Avtale, av Mikhail Lermontov

Om dagens dikt av Mikhail Lermontov skrev den store litteraturkritikeren Belinskij i 1842:

“Договор“ — чудо как хорошо, — и ты прав, говоря, что это глубочайшее стихотворение, до понимания которого не всякий дойдет; но не такова ли же и большая часть стихотворений Лермонтова?»

«Avtale» – det er et under så bra dette diktet er, og du har rett, når du sier, at det er et slikt dypt dikt, at forståelsen av det ikke er noe enhver vil oppnå, men er ikke mesteparten av diktene til Lermontov slik?

(fra russisk Wikisource)

Belinskij har utvilsomt rett. Det er noe eget med diktene til Lermontov, som på overflaten virker så enkle, men som har slik en dybde i seg. Han var ung hele livet sitt, Lermontov, og skrev dype, livstrøtte dikt i uforskammet ung alder. Diktet Avtale er skrevet i 1841, samme året som han dør. Det er akkurat som han treffer en nerve i det, som om han sier noe alle har følt på, men aldri fått sagt på den måten. Samtidig er det slik at i hvert fall ikke denne leseren helt får tak på hva det egentlig er han sier, hva som egentlig er poenget. Det er en følelse av at man forstår det nesten, men ikke helt, som er svært tiltrekkende, særlig i dette diktet, men også i mange andre dikt av Lermontov.

Nøkkelen i diktet er kanskje den klassiske avslutningen, som alle russere med godkjent skolegang kjenner.

 

 

ДОГОВОР

Пускай толпа клеймит презреньем
Наш неразгаданный союз,
Пускай людским предубежденьем
Ты лишена семейных уз.

Но перед идолами света
Не гну колени я мои;
Как ты, не знаю в нем предмета
Ни сильной злобы, ни любви.

Как ты, кружусь в весельи шумном,
Не отличая никого:
Делюся с умным и безумным,
Живу для сердца своего.

Земного счастья мы не ценим,
Людей привыкли мы ценить;
Себе мы оба не изменим,
А нам не могут изменить.

В толпе друг друга мы узнали;
Сошлись и разойдемся вновь.
Была без радостей любовь,
Разлука будет без печали.

1841

Avtale

La skje at flokken foraktfullt stempler
Vårt uoppløste union,
La skje til folkets forutinntatthet
Du er blottet for familiebånd.

Men foran lyset til ikonene
Bøyer jeg ikke knærne mine;
Som du, kjenner jeg ikke i det
Verken sterk ondskap, eller kjærlighet.

Som du, går jeg rundt i lystig støy,
Skiller meg ikke fra noen:
Jeg deler meg med fornuft og uten fornuft,
Jeg lever for hjertet mitt.

Familielykke verdsetter vi ikke,
Vi vendte vi oss til å verdsette folkene;
Ingen av oss forråder oss selv,
Og de vil aldri kunne få forrådet oss.

I flokken kjente vi hverandre;
Vi møttes og fra hverandre igjen.
Den var uten glede, kjærligheten,
Avskjeden blir uten sorg.

1841

 Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er gjort i hyrten og styrten, og inneholder garantert dumme feil.

Jeg har litt problemer med å finne ut av vendingen i første linje. пускай  er bydeform av пускать, som betyr noe sånt som «la gå», «la skje» (se glosene), og det kan også være en muntlig variant av пусть, som kombinert med infinitiv har betydning tilsvarende vårt norske «la skje». Problemet er at verbet – клеймить – her ikke står i infinitiv, men i presens. Det skjønner jeg ikke. Jeg oversetter på en måte som gir mening på norsk, men jeg er ikke sikker på om denne meningen er den riktige. Jeg skal heller ikke garantere at resten av første strofe er oversatt riktig, jeg har slått opp ordene, og satt det sammen så godt jeg kan.

Strofe to er oversatt på lignende vis. Jeg klarer ikke helt å trenge inn i det. Antagelig betyr det noe i retning av at han ikke kneler foran ikonet (idolet), altså ikke viser den nødvendige respekt eller følger konvensjonene, og i likhet med henne kjenner han ingenting i synet av det, verken ondskap eller kjærlighet. Det har å gjøre med en slags distanse til livet, slik jeg leser det.

Vendingen с умным и безумным er ikke lett å få over til norsk, с betyr med, og de to adjektivene er derfor satt i instrumental. умный betyr fornuft, og preposisjonen без er her brukt som forstavelse, og betyr både som preposisjon og forstavelse uten. Det blir altså med fornuft og uten fornuft, slik jeg også har oversatt det. Men effekten er langt svakere på norsk, enn på russisk. Verbet som står før, Делюся, er også litt spesielt. Jeg tenkte det måtte ha noe med делать å gjøre, det verbet betyr «å gjøre», men første person entall er делаю, og gerundium er делая, og formen i diktet passer ingen steder. Jeg prøver dermed med Делю, som er første person av делить (å dele), et verb som tar refleksiv (dele seg). Korrekt form i første person entall skal da være Делюсь, og i gerundium лелясь. Det passer ikke det heller, men det passer bedre, og jeg går for den. Jeg-personen i diktet skiller seg ikke fra noen, han er altså ikke forskjellig fra noen, og han deler seg mellom det irrasjonelle og rasjonelle, og lever for hjertet. Jeg tror det er noe slikt denne strofen betyr.

Jeg har litt problemer med at привыкли er satt i fortid, привыкать betyr å «venne seg til», «bli vant til». Людей (folk, mennesker) står i akkusativ, så det er vi (мы) som har vent oss til å verdsette folkene, eller menneskene. Siste setningen i denne strofen er også litt rart, der нам er satt i dativ, ikke akkusativ, og det blir «til oss», ikke «oss», de ikke kan (не могут) forråde. Kanskje er det at de kan få forræderi inn til oss, som er meningen, noe jeg har forsøkt å få frem ved å oversette med «få forrådet oss».

Сошлись и разойдемся вновь er en slik nydelig setning som ikke lar seg oversette igjen, det er en herlig bruk av de russiske verbformene og prefiksene. Det er enkelt og konsist på russisk, og man må bruke mange klønete ord for å få sagt det samme på norsk. Direkte oversatt er det «går sammen» med en refleksiv, «går sammen med hverandre», i fortid og i flertall «gikk sammen med hverandre», og «går fra hverandre igjen», раз som prefiks betyr blant annet å falle fra hverandre eller å gå hver sin vei i flere retninger. Det er svært elegant gjort.

Gloser

пускай -> пустить/пускать slippe (løs), la gå; slippe fri 2. slippe inn 3. starte; sette i gang

клеймить 1. merke; svimerke; brennmerke 2. (overført betydning) stemple

презрение forakt

неразгаданный uløst

предубеждение forutinntatthet; fordom

лишена-> лишенный I лишить  berøve (noen noe), ta (noe fra noen) II blottet for, fri for

уз -> узы (flertall) bånd

гну -> гнуть bøye, krumme

злоба ondskap, ondskapsfullhet, mailse; sinne, harme

предмета -(genetiv,entall)-> предмет 1. (вещь) gjenstand, artikkel 2. (тема) emne 3. fag 4. gjenstand

кружусь -(1. pers. entall)-> кружиться 1. (вращаться) gå rundt, rotere, snurre (rundt); virvle

изменить 1. (предать) forråde, svike 2. svikte, svike

сойтись/соходиться 1. (встретиться) møtes, treffes 2. møtes 3. komme sammen, samles 5. bli venner med, innlede et erotisk forhold til 7. falle sammen

Разлука 1. atskillelse 2. avskjed

Kommentar til diktet

Det er ganske typisk russerne å bruke såpass enkle virkemidler, og få til såpass sterke følelser. Lermontov er spesialisten på følelsene som liksom er holdt igjen, som fornekter seg selv. Han har en distanse til livet, som ikke passer med de sterke følelsene han åpenbart også gjør, noe som skaper en sterk spenning i mange av diktene hans. Han er liksom så nær lykken, så nær det som er godt, men han klarer bare å se den, aldri å gripe den. Her har han åpenbart hatt et kjærlighetsforhold som kunne vært godt, der følelsene var gjensidige, og sterke, men det ble aldri likevel, og om det ble, så sluttet det å være. Kjærligheten var uten glede, står det, avskjeden er uten sorg. Det er liksom et ønske der, om at det skulle være annerledes. Diktet gir inntrykk av forsoning, men den kan neppe være reell. Jeg leser det slik at det alt sammen var med stor sorg.

Jeg burde sikkert klart å skrive dette bedre, Lermontov hadde fortjent det, men det får eventuelt bli en annen gang, for nå har jeg ikke tid, dessverre.

Advertisements

Både kjedelig og trist, av Mikhail Lermontov

Dette diktet fikk en oppussing februar 2017. Oversettelse og gjendiktning er forbedret, gloseliste er lagt til, og i resten av posten er det gjort noen forbedringer og fylt på med litt mer stoff.

*

Mikhail Jurevitsj Lermontov (1814  – 1841) var en bråmoden dikter. Både på det personlige plan og som russer i Russland levde han allerede fra tidlig av et rikt, om enn delvis tragisk, liv. Moren var en rik aristokrat som døde da lille Mikhail var 3 år gammel. Han ble så oppdradd hos bestemoren som ikke tålte synet av Mikhails far som bare var en fattig soldat. Unge Mikhail Lermontov hadde derfor erfaringer å høste av da han begynte å skrive dikt som 14 åring.

På det politiske plan ble Mikhail født to år etter Napoelons mislykkede erobringsforsøk av Russland. Napoleonskrigene raste imidlertid fortsatt, og Napoleon var også for Mikhail en stor, romantisk helt. Hjemme i Russland forsøkte først tsar Aleksander I, så Nikolai I, å holde styr på reform- og opprørsbevegelser. Kunstnerisk er dikteren Aleksander Pusjkin i ferd med å etablere en ekte russisk nasjonallitteratur, riktignok inspirert av franske, britiske og tyske romantikere, men med noe helt særeget russisk som også unge Mikhail lar seg gripe av. Byron og Pusjkin er hans forbilder.

Sommeren 2009 postet jeg Seilet som Lermontov skrev da han var bare 18 år gammel. I dag skal jeg poste et dikt Lermontov skrev 8 år senere, året før sitt dødsår. Begge diktene er så kjente at mange russere ennå kan dem utenatt.

И скучно и грустно…

И скучно и грустно, и некому руку подать
	В минуту душевной невзгоды...
Желанья!.. что пользы напрасно и вечно желать?..
	А годы проходят - все лучшие годы!

Любить... но кого же?.. на время - не стоит труда,
	А вечно любить невозможно.
В себя ли заглянешь? - там прошлого нет и следа:
	И радость, и муки, и всё там ничтожно...

Что страсти? - ведь рано иль поздно их сладкий недуг
	Исчезнет при слове рассудка;
И жизнь, как посмотришь с холодным вниманьем вокруг -
	Такая пустая и глупая шутка...

1840

Min oversettelse

Både kjedelig og trist…

Både kjedelig og trist, og ingen å rekke hånden til
	Minuttet for sjelens gjenvordigheter...
Ønsker!.. hva nytte er i å ønske forgjeves og evig?..
	Og årene passerer - alle de beste årene!

Å elske... hvem da?.. For en tid er det ikke verd bryet,
	Og å elske evig er ikke mulig.
Du ser inn i deg selv? - Der er ingen spor av fortiden:
	Og glede, og kvaler, og alt er der ubetydelig...

Hva er lidenskapene? - Du ser, før eller senere vil deres søte lidelse
	Forsvinne for ord av fornuft;
Og livet, som du ser på med kald oppmerksomhet -
	Det er slik en tom og dum spøk...

Kommentar til oversettelsen og språket

Starten av diktet er enkel og umiddelbar for russere, men utenlandske oversettere som jeg, må nok streve litt for å finne ut av hva som her er underforstått, og hvordan dette skal komme over til norsk. Некому står i dativ og betyr da «til ingen», hånden руку står i akkusativ og er direkte objekt. Verbet er подать er ikke perfektiv av дать «å gi», som jeg først trodde og skrev, men et selvstendig verb med mange betydninger (se gloselisten). В минуту står i akkusativ, noe som på russisk som på tysk indikerer at det er bevegelse til, altså noe sånt som «i det man går inn i minuttet for sjelens gjenvordigheter. Linjen er på russisk ikke knyttet sammen med noen preposisjon, men душевной («sjelens») невзгоды («gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter») er satt i akkusativ flertall, og jeg tror ikke det blir helt galt å sette inn et norsk «for» i mellom der. En prosaisk gjengivelse av de to første linjene kunne være «Livet er både kjedelig og trist, og det finnes ingen man kan rekke hånden i tiden for sjelens ulykker». Jeg ser andre oversetter med at det er ingen som gir deg hånden når du har vanskeligheter, men jeg kan ikke se annet enn at dette er oversetterens verk, og ikke noe som står der i originalen. Videre blir det enklere. Желание betyr «ønske» eller «lyst», og er her satt i flertall, желанья. Польза betyr «nytte», «gagn», «fordel», og står også i flertall, пользы. напрасно betyr «forgjeves» og вечно «evig». Проходить bruker russerne når de vil ha noen til «å gå videre», eller «gå forbi» og slikt noe. Meningen i de to siste linjene i første strofe er hva det nytter å ønske, når ønskene er forgjeves og aldri tar de slutt, og i mens går årene forbi, de beste årene man har (= ungdomsårene).

I strofe to begynner Lermontov med spørsmålet om å elske. Så lenge kjærligheten bare er midlertidig er det ikke verd alt strevet som følger med, og å elske evig er ikke mennesket gitt i livet. Derfor kan ikke kjærligheten være noen redning. Det lille ordet ли er en partikkel som vanligvis blir brukt i spørresetninger, det er vanskelig å peke på noe tilsvarede ord i norsk. Заглянуть er perfektivt verb og det betyr «å titte» eller «kikke» inn i. Прошлое betyr fortid, og står her i genitiv styrt av nektingen (нет). След betyr «spor», og er også satt i genitiv. Det henger altså sammen med прошлое, forsterket av и, og det vil på norsk bli noe sånt som «det finnes ikke engang spor av fortiden». Радость er «glede» og мука betyr her «plage, pine, kval» (det kan også bety «mel»). Ничтожно betyr «ubetydelig, uendelig liten» eller «ubetydelig, tom, intetsigende». Meningen er altså at man kan se inn i seg selv, men der ser man ingenting. Alt er bare gleder og sorger, som alle sammen er ubetydelige.

Ведь er også en partikkel, den betyr noe sånt som «du ser, du skjønner, ser du, skjønner du». Сладкий er «søt», «behagelig», недуг er et boklig uttrykk som betyr «lidelse», «sykdom». Рассудок betyr «fornuft», «forstand, vett», og står her i genitiv (med vokalbortfall). Meningen er at lidenskapene ikke kan stå seg mot fornuften, før eller senere tar rasjonaliteten over og kveler lidenskapene. Как betyr egentlig «hvordan», men kan også brukes som relativpronomen som her. Вокруг betyr «rundt», og kan ikke høre sammen med annet enn жизнь («livet»), på norsk er det lettere å forstå om hele dette ordet sløyfes. Meningen er noe sånt som at når du ser på livet med kjølig oppmerksomhet, altså uten lidenskapene og forstyrrelsene, så er det bare en tom og dum spøk.

Gloseliste

подать/подавать 1. (дать) gi, rekke 2. (поставить не стол) servere 3. (дать милостьыню) gi almisser 4. (повести для посадки и т.д.) kjøre frem; ~ машину к подьезду kjøre en bil frem til inngangen 5. (доставить) bringe, levere; tilføre, forsyne 6. (заявление, жалобу и т.д.) inngi, sende inn; ~ заявление об уходе sende inn avskjedssøknad 7. разг. (подвинуть, переместить) flytte; ~ машину назад rygge 8. спорт. serve 9. (изобразить) skildre; fremstille; главный герой подан в романе схематично 10. ~ помощь; совет ; команду ;сигнал gi hjelp; tegn; komando; signal

невзгоды мн <ед невзгода>  gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter

ничтожно -> ничтожный 1. (очень малый) ubetydelig; uendelig liten 2. (незначительный) ubetydelig; tom, intetsigende 3. ubetydelig (о человеке)

недуг книжн. lidelse, sykdom

Kommentar til diktet

Dette er diktet til livsleden. Da jeg sommeren 2007 var i Minsk for å lære russisk studerte vi dette diktet her. Lærerinnen som var av den gamle, gode sovjetiske skolen, likte naturligvis diktet godt, men syntes det var fryktelig trist og lite optimistisk. Hun mente det skyldtes at Lermontov var pen, og at det var umulig for en pen ung mann å bli lykkelig. Hun sammenlignet med Pusjkin, som rett å melde ikke er særlig billedskjønn, men som levde noenlunde lykkelig hele sitt liv. Han skrev aldri slike livsleie dikt som Lermontov skrev så mange av. Jeg vil si det finnes vel bedre forklaringer enn dette på at Lermontov skrev som han gjorde.

Formelt er det ikke noe kaos i dette diktet. Følelsene er kanskje dystre, men de er under full kontroll. Det er kryssrim, abab, i alle strofene, og alle linjene har trykklett utgang.

Lermontov er ikke mer enn 26 år når han skriver dette diktet. Men han har allerede drukket livet tomt, og tror ikke det har mer å gi. Alt som til vanlig skal gi glede i livet, slik som ønsker, lidenskaper og kjærlighet, det er hos denne poeten nå tomt og uten innhold. Man kan godt ønske seg noe i livet, men man vil aldri få det man ønsker seg, og om man gir etter for denne følelsen, vil man gå gjennom livet full av ønsker om ting man aldri får. Det er tidlig å få denne følelsen allerede 26 år gammel, at livet ikke har mer man kan strebe etter. Lermontov var bråmoden, og har hatt denne følelsen lenge. Han ser årene passere, og vet dette er ungdommens år, de årene som skal være best. Når heller ikke de kan gi ham noe, hva da med det som skal komme?

Kjærligheten, eller det å elske, har en godside og en vrangside. Poeten ser bare vrangsiden, alle kvalene og alt slitet med å få den man elsker, og å holde ut med henne. Kjærligheten, eller det at man elsker noen, varer bare for en tid, og da er det spørsmål om det er verd alt det negative, alt slitet som følger med? Om kjærligheten kunne vedvare kunne det være verd anstrengelsene, men det gjør den ikke, og da konkluderer denne poeten at det er like bra å frasi seg hele kjærligheten. Regnskapet går ikke opp.

For en mann i midten av 20-årene skulle minnene fortsatt være glødende og betydingsfulle. For denne poeten er de ikke det. Han ser på det som tidligere har betydd noe for ham, men som ikke gjør det lenger nå. Hva er vel gleder og sorger man har hatt verd, når man ikke har dem lenger? De er ubetydelige.

Lidenskapene kunne kanskje live opp den livsleie poeten, men i siste strofe lar han rasjonaliteten ta knekken på dem. For dem som gjerne vil lese optimisme og livsmuligheter inn i ethvert dikt er det kanskje her mulighet til en litt mer positiv tolkning enn i resten av diktet. Gjennom hele diktet har jo poeten latt nettopp fornuften ødelegge tilløpene til livsutfoldelse som måtte være, det er bare fornuften som kan konkludere med at elskoven ikke er verd noe, fordi den vil gå over. Her i siste strofe kan det se ut som poeten har et visst ønske om at lidenskapene på ny skal gjelde, han har altså kanskje ikke helt gitt seg hen til livsleden, men det er fornuften eller bare ordet fornuft, som vil kvele enhver lidenskap allerede i starten. Man skal altså anstrenge seg for å lese livsglede inn i dette diktet her.

Konklusjonen på diktet er vakker. Når man ser på livet som det egentlig er, så er det bare en tom og dum spøk. Det er ikke verd noen ting.

Året etter dør altså Lermontov i en duell, et dødsfall man nesten kan se på som et slags selvmord. Han døde meget ung, men har etterlatt seg noen av de vakreste og mest livstrette tekstene som er skrevet. Dette diktet her, både kjedelig og trist er livet, er kanskje det som tar prisen. Selv om man ikke vil gå med på et fullt så fornektende syn på livsmulighetene, er det her sunne og gode tanker om at det man føler betyr så mye når det står på, kanskje ikke betyr så mye allikevel. Slik leser jeg diktet, og har stort utbytte av det.

Min gjendiktning

Selv forbedret er gjendiktningen langt unna å komme opp mot kvalitetene i originalen. Det skal være enkelt og uanstrengt, konstaterende, uten forsterkende følelser, alt holdt igjen, alt i kontroll og ro. Jeg tar meg friheter, og omskriver en del for å få det til å gå opp.

Både kjedelig og trist…

Kjedelig og trist, og ingen å rekke
En hånd til i sjelens plage
Ønsker!.. hva nytter vel det?
Mens årene går – de beste av dine dager.

Å elske… hvem da? Det er for en stund ikke verd bryet
Og å elske evig er en umulighet.
Du ser inn i deg selv? Der er ikke så mye
Og gleder og sorger, og alt ubetydelighet.

Lidenskapene? Før eller siden vil den søte lidelse
Forsvinne for fornuftens ord
Og livet, om du ser det uten fortvilelse
Er det en tom vits, dum og stor.


Min gave er ynkelig (Мой дар убог), av Jevgenij Abramovitsj Baratynskij

Denne posten ble gjennomarbeidet på nytt februar 2017. Det ble lagt til gloseliste og gjendiktning, og mer utfyllende kommentarer.

*

I dag poster vi et dikt av den russiske poeten Jevgenij Abramovitsj Baratynskij (1800 – 1844). Jeg tenkte at nå som det bare er plass til 3 russiske dikt i året, så bør jeg prøve å få i alle fall en av dem til å være skrevet av en poet jeg ikke har postet noe av tidligere. Noen nye bekjentskaper må det jo være, hvert år. Baratanskij var samtidig med Aleksander Pusjkin, og også en god venn av ham. Da skulle man vite at han har sine røtter i klassisismen, men at han i likhet med Pusjkin bryter ut av dem, og over i en slags russisk romantikk. Her er strenge rytme- og rimmønster, men følelser sterkere enn de man forventer å finne i klassesismens diktning. Diktet jeg poster er således helt representativt. Det tar opp det evige lyriske temaet om diktet som kan leve og bli husket i en forgjengelig verden.

Мой дар убог

Мой дар убог, и голос мой не громок,
Но я живу, и на земли моё
Кому-нибудь любезно бытиё:
Его найдёт далекий мой потомок
В моих стихах; как знать? душа моя
Окажется с душой его в сношенье,
И как нашёл я друга в поколенье,
Читателя найду в потомстве я.

1828

Min transkripsjon

Moj dar ubog

Moj dar ubog, i golos moj ne gromok,
No ja zjivu, i na zemli mojo
Komu-nibud ljubezno bytio:
Jevo naidjot dalekij moj potomok
V moikh stikhakh; kak znatj? Dusja moja
Okazjetsja s dusjoj jevo v snosjenie,
I kak nasjol ja druga v pokolénie,
Tsjitatelja najdu v potomstve ja.

Min oversettelse

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, og stemmen min ikke høy,
Men jeg lever, og på jorden min
Med en eller annen elskelig væren:
Vil den finne en fjern etterkommer
Hvem vet? Kanskje vil det i mine vers
Vise seg at min sjel har en forbindelse med hans,
Og slik fant jeg en venn i et slektledd,
I ettertiden vil jeg finne en leser.

Kommentar til oversettelsen

De første årene la jeg vekt på å oversette tettest mulig til originalen, selv når resultatet da kunne bli tilnærmet uforståelig på norsk. Nå skriver jeg om, for å gjøre resultatet leselig. Her i kommentarene skriver jeg hva jeg har gjort.

I første linje er убог og громок kortformer av adjektivene убогий (Forkrøplet, elendig, ynkelig, tarvelig, ussel) og громкий («høy, kraftig» (om lyd)). Kortformen er russernes måte å uttrykke predikativ funksjon, noe vi på norsk vanligvis uttrykker med det lille ordet er. Russerne bruker ikke kopulaverb, typisk «å være», må da gjøre noe annet for å skille mellom «mannen er ynkelig» og «en ynkelig mann». Det gjør de med å skille mellom kortformen, убог, og langformen, убогий. Der kortformen har predikativ funksjon, har langformen attributiv. Den uttrykker en iboende egenskap.

Videre er det noen vanskeligheter i hva som hører til hvor, i linjene som følger. Det er typisk når en utlending som jeg, skal oversette russisk. Problemet begynner etter kommaet i linje 2, delsetningen som går и на земли мое/ Кому-нибудь любезно бытие frem til kolonet i enden av linje 3. Кому-нибудь står i dativ (nominativ кто-нибудь, «en eller annen»), en kasus som uttrykker den som nyter godt (eller vondt) av en handling, typisk den som får brevet eller gaven (man gir henne (dativ) en gave (akkusativ), man gir ham (dativ) juling (akkusativ)).  Her skal det altså være en eller annen som får noe, eller nyter godt av noe. Adjektivet любезно er på ny kortform, dette av лыбезный «elskelig, elskverdig», og det står til бытие, som betyr «tilværlese». Ofte kan dativ på norsk bli uttrykt med preposisjonen «til» eller «for». Det er det jeg prøver her. Kortformen любезно får jeg ikke inn, jeg bruker adjektivet attributivt.

Его найдет i linje fire er finner det, i hankjønn, «finn han», på nynorsk. Его står i akkusativ, så det er noe som blir funnet, noe som er i hankjønn og entall. Verbet, найдет, er også i tredje person entall, så det er noe som finner ham. Его kan vise tilbake til голос (stemme) i linje 1, eller være потомок (etterkommer) i slutten av linjen. I første tolkning er det etterkomeren som finner stemmen, i andre er det stemmen som finner etterkommeren. Jeg tor det er den siste som er riktig, diktene skal finne sin leser, leseren skal ikke finne diktene.  Adjektivet далекий står i langform, og må høre til потомок, altså en «fjern etterkommer». Jeg må omskrive en del for å få dette tydelig frem i den norske oversettelsen.

Fjerde linje slutter ikke med noe punktum, så det er ikke absolutt klart at fjerde linje begynner på noe nytt. På den annen side er både subjekt og objekt på plass, så det er vel kanskje mest naturlig å lese første halvdel som noe avsluttet. I så fall begynner femte linje greit, В моих стихах; как знать? (I mine vers; hvem vet?), og fortsettelsen trenger bare litt forklaring: душа моя/
Окажется с душой его в сношенье, «sjelen min/ viser seg med sjelen hans i forbindelse», direkte oversatt. Så meningen må være at i versene viser det seg å være en sjelelig (eller åndelig) forbindelse mellom dikteren og etterkommeren hans.

Denne tanken fortsetter i de to siste linjene. И как нашёл я друга в поколенье betyr direkte oversatt: «Og på den måten fant jeg en venn i et slektledd», der как egentlig betyr «hvordan», og russisk ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form av substantivet, så в поколенье kan bety «i generasjonen» eller «i en generasjon», eller «i slektleddet» eller «i et slektledd». Det er jeg (я) som står i nominativ, og venn (друга) som står i akkusativ, så det er jeg som finner vennen. Читателя i siste linje står også i akkusativ, så det er også her «jeg» (я) som finner en leser, og det i ettertiden (потомстве).

Til slutt vil jeg si litt om russiske verb. De skiller mellom perfektive og ikke-perfektive aspekt, eller fullført og ikke-fullført handling. På norsk blir dette utført med en omskriving, vi sier ofte «sitter og leser», eller «går og tenker», for å få frem at vi er i gang med noe, handlingen er ikke fullført. På russisk er de opptatt av dette, og har hele verbsystemet innrettet etter det med å la alle verb komme i par, ett for det perfektive og ett for det ikke-perfektive. Det ikke-perfektive uttrykker en handling som er i gang, vanlig presens, den utføres nå, mens det perfektive uttrykker en handling som er fullført. Det vil den være i fremtiden. Her i dette er det en god del perfektive verb, det er fullført handling, og altså noe som vil bli utført i fremtiden. For de to siste linjene blir dette illustrert i det perfektive verbet найти, å finne, som i nest siste linje blir brukt i fortid, «fant», og i siste i fremtid «vil finne», eller rettere: «kommer til å finne». Det vil skje.

Jeg klarer heller ikke finne en tilfredsstillende forklaring på dativen Кому-нибудь i linje 3, jeg skjønner ikke hva det betyr. Min oversettelse her, «med en eller annen», glatter over problemet.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

убог – kortform -> Убогий 1. Forkrøplet, 2. elendig, ynkelig, tarvelig, ussel, 3. elendig, tarvelig, ussel

любезно – kortform, nøytrum -> любезный 1. (обходительный) elskverdig, imøtekommende 2. уст. или разг. (дорогой) kjær; любезный читатель! уст. kjære leser

бытие tilværelse, væren

далекий 1. (удалённый; давный) fjern: lang (длинный) 2. (чуждый) fremmed 3. я далеко от мысли упрекать его jeg berbreider ham på ingen måte

потомок 1. etterkommer; ætling 2. мн (людеи будущих поколений) etterkommere, etterslekt

Окажется -> Оказаться 1. (найтись, быть налицо) finnes, være 2. (очутиться где-л) være, befinne seg; komme i 3. (явиться на самом деле кем-л, чем-л) vise seg å være 4. безл. (выяснилось) отказалось, что… det viste seg, at…

Сношение 1. (связ) forbindelse, kontakt 2. (половой акт) samleie

поколение generasjon, slektledd

Kommentar til diktet

Diktet er kort, og uttykker en kjent, klassisk tanke, og bruker flere av de vante virkemidler i den lyriske tradisjonen. Det er neddempet i tonen, ingen romantiske stormer her, ingen store følelser, ingen proklamering av dikterens geni og inspirasjon, her går det rolig frem, nesten klassisistisk i formen. Den russiske originalen har mange myke, behagelige lyder, eller fonemer, som det heter i fonetikken, den lydlige gjengivelsen av en skrevet bokstav (sånn cirka, bare man tar i betraktning at forholdet mellom fonem og bokstav ikke alltid er 1 – 1, flere bokstaver kan uttrykke ett fonem, som norske ‘ng’, ‘sj’ og ‘skj’, alt dette er flere bokstaver, men bare én lyd, ett fonem). Diktet passer å leses langsomt, rolig. Vokalen ‘o’, nærmere norsk ‘å’, er lett å uttale og behagelig for øret, mens ‘i’ er mer anstrengt, skrikende, om leseren følger meg her.  Her er det russiske vokaler о, а, у (vår u, uttalt kontinentalt, som norsk, tradisjonell ‘o’) som dominerer, nesten totalt. Konsonantene er også myke, м, д, б, г (m, d, b, g), få av dem er skarpe, enda færre skarpe og trykktunge. Verken oversettelsen min eller gjendiktningen er i nærheten av å gjengi dette.

I innholdet begynner diktet med at poeten reduserer seg selv, og sine dikteriske evner. Han har fått et ynkelig talent i gave og kan ikke snakke med høy røst. Det siste gjør han ikke heller, diktet er rolig, men det første er en selvmotsigelse. At diktet lever og ennå blir brukt viser jo nettopp at talentet hans ikke var så ynkelig, og at gaven hans er så stor at han og hans dikt lever videre gjennom århundrene, og over landegrensene. Diktet spør ikke så mye, det er ydmykt, det vil bare ha en leser, og den leseren vil poeten føle et sjelelig fellesskap med. Det er dette sjelelige fellesskapet som blir løftet frem til noe stort og verdifullt, så stort at verken diktet eller dikteren trenger andre mål. Således slutter diktet litt triumferende, med den russiske originalen der helt naturlig og med rim setningen faller på plass: leser finner i ettertiden jeg (min uthevelse). Poeten snakker mye om min (мой), min gave, min stemme, min verden, men der til slutt kommer en tydelig og trykksterk jeg (я). Så tross sin ynkelge gave og lave stemme, så er poeten sterk i troen på seg selv, han vet og er ikke i tvil om at i verden han lever i, en gang i tiden, vil diktet finne en leser, og med det vil han finne en sjelelig kontakt. Her og nå er denne leseren jeg, og kanskje også du, som leser dette, og – forhåpentligvis – har vi skjønt diktet godt nok til at den russiske poeten Baratynskij fikk sitt ringe ønske oppfylt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen har en del av de samme problemer som oversettelsen, men er løst på en litt annen måte. Noe av poenget i originalen er at det flyter så lett og uanstrengt, noe som må være målet også i oversettelsen, om enn dette målet nok ikke er så enkelt å oppnå. Dog er det dette målet som forklarer valgene jeg har gjort.

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, min stemme svak,
Men jeg lever, og i min verden
Til en eller annen elsket væren:
Vil den finne en ætling langt der bak
Hvem vet om ikke i versene mine
Så vil min sjel ha kontakt med hans
Og slik en venn i et ledd jeg fant,
En leser i ettertiden vil jeg finne.

Jeg elsket Dem, av Aleksander Pusjkin

Denne posten var nokså i orden som den var, så oppussingen i mars 2017 besto bare av litt utfyllende kommentarer, særlig til oversettelsen, og tillegg av en gloseliste. Når arbeidet først var i gang, laget jeg noen ekstra gjendiktninger også, i tillegg til mer utfyllende kommentarer, for de spesielt litterært interesserte.

*

I dag skal jeg presentere det kanskje mest kjente russiske diktet av dem alle. Det er skrevet av deres største poet, Aleksander Pusjkin, av ham har jeg allerede presentert diktet En vinterkveld, og jeg har skrevet litt om ham der. En grundigere omtale av forfatteren og poeten Aleksander Pusjkin får vente, med Jeg elsket Dem er det diktet som skal ha oppmerksomheten.

Mitt først virkelige møte med dette diktet var sommeren 2007, hvor jeg var i Minsk for å studere russisk. Vi fikk i oppgave å lære dette diktet utenatt, og jeg husker hvordan jeg satt ved den kunstige innsjøen noen kilometer utenfor, og forsøkte å la diktet flyte gjennom hodet. Det var akkurat som det kom en egen tone i diktet, og jeg lærte det med en melodi, selv om diktet egentlig ikke har noen melodi, i hvert fall ikke noen jeg skjønner. Diktet er også så rent lydlig vakkert, at jeg lærte det utenatt, faktisk både forlengs og baklengs, uten helt å vite akkurat hva alle ordene betydde. Vår russisklærer snakket bare russisk, og det var ikke alt hun forklarte jeg helt forsto.

Det skulle være grillfest, av alle ting mellom en norsk og en hviterussisk teatergruppe, hvor jeg kjente en av de norske, og derfor fikk lov til å være med. I bilen på vei utover sa jeg at vi skulle lære oss dette diktet, og de russiske jentene i bilen fremførte det øyeblikkelig og med stor glede og latter. Jeg husker også at jeg satt ved en kunstig innsjø, utenfor Minsk, der vi skulle grille, og deklamerte diktet for meg selv i hodet mitt. Av seg selv oppsto også en liten melodi til det, ordene flyter så fint, og det var så stille og stemningsfylt å sitte der med den kunstige innsjøen, utenfor Minsk, og tenke på Russlands mest kjente kjærlighetsdikt, Ja vas liubil, av Aleksander Pusjkin.

Я вас любил

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.

Min transkripsjon

Trykket er markert med apostrof. O skal leses som norsk «å», u som norsk «o». Russisk ‘ы’ blir gjengitt som norsk ‘y’, men er en litt mørkere lyd, litt mer bak i munnen, vanskelig å få til for utlendinger. Diktet skal leses langsomt.

Ja vas liubil

Ja vás liubíl: liubóv jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostiu, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

Min oversettelse

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den ikke lenger forstyrre Dem;
Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.
Jeg elsket Dem, målløst, uten håp,
Snart av sjenanse, snart av sjalusi (er jeg/blir jeg) pint;
Jeg elsket Dem så oppriktig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen elsket Dem som jeg.

Min gjendiktning

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå være,
I sjelen min er den ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger nære;
Jeg ønsker ingen sorg bli Dem til del.
Jeg elsket Dem, ordløst, fordømt,
Av sjenanse, av sjalusi – pint;
Jeg elsket Dem så inderlig, så ømt,
At Gud gi Dem en annen kjærlighet som min.

Kommentar til språket og oversettelsen

Noe av briljansen i dette diktet ligger i at språket er så enkelt. Det lar seg riktignok ikke oversette like enkelt, så her vil jeg forsøke å forklare noen av vanskelighetene jeg har møtt, og valgene jeg har gjort.

Я вас любил er russisk for «jeg elsket Dem», вас er høflighetsformen for «deg». Selv om den ikke brukes lenger på norsk, hører den hjemme her. Vendingen Ja vas liubil blir gjentatt tre ganger i det korte diktet, hver gang forklart på en litt forskjellig måte. Verbet står i fortid, любил, men det er en ikke avsluttet fortid, ikke-perfektivt aspekt, som det formelt heter, så det er «jeg elsket Dem», ikke «har elsket Dem». Så følger et kolon, kanskje litt merkelig, og uvanlig, og det russiske ordet for kjærlighet, любовь. Her står det i formuleringen любовь еще, быть может, der det lille ordet еще betyr «ennå», og быть может er en omstokking av ordene på «kan være». Så: «kjærlighet kan ennå være». I oversettelsen må dette tolkes, og jeg ser kyndige oversettere prøver seg med litt forskjellig. Er det slik at han har håp om at denne kjærligheten kan bli noe av? At kjærligheten ennå eksisterer? Uttrykker det noe i fremtid, eller i nåtid, er det et håp eller en konstatering? På norsk ser det litt klønete ut, «kjærlighet kan ennå være». Men det er det som holder åpent mest av tolkningene i originalen.

Formuleringen i linje to er В душе моей угасла не совсем, direkte oversatt ord for ord: «I sjelen min slokket ikke helt». Det går ikke på norsk, vi kan ikke ha subjektet innbakt i verbet, så vi må omskrive slik at subjektet blir synlig. Verbformen угасла (ugasla – sloknet) er fortid i hunkjønn entall, så det innbakte subjektet er også grammatisk hunkjønn. På russisk er det neppe noe mystisk i dette, hunkjønnsordet i linjen over er любовь (liubov – «kjærlighet»), slik at det er kjærligheten som ikke er sloknet helt. På norsk kan vi oversette med å bruke det ubestemte pronomenet «den», noe som langt på vei vil tilsvare originalen. Det går kanskje også an å fylle inn med et konkret substantiv, som «kjærligheten», eller  «ilden» eller «flammen», men da legger vi altså til et ord som ikke står der i originalen.

I tredje linje brukes det russiske ordet for «hun», она, men det viser ikke tilbake til  «henne» eller «hun», altså personen, men til et substantiv av hunkjønn. Det er slik vi også gjør på norsk i nynorsk og mange av dialektene. Det grammatiske hunkjønnsordet å vise til er fremdeles любовь i linje 1, så det blir altså uttrykket et ønske fra ham til henne, om at kjærligheten hans ikke må plage henne. Fjerde linje har verbet печалить (petsjalit – bedrøve), subjektet я (ja – jeg) og вас (vas – Dem) direkte objekt. Så er det ничем (nitsjem – med ikke noe), et pronomen i instrumental, grunnord ничто (nisjto – ikke noe), slik at det blir, cirka: Jeg ønsker ikke å bedrøve Dem med noe.

Безмолный er «målløs», på russisk som på norsk er det en boklig form. Først hadde jeg «uten ord» som oversettelse her, både i oversettelsen og gjendiktningen. Безнадежно er håpløst, eller «uten håp», som jeg har valgt å oversette det med. Substantivene робостью (med skyhet) og ревностью (med sjalusi) er begge satt i instrumental, så det er med skyhet og med sjalusi dikter-jeget blir pint. Томим er partisipp av verbet томить , «å pine», som partisipp altså «pint». Oversatt slik vil jeg imidlertid ikke få med det elegante То…, то…, i vendingen То робостью, то ревностью. Det lille ordet то er det russiske påpekende pronomenet, tilsvarende norsk «den» og «det», så direkte oversatt vil det bli: «det med sjenanse, det med sjalusi». Det er kunstig og uforståelig på norsk. Ofte blir denne konstruksjonen oversatt med snart.., snart…, altså «snart med skyhet, snart med sjenanse blir jeg pint». Oversatt slik blir linjen lang og tung, og det er lagt til både verb og subjekt til partisippet (blir jeg), der det på russisk bare er «snart av sjenanse, snart av sjalusi pint».

Syvende linje begynner en setning som fortsetter ut til diktet er ferdig. Den har en konstruksjon russisk ofte bruker ved sammenligner: так – как, på norsk vanligvis gjengitt med: «så (eller så mye)… at…» Det er også hva jeg har gjort. Искренно (iskrenno – oppriktig) og нежно (nezjno – kjærlig) er adverb, og sier noe om hvordan jeg-personen i diktet elsket, «så oppriktig», «så ømt». Her er det ingen spesielle problemer med oversettelsen, bare et valg hva av flere alternativ hva man vil sette inn for de russiske adverbene.

Ordet любимой i siste linje har alltid voldt meg litt problemer. Det er lett å kjenne igjen grunnstammen люб- i ordet, liub, transkribert. Det har med «å elske» og «kjærlighet» å gjøre, og blir brukt som verb, любить (liubit – elske), susbstantiv любовь (liubov – kjærlighet) og adjektiv, любимый (liubimyj – elskede). Ordboken har flere eksempler, og man støter på dem hele tiden. Men akkurat formen любимой, kan jeg ikke huske å ha sett så veldig mange steder. Jeg får heller ikke ordet og formen helt til å gå opp med noen av de opplagte alternativene jeg har funnet. Nettsiden Morfologija.ru har denne formen (endelsen -ой) for både subsantiv og adjektiv, i hunkjønn, og i kasusene akkusativ, genitiv, instrumental og lokativ. Stor norsk ordbok har bare любимый , og любимая, for hunkjønn, som adjektiv. Men morfologija.ru viser at любимая også kan fungere som substantiv, «en elsket». Da vil det gå opp i diktet, så lenge vi snakker om gramatikalsk kjønn, og ikke fysisk (den som skal elske kvinnen skal være en mann, men ordet for å betegne ham, любимой av любимая – en elsket, er hunkjønn). Verbet быть (være) gir subjektet et predikat. Direkte oversatt er frasen любимой быть другим (liubimoj byt drugim – en elsket være en annen), og hele linjen Как дай вам бог любимой быть другим (kak daj vam bog liubimoj byt drugim – at gi Dem Gud en elsket være en annen). Другим (drugim – en annen) står i instrumental, i den litt spesielle regelen russisk har at i formuleringer som «jeg var lege», «jeg skal bli advokat», når subjektet og det subjektet skal bli, er eller har vært er det samme, så skal predikatet (altså det subjektet skal bli, eller har vært) i instrumental. Så быть другим (byt drugim) er standard russisk, «være en annen», med «en annen» i instrumental, другим. Любимой (liubimoj – en elsket) er ikke instrumental, men akkusativ, og er objektet i setningen gi dem Gud, altså svaret på spørsmålet «Hva skal Gud gi?» En elsket, direkte objekt, akkusativ. Så følger påhenget быть другим, slik jeg har forklart.

Gloseliste

угасла – fortid, fem -> угаснуть/угастать 1. (об огне) gå ut, slokne 2. перен. svinne, slokne, sykne hen

тревожит -> тревожить 1. вс– (вызывать беспокойство) gjøre urolig, forurolige, engste 2. по– (нарушить покой) forstyrre

печалить bedrøve, gjøre trist {forstemt}

безмолвно -> безмолвно книжн. taus, stum; stille, tyst, ordløs; målløs; stiltiende

робостью – instrumental -> робость skyhet, fryktsomhet

ревностью – instrumental -> ревность sjalusi, skinnsyke

томим –  partisipp, mask entall -> томить 1. ис– (тяготить)pine, plage; trykke (тяготить) 2. кул. la småkoke (i lukket beholder)

Kommentar til diktet

Dette er som nevnt det mest populære av samtlige russiske dikt, og det er vanskelig å finne en utdannet russer som ikke kan det utenatt, eller en russer i det hele tatt som ikke kan sitere store deler av det. Alle kjenner det. Også folk som lærer seg russisk som fremmedspråk vil meget sannsynlig kjenne igjen linjer fra dette diktet.

Det er et kjærlighetsdikt som treffer den russiske folkesjelen. Her er ikke ønsket om å erobre den utkårne, men at en annen skal gjøre det, en som fortjener det bedre eller er henne mer verdig. Det er en alldeles ydmyk, forsonet tone i dette diktet. Alt er avklaret, og poeten har innfunnet seg med sin skjebne som ulykkelig elsker. Det er ikke spor av klage. Pinslene i linje 7 er også fullt ut akseptert, de er som de må være, når man har elsket så ømt som denne har gjort det. Til og med ønsket om at det er en annen som må få den elskede ser ut til å være helt avklaret. Det finnes ikke make til dikt som utstråler en sånn ro, og en sånn kjærlighet og en sånn ren beskrivelse av hvordan det føles å elske betingelsesløst, som dette diktet.

Jeg skal ikke gå i noen dypere filosofisk diskusjon om hva ekte kjærlighet er for noe, om det krever ønsket om å eie eller nettopp ikke krever det, om begjæret må være med, eller om begjæret bare ødelegger. Det finnes vakker kjærlighet innen alle kategorier.Det jeg mener Pusjkin har beskrevet er den russiske, ideale kjærligheten, eller den ideale kjærligheten slik den finnes i Russland. I dette folket er selvfølelsen noe helt spesielt, og et sterkt ønske om verdighet er alltid blandet med en enda sterkere følelse av mindreverdighet, stoltheten går hånd i hånd med skamfølelsen, de er langt mer klare for å gi det aller største offer, enn for å innkassere den aller største gevinst. Det er dette Pusjkin uttrykker i diktet, den elskende poeten ofrer heller kjærligheten sin, enn å ønske den fullendt. Selv ikke-russere må la seg gripe, jeg kan vanskelig forestille meg noe vakrere dikt.

Utfyllende kommentarer

Jeg legger ved litt utfyllende kommentarer til dette diktet her, kommentarer som går litt mer over i litterær analyse.

Diktet har 8 linjer, 4 av dem begynner med ordet jeg, я. Det henvender seg til en kvinne, i høflig form, Dem, (вас), noe som viser at det er en avstand mellom de to, de er ikke helt fortrolige. Verbet står konsekvent i fortid, elsket, любил, så det er en kjærlighet fra fortiden dikter-jeget skriver om. Dette er også med på å markere avstand. Tre av linjene begynner med denne frasen, Jeg elsket Dem, det er mye i et dikt på bare 8 linjer. I første linje fortsetter det med at kjærlighet ennå kan bli, og videre at det ikke er sloknet helt i sjelen på dikter-jeget. I femte linje fortsetter det med adverb som beskriver hvordan han elsket, «uten ord», «uten håp», безмолвно, безнадежно, og videre med at han ble eller er (russisk skjuler tiden av verbet her, mer enn det, de skjuler hele verbet, og setter bare partisippet til substantivet uten noe sammenbindingsverb) pint av fryktsomhet og sjalusi. Så er det til slutt i syvende linje, der «Jeg elsket Dem» innleder en hel setning, en hel frase, knyttet sammen med  так – Как , så mye… at.., først med так , «så», искренно (oppriktig), нежно (ømt, kjærlig) er adverbene han velger nå, og han elsket så oppriktig og ømt, at han ønsker at hun skal bli elsket av en annen.

Dette er en nesten unaturlig, usunn måte å elske på. Det er en kjærlighet som kan gå fra en mor eller en far til et barn, men det er ikke det som det er snakk om her, dette er helt klart kjærligheten fra en mann til en kvinne. Det hører med til våre instinkter å også ønske den kvinnen vi elsker, det er en del av livets gang. Kanskje kan jeg prøve meg med det litt uanalytiske at vi ønsker oss det perfekte, fordi det vil gi oss det perfekte avkom, at det er noe feil om vi ønsker oss at den perfekte make skal tilhøre en annen. Likevel er det noe svært vakkert over det Pusjkin skriver, for i det at vi ønsker oss det perfekte for oss selv, ligger det noe egoistisk. Kanskje kan man, fortsatt uanalytisk, si at man ønsker den perfekte make og det perfekte avkom for én selv, mens om vi virkelig, virkelig elsket noen, for den personen egen del, så ville vi ønsket det beste for denne. Så vi beveger oss over i en platonisk, filosofisk, nesten religiøs form for kjærlighet. Russerne er svært følsomme mennesker, så den platoniske, filosofiske kjærligheten er neppe noe for dem. En slik lesning vil ikke treffe den russiske folkesjelen. Da er det mer nærliggende å lese dette som et uttrykk for det berømte russiske mindreverdighetskomplekset, der i dette tilfellet den elskende ikke føler seg verdig den elskede, og derfor overbeviser seg selv om at han ikke vil ha henne. Det er derfor, tror jeg, diktet har så sterk virkning i Russland, der det er noe nær et nasjonaldikt, mens andre kulturer strever litt med å forstå det, og til og med har foreslått at diktet skal være «ironi» eller «sarkasme».

Mange har av en eller annen grunn en oppfatning av at russisk er et hardt, tungt og utilgjengelig språk, med mange skumle, sinte lyder. Det er ikke det, det har mange myke lyder, mange syngende konsonanter og mange varianter av hvislelyder, stemte og ustemte. I dette diktet er de myke og behagelige lydene fullstendig dominerende, det er bare en eneste k i trykksterk stavelse i hele diktet, i ordet iskrenno (искренно – oppriktig), nær slutten. De andre k’ene er i de trykksvake småordene tak – kak (так – как, så (mye)… – at…) i den siste sammenligningen. Fonemet ‘k’ kan som ingen annen lyd stanse flyten og sangen i en linje. Her er det svært mye l, v, m, s og z, mye sjtsj, zj og sj, konsonanter som kan synges eller viskes. Vokalene er bakre og avslappede, iu, je, o (norsk å), a og u (norsk o), ikke mye skjærende i og y. Der den skjærende lyden, i, er trykksterk, og lang, så er det også i de skjærende ordene, tomim (pint) og drugim (en annen). Selv om man ikke forstår et eneste ord, flyter dette diktet fint av seg selv. Leser man det selv, trenger man ikke anstrenge verken tungen eller stemmebåndet, det ligger mykt og behagelig i munnen, som en pust. Det er ikke mulig å få til det samme med de germanske språkene. Der må man søke etter andre effekter.

Vi kan også legge merke til i dette diktet at verken han eller henne er beskrevet på noen måte. Det eneste det handler om, er kjærligheten hans. Alle adjektivene og adverbene handler om den, alle beskrivelsene er om den. Den har ikke sloknet i sjelen, han ønsker ikke at den – altså kjærligheten hans – skal uroe henne, han ønsker ikke å bedrøve henne på noen måte. Linje 4 er den eneste som ikke direkte handler om kjærligheten han føler til henne, der er det han som ikke vil bedrøve henne. Så er kjærligheten ordløs, håpløs, og det er den som piner ham eller på grunn av den han blir pint av sjalusi og fryktsomhet. Det er også det han elsker henne så oppriktig og ømt, som gjør at han ønsker hun skal få en annen å elske henne som ham. Det er kjærligheten som er hovedsaken, han – subjektet som føler denne kjærligheten, – blir rent underordnet. En så stor og øm og ekte kjærlighet, kan ikke annet enn å ønske det beste for den elskede.

Videre er det et dikt fritt for kompliserte bilder og sammenligninger. Her er ingen metaforer og omskrivninger, annet enn i linje 2, hvor kjærligheten ikke er sloknet i sjelen hans ennå. Ellers er det ord som står i sin leksikalske betydning, diktet er et klassisk eksempel på «poesi uten bilder», som Michael Watchel skriver i Russian Poetry (Cambridge, 2004). Det er ganske typisk for Pusjkin å gjøre det enkelt for leseren. Det er derfor han er elsket av folket. Man trenger ingen utdannelse og hjelp for å lese ham, det holder å kunne russisk, noe alle russere selvfølgelig kan. Men i dette korte diktet er det selvsagt ekstraordinært, det er nesten færre bilder her enn i vanlig dagligtale.

Skal vi gå litt nærmere inn på oppbygningen av diktet, så ser vi at diktet på tross av at det består av én strofe likevel på en måte er delt i to. Første del er de fire første linjene, de inneholder én tanke, om at kjærligheten ennå er til stede, og at han håper hun ikke uroes og bedrøves av den. Andre del er de fire siste linjene, som beskriver hvordan kjærligheten virker på ham. Disse linjene beskriver hvordan han elsker ordløst, håpløst, oppriktig og ømt, hvordan sjalusi og sjenanse piner ham, og hvordan han ønsker hun skal bli elsket av en annen. Rimene er A-b-A-b-C-d-C-d, stor bokstav er kvinnelig utgang (trykklett), liten mannlig (trykktung). I både de kvinnelige og mannlige rimene ser vi at ordene henter opp en lyd fra det andre tilsvarende rimparet, lyden zj (ж) i de kvinnelige, m (м) i de mannlige. Det skaper et slags slektskap, совсем – ничем, томим – другим og может – тревожит, безнадежно – нежно. Eller på norsk Helt – ikke noe, pint – annen og, kan – uroe, uten håp – ømt. Det er måte på hvor mye én skal lese inn i ord som slik gjennom rim henger sammen, men rimene og de felles lydene skaper en helhet i diktet og støtter kanskje opp under det fullendte, kontrollerte som i hvert fall jeg synes diktet representerer.

På norsk er det et begrenset antall ord som rimer. Vi merker det særlig i gjendiktninger, der det for oversetteren er om å gjøre å presse inn de norske ordene og lydene det går an å rime på, til slutt i linjene. Uansett hvilket språk og hvilken tid det er, ligner oversatte dikt på hverandre, det er vanskelig nesten til det umulige å beholde originalens egenart. Russisk er et mye rikere språk når det gjelder rim, men også der klaget Pusjkin selv over rimenes begrensninger. Den erfarne leser vet hvilket ord som kan forventes å rime på et annet ord, også på russisk, selv om det her altså er større muligheter til å variere og overraske. Her slutter sjette linje på tomim, «pint», og man kan da forvente liubím (elsket), som rim. Ordet for elsket forekommer, i formen liubimoj, men bare inne i linjen. Rimet er drugím, noe som er overraskende, slik det også er overraskende at den elskende jeg-personen ønsker en annen til å elske den elskede kvinnen.

*

Я вас любил: любовь еще, быть может,
В душе моей угасла не совсем;
Но пусть она вас больше не тревожит;
Я не хочу печалить вас ничем.
Я вас любил безмолвно, безнадежно,
То робостью, то ревностью томим;
Я вас любил так искренно, так нежно,
Как дай вам бог любимой быть другим.
Ja vás liubíl: liubív jesjó byt mózjet,
V dusjé moej ugásla ne sovsém;
No púst ana bólsje ne trevózjit;
Ja ne hotsjú petsáalit vas nitsjém.
Ja vas liubíl bezmólvno, beznadézjno,
To róbostuy, to révnostiu tomím;
Ja vas liubíl tak ískrenno, tak nézjno,
Kak dáj vam bóg liubímoj být drugím.

 

Ny gjendiktning

Dette diktet er så fint at det tåler en gjendiktning til. Jeg lar imidlertid den første gjendiktningen stå.

Jeg elsket Dem

Jeg elsket Dem: kjærlighet kan ennå bli,
I sjelen min er ilden ikke slokket helt;
Men la den Dem ingen uro lenger gi;
Jeg ønsker ingen sorg til Dem bli delt.
Jeg elsket Dem, håpløst, uten ord,
Og sjenanse, og sjalusi, piner meg
Jeg elsket Dem med en inderlighet så stor,
At gi Gud en annen elsket Dem som jeg.
*
Og helt til slutt en omdiktning, som om jeg skulle skrevet diktet selv, nå (fritt etter Pusjkin, selvsagt):

Jeg elsket deg

Jeg elsket deg: det kan ennå gjelde,
Min kjærlighet er ikke sloknet bort;
Men la nå dette ikke plage deg så veldig;
Jeg ønsker intet vondt til deg bli gjort.
Jeg elsket deg, så håpløst, og forsiktig,
Av sjenanse pint, og sjalusi som piner meg
Jeg elsket deg så inderlig og oppriktig,
At må Gud gi en annen elsket deg som jeg.

Vinternatt (Зимняя ночь), av Boris Pasternak

Posten er gjennomarbeidet og oppfrisket på nytt i januar 2017. Kommentarene er utvidet, oversettelsen er forbedret og gloseliste og gjendiktning er lagt til. I tillegg kommer endringer, omskrivinger og rettinger.

*

I dag skal jeg poste et dikt av russeren Boris Pasternak (1890- 1960). Det heter vinternatt. Første gang jeg postet det var det travel eksamenstid for meg, som en av sikkert få i verden gikk jeg opp i eksamen i fysikk og russisk på en gang, så da ble det naturlig nok lite tid til overs for blogging og lesing av andre ting. Jeg skrev den gang at diktet binder fint sammen med det første russiske diktet jeg postet her på bloggen, En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin, slik at det første og det siste russiske diktet jeg postet bloggens første år, hadde med vinteren å gjøre. Om enn, hver på sitt vis.

Her i Norge og i resten av den vestlige verden er Boris Pasternak suverent mest kjent for romanen Dr. Zhivago. Det var også den han fikk nobelprisen for, i 1958.  Den prisen ble det som kjent en del bråk med, og det endte med at sovjetiske styresmakter nektet ham å ta i mot prisen. Pasternak ville ikke risikere sitt kjære Russland, og risikere å ikke å komme tilbake, så han aksepterte å si fra seg prisen. To år senere døde han.

Romanen er selvfølgelig et litterært mesterverk, kanskje den siste store, russiske roman, den sveiper over revolusjonsåret 1917 og årene som fulgte, og følger denne doktoren, Zhivago, og hans familie og forbindelser, og hvordan de strever for å holde sine liv gående i en selv etter russisk standard kaotisk tid. Det var nok dette som gjorde at sovjetmakten ikke likte boken, eller prisen, de ville jo ikke at revolusjonen og årene som fulgte skulle fremstilles som noe vanskelig og negativt.

Det er ganske sjelden en fintfølende poet som Pasternak også kan skrive store romaner.Talentene pleier å være mer fordelt, og det er ikke så mange, selv blant de aller største, som virkelig utviser mesterskap i flere av de skjønnlitterære hovedsjangrene, lyrikk, epikk og dramatikk. Det vil si, dramatikerne pleier kunne klare å skrive dikt eller noveller ved siden av, sjelden og aldri romaner, mens de store romanforfatterne kanskje også kunne skrive gode noveller. Pasternak utmerker seg som en av de ytterst få som har skrevet store romaner, og store dikt, og vært blant de ypperste i begge disse sjangrene.

Han kommer fra en aristokratisk familie, så han var kanskje disponert. Faren, Leonid Pasternak, var maler, og er kjent blant annet for sine portrett av Tolstoj. Familien Pasternak vanket med mange av de kulturelle storhetene i Russland, og noen fra utlandet. Blant annet var den tyske poeten Rilke på besøk, før han ble berømt og en av de aller, aller største dikterene på begynnelsen av 1900-tallet. Selv skriver Pasternak i sine (forsøk på) memoarer at besøkene fra komponisten Skrjabin også gjorde inntrykk.

Tidlig 1900-tall i Russland og verden var en begivenhetsrik tid, også kunstnerisk, der modernismens mange retninger var i ferd med å skyve vekk realismens samfunnsdebatt og forsøk på å gjengi virkeligheten «som den var». Modernistene hadde større ambisjoner enn som så, og et rikere syn på hva livet og virkeligheten egentlig består i, enn at det skulle være mulig å gjengi dette kunstnerisk «som det er». I dette miljøet var Pasternak i kontakt med alle som betydde noe, alle som var med på å forme den nye tid. I Russland var det særlig poetene Blok, Belyj, Majakovskij og Jesenin, pluss komponister og malere, fargerike typer med sterke meninger om hva kunsten – og livet – skulle være.

Sammenlignet med den stormende Majakovskij og den følsomme Jesenin, var Pasternak og Blok intelligente typer, krevende forfattere og lyrikere, ettertenksomme. Diktet jeg poster i dag er blant Pasternaks aller, aller mest kjente, og etter hva jeg kan se av hva jeg har lest over, karakteristisk for stilen hans. Det er en vinternatt, men ikke som hos Pusjkin realistisk skildret, med en mann og hans kone som sitter i trehuset sitt, og mannen som vil ta seg et krus for å drikke bort sorgen, få glede i hjertene. Her, hos Pasternak, grenser det til det magiske, med et lys som brenner, trass i alle vinterens forsøk på å blåse det ut. Det presser frem en allegorisk lesning, lyset må være et symbol på noe, noe som overlever og brenner, tross i alle sterke krefters forsøk på å blåse det ut.

Merk at i noen postinger ødelegger plattformen jeg skriver på formatet til diktet. Det skjer automatisk, uten at jeg får det med meg. Diktet skal ha ryddige strofer med fire verselinjer i hver av dem. Om noe er flyttet på og stokket om, er det ikke jeg, eller Pasternak, men WordPress.

Зимняя ночь

Мело, мело по всей земле
Во все пределы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

Как летом роем мошкора
Летит на пламя,
Слетались хлопья со двора
К оконной раме.

Метель лепила на столе
Кружки и стрелы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На озаренный потолок
Ложились тени,
Скрещенья рук, скркщенья ног,
Судьбы скрещенья.

И падали два башмачка
Со стуком на пол,
И воск слезами с ночника
На платье капал.

И все терялось в снежной мгле
Седой и белой.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На свечку дуло из угла,
И жар соблазна
Вздымал, как ангел, два крыла
Крестообразно.

Мело весь месяц в феврале,
И то и дело
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

1946

Melo, melo po vsej zemlje
Vo vsje predely
Svetsja gorela na stole
Svetsja gorela.

Kak letom roem mosjkora
Letit da plamja
Sletalis khlopja so dvora
K okonnoj rame.

Metel lepila na stolje
Kruzjki i strely
Svetsja gorela na stolje,
Svetsja gorela.

Na ozarennyj potolok
Lozjulis teni
Skresjtsjenja ruk, skresjtsjenja nog,
Sudby skresjtsjenja.

I padali dva basjmatsjka
So stukom na pol,
I vosk slezami s notsjnika
I platje kapal.

I vsje terjalos v snezjnoj mgle
Sedoj i beloj
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

Na svetsjku dulo iz ugla,
I zjar soblazna
Vzdymal, kak angel, dva kryla
Krestoobrazno.

Melo vesj mesjats v fevrale
I to i delo
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

 

Min oversettelse

Vinternatt.

Snøføyk, snøføyk over hele jorden
Over alle grenser.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Som insekter om sommeren
Flyr inn i flammen,
Samler flakene seg fra døren
Til vinduskarmen.

Snødrevet laget på bordet
Piler og små sirkler.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

På det opplyste taket
La skyggene seg,
Krysning av hender, krysning av føtter,
Skjebner krysses.

Og det falt et par sko
med et dunk på gulvet,
Og fra nattlampen dryppet det
Voks med tårer på kjolen.

Og alt forsvant i en sky av snø
Kaldt og hvitt.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
Og fristelsens varme
Virvlet opp, som en engel,
to korsformede vinger.

Det blåste hele februar måned,
Men saken var likevel den
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Kommentar til språket og oversettelsen

Diktet hadde en del sjeldne ord og former det var en del arbeid med. Også der betydningen i originalen var grei, var det vanskeligheter med å velge hvordan det skulle oversettes. Det har vært litt frem og tilbake, og enda er ikke alt klart og avgjort. Et av spørsmålene er hvordan de viktige to siste linjene i så mange av strofene skal oversettes, «På bordet brant et lys», «Det brant et lys på bordet», «Lyset brant på bordet» eller «På bordet lyset brant». Direkte oversatt fra originalen er det «På bordet lys brant/ lys brant». I tillegg er ordet горела (hunnkjønnsform fortid, гореть «å brenne») mer poetisk enn vårt «brant». Det har også flere betydninger og litt andre assosisasjoner enn vårt brenne, deriblant «funkle» og «gløde», slik stearinlyset gjør. Så det er vanskelig å finne en oversettelse og gjendiktning å slå seg til ro med. Og for hvert nye forsøk å en variant, er det mange linjer i diktet som må endres. Nå ser det ut til at jeg vil gå for ubestemt form, «et lys», og sette det sist, «på bordet brant et lys».

Formen мело står ikke oppført i Kunnskapsforlagets blå ordbøker, og var lenge vanskelig for meg å finne ut av. Men jeg har nå funnet det er fortid av мести, som betyr «å feie», og blir brukt også om snø som fyker. Sjekk gloselisten. Земле, eller земля, betyr land eller jord, og står her i lokativ. Preposisjonen по kan bety en rekke med ting, kasusen (lokativ) skulle tilsi at snøstormen eller snøføyken finner sted på jorden, eller over jorden, som kanskje er en mer naturlig preposisjon å oversette. Bildet skulle være klart, det er snøstorm og snøføyk over alt, over alt man kan se. Предел betyr grenser, во все пределы skulle direkte oversatt bli «i alle grenser» eller «innenfor alle grenser». Først oversatte jeg med «over alle grenser», noe som ikke er den opprinngelige meningen. Свеча betyr lys, eller levende lys, стеариновая свеча er stearinlys. Det har også noen flere, og sjeldnere betydninger, viser ordboken, for eksempel tennplugg og poleball (i fotball). Jeg oversetter foreløpig med lys.På norsk og andre språk med bestemt og ubestemt form av substantivet, må man bestemme seg for om man skal oversette med «et lys» eller «lyset». Russisk gir ikke svar på om det er et bestemt lys, eller et ukjent lys. En løsning for å unngå det lange ordet «stearinlys», er å bruke «blafre» i stedet for «brant» i oversettelsen av verbet.

мошка er insekt, mens мошкора er samlebetegnelsen (собирательное (существительное)). Пламя betyr «flamme». Слетались er fortid flertall av det refleksive verbet слетаться, som betyr «komme flygende (om flere)». Uten refleksiven, betyr слететь/-ать å fly ned, på forskjellige måter. хлопья er en flertallsform, og betyr flak.

Метель er «snøstorm». лепила er fortid i hunnkjønn av лепить, som betyr «1. modellere, lage 2.  bygge 3. klistre», og det ser av ordboken ut som det gjerne skal ha med snø å gjøre. стрелы er flertall av стрела, det betyr «pil», så det må altså være snøstormen som modellerer krus (кружки) og piler på bordet, eller lager figurer av dette på bordet. Så det er bilder (i snøen) av krus og piler, og lyset holdt frem med å brenne (tross denne snøstormen, og snøføyken).

озаренный finner jeg ikke i ordboken, men litt hjelp fra nettstedet http://morfologija.ru/ viser at dette er adjektivform av verbet озарить, som betyr «å lyse opp». Ложились er refleksivformen av Ложить, som betyr «ligge». Dette må altså bli noe sånt som «legger seg». Скрещенья er genitivsformen av скрещение, som betyr krysse. рук og ног er «hender» og føtter» (i genitiv flertall), судьбы скрещенья blir mer virkningsfullt på russisk, siden de her setter судьбы (flertall av судьба, «skjebne») først. Det halter kanskje litt når jeg gjør det samme i den norske oversettelsen.

башмачка er diminutivsform av башмак, som betyr «sko». Det er flere andre ord for sko på russisk, så her kan man nok se for seg et par gamle, solide sko. башмак blir ikke til vanlig brukt om dagens lette, moderne, elegante, så vidt jeg har registrert. Tradisjonelle башмак er laget av skinn.  стуком er instrumental (styrt av со = «med») av стук, som betyr «slag, dunk». слезами er vakker bruk av instrumental, det betyr «med tårer», og kasusen gjør at man slipper preposisjonen. Så i denne strofen gjør vinden at det faller et par sko ned fra hyllen (eller hvornå skoene befant seg), og det drypper voks fra nattlampen ned på kjolen. Det er derfor ganske underlig at lyset på bordet fortsetter å brenne.

терялось er reflektiv, fortid, intetkjønn av терять, som betyr «miste, tape», теряться blir «miste seg» eller «forsvinne». в снежной мгле betyr sånn cirka «i snøens dis», мгле er lokativ av мгла, dis. Å oversette med «en sky av snø», skulle være greit. På russisk er ordet седой (grå) også brukt av fargen én får når det er veldig kaldt, gråhvit av kulde. Så jeg oversetter седой og белой med kaldt og hvitt, i stedet for grått og hvitt eller gråhvitt og hvitt. Det er viktig med fornemmelsen av kulde, enn beskrivelsen av fargen. Det snøføyka som beskrives, den dekker alt, i kulde og hvitt. Men lyset brenner altså fremdeles.

дуло er fortid, nøytrym av дуть, «å blåse». угла er genitiv av угло, som betyr «hjørne». Jeg tror det her trygt kan oversettes med «blåse fra siden», poenget skal jo være at vinden kommer fra en sånn retning at det oppstår det bildet som i resten av strofen blir beskrevet.  соблазна er genitiv av соблазн, «fristelse». Крестообразно er satt sammen av Крест «kors» og образно, «billedlig», og betyr «korsvis, kryssvis». Крестообразный betyr «korsformet». Jeg flytter litt om på de to siste linjene, for å få meningen klar på norsk. Det er altså vinden som blåser på lyset, og det virvles opp et bilde av en engel, med vinger som krysser hverandre. Jeg ser for meg røyk som deler seg i to, går i en bue på hver side, og krysser hverandre på toppen, det som da blir tuppen av vingene på engelen.

Siste strofe har ingen vanskelige ord, men det er likevel litt vanskelig å velge ord som gir den samme kraften som i originalen. Jeg lar det foreløpig stå som det er.

Gloseliste

Ordene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord står i fet skrift.

мело -> мести 1. (подметать) feie 2. (гнать) jage, drive 3. метель выога метёт или безл. метёт det fyker (med snø), det er snøføyke

предел 1. (граница) grense;  в пределах страны innenfor landets grenser 2. мн (промежуток времени); в пределах года i et tidsrom av et år; в пределах до года inntil et år 3. мн (границы, рамки дословенного) grenser; положить предел чему-л  sette en stopper for, gjøre en slutt på 4. (последняя степень чего-л) maksimum; øverste grense 5. (высшая степень чего-л) høydepunkt; toppunkt 6. мн. уст. (край, страна) land; вернуться в родный пределы 7. мат. grenseverdi

Свеча 1. lys, levende lys; стеариновая свеча stearinlys 2. (единица, измерения силы света) lys; лампочка в 75 свечей en 75 lyspære 3. тех. tennplugg  4. мед. suppositorium, stikkpille 5. ав. zoom, bratt stigning 6. футб. pole, poleball

роем – 2. pers, flertall, presens -> рыть 12а <1. ед рою> 1. grave; karre i; rote i 2. разг. (разбрасывать, перерывать); не рой у меня на столе rot ikke (så) på bordet mitt

мошкара собир. insekter -> мошка insekt 2. penger, formue  (-> мошки knott (russisk wikipedia))

Слетались -> слететься/слетаться 1. komme flygende (om flere), samle seg, flokke seg 2. перен. stimle sammen, komme løpende

хлопья мн. 1. flak; floker диал; снежные хлопья snøfiller, snøfloker 2. кукурузные хлопья cornflakes

Метель snøstorm; snødrev, snøfokk

лепила – fortid, hunnkjønn -> лепить 1. вы-, с- (из глини и т.п.) modellere, lage; лепить снежную бабу lage en snømann 2. с- (гнезда, соты)  bygge 3. при- (приклеивать) klistre

кружки – flertall (også av кружка krus) -> кружок 1-5 уменыш. от круг sirkel (i mange forskjellige betydninger) 6. (организация) gruppe, hobbygruppe; sirkel

стрелы – flertall -> стрела 1. pil 2. (весов и т.п.) arm 3. (подъёмного крана) arm; грузовая стрела bom 4-5. см стрелка

озаренный – partisipp -> озарить 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé

Ложились – fortid, flertall -> ложиться см лечь (1. legge seg 2. лечь в больницу legge seg inn på sykehus 3. (распростаниться, покрыть) legge seg 4. на него легло отвесвенность за… han har fått ansvaret for… 5. (пасть, умереть) stupe, segne); ложись! ligg ned

Скрещенья – genitiv -> скрещение 1. (действие) kryssing 2. (место) kryss

башмачка – diminutiv -> башмак 1. sko; деревянный башмак tresko 2. тех. тормозовой башмак bremsesko

стуком -> стук 1. slag, dunk 2. (удар в двер, окно и т.п.) bank; banking

Седой 1. grå (о волосах); gråhåret (о человеке) 2. (от мороза и т.д.) gråhvit

ночник nattlampe

терялось – fortid, nøytrum -> (по-)теряться 1. (пропадать) forsvinne, bli borte 2. (делаться незаменым) bli borte, tape seg, dø hen (о звуках) 3. (переставать прослеживаться) forsvinne, tape seg 4. (становиться слабее) avta, forta seg, svekkes; bli tapt 5. (терять присутствие духа) miste fatningen, ikke vite hva man skal gjøre, ikke vite sin arme råd

мгле – lokativ, entall -> мгла 1. (пелена) dis 2. (сумряк) (mulm og) mørke

дуло – fortid, nøytrum -> дуть <однокр. дунуть> 1. (о ветре) blåse 2. по- (ртом) blåse på 3. вы- (изготовлять) blåse 4. вы- (пить) разг. tylle i seg. bælme i seg

соблазна -> соблазн fristelse

Вздымал -> Вздымать пыл [снег и т.п.] virvle opp støv [snø, osv]

крестообразно korsvis, kryssvis

Kommentar til diktet

Dette er et magisk dikt. Kraften ligger i det enkle bildet, det lille stearinlyset som brenner på bordet, trass alle vinterstormene. Bildet er klart og effektfullt, et barn vil forstå det, og så er det å tenke videre hva dette kan bety. Hvorfor blåser ikke lyset ut?

Diktet gir ikke noe svar på det. Det beskriver bare situasjonen. Det er 8 strofer, med fire linjer i hver. Ingen av linjene er lange, ingenting er komplisert, for de som skjønner språket er dette helt vanlige, enkle ord. Første strofe er karakteristisk, ingen linje der har flere enn fem ord, og linjen som har fem, har det fordi det første ordet, мело (blåser), blir gjentatt, мело, мело (det blåser og blåser). Den andre meningen i setningen blir også gjentatt, om enn med en liten variasjon, det blåser over hele jorden, over alle grenser, по всей земле/ Во все пределы. De to siste linjene i strofen har enda sterkere gjentakelse, Свеча горела на столе,/ Свеча горела, eller  lyset brant på bordet, lyset brant (eventuelt Et lys brant på bordet/ et lys brant, se kommentarer til oversettelsen).  Denne avslutningen blir også gjentatt i strofene 3, 6 og 8, altså i halvparten av strofene i diktet.

Alle strofene handler om hvor sterkt det blåser, og alt det som skjer i denne kraftige, iskalde vinden og snøføyken. Det er som regel konkrete ting, enkelt skrevet, som at det flyr snøfiller fra døren til vinduskarmen, at det danner seg figurer av snø på bordet, sko faller på gulvet og voks drypper på kjolen. I nest siste strofe blåser det direkte på lyset, fra siden, uten at det heller får det til å slokke.

Rimene og rytmen i diktet får ordene til å falle veldig naturlig på plass, og er i min lesning med på å understreke roen og suvereniteten til dette lyset som fortsetter å brenne tross alt som skjer rundt det. Det er slik det må være, dette lyset kan ikke blåses ut, ingenting biter på det. Ordene, vinden og snøføyken danser rundt det, lyset brenner, lyset brenner.

Tross all enkeltheten og ordenen er det flere element som bry på en mer krevende lesning, også. Kanskje er det lettvint å påpeke kontrasten i sammenligningen i strofe 2, insektene som flyr inn i bålet om sommeren, og snøen som flyr fra døren til vinduet her i diktet, at de to skal ha en forbindelse med hverandre. Det er så vidt jeg kan se den eneste sammenligningen i diktet, der noe som skjer der, blir samenlignet med noe som skjer til vanlig andre steder. Jeg tror ikke man skal lese så mye mer inn i dette, enn at Pasternak vil beskrive bevegelsen, insektene flyr jo gjerne inn i bålet litt surrete, det går ikke i rett linje, slik det heller ikke gjør med snøen som blåser av gårde.

Likeledes tror jeg ikke det er så mye å hente i at snøen lager figurer nettopp av piler og sirkler. Trenede lesere får jo utvidet mening i det meste, piler og sirkler er symbol, kanskje er det noe i diktet som skal leses symbolsk, snøen lager figurer, kanskje lager diktet også figurer? Pasternak holder oppmerksomheten på det viktigste, lyset brant på bordet, lyset brant, avslutter også den strofen, trass alle figurene snøen lager rundt det.

Den fjerde strofen, og siste i første halvdel av diktet, har gjentakelse som gir litt utvidet mening. Først er det skyggene som dannes i taket, igjen kanskje en lek med det å lese og tolke av det som ikke er der, altså man leser og tolker i skyggen av ting, ikke i tingene selv. Kanskje er dette også nettopp en leser med den lærde diktleser, som leser og tolker for mye, nærmest en finte, kan man si, en lek, fra Pasternaks side. Her danser det skygger, her er det ingenting. Eller er det bare skygger i taket, beskrevet i diktet for å skildre scenen, for at leseren skal se bildet for seg i detaljer i sitt indre øye. Men så fortsetter denne strofen: Скрещенья рук, скркщенья ног,/ Судьбы скрещенья, kryssende hender, kryssende føtter/ skjebner krysses. Er det skyggene som danner disse bildene? Er det overført betydning med hendene og føttene? Så er det den utvidede betydningen, hender og føtter i kors er nå en ting, kryssende skjebner er noe ganske annet. Med den linjen løfter diktet seg til et annet nivå, det åpner seg for store ord og spørsmål, alt som skjer i livet, skjebner som krysses. Effetkten blir forsterket med å stokke om på ordene, i den siste linjen er det skjebner som står først, det her Судьбы скрещенья, ikke скрещенья судьбы .

Diktet åpner for å lese litt av hvert inn i hva dette lyset egentlig skal representere. Siden diktet er skrevet i 1946 er det kanskje naturlig også å lese det blafrende lyset som håpet som aldri ville dø ut mot alle odds de fire grusomme krigsårene.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er vanskelig, og er nesten umulig å få ordentlig. For å få rimene på plass må rytmen bli ødelagt. Originalen er veldig, veldig knapp med ordene, og får det alltid til å falle naturlig og underlig på plass med dette stearinlyset som brenner, tross snøstormen rundt det. Vendingen Lyset brant på bordet/ Lyset brant, er ikke i nærheten av originalens Svetsja gorela na stole/ Svetsja gorela. Jeg er nødt til å prøve «brant et lys». Og jeg prøver å gjenta hele vendingen på bordet brant et lys, ikke bare slutten, for å få det til å fungere på norsk. Med det fjerner jeg meg fra originalen, og lager et (atskillig) enklere dikt enn originalen. Tendenser til nødrim er heller ikke så lett å unngå, jeg forsøker å glatte dem over og finne alternativ, så godt jeg kan. I siste strofe måtte jeg legge til et ord (røyk) som ikke står i originalen, for å få det til.

Første strofes andre linje skulle så absolutt vært «Alle grenser» for å få inn denne knappheten, men da er det ikke mulig å få til noe rim i sistelinjen. Snøstorm over hele jorden/ Over alt/ Et lys blafret på bordet/ Et lys blafret, kunne vært en alternativ gjendiktning, der målet ikke er rimene, men den økonomiske ordbruken. Jeg kunne også forslått Snøyføyk over hele jorden/ Over det hele kalde gys/ På bordet blafret et lys/ Blafret et lys. Men det vil gi problemer senere i diktet, der det skal være andre rim til lys, og så mange er det ikke å ta av.

Vinternatt.

Snøføyk over jorden
Ingen grenser bys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Som insekter om sommeren
roter seg inn i flammen,
samler snøflakene seg fra døren
Bort til vindusrammen.

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler som flys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

På det opplyste taket
Blir skyggene lagt,
Krysning av hender og føtter,
Krysning av skjebner blir brakt.

Og med et dunk på gulvet
falt et par med sko,
Fra nattlampen dryppet tårer
Med voks på kjolen må tro.

Og alt forsvinner i drevet
av hvitt og kuldegys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
En fristelses varme
Virvlet opp røyk, lik en engel,
Som la i kors sine armer.

Det blåste februar måned,
Men på tross av denne frys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Alternativ gjendiktning for noen strofer

Snøføyk over alle grenser
Over hele jorden
Lyset brant på bordet
Lyset brant.

*

Snøføyk over hele jorden
Over det hele fra kant til kant .
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler så sant.
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Det blåste februar måned ,
Og det var hele tiden sant
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

Candle, Свеча

Brev til mor (Письмо матери), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Denne posten er oppfrisket januar 2017.  Det er ordnet med formatet på diktet og oversettelsen, det hadde gått i stå, og ordene jeg allerede hadde slått opp og kommentert er lagt inn i en mer oversiktlig gloseliste. I tillegg kommer en gjendiktning, og noen få endringer i kommentarene. Skrivemåten av forfatternavnet er konsekvent endret til Jesenin. Dette er virkelig et vakkert dikt, jeg håper flere kunne funnet frem til.

*

Et langt og vakkert dikt skal serveres på diktbloggen i dag.

Det er skrevet av den russiske dikteren Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895 – 1925). Den russiske skrivemåten er Сергей Александрович Есенин, med trykk på andre stavelse i etternavnet. Det betyr at j-lyden i den russiske ‘e’ ikke blir så helt tydelig, og navnet blir transkribert både til Esenin og Jesenin på norsk, og Esenin og Yesenin på engelsk. Jeg ser nettugaven av store norske leksikon skriver Jesenin, og derfor har jeg også det i overskriften. Men mitt første møte med denne forfatteren var i skrivemåten Esenin, og det er dette jeg har vennet meg til, så det tok litt tid for meg å endre.

Sergej Aleksandrovitsj Jesenin er av enkel russisk bondefamilie. Han er født i Rjazan oblast cirka 20 mil sørøst for Moskva, i landsbyen som i dag heter Jesenino (oppkalt etter poeten), og den gang het Konstantinovo. Stedet er så lite at det lar seg ikke finne på noe kart jeg har tilgang til. Foreldrene hans var gammeltroende ortodokse kristne, og følgelig regnet som dissidenter i samtidens Russland under tsar Nikolaj II. Sergej ble uansett satt bort til besteforeldrene som oppdro ham.

Allerede da Sergej Aleksandrovitsj var 17 år gammel flyttet han til Moskva. Det er 1912, året før de dramatiske begivenhetene i 1913, og to år før de enda mer dramatiske begivenhetene i 1914.  Det ligger både revolusjon og verdenskrig i luften. Unge Sergej hadde da allerede begynt å skrive dikt, og det så bra, at det var landsbylæreren hans som anbefalte ham å flytte til Moskva og satse på en poetisk karriere. I Moskva var han bare i to år, men rakk i løpet av den tiden å komme inn i en krets av unge, proletariske diktere, han publiserte selv sitt første dikt i 1914, han deltok også sporadisk på forelesninger i litteratur ved Sjaniavskij universitetet, og han jobbet med korrekturlesning i et tidskrift. Han gikk også inn i sitt første av fem ekteskap, og fikk sitt første av hva jeg har telt opp til å bli fire barn.

Jesenin ble aldri noen gammel mann, og livet hans er kjennetegnet ved å være kort og hektisk, akkurat som oppholdet hans i Moskva. Han flyttet i 1915 til byen som den gang het Petrograd, nylig skiftet navn fra det altfor tyskklingende St. Petersburg, når Russland og Tyskland nå var i krig. Denne byen har uansett hva den har blitt kalt alltid vært kulturhovedstaden i det russiske imperiet, og her vant fortsatt bare knapt 20 år gamle Sergej Aleksandrovitsj seg snart et navn i det litterære miljø. Dette miljøet bestod av storheter som Sergej Gorodetskij og Nikolai Kluiev, og giganter som Andrej Belej og Aleksander Blok. På denne tiden skrev Esenin dikt inspirert av russisk folklore, det var russisk landsbyliv i lyrisk, idyllisk form, og med interesse for og tro på den gamle russiske før-kristne overtroen.

Siden ble skrivestilen atskillig mer moderne. Navnet hans knyttes gjerne til det som kaller imaginismen, eller imagismen, på norsk kanskje «billeddiktning», der det gjelder å skrive diktene som en nøktern observatør av bilder. Diktene skulle være presise gjengivelser, nærmest et studium, av objektene, og man skulle unngå sentimentale, følelsesladde og patetiske utbrudd. Dikteren blir nesten en forsker, en vitenskapsmann, som i detalj og korrekt skal beskrive det han ser. Og alt er interessant, i god moderne ånd. Diktet jeg presenterer i dag har elementer av dette, det er jo ganske nøkternt. Men i et brev til mor blir den nøkterne stilen slik at det bare forsterker følelsene som ligger under. Eller som jeg skrev først: Dette er et enkelt og kjærlig brev til mor, skrevet året før Sergej Esenin tar sitt eget liv.

ПИСЬМО К МАТЕРИ

Ты жива еще, моя старушка?
Жив и я. Привет тебе, привет!
Пусть струится над твоей избушкой
Тот вечерний несказанный свет.

Пишут мне, что ты, тая тревогу,
Загрустила шибко обо мне,
Что ты часто ходишь на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

И тебе в вечернем синем мраке
Часто видится одно и то ж:
Будто кто-то мне в кабацкой драке
Саданул под сердце финский нож.

Ничего, радная! Успокойся.
Это только тягостная бредь.
Не такой уж горький я пропойца,
Чтоб, тебя не видя, умереть.

Я по-прежнему такой же нежный
И мечтаю только лишь о том,
Чтоб скорее от тоски мятежной
Воротиться в низенький наш дом.

Я вернусь, когда раскинет ветви
По-весеннему наш белый сад.
Только ты меня уж на рассвете
Не буди, как восемь лет назад.

Не буди того, что отмечталось,
Не волнуй того, что не сбылось, –
Слишком раннюю утрату и усталость
Испытать мне в жизни привелось.

И молиться не учи меня. Не надо!
К старому возврата больше нет.
Ты одна мне помощь и отрада,
Ты одна мне несказанный свет.

Так забудь же про свою тревогу,
Не грусти так шибко обо мне.
Не ходи так часто на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

1924

Min oversettelse

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei på deg, hei!
Måtte det uutsigelige kveldslyset
strømme over din hytte.

De skriver til meg at du, oppløst av uro
Blir voldsomt trist på grunn av meg.
At du ofte går på gaten
I den gammeldagse, tynnslitte koften.

Og ofte i det blå kveldsmørket
Synes du å se akkurat det samme
Som om noen ved et slagsmål på kneipen
Satte en finsk kniv i hjertet mitt.

Det er ikke noe, kjære! Ta det rolig.
Det er bare noe plagsomt rør.
Jeg er ingen slik bitter dranker
At jeg dør når jeg ikke ser deg.

Jeg er akkurat så kjærlig som før
Og drømmer bare om det
At jeg snart fra de opprørske sorger
Vender hjem til det vesle huset vårt.

Jeg vender tilbake, når greinene spres
På vårens vis i vår hvite hage.
Bare ikke vekk meg alt ved daggry
Slik som for åtte år siden.

Ikke vekk det som jeg har drømt meg fra,
Ikke uro deg over det som ikke slo til, –
Altfor tidlig har tap og trøtthet
Gitt meg mye å døye i livet.

Og jeg ber deg ikke belær meg. Det er ikke nødvendig!
Det blir ingen retur til det gamle.
Du skal bare gi meg hjelp og glede,
Du mitt eneste usigelige lys.

Så glem du bare din uro,
Ikke vær så voldsomt lei på grunn av meg.
Ikke gå så ofte på veien
I den gammeldagse, slitte kåpen.

1924

Kommentar til oversettelsen

1. моя старушка er diminutiv av gammel, jeg legger til «mor» selv om det ikke står i den russiske teksten.Привет тебе, привет! betyr direkte oversatt «hei til deg» eller «jeg hilser til deg», men tonen er uformell, og det er min oversettelse også. избушкой er instrumental (styrt av над) av избушка, og betyr «hytte». Ønsket i linje 3 og 4 er usigelig vakkert og enkelt, men lar seg ikke oversette så vakkert som det står. Direkte oversatt ord for ord blir det: «La strømmer over din hytte det kvelds- uutsigelige lys», underforstått at det er så vakkert. Etter en del forsøk endte jeg med en oversettelse tett til den russiske originalen, og uten å bruke det ekstra ordet «vakkert». «La det vakre kveldslyset strømme over din hytte», er et annet godt forsøk på oversettelse.

2. Пишут er 3. person flertall presens av писать = «å skrive». Russerne bruker denne formen i upersonlige konstruksjoner, type «man sier», «de sier», «det blir sagt» (eller her «skrevet»). Her er det til meg (мне), altså «de skriver til meg», что ты, «at du». тая er gerundim av таять = «å smelte» – og flere andre betydinger, som kommer frem av gloselisten. Jeg tror det her må være tærende bort, altså uroen sliter henne helt ut, enkelt sagt, smelter henne vekk. Jeg tror oversettelsen min nå får frem mening, om den ikke er direkte. Forstavelsen i Загрустила blir av russerne ofte brukt i betydningen at noe starter opp, her er det -грустила som gjør det, det betyr trist. шибко betyr voldsomt, eller veldig, så hun er altså begynt å bli «voldsomt trist» over ham. обо мне betyr egentlig «om meg». ветхом er lokativ av ветхий, som betyr «avfeldig; falleferdig: skrøpelig, tynnslitt». шушуне (lokativ av шушун) står ikke i ordboken, og er heller ikke å finne i nettordbøker, men det er en artikkel på russisk wikipedia, som viser og forteller at dette dreier seg om et ytterplagg for kvinner, russisk кофта. Først oversatte jeg med «kåpe», etter en engelsk oversettelse jeg fant (overcoat), men jeg tror kanskje kofte er en bedre oversettelse. Noe av poenget er jo at plagget ikke er for varmt, og heller ikke så flott.

3. тебе видится i strofe 3 første og andre linje er en konstruksjon som henger sammen, og betyr «du synes å se, du ser i drømme». кабацкой er et annet ord som ikke er oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, og heller ikke i nettordbøkene. Men jeg har nøstet opp i det nå, og ser det er en avledning av ordet кабак, som betyr kneipe (se gloser).  Драке, eller драка, betyr «slagsmål». Саданул betyr «dro til, klabbet til» eller likefrem sammen med нож «kjørte kniven inn i». Det er altså den gamle moren som ser for seg at alt mulig skrekkelig skal skje med barnet hennes.

4. родная har tre ulike oversettelsesalternativ i følge ordboken: «1. Kjødelig», «2. føde- hjem (type «hjemby»)» og «3. kjær, egen». Stammen род betyr «slekt» eller «ætt». Her er det imidlertid радная, som må ha med adjektivet рад, glad, å gjøre. тягостная blir i ordboken oversatt med «1. besværlig, tung, byrdefull» og «2. pinlig, plagsom, deprimerende». бредь er et herlig russisk ord som betyr «ørske, villelse». Det kan også være en form av verbet бредить som betyr «å snakke i villelse».  пропойца betyr «dranker». видя er gerundium av å se.

5. Både только og лишь betyr «bare» eller «kun». мятежной betyr «opprørsk» eller «urolig, stormfull». Det er samme ord som Lermontov bruker i sitt dikt «seilet«. низенький står heller ikke oppført, men er diminutiv av низкий, lav. Jeg oversetter med «vesle», som ikke skulle være så altfor fjernt fra meningen i den russiske orginalen.

6. раскинет er 3. person entall av раскинуть, og betyr «sprike» eller «bre (ut)» eller «spre». ветви betyr «greiner», entallsformen er ветвь. Sammen blir det altså «når greinene sprer seg», eller en tid som ikke er kjent ennå, det er fortsatt uvisst.  По-весеннему er et ord Esenin har satt sammen, best blir det vel oversatt med «vårlig». уж er en russisk partikkel, den virker forsterkende på det som ellers blir sagt, lignende vårt «jo» i «det er jo vel kjent at…» буди er imperativformen av будить, som betyr «å vekke». Jeg måtte stokke litt om på rekkefølgen av ordene i denne strofen.

7. Starten på denne linjen hadde jeg oversatt feil i første versjon av posten. Jeg skrev: Ikke vekk meg, men i originalen er ikke noe «meg» (меня). Det skal være: Ikke vekk det, som jeg har drømt meg fra. Ellers er å si om starten at того er genitivsformen av тот, som betyr «det», i genitiv «av det» eller «for det» eller også andre mulige konstruksjoner. отмечталось  er satt sammen av от (= fra) мечтать (= «drømme») -ло (= endelse for preteritum, intetkjønn) og -сь (= refleksivsending), og betyr noe sånt som «drømte fra seg». For russerne er drømmer en upersonlig konstruksjon, eller en dativkonstruksjon. Det er drømmene som kommer til deg, og ikke noe du eller jeg (subjektsform) aktivt utøver. Ordet er for øvrig ikke oppgitt i ordboken. Det er imidlertid волнуй, imperativ av волнувать, som ordboken oversetter med «1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp» og «2. bølge, opprøre». сбылось er intetkjønnspreteritumet av сбыться, som betyr «å gå i oppfyllelse, slå til».  привелось er refleksivformen i fortid intetkjønn av привести, som har hovedbetydning «bringe, føre». Sammensetningen her i siste linje i denne strofe nummer 7 betyr noe sånt som «måtte døye mye i livet», i følge ordboken. I den nye oversettelsen min flyttet jeg verbet «har» opp i linje 3, jeg er ikke sikker på om jeg har helt dekning for det, siden adjektivet раннюю (tidlig) står i akkusativ hunkjønn, og dermed hører til substantivene утрату (tap) og усталость (trøtthet), som også er akkusativ hunkjønn. Men med å ha verbet i siste linje (Altfor tidlig tap og trøtthet/ har gitt meg mye å døye i livet) ble det vanskelig å forstå meningen med linjene. Så jeg lot kanskje klarhet gå på bekostning av korrekthet. På russisk står tilsvarende «har brakt meg» til slutt, alt ligger i det perfektive verbet привелось, handlingen er fullført.

8. молиться betyr «å be», og er en refleksivsform av молить, som også betyr «å be». Den russiske formen er en infinitivsform, jeg oversetter til aktiv presens. Og det russiske учи er imperativ av «å lære», ikke «belære», men min norske oversettelse får klarere frem meningen direkte i diktet. возврата er genitivsform av возврат, som betyr «tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering». Linje 3 i strofe 8 oversetter jeg litt fritt, hjelpen består stort sett at jeg setter inn det ekstra ordet «gi». Også her er det underforstått at med usigelig menes usigelig vakre.

9. же er en annen russisk partikkel, den blir brukt lignende vår «da» i «døren var da åpen…» eller «du må da skjønne jeg er glad i deg…»

Gloser

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

струится -> струиться 1. (течь струями) strømme, flyte 2. (об аромате и т.п.) spre seg, bre seg ut

избушкой -> избушка hytte

несказанный usigelig, uutsigelig

тая – gerundium -> (рас-)таять 1. smelte; tø, tine, bråne 2. бесл.  тает det tør [tiner] 3. (уменышаться, исчезать) skrumpe inn, smelte; svinne (inn) (о толпе, о силах); oppløses (об облаке), forsvinne; svinne (о видегий); dø hen (о свуках) 4. (чахнуть) tæres bort, vekk 5. от (умыляться) smelte av

Загрустила -> загрустить bli trist, bedrøvet

шибко прость. voldsomt, veldig

шушун  женская верхняя короткополая одежда или кофта (russisk Wikipedia – på nettsiden refereres til diktet til Jesenin, som har gjort plagget kjent!)

кабацкой -> кабацкий «kneipens, som finner sted på en kneipe» (Ordet er avledet, adjektivisert av кабак 1. kneipe, 2. перен. bule, sjappe 3. разг. grisehus, svineri)

пропойца dranker

тягостный 1. besværlig, tung, byrdefull 2. pinlig, plagsom, deprimerende

низенький – diminutiv -> низкий 1. (невысокий) lav 2. (небольшой) lav 3. (плохой) lav 4. (подлый) lav, lavsinnet, nedrig, simpel, lumpen 5. (о звуке) dyp, lav

раскинет – 3. person entall -> раскинуть 1. раскинуть руки sprike 2. (разостлать) bre (ut) 3. spre 4. trekke ut (стол): slå opp (палатку)

ветви greiner -> ветвь grein

волнуй – imperativ -> волнувать 1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp 2. bølge, opprøre

сбылось – intetkjønn, preteritum ->  сбыться gå i oppfyllelse; slå til (о предсказанный)

утрату – akkusativ -> утрата tap, hukommelsestap

возврата – genitiv, entall -> возврат tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering

отрада glede; отрадно det er gledelig

Kommentar til diktet

For meg er dette enda et dikt av russisk magi. Det virker så enkelt, er så enkle og direkte ord, og så har det sånn virkning på meg. I de fleste andre språk er vakre ord for meg vakre, mens de på russisk eller oversatt fra russisk ikke bare blir vakre, men også sanne. Jeg leser hver setning og hvert ønske i dette diktet som oppriktige og ekte og ærlig, da blir det automatisk svært sterkt. Jeg vil som alltid bare gråte når jeg leser det.

Noe av nøkkelen ligger i at den enkle starten blir gjentatt i en noe annen betydning senere i diktet. I starten uttrykker han ønske om at kveldslyset må strømme over hytten til moren, det er så usigelig vakkert. Senere skriver han at moren er dette kveldslyset for ham. Overgangen til hvordan det skjer i strofe 8 er bare nydelig, der Esenin elegant utnytter at russisk ikke trenger coppola-verb for å få sammenhengen i en setning: Ты одна мне помощь и отрада/ Ты одна мне несказанный свет begynner på akkurat samme måte. Men på norsk må vi oversette første linje med «du skal», den andre med «du er».

Vi kan også ta som et lite eksempel strofe 2, der Esenin først skriver at han forstår moren er urolig for ham, og når hun ikke er urolig, så er hun svært trist. Det ligger mye under, når man kjenner biografien til Esenin, og hans egentlige forhold til moren, eller bestemoren, som fungerte som en mor for ham. Straks han gir uttrykk for denne bekymringen hun har for ham, kommer han med en bekymring han har for henne. Og det er at hun så ofte går ut på gaten i den gammeldagse, slitte koften. Jeg tror ikke så mye det er bekymring for at moren ikke følger moten, men heller at hun kan begynne å fryse og bli syk.

Slik kunne jeg tatt strofe for strofe nedover. Den litt gåtefulle strofe 3, der moren er så bekymret over det utsvevende livet sønnen lever, og sønnen kjærlig overdriver litt, og sier hun frykter han skal bli stukket ned med en finsk kniv under et slagsmål på en kneipe. Vi har strofe 4, der sønnen ikke vil at moren skal bekymre seg for alle ryktene om ham, han er ingen så bitter dranker, at han ikke straks dør når han ikke får se dere. Kan dere tenke dere en mor lese noe sånt?

Hver eneste strofe er så enkel og hverdagslig. I strofe 5 forsikrer sønnen at han er akkurat så kjærlig som før, og at det eneste han nå ønsker, det er å vende hjem. Hva mer kan en mor ønske å høre? Og hvor vakkert er det vel ikke når han henter frem minnene, det er ikke mer enn åtte år siden, og han syntes hun vekket ham altfor tidlig. Er ikke dette en kjærlig og ubetydelig irritasjon, etter alt som siden har hendt?

Russerne på sitt beste blir aldri lenge i sorgen og lidelsen (i motsetning til andre folk, som gjerne forsøker å dyrke den og forsterke den). Strofe 7 er eneste med antydning til klage, han har fått prøve mye i sitt unge liv. Men det varer bare to linjer. Nå skal han hjem. Han ber om at hun ikke skal belære ham, et enkelt og oppriktig ønske, han har ikke lyst at moren skal snakke om hvor dumt han har levd med sitt utsvevende liv, det er ikke nødvendig for ham å høre det, han vet det. Hun skal bare hjelpe ham, og glede seg over at han er tilbake. Og så denne eventyrlige overgangen, direkte til at hun er det uutsigelige vakre lyset i hans liv. Hvem kan la være å gråte?

Siste strofe runder det hele enkelt av. Hun skal bare glemme sin uro, og ikke være så lei over sønnen. Og så må hun passe på og ta vare på seg selv, og ikke gå på gaten i kulden med klær som ikke holder kulden ute. Det er bare en liten og rørende biting, at det vanligvis er mødre som bekymrer seg om slikt for sine sønner.

Min oversettelse er ikke i nærheten av å yte dette diktet rettferdighet. Lest på russisk er det så enkelt og liketil skrevet at det verken trenger tolking eller forklaring. Likevel er det helt fast i formen med bundet rytme og rim i annenhver linje. Det flyter av gårde lett og greit som en klukkende bekk, det skriker verken etter oppmerksomhet eller føleri. Det er det herlige russiske ønsket, kan ikke alt bare være godt?

Jeg elsker slike russiske dikt. Og jeg leser dem alltid uten forsvarsmekanismer. Men strengt tatt var nok virkeligheten mer brutal enn det her i diktet kan se ut som. Esenin var i 1924 sterkt alkoholisert og fysisk og psykisk nedbrutt. En eventuell mor som fikk dette brevet fra ham, ville aldri kunne stole på det, og slutte å bekymre seg. Så lett kommer man ikke ut av problemene Esenin her hadde. Det vet enhver mor. Likevel må vi beundre det lyse øyeblikk Esenin her hadde, og de tankene han her klarte å uttrykke. Esenin har også mange dikt som er meget avanserte og kunstferdige. Jeg like ham best når han skriver enkelt og nedpå slik som dette.

Første strofe kan de fleste russere utenatt. Hele diktet er også tonsatt, og mange russere har lært seg det også på den måten. Det er vel anvendt tid å lære seg det. Og i følelsens rus er jeg fristet til å anbefale alle å lære seg russisk, så man kan lese det i original! Vær hilset alle mødre! Dette diktet går ut til dere.

Min gjendiktning

Jeg håper jeg rekker å gjøre denne ferdig. Det er kryssrim i annenhver linje som skal på plass. Så det prioriterer jeg å tvinge til. Noen ganger er det halvrim, men heller det en oppkonstruerte setninger eller betydning fjernt fra originalen.

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei du, hei!!
Måtte kveldslyset dit du bor
strømme over hytten til deg.

De skriver at du, oppløst av sut,
På grunn av meg blir voldsomt trist
At du på gaten ofte går ut
I koften som er så gammel og slitt.

Og ofte er det som du synes å se
I dunkle kveld alltid samme ting
Som noen i slagsmål et tvilsomt sted
Skubbet en kniv i hjertet mitt inn.

Det er bare tull! Ta det med ro.
Det er bare noe plagsomt rør.
Jeg er ingen dranker, må du tro
Som når jeg ikke ser deg, dør.

Jeg er som jeg var like så kjærlig
Og drømmer bare om det, min venn
At jeg fra alt som er så besværlig
Snart til vårt vesle hus vender hjem.

Jeg vender tilbake når løvet spretter
På vårlig vis i vår hvite hage.
Du trenger dog ikke like etter
daggry vekke meg som i gamle dager.

Ikke vekk det jeg har drømt fra meg,
Ikke engst deg over alt som ikke ble, –
Altfor tidlig trøtthet, tap gav meg
Mye å døye og lære og se.

Jeg ber, ikke skjenn, blir aldri noe med det!
En retur til det gamle vil ikke bys.
Du skal bare gi meg litt hjelp og litt glede,
Du mitt eneste uutsigelige lys.

Så glem du bare din uro og sut,
Vær ikke så lei på grunn av mitt.
Gå ikke så ofte på gaten ut
I den gamle koften som er så slitt.

1924

Snart er jeg det råtnedes rov…,av N. A. Nekrasov

Denne posten fikk en oppfriskning desember 2016. Det ble lagt til transkripsjon, gjendiktning og utvidede kommentar, samt en gloseliste. Jeg har også rettet litt på oversettelsen.

*

I dag presenterer jeg et dikt av Nikolaj Aleksejovitsj Nekrasov (1821  – 1877). Jeg var lenge sikker på at jeg ville ha et dikt av denne dikteren på den russiske plassen av oktoberdiktene her på bloggen. Det er jo for russerne en spesiell måned. Det er selve høstmåneden, og det er den måneden hvor de fikk sin revolusjon. Begge deler kunne godt markeres, og siden jeg i mitt sveip over den russiske poesien ikke har funnet noe ordentlig fint høstdikt å bruke på bloggen, har jeg måtte justere litt til en litt annen type dikt. Nekrasov passer uansett godt. Han var selv av rik og nobel adelsfamilie, men han hadde usedvanlig sterk følelse for den vanlige russiske bonde, og skildrer strabasene og urettferdigheten i en rekke dikt og dikteriske poem som har blitt klassikere i Russland.

Jeg vil før jeg kommer med selve diktet, komme med et lite sukk over forholdene på internett som det er i dag. Det er fritt frem for alle å legge ut hva de vil, og det er lettere enn noensinne å finne både tekster og bakgrunnsstoff om en hvilken som helst forfatter av noenlunde størrelse. Nekrasov er selvsagt ikke noe unntak, og jeg bruker både engelske og russiske søkeord og nettsider for å finne frem til det diktet jeg liker best, og har lyst å presentere. Denne gangen fant jeg på mange engelske nettsider et dikt som ble kalt Russian lament, oversatt av en Alice Stone Blackwell. Jeg har lagt ut lenken til originalkilden jeg tror svært mange andre sider på nettet direkte har kopiert, også tilsynelatene veldig skikkelige som dette forumet på noen Dostojevskij-sider, eller denne for meg hittil ukjente konkurrenten til Wikipedia. Selv om diktet var langt, tenkte jeg det ville være verdt slitet å oversette det til norsk, og jeg ville gjerne ha akkurat dette diktet på mine sider om russiske dikt.

Problemet var bare at jeg fant ikke den russiske originalen. Jeg forsøkte alle mulige inngangsord å søke etter, jeg søkte generelt på Nekrasovs dikt på russisk, jeg søkte spesielt på «lament og det russiske ordet Zjaloba, jeg fant også ord nedover diktet å oversette, og søkte med disse, men jeg fant aldri frem til et dikt som passet med det flotte jeg hadde på engelsk. I omfattende russiske lister med dikt av Nekrasov bladde jeg meg gjennom det meste, og jeg var til og med gjennom en side med det som så ut til å være et komplett verk av alt han hadde utgitt, der var det ingen tittel som for meg så ut til å kunne passe. De nærmeste klikke jeg på for å sjekke. Jeg brukte timer på å finne ut av det.

Løsningen er at Nekrasov ikke har noe dikt som heter noe i nærheten av Russian lament, eller «Russlands klage». Derimot har han et dikt som heter Размышления у парадного подъезда. Det betyr noe sånt som «tanker ved en avgang», eller «tanker ved dørstokken». Ved å klikke på det, trenger man ikke kunne et eneste ord russisk for å se at det ikke i det hele tatt ligner på «russian lament», det har ikke engang samme oppsett. Men det er herfra hele teksten til Alica Stone Blackwells «Russian lament» er hentet, og som riktig så mange engelske nettsider har benyttet seg av. Det er synd man med engelske søkeord ikke kommer frem til denne bloggen, for en oppklaring.

Diktet om tankene på dørstokken er for langt for meg å oversette, og jeg har derfor valgt et annet dikt mindre i tråd med det jeg ønsket for oktoberdiktet, men mer i tråd med min standard. Det er et dikt på fire strofer, skrevet tre år før Nekrasov dør, og er på mange måter selve dødsdiktet hans, selve hans testamente. Det er ingen lystig lesning, og det inneholder ikke noen optimistisk fremtidstro. Dette er et dødsdikt som behandler døden så tung og mørk som døden kan være.

Скоро стану добычею тленья.

 

Скоро стану добычею тленья.
Тяжело умирать, хорошо умереть;
Ничьего не прошу сожаленья,
Да и некому будет жалеть.

Я дворянскому нашему роду
Блеска лирой моей не стяжал;
Я настолько же чуждым народу
Умираю, как жить начинал.

Узы дружбы, союзов сердечных –
Всё порвалось: мне с детства судьба
Посылала врагов долговечных,
А друзей уносила борьба.

Песни вещие их не допеты,
Пали жертвою насилья, измен
В цвете лет; на меня их портреты
Укоризненно смотрят со стен.

1874

Skoro stanu dobytsjeiu tlenja

 

Skoro stanu dobytsjeiu tlenja.
Tjazjelo umirat, khorosjo umeret;
Nitsjevo ne prosju sosjalenja,
Da i nekomu budet zjalet.

Ja dvorjanskomu nasjemu rodu
Bleska liroj moej ne stjazjal;
Ja nastolko zje tjsuzjdym narodu
Umiraiu, kak zjit natsjinal.

Uzy druzjby, soiuzov serdetsjnykh –
Vsjo porvalos: mnje s detsva sudba
Posypala vragov dolgovetsjnykh,
A druzjej unosila borba.

Pesni vesjtsjie ikh ned dopety,
Pali zjertoviu nasilja, izmen
V tsvete let; na menja ikh portrety
Ukorozenno smotrjat so sten.

1874

Min oversettelse

Snart vil jeg bli det råtnedes rov

Snart vil jeg bli det råtnedes rov.
Det er tungt å dø, å være død er bra.
Jeg ber overhodet ikke om medlidenhet,
Og ingen vil synes synd på meg heller.

Jeg vant til vår adelsslekt
Ingen glans med min lyre;
Jeg dør like så fremmed for folket
Som jeg var da jeg begynte å leve.

Vennskapsbånd, forbundene av hjertene –
Er nå brutt: til meg har skjebnen fra barndommen av
Strødd over meg varige fiender
Mens venner har stiden revet bort.

Profetiske sanger ble ikke sunget ferdig,
De var nødt til å falle med et offer, av svikene
I årenes lys; så ser portrettene deres
bebreidende på meg fra veggene.

Kommentar til oversettelsen

Allerede tittelen er denne gangen temmelig problematisk. Скоро стану er greit, Скоро betyr «snart», og стану er 1. pers futurum av стать, som altså er perfektiv av «å stå». Som i engelsk,  italiensk og flere andre språk bruker russerne sitt стать = å stå i flere ulike og utvidede betydninger. Her betyr det «snart vil jeg være» eller «snart vil jeg bli». Den er grei, fortsettelsen er verre. добычею er en form av добыча, som kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «1. utvinning», «2. produksjon», «3. bytte, rov» og «4. bytte, rov» i overført betydning. тленья er en form av тлеть som betyr «1. råtne, smuldre opp» og «2. ulme». Hvordan skal man da oversette det?

Første strofes andre linje gjør bruk av russernes system med perfektive og imperfektive verb på en måte som nesten er umulig å oversette ordentlig. умирать og умереть betyr begge «å dø», men det første er imperfektivt, det vil si at handlingen ikke er fullført. Det andre er perfektivt, det vil si at handlingen er utført. På russisk blir det bare en ørliten lydforskjell i det «å dø, være døende» og «det å ha dødd, være død». Det første er tungt, det andre er bra. På norsk blir det langt mindre elegant, og ser kanskje til og med litt rart ut i oversettelsen. Да и некому будет жалеть er også vanskelig. Да betyr selvsagt «ja», men russerne bruker ordet mer enn oss for å understreke eller forsterke mening, «ja, og til ingen vil komme medfølelse» kunne vært en mer direkte oversettelse. некому er dativ, og betyr «ingen», altså «til ingen». будет blir mest direkte oversatt med «vil være» og жалеть er «synes synd på, ha medynk/medfølelse med». Jeg er ikke sikker på hvordan dette best skal oversettes til norsk. Jeg er oversatte litt annerledes nå, i gjenoppfriskingen av posten, enn jeg hadde først.

2. дворянскому нашему роду er alt sammen dativsformer, der sammensetningen betyr «vår adelsslekt» og i dativsform «til vår adelsslekt». стяжать betyr «vinne, erhverve», altså i betydingen «vinne seg et navn», eller «vinne seg rikdom». Så står Блеска (glans) i genitiv og лирой моей (lyren min) i instrumental. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva den genitiven gjør der, om det ikke er slik at verbet стяжать ofte tar genitiv, lignende som det blir genitiv om russerne uttrykker ønske. Til slutt i strofen har jeg lagt til «jeg var» på norsk, selv om det ikke står i originalen. Som jeg mange ganger har vært inne på er russisk et poetisk språk, der det går an å si mye i få ord.

Узы дружбы betyr enkelt og greit «vennskapsbånd». Союзов сердечных er vrien å gi norsk ordlyd. союзов er genitiv flertall av союз, som betyr «union» eller «forbund» (gamle Sovjetunionen het på russisk Союз Совецких Социалистических Республик). Сердечный er en sammensetning med сердце som stamme, det betyr «hjerte», og сердечный kan bety «hjerte- (som en forstavelse), hjertelig» eller i overført betydning «varmhjertet, eller kjærlighets- (som en forstavelse). Endelsen -ых blir brukt i flertall både for akkusativ, genitiv og lokativ. Jeg går ut fra at det her er genitiv, og at ordet henger sammen med союзов, og at det på en eller måte er vennskapsbåndet som er «forbundet i hjertene». Jeg har beholdt flertallsending i min oversettelse av diktet, men jeg synes det ser rart ut, og kan ende med å endre det i en revidering. Порвалось er fortid i intetkjønn av det refleksive verbet порваться, som betyr «bli avbrutt». Посылала betyr «strødd», врагов er genitiv flertall av враг (= «fiende»), og долговечных betyr «varig; holdbar, solid» (her i genitiv flertall). уносила er fortid i hunnkjønn av уноси, som er imperfektivt parverb med det perfektive . Det har grunnbetydning «bære bort, føre bort», men blir brukt i flere varianter av «raske med seg, stjele, dra av gårde med, rive bort» og lignende.борьба (= «kamp, strid») er subjekt i denne siste setningen. друзей er genitiv flertall av друг, «venn». Strofe 3 har jeg endret litt i oversettelsen, nå i gjennomgangen på ny, for å gjøre betydningen enda klarere på norsk. Det er også nå hakket mer korrekt. Meningen i strofe 3 er at alle vennskapsbånd er brutt, og at dikteren gjennom livet stadig har fått nye fiender, mens vennene han har hatt, har forlatt ham.

Siste strofe er litt vanskelig å pusle sammen. Det er ikke så lett å se hvilke setninger som hører sammen, og hvilket ord som hører til hvor. допеты er partisipp flertall av verbet допеть, som betyr «å synge ferdig». Det er prefikset до-, som gir denne betydningen, det å «gjøre noe til endes». насилья er genitiv av насилие, «vold». Jeg tror dette også kan bety «tvang», å gjøre noe med vold er beslektet med å gjøre noe med tvang. жертвою er instrumental av жертвa, «offer». Så det må bli «med et offer». Deretter er измен genitiv flertall av изменa, «svik, forræderi, utroskap», og jeg er ikke så sikker om det hører til linjen foran eller linjen etter. Jeg ender opp med en linje som får det til å se ut som det er noen eller noe i flertall som var nødt til å falle, og at det er svikene som er årsaken. Jeg er ikke helt sikker på om det er riktig, men setningen blir klar på norsk, og gir mening. Mest sannsynlig er det da de aldri ferdigsungne, profetiske sangene som var nødt til å falle, tvunget til å falle. Så tror jeg kanskje det er et brutt, og det kommer ny mening fra linje 3. I årenes lys ser portrettene deres bebreidende på ham – meg – fra veggene. Dette kan være portretter av noen i tidligere strofer, for eksempel vennene striden førte bort. Eller det kan være portretter av slekten hans, portretter han virkelig hadde på veggene. Problemet kan også være om portretter er i direkte eller overført betydning, om de viser til noe i diktet eller i livet. Sånn jeg har oversatt nå, kommer uklarheten frem på norsk, som på russisk. Det kan være noe jeg ennå har oversett, men jeg har slått opp alle ordene og forsikret meg om at jeg har rett oversettelse og rett kasus, så det er eventuelt meningen som kommer ut av det det kan være problemer med.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

добычею -> добыча 1. utvinning  2. produksjon 3. bytte, rov 4. перен. bytte, rov

тленья -> тлеть 1. råtne, smuldre opp 2. ulme

сожаленья -> сожаление 1. beklagelse; savn; anger сожаления о сделанном angre over det noen har gjort 2. medlidenhet, medynk

роду -> род 1. ætt 2. ætt; slektledd; slekt 3. разг. (происхождение) вести свои род от stamme fra, føre slekten tilbake til 4. (сорт, вид) slags, sort 5. биол. slekt 6. грам. kjønn, genus

Блеска –genitiv singular -> блеск  1. glans, skinn 2. перен. glans, prakt, herlighet

лирой -instrumental-> лира муз. поэт. lyre

стяжать 1. vinne, erhverve 2. vinne;  ~ слава vinne berømmelse

Узы дружбы vennskapsbånd, Узы мн. bånd

Порвалось – fortid, intetkjønn -> порваться 1. 2. см. рваться revne, ryke, briste, slites over 2. (о сязах и т.п.) bli brutt, avbrutt 3. (прекратиться) bli avbrutt

долговечный varig, holdbar, solid

вещие -> вещий поэт. profetisk, vis

насилья -> насилие vold

измен -> изменa 1. (предательство) svik, forræderi 2. (слову, долгу) utroskap 3. (супружеская) utroskap, ekteskapsbrudd

Укоризненно -> Укоризненный bebreidende

Kommentar til diktet

Dette er testamentet der Nekrasov tre år før sin død bekjenner at han ikke har lyktes i noe av det han så som sin livsoppgave. Han skulle være en dikter for folket, men han ser ved sin død at situasjonen for folket ikke er stort annerledes enn den alltid hadde vært. Og han var heller ikke tatt til seg av folket, han var dem fremmed, følte han, her på slutten av sitt liv. Det er en bitter mann som dør.

I starten begynner det med klassiske virkemidler om døden, særlig mye brukt hos Shakespeare. Man skriver det fysiske forfallet, hva som vil skje med den døde kroppen, lagt i jorden og råtnet bort. Hos Shakespeare er det ofte makk som spiser av det, veldig flott i Hamlet, hvor det blir stilt i kontrast med alt det mennesket kan oppnå i live, hvor rikt det er, og så blir det mat for makk og kryp til slutt. Hos Nekrasov er det bare være det råtnedes rov (стану добычею тленья) . Det er hans måte å formulere at han vil dø på. Usentimentalt, kan man trygt si.

Resten av første strofe fyller ut denne starten. Dikteren klager over prosessen med å dø, når det er overstått vil det være bra. Det usentimentale fortsetter i at han ikke ber om medlidenhet, og at han ikke forventer noen medfølelse. Det er som sagt en bitter mann som død, en som vil gjøre døden til noe usentimentalt, noe det i likhet med livet vil være bra å bli ferdig med.

Strofe 2 er fire linjer om hvor mislykket han var – eller føler seg – i livet. Han kommer altså fra en rik adelslekt, en slekt som antagelig har vunnet mye ære og hatt viktige posisjoner i fortiden. Nekrasov satset alltid på diktningen, hvor ettertiden har gjort ham til den mest kjente av alle i slekten, men der og da vil han ikke føle det slik, der er det at diktskrivingen (min lyre (лирой моей)) ikke vant noen glans (блеска). Målet med diktningen var å nå ut til folket, noe også ettertiden har vist at han gjorde og fortsatt gjør, men han ikke følte han gjorde da. Han er fremmed for dem, like fremmed som han var da han ble født. Livet har altså ikke brakt ham noe nærmere, noe som var målet for hele diktningen hans. Slik har han altså mislykkes i forhold til slekten, som han ikke greide å hedre med diktningen (antagelig fikk han en del kritikk av familien, eller ble litt utstøtt), og folket, som han aldri greide å forstå og som heller ikke forsto ham.

I strofe 3 er det litt på det personlige plan. Jeg har ikke lest noen biografier om Nekrasov annet enn korte omtaler på nettet og der det har stått om ham, så jeg kjenner ikke livet hans godt, det aner meg bare at han fikk litt problemer med sine adelige venner og familie når han kritiserte dem så sterkt, og snakket så varmt om folket. Men med folket kunne han jo aldri bli noen riktig venn, der var bakgrunnen hans en hindring, han kunne aldri egentlig forstå hva det vil si å være født i og leve sitt liv i fattigdom. Det er noe annet å forestille seg, enn å gjøre. Forskjellen i interesser og utdannelse er også enorm, det er ikke mange – om det er noen – eksempler på dype vennskap mellom noen fra adelen og noen fra folket i Russland. Derfor – eller delvis derfor – skriver Nekrasov at vennskapsbånd er brutt (Узы дружбы (..) Всё порвалось), fiender er varige (Посылала врагов долговечных), venner blir revet bort av striden (друзей уносила борьба). Han har nok konkrete eksempler i tankene.

Til slutt er det siste strofe, nummer 4, som jeg ikke følte jeg klarte å trenge helt inn i. De profetiske sangene kan være diktene hans, det kan være varselet om et endret Russland, en endring Nekrasov nå, ved døden, ikke føler vil komme. Så er det denne vanskelige andrelinjen, her er det for mye jeg er usikker på til at jeg føler jeg kan begi meg ut på noe. Slik jeg har oversatt, så er det noe som er nødt til å falle, med et offer (жертвою), som det står, og det kan se ut som det er som følge av svikene, kanskje de samme svikene som gav fiender og rev bort venner i strofen, kanskje er det de profetiske sangene og det endrede Russland som ikke lar seg gjennomføre som følge av dette. Portrettene ser på ham fra veggene, han er omringet av blikkene.

I så fall er det et dypt tragisk og bittert dikt, som jeg har skrevet. Nekrasov går i døden, skal råtne bort, og forventer at ingen skal synes synd på ham for det. I livet oppnådde han ingenting, verken til ære for de han kom fra og slekten han ble født inn i, eller for folket han forsøkte å nærme seg. Livet gav ham også mange og varige fiender, og striden han var i rev også bort de vennene han hadde, vennene var altså ikke varige. De profetiske sangene om et nytt og bedre Russland han skrev så mye om, kunne det aldri bli noe av, de var nødt til å falle. Nå er han igjen blant blikkene, ikke av medfølelse, men av bebreidelse.

Min gjendiktning

Gjendiktningen var naturlig nok litt vanskelig, siden oversettelsen også var det. Det ble sånn cirka.

Snart vil jeg bli det råtnedes bytte

Snart vil jeg bli det råtnedes bytte.
Det er tungt å dø, å være død er bra.
Å be om beklagelse kan ingenting nytte,
Og medfølelse vil ingen ha.

Jeg kunne til vår noble ætt
Ingen glans med min lyre heve;
Jeg dør like fremmed for folket rett
Som jeg var da jeg begynte å leve.

Forbundet av hjertene vennskapsbånd brutt-
Fra barndommen av har skjebnen gjort
At jeg har fiender over meg som aldri tar slutt
Mens venner har striden revet bort.

Profetiske sanger ble ikke sunget til ende,
De falt med et offer, av mange svik
I årenes lys;  deres portretter kan hende
Ser bebreidende på meg fra veggene slik.