Glückliche Fahrt, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er vi kommet frem til søsterdiktet til Meerstille. Det heter Glückliches Fahrt. Fra å ligge på stille havet får nå seilbåten fart.

Glückliche Fahrt

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh’ ich das Land!

1795

Lykkelig reise

Skyene løser seg opp
Himmelen er lys
Og Äolus løser
Det engstelige bånd
Vinden suser
Skipperen beveger seg
Fort! Fort!
Bølgene deler seg
Det fjerne nærmer seg
Allerede ser jeg land!

Språk, form og innhold

Diktet er illustrerende for hva versefoten har å si når man sammenligner det med Meerstille. I det diktet stod alt stille, og takten var tung, med fire trokeer, fire trykktunge stavelser, og lite bevegelse mellom dem. Særlig i de linjene som handler om havet, er det fire tunge slag, dung-dung-dung-dung. De trykklette stavelsene i mellom er knapt merkbare. Her, i Glückliches Fahrt, løses det opp. Det er to trykktunge stavelser, og takten er daktylisk, en trykktung stavelse fulgt av to lette. Før det kommer en opptakt, og alle linjene utenom 4 og 10 har også trykklett utgang (siste stavelse er trykklett). De to linjene er når Äolos, vindguden, løsner på båndene sine, og slipper vinden løs. Den siste linjen, er når han ser land og hvile.

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh‘ ich das Land!

Goethe: Glückliche Fahrt (trykkfordeling)

Diktet er også interessant når det kommer til limene. Linje 4 og 10 rimer (Band – Land), og er på den måten knyttet sammen. Äolus løsner på båndene sine, og det fører til at han (jeg-personen i diktet) til slutt vil komme til land. De andre rimene er i linje 2 og 8 (helle – Welle), kanskje ikke det mest illustrerende, men WindeGeschwinde i linje 5 og 7 illustrerer veldig godt. Dette er ord som henger sammen, det blir vind, og så blir det fart. Rimmønsteret er uregelmessig. Vil man virkelig lese diktet aktivt, og legge betydning inn i formen, kan man jo også her si at alt er i bevegelse, også rimmønsteret. Sammenlignet med Meerstille er det at her i Glückliche Fahrt kommer vinden og løser opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, bortsett fra Äolos, som er slått opp i sin greske form, Aiolos, på SNL.

zerˈreißen (st. tr. itr.) rive, slite i stykker, rive hull, rive opp; revne
Äolus – tysk navn på gresk gud -> Aiolos er hos den greske forfatteren Homer vindenes hersker og bor på øya Aiolia. Hos senere forfattere er han vindenes konge og gud. (SNL)
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask

Kommentar

Diktet henger svært tett sammen med Meerstille, og viser hvor mye man kan få til med enkle midler. I det første diktet står alt stille, i det andre er det bevegelse. I første diktet er det uro, i andre glede og lettelse. Her i Glückliche Fahrt ender det i tryggheten, i det båten med dikets jeg når land.

Min gjendiktning

Helt avgjørende i dette diktet er følelsen av bevegelse, det må gå fort. Noe av diktet må omskrives for å få rimene med. Det skal være samme stemningen som i originalen, det er viktig når man gjendikter dikt.

Glückliche Fahrt

De skyer seg river
Lys himmel vil følge
Og Ailos han løsner
Det engstelige band
Det suser i vinden
Må røre seg, skipper
Gå dit hen! Og dit hen!
Det deler seg bølge,
Det nærmer seg fjerne
Nå ser jeg ja land!

ES2019

Epilog

Dette diktet er det siste diktet i samlingen Når de ikke er her, og det siste jeg poster i 2018. Det er en liten epilog til denne samlingen, til disse diktene, til alt.

Epilog

Jeg skrev en lapp
og la den fra meg
i fall hun skulle finne den
og kanskje ønske meg igjen

Det finnes en stjerne, finnes et land
finnes en kvinne, finnes en mann
jeg skrev en lapp, og la den der
jeg skulle ønske hun alltid er

Nr. 12

ES2017 (?)

Gamle dikt: Ute er det veldig regn

Dette er skrevet 3. oktober 1999, en søndag. Det er ganske sikkert at noen har ringt, og at den som ringte gjorde diktskriveren glad. Diktskriveren er jeg, i en 25 år gammel utgave jeg ikke lenger husker detaljene av. Jeg bodde i Hans tanks gt. 18, i en knøttliten hybel på 11 kvadratmeter. Telefonen delte jeg med 6 andre hybelbeboere. Diktet måtte jeg redigere bitte litt, nå, i forhold til i originalen, der jeg ikke var så nøye med rytmen, som jeg var med at ordene skulle skrives riktig ut. Så det er gjord’ for gjorde, bindestrek og kursiv til slutt. Det løfter diktet, synes jeg, nå som jeg er blitt 43 år, men ikke jeg, den gang jeg var 25. Og selv om innholdet i diktet er enkelt, så er det ganske artig og alvorlig som det er skrevet, litt sånn som de holdt på med på 1800-tallet. Rytmen og metrikken er derfra, innholdet er veldig konkret, fra den 3. oktober, 1999.

*

Ute er det veldig regn
Det tar jeg som et sikkert tegn
At nå skal allting vaskes bort
Det er lett for meg å se ting gjort

For jeg har nettopp snakket med
Ei som er et annet sted
Som likevel har tenkt på meg
Regn gjør bare godt synes jeg

Men hadde det regnet før i dag
Jeg hadde sett på det som nederlag
For da var ingen telefon
Som støttet opp min situasjon

Telefonen kom og gjorde meg glad
Jeg sitter her og har det bra
Og alt jeg er nysgjerrig på
det er om hun er glad hun og.

ES1999

Fanitullen, av Jørgen Moe

Det er januar 2017. Jeg har bestemt meg for å tilbakeposte innlegg for 2014, slik at søndager det året ikke blir bare russiske dikt. I løpet av året vil jeg ha puslet det sammen med norske, italienske, tyske og engelske dikt, det er planen.

Første dikt ut er Fanitullen, av Jørgen Moe. Det er et dikt som går litt utenom de tingene jeg kan best. Men jeg har lest meg opp etter beste evne, og satt stoffet sammen så godt jeg kan. Resultatet er etter hvert ikke så verst, vil jeg tro, det skal være ganske korrekt det som står her nå. Det er jo ganske mye bak dette diktet, og historien og sagnet det bygger på.

Fanitullen betyr Fandens trall. Det er en slått for Hardingfele, etter sagnet spilt av Fanden selv, mens han sitter på en øltønne under et bryllup i Hallingdal. Det er dette bryllupet Moe gir poetisk form i diktet sitt.

Det gjør han ved å bruke rytmen til det gamle tyske kvadet, Nibelungen. Målet er at rytmen skal være besettende, slik som musikken er det. Det er den samme villskap, den samme marsj mot den uungåelige slutten, der, som i slåtten, som i sagnet. Vi tar det alt sammen etter tur, og begynner med diktet.

Fanitullen

I hine haarde Dage,
da ved Øldrik og Svir
Hallingdølens Knivblad
sad løst i hans Slir, –
da Kvinderne til Gilde
bar Ligskjorten med,
hvori de kunde lægge
sin Husbonde ned,

stod der et blodigt Bryllup
i Hemsedal ensteds,
hvor Leg og Dands var tystnet
og Karlene slog Kreds.
Thi midt paa Gulvets Tilje,
i den mandslagne Ring,
stod to med dragne Knive
og ét Bælte spændt omkring.

Og som udskaarne Støtter
i hvilende Ro
staa endnu fire Karle
i Kredsen om de to.
De løfte Tyrilysen
mot det sorte Bjelketag,
hvor Røgens Hvirvler samles
til et rugende Lag.

Forgjæves tvende Kvinder
med Hyl trænge frem,
at bryde det faste Gjærde,
der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbage
af de muskelstærke Mænd –
og Spillemanden rolig
gaar til Kjældertrappen hen.

Nu skal han ned at tappe,
thi den seirende Mand
kan sagtens vel behøve
at kysse Bollens Rand.
I Bæltespænding nappes
de kun med Blodets Tab,
saa maa vel Aaren fyldes
fra Tøndeetutens Gab.

Men da han stod i Kjældren,
han saa i et blaaligt Skin
én sidde der paa Tønden
og stemme Felen sin.
Og Karlen holdt den omvendt,
tæt op til Brystet klemt,
og gav sig til at stryge,
saasnart han havde stemt.

Det var et Spil som dued:
Det klang som vred Mands Ord,
som Hugg av staalsat Bile,
og som Næveslag i Bord.
Det jubled, og det hulked
i den skumle Kjælderhal,
da Slaattens Toner endte
med et rungende Mannefald.

Taus Spillemanden lytted
til de mægtige Løb;
det var, som Spillets Hvirvler
ned ad Ryggen ham krøb.
Så spurgte han den anden:
«Hvor lærte du den Slaat?»
Han svared: «Det er det samme,
men mind dig den blot!»

Nu Manden ned sig luded
og efter Tappen tog –
da saa han Hestehoven,
som Takt mot Tønden slog.
Han glemte rent at tappe,
han sprang i Stuen op –
der løfted de fra Gulvet
den faldne Mandekrop.

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og vir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir.

fra Dalene, episk-lyriske Digte, 1849. Første versjon jeg finner på Nasjonalbiblioteket er Digte, 1856. Norsk Wikipedia skriver at Moes vversjon er fra slutten av 1840-årene. Også Hole historielag har 1849 og samlingen fra Dalene.

Gjennomgang av språket og meningen med diktet

For en moderne leser er det ikke alt som er like greit å forstå. Her skal følge en veiledning og forklaring. Det er 10 strofer, hver på 8 linjer. Hver strofe får ett avsnitt.

I hine hårde dage er et fast uttrykk, det er en ubestemt tid, men bryllupet det er snakk om fant sted i 1724, på Larsgård i Hol.  Svir er turing, festing, slir er sliren som kniven satt i. Første fire linjer sier enkelt fortalt at den gang  folk fra Hallingdal (Hallingdøler) raskt tok til kniven når det var øl og fest, slagsmål var vanlig. Gilde er også en slags fest, stort selskap, for eksempel et bryllup. Den gang, i hinde hårde dage, så hadde kvinnene også likkledene med, klærne man ble begravet i, for det hendte nok at noen ble drept, så vilt gikk det for seg.

Andre strofe fortsetter direkte fra den første, og fortsetter setningen som er innledet der. Den gang det var slik som i den første strofen er omtalt, så var det et bryllup et sted i Hemsedal, i følge diktet, Hovet i Hol, i følge sagnet. Jørgen Moe var fra Ringerike, og skulle være godt kjent i traktene. Det er ukjent hvorfor han plasserer bryllupet og slagsmålet et annet sted. Man kunne jo gjette at det var for å få versemålet – rytmen – til å gå opp? Uansett, så var i diktet dansen og leken stilnet (tysnet), og karene (karlene) stod i ring (slo krets) rundt to karer med kniver og knyttet fast med belte. Dette med beltet er noe Jørgen Moe har lagt til, det er ikke noe om det i originalkildene. Gulvets tilje er gulvets planke, tilje er bord eller brett i bunnen av en liten båt, eller golvbord, nynorskordboka skriver 2. «bord, planke i et golv» og 3. (danse)golv. Så scenen er at bryllupsgjestene rundt to stykker i ferd med å slåss med kniv. De to som sloss er for øvrig Ådne Knutson Sindrol og Levorn Person Haga, uten at dette noen gang kommer frem i diktet.

Tyrilysen i strofe 3 er lyskilden, som kommer av tyri, død furu som inneholder mye harpiks og tjærestoff, ordet har sammenheng med tjære. De fire karene som holder disse lysene, som utsårne støtter i hvilende ro, er jeg ikke så sikker på, om det er levende mennesker, eller hva det er. I hvert fall stiger røyken fra lysene, eller faklene, opp til taket, der hvirvlene samler seg i tykke lag.

Tvenne kvinner trodde jeg skulle bety to kvinner, så det er to kvinner som trenger seg frem for å stoppe slosskampen, men de blir holdt tilbake av de muskelsterke menn (i ringen som ser på). Kanskje er det nå også noen som ikke er sikre på vredt, partisipp av vrede, sinne, altså de kastes sint tilbake. Spillemannen er i følge kildene kjøkemester, eller «kjøkkensjef». Han blir også kalt Kjellermannen, av og til. Kanskje fordi det er han som går ned i kjelleren. Jeg skal være forsiktig med å si mer, men jeg oppfatter det slik som at det er han som har ansvar for festen. I alle fall er det han som i strofe 4 rolig går bort til kjellertrappen (til kjellertrappen hen).

I femte strofe kommer forklaringen på hva han skal ned i kjelleren å gjøre. Han skal tappe øl til seierherren i slosskampen, for det kan han nok behøve (ti den seirende mann/ kan saktens vel behøve å kysse bollens rand (kant). Å kysse kanten på en drikkebolle er å sette munnen til den, rett og slett å drikke. Beltespenning er navnet på den type slosskamp de gjennomfører, knyttet sammen med et belte. Store norske leksikon skriver hvordan det gikk til, bundet sammen tett inntil hverandre, og så må man forsøke å holde den andres håndledd fast, og selv stikke. I denne formen for kamp blir væsken (blodet) bare tappet, så da må det nok etterfylles fra tappetønnen. Åren er blodåren, tønnetuten er tuten på øltønnen.

Vi er halvveis i diktet, ferdig med strofe 5, og over til strofe 6, da det kommer et viktig tillegg og diktet nærmest skifter dimmensjon. Hittil har det vært en riktignok dramatisk scene i et bryllup, men mellom mennesker og i følge teksten ganske vanlig, i de trakter på den tiden. Nå blir imidlertid Fanden introdusert, uten at vi straks får vite at det sikkert er han. Det er en som sitter i et blålig skinn, på øltønnen, og stemmer felen sin. Han holder felen feil vei (karen holdt en omvendt), det kan jo være et varsel om at det er noe spesielt med ham, at det er styggen selv, som gjør alt omvendt. Han holder felen tett til brystet, og gir seg til å spille (stryke) så snart han har stemt ferdig. Det er altså Fanden som sitter på øltønna og stemmer felen sin, og begynner å spille straks han har stemt ferdig.

Det var et spill som dugde, det kan vel godt kalles en underdrivelse, en litotets, å duge er å være god nok, sterk nok, fungere. Spillet var altså bra nok, det er Fanitullen. Det klang som vred manns ord, er å klinge som en sint mann snakker, altså spillet raser av gårde, hissig og høyt. Bile er en øks med kort skaft og bredt blad, en tømmermannsøks, så når musikken lyder som hugg av stålstemt bile, så er det at den lyder som øksehugg. Næveslag i bord er lyden når man hamrer neven (hånden) i bordet. Jeg vet ikke hvorfor enkelte versjoner på nettet her har «veneslag», det er Næveslag det står i originalen, og det er det som gir mening. Det jublet og hulket (av tonene) i den skumle kjellerhall (skummel, fordi karen som spiller er skummel), og slåttens (musikkstykkets) slutt varsler mannefall, det vil si varsler død.

Spillemannen, som altså ikke er felespilleren, men kjøkkensjefen eller festarrangøren, står taus og lytter til felespillet i første linje i strofe 7. De mektige løp er løpene opp og ned på fela, man sier at fingrene løper opp og ned, det er fart og driv i slåtten. Det er som om spillets virvler nedover ryggen på ham krøp, har dobbel betydning, også at det krøp nedover ryggen på ham i uhygge. Ellers er det spillets virvlende toner det er snakk om. Kjøkkensjefen – eller kjøkemesteren – spør så felespilleren hvor han lærte denne slåtten, og felespilleren svarer at det er det samme, men minn deg den blott. Blott er bar, eller bare, tilsvarende vi bruker «se med det blotte øyet», se bare ved hjelp av øyet, uten andre hjelpmidler. Felespilleren sier til kjøkemesteren at han skal ikke bry seg om hvor slåtten kommer fra, han skal bare legge seg den på minnet.

Når så kjøkemesteren i strofe 9 skal tappe øl fra øltanna, så ser han at felespilleren ikke har føtter som et menneske, men hover som en hest. Det er Fanden selv. Og det er han som har spilt, og som nå trampet takten mot tønna. Kjøkemesteren blir fra seg, glemmer helt å tappe øl, og løper i stedet opp til de andre på festen i etasjen over. Der har det vært slosskamp med beltespenning, den dramatikken forlot vi i strofe 5, den er nå helt glemt for kjøkemesteren. Resultatet av slosskampen er nå klar, i det de løfter den falne mannekropp, den ene av de kjempende er død.

Tiende og siste strofe er som en oppsummering. Her får vi vite at slåtten kalles Fanitullen, Fandens trall, og at det dermed var sin egen slått Fanden spilte. Dølene, eller Hallingdølene – folk fra Hallingdal – spiller den ennå, og de spiller den godt. Det er helt sant, den gang som nå, det er en slått som heter Fanitullen, det er til og med flere, og de blir fortsatt spilt. Her i diktet er det altså Fanden som spilte den først, på øltønnen, i bryllupet. Og dølene har lagt den på minnet, slik Fanden sa til kjøkemesteren han skulle gjøre. I de fire siste linjer lyder illevarslende at om disse grumme (grusomme) toner lyder igjen under øldrikk og svir, det vil si øl og fest, så sitter knivene løst i hallingdølens slirer. Da venter det nok kanskje et nytt drap.

Kommentarer til diktet

Det er en fortelling på vers, dette diktet her. Og det bruker noe av fortellingens virkemidler. I hine hårde dager setter hendelsene et sted mellom sagn og virkelighet, beslektet med eventyrets Det var en gang, som eventyrinnsamleren Jørgen Moe skulle kjenne veldig, veldig godt. Det var en gang er imidlertid utenfor tid og rom, mens hine hårde dager er en svunen tid, en konkret tid, som har vært. Første strofe har også nok av varsler og frempek om hva som kommer til å skje, om kniven som satt løst i sliren, og kvinnene som bar med likskjortene.

Scenen settes i strofe 2, det er i Hemsedal et sted – faktisk feil, riktignok, når det gjelder de begivenhetene Moe skriver om – men et konkret sted, i tid og rom, altså ikke som i eventyrene. Dette utgir seg for å være sannhet, det skal være noe som har skjedd. Merk også i strofe 2 hvordan alt er stoppet opp, leken og dansen var stilnet, karene står i krets, midt på gulvet. Og inne i ringen står de to slåsskjempene, hver med sin kniv. Scenen er satt.

Tredje strofe har mer malerisk miljøskildring, kan man nesten kalle det. Det blir skildret hvordan tyrilyset – eller faklene – sender røyk opp mot taket, der den legger seg i tykke lav. Innforståtte kan fornemme både lukt og lyd, og den intense, uhyggelige stemningen.

Fjerde strofe fortsetter å bygge opp spenningen. Nå er det kvinnene som forsøker å stoppe dem, uten hell.

Siste linje i den den fjerde strofen innleder også den femte, der spillemannen, eller kjellermannen, eller kjøkemesteren, går ned i kjelleren for å tappe øl. Her er det et sceneskift i diktet, og uhyggen skifter karakter. Scenen med slosskjempene i ringen blir forlatt, vi får aldri høre så mye om hva som egentlig skjer der, hvordan slagsmålet går til. Viktigere er det som skjer i kjelleren.

Der sitter nemlig Fanden selv, og stemmer fela. Først, i strofe 6, får vi bare et lite varsel om hvem det er, i og med at han holder fela feil vei. Det blålige skinnet er miljøskildringen, her. Det skal underbygge den uhyggelige stemningen. Jeg vil også si at de fem første strofene er ganske intense, det er et veldig driv i rytmen og selve diktet, men i handlingen er det ikke så mye som skjer. Det er bare stemningen som bygger seg opp og opp, varsler om noe uhyggelig som skal skje, slåsskjempene i midten av ringen, men kampen kommer aldri i gang. Det gjør den- kanskje – i det Fanden begynner å spille. Så man kan, kanskje, si at stemningsoppbygningen og skildringene i starten av diktet er når Fanden stemmer fela. Så begynner han å spille, og først da er Helvetet løs.

Det vet vi riktignok ikke, for slåsskampen over blir aldri beskrevet, det er bare felespillet til Fanden. Det ser vi gjennom øynene til Kjøkemesteren, vi blir liksom med ham ned i kjelleren, og ser og hører alt gjennom ham. Det er et spill som duger, den lyder som vred manns ord, som stålsatt øks, som neve i bord, alt sammen aggressivt og sint, hissig. Dette er Fanitullen, Fandens trall, og mens han spiller blir en av slosskjempene over drept. Strofe 7 slutter med det, rungende mannefall. Denne strofen går over stokk og stein, som det må, når Fanden spiller fele.

I strofe 8 går det kaldt nedover ryggen på Kjøkemesteren som har hørt slåtten, trallen, han skjønner jo ikke ennå hva det betyr.Hva som har skjedd. Det bør også gå kalt nedover ryggen på oss, oppmerksomme lesere. Han spør hvor felespilleren har lært slåtten, men får ikke noe svar på det. Det ville avsløre hvem han er, og hva slåtten er. Så felespilleren – Fanden – sier bare at Kjøkemesteren skal huske den. Det samme sier han til oss, leserne. Det er sagnet som blir overlevert, når Fanitullen spilles, er det Fandens trall. Da er menneskeliv i fare.

I niende strofe kommer sjokket at det er Fanden selv som har spilt. Kjøkemesteren har kanskje anet det, men ikke helt forstått det i all sin uhygge. Det er Fanden, Styggen selv, den onde. Han kommer aldri i gode hensikter. Han vil ha liv. Kjøkemesteren har – som vi lesere – helt glemt hva som skjer i etasjen over, og løper opp. Der ser han drapet ha skjedd, den falne mannekropp løftes opp. Tankene går kanskje litt til Goethes Der Erlkönig, der det er alvekongen som krever liv, og der effekten er litt av det samme. Det er for sent, livet er krevd. Ellers er de to selvfølgelig helt forskjellige dikt, med helt forskjellige poeng.

Strofe 10 summerer opp, og henter tilbake det det begynte med i strofe 1. Her blir også tittelen brukt, Fanitullen, og med sagnets måte å gjøre det på blir det sagt at det gjelder også i dag. Dølene spiller fremdeles denne trallen. Men, blir det advart, om det blir spilt under øldrikk og fest, så vil Fanden kanskje komme igjen og kreve liv.

Dette var mer en liten analyse av Fanitullen som fortelling. Det er imidlertid et dikt, en lyrisk tekst, med rim og rytme som viktige virkemidler. Her er det nibelungestrofen som blir brukt. I originalen er det 4 linjer med 6 takter i hver, og parrim. Her i Fanitullen er som så ofte ellers på norsk strofen delt inn i 8 linjer med 3 takter i hver, altså hver av de fire linjene er delt i to. Kanskje kjente noen av Moes samtidige Nibelungesangen så godt at de husker hvordan hevntørst og hat rir dette eposet, og med Fanitullen viser han at det middelalderske hatet og hevntørsten har overlevd opp mot samtiden, og er med på å forklare hvordan slåtten ble til? Kanskje er dette å strekke det langt? I hvert fall er den hissige rytmen i diktet gjenspeilet i handlingen, og i slåtten diktet er laget til. Den raske takten minner kanskje også om hjertebanken vi får når vi er redde. Mye av det jeg her har skrevet, har jeg fra Ivar Havnevik, Dikt i Norge, på sidene 224 og 225.

Litt om Jørgen Moe

Jørgen Moe er mest kjent som den store eventyrinnsamleren i Norge. Mange kjenner paret Asbjørnsen & Moe bedre enn de kjenner fornavnet til dem begge. Jørgen Moe gjorde imidlertid mer enn bare å samle inn folkeeventyr. Han virket som prest, og senere som biskop, og skrev altså dikt og andre typer tekster. Fanitullen er ganske uvanlig til ham å være, litt spesielt at en sterkt troende prest skal skrive en tekst basert på folketro og sagn.

Moe kom fra ganske fornem slekt, og vokste opp på Øvre Mo gård, i Hole, på Ringerike. Faren var Engebret Olsen, gift Mo, bondearistokrat og stortingsrepresentant fra Buskerud. Jørgen Moe studerte først jus, så teologi, før han fra midten av 1830-årene begynte å interessere seg for den gamle bondekulturen og folkeminnevitenskap. Inspirasjonen var fra Brødrene Grimm, og innsamlingen var seriøs og vitenskaplig nok. Arbeidet fortsatte utover 1840-tallet, og den endelige versjonen av norske folkeeventyr kom i 1851, med forord av Jørgen Moe. Han hadde da samlet ikke bare folkeeventyr, men også folkeviser.

Ved siden av hadde han diktet litt selv, og det er dette som resulterte i samlingen Digte, fra 1849, der Fanitullen er hentet fra. Motivet til Fanitullen kunne han utmerket samlet inn i løpet av reisene sine.

Først fra litt utpå 1850-tallet ordinerte han seg til prest, og begynte prestegjerningen. Da endret også diktningen hans seg, og fikk en mer religiøs karakter.

I det hele tatt levde Jørgen Moe et rikt og variert liv. Det er et ganske ulikt bilde som gis av ham, når man leser ulike steder, med ungdomsforelskelse og kjærlighetssorg, og med tydelige spor etter seg i mange ulike deler av livet, og på mange ulike felt. Han må sannelig ha vært en begavet mann.

Bryllupet på Larsgård – Litt om sagnet og historien diktet bygger på

Det er kanskje litt drøyt å kalle dette et sagn, sagndelen er Fanden på øltønna og opphavet til slåtten. Hva som hendte under bryllupet og etterpå, har selv blandet seg inn i sagnet, og på en måte blitt et eget sagn. Også denne historien finnes i forskjellige versjoner. Felles er at det er to slosskjemper under et bryllup, og at disse kommer i kamp. Det ender med dødsfall, selv om detaljene her er litt uklare om det var mord, eller hva det var. Den ene ble i hvert fall dømt for drap, og måtte leve som rømling i mange år. Dette er referert til i samtidige rettsdokumenter, så dette kan vi være rimelig sikre på.

Årstall, sted og navn på slåsskjempene er kjent. Det er 1724, på Larsgård i Hovet, i Hol, øst for Hallingskarvet. Den ene som sloss er Arne – eller Aadne – Knutson Sindrol, soldat i kompani Hallingdal. Den andre er Levor Person Haga, sønn av en rik bonde (Knut Levordsen på Nedre Sønderol) og dattersønn av lennsmannen (Pål Eivindsen Nedremyr). Det skal være Arne, eller Aadne (det er to versjoner av samme navn), som trekker opp og provoserer, og det er også han som ender opp med å dø. Levor blir dømt for drapet, og må leve som rømling. Samtidig som han må det, blir kona hans (Sissel Olsdotter) gravid, og de får sønnen Knut (oppkalt etter Levors far) i 1725. De får datteren Birgit (oppkalt etter besemora, Levors mor) i 1731.

Alt dette er fakta. Det er altså blandet inn med sagnet og folkelig overtro, at det var en uhyggelig stemning ved bryllupet, at gjestene fryktet det skulle skje en fæl forbrytelse, og at kjellermannen – i diktet til Moe kalt spillemanen – fryktet dette mer enn noen av de andre. Han kom fra Hølgjigarden oppe ved Strandavannet. Alt dette har jeg fra Fange-Liv og Fanitullen, boka til Trond Anderson og Kåre Olav Solhjell. Der står det også at han var kristen, «han bad til Vårherre når det kneip», og da han så Styggen på øltønna i kjelleren og sprang vettskremt opp igjen, da visste folk at ulykken var uunngåelig. Fanden kom for å hente noen. Kjellermannen ønsket – slik det står her – at ugjerningen skulle finne langt unna gården, og det falt de alle på kne for å be om.

I boka til Anderson og Solhjell står det i detalj hva som videre skjer, langt mer utfyllende enn i andre kilder på nettet, men det er selvsagt ingen som kan vite noe sikkert om et slagsmål for snart 300 år siden. Det er Arne og Levord som er opphavet til uhyggen, de hadde vært i tåttene på hverandre lenge, og ingen vet lenger hvorfor. Det spekuleres i at det gjaldt kvinner. Og «det sies» at det var Arne som var den mest aktive, han eglet seg innpå (dette kan det være vitner på i rettsdokumentene), og diktet til og med nidvise om Levord. Arne var også den som viste kniven. Levor hadde også kniv, men virket ikke å være så interessert i å bruke den. Han satte i stedet hjemover, mens Arne fulgte etter. Det var her de kom til kamp med kniv, Arne skar Levord over fingrene, Levord skar Arne fra øret og nedover strupen, slik at Arne døde. Levord stakk så over elven, og sørover mot Dagali. Det skal finnes en minnestein på stedet til minne om denne hendelsen.

Anderson og Solhjell skriver så hva som skjedde på tinget, i retten. Levord var ikke til stede, og protokollen fra underretten er tapt, så det samme er flere av detaljene av hva som ble sagt. Vi vet at knivene og en oksepeis (oksepisk) ble lagt frem som bevis. Den var tvinnet sammen av tre oksepisker, og jernbeslått i begge endene. Anders Jorstad var sorenskriver, og loven (Christian den femtes lov) var klar: den som dreper en annen, og det ikke skjer av våde (uhell) eller nødverge, må bøte liv for liv. Lensmann Knut Sønderol – Levords far – prøvde så godt han kunne å få det til at sønnen hadde handlet i nødverge, men loven var klar her også: det er ikke nødverge når to som har vært i slagsmål, blir atskilt, og den som var overveldet enten med trussel eller skjellsord gjør at de kommer i slagsmål igjen, og så dreper sin motpart.

Dødsdommen ble bekreftet av lagmannen i juni 1726, og senere av overhoffretten samme år. Den ble imidlertid aldri fullbyrdet, og det kan se ut som Levord kunne ferdes nokså fritt omkring oppe i de nordlige bygdene. Alt dette har jeg direkte fra boken til Anderson og Solhjell, de har gjort arbeidet, ikke jeg.

Boken fortsetter med Liv Engebrettsdotter på Vats, senere kalt Fange-Liv. Hun blir gravid med Levords barn, og føder barnet døfødt i dølgsmål (skjult). Det er straffbart, på linje med barnemord. Vats tilhørte Hol sokn, den gang, og det er lensmann Pål Nedremyr, Levords far, som dømmer henne. Det er litt av et familiedrama. Barnet Liv blir dømt for å ha drept er Pål Nedremyrs oldebarn. Sporene etter Levord slutter i 1739, han finnes ikke i skrifter og heller ikke i muntlig tradisjon. Frem til da levde han som det ser ut ganske fri, tross i at han var dødsdømt. Også Liv Engebrettsdotter rømte fra sin fangenskap. Lensmannen selv, Pål Nedremyr, ble i 1731 stilt for retten sammen med bøndene som skulle holde vakt, for å ha forsømt sin tjenesteplikt. Liv Engebrettsdotter ble funnet og arrestert på nytt, og Pål Nedremyr døde året etter. Også her er det mange flere saftige detaljer, som at Nedremyr utlyste på kirkebakken gevinst om den ene gården og den ene datteren, til den som kunne finne Liv Engebrettsdotter tilbake, nesten som i eventyret. Slik kom – kanskje – bryllupet mellom Ivar Nerol og Pål Nedremyrs datter, Halldis, i stand. Alt i følge Anderson og Solhjell, som skal ha studert saken, og lest i rettsdokumentene.

Liv Engebrettsdotter, ble til slutt halshogd, og hodet satt på en stake. Liv måtte bøtes for liv, og etter loven hadde hun drept sitt barn, når hun hadde født det i dølgsmål, i skjul. Saken og anken var oppe i overhoffretten i Akershus, og i høyesterett i Köbenhavn (22. juli, 1733). Alt gikk rett og riktig for seg etter loven, etter den tidens rettssikkerhet. Retten så ingen formildende omstendighet. Med tiden kunne hun hatt håp om å få benåding av kongen, at kongen lot nåde gå for rett, men den gang, i 1733, skjedde ikke det. Straffen ble fullbyrdet på Verpebakken, på Ål, og hun var gravlagt i uvigslet jord på den gamle husmannsplassen Sevatvangen. Graven er fremdeles synlig, og registrert av Universitetets Oldsaksamling som «gravplass, nyare tid».

Det var et begivenhetsrikt bryllup på Larsgård i Hovet, den gang i 1724. Det var virkelig hine hårde dage.

Litt om musikkstykket Fanitullen

Her er jeg også litt overflatisk i kunnskapen. Jeg kjenner selvfølgelig Fanitullen, og har hørt den mange ganger, men jeg er ikke godt kjent med de forskjellige versjonene av den, og heller ikke godt inne i folkemusikk. Så jeg videreformidler det jeg har lest, og funnet frem til.

En slått er et musikkstykke for Hardingfele, eller vanlig fele, og begrepet har å gjøre med at musikkstykket ble slått på fela, slik man slår på en munnharpe, harpe eller langeleik. Dette har jeg fra Wikipedia. Fanitullen kan godt regnes som vår mest kjente slått, selv de som tror de ikke liker folkemusikk, kan godt like den, og kjenne igjen stykket når det blir spilt. Det er ganske karakteristisk. Nå i våre dager er det alltid kort vei unna på YouTube.

At Fanden eller Djevelen liker musikk og kan bruke musikk og dans til å besette sine ofre, det er et kjent motiv i mye av verdenslitteraturen, kunsten og i folkloren. Musikk river folk med, og kan få dem til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. Noen spiller også så vilt og begavet at man kan tro mørke makter eller overjordiske krefter har en finger med i spillet. Når man kjenner dette, er det godt mulig å tenke at Fanden selv har laget slåtten Fanitullen, og at han er i fiolinisten – eller spillemannen – som spiller den. En god fremføring skal være litt fandenivoldsk, for å si det slik. Man skal løsne alle bånd, la det stå til.

Det finnes flere varianter av slåtten. Dette kjenner ikke jeg godt til, leser bare at den mest kjente skal være Lars Fykeruds omdanning av en slått etter Myllargutten fra slutten av 1800-tallet, og at formen som blir brukt i dag stammer fra Odd Bakkerud. Her er det bare å lese selv, på flere gode kilder på nettet, om akkurat dette, kanskje helst lenken til Hole historielag. Der står det kort og greit.

Kilder

Nasjonalbiblioteket: Fangeliv og Fanitullen, av Trond Andersson og Kåre Olav Solhjell.

Riksarkivet: Skjebnene om sagnet bak Fanitullen

Hole historielag: Fanitullen – Fandens trall

Andre dikt med bryllup og drap er Welhavens Asgaardsreien, også det basert på en historisk hendelse, blandet med sagnstoff. Dette drapet skjedde i Valdres i desember 1823, og sagnstoffet er hentet fra Norrøn mytologi. Et annet dikt som bruker Nibelungenstrofen er Digets Aand, også av Welhaven, men det diktet handler tross sin identiske strofeform om noe ganske annet.

 

Natt, gate, lykt, apotek, av Alexander Blok

Diktet og posten fikk en oppussing desember 2016. Det ble lagt til en gloseliste og gjendiktning, pluss litt ekstra informasjon om Blok, den russiske symbolismen og diktet. Jeg har også skrevet en transkripsjon, og gjort litt om på formatet i overskriftene. Den første kommentaren jeg gjorde til diktet, er langt på vei skiftet ut.

*

Det er den andre søndagen i måneden, det skal postes et russisk dikt, og i dag velger jeg et  av den store symbolisten Alexander Blok (1880 – 1922).

Alexander Blok var som de fleste andre russiske diktere født inn i en aristokratisk familie. Hans familie var i tillegg talentfull. Faren var musiker og jurist ved universitetet i Warszawa, moren var forfatter og oversetter. Foreldrene skilte seg tidlig, og Aleksander vokste opp på godset til en av besteforeldrene utenfor Moskva. Han begynte tidlig å skrive dikt, og kom i kontakt med kjente poeter som Valerij Brusov (som jeg ikke kjenner) og Andrej Belij (som jeg kjenner fra boken St. Petersburg). Disse anerkjente diktene hans, som til å begynne med var for symbolske og eksperimentelle for den diktlesende delen av Russlands befolkning.

Jeg skal ikke skrive så altfor mye om Bloks biografi, siden jeg ikke kjenner den så godt. Interesserte kan selv sjekke opp på internettet. Han var i alle fall optimistisk med tanke på revolusjonen, men ble som så mange andre desillusjonert. Han ville utvilsomt fått store problemer med sensuren om han hadde fått leve lenger enn sine 42 år. Han var da en gammel mann, trass sine unge år. Verdenskrigen, revolusjonen og borgerkrigen som fulgte, ødela ham.

Det er viktig å ha med at Blok er en av de fremste representantene for symbolistene. Det er en retning hvor tingene skal representere noe annet enn det de er, ha en symbolsk betydning. Det er en retning innen modernismen, hvor kunstnerne ville representere en komplisert virkelighet gjennom komplisert kunst. Det er ikke alt som lar seg si direkte, det viktigste lar seg bare si ad omveier. Symbolistene skriver konkret også, særlig de russiske, og lar de nye tingene i den nye, industrielle verden møtes i kontrast med de høyere idealene. Slik vil i hvert fall jeg lese dagens dikt, Natt, gate, lampe, apotek, karakteristika ved byen, stilt opp mot livet og døden, intet mindre. Her vil jeg si man kommer på ville veier om man skal begynne å gjette på hva natten, gaten og lampen egentlig skal være, om apotek egentlig er et bilde på noe annet, men at det er elektrisk lys i mørket, meningsløst lys, som Blok kaller det, det er et poeng. Neonlyset og gatelyset er ofte ganske grelt.

Ночь, улица, фонарь, аптека

Ночь, улица, фонарь, аптека,
Бессмысленный и тусклый свет.
Живи еще хоть четверть века –
Все будет так. Исхода нет.

Умрешь – начнешь опять сначала
И повторится все, как встарь:
Ночь, ледяная рябь канала,
Аптека, улица, фонарь.

1912

Min transkripsjon

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,

Notsj, ulitsa, fonar, apteka,
Bessmyslennyj i tusklyj svet.
Zjivi jesjå khot tsjetvert veka –
Vsje budet tak. Iskhoda njet.

Umresj – natsjnesj opjat snatsjala
I povvtoritsja vsje, kak vstar:
Notsj, ledjanaja rjab kanala,
Apteka, ulitsa, fonar.

Min oversettelse

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du ennå et kvart århundre –
Alt vil være som før. Utgang finnes ikke.

Du dør – du begynner igjen på ny
Og det gjentar seg alt, som i gamle dager:
Natt, iskald krusning på kanalen,
Apotek, gate, lykt.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har laget til en gloseliste, slik jeg gjør det om dagen. Noe blir dermed litt dobbelt opp, jeg forklarer det også litt her i kommentaren.

Бессмысленный betyr direkte oversatt «tankeløs», eller «uten tanke» (Бес uten, мысленный tanke-). Meningsløs går også, det er vanligere brukt på norsk. тусклый betyr «matt, ugjennomsiktig, uklar», jeg valgte ordet som stemmer med rytmen. Den lille konjunksjonen хоть inni der forandrer linje 3 til en betingelsesleddseting, og vi må på norsk gjøre valget om vi skal sette verbalet før subjektet i linje 4. Jeg vil gjerne ha linje 4 som to kraftfulle helsetninger, og velger å ikke gjøre det. Все будет так blir direkte oversatt «Alt vil være slik», og i Исхода нет kan russerne sløyfe verbet som må være der på norsk.

сначала er satt sammen av prefikset с + начала, direkte oversatt «fra starten» eller «nedover fra begynnelsen», jeg velger en mer poetisk oversettelse som får frem samme mening. ледяная betyr iskald, лед betyr «is», og -яная blir en slags «islig», eller altså «iskald». рябь betyr krusning, på vann, eller flimring, foran øynene. Her er det åpenbart det første. канала er genitiv av канал, som betyr kanal.

Gloser

Glosene er slått op i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er markert med fet skrift.

тусклый matt, ugjennomsiktig, uklar

четверть fjerdedel, kvart, четверть века et kvart århundre

встарь книжн. i gamle dager, fordum уст.

ледяная -> ледяный iskald

Kommentar til diktet

Alexander Blok er en av russernes og verdenslitteraturens store symbolister. Det er en tidlig retning innenfor modernismen, nesten som en slags forløper. Dette er et av hans mest kjente dikt, og representativt for hans måte å skrive på. Motivene er konkrete, gate, lykt og apotek, det er den nye tid, byen, og de tekniske tingene. Eksemplene på naturen er bare den iskalde krusningen på kanalen, i strofe 2. Den kanalen kan kanskje leses symbolsk, som om det er livskanalen, eller tidskanalen, ditt liv er bare en kald krusning i altet. Som jeg skriver i innledningen har jeg vanskelig for å se hvordan gaten, lykten, apoteket og natten skal leses symbolsk. Det tror jeg blir anstrengt.

Diktet er strengt oppbygd, stikk i mot sånn som modernistene ville gjøre det, med frie vers og ingen rim. Her er det tradisjonelt versemønster. Den metriske rytmen er jambisk, med et trykksterkt førsteord i linje 1 og 7. Begge disse linjene starter med samme ordet, Ночь, eller «natt», og den oppmerksomme leser får da med seg at her er det noe som starter opp igjen. Diktet har også konsekvent rim, A-b-A-b. Det eneste litt ufordrende er punktumet midt i en verselinje, i siste linjen i strofe 1. Sånt gjorde man ikke i den gamle, klassiske tid. Men så veldig opprørsk er  det ikke i 1912.

Diktet har også noen impresjonistiske trekk, vil jeg si, om enn jeg i min første kommentar overbetonte denne egenskapen ved diktet. Impresjonistene er opptatt av inntrykk, man trenger ikke få med seg alt, det er bare de viktige inntrykkene som er verd å male eller skrive ned. Her er det natten, gaten, lykten og apoteket. Det setter hele stemningen. Mer er ikke nødvendig å skrive.

Ordvalget er viktig i dette knappe diktet. Poenget er at alt skal gjenta seg, alt vil være det samme. Her er det representert ved natten, gaten, lykten og apoteket. Det er det som innleder diktet. Ordvalget бессмысленный (tanketomt, meningsløst) og тусклый (matt, uklart) om dette lyset, kan gjelde i direkte og overført betydning. Gatelyset i en bygate kan jo være både tanketomt og uklart mange ganger, i hvert fall sånn som det var i 1912. Men det kan også være lyset over livet, eller tilværelsen, som er tanketomt og uklart. Om du lever et kvart århundre, så vil ingenting forandres. Det samme uklare og tomme lyset vil være der, det finnes ingen utvei, ingen måte å slippe unna.

Russisk er som skapt for sånne knappe dikt, å få sagt mye med få ord. Все будет так. Исхода нет. Direkte oversatt er det: Alt vil være slik. Utgang ikke. På norsk blir det med en gang mer ordrikt.

Så er det strofe to, der det begynner med at du dør, og starter opp på ny fra begynnelsen av. Jeg tror ikke det er i diktets hensikt å spekulere for mye i hva det betyr, om det er død og gjenfødelse, eller død i en slags symbolsk, overført betydning. Du dør og begynner på ny, det får være greit. Uansett vil alt være det samme, alt som i fordums tid. Så er det den elegante gjentakelsen av innledningen i første strofe, ordet natt, ночь, men nå med denne iskalde krusningen på kanalen. Det kan være livet ditt, det kan være hele diktet, det kan være den lille forstyrrelsen, og så er det gaten, lykten og apoteket på ny. Det er vakkret gjort. Typisk Blok!

Min gjendiktning

I dette diktet gjelder det å gjengi rimene,  og den kjølige, nøkterne stemningen. Det lar seg ikke helt gjøre, men sånn cirka.

Natt, gate, lykt, apotek

Natt, gate, lykt, apotek,
Meningsløst og uklart lys.
Lev du en kvart evighet –
Alt er som det er. Ingen utgang bys.

Du dør – du begynner igjen fra start
Og det gjentar seg, som fordums tid:
Natt, på kanalen en kald krusning klart,
Apotek, gate, lykt- på ny.