Fanitullen, av Jørgen Moe

Det er januar 2017. Jeg har bestemt meg for å tilbakeposte innlegg for 2014, slik at søndager det året ikke blir bare russiske dikt. I løpet av året vil jeg ha puslet det sammen med norske, italienske, tyske og engelske dikt, det er planen.

Første dikt ut er Fanitullen, av Jørgen Moe. Det er et dikt som går litt utenom de tingene jeg kan best. Men jeg har lest meg opp etter beste evne, og satt stoffet sammen så godt jeg kan. Resultatet er etter hvert ikke så verst, vil jeg tro, det skal være ganske korrekt det som står her nå. Det er jo ganske mye bak dette diktet, og historien og sagnet det bygger på.

Fanitullen betyr Fandens trall. Det er en slått for Hardingfele, etter sagnet spilt av Fanden selv, mens han sitter på en øltønne under et bryllup i Hallingdal. Det er dette bryllupet Moe gir poetisk form i diktet sitt.

Det gjør han ved å bruke rytmen til det gamle tyske kvadet, Nibelungen. Målet er at rytmen skal være besettende, slik som musikken er det. Det er den samme villskap, den samme marsj mot den uungåelige slutten, der, som i slåtten, som i sagnet. Vi tar det alt sammen etter tur, og begynner med diktet.

Fanitullen

I hine haarde Dage,
da ved Øldrik og Svir
Hallingdølens Knivblad
sad løst i hans Slir, –
da Kvinderne til Gilde
bar Ligskjorten med,
hvori de kunde lægge
sin Husbonde ned,

stod der et blodigt Bryllup
i Hemsedal ensteds,
hvor Leg og Dands var tystnet
og Karlene slog Kreds.
Thi midt paa Gulvets Tilje,
i den mandslagne Ring,
stod to med dragne Knive
og ét Bælte spændt omkring.

Og som udskaarne Støtter
i hvilende Ro
staa endnu fire Karle
i Kredsen om de to.
De løfte Tyrilysen
mot det sorte Bjelketag,
hvor Røgens Hvirvler samles
til et rugende Lag.

Forgjæves tvende Kvinder
med Hyl trænge frem,
at bryde det faste Gjærde,
der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbage
af de muskelstærke Mænd –
og Spillemanden rolig
gaar til Kjældertrappen hen.

Nu skal han ned at tappe,
thi den seirende Mand
kan sagtens vel behøve
at kysse Bollens Rand.
I Bæltespænding nappes
de kun med Blodets Tab,
saa maa vel Aaren fyldes
fra Tøndeetutens Gab.

Men da han stod i Kjældren,
han saa i et blaaligt Skin
én sidde der paa Tønden
og stemme Felen sin.
Og Karlen holdt den omvendt,
tæt op til Brystet klemt,
og gav sig til at stryge,
saasnart han havde stemt.

Det var et Spil som dued:
Det klang som vred Mands Ord,
som Hugg av staalsat Bile,
og som Næveslag i Bord.
Det jubled, og det hulked
i den skumle Kjælderhal,
da Slaattens Toner endte
med et rungende Mannefald.

Taus Spillemanden lytted
til de mægtige Løb;
det var, som Spillets Hvirvler
ned ad Ryggen ham krøb.
Så spurgte han den anden:
«Hvor lærte du den Slaat?»
Han svared: «Det er det samme,
men mind dig den blot!»

Nu Manden ned sig luded
og efter Tappen tog –
da saa han Hestehoven,
som Takt mot Tønden slog.
Han glemte rent at tappe,
han sprang i Stuen op –
der løfted de fra Gulvet
den faldne Mandekrop.

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og vir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir.

fra Dalene, episk-lyriske Digte, 1849. Første versjon jeg finner på Nasjonalbiblioteket er Digte, 1856. Norsk Wikipedia skriver at Moes vversjon er fra slutten av 1840-årene. Også Hole historielag har 1849 og samlingen fra Dalene.

Gjennomgang av språket og meningen med diktet

For en moderne leser er det ikke alt som er like greit å forstå. Her skal følge en veiledning og forklaring. Det er 10 strofer, hver på 8 linjer. Hver strofe får ett avsnitt.

I hine hårde dage er et fast uttrykk, det er en ubestemt tid, men bryllupet det er snakk om fant sted i 1724, på Larsgård i Hol.  Svir er turing, festing, slir er sliren som kniven satt i. Første fire linjer sier enkelt fortalt at den gang  folk fra Hallingdal (Hallingdøler) raskt tok til kniven når det var øl og fest, slagsmål var vanlig. Gilde er også en slags fest, stort selskap, for eksempel et bryllup. Den gang, i hinde hårde dage, så hadde kvinnene også likkledene med, klærne man ble begravet i, for det hendte nok at noen ble drept, så vilt gikk det for seg.

Andre strofe fortsetter direkte fra den første, og fortsetter setningen som er innledet der. Den gang det var slik som i den første strofen er omtalt, så var det et bryllup et sted i Hemsedal, i følge diktet, Hovet i Hol, i følge sagnet. Jørgen Moe var fra Ringerike, og skulle være godt kjent i traktene. Det er ukjent hvorfor han plasserer bryllupet og slagsmålet et annet sted. Man kunne jo gjette at det var for å få versemålet – rytmen – til å gå opp? Uansett, så var i diktet dansen og leken stilnet (tysnet), og karene (karlene) stod i ring (slo krets) rundt to karer med kniver og knyttet fast med belte. Dette med beltet er noe Jørgen Moe har lagt til, det er ikke noe om det i originalkildene. Gulvets tilje er gulvets planke, tilje er bord eller brett i bunnen av en liten båt, eller golvbord, nynorskordboka skriver 2. «bord, planke i et golv» og 3. (danse)golv. Så scenen er at bryllupsgjestene rundt to stykker i ferd med å slåss med kniv. De to som sloss er for øvrig Ådne Knutson Sindrol og Levorn Person Haga, uten at dette noen gang kommer frem i diktet.

Tyrilysen i strofe 3 er lyskilden, som kommer av tyri, død furu som inneholder mye harpiks og tjærestoff, ordet har sammenheng med tjære. De fire karene som holder disse lysene, som utsårne støtter i hvilende ro, er jeg ikke så sikker på, om det er levende mennesker, eller hva det er. I hvert fall stiger røyken fra lysene, eller faklene, opp til taket, der hvirvlene samler seg i tykke lag.

Tvenne kvinner trodde jeg skulle bety to kvinner, så det er to kvinner som trenger seg frem for å stoppe slosskampen, men de blir holdt tilbake av de muskelsterke menn (i ringen som ser på). Kanskje er det nå også noen som ikke er sikre på vredt, partisipp av vrede, sinne, altså de kastes sint tilbake. Spillemannen er i følge kildene kjøkemester, eller «kjøkkensjef». Han blir også kalt Kjellermannen, av og til. Kanskje fordi det er han som går ned i kjelleren. Jeg skal være forsiktig med å si mer, men jeg oppfatter det slik som at det er han som har ansvar for festen. I alle fall er det han som i strofe 4 rolig går bort til kjellertrappen (til kjellertrappen hen).

I femte strofe kommer forklaringen på hva han skal ned i kjelleren å gjøre. Han skal tappe øl til seierherren i slosskampen, for det kan han nok behøve (ti den seirende mann/ kan saktens vel behøve å kysse bollens rand (kant). Å kysse kanten på en drikkebolle er å sette munnen til den, rett og slett å drikke. Beltespenning er navnet på den type slosskamp de gjennomfører, knyttet sammen med et belte. Store norske leksikon skriver hvordan det gikk til, bundet sammen tett inntil hverandre, og så må man forsøke å holde den andres håndledd fast, og selv stikke. I denne formen for kamp blir væsken (blodet) bare tappet, så da må det nok etterfylles fra tappetønnen. Åren er blodåren, tønnetuten er tuten på øltønnen.

Vi er halvveis i diktet, ferdig med strofe 5, og over til strofe 6, da det kommer et viktig tillegg og diktet nærmest skifter dimmensjon. Hittil har det vært en riktignok dramatisk scene i et bryllup, men mellom mennesker og i følge teksten ganske vanlig, i de trakter på den tiden. Nå blir imidlertid Fanden introdusert, uten at vi straks får vite at det sikkert er han. Det er en som sitter i et blålig skinn, på øltønnen, og stemmer felen sin. Han holder felen feil vei (karen holdt en omvendt), det kan jo være et varsel om at det er noe spesielt med ham, at det er styggen selv, som gjør alt omvendt. Han holder felen tett til brystet, og gir seg til å spille (stryke) så snart han har stemt ferdig. Det er altså Fanden som sitter på øltønna og stemmer felen sin, og begynner å spille straks han har stemt ferdig.

Det var et spill som dugde, det kan vel godt kalles en underdrivelse, en litotets, å duge er å være god nok, sterk nok, fungere. Spillet var altså bra nok, det er Fanitullen. Det klang som vred manns ord, er å klinge som en sint mann snakker, altså spillet raser av gårde, hissig og høyt. Bile er en øks med kort skaft og bredt blad, en tømmermannsøks, så når musikken lyder som hugg av stålstemt bile, så er det at den lyder som øksehugg. Næveslag i bord er lyden når man hamrer neven (hånden) i bordet. Jeg vet ikke hvorfor enkelte versjoner på nettet her har «veneslag», det er Næveslag det står i originalen, og det er det som gir mening. Det jublet og hulket (av tonene) i den skumle kjellerhall (skummel, fordi karen som spiller er skummel), og slåttens (musikkstykkets) slutt varsler mannefall, det vil si varsler død.

Spillemannen, som altså ikke er felespilleren, men kjøkkensjefen eller festarrangøren, står taus og lytter til felespillet i første linje i strofe 7. De mektige løp er løpene opp og ned på fela, man sier at fingrene løper opp og ned, det er fart og driv i slåtten. Det er som om spillets virvler nedover ryggen på ham krøp, har dobbel betydning, også at det krøp nedover ryggen på ham i uhygge. Ellers er det spillets virvlende toner det er snakk om. Kjøkkensjefen – eller kjøkemesteren – spør så felespilleren hvor han lærte denne slåtten, og felespilleren svarer at det er det samme, men minn deg den blott. Blott er bar, eller bare, tilsvarende vi bruker «se med det blotte øyet», se bare ved hjelp av øyet, uten andre hjelpmidler. Felespilleren sier til kjøkemesteren at han skal ikke bry seg om hvor slåtten kommer fra, han skal bare legge seg den på minnet.

Når så kjøkemesteren i strofe 9 skal tappe øl fra øltanna, så ser han at felespilleren ikke har føtter som et menneske, men hover som en hest. Det er Fanden selv. Og det er han som har spilt, og som nå trampet takten mot tønna. Kjøkemesteren blir fra seg, glemmer helt å tappe øl, og løper i stedet opp til de andre på festen i etasjen over. Der har det vært slosskamp med beltespenning, den dramatikken forlot vi i strofe 5, den er nå helt glemt for kjøkemesteren. Resultatet av slosskampen er nå klar, i det de løfter den falne mannekropp, den ene av de kjempende er død.

Tiende og siste strofe er som en oppsummering. Her får vi vite at slåtten kalles Fanitullen, Fandens trall, og at det dermed var sin egen slått Fanden spilte. Dølene, eller Hallingdølene – folk fra Hallingdal – spiller den ennå, og de spiller den godt. Det er helt sant, den gang som nå, det er en slått som heter Fanitullen, det er til og med flere, og de blir fortsatt spilt. Her i diktet er det altså Fanden som spilte den først, på øltønnen, i bryllupet. Og dølene har lagt den på minnet, slik Fanden sa til kjøkemesteren han skulle gjøre. I de fire siste linjer lyder illevarslende at om disse grumme (grusomme) toner lyder igjen under øldrikk og svir, det vil si øl og fest, så sitter knivene løst i hallingdølens slirer. Da venter det nok kanskje et nytt drap.

Kommentarer til diktet

Det er en fortelling på vers, dette diktet her. Og det bruker noe av fortellingens virkemidler. I hine hårde dager setter hendelsene et sted mellom sagn og virkelighet, beslektet med eventyrets Det var en gang, som eventyrinnsamleren Jørgen Moe skulle kjenne veldig, veldig godt. Det var en gang er imidlertid utenfor tid og rom, mens hine hårde dager er en svunen tid, en konkret tid, som har vært. Første strofe har også nok av varsler og frempek om hva som kommer til å skje, om kniven som satt løst i sliren, og kvinnene som bar med likskjortene.

Scenen settes i strofe 2, det er i Hemsedal et sted – faktisk feil, riktignok, når det gjelder de begivenhetene Moe skriver om – men et konkret sted, i tid og rom, altså ikke som i eventyrene. Dette utgir seg for å være sannhet, det skal være noe som har skjedd. Merk også i strofe 2 hvordan alt er stoppet opp, leken og dansen var stilnet, karene står i krets, midt på gulvet. Og inne i ringen står de to slåsskjempene, hver med sin kniv. Scenen er satt.

Tredje strofe har mer malerisk miljøskildring, kan man nesten kalle det. Det blir skildret hvordan tyrilyset – eller faklene – sender røyk opp mot taket, der den legger seg i tykke lav. Innforståtte kan fornemme både lukt og lyd, og den intense, uhyggelige stemningen.

Fjerde strofe fortsetter å bygge opp spenningen. Nå er det kvinnene som forsøker å stoppe dem, uten hell.

Siste linje i den den fjerde strofen innleder også den femte, der spillemannen, eller kjellermannen, eller kjøkemesteren, går ned i kjelleren for å tappe øl. Her er det et sceneskift i diktet, og uhyggen skifter karakter. Scenen med slosskjempene i ringen blir forlatt, vi får aldri høre så mye om hva som egentlig skjer der, hvordan slagsmålet går til. Viktigere er det som skjer i kjelleren.

Der sitter nemlig Fanden selv, og stemmer fela. Først, i strofe 6, får vi bare et lite varsel om hvem det er, i og med at han holder fela feil vei. Det blålige skinnet er miljøskildringen, her. Det skal underbygge den uhyggelige stemningen. Jeg vil også si at de fem første strofene er ganske intense, det er et veldig driv i rytmen og selve diktet, men i handlingen er det ikke så mye som skjer. Det er bare stemningen som bygger seg opp og opp, varsler om noe uhyggelig som skal skje, slåsskjempene i midten av ringen, men kampen kommer aldri i gang. Det gjør den- kanskje – i det Fanden begynner å spille. Så man kan, kanskje, si at stemningsoppbygningen og skildringene i starten av diktet er når Fanden stemmer fela. Så begynner han å spille, og først da er Helvetet løs.

Det vet vi riktignok ikke, for slåsskampen over blir aldri beskrevet, det er bare felespillet til Fanden. Det ser vi gjennom øynene til Kjøkemesteren, vi blir liksom med ham ned i kjelleren, og ser og hører alt gjennom ham. Det er et spill som duger, den lyder som vred manns ord, som stålsatt øks, som neve i bord, alt sammen aggressivt og sint, hissig. Dette er Fanitullen, Fandens trall, og mens han spiller blir en av slosskjempene over drept. Strofe 7 slutter med det, rungende mannefall. Denne strofen går over stokk og stein, som det må, når Fanden spiller fele.

I strofe 8 går det kaldt nedover ryggen på Kjøkemesteren som har hørt slåtten, trallen, han skjønner jo ikke ennå hva det betyr.Hva som har skjedd. Det bør også gå kalt nedover ryggen på oss, oppmerksomme lesere. Han spør hvor felespilleren har lært slåtten, men får ikke noe svar på det. Det ville avsløre hvem han er, og hva slåtten er. Så felespilleren – Fanden – sier bare at Kjøkemesteren skal huske den. Det samme sier han til oss, leserne. Det er sagnet som blir overlevert, når Fanitullen spilles, er det Fandens trall. Da er menneskeliv i fare.

I niende strofe kommer sjokket at det er Fanden selv som har spilt. Kjøkemesteren har kanskje anet det, men ikke helt forstått det i all sin uhygge. Det er Fanden, Styggen selv, den onde. Han kommer aldri i gode hensikter. Han vil ha liv. Kjøkemesteren har – som vi lesere – helt glemt hva som skjer i etasjen over, og løper opp. Der ser han drapet ha skjedd, den falne mannekropp løftes opp. Tankene går kanskje litt til Goethes Der Erlkönig, der det er alvekongen som krever liv, og der effekten er litt av det samme. Det er for sent, livet er krevd. Ellers er de to selvfølgelig helt forskjellige dikt, med helt forskjellige poeng.

Strofe 10 summerer opp, og henter tilbake det det begynte med i strofe 1. Her blir også tittelen brukt, Fanitullen, og med sagnets måte å gjøre det på blir det sagt at det gjelder også i dag. Dølene spiller fremdeles denne trallen. Men, blir det advart, om det blir spilt under øldrikk og fest, så vil Fanden kanskje komme igjen og kreve liv.

Dette var mer en liten analyse av Fanitullen som fortelling. Det er imidlertid et dikt, en lyrisk tekst, med rim og rytme som viktige virkemidler. Her er det nibelungestrofen som blir brukt. I originalen er det 4 linjer med 6 takter i hver, og parrim. Her i Fanitullen er som så ofte ellers på norsk strofen delt inn i 8 linjer med 3 takter i hver, altså hver av de fire linjene er delt i to. Kanskje kjente noen av Moes samtidige Nibelungesangen så godt at de husker hvordan hevntørst og hat rir dette eposet, og med Fanitullen viser han at det middelalderske hatet og hevntørsten har overlevd opp mot samtiden, og er med på å forklare hvordan slåtten ble til? Kanskje er dette å strekke det langt? I hvert fall er den hissige rytmen i diktet gjenspeilet i handlingen, og i slåtten diktet er laget til. Den raske takten minner kanskje også om hjertebanken vi får når vi er redde. Mye av det jeg her har skrevet, har jeg fra Ivar Havnevik, Dikt i Norge, på sidene 224 og 225.

Litt om Jørgen Moe

Jørgen Moe er mest kjent som den store eventyrinnsamleren i Norge. Mange kjenner paret Asbjørnsen & Moe bedre enn de kjenner fornavnet til dem begge. Jørgen Moe gjorde imidlertid mer enn bare å samle inn folkeeventyr. Han virket som prest, og senere som biskop, og skrev altså dikt og andre typer tekster. Fanitullen er ganske uvanlig til ham å være, litt spesielt at en sterkt troende prest skal skrive en tekst basert på folketro og sagn.

Moe kom fra ganske fornem slekt, og vokste opp på Øvre Mo gård, i Hole, på Ringerike. Faren var Engebret Olsen, gift Mo, bondearistokrat og stortingsrepresentant fra Buskerud. Jørgen Moe studerte først jus, så teologi, før han fra midten av 1830-årene begynte å interessere seg for den gamle bondekulturen og folkeminnevitenskap. Inspirasjonen var fra Brødrene Grimm, og innsamlingen var seriøs og vitenskaplig nok. Arbeidet fortsatte utover 1840-tallet, og den endelige versjonen av norske folkeeventyr kom i 1851, med forord av Jørgen Moe. Han hadde da samlet ikke bare folkeeventyr, men også folkeviser.

Ved siden av hadde han diktet litt selv, og det er dette som resulterte i samlingen Digte, fra 1849, der Fanitullen er hentet fra. Motivet til Fanitullen kunne han utmerket samlet inn i løpet av reisene sine.

Først fra litt utpå 1850-tallet ordinerte han seg til prest, og begynte prestegjerningen. Da endret også diktningen hans seg, og fikk en mer religiøs karakter.

I det hele tatt levde Jørgen Moe et rikt og variert liv. Det er et ganske ulikt bilde som gis av ham, når man leser ulike steder, med ungdomsforelskelse og kjærlighetssorg, og med tydelige spor etter seg i mange ulike deler av livet, og på mange ulike felt. Han må sannelig ha vært en begavet mann.

Bryllupet på Larsgård – Litt om sagnet og historien diktet bygger på

Det er kanskje litt drøyt å kalle dette et sagn, sagndelen er Fanden på øltønna og opphavet til slåtten. Hva som hendte under bryllupet og etterpå, har selv blandet seg inn i sagnet, og på en måte blitt et eget sagn. Også denne historien finnes i forskjellige versjoner. Felles er at det er to slosskjemper under et bryllup, og at disse kommer i kamp. Det ender med dødsfall, selv om detaljene her er litt uklare om det var mord, eller hva det var. Den ene ble i hvert fall dømt for drap, og måtte leve som rømling i mange år. Dette er referert til i samtidige rettsdokumenter, så dette kan vi være rimelig sikre på.

Årstall, sted og navn på slåsskjempene er kjent. Det er 1724, på Larsgård i Hovet, i Hol, øst for Hallingskarvet. Den ene som sloss er Arne – eller Aadne – Knutson Sindrol, soldat i kompani Hallingdal. Den andre er Levor Person Haga, sønn av en rik bonde (Knut Levordsen på Nedre Sønderol) og dattersønn av lennsmannen (Pål Eivindsen Nedremyr). Det skal være Arne, eller Aadne (det er to versjoner av samme navn), som trekker opp og provoserer, og det er også han som ender opp med å dø. Levor blir dømt for drapet, og må leve som rømling. Samtidig som han må det, blir kona hans (Sissel Olsdotter) gravid, og de får sønnen Knut (oppkalt etter Levors far) i 1725. De får datteren Birgit (oppkalt etter besemora, Levors mor) i 1731.

Alt dette er fakta. Det er altså blandet inn med sagnet og folkelig overtro, at det var en uhyggelig stemning ved bryllupet, at gjestene fryktet det skulle skje en fæl forbrytelse, og at kjellermannen – i diktet til Moe kalt spillemanen – fryktet dette mer enn noen av de andre. Han kom fra Hølgjigarden oppe ved Strandavannet. Alt dette har jeg fra Fange-Liv og Fanitullen, boka til Trond Anderson og Kåre Olav Solhjell. Der står det også at han var kristen, «han bad til Vårherre når det kneip», og da han så Styggen på øltønna i kjelleren og sprang vettskremt opp igjen, da visste folk at ulykken var uunngåelig. Fanden kom for å hente noen. Kjellermannen ønsket – slik det står her – at ugjerningen skulle finne langt unna gården, og det falt de alle på kne for å be om.

I boka til Anderson og Solhjell står det i detalj hva som videre skjer, langt mer utfyllende enn i andre kilder på nettet, men det er selvsagt ingen som kan vite noe sikkert om et slagsmål for snart 300 år siden. Det er Arne og Levord som er opphavet til uhyggen, de hadde vært i tåttene på hverandre lenge, og ingen vet lenger hvorfor. Det spekuleres i at det gjaldt kvinner. Og «det sies» at det var Arne som var den mest aktive, han eglet seg innpå (dette kan det være vitner på i rettsdokumentene), og diktet til og med nidvise om Levord. Arne var også den som viste kniven. Levor hadde også kniv, men virket ikke å være så interessert i å bruke den. Han satte i stedet hjemover, mens Arne fulgte etter. Det var her de kom til kamp med kniv, Arne skar Levord over fingrene, Levord skar Arne fra øret og nedover strupen, slik at Arne døde. Levord stakk så over elven, og sørover mot Dagali. Det skal finnes en minnestein på stedet til minne om denne hendelsen.

Anderson og Solhjell skriver så hva som skjedde på tinget, i retten. Levord var ikke til stede, og protokollen fra underretten er tapt, så det samme er flere av detaljene av hva som ble sagt. Vi vet at knivene og en oksepeis (oksepisk) ble lagt frem som bevis. Den var tvinnet sammen av tre oksepisker, og jernbeslått i begge endene. Anders Jorstad var sorenskriver, og loven (Christian den femtes lov) var klar: den som dreper en annen, og det ikke skjer av våde (uhell) eller nødverge, må bøte liv for liv. Lensmann Knut Sønderol – Levords far – prøvde så godt han kunne å få det til at sønnen hadde handlet i nødverge, men loven var klar her også: det er ikke nødverge når to som har vært i slagsmål, blir atskilt, og den som var overveldet enten med trussel eller skjellsord gjør at de kommer i slagsmål igjen, og så dreper sin motpart.

Dødsdommen ble bekreftet av lagmannen i juni 1726, og senere av overhoffretten samme år. Den ble imidlertid aldri fullbyrdet, og det kan se ut som Levord kunne ferdes nokså fritt omkring oppe i de nordlige bygdene. Alt dette har jeg direkte fra boken til Anderson og Solhjell, de har gjort arbeidet, ikke jeg.

Boken fortsetter med Liv Engebrettsdotter på Vats, senere kalt Fange-Liv. Hun blir gravid med Levords barn, og føder barnet døfødt i dølgsmål (skjult). Det er straffbart, på linje med barnemord. Vats tilhørte Hol sokn, den gang, og det er lensmann Pål Nedremyr, Levords far, som dømmer henne. Det er litt av et familiedrama. Barnet Liv blir dømt for å ha drept er Pål Nedremyrs oldebarn. Sporene etter Levord slutter i 1739, han finnes ikke i skrifter og heller ikke i muntlig tradisjon. Frem til da levde han som det ser ut ganske fri, tross i at han var dødsdømt. Også Liv Engebrettsdotter rømte fra sin fangenskap. Lensmannen selv, Pål Nedremyr, ble i 1731 stilt for retten sammen med bøndene som skulle holde vakt, for å ha forsømt sin tjenesteplikt. Liv Engebrettsdotter ble funnet og arrestert på nytt, og Pål Nedremyr døde året etter. Også her er det mange flere saftige detaljer, som at Nedremyr utlyste på kirkebakken gevinst om den ene gården og den ene datteren, til den som kunne finne Liv Engebrettsdotter tilbake, nesten som i eventyret. Slik kom – kanskje – bryllupet mellom Ivar Nerol og Pål Nedremyrs datter, Halldis, i stand. Alt i følge Anderson og Solhjell, som skal ha studert saken, og lest i rettsdokumentene.

Liv Engebrettsdotter, ble til slutt halshogd, og hodet satt på en stake. Liv måtte bøtes for liv, og etter loven hadde hun drept sitt barn, når hun hadde født det i dølgsmål, i skjul. Saken og anken var oppe i overhoffretten i Akershus, og i høyesterett i Köbenhavn (22. juli, 1733). Alt gikk rett og riktig for seg etter loven, etter den tidens rettssikkerhet. Retten så ingen formildende omstendighet. Med tiden kunne hun hatt håp om å få benåding av kongen, at kongen lot nåde gå for rett, men den gang, i 1733, skjedde ikke det. Straffen ble fullbyrdet på Verpebakken, på Ål, og hun var gravlagt i uvigslet jord på den gamle husmannsplassen Sevatvangen. Graven er fremdeles synlig, og registrert av Universitetets Oldsaksamling som «gravplass, nyare tid».

Det var et begivenhetsrikt bryllup på Larsgård i Hovet, den gang i 1724. Det var virkelig hine hårde dage.

Litt om musikkstykket Fanitullen

Her er jeg også litt overflatisk i kunnskapen. Jeg kjenner selvfølgelig Fanitullen, og har hørt den mange ganger, men jeg er ikke godt kjent med de forskjellige versjonene av den, og heller ikke godt inne i folkemusikk. Så jeg videreformidler det jeg har lest, og funnet frem til.

En slått er et musikkstykke for Hardingfele, eller vanlig fele, og begrepet har å gjøre med at musikkstykket ble slått på fela, slik man slår på en munnharpe, harpe eller langeleik. Dette har jeg fra Wikipedia. Fanitullen kan godt regnes som vår mest kjente slått, selv de som tror de ikke liker folkemusikk, kan godt like den, og kjenne igjen stykket når det blir spilt. Det er ganske karakteristisk. Nå i våre dager er det alltid kort vei unna på YouTube.

At Fanden eller Djevelen liker musikk og kan bruke musikk og dans til å besette sine ofre, det er et kjent motiv i mye av verdenslitteraturen, kunsten og i folkloren. Musikk river folk med, og kan få dem til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. Noen spiller også så vilt og begavet at man kan tro mørke makter eller overjordiske krefter har en finger med i spillet. Når man kjenner dette, er det godt mulig å tenke at Fanden selv har laget slåtten Fanitullen, og at han er i fiolinisten – eller spillemannen – som spiller den. En god fremføring skal være litt fandenivoldsk, for å si det slik. Man skal løsne alle bånd, la det stå til.

Det finnes flere varianter av slåtten. Dette kjenner ikke jeg godt til, leser bare at den mest kjente skal være Lars Fykeruds omdanning av en slått etter Myllargutten fra slutten av 1800-tallet, og at formen som blir brukt i dag stammer fra Odd Bakkerud. Her er det bare å lese selv, på flere gode kilder på nettet, om akkurat dette, kanskje helst lenken til Hole historielag. Der står det kort og greit.

Kilder

Nasjonalbiblioteket: Fangeliv og Fanitullen, av Trond Andersson og Kåre Olav Solhjell.

Riksarkivet: Skjebnene om sagnet bak Fanitullen

Hole historielag: Fanitullen – Fandens trall

Andre dikt med bryllup og drap er Welhavens Asgaardsreien, også det basert på en historisk hendelse, blandet med sagnstoff. Dette drapet skjedde i Valdres i desember 1823, og sagnstoffet er hentet fra Norrøn mytologi. Et annet dikt som bruker Nibelungenstrofen er Digets Aand, også av Welhaven, men det diktet handler tross sin identiske strofeform om noe ganske annet.

 

Asgaardsreien, av Johan S. Welhaven

Asgaardsreien, eller Åsgårdsreien, som vi i dag vil skrive det, er et dikt av Johan Sebastian Welhaven. Det er basert på en drapssak fra et bryllup i Valdres, i 1823, og det henter inn sagnstoff fra norrøn mytologi og gammel norsk, folketro. Diktet stod første gang offentliggjort i samlingen Nyere Digte, fra 1845. Omsider har dette diktet fått en helt grei post, med en grundig redegjørelse for bakgrunnen for diktet, og en grundig gjennomgang av innholdet i det.

Om Welhaven og diktsamlingen Nyere Digte

Johan S. Welhaven var av tysk avstamning. Farfaren utvandret til Bergen, og jobbet der som klokker i Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Til langt opp på 1800-tallet fortsatte de å ha messer der på tysk. Faren arbeidet som prest ved St. Jørgens hospital for spedalske. Johan Sebastian Welhaven var altså tredje generasjon innvandrer. Familien var såpass velstående, at faren kunne finansiere skolegang og studier for alle sine tre sønner. Da faren døde, ble det imidlertid trangt, og Johan Sebastian måtte leve noen år i reell fattigdom og nød, i tiden i Oslo. Han var av finere slekt, av middelklassen, kan man si, veldig tilhørende borgerskapet, i gruppen litt laverestående embetsmenn. Men man kan aldri si om ham, at han kom lett til ting.

Kanskje kan bakgrunnen til Welhaven være med på å forklare hvorfor han havnet på den såkalte europeiske siden i kulturdebatten som raste på 1830-tallet? Wergeland og hans krets, tilhørte det norske, det som skulle vinne frem. Wergelands slekt var også norsk generasjoner bakover i tid.

Da Welhaven gav ut samlingen Nyere Digte i 1844, var han universitetslektor i filosofi ved universitetet i Oslo. Kulturfeiden med Henrik Wergeland var for det meste over, den foregikk på 1830-tallet, og gikk bittert for seg. Welhaven hadde skrevet og utgitt det sterkt anti-norske Norges Dæmring i 1834, der han virkelig kritiserer norsk kultur og norsk åndsliv. For dette havnet han i problemer, Disse problemene fulgte ham hele livet, og henger ennå ved ham i dag. Det er Wergeland som er den gode nordmann, Welhaven er utlendingen, han som ser ned på Norge.

Samlingen Nyere digte består av 3 deler. Den første er lyriske dikt, 42 dikt i tradisjonell forstand, den andre er leilighetsdikt, dikt skrevet og trykket for spesielle anledninger. Den tredje er lengre dikt med tema og historier fra norsk sagntradisjon. De er så norske som de kan få blitt, både i form og i innhold. Titlene er En vise om Hellig Olaf, Jutulsberget, Om Ridder Audun til Aarhuus, Nøkken i Kvernen, Eivind Bolt, Det omvendte Bæger, Den sunkne Stad, I Nærødalen, Paa Skibshøien og Det fredete Tre, for å nevne noen. Resten er Tomme Kæmpehøie, Buesnoren, Kyst-billede, og så dette, Asgaardsreien.

Asgaardsreien

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Thor, den stærke, med løftet Hammer,
staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget;
han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer
belyse det natlige Tog ved Slaget.
Da klinge Lurer, da er der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi,
da hyler Sværmen og Folket lytter
med stigende Angst i de dirrende Hytter.

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og farer den larmende Bygd forbi –
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!

Naar Øllet virker i Bjælkestuen
og vækker de hedenske Juleskikke,
og Ilden kaster sit Skin fra Gruen
paa svingede Knive og vilde Blikke,
da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt;
da høres de natlige Skarers Ridt,
da knager Væggen, da dandser Kruset;
thi Asgaardsreien slaaer Kreds om Huset.

Der holdtes et Bryllup paa Øvre-Flage
tre hellige Juledage til Ende.
Blandt Terner fandtes ei Brudens Mage,
og Brudgommens ei mellem Ungersvende.
Der stod en Glands i den bonede Hal
af dækkede Borde og dyrt Metal,
der fandtes en Skat, som er kommet for Orde,
af Kobber paa Væg og af Sølv paa Borde.

Og lystigt durede Trommer og Giger,
og Brudgommen traadte sin Dands
mandhaftigt; han førte sin Brud mellem Svende og Piger –
da gik vel Hallingen let og kraftigt!
Til Dandserens vældige Kast og Hop
fløi Ternen om som en surrende Top;
da strømmede Larmen og Spillet sammen,
da drønede Hallen af Liv og Gammen.

Den tredie Kveld, da Øllet var drukket
gjennem al den Helg af Gamle og Unge,
da var vel Tørsten i Laget slukket,
men Karlene vare drukne og tunge.
Vor Brud havde atter sin Krone paa;
thi nu skulde Skaalen om Bordet gaae.
Og nu tog Kjøgemesteren Ordet
og krævede Stilhed med Slag i Bordet.

Da styrtede ind i det bænkede Gilde
de vidt berygtede Seims-Bersærker;
Øinene rullede mørke og vilde,
paa Panderne havde de Slagsmaalsmærker.
De gjorde et Sprang over Hallens Gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nys var forskudt af Bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

De døsige Gjæster foer op med Bæven
og havde kun liden Hu til at stride.
Hver ravende Mand, der knyttede Næven,
blev grebet i Bringen og kastet til Side.
Brudgommen satte sit Bæger ned,
steeg op paa Bænken og bad om Fred.
Men Brødrene reve alt Kniv af Bælte;
det var just Brudgommens Liv, det gjældte.

Da stimlede Kvinderne sammen i Klynge
og danned’ en Vagt om den haardt Betrængte;
bag Borde og Bænke, der laae i en Dynge,
de stode ved Høisædet indestængte.
Den ældste Kvinde i deres Flok
blottede nu sin graanede Lok,
og gav saa Brudgommen Sønnenavnet,
og tog ham paa Skjødet og holdt ham favnet.

Men Brødrene endsed’ ei Kvindemildhed,
de stormede frem over Borde og Bænke
og splittede Kvindernes Flok med Vildhed –
da var der ei længer paa Fred at tænke.
De greb’ deres Offer og slæbte ham hen
til Hallens Dør og ud gjennem den.
Da blev der en rasende Kamp i Gaarden,
og Gjæsterne fulgte i vild Uorden.

De styrtede ud med Blus og med Brande;
thi over Egnen rugede Mørket.
Da saae de Brudgommen opreist stande;
nu var han af Vinterens Luftning styrket.
Han brugte sin Kniv til Snit og til Stød –
saa gav han igjen hvad de Andre bød.
De Trende danned’ et rædsomt Knippe,
og Ingen af dem vilde Taget slippe.

Da tumlede Grim med Eet overende,
og Blodet strømmed ham bredt af Brystet.
Des haardere brødes de andre Tvende
og holdt hinanden i Rygtag krystet.
Tilsidst blev Brudgommen sat mod Jord,
og Kniven alt mod hans Strube foer.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjælved og bæved som Aspeløvet.

Thi gjennem Luften i Mulmet sused
et huiende Tog paa fnysende Heste;
det foer over Skoven mod Brudehuset,
og vilde det blodige Gilde gjæste.
Da klang der Lurer, da blev der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi.
Nu var det nær – det kom over Heien –
der hørtes et Skrig: Det er Asgaardsreien!

Da blev der et Veir mellem Jord og Himmel,
der kastede Rædsel i alle Barme;
det hvirvled afsted i voxende Stimmel,
det slog med Vinger, det greb med Arme.
Da var det Ulv blev draget i Haar,
og slynget i Luften og ført af Gaard,
ja ført over Skov, over Fjeldetinde –
han spurgtes ei meer, han var ei at finde.

Da Larmen stilned om Rædselsstedet,
laae Grim af Dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen blev over Sneen ledet,
og sattes paa Hynden i Gjæsterummet.
Hans Hoved vakled, hans Blodstrøm flød,
han svæved en Tid mellem Liv og Død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om Vaaren havde han Alt forvundet.

Nu sidder han bøiet og høit bedaget,
og kan sin Æt omkring Arnen samle,
nu sidder han ofte med Sagn i Laget
og korter Tiden for Unge og Gamle.
Saa var det seneste Julekveld,
da Ungdommen raabte: «Fortæl, fortæl!»
Da flammed hans Blik, da saae han tilbage,
da maned han frem sine Bryllupsdage.

En grundig gjennomgang av språk, form og innhold

Det er et langt dikt, så det er mye å forklare. Jeg teller 17 strofer. Det er et dikt som forteller en historie, basert på en konkret drapssak mot en bonde i Valdres. Drapet ble utført i 1823, men saken er fremstilt av protokollsekretær Jacob Rieck i Den Norske Rigstidende 1825, nr. 33, og med høyesterettsdom i nr 35. I diktet er imidlertid hendelsen lagt til Voss. Det henter også sagnstoff det er redegjort for i Andreas Faye, Norske Sagn, også fra 1833. Disse opplysningene har jeg fra Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, redigert og skrevet av J. B Halvorsen og Halvdan Koht, og på grunnlag av Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, av J. E. Kraft og Chr. Lange.

Bakgrunn

Her følger jeg Idar Handagard, og hvordan han legger frem bakgrunnsstoffet for diktet i sin bok om Welhaven fra 1926 (se kildeliste). Som ham tar jeg først for meg bryllupet, så sagnstoffet.

Bryllupet i Valdres

Det er nå snart 200 år siden drapssaken mot Ole Erichsen Dahle. Det var et arveoppgjør som fremprovoserte drapet. Tollef Tidemandsen Refling var gift med en stedatter til bonden Erich Tronsen Kjørstad, og mente seg derfor berettiget til arven hans. I juli 1823 overdrog imidlertid denne bonden gården sin til nevnte Erichsn Dahle. Rettsreferatene taler godt om Erichsen Dahle, selveste presten gir ham det beste vitnesbyrd for edruelighet, arbeidssomhet og sedelighet, mens Tollef Tidemandsen Refling og broren Knud får dårligere skussmål. De kalles Refling-brødrene, kjent for å være voldsomme, hevngjerrige og en skrekk for bygden, «i følge mange vitner».

Bryllupet følger tre dager etter at Tollef har mottatt rettslig klage på å ha fornærmet bonde Erich Tronsen på Kjørstad. Det er Ole Erichsen Dahles bror, Tidenman Erichsen, som holder det med piken Guri Knudsdatter. Refling-brødrene Tollef og Knud var ikke invitert, det var imidlertid en tredje bror, Haldor Refling, kjent for ikke å være så voldsom av seg. Erich Tronsen Kjørstad og Ole Erichsen Dahle var der også.

De to uvelkomne Refling-brødrene tar seg imidlertid til bryllupet utpå kvelden, sånn i 7-8 tiden, etter å ha tatt seg noen drammer, sies det. De skal også ha snakket seg i mellom om drap, i en samtale med de på nabogården, og de skal også ha snakket om en kniv den ene stod og skar med, som et godt egnet drapsvåpen. Da kommer, blir naturligvis Erich Tronsen Kjørstad ganske redd for sitt liv, og blir da også angrepet, men det av den tredje broren, Haldor, som er gjest i bryllupet.

Det er kjøgemesteren som får Tronsen Kjørstad i sikkerhet, nede i kjelleren. Kjøgemesteren, eller kjøkkenmesteren, opptrer også som spillemannen i Fanitullen, der det også er et bryllup i bygde-Norge som frembringer en drapssak. Den slags stoff var populært å skrive dikt om i denne perioden.

Mens bonde Tronsen Kjørstad er i sikkerhet, går brudgommen Tidemand Erichsen i møte med Tollef Refling, og ber ham holde seg i ro. Mot løfte om bare å danse og ikke lage bråk, får Tollef lov til å være i bryllupet, og han danset også en del, blir det skrevet. Men han yppet til bråk, og slengte med kjeften mot Ole Erichsen Dahle, og kalte ham både «tyv» (Daletyven har sneget sig ind på gode Gaarde) og «Fanden» (Fanden er kommen i vestbygden). Ole Erichsen Dahle svarte ikke noe på disse fornærmelsene, men holdt seg i ro borte hos sin mor. Flere av gjestene forsøkte å roe ned Tollef Refling, brudgommen lyste tre ganger fred over sitt hjem og sitt bryllup, men Tollef svarte at han var en ubunden hund, og nå måtte kastes ut med makt. Ingen ord nyttet, og brudgommen hadde ikke krefter til å kaste Tollef ut, denne var kjent som en kraftkar.

Til slutt går Tollef og hans brødre til angrep på Ole Erichsen Dahle. De trekker ham etter håret ut på gulvet, og gir seg til å denge løs på ham. Ingen av gjestene kommer Ericsen Dahle tilstrekkelig til hjelp, de er for gamle eller for unge, eller redde for å bli blandet opp i noe med de beryktede Refling-brødrene.

Så avsluttes slagsmålet med at Halldor faller blodig og snart død ned på gulvet. Tollef har også fått et stygt kutt, og dør neste dag. Kun tredjemann Knud overlever, og gir seg til å denge løs på Ole Erichsen igjen, og beskylde ham for ugjerningene. Kniven til Ole Erichsen blir funnet på gulvet, men der i bryllupet vil ikke Ole Erichsen vedgå at han er gjerningsmannen. Han benekter det heller ikke.

Straks etter bryllupet ble det innledet forhør og drapssak. Ole Erichsen Dahle innrømmer der forholdene, og sier han tok med seg kniven sin i frykt for Refling-karene. Han sier at han ikke ønsket å drepe noen, men at det liggende på gulvet og delvis i mørket var vanskelig å se hvor han stakk. Først ble han dømt for drapene, med begrunnelse av at nødvergeretten var overtrådt, men i ankesaken (det er amtet, ikke han selv som anker) vinner han frem, og blir bare dømt til å betale saksomkostninger. De dreptes arvinger og etterlatte anker imidlertid denne dommen til høyesterett, men vinner ikke frem

Myten og sagnene

Idar Handagard skriver at ordet Asgaardreien er en fordansking av et nynorskt navn, oskureidei, om et stort følge av aander som undertiden er ute og rider (Handagard, s. 86). Videre skriver Handagard at P. A. Munch mente ordet kunne tydes som gammelnorsk (norrønt) Åsgarðreið, falne helter som sammen med valyriene rir til æsenes bolig. Ivar Aasen mener imidlertid at denne forklaringen ikke passer med bygdemaals-formene oskureid, osko-reid, som heller kunne været et annet gammelt ord, nemlig ásguða-reið, et ridende følge av guder, eller æser. Marius Hægstad, en annen, og mer ukjent gigant i norsk språkhistorie (han var en av tre i nemden som vedtok den første språkreformen på 1900-tallet, 1901-reformen, og opphavet til navnet Hægstad-normalen, en modifisert utgave av Aasen-målet), mente dialektformene osko-reid og osku-reid kunne være ásgoð-reið eller ásguð-reid, et ridende ásgudfølge. Her har han støtte i et norrønt ord, goðreið, som vil si (ridende)gudefølge. Ordet er brukt i vers fra slutten av det tiende århundret. Idar Handagaard siterer dette verset, fra skalden Viga-Glum, og oversatt av Finnur Jonson) på side 87 i boken sin.

Jeg saa en stor goðreið paa tunet. Der vil blive sværd-brag. De graa spyd er komne for at hilse paa hverandre. Kampens ásynjur (det er: valyrjene) øste blod over de stridstrætte mænds skare. Høgene glæder sig.

Jeg tar også med verset i sin norrøne original:

Menstiklir sá mikla,
mun sverða brak verða,
komin es grára geira,
goðreið of trǫð, kveðja
þars ásynjur jósu
eggmóts of fǫr seggja
(valir fagna þvi) vegna
vigmoðar framm blóði.

Gudefølget i verset er ásynjur, gudinner, og det er lett å se at de er kamplystne. Dette passer til hedenskapet, og den norrøne mytologien, men før kristendommen er det ennå ikke snakk om onde ånder. Med kristendommen blir de gamle gudene og åndene fordrevet, det var ingen plass til dem, og de blandes i folketroen med onde vetter, tusser og troll.

Ideen om et følge av overjordiske som rir i følge gjennom luften finnes allerede i det gamle Håvamål. Der er det btukt uttrykket túnriður, om troll som på denne måten gjester tun og gård. I Hárbarðsljóð, et av diktene i den eldre Edda, nevnes myrkriður og i Helgakviða kveldriður. Det går an å kjenne igjen ordene «mørk» og «kveld» der, så det blir «mørkeritt» og «kveldsritt», et følge som kommer i mørket og om nettene. I Helgakviða er rittet et varsel om Helges død.

Ivar Aasen vil bruke navnet Gandferd på oskureidi, og forbinde det med norrøne gandreið. Gand betyr trolldom, og er også den kjeppen heksene brukte til triksene sine og til å ri på. I Njåls saga, eller Njála, er det beskrevet et slikt ritt. Det er Hildeglum Runolvson som ser den, i kapittel 125. I denne sagaen varsler den store hendelser. Varselet slår til da Njål og hans sønner blir brent inne. Dette er en islendigesaga, og vi ser at deres ord gandferd er nært beslektet med vårt oskureid, eller Åsgårdsrei.

Det er også en rekke med senere tekster og sagnstoff der ideen om et ridende følge av guder og ånder er brukt på varierende måter. Det blir knyttet navn til dem, Gudrun Gjukesdatter, hun som spiller en av hovedrollene i mytene og kvadene om Sigurd Fåvnsbane og valkyrjen Brynhild. I følge sagnet blir Gudrun fra seg av sorg da Brynhild sørger for Sigurds død, og hun blir siden flakkende hvileløst omkring, hard og hevngjerrig. Hvor hun kom, voldte hun ulykker. Dette har jeg direkte fra Handagard.

Handagard går så videre til å nevne flere navn, i flere kvad, og ulike tradisjoner i ulike områder av Norge. Navnet Gudrun, og historien hennes, går igjen. Opphavet er fra Færøyene, Sjurðkvædi, og Island. I den islandske sagaen, som hos Handagard ikke er navngitt, er det slik at Gudrun viser seg i drømmer som varsler ond. Hun rir på en hest nord fra dødsriket, og til hesten er det bundet en mann (Handagard, s. 91). Den norske vise om «Sigurd svein» har bare bruddstykker med av denne historien. Moralen der er at Gudrun og hennes følge ikke er noe å ri med, selv om man der får være den fremste og viktigste, som Sigurd ville blitt. Da heller være den minste i himmerik, kristendommen har inntatt Norge.

Sagnene om Åsgårdsreien levde særlig godt i Telemark og Setesdal, men også i Valdres og Hallingdal, nord i Gudbrandsdalen og i Sogn og Hardanger. Altså i det tradisjonelle bygdenorge. Fra Telemark fortelles det at åndene ikke er gode nok til å komme til Himmelen, ikke dårlige nok for Helvete, så de er på evig ferd i ingenting. Det passer godt med at ånderne er hedenske guder og helter, altså ikke gode kristne, men heller ikke dårlige mennesker. Med i følget er også andre, ikke bare heltene.

Det er mulig rittet skjer om dagen, men som oftest er det om natten, i mørket, og den vanligste natten er torsdags-natt. Som en legmannshobbyobservasjon kan det ha sammenheng med at det er Tors dag, tordenguden, og at ordet reið foruten ridende følge og vogn betyr tor-dyn, lyden av ferdsel. Det var Tor som var ute og red med vognen sin som forårsaket lyn og torden, i gammel folketro. Men om det er dette som har gjort at torsdagen er den vanligste dagen for Åsgårdsreien, skal ikke jeg uttale meg. Aller vanligst er det i julen, hvorav vi har navnene jolereid og joleskreid. I forlengelsen av dette har vi også tradisjonen med å gå julebukk.

Det er virkelig å anbefale slik Handagard skriver fra side 93 i boken sin. Den er fra 1926, sikkert lite lest nå om dagen, men oppsummerer flott hvordan sagnene om oskureidi, eller Åsårdsreien, blander sammen gude- og heltesagn, naturmyter, troll, forestillingene om livet etter døden, og hvordan denne gamle overtroen støter mot den nye kristendommen. Folkefantasien beholdt den gamle redselen, det var en konkret fare at oskureien kunne fare forbi, larmende og støyende. Visste man ikke å beskytte seg, ville man bli fanget, og tvunget med på ferden sammen med de andre åndene. Karakteristisk var det kristentroen som kunne beskytte, å si Jesu’ navn eller vise korset på et vis, ikke være redd, stole på Frelseren. Dette trass i at oskureien ikke er en del av kristen tradisjon, og at det er et brudd mot første bud å tro på den, du skal ikke ha andre guder enn meg. Om du ikke selv ble fanget av oskureien, så varslet det slagsmål, dødsfall og ulykker. Det var sikkert.

Welhaven kjente antagelig disse sagnene og fortellingene ganske godt. En skriftlig redegjørelse har han i Andreas Faye, Norske Sagn, fra 1833, og annet opplag i 1844. Disse er tilgjengelige på nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften gjør dem vanskeligere å lese for oss som ikke har trening i den. Det er også godt mulig at Welhaven har fått mange muntlige opplysninger fra sin venn, P. A. Munch. Norsk sagnstoff og folklore var viktig i tiden, så Welhaven har nok kunnet ha hatt rikelig med opplysninger fra andre steder også. Det er fort å se at Welhaven har inngående kjennskap til stoffet, og har fått alle detaljer riktig.

Språk og ordforklaringer

Åsgard er på æsenes borg, stedet der gudene bodde i norrøn mytologi. En rei eller ei rei er et ridende følge, avledet av norrøn reið, ridning, ritt. Asgaardsreien blir da på en måte «det ridende følget til Åsgard», men i folketroen er det mer konkret enn som så. Oskorei eller Åsgårdsrei er et ridende følge av avdødes ånder, ofte ved juletider. Det er en variant av et slikt ridende følge av ånder eller guder tittelen sikter til. Men se også hva jeg skriver under Bakgrunn, Myten og sagnene.

[1] Vang er en gressvoll eller gresslette ved seter, kirke og lignende. Hei er en nokså høytliggende, skogløs, gress- eller lyngkledt område i naturen. Mulm er mørke. Veir, eller vejr, er vær, men kanskje litt mer i betydningen «vind» og «luft» enn vanlig.

Øvre-Flage er gardsnavn ved Voss. Welhaven har altså flyttet bryllupet geografisk. Ungersvend, eller ungersvenn, er en ung, ugift mann. I dag sier vi ungkar.

En gige er et strengeinstrument fra Middelalderen. Nynorsk ordbok har ordet stavet gigje, dansk er gige, svensk giga og tysk Geige. Instrumentet har to eller tre strenger, og spilles på som en fiolin.

Selvanden er dansk, og betyr selv + annen, altså seg selv i sammen med en annen.

Bringen er brystet.

Skjød er fang. Når hun tar ham i skjødet og holder ham favnet, tar hun ham i fanget og omfavner ham, altså holder rundt ham. Dette er også hva det står i rettsreferatene at moren gjorde.

[12] Brande er branner, her faklene de tok med seg ut (Bluss og Brande ≈ fakler og ild). Egn er strøk, distrikt, etter norrøn eign, «eiendom». Stande er stå, så opreist stande er stå oppreist. De Trende er de tre.

[13] Tvende er to. Å kryste er å klemme eller presse hardt. Så når de holder ham i ryggtak krystet, så holder de ham hardt i et tak rundt ryggen hans. Aspeløvet er det bladet som skjelver mest, på grunn av den lange, tynne stilken.

[14] Mulm er mørke.

Form

Verseformen fornyrdislag, eller norrønt  fornyrðislag, ble brukt i den norrøne  eddadiktningen. Den består av langlinjer, der fire stavelser har hovedtrykk, og et ubetstemt antall stavelser har nulltrykk. Alt dette har jeg fra artikkelen om fornyridislag på Store norske leksikon. Mer utfyllende skriver Asbjørn Aarnes i Litterært leksikon: begreper og betegnelser  (1967, ny utgave 1977), tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Ordet er først brukt av Snorre, strofen har 8 linjer, 4 metriske stavelser og 2 trykkstavelser (topper) i hver linje. To og to linjer bindes sammen av stavrim, det vil si lydlikhet før første trykksterke vokal. Et beslektet begrep for dette alliterasjon, men bruken av og betydningen til alliterasjon og stavrim er ikke identisk. Stavrimet lar seg beskrive som en strengt normert bruk av alliterasjon, skriver Aarnes. Formen stammer fra gammelgermanske versemål, brukt i kjente episke dikt som Beowulf og Hildebrandslied. Også i eddadiktningen er fornyrdislag det episke versemål. Alt jeg har skrevet her, er svært tett på kildene.

Den andre, og beslektede verseformen fra norrøn tid, er målahått. Den har normalt fem stavelser, og normalt en halvtung stavelse i tillegg til de to med hovedtrykket. Igjen er jeg tett på artikkelen i Store norske leksikon, og igjen utfyller jeg med det litterære leksikonet til Aarnes, igjen fra nasjonalbibliotekets bokhylle. Aarnes opererer med uttrykket senkningsstavelse, med det mener han trykk, og han skriver de har en slik stavelse mer, i tillegg til at de ofte har bitrykk. Med det virker Målahått vektigere og verdigere i sin rytmegang. Den av tekstene i eddadiktene som mest konsekvent har gjennomført det 5-leddete målåhått-skjemaet, er Atlamål. Aarnes siterer Hallvard Lie, som sier at stavrimets forhold til setningsaksenten er mindre strengt fulgt.

Så vet vi det. Hallvard Lie omtaler også diktet Asgaardsreien i sin verselære, standardverket fra 1967. Han siterer en E. von der Recke, som jeg ikke klarer å oppsøke å kontrollere, men som karakteristerer Asgaardsreien som «maskert fornyrðislag-rytme». Hallvard Lie, guruen i norsk versevitenskap, er imidlertid skeptisk. Riktignok bringer diktet tankene til norrøn tid, og det melder seg et visst inntrykk av de norrøne verseformene å lese diktet, men Lie regner det likevel som tvilsomt at norrøne assosiasjoner har vært virksomme hos Welhaven i utformingen av diktet. Som belegg hevder han en opplysning fra dikteren selv, gjengitt i Løchen: J. S. Welhaven, på s. 396. I følge dette sitatet, kom den rytmiske bevegelsen i stoffet til Welhaven fra en kveld han gikk ute ved Grønlien, og hørte fra en dansebod en strygende feier.

Dette var mye avskrift fra kildene til denne bloggen å være, men stoffet er interessant, og mye av det er sånn jeg ikke er trygg nok på til å skrive fritt fra egen viten. Jeg synes også det er viktig at informasjon om vår gamle norrøne diktning ligger fritt og enkelt tilgjengelig for dem som er interessert. Det er også spennende å se hvordan fagpersoner siterer hverandre, og hvordan nyanser i hvordan stoffet legges frem gjør at det viser seg forskjeller i hvordan det oppfattes. For oss som ikke leser så mange av disse gamle tekstene direkte, kan det være fort gjort å tro vi skjønner noe vi egentlig ikke har skjønt. Det kan for eksempel se ut som von der Recke forveksler målahått og fornyrdislag, litt, og at Hallvard Lie korrigerer ham litt.

Alt dette fjerner oss litt fra diktet til Welhaven. Asgaardreien har 8 linjer i hver strofer, hører til fire-fire gruppen, hver av linjene har fire trykktunge stavelser. Antall trykklette mellom dem varierer, én eller to, og noen av linjene har opptakt. Linje 6 har sågar to trykklette stavelser som opptakt. Rimene går ABABccDD, først kryssrim, så parrim. Store bokstaver betegner trykklett utgang, altså trykklett siste stavelse linjen. Jeg viser trykkene i første strofe:

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Siden det er foreslått fornyrdislag for diktet, bør man kanskje være på jakt etter alliterasjon. Stavrim krever bokstavrim i to eller tre ord i linjen, og i fornyrdislag-strofen skal det være bokstavrim. Etter definisjonen skal det være lydlikhet mellom alle konsonantene før hovedvokalen, og ikke bare første bokstav, som mange i dag vil oppfatte som «bokstavrim». Det er bare Lydt og Luften i første linje som oppfyller definisjonen. Skummendesorte og stormgangskarer er ikke det samme, der er det sks og stsk.

Innhold

I første strofe er det Asgaardsreien som kommer,

Kommentar

En kommentar vil følge når resten av arbeidet er ferdig.

Kilder

Andreas Faye: Norske Sagn, Arendal, 1833

J. B Halvorsen (medvirkende Halvdan Koht): Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880 paa Grundlag af J. E. Kraft og Chr. Lange Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, Kristiania, 1908

Idar Handagard: Johan Welhaven : liv og digtning – ethisk livssyn og praktisk reform-arbeide, Oslo 1926

Hallvard Lie: Norsk verselære, Oslo, 1967

Asbjørn Aarnes: Litterært leksikon: begreper og betegnelser, (1967, ny utgave 1977)

Ingard Hauge (red): J. S. Welhaven: Samlede verker, bind 2, Oslo 1990

Modernisert norsk

Avslutningsvis setter jeg diktet om til modernisert norsk. Det er moderne rettskriving jeg følger, med ordene sånn som de skrives i dag, om det da ikke er nødvendig å beholde gammel skrivemåte for takten i diktet (for eksempel I Stormgang drager, i stedet for I stormagang drar, som er dagens skrivemåte, eller I Stormgang drage, som er originalen – likeledes haver for har, Fotefeste for fotfeste , og så videre).

Et spesielt problem dukker opp i intetkjønn flertall. Der er det hos Welhaven endingen, -e, eller -de, mens i moderne norsk er det ingen ending. Å legge til en slik ending for å få takten til å gå opp virker veldig kunstig. Problemet finnes i strofe 3, der det i originalen står Trolde, mens det i dag heter (flere) troll. Der setter jeg den korrekte formen, selv om jeg med det kanskje kutter en stavelse (-de). I de andre strofene før denne er ikke denne trykklette stavelsen med på dette stedet i strofen: (skyer til fotefeste, (..) // .. natlige tog ved slaget (..) // .. Fest hos Trol(de) og Jetter). Ønsker man den ekstra stavelsen, må det bli fest hos trolle. Det samme gjelder i strofe 5, der det blir dekkede bord, ikke dekkede borde.

I strofe 7 må det være vare for var. Det er en gammel flertallsbøyning av verbet, karen var, karene vare. Denne formen brukes ikke lenger, men stavelsen er nødvendig for takten og rytmen. I originalen har Welhaven det motsatte problemet flere ganger, at verbet skulle stått i flertall, men takten tillater ikke noen ekstra stavelse. I originalen er det da markert med en apostrof, for e-en som er falt bort. Dette gjelder for eksempel i strofe 10.

Jeg beholder dansk skrivemåte i ord som ikke er i brukt på norsk, sånn som selvanden i strofe 8. Om betydningen av dette og andre ord er det å se ordforklaringene under Språk og ordforklaringer. Strofe 9 har også noen uvanlige former av ordene reve (for rev, fortid av «å rive») og gjeldte (for gjaldt) for å få rytmen til å gå opp. I strofe 13 beholder jeg skjelvet, der korrekt form er skalv.

I denne utgaven av diktet setter jeg nummeret på strofen i klammer først, så det blir lettere å orientere seg i dem. Denne nummereringen finnes ikke i originalen, eller i noen av de andre offisielle utgavene av diktet. Denne nummereringen viser også hvor langt jeg har kommet i omskrivingen.

Åsgårdsreien

[1]

Lydt gjennem luften i natten farer
et tog på skummende sorte hester.
I stormgang drager de ville skarer.
de haver kun skyer til fotefeste.
Det går over dal, over vang og hei,
gjennom mulm og vær; de enser det ei.
Vandreren kaster seg redd på veien.
Hør hvilket gny – det er Åsgårdsreien!

[2]

Tor, den sterke, med løftet hammer,
står høyt i sin karm, er forrest i laget;
han slår på skjoldet, og røde flammer
belyser det nattlige tog ved slaget.
Da klinger lurer, da er der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy,
da hyler svermen og folket lytter
med stigende angst i de dirrende hytter.

[3]

Åsgårdsreien i fylking rider
ved høst og vinter i barske netter,
men helst den ferdes ved juletider;
da holder den fest hos troll og jetter,
da stryker den lavt over eng og sti
og farer den larmende bygd forbi –
da vokt deg bonde, hold skikk og orden;
thi Åsgårdsreien er snart ved gården!

[4]

Når ølet virker i bjelkestuen
og vekker de hedenske juleskikker,
og ilden kaster sitt skinn fra gruen
på svingede kniver og ville blikk,
da går der et gys gjennom tumlen titt;
da høres de nattlige skarers ritt,
da knaker veggen, da danser kruset;
ti Åsgårdsreien slår krets om huset.

[5]

Der holdtes et bryllup på Øvre-Flage
tre hellige juledage til ende.
Blant terner fantes ei brudens make,
og brudgommens ei mellom ungersvenner.
Der stod en glans i den bonede hall
av dekkede bord og dyrt metal,
der fantes en skat, som er kommet for orde,
av kobber på vegg og av sølv på bordet.

[6]

Og lystig durede trommer og giger,
og brudgommen trådte sin dans
mannhaftig; han førte sin Brud mellom svenner og piker –
da gikk vel Hallingen lett og kraftig!
Til danserens veldige kast og hopp
fløy ternen om som en surrende topp;
da strømmede larmen og spillet sammen,
da drønnede hallen av liv og gammen.

[7]

Den tredje kveld, da ølet var drukket
gjennom all den helg av gamle og unge,
da var vel tørsten i laget slukket,
men karene vare drukne og tunge.
Vår brud hadde atter sin krone på;
ti nu skulle skålen om bordet gå.
Og nu tok kjøgemesteren ordet
og krevede stillhet med slag i Bordet.

[8]

Da styrtede inn i det benkede gilde
de vidt berygtede Seims-Berserker;
Øynene rullede mørke og ville,
på pannene hadde de slagsmålsmerker.
De gjorde et sprang over hallens gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nyss var forskudt av bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

[9]

De døsige gjester for opp med beven
og hadde kun liten hu til å stride.
Hver ravende mann, der knyttede neven,
ble grepet i bringen og kastet til side.
Brudgommen satte sitt beger ned,
steg opp på benken og bad om fred.
Men brødrene reve alt kniv av belte;
det var just brudgommens liv, det gjeldte.

[10]

Da stimlede kvinnene sammen i klynge
og dannet en vakt om den hardt Betrengte;
bak bord og benker, der lå i en dynge,
de stod ved høysetet innestengte.
Den eldste kvinne i deres flokk
blottede nu sin grånede lokk,
og gav så brudgommen sønnenavnet,
og tog ham på skjødet og holdt ham favnet.

[11]

Men brødrene enset ei kvinnemildhet,
de stormede frem over bord og benker
og splittede kvinnenes flokk med villhet –
da var der ei lenger på fred å tenke.
De grep deres offer og slepte ham hen
til hallens dør og ut gjennom den.
Da ble der en rasende kamp i gården,
og gjestene fulgte i vill uorden.

[12]

De styrtede ut med bluss og med branner;
ti over egnen rugede mørket.
Da så de brudgommen oppreist stande;
nu var han av vinterens luftning styrket.
Han brukte sin kniv til snitt og til støt –
så gav han igjen hva de andre bød.
De trende dannet et redsomt knippe,
og ingen av dem ville taket slippe.

[13]

Da tumlede Grim med et overende,
og blodet strømmet ham bredt av brystet.
Des hardere brødes de andre tvende
og holdt hinanden i ryggtak krystet.
Tilsist ble brudgommen satt mod jord,
og kniven alt mod hans strupe for.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjelvet og bevet som aspeløvet.

[14]

Ti gjennom luften i mulmet suset
et huiende tog på fnysende hester;
det for over skogen mot brudehuset,
og ville det blodige gildet gjeste.
Da klang der lurer, da ble der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy.
Nu var det nær – det kom over heien –
der hørtes et skrik: Det er Åsgårdsreien!

[15]

Da ble der et vær mellem jord og himmel,
der kastede redsel i alle barmer;
det hvirvlet avsted i voksende stimmel,
det slog med vinger, det grep med armer.
Da var det Ulv blev draget i hår,
og slynget i luften og ført av gård,
ja ført over Skog, over fjelletinde –
han spurgtes ei mer, han var ei å finde.

[16]

Da larmen stilnet om redselsstedet,
lå Grim av dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen ble over sneen ledet,
og sattes på hynden i gjesterommet.
Hans hode vaklet, hans blodstrøm fløt,
han svevde en tid mellem liv og død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om våren havde han alt forvundet.

[17]

Nu sitter han bøyet og høyt bedaget,
og kan sin ætt omkring arnen samle,
nu sitter han ofte med sagn i laget
og korter tiden for unge og gamle.
så var det seneste julekveld,
da ungdommen ropte: «Fortell, fortell!»
Da flammet hans Blik, da så han tilbake,
da manet han frem sine bryllupsdager.