Ene, av Sigbjørn Obstfelder

Et langt og komplisert dikt denne dagen, men et dikt med en passasje som var den skrevet spesielt for meg. Det er setningen om at «mitt liv er ord – og det er skade». Jeg brukte mange år før jeg ble gift, og forsøkte å skrive ned mine følelser i stedet for å leve dem. Også mitt liv var ord, også jeg følte skaden det var. Diktet til Obstfelder var for komplisert at jeg fikk så veldig mye mer ut av det den gangen, det var denne passasjen, om at mitt liv er ord, og at det er skade. Det er ord jeg selv har brukt, tenkt på, levd etter, skrevet, skrevet, skrevet. Jeg poster diktet først nå, og så håper jeg at jeg får tid til å få skrevet mer om det med det første.

Jeg ser WordPress av og til svikter meg i formatteringen av diktet. Korrekt gjengitt er diktet her hos bokselskapet.no, hvor jeg også har hentet utgaven fra.

Ene

Jeg havde ild nok, da jeg var ung, 
— ild nok, —

et blaatoppet luehav, 
ideer, ideer, 
gjæring og fødsel, 
brusen og smelten!

Da jeg var ung!

— Noget, som tabtes, 
noget, som ei fandtes, 
haab, som brast, 
ild, som sluktes . . .

Der arbeider sig frem her inat 
hos en forpint mand, 
i en jaget sjæl, 
ord.

Ord . . .

Mit liv er ord. 
(Og det er skade.) 
Visne ord. 
Stivnede hjerteslag.

Hjerteslag!

Gud! 
Du, som er jeget i livsfylden!

Gud, 
du, som skaber! 
— smerter, 
kimer, 
ord — 
du — 
hvem jeg tænker mig lig os, 
men dit ansigt klart, 
din pande lys —

du — 
hvis menneskenavn 
ensomheden 
atter og atter 
om mig hvisker, 
vifter og hvisker, 
med ukjendte stemmer nynner,

— dette forpinte menneske, 
som blot, blot, blot 
har ord — 
husker du det da?

— — — — — — — — — —

Nu brænder lyset ned i stagen, 
nu vandrer mørkets aander 
paa spidse tær 
ind i mit rum.

Lysner der linjer 
der borte i krogen?

Var det mørket, som hvisked 
om kvindelinjer, 
hvide og runde?

Hulker der hjerter 
der borte i krogen?

Er det aander, som sukker? 
om død, og om nat?

Hjerteslag . . . :

Den, 
hvem dødsdronningen 
har udkaaret, 
den, 
hvem dødsdronningen 
elsker, 
han 
er ene.

Den, 
hvem dødsdronningen, 
naar paa jord 
er nat, 
men det i himlens lydfyldte hvælving 
er dag, 
er blændende, himmelsk dag,

den, 
hvem dødsdronningen 
har da betegnet, 
dødsdronningen, dødsdronningen, 
han 
er ved jorddag ene.

Fra Digte, 1893

 

Ordforklaringer og diktets oppbygning

Det er et langt dikt, og mye å ta opp. Ild er mye brukt som uttrykk for glød og vilje og skaperkraft, med blaatoppet luehav mener han at det var blå topper på flammenes luer, eller egentlig bare at det «brant kraftig i ham», da han var yngre. Gjæring og fødsel er en annen type metafor, altså ikke metafor med ild, gjæring betyr at noe vokser, fødsel at noe skapes. Så bruser det opp, brusende følelser, brusende hav, og smelter, går over i en annen form, blir til noe annet. Det kan også være resultatet av ildens arbeid. Obstfelder bruker denne strofen til å uttrykke at det boblet i ham, det var mye som skjedde, han hadde kraft og energi.

Så gjentar han ordene «Da jeg var ung», og setter dem for seg selv, på en egen linje, som en egen strofe, så å si, før ditet skifter litt karakter. Nå er det ikke skaperkraft og ting som skjer, lenger, nå er det  «noe som ble tapt», «noe som ikke fantes (ei fandtes)», «håp som brast» og ild som ble slukket. Det er en motsetning til den første firelinjers strofen over, og en kontrast til den. Dette står også som et slags subjekt til det som senere kommer, alle disse tingene er det som arbeider seg frem her inat, i den neste strofen, hvor det er en forpint mann (forpint mand), og en «jaget sjel» (jaget sjæl) som har ordet. Vi ser også her at ordene og setningene går i oppløsning, sekvensen slutter også med et eneste ord, og det er også ordet ord.

Ordet ord blir gjentatt, i en helt linje for seg selv. Det er viktig i dette diktet. Det er også temaet i den neste firelinjers strofen, den jeg best kjenner diktet gjennom.

Grepet med å la siste ordet i en strofe bli gjentatt på en egen linje blir brukt igjen, også for ordet hjerteslag. Det er stivnede hjerteslag, noe som nok ikke her helt enkelt å se for seg, men som i hvert fall ikke har noe med livsglød og energi å gjøre. Det er mer å ha blitt stivnet i å leve, et grufullt bilde.

Så henvender dikteren seg til Gud, noe han også gjør i diktet Navnløs. Som der er det ingen kjærlig, god Gud det er snakk om, ikke den kristne guden som man kjenner ham fra Bibelen og kirketradisjonen. Dette er en ubestemmelig Gud, jeget i livsfylden, blir han kalt, noe det kan være grunnlag for å skrive avhandlinger om. Jeg tolker det slik at det er det som kan kalle alt liv jeg, en slags mystisk kraft som finnes i alt liv, kanskje noe i retning Brahman i hinduismen uten at verken jeg eller Obstfelder kjenner den særlig godt. Det er den modernistiske Guden, den man tviler på finnes, som man henvender seg til i mangel på alternativ. En annen slik modernistisk Gud finner man i Gunvor Hofmos Det er ingen hverdag mer (Gud, hvis du ennå ser).

Hos Obstfelder er det satt sammen slik at Gud er du som skaper! avsluttet med utropstegn. Men så fortsetter det i neste linje med » – smerter/ kimer, ord», hvorpå det blir naturlig å tolke at dette ikke er en Gud som skaper liv, men som skaper smerter. Eller at smertene blir den sentrale delen av livet, i hvert fall livet til subjektet som skriver diktet. Kime er «kime (eller spire) til liv», også i overført betydning, kanskje særlig det. Så er det beskrivelse av Guden, lik os, eller «røyk», altså en uklar, mystisk Gud, men med et klart ansigt (klart ansikt) og lys pande (lys panne).

Så blir det litt vanskelig i neste strofe, der dikterjeget fortsetter å henvende seg til Gud (du), men der det er uklart om ensomheden (ensomheten) er menneskenavnet som atter og atter om mig (om meg) hvisker, altså at Guds navn for mennesker er ensomhet, eller om det er slik at menneskenavnet på Gud er det som ensomheten hvisker, altså at ensomheten er personifisert og hvisker etter Gud. Antagelig er det det siste. For øvrig er det en retorisk figur, her, med hvisker, vifter og hvisker, en bestemt form for gjentakelse. Avslutningen på denne strofen, med ukjendte stemmer nynner, passer godt for perioden skrev i, enten man kaller den modernismen eller nyromantikken. Det er et syn på verdensaltet som et sammensurium av stemmer og røster, denne nynningen eller sangen fra alt, det er en idé de har, og som ble mye brukt. Her er det imidlertid litt vanskelig om dette setningsleddet henger sammen med det over, altså at det på en måte nynner menneskenavnet på Gud, eller noe annet som har med denne strofen å gjøre, eller om det er dette forpinte menneske i neste strofe som nynner det.

Jeg synes ikke det er så altfor viktig. Det sentrale er stemningen som ligger i diktet, og følelsen av at alt går i oppløsning, og det ikke er så lett å avgjøre hva som hører sammen med hva. Slik leser i alle fall jeg det.

Det forpinte menneske i neste strofe er nok dikteren selv, og blott betyr bare,  det forpinte menneske som bare har ord. Spørsmålet husker du det da? med  «du» i kursiv er litt vanskelig å forstå den konkrete meningen med. Du er Gud, men hva det er, skal ikke jeg begi meg ut i noen forklaring på.

Diktet deler seg her, cirka på midten, og det går en strek over siden for å markere skillet. Kanskje har det gått litt tid mellom første og andre del. I hvert fall begynner andre del med en ny observasjon, og andre tankemønstre. Her er det lyset som brenner ned, det gjelder lysestaken på rommet, men det kan også gjelde i overført betydning, at det er livet hans som brenner ned. I det som følger er jeget i diktet nesten over i en drømmeverden, noe som var typisk for modernismen, og for nyromantikken. Det er mørkets ånder (aander) som kommer inn på rommet, og han ser antydninger til kvinnelinjer, kvide og runde.

Stoffet er under arbeid…

 

Kommentar til diktet

Diktet er utgitt i 1893, da Obstfelder var 27 år. Det er tidlig til å begynne å se seg tilbake til da han var «ung», som han gjør i dette diktet. Han døde 7 år senere, så han var på vei mot slutten, og han skulle ikke utgi flere diktsamlinger enn denne ene som diktet er hentet fra.

Jeg skal skrive mer fyldig…

 

 

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.

 

Kan speilet tale, av Sigbjørn Obstfelder

Denne posten har fått en oppussing februar 2016. Den første utgaven som eksisterte frem til da, var ganske ufullstendig. Ennå er det ikke helt fullendt som jeg vil ha det.

*

Det er lille julaften, og kanskje mer passende med diktet Julaften, når man først skal poste et dikt av Sigbjørn Obstfelder, skjønt noen tradisjonell julestemning vil det uansett ikke bli når det er Obstfelder som skal stå for teksten. Han var en plaget mann, i hvert fall slik han nedtegner seg i tekstene han har etterlatt oss. Han var en svært tidlig modernist, en som ikke klarte å finne seg til rette i de ordnede formene den tradisjonelle dikterkunsten hadde å tilby. Også i menneskesynet og i synet på verden gikk han ut av den tradisjonelle, rasjonelle oppfatningen. Ivar Hanevik skriver om ham

(…) han kunne ikke tro på at menneskene var enkle å beskrive, at de var rasjonelle vesener, at det var så endefram å appellere til deres medfølelse og fornuft. Han ser ikke vrden som et greit oppfattelig sted, befolket av personer det er mulig å fremstille som hele karakterer. Han kan ikke fatte tilværelsen som en og hel, og langt fra dikte om den som om den var det.

Dikt i Norge (Oslo 2002), s. 259

Trond Berg Eriksen skriver i Nietszche og det moderne godt om hvordan fraværet av Gud gjør at mennesket mister sin garanti for orden og system i tilværelsen. Når det ikke står noen allmektig, overnaturlig makt parat til å definere moral og etikk, og til å tilby mening i tilværelsen, så blir det opp til mennesket selv å gjøre det. I en verden i kolossal forandring ble det vanskelig å få dette til. Ibsen og realistene skrev romaner og teaterstykker for å sette samfunnets problemer under debatt. For modernistene ble individets personlige problemer så enorme at det var ganske meningsløst å bruke tid på samfunnets. Tilværelsens gåtefullhet og uforståelighet lot seg også best skildre i lyrikk, og ikke i ordnede former med logisk sammenhengende historier som man tradisjonelt forventer i episke og dramatiske tekster. Siden skulle modernistene gå løs også på disse formene, og revolusjonere også dem.

Når den ytre og den indre verden går gjennom så store endringer på så kort tid som det skjedde i denne perioden på slutten av 1800-tallet, så kan mennesket ende opp med å bli fremmede i eget liv, og i egen tilværelse. Denne fremmedheten ble et sentralt tema hos mange av modernistene (men ikke alle), og et veldig sentralt tema hos Obstfelder. I det lille diktet jeg skal presentere i dag, Kan speilet tale, er det sitt eget speilbilde han stiller de vanskelige spørsmålene til. Å bruke speilet er et sterkt, og gammelt, og virkemiddel, også Shakespeare brukte det ofte i sonettene sine. Speilet viser ansiktet og kroppen som det ser ut nå, og noen og enhver kan vel ha vanskeligheter med å godta at det som står der og ser tilbake er den man er. Dette er kroppen man lever i. Kjenner man den? Godtar man den?

Kanskje er disse spørsmålene feil for å komme inn i den verden Obstfelder vil skildre. Han er nok mer opptatt av det indre, enn av det ytre. Og det er også til de indre kvalitetene det talende speilet stiller spørsmålene sine til.

 

Kan speilet tale

«Kan speilet tale?

Speilet kan tale!

Speilet skal se på dig hver morgen,
forskende,
se på dig med det dybe, kloge øie,
– dit eget!
hilse dig med det varme, det mørkeblå øie:
Er du ren?
Er du tro?»

Kommentar til språket

Det er ikke så mye å si om språket i dette diktet, annet enn ordet «dig» uttales som dagens «deg», det har bare en egen skrivemåte.

Kommentar til diktet

Kanskje er det litt feil å bruke tid på oppbygningen av et slikt dikt. Det blir analytisk, mens innholdet i diktet egentlig er skummelt og ubehagelig. Det starter med et enkelt spørsmål, «kan speilet tale», og gjentar de tre ordene i en annen rekkefølge for å få svaret, «speilet kan tale!» Utropstegnet overtar for spørsmålstegnet. Så kommer hovedinnholdet i diktet, om at speilet skal se på deg hver morgen, ordet forskende, har fått en helt egen linje. Det betyr at det ordet er viktig, det har stor betydning. Så er det å se på deg «med det dybe, kloge øie», varme, langsomme ord og lyder, mykt og rolig. – Dit eget! får også sin egen linje, det er ditt eget øye som ser deg. Så kommer en lengre linje, med å «hilse deg med det varme, det mørkeblå øie», uten at jeg skal gjøre noen forsøk på å forklare hvilket øye det er. Det er spørsmålene som er viktige, de har fått hver sin linje: Er du ren? Er du tro?

Diktet har altså ingen rim, og ingen fast rytme. Det er skrevet ubundet og fritt, tilsynelatende nesten tilfeldig. Diktene utmerker seg også med de enkle ordene som blir brukt, særlig når det gjelder det som er mest vesentlig, at speilet kan tale, og hvilke spørsmål det stiller.

Er du ren? Er du tro? Er du den du vil være? Det er spørsmålet det moderne mennesket må stille seg, stilt overfor sitt eget speilbilde. Her er ingen Gud til å dømme deg eller bedømme deg, du må gjøre det selv. Og du er alene når du gjør det.

Jeg synes dette diktet er ubehagelig, uhyggelig, det er et sterkt dikt. Spørsmålene er nesten klassisk retoriske, slik man lærer fra tidlig skolealder, spørsmål der man ikke trenger noe svar, for de sier seg selv. Selvsagt er du ikke ren, selvsagt er du ikke tro. Det forskende blikket til speilbildet ditt ser det hver dag, du er ikke den du vil være.

Jeg får ikke helt renskrevet denne posten. Men jeg vil gjerne ha med et sted i den at i dag er det populærkulturen som har overtatt mange av stemningene og virkemidlene fra denne tidlige modernismen. De har på en måte blitt litt ufarlige, på grunn av det.  Mange rock- og popsanger har lignende tekstlinjer, om å ikke passe inn, være redd for seg selv, ikke finne mening i tilværelsen. Det har altså gjenklang i dagens verden også, ordene Obstfelder brukte, og meningen han la i dem.

Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.