og paany din Salighed er over
mine Drømme som et Lysets Bad,
og jeg hører atter hvad du lover,
at vi aldrig mer skal skilles ad.

Jeg har brukt siste strofe som eksempel, men rytmefordelingen er lik i alle.

Innhold

Diktet begynner med en høytidelig henvendelse til den avdøde elskede: O, vær hilset atter og velsignet/ blide Aand, fra Salighedens Hjem! Den blide ånd er Ida Kjerulf, eller om man ikke vil gjøre diktet så personlig, den døde man elsket og ennå elsker. Hun er i Salighedens Hjem, i dødsriket, som her, i kristen tradisjon, er et godt sted å være. Så følger opplysninger om tiden de to hadde sammen i live, da ingen gleder og sorger (eller lidelser, kval) kunne måle seg med dem hun gav ham, uttrykt gjennom linjene Ingen Glæde paa min Vei har lignet/ den, du kaldte af min Vaardrøm frem og ingen Kval kan falde paa mit Hjerte/ tungt som den, du klaged i min Favn. Eller omskrevet til vanlig norsk, ingen har lignet på den du gav meg. At den er kalt frem av en vårdrøm, er et dikterisk uttrykk for håpet, lysets og livets drøm, våren er tiden alt liv spirer og gror, drømmen om våren er den beste. Om sorgen, eller kvalen, lidelser, så sier han ingen har vært som den du klaget til meg i min omfavnelse (Favn). Her er det rikelig med konkrete ting det kan være, og sikkert er, som at Ida Kjerulf lenge var dødssyk, og at de så lenge ikke kunne leve ut kjærligheten til hverandre. Men man skal også kunne lese diktet som det står, uten forkunnskaper, og da er det fritt frem hva man vil legge i denne lidelsen, kvalen, hun har lagt på hans hjerte. Så henvender dikteren seg til den salige avøde på nytt, enda en gang med den høytidelige O i starten: O, du Salige, i Fryd og Smerte/ har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn. Fryden og smerten har han nettopp snakket om, de største av begge har han hatt med henne, og på grunn av henne. Derfor kan han si at sjelen hans har en gjenlyd av hennes navn, både i fryd og i smerte. Det går også an å lese linjene som at hun ennå vekker gjenlyd i ham, og at dette fremkaller fryd og smerte.

Når dikteren i linje 2 skriver at Alt er følt, fuldkomment og erindret,/ Alt fornyes evig i mit Sind;, så er det alt de to hadde sammen det gjelder. Han uttrykker det ganske sterkt, at alt er like følt og fullkomment nå, som det var den gang. Følelsene er de samme som da hun levde. Historien dem i mellom, fornyes i hans sinn, og er ikke noe som er gammelt og over. Diktet er skrevet i nåtid, med følelser som gjelder nå, og dikteren insisterer på at det er ikke forskjell på dem, og de han hadde da den salige, avdøde elskede levde. Videre skriver han at sorgen han hadde er lindret, altså ikke er så sterk, og at den har spredt Mindets fred om hans trinn. Det er litt omstendelig uttrykt, men er ikke noe annet enn at den dempede sorgen nå har gitt ham fred i minnet, der han går gjennom dagene. Det er omstendelig uttrykt videre også, med Sorgen vaaged hvor din Aske blunder,/ og den vandred gjennem Ørkner hen, eller i moderne norsk: sorgen våket hvor din aske blunde, og den vandret hen gjennom ørkener. Asken er de jordiske levninger, over dem våket sorgen, og så har den vandret gjennom ørkener, som et bilde på en lang og vanskelig tid. Nå er imidlertid denne ørkenvandringen ferdig, ved kjærlighetens under, har han fått den elskede igjen. Det er virkelig et under dette, nå som den kjæreste er død, men det er et kjærlighetens under dikteren i dette diktet insisterer på.

I den vakre sistestrofen kommer hun fra de stille Lande, det samme stedet som i strofe 1 ble kalt Salighedens Hjem, fra døden. Med det gjør hun den lange sørgenatten hans klar og lys, og det er det skinnet av hennes rene panne og strålen av hennes øye som gjør. Det er en lang, nydelig setning, de fire første linjene i denne strofen. Ved at hun kommer på denne måten, er hennes salighet over drømmene hans. Det er en virkning i at siste ordet i linje 5 er over, i og paany din Salighed er over, noe som hvis setningen hadde sluttet her, ville betydd at saligheten er forbi. Her fortsetter det imidlertid under, den er over drømmene hans, som et lysende bad, drømmene er badet i lys. I denne stemningen, i dette lyset, lover hun ham at de aldri skal skilles på ny. Nå skal hun være med ham for alltid.

Kommentar til diktet

Diktet er delt opp i tre strofer. Den første er hilsningsstrofen, den andre er forbindelsesstrofen og vandringsstrofen og den tredje avklaringsstrofen.

I den første blir den salige hilset i kraftige ordelag og stor glede. Hun blir kalt blide Aand, og fra Salighedens Hjem! Både gleden og pinen (Kval) hun har gitt ham blir uttrykt i hyperbolske sammenligninger, det er ingen glede så stor som den hun har gitt ham, ingen kval så stor som den hun har klaget til ham. Merk at i stemningen i diktet, er også smerten – Kvalen – noe han bare er glad for, det er en rikdom i livet hans, det er sagt i glede. Strofen slutter nesten i begeistring, nesten religiøs ekstase, med du Salige, I Fryd og Smerte/ har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn. Særlig når han kaller henne den salige, blir den religiøse dimensjonen påfallende.

Andre strofe forsøker å binde sammen tiden den elskede levde med tiden hvor hun nå er død. Dikteren forsøker å insistere på at dette er det samme, at følelsene er like fulle og sterke nå, som da. Det religiøse er fremtredende også i denne strofen, med forsøket på å viske ut skillet mellom livet og døden, og skape en forbindelse mellom en levende og en død, like sterkt som mellom to levende. Sorgen over den døde er fullstendig uten smerte, den har bare mildt og ømt lagt minnets fred over den gjenlevende elskende dikteren. Det må kunne gå an å lese om dette som en religiøs fred, en som har kommet fullstendig i ro over livets betingelser. Andre strofe inneholder også sorgens vandring gjennom ørkenen, som det står, noe som kan leses som sjelens vandring gjennom ørkenen, innen den finner fred hos Gud. Dette står ikke direkte i diktet, men det er denne motivkretsen Welhaven benytter seg av. Her er det dog ikke Gud, men Kjærligheten, som gjør underet. Men underet er, som i religionen, at den døde kommer til liv. Den levende ser den salige igjen, den elskende ser den elskede, selv om hun er død.

Den siste strofen er den mest gripende, synes jeg. Den begynner med ordet og, en setning som begynner med en konjunkosjon på denne måten, bryter språkreglene. Men det kan være veldig virkningsfullt i dikt, passende for en avslutningsstrofe, der alt som har skjedd før i diktet, blir bundet sammen med dette ‘og’. Eller at dikteren er så inni sin egen stemning, at han begynner med ‘og’, som om han (eller hun) har kommet på noe nytt som med. Flere av linjene i denne strofen begynner med ‘og’, som om minnene, tankene og følelsene bare strømmer på, og han bare må skrive dem ut. Det blir ytterligere understreket med at en av linjene som ikke begynner med ‘og’, begynner med å hente opp avslutningsordet fra linjen over, ‘klar’, og med det lage en forbindelse der også. Strofen har også rikelig med bokstavrim, Sørgenat, Skinnet, Straalen, Salighed, og rikt opp av lette, myke lyder som ligger godt på tungen. Meningsinnholdet i ordene er også lett og lyst, stille, klar, Skinnet, rene Pande, Lysets Bad. Alle disse virkemidlene er lagt rett opp til henne, den Salige, det er hun som kommer fra de stille Lande, og med det gjør hun sørgenatten hans klar. Den klarheten kommer fra skinnet fra hennes rene panne, og ved strålen, fra øyet. Jeg kan vanskelig lese dette som noe annet enn rent visuelt, den døde trer frem for ham, den Salige, likt folk har sett for seg Jesus og engler vise seg for folket, i et skinn av lys. Hennes salighet er over drømmene hans som et bad av lys, og det i denne klare, lyse stemningen hun lover ham at de to aldri mer skal skilles ad.

Det er en makeløs tekst skrevet til en avdød som må ha forårsaket Welhaven kollossalt store smerter. Forholdet mellom dem var en tragedie, som man ennå kan kjenne styrken i nå, over 150 år etterpå. Det må ha vært uutholdelig smertefullt at lykken den elskede Ida Kjerulf kunne gitt ham, år etter år ble forbudt ham, mens hun langsomt syknet hen i tæring. Da de endelig kunne bli sammen, offentlig og synlig, var det for sent, og hun døde snart etter.

Mer om forholdet mellom Johan S. Welhaven og Ida Kjerulf og savnet hans etter hennes død finnes i En Vaarnat. I dette diktet er det erindringen som er poenget, dikteren sitter en fin vårnatt, og tenker på minnet over den kjære. Her, i Den Salige, er det ikke minner og erindring, det er nåtiden. Dikteren henvender seg direkte til sin avdøde elskede, i nåtid, som om hun er til stede i ånden, og kan høre ham. Det er ikke om følelser dikteren har hatt, som i en Vaarnat, og mange av de andre diktene til Welhaven, det er om følelser han har nå, og uttrykker i øyeblikket.